Hvor passer sånne som meg inn?

[AnonymBruker]

Natriumclorid skrev (1 time siden):

Du har ihvertfall selvinnsikt og formuleringsevne. Jeg kjenner snev av gjenkjennelse i dette å være reaktiv fordi man ikke har blitt tatt i forsvar som barn. Sånt setter seg dessverre i nervesystemet. Fins det noen turgrupper i området ditt? Det er lavterskel på den måten at du ikke nødvendigvis trenger å inngå dype relasjoner, men du får selskap og er en av flokken. Det kan også være uforpliktende på den måten at du møter opp og deltar når det passer for deg. 

Så jeg er reaktiv  akkurat som hunden min😅? Hun har en refleksvest det står reaktiv på, fikk lyst til å kjøpe en lik til meg selv, hehe. 

Takk for fine ord og forståelse. Du har nok veldig rett i hvordan det henger sammen. 

Vi har turgruppe med pensjonister her (vet ikke om det er kun for pensjonister, eller om det bare er de som vil og har tid på dagtid). Vil være med, men er jo redd for det sosiale. Dessuten er de veldig spreke og går mange kilometer i ulendt terreng, og jeg har en ødelagt ankel, så vet rett og slett ikke om jeg klarer holde følge. Og det er litt pinlig når jeg er halvparten så gammel. Men skal ikke avskrive det før jeg har undersøkt mer. Kan ta kontakt med turlederene og forhøre meg om hva de tror. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva virker skummelt konkret? Det kan jo hjelpe med for eksempel å endre tankemønstre, se seg selv klarere, bryte lenker og frigjøring av fastlåste mønstre. ❤️ 

Hadde jeg fått tilbudet, hadde jeg løpt til det med åpne armer. Men, kvalifiserer ikke - man må ha prøvd "alt" annet først. 

Anonymkode: 7d790...d80

Det er jo et kraftig stoff. Jeg er generelt lite glad i stoff. Er redd for å bli avhengig, blant annet. Vet at det er andre doser i helsevesenet enn på gata, men er likevel skummelt når jeg har rusmisbrukere i nær familie kan det være jeg fortere blir avhengig. Er også avholds av samme grunn. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Å ønske relasjoner med andre mennesker er ikke desperasjon – det er helt normalt. Vi er sosiale vesener, og behovet for tilhørighet er ganske grunnleggende i psykologien. Det er fint at du trives i eget selskap, men det gjelder ikke alle.

Anonymkode: 40b35...859

Selvsagt skjønner jeg det, jeg tenkte bare at om TS kan øve på å trives bedre i eget selvskap, så kan det på sikt fjerne litt av stresset med å skape relasjoner med andre. At det ikke er frykten som styrer det, men heller nysgjerrighet.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja der sier du noe. Det er klart livet mitt hadde vært mye lettere om jeg ikke hadde hatt dette behovet for tilhørighet. Hadde gjerne skrudd det av om jeg kunne. 

Anonymkode: c0265...577

Jeg tenker ikke alt eller ingenting. Jeg tenkte bare å roe ned desperasjonen, og øve på å være alene, og finne ro i det. Da er det lettere å være med andre, fordi en har blitt tryggere på seg selv.

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Når jeg hører om de som trives best alene og har null behov for sosial omgang blir jeg alltid så nysgjerrig på hvorfor. Hvordan kan et flokkdyr være født uten flokkbehov. Eller er det en traumdreaksjon. Eller er det noe alle kan lære seg. Synes det er et spennende tema. 

Anonymkode: c0265...577

Ingen har sagt noe om null behov. En flokk trenger alle typer folk, også de som streifer i omkretsen, eller er våkne på natten for å passe på, eller sitter i tretoppen. Det er ikke snakk om at jeg hater folk, bare at jeg trives i eget selskap og slapper best av alene.

Anonymkode: 2e625...7ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er jo et kraftig stoff. Jeg er generelt lite glad i stoff. Er redd for å bli avhengig, blant annet. Vet at det er andre doser i helsevesenet enn på gata, men er likevel skummelt når jeg har rusmisbrukere i nær familie kan det være jeg fortere blir avhengig. Er også avholds av samme grunn. 

Anonymkode: c0265...577

Ok, kan jeg tolke det slik at du har egenerfaring med stoffer og avhengighet tidligere? 

