AnonymBruker Skrevet 4. mars #41 Skrevet 4. mars AnonymBruker skrev (38 minutter siden): Jeg er helt enig i at jeg bruker barndommen som unnskyldning og forklaring. Problemet er at jeg ikke kommer meg ut av dette sporet. Hvordan skal jeg klare det? Jeg vil jo ikke være sånn her. Jeg klarer ikke bare å plutselig legge fra meg bitterhet og traumer. Hadde det vært sånn, hadde vi jo ikke trengt psykologer. Jeg har gått på dps lenge, og det hjalp men ikke nok. Da jeg ble ufør ble jeg utskrevet. Jeg har ikke asosial personlighetsforstyrrelse. Har vært utredet grundig, og har flere diagnoser, inkludert Unnvikende personlighetsforstyrrelse. Men altså ikke asosial personlighetsforstyrrelse. Jeg har gode sider også, og hjemme med samboeren min har jeg ikke piggene ute og da er jeg snill, hyggelig, hjelpsom osv. Han er fri til å gå, men har valgt å bli hos meg i mange år. Angående kriminelt miljø, er det sånn jeg vokste opp hos mine foreldre, og der slipper man å maskere og det er derfor det frister. Har man et problem så blir det løst brutalt og kjapt der og da. Ikke sånn skjult langdratte greier som resten av samfunnet. Anonymkode: c0265...577 og AnonymBruker skrev (5 minutter siden): Jeg ble skrevet ut av dps da jeg fikk ufør. Det er desverre veldig vanlig. Går på medisiner allerede, og har blitt grundig utredet og vet hvilke diagnoser jeg har. Kanskje jeg ikke var flink nok i terapien, siden den ikke hjalp noe særlig. Det jeg tror jeg trenger er en person som man rettlede meg i sosiale situasjoner og lære meg å fungere. Jeg har ekstremt lite sosial trening da jeg aldri har vært i noe velfungerende miljø, ble mobbet på skolen og alltid vært utenfor. Gått glipp av mye øvelse. Anonymkode: c0265...577 jeg tenker du må pushe legen på å få ny henvisning til psykolog, evt se om du på noen måte kan få til å gå privat. Snakk med psykisk helseteam i kommunen, kanskje har de noen forslag? Enig med deg i at det høres ut som du kan trenge sosial trening. Kanskje det du trenger er å få en besøksvenn, ikke å være en besøksvenn. En som får betalt for å være sammen med deg, så de tåler litt mer, og som kan veilede deg litt? Anonymkode: 978d2...077 6 1
AnonymBruker Skrevet 4. mars #43 Skrevet 4. mars AnonymBruker skrev (9 minutter siden): Sjekk om kommunen du bor i har et lavterskeltilbud for terapi. Som ung voksen ble jeg henvist til en psykiatrisk sykepleier og gikk i samtaleterapi der. Hun drev med kognitiv terapi, og det var redningen for meg! Kostet ikke en krone, ble henvist via fastlege. Eventuelt kanskje kommunen har et tilbud du kan ringe til direkte selv? Ønsker deg alt godt! Anonymkode: 6c1fb...99c Det eneste jeg ved de har av kommunale tilbud er noe som heter Raskere tilbake, eller noe sånt. Men det er for sykemeldte folk i arbeid. Kan undersøke litt mer hva som fins. Har hørt at man kan få samtaler med prest gratis? Har vurdert det når jeg bare gråter og har det som verst. Er ikke kristen da, og har sikkert for tung bagasje for en prest. Anonymkode: c0265...577 1
AnonymBruker Skrevet 4. mars #44 Skrevet 4. mars Du kverulerer på alt, Ts. Du er den eneste som kan endre og hjelpe deg. Du bør gå i terapi lenger, om det ikke hjalp. Anonymkode: 6a995...9f3 2 3
AnonymBruker Skrevet 4. mars #45 Skrevet 4. mars AnonymBruker skrev (4 minutter siden): Du kverulerer på alt, Ts. Du er den eneste som kan endre og hjelpe deg. Du bør gå i terapi lenger, om det ikke hjalp. Anonymkode: 6a995...9f3 Og kva kan terapi hjelpe med? Det er jo berre snakking. Anonymkode: 758b0...633 1
