Gå til innhold

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er vel kun hun psykiatriske sykepleieren jeg har nevnt jeg ikke hadde tillit til? Kanskje jeg har sagt noe feil og at det virker som det var flere. Har ikke noe godt forhold til legen heller, hvis det var hn du tenkte på. Har hatt mange behandlere opp igjennom, og er kun hun som var direkte dårlig. Ellers så har det vært både helt greie og kjempeflinke, men jeg har gjort mitt beste. Man blir stemplet som behandlingsresistent om man ikke prøver/eller er for syk til at man er mottakelig, så det at jeg fikk gå på dps i flere år tyder jo på at jeg samarbeidet og hadde tillit nok til at det var vits. 

Anonymkode: c0265...577

Det er jo ingenting som er bedre enn hvis jeg tar feil her! Det at du ikke har fått den hjelpa du trenger for å fungere godt kan selvfølgelig ha med andre ting å gjøre. Godt du ikke er behandlingsresistent. 

Anonymkode: 28288...1cf

Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva likte du å gjøre å liten? Hva er du flink til? Hva likte du å bruke tiden din på før 2010? Altså før sosiale medier og internett-scrolling. 

Anonymkode: b3497...886

Hvordan det? Har alltid vært glad i dyr. Liker å være kreativ. 

Anonymkode: c0265...577

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Og jeg som er så glad for at jeg slipper å ha med folk å gjøre. 

Anonymkode: 264e0...912

Har du ikke noe sosial behov? 

Anonymkode: c0265...577

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg er vel ikke er løvetannbarn? Det er jo de som klarer seg bra og ble suksessfulle. Hadde jeg vært i jobb og hatt venner, hadde jeg vært et løvetannbarn. Men jeg har jo såvidt overlevd bare, og har ikke oppnådd noe. Heller ikke kommet helt over vanskene. 

Ja jeg har nok ikke sluttet fred med meg selv. Er sint for mye som skjedde helt i barndommen enda, som at jeg var for feig til å rømme hjemmefra. Og jeg går fra mange sosiale interaksjoner i dag og er sint og oppgitt på at jeg sa så mye dumt, og er fæl til å overshare. Det eneste jeg har klart å stilne er angsten. Hadde alvorlig sosial angst og forlot ikke huset på flere år, men det er borte. Nå har egentlig den sinna konfronterende delen min tatt over plassen der angsten var. 

Anonymkode: c0265...577

Du er absolutt et løvetannbarn! Løvetann er blomsten som trosser umulige groforhold, presser seg opp igjennom asfalten eller klamrer seg til en knaust, der alle andre frø hadde dødd bort... der popper det jammen opp et løvetann! Jeg har ofte sagt både til meg selv og andre at "det er lov å bøye seg under press. Det er lov å ligge nede en stund. Det som ikke er lov er å bli liggende, for først når en har gitt opp er kampen virkelig over". Det handler ikke om å måle suksess, du har allerede suksess fordi du er her. Du har overlevd mot alle odds. Det er en styrke kun en løvetannbarn har, du er en overlever. Ikke bagatelliser din egen styrke. Ikke fokuser på det du ikke har, men innse verdien i det du har. I de opplevelsene du har, men til tross er du her. Du fortsetter der andre hadde gitt opp. Det er ære i å fortsette å gå selv om en helst ville gitt opp. Små steg fremover fører deg også fremover. Det er en marathon, ikke en sprint.

Ekte helbredelse vil starte når du slutter fred med deg selv. Hvorfor være sint på deg selv for noe du ikke kan endre? Jeg sier til meg selv at "jeg gjorde det beste jeg kunne med den informasjonen og ressursene jeg hadde tilgjengelig der og da". Å gå rundt og bære sinne fordi du som tenåring ikke rømte fra dårlig hjemmekår, hva gavner det deg i dag? Hadde du vært forbanna på en annen 14-15-16 åring for de tar samme valg ut av frykt? Eller hadde du syntes synd på dem og prøvd å hjelpe dem? 

Så hvorfor gjør du ikke det samme med deg selv? Noe bagasje må en bare sette i fra seg et sted. Alt blir ikke "kureret" eller "reparert", det finnes ikke alltid en "avslutning". Noen ganger må du bare bestemme deg for at det er tungt å bære og bare la det være der mens du går videre. Hvorfor gi din fremtid til fortiden som ikke kan endres likevel?

Lev ditt beste liv, vær den beste versjonen av deg selv: vær stolt løvetannbarn! Det er mange av oss, men det er ikke alle som bærer sårene utad lengre..

 

Anonymkode: e2c65...718

  • Hjerte 3
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så jeg er reaktiv  akkurat som hunden min😅? Hun har en refleksvest det står reaktiv på, fikk lyst til å kjøpe en lik til meg selv, hehe. 

Anonymkode: c0265...577

Du har i hvert fall selvironi, og det er en veldig fin egenskap! :) 
Hadde jeg vært deg, hadde jeg gjort alvor av dette. Det viser at du har humor og kan gjøre at andre søker mot deg fordi du virker interessant. Om ikke en hel vest, så noe annet lite i samme gata, som en button eller en t-skjorte. Det er jo en skikkelig bra ice breaker for å komme i kontakt med folk når du lufter hunden ;) 

Anonymkode: 88f80...f9d

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er jo ingenting som er bedre enn hvis jeg tar feil her! Det at du ikke har fått den hjelpa du trenger for å fungere godt kan selvfølgelig ha med andre ting å gjøre. Godt du ikke er behandlingsresistent. 

Anonymkode: 28288...1cf

Ja jeg vet ikke helt hvorfor det ikke funket så bra for meg. Kanskje jeg ikke jobbet hardt nok. Har ihvertfall fått mange tips her jeg skal prøve. Og blitt litt mer positiv til fremtiden såbhar litt ny giv til å Google meg videre. Var litt på kanten da jeg startet tråden men har fått litt mer håp nå.

Anonymkode: c0265...577

  • Hjerte 3
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Du er absolutt et løvetannbarn! Løvetann er blomsten som trosser umulige groforhold, presser seg opp igjennom asfalten eller klamrer seg til en knaust, der alle andre frø hadde dødd bort... der popper det jammen opp et løvetann! Jeg har ofte sagt både til meg selv og andre at "det er lov å bøye seg under press. Det er lov å ligge nede en stund. Det som ikke er lov er å bli liggende, for først når en har gitt opp er kampen virkelig over". Det handler ikke om å måle suksess, du har allerede suksess fordi du er her. Du har overlevd mot alle odds. Det er en styrke kun en løvetannbarn har, du er en overlever. Ikke bagatelliser din egen styrke. Ikke fokuser på det du ikke har, men innse verdien i det du har. I de opplevelsene du har, men til tross er du her. Du fortsetter der andre hadde gitt opp. Det er ære i å fortsette å gå selv om en helst ville gitt opp. Små steg fremover fører deg også fremover. Det er en marathon, ikke en sprint.

Ekte helbredelse vil starte når du slutter fred med deg selv. Hvorfor være sint på deg selv for noe du ikke kan endre? Jeg sier til meg selv at "jeg gjorde det beste jeg kunne med den informasjonen og ressursene jeg hadde tilgjengelig der og da". Å gå rundt og bære sinne fordi du som tenåring ikke rømte fra dårlig hjemmekår, hva gavner det deg i dag? Hadde du vært forbanna på en annen 14-15-16 åring for de tar samme valg ut av frykt? Eller hadde du syntes synd på dem og prøvd å hjelpe dem? 

Så hvorfor gjør du ikke det samme med deg selv? Noe bagasje må en bare sette i fra seg et sted. Alt blir ikke "kureret" eller "reparert", det finnes ikke alltid en "avslutning". Noen ganger må du bare bestemme deg for at det er tungt å bære og bare la det være der mens du går videre. Hvorfor gi din fremtid til fortiden som ikke kan endres likevel?

Lev ditt beste liv, vær den beste versjonen av deg selv: vær stolt løvetannbarn! Det er mange av oss, men det er ikke alle som bærer sårene utad lengre..

 

Anonymkode: e2c65...718

Tusen takk for kjempefint svar. Jeg vet at du har helt rett i alt du skriver, men det er en kjenpejobb å komme dit. Men jeg skal starte❤️ ps, dette er en av de innleggene kommer på kjøleskapet mitt. 

