Hvor passer sånne som meg inn?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette blir rotete, for jeg har det veldig vondt. 

Dame i midten av 30årene, ingen familie bortsett fra samboer. Ufør. Ingen venner eller bekjente. Jeg har det veldig psykisk vondt og er ekstremt ensom. Har veldig tung bagasje fra en hard oppvekst med mye vold, misbruk og alt det der. Derfor er jeg livredd mennesker og kommer ofte i konflikt fordi jeg alltid har piggene ute (mestringsstrategi som holdt meg i live som barn). Vært hos dps i mange år og har blitt bedre, men sliter masse enda. Får ikke hjelp der mer og har ikke råd til privat. 

Jeg er så ekstremt sliten av å hele tiden prøve å være hyggelig og bli venn/kjent med noen, og så ender der med konflikt og at jeg blir såret likevel. Får så lyst til å gi opp og enten bare forsvinne helt, eller bli kriminell for jeg passer sikkert godt i det harde miljøet der og i fengsel. 

Har prøvd fontenehus og dagsenter, men helt ærlig; at det er psykisk utviklingshemmede der dreper min selvfølelse. At jeg er i samme bås som dem. Da blir jeg deprimert på en helt annen måte. Da har jeg mindre vondt bare ved være hjemme. 

Anonymkode: c0265...577

Hvordan klarte du å kapre han du er sammen med da, hvis du har problemer med å møte nye mennesker?

Anonymkode: 76c27...7a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

og

jeg tenker du må pushe legen på å få ny henvisning til psykolog, evt se om du på noen måte kan få til å gå privat. Snakk med psykisk helseteam i kommunen, kanskje har de noen forslag? Enig med deg i at det høres ut som du kan trenge sosial trening. Kanskje det du trenger er å få en besøksvenn, ikke å være en besøksvenn. En som får betalt for å være sammen med deg, så de tåler litt mer, og som kan veilede deg litt?

Anonymkode: 978d2...077

Skal sjekke mer hva de har i kommunen først, men om de ikke har noe får jeg prøve legen. Har tenkt på å få støttekontakt eller noe sånn, men for det første tror jeg det er lite av sånt og de prioriterer barn/ungdommer, og for det andre er det stort stigma rundt dette. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

Nooni skrev (35 minutter siden):

Ja, jeg leste det du skrev, men satt ikke igjen med en følelse av at du skjønner hvilken rolle du har i konflikter. 
Jeg spør ikke for å være vanskelig, men det du har vært utsatt for er ikke årsaken til dine konflikter. Det er det din adferd som er, og din forståelse av hvordan og om du kan endre denne. 

Vi mennesker er ikke så ulike, uansett om vi er syke eller friske. Vi trenger å ha folk rundt oss som er snille med oss, som vi er på bølgelengde med, og mange av oss misliker sterkt å bli beskyldt for ting vi ikke har skyld i, bli skreket til, bli behandlet med mangel på respekt. Hvis vi opplever for mye av det, trekker vi oss unna. 

Så jeg tror at svaret på ditt spørsmål ligger hos deg. Hva kan du gjøre for at folk skal føle seg trygg hos deg. Føle seg elsket. Føle at man utgjør en forskjell i den relasjonen. 

Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Og ja, jeg har god selvinnsikt i fredstid. Når jeg blir trigget forsvinner selvinnsikten (men problemet er at jeg fortsatt tror jeg har det). Derfor ser jeg ikke helt meg selv riktig I diskusjoner og konflikter. Heldigvis får jeg en oppdatering av samboer etterpå hvis han var der. Uten ham hadde jeg garantert vært enda verre, for jeg ante ikke engang at jeg er sånn so  han beskriver meg i konflikter. Men jeg hat ikke kommet så langt at jeg klarer å endre dette, selvom jeg vet hva som er galt. Jeg og samboer har blitt enig om at neste gang det skjer noe skal jeg prøve å bare forlate situasjonen, og  skal han ta konflikten i mitt sted. Han er motsatt av meg og veldig konflktsky, så han kommer til å glatte over mine Karengreier. 

Og ja, jeg forstår at folk trekker seg unna meg. Jeg hadde også trukket unna en som meg. Men det er fortsatt ekstremt smertefullt og sårende hver gang det skjer, selvsom jeg vet at det er min feil. 

Og jeg får ikke til den balansen mellom dørmatte og bitch som jeg skrev om tidligere i tråden, med min eneste venninne jeg har klart å få i voksen alder. Hun endte opp med å utnytte meg og jeg ble helt selvutslettende. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

Amy71 skrev (37 minutter siden):

Har to forslag

1. Søk om å få støttekontakt fra kommunen.

2. Meld deg på noe frivillig arbeid. Feks jobbe i en gjenbruksbutikk som drives av frivillige, kirkens bymisjon, på sykehus osv.  Du finner mere info her

https://frivillig.no/

Takk for link. Skulle gjerne jobbet som frivillig en dag eller to i måneden. Har bare desverre ingen tro på at jeg klarer å fungere i flere timer med kolleger. Støttekontakt har jeg tenkt på, men det er så skamfullt. Jeg føler meg jo egentlig som en normal oppegående person, og det er jeg også mesteparten av tiden. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Vi "vanlige" sier "ok, sorry" og går videre i livet med så utrolig mye at vi ikke merker det en gang. Krangler og konflikter skjer kanskje en gang i året, eller sjeldnere. Selv da løses det på sivilisert vis. Prøv det neste gang med ski-idioten eller noen andre. Med et smil og litt pratmakeri så går du tur i skiløypa også. 

Anonymkode: be116...c97

Det er akkurat dette min samboer sa til meg etter den situasjonen. Skal øve på å bare forlate situasjonen neste gang. Men er redd for at det blir feil det også? At de blir sint for at jeg ikke svarer og bare går? 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dårlig forhold til legen, og det er årevis venteliste til ny. Ingen andre behandlere, desverre. Er veldig klar over at jeg trenger hjelp. Hadde psykiatrisk sykepleier fra kommunen for noen år siden da jeg var så angstsyk at jeg ikke kom meg ut av huset, men det var et merkelig opplegg. Jeg bare diltet etter henne når hun kjøpte blomster og andre private ærender? Ble sjalu og trist også at hun hadde så mye venner og familie og kjøpe blomster og andre ting til, når jeg er alene i verden (bortsett fra en partner). 

Anonymkode: c0265...577

Her ser det fra utsida ut som du aktivt motarbeider et system som du allerede mener motarbeider deg. Og det er forståelig, men du blir ikke bedre av det. Det er ikke sikkert det blir noe bedre av å skifte fastlege, men jeg skifta tre ganger i fjor (pga flytting og rot). Alle gangene tok det mye kortere tid enn forespeila. Å ikke ville skifte fastlege er en annen ting, og du føler deg kanskje tryggere med en du har (men ikke liker) enn en ny (som du har bestemt deg for at du hater?) 

Beskrivelsen av opplevelsen din med psykiatrisk sykepleier vitner jo også om at du er for fokusert på å outsmarte systemet, og føler deg for god for hjelp. Da hjelper det ikke hvor god hjelpen enn måtte være. 

Det er vondt å ha det sånn, men du må begynne å jobbe med disse mønstrene hvis du skal få det bedre! Så lenge du tviholder på den selvforståelsen og det narrativet du har så kommer du ingen vei. Jeg veit det er tøft, men selv om du desperat ønsker endring så jobber du desperat mot den og blir i det trygge, vonde. 

Anonymkode: 28288...1cf

[AnonymBruker]

Sitat

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har hørt at man kan få samtaler med prest gratis? Har vurdert det når jeg bare gråter og har det som verst. Er ikke kristen da, og har sikkert for tung bagasje for en prest. 

Anonymkode: c0265...577

Jeg tror prester har hørt mye. 

Jeg hørte en terapeut som sa" du må gråte foran noen og få trøst, for å leges. Du kan gråte tusen ganger alene uten at det hjelper". 

 Du er jo reflektert rundt din situasjon, du er søkende, Det virker som du har mye godt i deg...

Og vet du hva? Du virker ikke frekk her. Du virker åpen, ærlig og som en fin person som er fortvilet. Og det er ikke alle som svarer deg like fint, men DU svarer ordentlig tilbake. Jeg tror du har mye potensiale..

Jeg ville nok prøvd å komme med på en samtalegruppe igjen, og det virker jo som om at du har kommet lenger med deg selv enn forrige gang 

Kanskje du kan øve deg på nabo, noen i butikken, en besøksvenn. Eller noe der du slipper å prate så mye, men bare være. Klappe deg selv på ryggen når du føler du mestrer å la ting gå, være hyggelig, og også om du skulle bli mye. Da går det bedre neste gang. 

Jeg vet jo ikke hvor du bor, og hvilke tilbud du har, men du må gjerne ringe kommunen og høre hva slags tilbud de har. 