AnonymBruker Skrevet 4. mars #46 Skrevet 4. mars Nooni skrev (4 minutter siden): Forstår du hvorfor du havner i konflikter? Ja, det gjør jeg. Har skrevet litt om der her og der i denne rotete tråden. Kort fortalt er det traumene mine som skaper en situasjon og jeg får angst og forventer at alle kommer til å ta noe fra meg, skade meg, voldta meg eller bare være frekk. Dette fordi det er sånn det var da jeg vokste opp. De fleste jeg møtte gjorde noe av dette mot meg. Derfor har jeg piggene ut og angriper først. Dette reddet meg som barn og ungdom, men nå skader det meg. Likevel er det så dypt programert i hjernen min at jeg ikke får det bort. Terapi og medisiner har heller ikke hjulpet. Jeg har holdt ut lenge, men startet tråden nå, fordi jeg nå merker at dette ikke går særlig mye lenger. Jeg er så ensom at det er fysisk vondt i magen og har veldig lav livskvalitet. Så jeg håper noen her har noen tips til meg (og har fått noen gode, er veldig takknemlig for det). Anonymkode: c0265...577 6
AnonymBruker Skrevet 4. mars #47 Skrevet 4. mars AnonymBruker skrev (6 minutter siden): Du kverulerer på alt, Ts. Du er den eneste som kan endre og hjelpe deg. Du bør gå i terapi lenger, om det ikke hjalp. Anonymkode: 6a995...9f3 Jeg skulle veldig gjerne gått i terapi lenger, men det er veldig vanlig at man blir skrevet ut når man er ufør. Jeg hadde ingen kontroll over det. Det er ikke lenger samfunnsnyttig i bruke penger på meg når jeg aldri skal betale tilbake gjennom jobb. Det er trist og vondt, men jeg fikk flere år der enn de fleste og det er jeg evig takknemlig for. Jeg har ikke råd til privat psykolog. Ikke mange kommunale tilbud her, fattig kommune. Jeg bruker denne tråden også til å øve litt sosialt. Tro meg, jeg har blitt kjempetrigget av mange av svarene, men bruker alt jeg har for å øve på å skrive sakelige svar. Lurer oppriktig på hvordan jeg kverulerer? Anonymkode: c0265...577 1 2 2
Nooni Skrevet 4. mars #48 Skrevet 4. mars AnonymBruker skrev (Akkurat nå): Ja, det gjør jeg. Har skrevet litt om der her og der i denne rotete tråden. Kort fortalt er det traumene mine som skaper en situasjon og jeg får angst og forventer at alle kommer til å ta noe fra meg, skade meg, voldta meg eller bare være frekk. Dette fordi det er sånn det var da jeg vokste opp. De fleste jeg møtte gjorde noe av dette mot meg. Derfor har jeg piggene ut og angriper først. Dette reddet meg som barn og ungdom, men nå skader det meg. Likevel er det så dypt programert i hjernen min at jeg ikke får det bort. Terapi og medisiner har heller ikke hjulpet. Jeg har holdt ut lenge, men startet tråden nå, fordi jeg nå merker at dette ikke går særlig mye lenger. Jeg er så ensom at det er fysisk vondt i magen og har veldig lav livskvalitet. Så jeg håper noen her har noen tips til meg (og har fått noen gode, er veldig takknemlig for det). Anonymkode: c0265...577 Ja, jeg leste det du skrev, men satt ikke igjen med en følelse av at du skjønner hvilken rolle du har i konflikter. Jeg spør ikke for å være vanskelig, men det du har vært utsatt for er ikke årsaken til dine konflikter. Det er det din adferd som er, og din forståelse av hvordan og om du kan endre denne. Vi mennesker er ikke så ulike, uansett om vi er syke eller friske. Vi trenger å ha folk rundt oss som er snille med oss, som vi er på bølgelengde med, og mange av oss misliker sterkt å bli beskyldt for ting vi ikke har skyld i, bli skreket til, bli behandlet med mangel på respekt. Hvis vi opplever for mye av det, trekker vi oss unna. Så jeg tror at svaret på ditt spørsmål ligger hos deg. Hva kan du gjøre for at folk skal føle seg trygg hos deg. Føle seg elsket. Føle at man utgjør en forskjell i den relasjonen. 4 3
Amy71 Skrevet 4. mars #49 Skrevet 4. mars Har to forslag 1. Søk om å få støttekontakt fra kommunen. 2. Meld deg på noe frivillig arbeid. Feks jobbe i en gjenbruksbutikk som drives av frivillige, kirkens bymisjon, på sykehus osv. Du finner mere info her https://frivillig.no/ 3
