Gå til innhold

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg malte med for bred pensel, TS! Du avviser ikke alle råd. Det ser bare ut som du har mange fastlåste tanker om hva som går og ikke går, og det er jo forståelig. Bitterheten din over å prøve ting, men ikke få det til, skinner igjennom, og det er nok frustrasjonen over hvor seigt dette virker som får meg og andre til å si at du virker motvillig. Du burde selvfølgelig få jobbe med de mønstrene med noen som har kompetanse på traumefokusert terapi, og ikke av oss lekfolk på KG. Unnskyld for at jeg virka hard. Jeg skjønner at du er sliten. 

Anonymkode: 28288...1cf

Takk for at du forklarte tydeligere. Det er veldig verdifullt for meg for å lære mer om hvordan jeg framstår. Du framsto ikke hard, altså. Jeg ble bare oppriktig paff og nysgjerrig. Og ja, jeg er kjenpesliten av å prøve og feile så mye, så skjønner nå at det skinner mer gjennom jeg tror selv. Jeg er forsatt villig til å prøve, men er mindre entusiastisk og positiv enn jeg var før, rett og slett for at jeg har mindre krefter og positivtet i meg. Men har fått litt ny giv av denne tråden, fordi jeg har fått en del konkrete tips å følge opp. 

Anonymkode: c0265...577

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det siste du skriver her kan kommunen hjelpe deg med, psykiatritjenesten. Be fastlegen din om å bli henvist dit. 

Har du forresten prøvd å få noen nettvenner? Skrive med noen her på KG eller finne noen i en gruppe på facebook som har samme interesse som deg? 

 

Anonymkode: 5eefe...bd4

Jeg har prøvd litt sånn halvveis med nettvenner, jeg bare føler det er begrenset hvor mye det kan hjelpe? Jeg får jo unormalt lang tenkepause og har sletteknapp på nettet. Det er to ting jeg ikke har i virkeligheten. Dessuten får jeg ikke noen sosial tilfredsstillelse, eller hva jeg skal kalle det av å skrive. Altså, det hjelper ikke noe på ensomheten. Har andre det også sånn? 

Anonymkode: c0265...577

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå har ikke jeg hatt din oppvekst, men jeg lever alene, har ingen venner, og få i familien. Men jeg trives med det. Jeg skjønner ikke hvorfor du er så desperat etter å være med andre mennesker når du føler du må maskere og havner i konflikt hele tiden. Er det ikke friere og bedre å øve på å trives i eget selskap?

Anonymkode: 2e625...7ab

Ja der sier du noe. Det er klart livet mitt hadde vært mye lettere om jeg ikke hadde hatt dette behovet for tilhørighet. Hadde gjerne skrudd det av om jeg kunne. Jeg har aldri trivdes alene. Er husredd og engstelig som person. Liker ikke å ha ansvar for hunden alene, det er skummelt og tungt. Er redd for å skade meg og ikke bli funnet når jeg er alene osv. Mye katastrofetanker. Er også veldig glad i å prate med folk i virkeligheten når det er en sjelden jeg finner god tone med (som samboer). Har så lyst til å ha en liten gjeng å feire høytider og merkedager med, da jeg aldri har opplevd dette. 

Anonymkode: c0265...577

  • Hjerte 3
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg har også hørt suksesshistorier om ketamin, men helt ærlig virker det også veldig skummelt. Tør rett og slett ikke. 

Anonymkode: c0265...577

Hva virker skummelt konkret? Det kan jo hjelpe med for eksempel å endre tankemønstre, se seg selv klarere, bryte lenker og frigjøring av fastlåste mønstre. ❤️ 

Hadde jeg fått tilbudet, hadde jeg løpt til det med åpne armer. Men, kvalifiserer ikke - man må ha prøvd "alt" annet først. 

Anonymkode: 7d790...d80

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Her ser det fra utsida ut som du aktivt motarbeider et system som du allerede mener motarbeider deg. Og det er forståelig, men du blir ikke bedre av det. Det er ikke sikkert det blir noe bedre av å skifte fastlege, men jeg skifta tre ganger i fjor (pga flytting og rot). Alle gangene tok det mye kortere tid enn forespeila. Å ikke ville skifte fastlege er en annen ting, og du føler deg kanskje tryggere med en du har (men ikke liker) enn en ny (som du har bestemt deg for at du hater?) 