Anonymkode: e3924...fbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Er du deg selv i et hardt kriminelt miljø??? Hva i alle dager tenkte du du skulle drive med om du kom inn i et slikt miljø? Stjeling, ran og lemleste folk som ikke betaler narkogjelden sin?

Det var det verste jeg har hørt. Er du seriøs?

Anonymkode: 66c1a...f12

Jeg føler du legger vrangviljen littegrann til her? Det jeg mente er at i slike miljøber folk mer ekte på godt og vondt. Ingen sosiale spilleregler man må vite om og passe på å følge. Og trår du feil er det ingen som sier det til deg, men heller straffer deg med små usynlige sanksjoner og du blir ghostet osv uten å fatte hva galt du gjorde. 

Det er ihvertfall sånn det var i det kriminelle narkomiljøet jeg ble født inn i. Du må ikke tro jeg ønsker meg tilbake til sånt liv, men det er enklere for meg å fungere der, for der kan jeg spillereglene. Dette vanlige samfunnet sliter jeg skikkelig med å forstå og finner ikke min plass. Det var det jeg mente. Jeg er så deprimert for tiden at jeg vet ikke om jeg orker å prøve så mye lenger. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dårlig forhold til legen, og det er årevis venteliste til ny. Ingen andre behandlere, desverre. Er veldig klar over at jeg trenger hjelp. Hadde psykiatrisk sykepleier fra kommunen for noen år siden da jeg var så angstsyk at jeg ikke kom meg ut av huset, men det var et merkelig opplegg. Jeg bare diltet etter henne når hun kjøpte blomster og andre private ærender? Ble sjalu og trist også at hun hadde så mye venner og familie og kjøpe blomster og andre ting til, når jeg er alene i verden (bortsett fra en partner). 

Anonymkode: c0265...577

Da vil jeg påstå at sykepleieren ikke gjorde jobben sin. Virker som hun trodde at det eneste du trengte var å komme deg ut, og så glemte hun at du trenger å øve deg på å samhandle med og bli trygg på andre mennesker. 
Jeg mener at hun burde så langt det lot seg gjøre ha latt være å gjøre private ærender. Hun burde ha tatt deg med inn i situasjoner der du måtte treffe og forholde deg til andre mennesker, og hjulpet deg ved å analysere situasjonene og rettlede deg.

Det du trenger er jo åpenbart å bli trygg både på deg selv og andre. Nå har ikke jeg problemer av samme grad som deg, men jeg kjenner meg faktisk igjen i én ting: det å anstrenge seg og maskere fordi man er redd for å si/gjøre feil. For min del handler det mye om skamfølelse, at jeg er livredd for å være "hun vanskelige" eller "hun rare". Da er det fort å gå i forsvarsposisjon og man blir veldig dårlig på å ta imot kritikk, uansett hvor saklig den er. Piggene er ute og man svarer ofte krassere enn man tenker over.

Jeg vet ikke om dette er noe som vil funke for deg, men jeg har lært at noe som virkelig funker er å legge seg flat og beklage, selv når man er irritert og føler at man har rett. Jeg mener ikke å være en dørmatte som aldri står opp for seg selv, men når man har bæsjet på leggen og sagt/gjort noe galt, og er redd for å bli lagt for hat eller stemplet som en sur Karen, så funker det fjell å bare stå i det og eie sine feil. Det føles ofte feil å "gi den andre rett" når man er frustrert og irritert selv, og kanskje til og med mener den andre har gjort noe feil. Men greia er at man møter så mye mer forståelse og respekt (og blir veldig godt likt) når man beklager det man har sagt/gjort og ber om unnskyldning. Bare tenk selv hvor deilig det er når du opplever at noen har gjort noe galt, og så legger de seg flat og tar på seg mye av skylden. Kjenner du ikke både lettelse, glede og ganske så mye respekt for vedkommende?
Send ut mest mulig av det du vil ha tilbake. Vil du ha mer respekt og forståelse? Tving deg selv til å tilgi og vis forståelse når andre har en dårlig dag eller driter på draget. Tillat deg å være "svak" og be om unnskylding også når du føler at den andre har mer feil.
 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kom i konflikt forrige gang jeg var i skogen. De har kjørt opp skiløyper på absolutt alle veiene i skogen jeg pleier å gå med hunden min. Våget oss inn der sent en kveld forrige uke, og gikk på siden/utkanten. Kom en skiløper og ba oss gå ut av skogen fordi alpinforeningen bruker mye penger på å kjøre opp spor for skiløperne, så vi må gå tur et annet sted. Jeg hisset meg opp over dette og gikk inn i en lang diskusjon med han. Her er et prakteksempel på at jeg trodde jeg diskuterte rolig og saklig, men samboer sa etterpå jeg var frekk. 