 

Anonymkode: 7d790...d80

[AnonymBruker]

Natu skrev (1 time siden):

Dette👍👍👍 Jeg har hatt en samboer som deg. Han også følte deg for god for all hjelp, mens han samtidig falt gjennom sosialt, økonomisk, jobbmessig. Ekstrem vanskelig å være med sosialt da han alltid gikk mot og ble oppfattet som kverulerende. Aldri unnskylde seg men brukte ofte barndommen som en hvilepute og unnskyldning til hvorfor han kunne bli uspiselig. Høres ut som du har litt mer selvinnsikt. Men du må jobbe med å tåle at du tar feil, ikke kverulere, tie stille, legge deg flat,  trekke deg fra situasjoner og minst : forstå at du er programmert til å misforstå/mistolket. Dette gjør det ekstra viktig  at det som kommer ut av munnen din har tatt minst tre runder innom fornuften din OG tanken: forstår jeg dette på riktig måte. 

Jeg skjønner veldig godt at sånne som meg og din eks er vanskelig å leve med, så jeg har mye medfølelse med både deg og min samboer. 

Det jeg var ute etter i denne tråden er heller mer tips til hvordan konkret jeg kan endre meg (og det har jeg vært veldig heldig å få). Jeg føler du heller sier her at jeg må endre meg, men det vet jeg jo allerede. Hvis du blir ekstra trigget av dette fordi du har levd med en sånn person før og har dårlig erfaringer og gammel irritasjon, så skjønner jeg det. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har skummet denne tråden og har noen tanker som jeg vil dele:

Jeg tenker at videoopptak av situasjoner hvor det oppstår konflikt raskt vil vise hvordan mønster TS har. Det er godt mulig at det mangler noe i selvregulerings delen av det relasjonelle, TS fremstår med refleksjonsevne i denne tråden.

Jeg kjenner en mann som havner i konflikt med så og si alle. På ett eller annet vis har det seg sånn at det ikke har eskalert ovenfor meg. Jeg har høy grad av selvregulering og har blitt kurset i kommunikasjon via Gottman institutt i USA, der blant annet deres forskning på hvordan en tar opp ting med folk har utgjort en forskjell i mitt liv. Mye av deres arbeid ligger tilgjengelig på nett, men det er som med alt mest nyttig om en får øvd seg ofte, jevnt og med høy kvalitet.

Det å ønske tilhørighet, men ikke greie å søke det er sånt som tilhører plagene i bolken personlighetsforstyrrelse. Det er beklageligvis noe jeg er redd ts kanskje gjør lurest i å ta utgangspunkt at kommer til å fortsette, så det er å snu på det: hvordan «feile» mest mulig effektivt på en måte som gir kontaktpunkter til folk?

Det finnes behandlere som jobber på andre måter enn de TS har møtt, ikke alle koster skjorta. Se etter prester, coacher, psykiatriske sykepleiere, sjamaner, eller bare be om tilbakemelding på hvordan den en har samtalt med har opplevd samtalen.

Anonymkode: 0f422...f13

Takk for grundig svar. Skal sjekke ut Gottman institutt. Er glad i å lese om psykologi, så det gleder jeg meg til. 

Skal se etter andre steder enn dps for hjelp. Sjaman hørtes jo kjempespennende ut. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ketamin er ikke skummelt. Jeg har "fått" det sju ganger, på privatklinikk, fordi det offentlige tilbudet ikke er oppe å går enda.

Man har først en samtale med psykiater der, men det går på fremtid. Hva ønsker du skal endre seg, hvordan vil du ha det osv. Ikke noe graving i fortid. Kun fokus på fremtid og ønsker. De veier deg for å måle opp dose, og måler blodtrykk.

Så sitter man i en komfortabel lenestol med vektteppe over seg, og får øyemaske og "musikk" på ørene. Jeg kunne velge mellom normal musikk eller mer sånn meditasjonslyder. Valgte bare lydene.

Så får man ketamin i sprøyte i overarmen. Behandler følger med hele timen det varer, man har sånn pulsmåler på fingeren.

Selve ketaminen er ikke ubehagelig, synes jeg. Det føles som en tur ut i verdensrommet og at jeg ikke har noen kropp lengre. Og alt er bare fint og greit. Jeg tenker ikke i bilder, så får ingen hallusinasjoner, men tankene er ganske på jordet. Men ikke sånn at jeg noen av gangene har snakket høyt eller "dritt meg ut" for behandler. Det er vanskelig å forklare hvordan det er, for tankene blir så rare. Men jeg har ikke opplevd det ubehagelig. 