Beskrivelsen av opplevelsen din med psykiatrisk sykepleier vitner jo også om at du er for fokusert på å outsmarte systemet, og føler deg for god for hjelp. Da hjelper det ikke hvor god hjelpen enn måtte være. 

Det er vondt å ha det sånn, men du må begynne å jobbe med disse mønstrene hvis du skal få det bedre! Så lenge du tviholder på den selvforståelsen og det narrativet du har så kommer du ingen vei. Jeg veit det er tøft, men selv om du desperat ønsker endring så jobber du desperat mot den og blir i det trygge, vonde. 

Anonymkode: 28288...1cf

Dette👍👍👍 Jeg har hatt en samboer som deg. Han også følte deg for god for all hjelp, mens han samtidig falt gjennom sosialt, økonomisk, jobbmessig. Ekstrem vanskelig å være med sosialt da han alltid gikk mot og ble oppfattet som kverulerende. Aldri unnskylde seg men brukte ofte barndommen som en hvilepute og unnskyldning til hvorfor han kunne bli uspiselig. Høres ut som du har litt mer selvinnsikt. Men du må jobbe med å tåle at du tar feil, ikke kverulere, tie stille, legge deg flat,  trekke deg fra situasjoner og minst : forstå at du er programmert til å misforstå/mistolket. Dette gjør det ekstra viktig  at det som kommer ut av munnen din har tatt minst tre runder innom fornuften din OG tanken: forstår jeg dette på riktig måte. 

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alt hjelper. Bare det å komme seg ut av huset tenker jeg. Rein øving, og, aktivitet er godt for ett slitent hode.. 

Om en sitter isolert i eget hus, så er det jo ikke det letteste å komme igang med noe som helst, og en får ikke plukket opp tilbud som kan passe en rundtom. Og tilbud som frisklivssentralen er lavterskel og brukertilpasset. 

 

 

Anonymkode: 8b437...20c

Det er helt riktig at det er viktig å komme seg ut av huset. Er ute på tur hver dag nå pga hunden, men er for dårlig til å handle og sånne ting, er altfor ofte samboer som må det. Skal sjekke ut fra kommunen har.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg bor også i en fattig kommune, men fikk tilbud om "Kurs i mestring av belastning" da jeg var deprimert. Dette er et metakognitivt kurs for mennesker som har en eller annen belastning i livet som de sliter med. Sjekk om din kommune har det, og søk deg inn! Du betaler noen hundrelapper for en bok/oppgavehefte som brukes i kurset, men ellers er det gratis.
Du vil møte mange ulike mennesker som har det tungt og sliter psykisk på grunn av dette, så du vil være omgitt av likesinnede. Dette gjør at du vil møte mer forståelse enn ute blant folk.

Kurset blir ledet av en kursleder som har lang efaring innen metakognitiv terapi og minst en vernepleier. Det er samtale med andre deltakere og man velger selv hvor aktiv man vil være i samtalene og hvor mye man vil dele av egen historie. Man møtes med mye forståelse og medfølelse, men utfordres samtidig på hvordan man kan ta bedre valg for seg selv for å få det bedre. De sier tydelig i fra om at de er der for å gi de rette verktøyene, men at man selv må ta jobben med å bruke verktøyene til å hjelpe seg selv.
Det kan kanskje være godt for deg at du er sammen med andre, men likevel styrer mye selv hvor mye du involverer deg i de felles samtalene. 

Jeg var i alle fall storfornøyd med dette kurset og savnet disse timene når kurset var over. Tenker at alle som sliter, enten mye eller bare litt, burde gå på et sånt kurs. Man lærer masse om seg selv, og det føles veldig fint å være en del av en gruppe der man er så forskjellige men likevel har noe felles som man finner felles trøst i.
Jeg møtte faktisk en person der som jeg kjente litt i fra før, og ble kjent med en annen side av vedkommende. Jeg fikk en ny forståelse av hva hen sto i, og da vi møttes i en annen sammenheng lenge etter at kurset var over, hadde vi på en måte en felles "hemmelighet" som vi kunne snakke om. Det gir en unik følelse av fellesskap. Kanskje dette også kan gi deg noen nye bekjentskaper som kan bli til noe mer? 

https://psykiskhelse.no/kurs-2/meld-deg-pa-kurs/vil-du-pa-kib-kurs/

Anonymkode: 88f80...f9d

Dette høres jo kjempebra ut, hat bokmerket linken og skal sjekke det ut i morgen. Håper vi har noe sånt her. Har sett på Facebook at de har av og til foredrag en ettermiddag om ting som stressmestring, søvnproblemer og sånne ting. Men ikke et faktisk kurs. Har ikke våget å møte opp på noe, men skal prøve hardere. 