Og dette er skikkelig kjipt for jeg elsker skogen. Så fordi jeg ikke har helse til ski eller truger (ødelagt ankel), så må jeg og hunden gå langs veien og puste eksos hele vinteren, for skogen tilhører skifolket. 

Anonymkode: c0265...577

Du ble selvsagt irritert og gikk i forsvarsposisjon, både fordi han var i overkant frekk/streng og fordi du kanskje følte deg irettesatt og urettferdig behandlet. Da er det fort å gå i forsvarsposisjon og begynne å diskutere. Neste gang dette skjer, prøv å tenk at vedkommende har en dårlig dag og/eller sliter med litt av det samme som deg (høres sintere/frekkere ut enn vedkommende egentlig er). Lytt til dem, og si at du beklager ulempen men at du gjerne ønsker å gå tur i skogen av og til. Spør deretter om det finnes noen måte å imøtekomme dette på. Er det spesielle tidspunkter det passer bedre å følge løypene? Kan du for eksempel benytte løypene når det er kaldt og hardtråkket?
Selv om det føles som et nederlag å imøtekomme sure folk, så tenk at du ville satt pris på å bli møtt på samme måte om du var i overkant krass mot noen. Du trenger ikke smiske og gjøre deg til, bare vær på tilbudssiden og prøv å finne en løsning som passer for begge. Hvis da vedkommende er skikkelig drittsekk og fortsetter å være sur og vanskelig, så si "nei vel", takk for deg og gå. Så kan du heller stange hodet i veggen og blåse ut når du kommer hjem (men ikke la det gå ut over mannen, annet enn å eventuelt be om å få innspill fra han).

Når det er sagt, så kan du jo høre med utstyrssentralen i kommunen om de har ski eller truger å låne ut. Eventuelt se om du finner rimelige ski/truger brukt. Søk gjerne utenfor sesongen.

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg hadde psykiatrisk sykepleier tidligere for å få meg ut av huset, og ble forespeilet at det var øvelse på sosialisering og å fungere i samfunnet vi skulle. Realiteten var at jeg fulgte etter henne på kjøpesenter mens hun gjorde private ærender. Jeg fikk heller ingen rettleding i prat. Gjorde tilogmed et par tester hvor jeg sa/spurte om ting jeg VET var upassende, men hun gjorde ingenting. 

Nå er jeg nok uansett for frisk til et slikt tilbud, for jeg kommer meg på butikken og sånt selv. 

Privatperson, altså søke etter noen på Facebook eller noe? Hva I alle dager skulle jeg betalt? Er fattig. Må jeg lage en kontrakt?

Anonymkode: c0265...577

Dessverre tror jeg du har truffet på en psykiatrisk sykepleier som overhodet ikke gjorde jobben sin, for dette høres jo helt ubrukelig ut. Jeg ville ha prøvd på nytt med en annen sykepleier. 

Har du noen interesse for matlaging, kunst eller lignende? Det er jo typiske hobbyer som er individuelle men samtidig sosiale. Du gjør din greie på egen hånd, men har samtidig folk sammen med deg som du kan snakke med, helt uten noen forpliktelser. Tør å være litt sær, men prøv å ikke vær krass. Jo mer du slipper folk innpå deg, jo mer ser de hele deg og tolererer mer av de negative sidene dine. Husk at alle har dårlige sider, alle har dårlige dager og alle gjør dumme ting av og til. Det er flaut og man er redd for å bli dømt, men man husker sånne episoder mest selv. Ikke be om unnskyldning for den du er, men våg å be om unnskyldning når du sårer andre. Det er ikke enkelt, men du må bare øve deg og prøve å stå i det mens det står på. Plutselig en dag møter du noen som ser deg, og som ser det som ligger bak skjoldet. Noen som ser forbi krasse ord og konflikt, og ser det som ligger bak. Klarer du å finne én person som forstår deg og liker deg for den du er, så har du allerede kommer deg milevis fremover!

Jeg ønsker deg lykke til!  

