Barnehage vs. hjemme...

[Gjest Gjest]

Jeg er også pro barnehage (ikke full uke vel og merke), men jeg må si at ved å engasjere en barnehage for å ta vare på ungene mine så oppdrar jeg dem jo ikke bare selv. Det er det i stor grad barnehagen som gjør, og ofte er det faktisk de som legger lista. I mange sammenhenger registrerer jeg hva slags regler som gjelder i barnehagen og prøver å følge opp hjemme. Jeg syns det er helt topp å få hjelp til å produsere ressurssterke poder, og er ikke redd for å si det. Har man barna i barnehage 5 dager i uka, full arbeidsdag er det selvfølgelig barnehagen som i stor grad oppdrar barnet! Kan man ikke erkjenne det er det midreverdighetskomplekser inne i bildet.

Respekt.

[shiva]

Jeg mener at barn har best av å gå i barnehage. I barnehagen har de mange venner, de utvikler sosiale ferdigheter og blir tryggere på seg selv. Selv om barnet har nettverk rundt seg, med søsken, besteforeldre ol., så går de glipp av den verdifulle kontakten med "mangfoldet". Selv om man er aktiv og finner på mye sammen med barnet, så vil det alltid på en eller annen måte begrense seg til i forhold til den personligheten forelderen har, og interessene.

Aktiviteten er høy i barnehagen, og det er alltid noe som skjer. Barnet trenger utfordringer og tempo mer enn å "slappe av".

Det er som oftest foreldre med lavere utdanning som forlater yrkeslivet for å bli hjemme noen år. Når barnet da begynner på skolen, så har de et dårligere utgangspunkt enn barnehagebarna. De er vant til å kunne være mye hjemme, at foreldrene er der hele tiden. Uansett så må de lære seg å føle seg trygg i sosiale sammenhenger uten foreldrene og de nærmeste rundt seg.

Jeg syns det er utrolig trist at så mange barn går glipp av denne perioden i livet hvor de virkelig har behov for vennskap, utfordringer og opplevelser og det å kunne skape de beste forutsetninger for årene som kommer. At foreldre kan tro det er best for barnet å gå glipp av alt dette forstår jeg ikke.. Man vil jo at barnet sitt skal ha det bra, at det ikke skal bli mobbet, at det vil føle mestring i skolesituasjoner og bli trygg på seg selv. Hvorfor skal de da "holdes borte" fra samfunnet? En ond sirkel som opprettholder klasseskillene..

"Forståelsen av ettåringen som et aktivt sosialt individ som trenger utfordringer, er tydeligst uttrykt blant foreldre med middelklassetilhørighet. Disse foreldrene er stort sett positivt innstilt til pedagogiske opplegg og en hverdag fylt av sosiale utfordringer. Foreldre med arbeiderklassebakgrunn ser på disse sidene ved barnehagen som for krevende for de minste, som de mener mest av alt trenger rolige og stabile omgivelser. De vektlegger i større grad ettåringens behov for de nære relasjonene i hjemmet. Denne forståelsen innebærer ofte at foreldrene ikke ser på barnehagen som det beste omsorgsalternativet for ett- til toåringer."

http://www.nova.no/index.gan?id=14492&subid=0

[Gjest imli]

Jeg vil gi barna mine den samme gode oppveksten som jeg selv hadde, der min mor var hjemme med oss. Vi hadde en fantastisk oppvekst hvor vi fikk frie dager hjemme, vi ble tatt med på aktiviteter, men slapp alt stresset med barnehage.

Og ja, moren min har lav utdannelse, og det har jeg også. Jeg forbeholder meg likevel retten til å se hva som er best for mine barn uten at høyt utdannede bedrevitere skal blande seg inn (sikter ikke til Shiva, men generelt). Man er ikke dum selv om man har lav utdannelse, og det er ikke barna heller.

Det er mange fordeler med å gå i barnehage, men jeg mener det er flere fordeler med at en av foreldrene er hjemmeværende.