AnonymBruker Skrevet 4. mars #50 Skrevet 4. mars Vi "vanlige" sier "ok, sorry" og går videre i livet med så utrolig mye at vi ikke merker det en gang. Krangler og konflikter skjer kanskje en gang i året, eller sjeldnere. Selv da løses det på sivilisert vis. Prøv det neste gang med ski-idioten eller noen andre. Med et smil og litt pratmakeri så går du tur i skiløypa også. Anonymkode: be116...c97 1 1
AnonymBruker Skrevet 4. mars #51 Skrevet 4. mars AnonymBruker skrev (1 time siden): Fin tanke, og kanskje det stemmer. Desverre tror jeg det eneste miljøet jeg hadde passet inn i uten å endre meg er et hardt kriminelt miljø. Og det er ikke noe jeg ønsker, men det frister å kunne være meg selv. Jeg gjør så mye maskering og selvregulering hver gang jeg går ut døra, at dere aner ikke . Og det er blytungt. Anonymkode: c0265...577 Er du deg selv i et hardt kriminelt miljø??? Hva i alle dager tenkte du du skulle drive med om du kom inn i et slikt miljø? Stjeling, ran og lemleste folk som ikke betaler narkogjelden sin? Det var det verste jeg har hørt. Er du seriøs? Anonymkode: 66c1a...f12 1 1
AnonymBruker Skrevet 4. mars #52 Skrevet 4. mars Crazydoglady skrev (26 minutter siden): Det er ofte mye enklere å trene på sånt på en klubb. Utebane, stor plass (så man kan skape avstanden man trenger ) og de andre hundene er under kontroll. Hundene lærer seg ofte fort at her trener vi og ingen kommer bort til oss og vil relativt raskt forbinde det stedet med ett helt annet tankesett og fokus. Mye vanskeligere å overføre dette til tur feks. Har hatt utagerende hund selv og drevet mye med hundetrening og konkurranser 😊 Ja, det er ett veldig godt poeng. Å absolutt viktig å unngå å bli dratt inn igjen i negative situasjoner.. har selv kommet over en del mennesker fra det man godt kan kalle belastet miljø og jeg skjønner godt hva du mener. Jeg vil si at samtlige av dem jeg har møtt er igrunn folk jeg har trivdes godt sammen med. Empatiske, gode mennesker som ikke dømmer, er enkle å være rundt og har stor omsorg for andre. Sikkert fordi de selv har opplevd mye og blitt dømt. I mange tilfeller mye bedre folk enn de som ofte ser ned på disse menneskene. Men disse menneskene finnes nok også utenfor særlig belastede miljø. Jeg tipper du også trygt kan se på miljø der det er en del nevrodivergente. Fordi mye overlapper, og mange har lignende erfaringer med seg i bagasjen fra oppveksten eller livet generelt. Jeg skal sjekke ut om vi har en Hundeklubb med stort nok anlegg for oss, og høre om min reaktive hund kan være der. Tusen takk for tips. Har ikke tro på at det vil løse det sosiale for min del, men hvis det kan hjelpe min lille vakre hund, gjør jeg det gjerne. ❤️ Ja, jeg har best kjemi med belastede folk. De er så ekte uten maske, og jeg kan være meg selv. Må ikke passe på å oppføre meg korrekt, snakke hyggelig og alt sånn. Ikke at jeg er frekk mot dem, men er deilig å kunne snakke fritt. Dette kommer sikkert til å misforstås. Jeg har faktisk lurt på om jeg har aspergers (autisme) i mild grad. At det er derfor jeg sliter så med sosialt miljø og alltid tråkker i salaten uansett hvor hardt jeg prøver. Anonymkode: c0265...577 2 2