Anonymkode: 88f80...f9d

[Nooni]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Og ja, jeg har god selvinnsikt i fredstid. Når jeg blir trigget forsvinner selvinnsikten (men problemet er at jeg fortsatt tror jeg har det). Derfor ser jeg ikke helt meg selv riktig I diskusjoner og konflikter. Heldigvis får jeg en oppdatering av samboer etterpå hvis han var der. Uten ham hadde jeg garantert vært enda verre, for jeg ante ikke engang at jeg er sånn so  han beskriver meg i konflikter. Men jeg hat ikke kommet så langt at jeg klarer å endre dette, selvom jeg vet hva som er galt. Jeg og samboer har blitt enig om at neste gang det skjer noe skal jeg prøve å bare forlate situasjonen, og  skal han ta konflikten i mitt sted. Han er motsatt av meg og veldig konflktsky, så han kommer til å glatte over mine Karengreier. 

Og ja, jeg forstår at folk trekker seg unna meg. Jeg hadde også trukket unna en som meg. Men det er fortsatt ekstremt smertefullt og sårende hver gang det skjer, selvsom jeg vet at det er min feil. 

Og jeg får ikke til den balansen mellom dørmatte og bitch som jeg skrev om tidligere i tråden, med min eneste venninne jeg har klart å få i voksen alder. Hun endte opp med å utnytte meg og jeg ble helt selvutslettende. 

Anonymkode: c0265...577

Skjønner. Nå forklarte du det bedre. 

Hvis du kjenner dine triggere så kan det kanskje være lurt å styre unna dem i første omgang, eventuelt få hjelp fra samboer til å avslutte og forlate når triggere oppstår og før det blir en konflikt. Feks ved at han gir deg et kodeord. Avslutt da før du begynner å rope/skrike, kalle folk stygge ting, være urimelig. Takk for deg på en fin måte - skyld på hodepine, trøtthet eller annet, og forlat. 

Mitt forslag er at du jobber med potensielle konflikter og kommunikasjon FØR det blir konflikter. Selv om du ikke nødvendigvis har et sinneproblem, så anbefaler jeg deg å undersøke om det finnes sinnemestringskurs i din kommune/fylke. Der lærer man kommunikasjon og konflikthåndtering. Hvordan man selv bidrar til å eskalere en konflikt og dempe den, man får prøve ut ulike scenario og føle de ulike strategiene på kroppen, sammen med andre. 

Du har noen forsvarsstrategier som ikke er hjelper deg, snarere lager de masse problemer for deg. Det eneste som kan hjelpe er at du får hjelp til å finne ut hva du kan tenke og hva du kan gjøre/si i stedenfor de tingene som du har gjort i alle år. Og det kan et sinnemestringskurs gi deg, du trenger ikke nødvendigvis en psykolog. 

Det kan også være lurt å bestemme seg for å IKKE reagere på triggere. Bare avvent. La det gå. Sitt stille. Så takk for deg på en hyggelig måte, og gå. 

Klarer du det, bør du se på det som mestring. 

Selvsagt skal du, som alle andre mennesker, ha rett til å si hva du føler, mener og tenker. 
Men vil du bli hørt og respektert, må du øve på å formidle dette på en ok måte. 
Lykkes du ikke og du merker det, si umiddelbart: Det var ikke fine sagt av meg. Beklager. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det er akkurat dette min samboer sa til meg etter den situasjonen. Skal øve på å bare forlate situasjonen neste gang. Men er redd for at det blir feil det også? At de blir sint for at jeg ikke svarer og bare går? 

Anonymkode: c0265...577

Da er det deres problem at de blir sur fordi du velger å ikke eskalere konflikten. Det er ikke ditt problem. Da vil den personen også lære seg å oppføre seg mindre konfronterende neste gang. Selv om det er surt at folk og hunder tråkker i preparerte skiløyper, så er skogen for alle og det går an å snakke til folk på et ordentlig vis og be pent om at de tar hensyn.

Anonymkode: 88f80...f9d

[AnonymBruker]

Jeg ville øvd på å bli mer bevisst på seg selv i situasjoner med andre mennesker. Dette er ikke lett, og det tar tid. Jeg sliter med at jeg blir sur og grinete når jeg er mentalt sliten. Jeg er en people pleaser som skyver egne grenser foran meg, så jeg merker ikke alltid at jeg har strukket strikken for langt, og at jeg koker over av småting. Jeg vet at når jeg blir sur av nyhetsartikler eller reklamer på tven, da må jeg ha litt luft rundt meg. 

I tillegg prøver jeg å leve etter to regler ved konflikter. Er det noe som omhandler meg kan jeg alltid si at det ikke passer for meg, det vil jeg ikke være med på, uten å åpne for diskusjon. 

I tillegg har jeg bestemt meg for at det ikke er min oppgave å overbevise andre, om så jeg har rett, og de tar feil. Om noen for eksempel skulle være hellig overbevist om at det skeive tårnet ligger i Riga, så svarer jeg ganske enkelt at da er vi uenige. Synes noen at Friends er bedre enn Frasier, da er vi uenige. Og det er greit. Det er helt uviktig for meg at de tar feil, og det kaster jeg ikke bort energien min på. 

Angående ensomheten og vanskelig å relatere til andre. Jeg er der selv. Jeg synes det er kjempeslitsomt. Mange pensjonister er ensomme, og glade i å prate, så jeg øver ofte på dem. Har en fast turrunde jeg går, lett å enten bare smile, eller slå av en prat med de. Dette er jo en midlertidig relasjon som jeg ikke tenker skal vare, så jeg får trent på å jatte med, småprate, overse ting som irriterer osv. 

Jeg pleide å se mye reality før, type big brother, for å se, skjønne og gjenkjenne personligheter, trekk, svakheter, relasjonsbygging osv. Og så prøver jeg alltid å ha i bakhodet at det jeg ønsker, er å være en raus person, selv om det innimellom er skikkelig vanskelig. 

Anonymkode: 330e4...49c

[AnonymBruker]

Vil anbefale som nevnt at du kan oppsøke hjelp med hunden din hos en klubb eller instruktør, hvert fall den jeg var på hadde regel under kurs var nå Agility og Rally at andre hunder måtte være i bilen eller i bur et godt stykke unna den åpne treningsbanen når det ikke var deres tur ut. Vil tro lignende kan gjøres med adferd trening også.☺️

TS hvordan overkom du utfordringene dine for å bli sammen med kjæresten din? Kanskje noe av måten du lærte å kjenne han og etter hvert trekke inn piggene dine kan være til hjelp med å bli venner med andre?

Anonymkode: 01202...b86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Føler med deg, TS! Jeg har dessverre ingen gode råd. Har liknende problemer, men langt mildere enn dine. Har vokst opp med en alkoholisert og psykisk syk far, og har ikke skjønt før nylig (er 39) at det kanskje er en sammenheng mellom dette og at jeg så lett havner i konflikt, og har så lav selvfølelse. 

Jeg tror dessverre ikke det er noen annen vei enn gjennom jeg heller, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er utrolig vanskelig å finne plassen sin, og like seg selv godt nok, til å få det overskuddet som trengs for å faktisk stole på, se og samarbeide med andre. Det du beskriver med sjalusi når du møter nye mennesker er veldig forståelig, men også helt uforenlig med å danne de relasjonene du trenger for å faktisk fungere. 

Jeg kjenner igjen det såre i å få beskjed om at man hadde en helt annen rolle i en konflikt enn man trodde også. Og at det føles sykt urettferdig å få tyn for å bruke krigsstrategier, når man tross alt føler at det er krig hele tida. Men du trenger hjelp til å klare å føle omsorg for deg selv og det som har skjedd deg, uten å bli selvmedlidende i alle situasjoner. Jeg tror på deg når du sier at du vil videre! Men tendensen din til å avvise alle råd som kommer er vel en del av det samme selvdestruktive mønsteret, og det veit du sikkert. 

Jeg håper det går deg godt!

Anonymkode: 28288...1cf

Så trist å høre at du sitter i samme båt som meg. Om enn i mildere grad, men det spiller ingen rolle for dette er så vondt at halvparten kunne vært nok. 

Jeg har brukt mye tid på å prøve å få bedre selvfølelse  og føler jeg har kommet et lite stykke på vei. Men ja, så kommer neste konflikt/kritikk/avvisning og alt raser sammen igjen og jeg får bekreftet at jeg er problemet og passer ikke inn/er ikke god nok. Det stables jo opp inni meg og kroppen holder regnskap på antall bekreftelser på om jeg er god nok eller ikke. Det er utrolig vanskelig å ignorere dette og møte en ny situasjon med åpent sinn likevel. 

Du skrev at jeg avviser alle råd, og det er overraskende å høre for jeg føler det ikke sånn? Og en annen skrev tidligere at jeg kverulerer. Det var også overraskende. Er virkelig selvinnsikten min så dårlig? For jeg føler helt ærlig at jeg svarer hyggelig og åpent og er positiv til alle her. Føler jeg har tatt flere råd, og har bokmerket alle linker jeg har fått. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg synes det er urettferdig av deg å si at jeg ikke vil passe inn, for det er ikke noe annet jeg heller vil. Alt jeg ønsker meg i denne verden er et a4liv med samboeren min, en liten jobb med gode kolleger og en god venninne eller to. 

Men jeg sliter enormt med å passe inn i et  normalt samfunn. Jeg vokste opp med  narkomane foreldre og det var et lite helvete. Fikk aldri noe jeg trengte hjemme. Knapt mat, så stjal mye som barn. Mye seksuelle overgrep av pappas kompiser, så jeg er redd for folk og særlig menn. Kommer i konflikt med folk fordi jeg møter "alle" med mistro og føler de skal ha noe fra meg og ta fra meg og skade meg. For dette var sant hele min oppvekst, til jeg flytta ut hjemmefra. Sånne ting setter spor i hjernen, selvom jeg nå vet at det ikke lenger stemmer. Har gått i traumebehandling, men det hjalp lite. 

Jeg har som sagt Inge evner til å fikse ting med hans familie. Det er altfor angstfult og jeg aner ikke engang hvor hei skal begynne. De vet at jeg er syk, så jeg føler at de som er friske må ta initiativ, hvis det er noe de ønsker. Samboeren min er veldig klar over at han er fri til å forlate meg når han vil. 

Anonymkode: c0265...577

Siden du har fått behandling tidligere, som ikke har virket tilstrekkelig - har du kanskje mulighet til å få ketaminbehandling? Har flere ganger lest at denne behandlingen har vært livsendrende for mennesker som har traumer og depresjon over mange, mange år, som har prøvd "alt" av ulike andre behandlinger.

Anonymkode: 7d790...d80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Er en ganske velkjent problemstilling det der faktisk. Når en vokser opp under dårlige forhold så lover barnet  seg selv en ting - "når jeg blir voksen, da skal ingen plage meg igjen!!" 

Og du står knallhardt på det kravet, du tviholder på det kravet. Fordi du behøver så inderlig mye å få beholde litt selvrespekt, og ikke føle att mennesker tramper på deg igjen. 

Problemet er jo å se NÅR en må reagere og ikke. Dette er en regulering du aldri har lært deg, du vet ikke når du skal la ting gå forbi deg, og når du skal stå på ditt. Og når du i tillegg har bagasje som har gjort både kropp og hjerne i full beredskap til enhver tid, så ender du også opp med å se på absolutt alt mennesker gjør rundt deg, som store overtramp. Og du reagerer mye mer på desse små tinga fordi du ikke har trygghet nok til å la det gå. 

Og da klikker du plutselig fordi kassadama glemte å spøre om du skal ha pose, fordi du føler du usett og glemt. Og det er jo selvfølgelig en overreaksjon som ikke akkurat gjør dagen til kassadama eller deg, bedre. 

Så havner du i en vond spiral, der du ikke får sosial trening og blir mer og mer ensom.  Og piggene blir om mulig enda striere i deg. Mennesker blir tilslutt bare en plage.. 

Du må nok jobbe inderlig mye med deg selv, og du må tåle og gjøre deg sårbar for andres hugg. Du er en voksen kvinne nå, og du har mer en nok evne til å slå tilbake om noen skulle gjøre noe med deg, du kan forsvare deg om det verste skjer. Du veit du er tøff, du greier deg! 

Men å gjøre seg sårbar og lydhør til andre, vise interesse for andre og ikke lulle seg helt inn i egen rustning, der alt handler om en selv, vil kreve mye av deg. Så inderlig mye. 

I første innsats ville jeg gått til kommunen, eventuelt lege, og hørt om det er en psykiatrisk sykepleier med litt innsikt du kan ha samtaler med. Hørt om det feks var en frisklivssentral, trimgruppe, noe sosialt som i første omgang ikke krever særlig mer en ett lite smil og snakk om vær og vind. Om det finnes noe smått en kan bli med på, frivillighet. Noe er det stortsett alltid. Du trenger bare å finne utav det, og jeg tror du trenger en puff her for av og til er det så fint å få litt hjelp også. 

 

 

Anonymkode: 8b437...20c

Dette traff meg skikkelig. Du beskrev meg på en prikk. Mye bedre enn jeg noengang har klart å sette ord på det. Og ja, jeg har lullet meg altfor dypt nedi rustningen min, og finner ikke lenger veien ut. 