Anonymkode: c0265...577

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg har skummet denne tråden og har noen tanker som jeg vil dele:

Jeg tenker at videoopptak av situasjoner hvor det oppstår konflikt raskt vil vise hvordan mønster TS har. Det er godt mulig at det mangler noe i selvregulerings delen av det relasjonelle, TS fremstår med refleksjonsevne i denne tråden.

Jeg kjenner en mann som havner i konflikt med så og si alle. På ett eller annet vis har det seg sånn at det ikke har eskalert ovenfor meg. Jeg har høy grad av selvregulering og har blitt kurset i kommunikasjon via Gottman institutt i USA, der blant annet deres forskning på hvordan en tar opp ting med folk har utgjort en forskjell i mitt liv. Mye av deres arbeid ligger tilgjengelig på nett, men det er som med alt mest nyttig om en får øvd seg ofte, jevnt og med høy kvalitet.

Det å ønske tilhørighet, men ikke greie å søke det er sånt som tilhører plagene i bolken personlighetsforstyrrelse. Det er beklageligvis noe jeg er redd ts kanskje gjør lurest i å ta utgangspunkt at kommer til å fortsette, så det er å snu på det: hvordan «feile» mest mulig effektivt på en måte som gir kontaktpunkter til folk?

Det finnes behandlere som jobber på andre måter enn de TS har møtt, ikke alle koster skjorta. Se etter prester, coacher, psykiatriske sykepleiere, sjamaner, eller bare be om tilbakemelding på hvordan den en har samtalt med har opplevd samtalen.

Anonymkode: 0f422...f13

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg har også hørt suksesshistorier om ketamin, men helt ærlig virker det også veldig skummelt. Tør rett og slett ikke. 

Anonymkode: c0265...577

Ketamin er ikke skummelt. Jeg har "fått" det sju ganger, på privatklinikk, fordi det offentlige tilbudet ikke er oppe å går enda.

Man har først en samtale med psykiater der, men det går på fremtid. Hva ønsker du skal endre seg, hvordan vil du ha det osv. Ikke noe graving i fortid. Kun fokus på fremtid og ønsker. De veier deg for å måle opp dose, og måler blodtrykk.

Så sitter man i en komfortabel lenestol med vektteppe over seg, og får øyemaske og "musikk" på ørene. Jeg kunne velge mellom normal musikk eller mer sånn meditasjonslyder. Valgte bare lydene.

Så får man ketamin i sprøyte i overarmen. Behandler følger med hele timen det varer, man har sånn pulsmåler på fingeren.

Selve ketaminen er ikke ubehagelig, synes jeg. Det føles som en tur ut i verdensrommet og at jeg ikke har noen kropp lengre. Og alt er bare fint og greit. Jeg tenker ikke i bilder, så får ingen hallusinasjoner, men tankene er ganske på jordet. Men ikke sånn at jeg noen av gangene har snakket høyt eller "dritt meg ut" for behandler. Det er vanskelig å forklare hvordan det er, for tankene blir så rare. Men jeg har ikke opplevd det ubehagelig. 

Etter timen har gått så "vekker" behandler deg, og du får noe å drikke og kjeks og sånn. Så er man ofte litt svimmel og "laggete" i hodet noen timer, men jeg har helt fint klart å gå tilbake til hotellet selv liksom.

 

Håper dette oppklarte litt om ketamin. Jeg kan godt svare på konkrete spørsmål ang dette om du har det.

Anonymkode: 2fbfa...cc3

  • Liker 1
  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 timer siden):

«Sånne som deg» passer jo ikke inn. Fordi du ikke vil passe inn.

Hvordan havner man i konflikt med absolutt alle?

Det første du bør gjøre er å reparere forholdet til samboerens familie, for hans del i det minste. 

Anonymkode: 6a995...9f3

Hvordan fortelle noen at du har null erfaring med TS sitt problem uten å si det rett ut..

 

TS vi er mange løvetannbarn der ute. Jeg er også alene utenom samboeren min og barna. Jeg blir fort overstimulert og er "over hele spekteret" når jeg skal være sosial. Personlig har jeg valgt å snu på det: jeg fokuserer på meg selv først. Å like og akseptere meg selv. Å oppleve ting som gjør meg glad, som gir meg noe og det viktigste: jeg har sluttet fred med meg selv. Den stemmen som hvisker deg i øret, de tankene er bare gift. Om du slutter å høre på dem vil de bli mindre. De vil aldri gå bort helt og de gir seg ikke uten kamp, men de roper ikke lengre hos meg. Jeg har sluttet å krige med meg selv men heller se og anerkjenne alt jeg har vært igjennom. Jeg har overlevd ting som ville ha knekt de fleste, men her er jeg og det står respekt av det. Gi deg selv kred. Bygg deg selv opp.

Når du kommer på glid så fokuserer du på din samboer og deres forhold. Når det er stabilt og der dere ønsker forholdet skal være kan dere kanskje finne noe dere kan gjøre sammen der dere begge kan bli kjent med nye mennesker. Vår bibliotek er lav terskel sosial samvær, de har mange forskjellige opplegg. Sjekk om deres har noe lignende. Så kan du (dere?) Melde dere som frivillig i nærmiljøet, bua, som besøksvenn, lesevenn, begynne på skytterlag eller på basseng trening..

Noen av oss er bulkete, kantete og vanskelig å forstå, men vi er overlevere. Når vi slutter fred med oss selv (vår egen verste fiende) åpner det rom for andre på sikt. Du trenger ikke slippe alle helt inn med en gang. Du kan være sosial på avstand, du kan være sosial med partner, og du kan oppdage at det kan være helt fint å være alene også. Om ikke DU trives i eget selskap vil ikke andre heller det.

Du trenger ikke hjelp utenfra, du har gjort alt det der, løsningen ligger hos deg selv. Det er du som må gjøre jobben. Små steg. 

Anonymkode: e2c65...718

  • Liker 1
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ketamin er ikke skummelt. Jeg har "fått" det sju ganger, på privatklinikk, fordi det offentlige tilbudet ikke er oppe å går enda.

Man har først en samtale med psykiater der, men det går på fremtid. Hva ønsker du skal endre seg, hvordan vil du ha det osv. Ikke noe graving i fortid. Kun fokus på fremtid og ønsker. De veier deg for å måle opp dose, og måler blodtrykk.

Så sitter man i en komfortabel lenestol med vektteppe over seg, og får øyemaske og "musikk" på ørene. Jeg kunne velge mellom normal musikk eller mer sånn meditasjonslyder. Valgte bare lydene.

Så får man ketamin i sprøyte i overarmen. Behandler følger med hele timen det varer, man har sånn pulsmåler på fingeren.

Selve ketaminen er ikke ubehagelig, synes jeg. Det føles som en tur ut i verdensrommet og at jeg ikke har noen kropp lengre. Og alt er bare fint og greit. Jeg tenker ikke i bilder, så får ingen hallusinasjoner, men tankene er ganske på jordet. Men ikke sånn at jeg noen av gangene har snakket høyt eller "dritt meg ut" for behandler. Det er vanskelig å forklare hvordan det er, for tankene blir så rare. Men jeg har ikke opplevd det ubehagelig. 

Etter timen har gått så "vekker" behandler deg, og du får noe å drikke og kjeks og sånn. Så er man ofte litt svimmel og "laggete" i hodet noen timer, men jeg har helt fint klart å gå tilbake til hotellet selv liksom.

 

Håper dette oppklarte litt om ketamin. Jeg kan godt svare på konkrete spørsmål ang dette om du har det.

Anonymkode: 2fbfa...cc3

Hva betaler man for slikt på privatklinikk? 

Anonymkode: a668c...f3e

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ketamin er ikke skummelt. Jeg har "fått" det sju ganger, på privatklinikk, fordi det offentlige tilbudet ikke er oppe å går enda.

Man har først en samtale med psykiater der, men det går på fremtid. Hva ønsker du skal endre seg, hvordan vil du ha det osv. Ikke noe graving i fortid. Kun fokus på fremtid og ønsker. De veier deg for å måle opp dose, og måler blodtrykk.

Så sitter man i en komfortabel lenestol med vektteppe over seg, og får øyemaske og "musikk" på ørene. Jeg kunne velge mellom normal musikk eller mer sånn meditasjonslyder. Valgte bare lydene.

Så får man ketamin i sprøyte i overarmen. Behandler følger med hele timen det varer, man har sånn pulsmåler på fingeren.