[Gjest imli]

Jeg mener at barn har best av å gå i barnehage. I barnehagen har de mange venner, de utvikler sosiale ferdigheter og blir tryggere på seg selv. Selv om barnet har nettverk rundt seg, med søsken, besteforeldre ol., så går de glipp av den verdifulle kontakten med "mangfoldet". Selv om man er aktiv og finner på mye sammen med barnet, så vil det alltid på en eller annen måte begrense seg til i forhold til den personligheten forelderen har, og interessene.

Aktiviteten er høy i barnehagen, og det er alltid noe som skjer. Barnet trenger utfordringer og tempo mer enn å "slappe av".

Det er som oftest foreldre med lavere utdanning som forlater yrkeslivet for å bli hjemme noen år. Når barnet da begynner på skolen, så har de et dårligere utgangspunkt enn barnehagebarna. De er vant til å kunne være mye hjemme, at foreldrene er der hele tiden. Uansett så må de lære seg å føle seg trygg i sosiale sammenhenger uten foreldrene og de nærmeste rundt seg.

Jeg syns det er utrolig trist at så mange barn går glipp av denne perioden i livet hvor de virkelig har behov for vennskap, utfordringer og opplevelser og det å kunne skape de beste forutsetninger for årene som kommer. At foreldre kan tro det er best for barnet å gå glipp av alt dette forstår jeg ikke.. Man vil jo at barnet sitt skal ha det bra, at det ikke skal bli mobbet, at det vil føle mestring i skolesituasjoner og bli trygg på seg selv. Hvorfor skal de da "holdes borte" fra samfunnet? En ond sirkel som opprettholder klasseskillene..

"Forståelsen av ettåringen som et aktivt sosialt individ som trenger utfordringer, er tydeligst uttrykt blant foreldre med middelklassetilhørighet. Disse foreldrene er stort sett positivt innstilt til pedagogiske opplegg og en hverdag fylt av sosiale utfordringer. Foreldre med arbeiderklassebakgrunn ser på disse sidene ved barnehagen som for krevende for de minste, som de mener mest av alt trenger rolige og stabile omgivelser. De vektlegger i større grad ettåringens behov for de nære relasjonene i hjemmet. Denne forståelsen innebærer ofte at foreldrene ikke ser på barnehagen som det beste omsorgsalternativet for ett- til toåringer."

http://www.nova.no/index.gan?id=14492&subid=0

Så barnehagen er det beste omsorgsalternativet for ettåringer?

Jeg vil vel si det er foreldrene.

Endret 28. november 2007 av imli

[Dalila]

Jeg mener at frem til 3-års alderen så er det ideelle å være hjemme med en av foreldrene, HVIS denne har ønske om og ressurser til å aktivisere barnet.

Etter denne alderen kreves det virkelig sitt menneske å aktivisere dem hver dag hele uka! Da skal du i alle fall ikke ha andre barn å ta hensyn til. Dessuten er det jo meget mulig at barnet etterhvert vil føle seg utenfor når alle nabobarna er på barnehagen hele dagen og forteller om turer, aktiviteter og mye moro...

Jeg mener at det beste er å kunne være fleksibel. Å kunne ta rolige morgener og tidlig henting. Mine barn har alltid satt pris på at vi tok oss en hjemme-dag og koste oss, men mer enn en eller to dager syntes de ble kjedelig, og de følte at de gikk glipp av ting.

Så jeg synes faktisk man skal se an barnet også før man tar en bombastisk avgjørelse. Og jeg mener dessuten at de barna som går i barnehage har et mye bedre utgangspunkt for å finne seg godt til rette på skolen. De er vant til å være i forsamling og lytte til voksne, dessuten har de fleste barnehager forberedelse til skole.

Helt til slutt vil jeg føye til at en av de ufaglærte (og i noens øyne da sikkert håpløse) assistentene på mine barns barnehage var en dame på godt over femti, oppdratt tre egne barn og hadde en skokk med barnebarn. Bedre omsorgsmenneske var ikke å finne. En annen av dem var en ung gutt, som viste seg å være fantastisk flink, og ble fullstendig midtpunkt blant barnehagens små gutter.

[Gjest Tigress]

Jeg kan ikke tenke meg at barn har det bedre i en barnehage sammen med en masse hylende andre barn enn de har det hjemme hos foreldrene?

Hvis man går hjemme hos foreldrene så kan barna virkelig få den oppfølgingen de trenger, og de møter klart større intellektuelle utfordringer hos et voksent menneske, gjerne en guvernante, enn hos sine jevnaldrende. Særlig gjelder dette barn som er over middels intellegente.

Tatt i betraktning at foreldregenerasjonen vår stort sett gikk hjemme, så ser det da ut til at det holder om de sosialiseres når de begynner på skolen. Skolen er jo dessuten så konsentrert om sosialisering i forhold til kunnskapsinnlæring at de skulle få mer enn nok sosialisering der.

Det blir nevnt at det var flere som var hjemme med barn før, slik at ungene kunne sosialiseres i gata, men det ble da stort sett folk av de ungene som kom fra isolerte garder rundt omkring også?

Barnehage er best for foreldrene.

[Gjest imli]

Jeg mener at frem til 3-års alderen så er det ideelle å være hjemme med en av foreldrene, HVIS denne har ønske om og ressurser til å aktivisere barnet.

Etter denne alderen kreves det virkelig sitt menneske å aktivisere dem hver dag hele uka! Da skal du i alle fall ikke ha andre barn å ta hensyn til. Dessuten er det jo meget mulig at barnet etterhvert vil føle seg utenfor når alle nabobarna er på barnehagen hele dagen og forteller om turer, aktiviteter og mye moro...

Jeg mener at det beste er å kunne være fleksibel. Å kunne ta rolige morgener og tidlig henting. Mine barn har alltid satt pris på at vi tok oss en hjemme-dag og koste oss, men mer enn en eller to dager syntes de ble kjedelig, og de følte at de gikk glipp av ting.

Så jeg synes faktisk man skal se an barnet også før man tar en bombastisk avgjørelse. Og jeg mener dessuten at de barna som går i barnehage har et mye bedre utgangspunkt for å finne seg godt til rette på skolen. De er vant til å være i forsamling og lytte til voksne, dessuten har de fleste barnehager forberedelse til skole.

Helt til slutt vil jeg føye til at en av de ufaglærte (og i noens øyne da sikkert håpløse) assistentene på mine barns barnehage var en dame på godt over femti, oppdratt tre egne barn og hadde en skokk med barnebarn. Bedre omsorgsmenneske var ikke å finne. En annen av dem var en ung gutt, som viste seg å være fantastisk flink, og ble fullstendig midtpunkt blant barnehagens små gutter.

Jeg mener det er motsatt - å aktivisere barn er lettere hvis det er flere av dem. Da leker de jo sammen og finner på ting. Med kun et barn blir det nok lett til at ungen henger i skjørtene på mor. Dessuten synes jeg ikke barn skal måtte underholdes hele tiden. Tror det blir mer kreative og intelligente unger av å finne på ting selv, og at organiserte aktiviteter skjer en gang i blandt.

[Gjest Gjest]

For det første tror jeg ikke det finnes et fasitsvar på dette. Foreldre er forskjellige, og det samme er barn. Noen foreldre er flinke til å aktivisere barna, lærer de ting, tar de med ut i all slags vær, går tur i skogen, driver med forming, leser og tegner. Noen barn trives best med ro rundt seg. Andre foreldre (som meg ) greier ikke å tilby barna sine alt en barnehage gjør. Vi leser masse for ungene, vi lærer dem ting, men jeg er ikke noe friluftsmenneske, og da vi skal bake eller drive med hobbyting blir jeg ofte frustert over somling og søl. Det er hyggelig å gjøre det innimellom, men det er mye lettere å utfylle barnehagen, der får de prøve seg på ting vi foreldre ikke kan. Noen barn trenger å utfolde seg, både fysisk og mentalt. Det hender jeg tenker at de som er mest påståelige på at ettåringer med full plass i bhg hadde hatt godt av å få et barn som trengte en del rolige dager hjemme, eller at de som tviholder på at hjemmetilværelsen er det riktige for alle, hadde fått et barn som klatret i gardinene om h*n fikk for lite utfordringer. Vi har bare to barn, men det ene har definitivt større behov for å være i aktivitet og treffe andre i større grad enn vårt andre barn.