AnonymBruker Skrevet 4. mars #53 Skrevet 4. mars Føler med deg, TS! Jeg har dessverre ingen gode råd. Har liknende problemer, men langt mildere enn dine. Har vokst opp med en alkoholisert og psykisk syk far, og har ikke skjønt før nylig (er 39) at det kanskje er en sammenheng mellom dette og at jeg så lett havner i konflikt, og har så lav selvfølelse. Jeg tror dessverre ikke det er noen annen vei enn gjennom jeg heller, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er utrolig vanskelig å finne plassen sin, og like seg selv godt nok, til å få det overskuddet som trengs for å faktisk stole på, se og samarbeide med andre. Det du beskriver med sjalusi når du møter nye mennesker er veldig forståelig, men også helt uforenlig med å danne de relasjonene du trenger for å faktisk fungere. Jeg kjenner igjen det såre i å få beskjed om at man hadde en helt annen rolle i en konflikt enn man trodde også. Og at det føles sykt urettferdig å få tyn for å bruke krigsstrategier, når man tross alt føler at det er krig hele tida. Men du trenger hjelp til å klare å føle omsorg for deg selv og det som har skjedd deg, uten å bli selvmedlidende i alle situasjoner. Jeg tror på deg når du sier at du vil videre! Men tendensen din til å avvise alle råd som kommer er vel en del av det samme selvdestruktive mønsteret, og det veit du sikkert. Jeg håper det går deg godt! Anonymkode: 28288...1cf 2 1 1
AnonymBruker Skrevet 4. mars #54 Skrevet 4. mars Er en ganske velkjent problemstilling det der faktisk. Når en vokser opp under dårlige forhold så lover barnet seg selv en ting - "når jeg blir voksen, da skal ingen plage meg igjen!!" Og du står knallhardt på det kravet, du tviholder på det kravet. Fordi du behøver så inderlig mye å få beholde litt selvrespekt, og ikke føle att mennesker tramper på deg igjen. Problemet er jo å se NÅR en må reagere og ikke. Dette er en regulering du aldri har lært deg, du vet ikke når du skal la ting gå forbi deg, og når du skal stå på ditt. Og når du i tillegg har bagasje som har gjort både kropp og hjerne i full beredskap til enhver tid, så ender du også opp med å se på absolutt alt mennesker gjør rundt deg, som store overtramp. Og du reagerer mye mer på desse små tinga fordi du ikke har trygghet nok til å la det gå. Og da klikker du plutselig fordi kassadama glemte å spøre om du skal ha pose, fordi du føler du usett og glemt. Og det er jo selvfølgelig en overreaksjon som ikke akkurat gjør dagen til kassadama eller deg, bedre. Så havner du i en vond spiral, der du ikke får sosial trening og blir mer og mer ensom. Og piggene blir om mulig enda striere i deg. Mennesker blir tilslutt bare en plage.. Du må nok jobbe inderlig mye med deg selv, og du må tåle og gjøre deg sårbar for andres hugg. Du er en voksen kvinne nå, og du har mer en nok evne til å slå tilbake om noen skulle gjøre noe med deg, du kan forsvare deg om det verste skjer. Du veit du er tøff, du greier deg! Men å gjøre seg sårbar og lydhør til andre, vise interesse for andre og ikke lulle seg helt inn i egen rustning, der alt handler om en selv, vil kreve mye av deg. Så inderlig mye. I første innsats ville jeg gått til kommunen, eventuelt lege, og hørt om det er en psykiatrisk sykepleier med litt innsikt du kan ha samtaler med. Hørt om det feks var en frisklivssentral, trimgruppe, noe sosialt som i første omgang ikke krever særlig mer en ett lite smil og snakk om vær og vind. Om det finnes noe smått en kan bli med på, frivillighet. Noe er det stortsett alltid. Du trenger bare å finne utav det, og jeg tror du trenger en puff her for av og til er det så fint å få litt hjelp også. Anonymkode: 8b437...20c 4 2 4
AnonymBruker Skrevet 4. mars #55 Skrevet 4. mars AnonymBruker skrev (34 minutter siden): Poenget med tai chi, kong fu, yoga eller kor er at ein gjer ein aktivitet saman med andre menneske utan å agere med dei. Men allikevel får ein fellesskapkjensla. Og viss du verkeleg er interessert i noko alternativt (som fungerer!), så bli med på dette her i kveld. Gratis! Tao Soul Light Herbs Program Anonymkode: 758b0...633 Joda, men det er jo småprating før og etter. Og det er et minefelt for meg. Men tusen takk for link, skal sjekke det ut. Er veldig glad i alternative ting. Har vært på alternativmessen, og drev med Tarot tidligere. Ønsker å lære meg urtemedisin for å lage skånsomme medisiner både til meg selv og mine dyr. Anonymkode: c0265...577 2