Selve ketaminen er ikke ubehagelig, synes jeg. Det føles som en tur ut i verdensrommet og at jeg ikke har noen kropp lengre. Og alt er bare fint og greit. Jeg tenker ikke i bilder, så får ingen hallusinasjoner, men tankene er ganske på jordet. Men ikke sånn at jeg noen av gangene har snakket høyt eller "dritt meg ut" for behandler. Det er vanskelig å forklare hvordan det er, for tankene blir så rare. Men jeg har ikke opplevd det ubehagelig. 

Etter timen har gått så "vekker" behandler deg, og du får noe å drikke og kjeks og sånn. Så er man ofte litt svimmel og "laggete" i hodet noen timer, men jeg har helt fint klart å gå tilbake til hotellet selv liksom.

 

Håper dette oppklarte litt om ketamin. Jeg kan godt svare på konkrete spørsmål ang dette om du har det.

Anonymkode: 2fbfa...cc3

Omg dette hadde sendt meg på en traumesnurr! Kjenner angsten bare av å lese da jeg har enorm kontrollbehov. Jeg blir ilter av meditasjon, anspent og får fysiske plager, dette hadde garantert sendt meg på en dårlig trip..

Men hvordan var det for deg etterpå? Hva skjer så? Hva endrer seg?

Anonymkode: e2c65...718

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du veit mye bedre enn meg hva som er detaljene rundt opplegget med sykepleieren. Det jeg sikta til, er at beskrivelsen din av hvordan du "la feller" og generelt behovet du viser for å diskreditere og devaluere opplegget. Det kan godt hende det var dårlig, men det er dessverre også en veldig vanlig tendens ved personlighetsforstyrrelser at man ikke har den tilliten til andre som skal til for å få utbytte av behandling. Det blir fort selvoppfyllende profetier, at opplegg er dårlige. Men som jeg skreiv i et innlegg tidligere, det betyr selvfølgelig at du bør få hjelp av noen med kompetanse på traumer. Inntil du får det håper jeg det kan være noe hjelp i å forstå hvordan det ser ut fra utsida, og vite at du ikke er aleine, selv om det føles brutalt. 

Anonymkode: 28288...1cf

Ja, jeg innrømmer at jeg la en felle som du kaller det, fordi jeg ble usikker fordi hun aldri ga meg noen tilbakemeldinger. Kun helt overfladisk prat om været i et par minutter når vi møttes, og så snakket ikke særlig mer sammen resten av timen. Kun shoppet. Når jeg gjorde feil med vilje og fortsatt ikke fikk tilbakemelding ble jeg mer inneforstått med at hun ikke opptatt av å hjelpe meg. Da endret jeg også målet for opplegget i samråd med psykologen. Og ja, jeg har behov for å dirkreditere opplegget fordi jeg var skuffet. Hadde stått på venteliste lenge og så veldig frem til denne hjelpen, og så blir jeg istedenfor gående å bære hennes handleposer uten at hun engang prater til meg. 

Det du sier om at det er vanlig med personlighetsforstyrrelser å ikke ha tillit osv. Du vet sikkert at det finnes flere ulike personlighetsforstyrrelser? Jeg er grundig kurset i de jeg lider av, og dette er ikke noe som kjennetegner mine. Jeg er ikke kurset I de personlighetsforstyrrelsene jeg ikke har, så jeg kan ikke si om det gjelder de eller ikke. Jeg har ihvertfall aldri hatt problemer med å ha tillit til hjelpeapparatetmeg behandlerne mine. Til andre mennesker i det fri, ja. Men ikke til behandlerne mine. 

Anonymkode: c0265...577

  • Liker 1
  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AprilLudgate skrev (1 time siden):

Jeg leser deg dithen at noe her kan være vanskelig å endre på. 
 

At du har piggene hardt ute etter omfattende overgrep er jo ikke rart i det hele tatt.

Jeg tror du må akseptere at du ikke kan få ALT du ønsker deg med unnvikende personlighetsforstyrrelse+dype traumer.

MEN, du kan få noe.

Jeg tror en besøksvenn som er klar over det du skriver her kan være et første skritt. 
Du trenger å øve litt, men ikke på alt.

Jeg tror også du kunne fått glede av dyr. Om du er glad i dyr da? 