Vi er heldige, vi har ikke trengt full plass og veldig lange dager til våre barn. Men jeg er ikke så arrogant at jeg tror jeg vet hva som er best for andre - hver familie må finne den løsning som passer for seg. På seg selv kjenner man ingen andre. Men jeg tror at om man skal greie å forberede barna på skolestart uten at de er noe i barnehage, må man virkelig legge seg i selen. Jeg hadde ikke greid det, det hadde blitt for mye TV-titting og slikt om vår femåring skulle vært hjemme. Ikke hadde hun lært å snekre og slikt heller, det er ingen av oss foreldre gode på. Jeg er sjeleglad barna våre er mye ute på tur, lærer seg om dyreliv og slike ting, det er god bagasje i dagens samfunn.

[Yrjenia]

Jeg sier som noen andre her. Barnehage er for foreldrene.

At barn skal ha behov for å være rundt femti jevngamle unger, i et bitte lite område, hvor ting er organsisert stort sett hele tiden. Ja det kan jeg ikke skjønne.

For ikke å snakke om hvor viktig det er for små barn å ha EN fast (eller flere, men iallefall en) omsorgsperson som er tilgjengelig hele tiden. Dette er faktisk viktig helt fram til syvårsalderen.

Og denne omsorgspersonen kan ikke være hvem som helst. Det må være en som virkelig elsker barnet og ser barnet. Barnehagepersonel kan aldri fungere som fullverdig omsorg.

Endret 28. november 2007 av Yrjenia

[shiva]

Jeg kan ikke tenke meg at barn har det bedre i en barnehage sammen med en masse hylende andre barn enn de har det hjemme hos foreldrene?

Det er vel heller en voksen sin oppfatning. Tviler på at barna oppfatter barnehagen som et sted med mange hylende barn.

"Man betrakter samarbeid og sosiale fellesskap som grunnleggende for læring. Det betyr at selve læringssituasjonen har større betydning enn tidligere antatt, og det er nettopp dette som er barnehagens styrke. I barnehagen får barn relevante erfaringer gjennom samspill med og iakttakelse av andre barn og voksne, som igjen bidrar til styrket sosial kompetanse. De vil være en del av en gruppe og trene på å hevde seg eller kanskje utvise mer selvkontroll."

Les resten her; http://www.sb.no/apps/pbcs.dll/article?AID...D=7322849133958

[Gjest Tigress]

Det er vel heller en voksen sin oppfatning. Tviler på at barna oppfatter barnehagen som et sted med mange hylende barn.

Hvorfor i all verden skulle ikke et barn reagere på det støynivået som er i en barnehage? Og hva er det som skulle tilsi at ikke barn har det bedre i rolige omgivelser enn i støyende omgivelser? Tre barn, det er samspill, ti barn, det tror jeg oftere er kaotisk.

[shiva]

Jeg sier som noen andre her. Barnehage er for foreldrene.

At barn skal ha behov for å være rundt femti jevngamle unger, i et bitte lite område, hvor ting er organsisert stort sett hele tiden. Ja det kan jeg ikke skjønne.

For ikke å snakke om hvor viktig det er for små barn å ha EN fast (eller flere, men iallefall en) omsorgsperson som er tilgjengelig hele tiden. Dette er faktisk viktig helt fram til syvårsalderen.

Og denne omsorgspersonen kan ikke være hvem som helst. Det må være en som virkelig elsker barnet og ser barnet. Barnehagepersonel kan aldri fungere som fullverdig omsorg.

Hva mener du med fullverdig omsorg? Det å ha foreldrenes fulle oppmerksomhet hele døgnet? Som er tilgjengelig hele tiden?

"Overbeskyttelse i småbarnsalderen er vanligvis ikke uttrykk for bare kjærlighet og omsorg for barnet. Umodenhet hos foreldrene ligger oftest bak. En mor binder gjerne barnet tett til seg for å skjule egen usikkerhet og negative følelser overfor barnet eller for å dekke egne behov, føle at hun eier noe, har makt over noen." (helsenytt.no)

[la Flaca]

Jeg sier som noen andre her. Barnehage er for foreldrene.

At barn skal ha behov for å være rundt femti jevngamle unger, i et bitte lite område, hvor ting er organsisert stort sett hele tiden. Ja det kan jeg ikke skjønne.

For ikke å snakke om hvor viktig det er for små barn å ha EN fast (eller flere, men iallefall en) omsorgsperson som er tilgjengelig hele tiden. Dette er faktisk viktig helt fram til syvårsalderen.

Og denne omsorgspersonen kan ikke være hvem som helst. Det må være en som virkelig elsker barnet og ser barnet. Barnehagepersonel kan aldri fungere som fullverdig omsorg.

Jeg gidder ikke en gang kommentere den generaliseringen din. At du mener barnehagen er til for foreldrene er det barna dine som taper på dessverre.

En normalt ressurssterk barnehage, som brukes på den riktige måten (ikke full uke og korte dager) er et supert tilbud for barna først og fremst. Og for å kommentere ett av fordommende dine så har barnehagene alltid noen omsorgspersoner som alltid er til stede. På småbarnsavdelingen til minsten er de 5 voksne på 10 barn, tre av dem jobber hver eneste dag, og barnet mitt har et nært forhold til alle. De nusser og koser på han alle sammen, og han er oppriktig glad i dem.

Har du hatt barn i barnehage selv? Hvis du hadde sett ansiktene på barna mine etter en dag med kroppsmaling, der de alle fikk vaske seg rene etterpå i et gigantisk plaskebasseng på gulvet, så hadde du nok forstått hva jeg snakker om. I barnehagen får ungene oppleve ting jeg aldri kunne arrangert hjemme. Og de setter utrolig stor pris på det!

Så lenge barnehagen er et både-og tilbud, et supplement til hjemmedager med foreldre/ familie, er jeg overbevist om at det er det beste alternativet for veldig mange barn.

[Gjest =tentacle=]

Alt med måte. Ingen barn har behov for 40-timersuker, og ingen av de minste har behov for barnehage i det hele tatt hvis de har en normalt ressurssterk og engasjert forelder. Opp gjennom småbarnsårene blir andre barn viktigere og viktigere, og dessverre er såpass stor del av ungeflokken i barnehagen at det for mange ikke blir et reelt alternativ å ikke ha barnet sitt der.

En enormt stor del av barndommen mistes til institusjoner nå. Det tror jeg er fryktelig usunt. Men barnehagedebatten må ikke polariseres til alt eller ingenting, man kan begynne i barnehagen også etter ettårsalder, og man kan ha kortere uke en 40 timer. Da er barnehagen en kjemperessurs.

[Gjest imli]

Vel, barnehagen er jo til for foreldre, det hadde nok ikke fantes så mange barnehager hvis ikke det var for at mange foreldre jobber begge to

At barna trenger faste omsorgspersoner tror jeg også - uten at det betyr at foreldrene skal gi ungene oppmerksomhet hele tiden.

[Kylling]

Jeg synes mange av dere "barnehagemotstandere" skulle tatt dere en tur til barnehagen i nærmiljøet, gjerne også på en småbarnsavdeling for å kunne se hva som faktisk skjer der. Når små barn kommer sammen skjer det en sosial læringsprosess som ingen voksne kan erstatte.

Jeg føler litt for å avlive noen myter som har oppstått i denne tråden.