Anonymkode: c0265...577

  • Hjerte 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja jeg vet ikke helt hvorfor det ikke funket så bra for meg. Kanskje jeg ikke jobbet hardt nok. Har ihvertfall fått mange tips her jeg skal prøve. Og blitt litt mer positiv til fremtiden såbhar litt ny giv til å Google meg videre. Var litt på kanten da jeg startet tråden men har fått litt mer håp nå.

Anonymkode: c0265...577

Fantastisk å høre ❤️ Du fortjener virkelig å kjenne på litt håp! 

Jeg tror absolutt du har jobba hardt nok, forresten. Men med riktig behandling kan du forhåpentligvis få hjelp til å ikke slite deg ut på feil ting. 

Anonymkode: 28288...1cf

Skrevet
AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dette blir rotete, for jeg har det veldig vondt. 

Dame i midten av 30årene, ingen familie bortsett fra samboer. Ufør. Ingen venner eller bekjente. Jeg har det veldig psykisk vondt og er ekstremt ensom. Har veldig tung bagasje fra en hard oppvekst med mye vold, misbruk og alt det der. Derfor er jeg livredd mennesker og kommer ofte i konflikt fordi jeg alltid har piggene ute (mestringsstrategi som holdt meg i live som barn). Vært hos dps i mange år og har blitt bedre, men sliter masse enda. Får ikke hjelp der mer og har ikke råd til privat. 

Jeg er så ekstremt sliten av å hele tiden prøve å være hyggelig og bli venn/kjent med noen, og så ender der med konflikt og at jeg blir såret likevel. Får så lyst til å gi opp og enten bare forsvinne helt, eller bli kriminell for jeg passer sikkert godt i det harde miljøet der og i fengsel. 

Har prøvd fontenehus og dagsenter, men helt ærlig; at det er psykisk utviklingshemmede der dreper min selvfølelse. At jeg er i samme bås som dem. Da blir jeg deprimert på en helt annen måte. Da har jeg mindre vondt bare ved være hjemme. 

Anonymkode: c0265...577

Prøv selvhjelpsgrupper og frivillighetssentralen. 

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Du har i hvert fall selvironi, og det er en veldig fin egenskap! :) 
Hadde jeg vært deg, hadde jeg gjort alvor av dette. Det viser at du har humor og kan gjøre at andre søker mot deg fordi du virker interessant. Om ikke en hel vest, så noe annet lite i samme gata, som en button eller en t-skjorte. Det er jo en skikkelig bra ice breaker for å komme i kontakt med folk når du lufter hunden ;) 

Anonymkode: 88f80...f9d

Kanskje jeg skulle gjort det? Er allerede en bygdeoriginal, så er ikke som at jeg har et rykte å ta vare på.

Anonymkode: c0265...577

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når jeg hører om de som trives best alene og har null behov for sosial omgang blir jeg alltid så nysgjerrig på hvorfor. Hvordan kan et flokkdyr være født uten flokkbehov. Eller er det en traumdreaksjon. Eller er det noe alle kan lære seg. Synes det er et spennende tema. 

Anonymkode: c0265...577

For meg henger det sammen med psykisk form og erfaringer. Jeg vokste opp med en mor som ikke alltid var grei, jeg måtte være den voksne ganske tidlig. I tillegg ble jeg mobbet på skolen. Begge deler ga meg en visshet om at livet var enklere alene. Har hatt gode venner oppover, men noen sklir man i fra med tiden, andre har valgt meg bort fordi jeg ikke var gøy eller spennende nok. I tillegg har en alvorlig depresjon gjort sitt. Det gjør vondt å bli valgt bort, vondt å overanalysere alle sosiale interaksjoner i etterkant for å finne ut hva man gjorde feil, eller bare burde gjort bedre. Overanalyseringen drar jeg med meg videre inn i nye sosiale relasjoner, slik at sosial omgang gjør meg skikkelig utmattet. Depresjonen dreper all selvtillit. Jeg er egentlig god sosialt, etter oppveksten med min mor er jeg knallgod på å lese kroppsspråk, jeg maskerer som en gud, småprater med hvem som helst osv, men nå er alt blitt så slitsomt, og jeg føler meg ikke verdt å være noens venn heller.

Anonymkode: 330e4...49c

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Du har ikke lest hovedinnlegget hennes angående narkomane foreldre og hvorfor hun reagerer slik hun gjør? 

Anonymkode: e3924...fbb

Jeg har lest alt. Det kunne tolkes som hun hadde egenerfaring ifbm avhengighet slik hun svarte vedrørende frykten for ketaminbehandling. Denne behandlingen har veldig lav risiko for avhengighet, og kan faktisk hjelpe mot (alkohol) avhengighet, og kan også passe godt til slik oppvekst med rusavhengige og traumene ts beskriver. 

Anonymkode: 7d790...d80

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så jeg er reaktiv  akkurat som hunden min😅? Hun har en refleksvest det står reaktiv på, fikk lyst til å kjøpe en lik til meg selv, hehe. 

Takk for fine ord og forståelse. Du har nok veldig rett i hvordan det henger sammen. 

Vi har turgruppe med pensjonister her (vet ikke om det er kun for pensjonister, eller om det bare er de som vil og har tid på dagtid). Vil være med, men er jo redd for det sosiale. Dessuten er de veldig spreke og går mange kilometer i ulendt terreng, og jeg har en ødelagt ankel, så vet rett og slett ikke om jeg klarer holde følge. Og det er litt pinlig når jeg er halvparten så gammel. Men skal ikke avskrive det før jeg har undersøkt mer. Kan ta kontakt med turlederene og forhøre meg om hva de tror. 

Anonymkode: c0265...577

Jeg har lyst på genser med 'Vil ikke hilse' på 😂

Anonymkode: 330e4...49c

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Fantastisk å høre ❤️ Du fortjener virkelig å kjenne på litt håp! 

Jeg tror absolutt du har jobba hardt nok, forresten. Men med riktig behandling kan du forhåpentligvis få hjelp til å ikke slite deg ut på feil ting. 

Anonymkode: 28288...1cf

Hyggelig sagt, og takk for hjelpen ❤️

Anonymkode: c0265...577

AnonymBruker
Skrevet
Fighter83 skrev (11 minutter siden):

Prøv selvhjelpsgrupper og frivillighetssentralen. 

Skal se på det, takk for svar

Anonymkode: c0265...577

Skrevet
AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dette blir rotete, for jeg har det veldig vondt. 

Dame i midten av 30årene, ingen familie bortsett fra samboer. Ufør. Ingen venner eller bekjente. Jeg har det veldig psykisk vondt og er ekstremt ensom. Har veldig tung bagasje fra en hard oppvekst med mye vold, misbruk og alt det der. Derfor er jeg livredd mennesker og kommer ofte i konflikt fordi jeg alltid har piggene ute (mestringsstrategi som holdt meg i live som barn). Vært hos dps i mange år og har blitt bedre, men sliter masse enda. Får ikke hjelp der mer og har ikke råd til privat. 

Jeg er så ekstremt sliten av å hele tiden prøve å være hyggelig og bli venn/kjent med noen, og så ender der med konflikt og at jeg blir såret likevel. Får så lyst til å gi opp og enten bare forsvinne helt, eller bli kriminell for jeg passer sikkert godt i det harde miljøet der og i fengsel. 

Har prøvd fontenehus og dagsenter, men helt ærlig; at det er psykisk utviklingshemmede der dreper min selvfølelse. At jeg er i samme bås som dem. Da blir jeg deprimert på en helt annen måte. Da har jeg mindre vondt bare ved være hjemme. 

Anonymkode: c0265...577

Ufff kjenner meg så igjen, jeg var der du er for et par år siden (samme alder) du er modig som poster dette.  Send meg  gjerne en personlig melding hvis du trenger noen å snakke med 😊

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

For meg henger det sammen med psykisk form og erfaringer. Jeg vokste opp med en mor som ikke alltid var grei, jeg måtte være den voksne ganske tidlig. I tillegg ble jeg mobbet på skolen. Begge deler ga meg en visshet om at livet var enklere alene. Har hatt gode venner oppover, men noen sklir man i fra med tiden, andre har valgt meg bort fordi jeg ikke var gøy eller spennende nok. I tillegg har en alvorlig depresjon gjort sitt. Det gjør vondt å bli valgt bort, vondt å overanalysere alle sosiale interaksjoner i etterkant for å finne ut hva man gjorde feil, eller bare burde gjort bedre. Overanalyseringen drar jeg med meg videre inn i nye sosiale relasjoner, slik at sosial omgang gjør meg skikkelig utmattet. Depresjonen dreper all selvtillit. Jeg er egentlig god sosialt, etter oppveksten med min mor er jeg knallgod på å lese kroppsspråk, jeg maskerer som en gud, småprater med hvem som helst osv, men nå er alt blitt så slitsomt, og jeg føler meg ikke verdt å være noens venn heller.