Takk for forståelsen. Du har nok rett i at jeg ikke kan få alt, og vil alltid være preget. Det harmogså vært stort fokus i terapien, at det er kun for å håndtere symptomtrykket og få bedre livskvalitet, ikke for å bli frisk. Det er også noe som er en stor jobb i seg selv å akseptere. 

Elsker dyr og har dyr. Det er stor glede i hverdagen,og stort sett det som holder meg gående.

Anonymkode: c0265...577

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva betaler man for slikt på privatklinikk? 

Anonymkode: a668c...f3e

rundt 30 000 for første "runde", det var fire ganger på to uker. Så 5500 pr vedlikeholdsdose, som det er individuelt om man trenger. Jeg trenger tydeligvis en i halvåret. Gleder meg til det offentlige er oppe å står.

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Omg dette hadde sendt meg på en traumesnurr! Kjenner angsten bare av å lese da jeg har enorm kontrollbehov. Jeg blir ilter av meditasjon, anspent og får fysiske plager, dette hadde garantert sendt meg på en dårlig trip..

Men hvordan var det for deg etterpå? Hva skjer så? Hva endrer seg?

Anonymkode: e2c65...718

Om du skulle få en "bad trip" så har det egentlig ikke noe å si. Hvordan du opplever den timen har ingenting å si for virkningen. Hjernen bygger nye synapser uansett pga ketaminen liksom.

Etterpå har det vært sånn at jeg ikke er like låst fast i depressive greier. Angsten er borte. Jeg klarer å se ting fra flere sider. Kanskje suger ikke verden like mye likevel, liksom. Kanskje jeg skulle vært med på det strikketreffet på frivillighetssentralen, det er jo ikke så skummelt. Osv.

Noen beskriver at verden plutselig er i farger etterpå. Det føler ikke jeg, for meg er det mer gradvis virkning som jeg ikke helt får med meg før den har skjedd.

Anonymkode: 2fbfa...cc3

  • Liker 1
  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AprilLudgate skrev (1 time siden):

 

Så ville jeg bare si at jeg opplever du ordlegger deg med god selvinnsikt, respekt i tråden her - så fullstendig umulius er du jo ikke.

Jeg tror feks nettvennskap kunne funket å prøve seg på som en start.

Alle med behov kan oppsøke frisklivssentral :)

Så koselig sagt, tusen takk ❤️

Anonymkode: c0265...577

AnonymBruker
Skrevet

Jeg har ikke noen råd, ville bare sende en klem og si lykke til. Jeg skjønner det er vondt å ønske vennskap og fellesskap, og ikke føle at man får det til ❤️ og takk for at du deler! Det gir oss også en innsikt inn i sinnet ditt, og kan være en tankevekker for hvordan vi reagerer på mennesker i vårt liv - som vi kanskje føler er konfliktsøkende ( og muligens da slitsomme å forholde seg til.) Det er som oftest en grunn til at folk oppfører seg som de gjør.  Jeg bare filosoferte litt på det at du har tatt til deg en reaktiv hund, og hvor glad du er i den. Du er jo også på en måte litt «reaktiv» ( ikke bokstavelig ment). Kanskje du er den perfekte til å gi henne et godt og kjærlig hjem, selv om hun ikke er perfekt ❤️ 

Anonymkode: 56b6a...0be

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Å ønske relasjoner med andre mennesker er ikke desperasjon – det er helt normalt. Vi er sosiale vesener, og behovet for tilhørighet er ganske grunnleggende i psykologien. Det er fint at du trives i eget selskap, men det gjelder ikke alle.

Anonymkode: 40b35...859

Når jeg hører om de som trives best alene og har null behov for sosial omgang blir jeg alltid så nysgjerrig på hvorfor. Hvordan kan et flokkdyr være født uten flokkbehov. Eller er det en traumdreaksjon. Eller er det noe alle kan lære seg. Synes det er et spennende tema. 

Anonymkode: c0265...577

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 timer siden):

«Sånne som deg» passer jo ikke inn. Fordi du ikke vil passe inn.

Hvordan havner man i konflikt med absolutt alle?

Det første du bør gjøre er å reparere forholdet til samboerens familie, for hans del i det minste. 