Mange her skriver at barnehagen er til for foreldrene. Joda, foreldrene trenger pass til barnet mens de jobber, men barnehagen er ikke en oppbevaringsplass, men en pedagogisk virksomhet med utdannede mennesker som kan masse om barn og barns utvikling. Disse utdannede menneskene har faktisk også følelser, og jeg kan skrive under på at vi blir glad i de små. Og det er oppriktige følelser!

At noen her tror at barn lærer mer av å være sammen med én voksen istedet for et lite samfunn av barn vitner om uvitenhet. En voksen/barn-relasjon vil alltid bestå av et maktforhold hvor det er barnet som kommer til kort. All forskning de siste (20-30?)årene viser at det er av barn barna lærer mest. Jevnalderrelasjoner er viktige fra barna er veldig små.

Ja, det kan være mye støy og høyt tempo i barnehagene. Men pedagogisk utdannede mennesker er veldig klar over dette, og de aller fleste tilrettelegger hverdagen (spes. blant de minste) slik at det skal bli gode forhold for småbarnsleken. Inndeling av mindre grupper f.eks, noe som gjør at støynivået senkes og at barna får større muligheter for læring.

At "alt" er organisert er heller ikke riktig. Barnehagen legger stor vekt på lek, og mesteparten av dagen går til frilek, siden denne er den viktigste form for læring de små har. Personalets oppgave her er å tilrettelegge, veilede og observere og delta på barnas premisser.

Jeg skal love dere at hvis dere hadde vært flue på veggen på jobben min (småbarnsavd med 1-2-åringer) bare noen få timer, så ville mange fått en litt annen oppfatning av hva som virkelig er barnehagens hverdag. Hver eneste dag er fylt av sosial lek, tumlelek, kos, latter og samspill. Jeg ser at barna setter utrolig stor pris på hverandre, og jeg er sikker på at de barna som ikke får muligheten til å være sammen med jevnaldrende fra de er 1 år går glipp av mye.

[Gjest imli]

Du sikter sikkert ikke bare til meg, men jeg har faktisk jobbet i barnehage. Trivelig det. Barna hadde det bra der, og jeg tror de fleste barn har det bra i barnehage. Jeg er i alle fall ikke "barnehagemotstander". Men jeg har rett og slett lyst til å ta meg av ungene mine selv, jeg hadde selv en hjemmeværende mor og vil gi mine barn det samme fordi jeg trivdes veldig med det. Jeg tror ikke barn trenger barnehage - jeg tror som jeg ofte sier at barn har behov - om de blir dekket hjemme hos mor, hos dagmamma eller i barnehage - det er vel opp til hver enkel å avgjøre? Mine barn, min avgjørelse, dine barn, din avgjørelse

[Yrjenia]

Jeg har jobbet i barnehage.

[Dalila]

Jeg mener det er motsatt - å aktivisere barn er lettere hvis det er flere av dem. Da leker de jo sammen og finner på ting.

Det forutsetter at de er på samme alder da. En baby og en treåring har for eksempel vidt forskjellige behov. Det var det jeg siktet til. Er ingen selvfølge å få tette barn.

Og barn har faktisk mye frilek i barnehagen, der de leker med det de vil. Forskjellen er at de har alle kompisene å leke med.

Jeg kjenner en del damer som tenkte som deg før de fikk barn, og de fleste endte opp med deltids barnehageplass, etter barnas ønske. Det var vanskeligere å gjennomføre i praksis enn i teorien, mye fordi savnet etter venner på dagtid ble stort.

[Gjest imli]

Barna kan da fint ha venner selv om de ikke går i barnehage, er jo ikke noen motsetning der. Åpen barnehage, andre formiddagstreff for barn, lek med andre barn på ettermiddager og i helger. Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å ha barna mine i barnehage, men at jeg aldri kommer til å ha dem der når de er veldig små. Etter min mening har ikke barn under tre år noe i en barnehage å gjøre. Det må jeg faktisk få lov til å mene uten at overengasjerte pedagoger kommer og kjefter på meg