AnonymBruker Skrevet 4. mars #56 Skrevet 4. mars AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Er en ganske velkjent problemstilling det der faktisk. Når en vokser opp under dårlige forhold så lover barnet seg selv en ting - "når jeg blir voksen, da skal ingen plage meg igjen!!" Og du står knallhardt på det kravet, du tviholder på det kravet. Fordi du behøver så inderlig mye å få beholde litt selvrespekt, og ikke føle att mennesker tramper på deg igjen. Problemet er jo å se NÅR en må reagere og ikke. Dette er en regulering du aldri har lært deg, du vet ikke når du skal la ting gå forbi deg, og når du skal stå på ditt. Og når du i tillegg har bagasje som har gjort både kropp og hjerne i full beredskap til enhver tid, så ender du også opp med å se på absolutt alt mennesker gjør rundt deg, som store overtramp. Og du reagerer mye mer på desse små tinga fordi du ikke har trygghet nok til å la det gå. Og da klikker du plutselig fordi kassadama glemte å spøre om du skal ha pose, fordi du føler du usett og glemt. Og det er jo selvfølgelig en overreaksjon som ikke akkurat gjør dagen til kassadama eller deg, bedre. Så havner du i en vond spiral, der du ikke får sosial trening og blir mer og mer ensom. Og piggene blir om mulig enda striere i deg. Mennesker blir tilslutt bare en plage.. Du må nok jobbe inderlig mye med deg selv, og du må tåle og gjøre deg sårbar for andres hugg. Du er en voksen kvinne nå, og du har mer en nok evne til å slå tilbake om noen skulle gjøre noe med deg, du kan forsvare deg om det verste skjer. Du veit du er tøff, du greier deg! Men å gjøre seg sårbar og lydhør til andre, vise interesse for andre og ikke lulle seg helt inn i egen rustning, der alt handler om en selv, vil kreve mye av deg. Så inderlig mye. I første innsats ville jeg gått til kommunen, eventuelt lege, og hørt om det er en psykiatrisk sykepleier med litt innsikt du kan ha samtaler med. Hørt om det feks var en frisklivssentral, trimgruppe, noe sosialt som i første omgang ikke krever særlig mer en ett lite smil og snakk om vær og vind. Om det finnes noe smått en kan bli med på, frivillighet. Noe er det stortsett alltid. Du trenger bare å finne utav det, og jeg tror du trenger en puff her for av og til er det så fint å få litt hjelp også. Anonymkode: 8b437...20c Wow ❤️ For et klokt og fint innlegg. Nå fikk jeg tårer i øynene. Håper du jobber med mennesker, for du er en gave! Anonymkode: 28288...1cf 4 1
Eva00 Skrevet 4. mars #57 Skrevet 4. mars Type besøksvenn/støttekontakt du kan øve deg med og som tør si ifra til deg når du trør for hardt inn? Kanskje de kan være noe? 1
AnonymBruker Skrevet 4. mars #58 Skrevet 4. mars AnonymBruker skrev (36 minutter siden): Jeg tror dessverre ikke den slags tilbud finnes for voksne. Eller, iallfall ikke i min kommune, som er i en av Norges 3-4 største byer... Men, du kan vel sikkert betale noen privat for å få hjelp til dette? Anonymkode: a668c...f3e Jeg hadde psykiatrisk sykepleier tidligere for å få meg ut av huset, og ble forespeilet at det var øvelse på sosialisering og å fungere i samfunnet vi skulle. Realiteten var at jeg fulgte etter henne på kjøpesenter mens hun gjorde private ærender. Jeg fikk heller ingen rettleding i prat. Gjorde tilogmed et par tester hvor jeg sa/spurte om ting jeg VET var upassende, men hun gjorde ingenting. Nå er jeg nok uansett for frisk til et slikt tilbud, for jeg kommer meg på butikken og sånt selv. Privatperson, altså søke etter noen på Facebook eller noe? Hva I alle dager skulle jeg betalt? Er fattig. Må jeg lage en kontrakt? Anonymkode: c0265...577 1 1