De har frisklivssentralen her, men tror du det er nok for meg med å bli med der? De har sånne trimgrupper med pensjonister på dagtid. Kan det hjelpe meg å gå der? Eller er det bare ment som en start for tyngre hjelp etterhvert? 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Så trist å høre at du sitter i samme båt som meg. Om enn i mildere grad, men det spiller ingen rolle for dette er så vondt at halvparten kunne vært nok. 

Jeg har brukt mye tid på å prøve å få bedre selvfølelse  og føler jeg har kommet et lite stykke på vei. Men ja, så kommer neste konflikt/kritikk/avvisning og alt raser sammen igjen og jeg får bekreftet at jeg er problemet og passer ikke inn/er ikke god nok. Det stables jo opp inni meg og kroppen holder regnskap på antall bekreftelser på om jeg er god nok eller ikke. Det er utrolig vanskelig å ignorere dette og møte en ny situasjon med åpent sinn likevel. 

Du skrev at jeg avviser alle råd, og det er overraskende å høre for jeg føler det ikke sånn? Og en annen skrev tidligere at jeg kverulerer. Det var også overraskende. Er virkelig selvinnsikten min så dårlig? For jeg føler helt ærlig at jeg svarer hyggelig og åpent og er positiv til alle her. Føler jeg har tatt flere råd, og har bokmerket alle linker jeg har fått. 

Anonymkode: c0265...577

Jeg malte med for bred pensel, TS! Du avviser ikke alle råd. Det ser bare ut som du har mange fastlåste tanker om hva som går og ikke går, og det er jo forståelig. Bitterheten din over å prøve ting, men ikke få det til, skinner igjennom, og det er nok frustrasjonen over hvor seigt dette virker som får meg og andre til å si at du virker motvillig. Du burde selvfølgelig få jobbe med de mønstrene med noen som har kompetanse på traumefokusert terapi, og ikke av oss lekfolk på KG. Unnskyld for at jeg virka hard. Jeg skjønner at du er sliten. 

Anonymkode: 28288...1cf

[AnonymBruker]

Eva00 skrev (1 time siden):

Type besøksvenn/støttekontakt du kan øve deg med og som tør si ifra til deg når du trør for hardt inn? Kanskje de kan være noe? 

Skal sjekke ut dette, takk for forslag. Er veldig takknemlig for dere alle som tar dere tid til å lese og svare i tråden min. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Wow ❤️ For et klokt og fint innlegg. Nå fikk jeg tårer i øynene. Håper du jobber med mennesker, for du er en gave!

Anonymkode: 28288...1cf

Helt enig, den traff meg skikkelig. Bedre svar enn noen psykolog noengang har gitt meg. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

Crazydoglady skrev (1 time siden):

Det er absolutt ikke umulig at det ligger mer til grunn. Nevrodivergente er jo overrepresentert ifht misbruk osv. Så det er jo ofte sånn at viss man graver litt dypere så er det ikke usannsynlig at ubehandlet og dårlig håndtert nevrodivergens kan være rotårsaken til problemer i feks oppvekst som igjen førte til traumer. Men siden kptsd og en del andre traumeresponser overlapper mye så er det ofte vanskelig å skille, særlig der traumene started tidlig og det er vanskelig å vite hva som kom først. Men uansett om det er traumer, asd eller begge deler så tenker jeg at du sikkert potensielt møter likesinnede og folk med forståelse for din situasjon og relativt like erfaringer selv også blant feks autistiske mennesker. ❤️

Tusen takk for enda et fint svar. Du er veldig koselig å prate med ❤️ 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det føles litt som kverulering når du igjen og igjen går på repeat med ansvarsfraskrivelsen om at det er ikke din feil at du oppfører deg dødskjipt, fordi du hadde en hard barndom. 

Høres ut som mer enn mild grad - lav selvinnsikt, dårlige sosiale antenner, ekstremt rigid og opptatt av å ha rett, oppfattes brå og ubehagelige av andre...

Anonymkode: 978d2...077

Jeg føler jeg har gått mye på repeat her, for å svare alle. Synes alle fortjener et svar når de har skrevet her, derfor blir det jo litt gjentakelser for jeg har jo ikke fått  noen ny info siden forrige innlegg. 

Jobber du med diagnosering av nevrodivergens? Siden du er så bastant i svaret ditt? 

Anonymkode: c0265...577