Etter timen har gått så "vekker" behandler deg, og du får noe å drikke og kjeks og sånn. Så er man ofte litt svimmel og "laggete" i hodet noen timer, men jeg har helt fint klart å gå tilbake til hotellet selv liksom.

 

Håper dette oppklarte litt om ketamin. Jeg kan godt svare på konkrete spørsmål ang dette om du har det.

Anonymkode: 2fbfa...cc3

Takk for god forklaring. Men det høres nok altfor skummelt ut for meg som har rusmisbruk i familien. Blir man i det hele tatt godkjent når man har det? Det burde man jo ikke bli, siden rusmisbruk og tendenser til avhengighet ofte er arvelig. Jeg tør ikke engang å drikke pga det. Har en tante som er alkoholiker og narkomane foreldre, så tipper jeg er disponert for avhengighet. 

Men jeg er glad for at ketamintilbudet finnes, for jeg vet det er mange som har fått god hjelp. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan fortelle noen at du har null erfaring med TS sitt problem uten å si det rett ut..

 

TS vi er mange løvetannbarn der ute. Jeg er også alene utenom samboeren min og barna. Jeg blir fort overstimulert og er "over hele spekteret" når jeg skal være sosial. Personlig har jeg valgt å snu på det: jeg fokuserer på meg selv først. Å like og akseptere meg selv. Å oppleve ting som gjør meg glad, som gir meg noe og det viktigste: jeg har sluttet fred med meg selv. Den stemmen som hvisker deg i øret, de tankene er bare gift. Om du slutter å høre på dem vil de bli mindre. De vil aldri gå bort helt og de gir seg ikke uten kamp, men de roper ikke lengre hos meg. Jeg har sluttet å krige med meg selv men heller se og anerkjenne alt jeg har vært igjennom. Jeg har overlevd ting som ville ha knekt de fleste, men her er jeg og det står respekt av det. Gi deg selv kred. Bygg deg selv opp.

Når du kommer på glid så fokuserer du på din samboer og deres forhold. Når det er stabilt og der dere ønsker forholdet skal være kan dere kanskje finne noe dere kan gjøre sammen der dere begge kan bli kjent med nye mennesker. Vår bibliotek er lav terskel sosial samvær, de har mange forskjellige opplegg. Sjekk om deres har noe lignende. Så kan du (dere?) Melde dere som frivillig i nærmiljøet, bua, som besøksvenn, lesevenn, begynne på skytterlag eller på basseng trening..

Noen av oss er bulkete, kantete og vanskelig å forstå, men vi er overlevere. Når vi slutter fred med oss selv (vår egen verste fiende) åpner det rom for andre på sikt. Du trenger ikke slippe alle helt inn med en gang. Du kan være sosial på avstand, du kan være sosial med partner, og du kan oppdage at det kan være helt fint å være alene også. Om ikke DU trives i eget selskap vil ikke andre heller det.

Du trenger ikke hjelp utenfra, du har gjort alt det der, løsningen ligger hos deg selv. Det er du som må gjøre jobben. Små steg. 

Anonymkode: e2c65...718

Jeg er vel ikke er løvetannbarn? Det er jo de som klarer seg bra og ble suksessfulle. Hadde jeg vært i jobb og hatt venner, hadde jeg vært et løvetannbarn. Men jeg har jo såvidt overlevd bare, og har ikke oppnådd noe. Heller ikke kommet helt over vanskene. 

Ja jeg har nok ikke sluttet fred med meg selv. Er sint for mye som skjedde helt i barndommen enda, som at jeg var for feig til å rømme hjemmefra. Og jeg går fra mange sosiale interaksjoner i dag og er sint og oppgitt på at jeg sa så mye dumt, og er fæl til å overshare. Det eneste jeg har klart å stilne er angsten. Hadde alvorlig sosial angst og forlot ikke huset på flere år, men det er borte. Nå har egentlig den sinna konfronterende delen min tatt over plassen der angsten var. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.3.2026 den 20.08):