Anonymkode: 6a995...9f3


Finnes ikke større trolle-forum enn KG…! Skulle tro flere av de som svarer i tråder her enten er født i går eller har et svært kjedelig liv som må trolle rundt på nett

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Men du bruker jo oppveksten din som en unnskyldning for svært dårlig oppførsel mot andre. Jeg får vondt av deg, men det er ikke greit å gå rundt og være kjip mot andre, være egoistisk, kravstor og ubehagelig å være rundt og så bare avskrive det med at det er ikke din feil for du kan ikke noe for det siden du hadde en vond oppvekst. Det høres egentlig ut som du har en asosial personlighetsforstyrrelse. Jeg går ut i fra at du har bedt om henvisning til DPS eller lignende?

Men den bitterheten må du faktisk legge fra deg. Bitre mennesker er grusomme energivampyrer, og før du er villig til å jobbe med deg selv vil du neppe være et positivt tilskudd i noens liv. Hva sier mannen din da? Synes han dere to har en fin og god relasjon? Hvilke positive sider sier han at du har? Nå har du jo bare fortalt om de fæle sidene av personligheten din, men du må jo også ha noen gode, siden han har levd med deg i flere år? 

Hvorfor tenker du at hardbarkede kriminelle har lyst å omgås en sjalu bitter Karen som brauter og kun tenker på seg selv? 

Anonymkode: 978d2...077

Har du noe snøring på hva vonde opplevelser kan gjøre med folk? Hun sier jo at det er en forsvarsmekanisme, og desverre må man lete med lys og lykter etter offentlige behandlere som driver traume-behandlig. Man blir sluset inn i dps der det er ymse hva man får av psykologer. Så dine karakteristikker og skammeliggjøring hjelper fint lite.

Anonymkode: 9665c...519

  • Liker 2
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet
Crazydoglady skrev (1 time siden):

Håper du greier å ignore de få som er veldig negative her foresten, jeg synes det virker som du absolutt er relativt reflektert, tar ansvar og skjønner at det er ting her som du må endre på om ting skal fungere bedre. Det går an å være klar over alt dette og samtidig ha reelle utfordringer og vansker knyttet til å skape denne endringen i praksis, spesielt når man har reelle traumer og begrenset med hjelp tilgjengelig og i slike situasjoner er jo sjansen stor for at man går på smell etter smell og blir retraumstisert også, noe som kompliserer et ytterligere.. Og det ER vanskelig, og sårt for de alle fleste å streve med ting som relasjoner og ufrivillig ensomhet.. Og det er vanskelig når man har traumer i bagasjen som påvirker vår tillit til relasjoner. Og oss selv. Og reaksjonene våre. Konsekvensene av disse utfordringene er det jo primært du som må leve med og det virker det jo også som du er fullstendig klar over. På godt og vondt. Men det finnes nok håp, og jeg tenker det er en god start å være klar over dette. Og å ønske å skape en endring til det bedre. Og bare det at du er åpen for slike tilbakemeldinger fra din kjæreste som du nevner her etter besøk/konflikter og tar det til deg til tross for at du ikke nødvendigvis mener/skjønner hva det er som er galt eller at det nødvendigvis skal ligge på deg, vitner jo likevel om ganske god emosjonell modenhet og gode intensjoner vil nå jeg si.

Jeg tør egentlig ikke å ignorere noen svar for jeg føler meg ikke kompetent nok til å luke ut hva som er troll og hva som er en seriøs og nyttig melding i en krass innpakning. Det er derfor jeg ber om begrunnelse så jeg lettere kan forstå og ta til meg det som er viktig. Startet jo tråden for å lære. Men det har vært blytungt og vondt underveis her. Heldighvis vet jeg fra før at terapi er vondt, så blir ikke skremt bort. 

Tusen takk for gode ord, det varmer skikkelig. Er ikke vant til å bli pratet sånn til. Tror faktisk jeg vil printe ut de fineste meldingene herfra og henge på kjøleskapet.

Jeg gjør masse arbeid med meg selv i fredstid, men skal begynne å jobbe med å kjenne igjen triggere også.  

. 

Anonymkode: c0265...577

  • Hjerte 4
AnonymBruker
Skrevet
Mei88 skrev (1 time siden):

Sjekk om Fontenehuset har avdeling nær deg, det er et lavterskeltilbud som ikke har noen begrensninger i forhold til hvor syk eller ikke man er 

Jeg har prøvd Fontenehuset, men ihvertfall det jeg prøvde var det for det meste psykisk utviklingshemmedemeg andre som virkelig har lav fungering på alle områder av livet. Jeg har ikke noe imot de, men det gjorde noe med meg å ha dem som kolleger. Følte meg enda mer mislykket og deprimert. 

Anonymkode: c0265...577

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...