Anonymkode: 330e4...49c

Takk for god beskrivelse. Jeg kjenner meg igjen i mye av det. Jeg har også blitt valgt bort mye fordi jeg er kjedelig. Det handler om at jeg har vært så hemmet av angst at jeg ikke har turt å by på meg selv. Sliter også med overanalysering og alt, så et lite møte med noen blir utmattende. Ikke så flink på kroppsspråk som du er da. 

Ville bare si at jeg hadde gjerne villet bli venn med deg hvis jeg var frisk nok til vennskap. Synes du virker som en veldig god og varm person. Men skjønner også veldig godt at du avstår fra det sosiale når det over tid koster mer enn det smaker. Ønsker deg masse lykke til videre på din vei ❤️

Anonymkode: c0265...577

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
Sfr skrev (5 minutter siden):

Ufff kjenner meg så igjen, jeg var der du er for et par år siden (samme alder) du er modig som poster dette.  Send meg  gjerne en personlig melding hvis du trenger noen å snakke med 😊

Hei og takk for tilbudet. Litt skummelt å sende pm, synes jeg. Kunne du utdypet litt her,hvis det ikke føles for utlevere de for deg? Jeg lurer på hva du kjenner deg igjen og hvordan du klarte å komme deg ut av det. Lurer mest på det siste. Men helt opp til deg å svare. 

Anonymkode: c0265...577

Skrevet
AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hei og takk for tilbudet. Litt skummelt å sende pm, synes jeg. Kunne du utdypet litt her,hvis det ikke føles for utlevere de for deg? Jeg lurer på hva du kjenner deg igjen og hvordan du klarte å komme deg ut av det. Lurer mest på det siste. Men helt opp til deg å svare. 

Anonymkode: c0265...577

Skjønner godt at pm kan føles litt skummelt, så det er helt greit å skrive her.

Det jeg kjenner meg mest igjen i er egentlig den ensomheten du beskriver, og det å hele tiden prøve å få til relasjoner med folk, men at det likevel ender med at man blir såret eller at ting skjærer seg. Jeg var også på et sånt sted for noen år siden hvor jeg følte at uansett hvor mye jeg prøvde å være hyggelig og åpen, så ble det ofte bare vanskelig med folk.

For min del var det ikke så mye at jeg hadde piggene ute, men nesten litt motsatt. Jeg prøvde ofte å møte folk på en ordentlig måte og skape en god tone, men opplevde likevel at folk kunne være ganske rare, uforutsigbare eller skape drama. Det gjør en veldig sliten etter hvert, og man begynner fort å lure på om det er noe galt med en selv.

Jeg kan ikke si at jeg fant én ting som plutselig fikset alt. For meg var det mer små ting over tid, og også det å innse at jeg ikke kan få det til å fungere med alle mennesker. Noen ganger handler det faktisk mer om hvem man møter enn om hva man selv gjør.

Og bare det at du klarer å skrive så ærlig om dette synes jeg egentlig er ganske modig.

  • Hjerte 2
AnonymBruker
Skrevet

Fin tråd og masse fint som er skrevet her. Skal ikke tilføre noe annet enn et konkret tips. Kanskje det ikke er for deg, men prøver likevel: Har biblioteket der du bor lesesirkler? Da leser man en bok, og møter opp og diskuterer den. For broren min som har slitt med sosial angst var det en veldig fin start fordi han da hadde et konkret tema, og ofte ville han bli så engasjert i temaet at han glemte litt at han var sosial. Det var også helt greit å si at man ikke hadde så mye på hjertet, men heller ville høre på andre. 

Noe for deg TS? Masse lykke til i hvert fall!

Anonymkode: 12805...7f1

  • Liker 3

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...