Jeg har ikke noen råd, ville bare sende en klem og si lykke til. Jeg skjønner det er vondt å ønske vennskap og fellesskap, og ikke føle at man får det til ❤️ og takk for at du deler! Det gir oss også en innsikt inn i sinnet ditt, og kan være en tankevekker for hvordan vi reagerer på mennesker i vårt liv - som vi kanskje føler er konfliktsøkende ( og muligens da slitsomme å forholde seg til.) Det er som oftest en grunn til at folk oppfører seg som de gjør.  Jeg bare filosoferte litt på det at du har tatt til deg en reaktiv hund, og hvor glad du er i den. Du er jo også på en måte litt «reaktiv» ( ikke bokstavelig ment). Kanskje du er den perfekte til å gi henne et godt og kjærlig hjem, selv om hun ikke er perfekt ❤️ 

Anonymkode: 56b6a...0be

Fint å kunne være til litt hjelp for folkeopplysningen. Man sier så fint at ingen barn er vanskelige, men de har det vanskelig. Desverre sier ingen dette om voksne. 

Ja jeg og hunden min er veldig like. Vi forstår hverandre tvers gjennom, men kan også desverre forsterke hverandres negative sider pga at vi er så like. Men vi jobber oss gjennom. 

Anonymkode: c0265...577

Endret 6. mars av Elaine Marley

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, jeg innrømmer at jeg la en felle som du kaller det, fordi jeg ble usikker fordi hun aldri ga meg noen tilbakemeldinger. Kun helt overfladisk prat om været i et par minutter når vi møttes, og så snakket ikke særlig mer sammen resten av timen. Kun shoppet. Når jeg gjorde feil med vilje og fortsatt ikke fikk tilbakemelding ble jeg mer inneforstått med at hun ikke opptatt av å hjelpe meg. Da endret jeg også målet for opplegget i samråd med psykologen. Og ja, jeg har behov for å dirkreditere opplegget fordi jeg var skuffet. Hadde stått på venteliste lenge og så veldig frem til denne hjelpen, og så blir jeg istedenfor gående å bære hennes handleposer uten at hun engang prater til meg. 

Det du sier om at det er vanlig med personlighetsforstyrrelser å ikke ha tillit osv. Du vet sikkert at det finnes flere ulike personlighetsforstyrrelser? Jeg er grundig kurset i de jeg lider av, og dette er ikke noe som kjennetegner mine. Jeg er ikke kurset I de personlighetsforstyrrelsene jeg ikke har, så jeg kan ikke si om det gjelder de eller ikke. Jeg har ihvertfall aldri hatt problemer med å ha tillit til hjelpeapparatetmeg behandlerne mine. Til andre mennesker i det fri, ja. Men ikke til behandlerne mine. 

Anonymkode: c0265...577

Det kan godt hende det ikke stemmer for deg. Siden du nevnte to behandlere du ikke hadde hatt tillit til, så var jeg kanskje for rask med å se et mønster. Det er fint du har tillit til andre behandlere du har hatt. En selvsaboterende tendens som også ofte følger med traumer (jeg skal la være å uttale meg om persolighetsforstyrrelser) er å heller stole på de som ikke utfordrer og hjelper deg. Å faktisk gi slipp på det som har hjulpet deg, og nå skader deg, er for vondt. Antakelig er det da lettere å ha tillit til behandlere som forteller deg at du er ødelagt, for det veit du fra før, enn de som prøver å reparere deg. 

 

Anonymkode: 28288...1cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Finnes ikke større trolle-forum enn KG…! Skulle tro flere av de som svarer i tråder her enten er født i går eller har et svært kjedelig liv som må trolle rundt på nett

 

Har du noe snøring på hva vonde opplevelser kan gjøre med folk? Hun sier jo at det er en forsvarsmekanisme, og desverre må man lete med lys og lykter etter offentlige behandlere som driver traume-behandlig. Man blir sluset inn i dps der det er ymse hva man får av psykologer. Så dine karakteristikker og skammeliggjøring hjelper fint lite.

Anonymkode: 9665c...519

Oi, tusen takk. Ikke vant til å bli forsvart. ❤️

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Takk for god forklaring. Men det høres nok altfor skummelt ut for meg som har rusmisbruk i familien. Blir man i det hele tatt godkjent når man har det? Det burde man jo ikke bli, siden rusmisbruk og tendenser til avhengighet ofte er arvelig. Jeg tør ikke engang å drikke pga det. Har en tante som er alkoholiker og narkomane foreldre, så tipper jeg er disponert for avhengighet. 

Men jeg er glad for at ketamintilbudet finnes, for jeg vet det er mange som har fått god hjelp. 

Anonymkode: c0265...577

Du blir ikke avhengig. Det har du ikke råd til.

Anonymkode: 2fbfa...cc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du blir ikke avhengig. Det har du ikke råd til.

Anonymkode: 2fbfa...cc3

Ingen er flinkere til å skaffe penger enn narkomane. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg er vel ikke er løvetannbarn? Det er jo de som klarer seg bra og ble suksessfulle. Hadde jeg vært i jobb og hatt venner, hadde jeg vært et løvetannbarn. Men jeg har jo såvidt overlevd bare, og har ikke oppnådd noe. Heller ikke kommet helt over vanskene. 

Ja jeg har nok ikke sluttet fred med meg selv. Er sint for mye som skjedde helt i barndommen enda, som at jeg var for feig til å rømme hjemmefra. Og jeg går fra mange sosiale interaksjoner i dag og er sint og oppgitt på at jeg sa så mye dumt, og er fæl til å overshare. Det eneste jeg har klart å stilne er angsten. Hadde alvorlig sosial angst og forlot ikke huset på flere år, men det er borte. Nå har egentlig den sinna konfronterende delen min tatt over plassen der angsten var. 

Anonymkode: c0265...577

Dette avsnittet her ^ TS er nærmere identitetskjernen i deg. Jeg vil anbefale deg å ta akkurat dette, så og si ordrett med deg inn i en eller flere ekte samtaler med noen som er der for deg og ser deg. Gjerne en behandler av noe slag. Det kan sette fart på den utviklinga du ønsker deg; hvordan du møter og ser på deg selv kan være det som holder deg der du er i dag.

Spontan heling skjer og, men tar ofte lang tid.

Anonymkode: 0f422...f13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Ok, kan jeg tolke det slik at du har egenerfaring med stoffer og avhengighet tidligere? 

 

Anonymkode: 7d790...d80

Har holdt meg unna alt av stoff og knapt smakt alkohol. Aldri engang røyket. Fordi jeg har fått helt skrekken for sånt når jeg har sett hva det kan føre til. Så jeg aner ikke om jeg er arvelig disponert eller ikke, men er ikke villig til å ta sjansen. 

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Selvsagt skjønner jeg det, jeg tenkte bare at om TS kan øve på å trives bedre i eget selvskap, så kan det på sikt fjerne litt av stresset med å skape relasjoner med andre. At det ikke er frykten som styrer det, men heller nysgjerrighet.

Jeg tenker ikke alt eller ingenting. Jeg tenkte bare å roe ned desperasjonen, og øve på å være alene, og finne ro i det. Da er det lettere å være med andre, fordi en har blitt tryggere på seg selv.

Ingen har sagt noe om null behov. En flokk trenger alle typer folk, også de som streifer i omkretsen, eller er våkne på natten for å passe på, eller sitter i tretoppen. Det er ikke snakk om at jeg hater folk, bare at jeg trives i eget selskap og slapper best av alene.

Anonymkode: 2e625...7ab

Da misforsto jeg deg og trodde du hadde null sosial behov, beklager det. Enig i at flokken trenger alle, inkludert streiferne. Problemet  itt er desverre at jeg er ikke tilfreds med å være en streifer. Lengter så etter en bitteliten gjeng. Har feiret de aller fleste merkedager helt alene. Noen få med samboer, men han pleier å reise til familien sin. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dette blir rotete, for jeg har det veldig vondt. 

Dame i midten av 30årene, ingen familie bortsett fra samboer. Ufør. Ingen venner eller bekjente. Jeg har det veldig psykisk vondt og er ekstremt ensom. Har veldig tung bagasje fra en hard oppvekst med mye vold, misbruk og alt det der. Derfor er jeg livredd mennesker og kommer ofte i konflikt fordi jeg alltid har piggene ute (mestringsstrategi som holdt meg i live som barn). Vært hos dps i mange år og har blitt bedre, men sliter masse enda. Får ikke hjelp der mer og har ikke råd til privat. 

Jeg er så ekstremt sliten av å hele tiden prøve å være hyggelig og bli venn/kjent med noen, og så ender der med konflikt og at jeg blir såret likevel. Får så lyst til å gi opp og enten bare forsvinne helt, eller bli kriminell for jeg passer sikkert godt i det harde miljøet der og i fengsel. 

Har prøvd fontenehus og dagsenter, men helt ærlig; at det er psykisk utviklingshemmede der dreper min selvfølelse. At jeg er i samme bås som dem. Da blir jeg deprimert på en helt annen måte. Da har jeg mindre vondt bare ved være hjemme. 

Anonymkode: c0265...577

Hva likte du å gjøre å liten? Hva er du flink til? Hva likte du å bruke tiden din på før 2010? Altså før sosiale medier og internett-scrolling. 

Anonymkode: b3497...886

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det kan godt hende det ikke stemmer for deg. Siden du nevnte to behandlere du ikke hadde hatt tillit til, så var jeg kanskje for rask med å se et mønster. Det er fint du har tillit til andre behandlere du har hatt. En selvsaboterende tendens som også ofte følger med traumer (jeg skal la være å uttale meg om persolighetsforstyrrelser) er å heller stole på de som ikke utfordrer og hjelper deg. Å faktisk gi slipp på det som har hjulpet deg, og nå skader deg, er for vondt. Antakelig er det da lettere å ha tillit til behandlere som forteller deg at du er ødelagt, for det veit du fra før, enn de som prøver å reparere deg. 

 

Anonymkode: 28288...1cf

Det er vel kun hun psykiatriske sykepleieren jeg har nevnt jeg ikke hadde tillit til? Kanskje jeg har sagt noe feil og at det virker som det var flere. Har ikke noe godt forhold til legen heller, hvis det var hn du tenkte på. Har hatt mange behandlere opp igjennom, og er kun hun som var direkte dårlig. Ellers så har det vært både helt greie og kjempeflinke, men jeg har gjort mitt beste. Man blir stemplet som behandlingsresistent om man ikke prøver/eller er for syk til at man er mottakelig, så det at jeg fikk gå på dps i flere år tyder jo på at jeg samarbeidet og hadde tillit nok til at det var vits. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Ok, kan jeg tolke det slik at du har egenerfaring med stoffer og avhengighet tidligere? 

 

Anonymkode: 7d790...d80

Du har ikke lest hovedinnlegget hennes angående narkomane foreldre og hvorfor hun reagerer slik hun gjør? 

Anonymkode: e3924...fbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Dette avsnittet her ^ TS er nærmere identitetskjernen i deg. Jeg vil anbefale deg å ta akkurat dette, så og si ordrett med deg inn i en eller flere ekte samtaler med noen som er der for deg og ser deg. Gjerne en behandler av noe slag. Det kan sette fart på den utviklinga du ønsker deg; hvordan du møter og ser på deg selv kan være det som holder deg der du er i dag.

Spontan heling skjer og, men tar ofte lang tid.

Anonymkode: 0f422...f13

Skal prøve å reflektere mer over dette. Jobbe med å tilgi meg selv og møte meg selv bedre. Tusen takk for hjelpen. Skal også ta med dette til neste behandler hva enn det blir.

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dette blir rotete, for jeg har det veldig vondt. 

Dame i midten av 30årene, ingen familie bortsett fra samboer. Ufør. Ingen venner eller bekjente. Jeg har det veldig psykisk vondt og er ekstremt ensom. Har veldig tung bagasje fra en hard oppvekst med mye vold, misbruk og alt det der. Derfor er jeg livredd mennesker og kommer ofte i konflikt fordi jeg alltid har piggene ute (mestringsstrategi som holdt meg i live som barn). Vært hos dps i mange år og har blitt bedre, men sliter masse enda. Får ikke hjelp der mer og har ikke råd til privat. 

Jeg er så ekstremt sliten av å hele tiden prøve å være hyggelig og bli venn/kjent med noen, og så ender der med konflikt og at jeg blir såret likevel. Får så lyst til å gi opp og enten bare forsvinne helt, eller bli kriminell for jeg passer sikkert godt i det harde miljøet der og i fengsel. 

Har prøvd fontenehus og dagsenter, men helt ærlig; at det er psykisk utviklingshemmede der dreper min selvfølelse. At jeg er i samme bås som dem. Da blir jeg deprimert på en helt annen måte. Da har jeg mindre vondt bare ved være hjemme. 

Anonymkode: c0265...577

Og jeg som er så glad for at jeg slipper å ha med folk å gjøre. 

Anonymkode: 264e0...912