Crazydoglady Skrevet 4. mars #59 Skrevet 4. mars AnonymBruker skrev (5 minutter siden): Jeg skal sjekke ut om vi har en Hundeklubb med stort nok anlegg for oss, og høre om min reaktive hund kan være der. Tusen takk for tips. Har ikke tro på at det vil løse det sosiale for min del, men hvis det kan hjelpe min lille vakre hund, gjør jeg det gjerne. ❤️ Ja, jeg har best kjemi med belastede folk. De er så ekte uten maske, og jeg kan være meg selv. Må ikke passe på å oppføre meg korrekt, snakke hyggelig og alt sånn. Ikke at jeg er frekk mot dem, men er deilig å kunne snakke fritt. Dette kommer sikkert til å misforstås. Jeg har faktisk lurt på om jeg har aspergers (autisme) i mild grad. At det er derfor jeg sliter så med sosialt miljø og alltid tråkker i salaten uansett hvor hardt jeg prøver. Anonymkode: c0265...577 Det er absolutt ikke umulig at det ligger mer til grunn. Nevrodivergente er jo overrepresentert ifht misbruk osv. Så det er jo ofte sånn at viss man graver litt dypere så er det ikke usannsynlig at ubehandlet og dårlig håndtert nevrodivergens kan være rotårsaken til problemer i feks oppvekst som igjen førte til traumer. Men siden kptsd og en del andre traumeresponser overlapper mye så er det ofte vanskelig å skille, særlig der traumene started tidlig og det er vanskelig å vite hva som kom først. Men uansett om det er traumer, asd eller begge deler så tenker jeg at du sikkert potensielt møter likesinnede og folk med forståelse for din situasjon og relativt like erfaringer selv også blant feks autistiske mennesker. ❤️ 3
AnonymBruker Skrevet 4. mars #60 Skrevet 4. mars AnonymBruker skrev (24 minutter siden): Jeg skulle veldig gjerne gått i terapi lenger, men det er veldig vanlig at man blir skrevet ut når man er ufør. Jeg hadde ingen kontroll over det. Det er ikke lenger samfunnsnyttig i bruke penger på meg når jeg aldri skal betale tilbake gjennom jobb. Det er trist og vondt, men jeg fikk flere år der enn de fleste og det er jeg evig takknemlig for. Jeg har ikke råd til privat psykolog. Ikke mange kommunale tilbud her, fattig kommune. Jeg bruker denne tråden også til å øve litt sosialt. Tro meg, jeg har blitt kjempetrigget av mange av svarene, men bruker alt jeg har for å øve på å skrive sakelige svar. Lurer oppriktig på hvordan jeg kverulerer? Anonymkode: c0265...577 Det føles litt som kverulering når du igjen og igjen går på repeat med ansvarsfraskrivelsen om at det er ikke din feil at du oppfører deg dødskjipt, fordi du hadde en hard barndom. AnonymBruker skrev (12 minutter siden): Jeg skal sjekke ut om vi har en Hundeklubb med stort nok anlegg for oss, og høre om min reaktive hund kan være der. Tusen takk for tips. Har ikke tro på at det vil løse det sosiale for min del, men hvis det kan hjelpe min lille vakre hund, gjør jeg det gjerne. ❤️ Ja, jeg har best kjemi med belastede folk. De er så ekte uten maske, og jeg kan være meg selv. Må ikke passe på å oppføre meg korrekt, snakke hyggelig og alt sånn. Ikke at jeg er frekk mot dem, men er deilig å kunne snakke fritt. Dette kommer sikkert til å misforstås. Jeg har faktisk lurt på om jeg har aspergers (autisme) i mild grad. At det er derfor jeg sliter så med sosialt miljø og alltid tråkker i salaten uansett hvor hardt jeg prøver. Anonymkode: c0265...577 Høres ut som mer enn mild grad - lav selvinnsikt, dårlige sosiale antenner, ekstremt rigid og opptatt av å ha rett, oppfattes brå og ubehagelige av andre... Anonymkode: 978d2...077 5
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå