Hvor passer sånne som meg inn?

[AnonymBruker]

Høyrte akkurat eit heilt nydeleg innslag på radioen  

Naturen: Kur mot ensomhet Ny forskning viser at skogen kan kurere ensomhet. Det handler ikke om å prestere, men om hvorfor naturen gir oss en trygghet mennesker ikke alltid kan matche. Ekko i P2 - NRK Radio

Anonymkode: 758b0...633

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Dette er kanskje stikk motsatt av hva du så for deg, men har du vurdert besøksvenn? Det sitter så mange skjønne, ensomme sjeler rundtomkring som aldri ser annet enn helsevesenet. De er nok ikke helt på din alder de fleste, men jeg skal love deg at folk kommer i alle former selv om de er eldre også. 

Det kunne gitt deg et holdepunkt og kanskje en følelse av å være en del av noe selv om du ikke kjenner så mange. Etterhvert blir du sikkert kjent med andre i foreningen også, og det er ofte lettere og mindre tvungent å bli venner på en sånn måte ☺️

Anonymkode: 00248...acf

Har tenkt på dette. Men tror ikke jeg er typen til å klare noe sånt, desverre. Og så er der noe i meg som stopper, for jeg synes det er urettferdig at jeg skal hjelpe andre, når ingen har hjulpet meg. Jeg er for bitter, desverre. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

Det er bare du som kan endre deg selv, TS. Du virker å ha bestemt deg for hvordan du og ting er, og da kommer du ikke til å kunne forandre noe heller.

Anonymkode: 2fbfa...cc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Av og til har jeg tenkt at når man finner sine folk, trenger man ikke å endre seg- det går automatisk. Mange går rundt og er ensomme fordi de ikke er a4 som andre, og sklir derfor ikke inn med vanlige folk. Så blir de stemplet som psykisk syke, når de bare har dårlige erfaringer med å vise seg som den de er.
fortsett å lete ts. Det er noen der ute for deg også❤️

Anonymkode: 26887...5be

Fin tanke, og kanskje det stemmer. Desverre tror jeg det eneste miljøet jeg hadde passet inn i uten å endre meg er et hardt kriminelt miljø. Og det er ikke noe jeg ønsker, men det frister å kunne være meg selv. Jeg gjør så mye maskering og selvregulering hver gang jeg går ut døra, at dere aner ikke . Og det er blytungt. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Vanskelig å svare på hva slags konflikter, for jeg er ikke så flink til å se meg selv utenfra. Jeg kan føle at jeg er rolig og kommer med gode argumenter og har helt rett. Så sier samboer etterpå (om han var tilstede) at jeg hevet stemmen, og avbrøt og var frekk og bare hersketeknikker. Dette er et sjokk for meg å høre, for jeg aner ikke at det skjedde sånn. 

Konflikter kan være at jeg er en skikkelig Karen, sånn som klager i butikk osv. Lager drama av små bagateller. Jeg klarer ikke å la ting bare gå og ikke ta kampen. Dette er pga oppveksten min, at jeg måtte ta vare på meg selv fra svært ung alder.,så hvis jeg vil ha noe, må jeg ta det. Sliter med å dele og være raus pga dette. I mer vennskapssituasjoner så sliter jeg mye med sjalusi, og kan komme med stikk. Dette har blitt mye bedre, men ikke helt borte. Jeg er en veldig brautende person som krever mye og skal ha ting, selvom det går på bekostning av andre. Sliter med samarbeid. Jeg forstår at jeg er problemet og er vanskelig å like, men jeg vet ikke hvordan jeg kan endre meg. Går ikke å skjerpe seg. 

Det forvirrende er at i noen relasjoner har jeg klart å gjøre alt riktig og er en blid, smilende, støttende, hjelpsom venn, men så plutselig avslutter de relasjonen likevel. 

Sliter også med å finne en mellomting. Enten er jeg en entitled bitch, eller så er jeg en selvutslettende dørmatte. Er sikkert derfor jeg er ekstra bitch nå, for min forrige venninne utnyttet meg grovt. Brukte mange tusen til sammen på å hjelpe henne med mat, kjørte rundt på henne og hjalp henne på alle måter. Hun slo opp når hjelpen ikke var god nok. Så nå er jeg bitter og fått enda større terskel for å skulle hjelpe andre. 

Anonymkode: c0265...577

Men du bruker jo oppveksten din som en unnskyldning for svært dårlig oppførsel mot andre. Jeg får vondt av deg, men det er ikke greit å gå rundt og være kjip mot andre, være egoistisk, kravstor og ubehagelig å være rundt og så bare avskrive det med at det er ikke din feil for du kan ikke noe for det siden du hadde en vond oppvekst. Det høres egentlig ut som du har en asosial personlighetsforstyrrelse. Jeg går ut i fra at du har bedt om henvisning til DPS eller lignende?

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har tenkt på dette. Men tror ikke jeg er typen til å klare noe sånt, desverre. Og så er der noe i meg som stopper, for jeg synes det er urettferdig at jeg skal hjelpe andre, når ingen har hjulpet meg. Jeg er for bitter, desverre. 

Anonymkode: c0265...577

Men den bitterheten må du faktisk legge fra deg. Bitre mennesker er grusomme energivampyrer, og før du er villig til å jobbe med deg selv vil du neppe være et positivt tilskudd i noens liv. Hva sier mannen din da? Synes han dere to har en fin og god relasjon? Hvilke positive sider sier han at du har? Nå har du jo bare fortalt om de fæle sidene av personligheten din, men du må jo også ha noen gode, siden han har levd med deg i flere år? 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Fin tanke, og kanskje det stemmer. Desverre tror jeg det eneste miljøet jeg hadde passet inn i uten å endre meg er et hardt kriminelt miljø. Og det er ikke noe jeg ønsker, men det frister å kunne være meg selv. Jeg gjør så mye maskering og selvregulering hver gang jeg går ut døra, at dere aner ikke . Og det er blytungt. 

Anonymkode: c0265...577

Hvorfor tenker du at hardbarkede kriminelle har lyst å omgås en sjalu bitter Karen som brauter og kun tenker på seg selv? 

Anonymkode: 978d2...077

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Fin tanke, og kanskje det stemmer. Desverre tror jeg det eneste miljøet jeg hadde passet inn i uten å endre meg er et hardt kriminelt miljø. Og det er ikke noe jeg ønsker, men det frister å kunne være meg selv. Jeg gjør så mye maskering og selvregulering hver gang jeg går ut døra, at dere aner ikke . Og det er blytungt. 

Anonymkode: c0265...577

Når du kjem i kontakt med deg sjølv, så vil du ikkje føle deg einsam. Har du gjort noko for deg sjølv ala tai chi, synge i kor, kinesisk medisin eller liknande? 

Anonymkode: 758b0...633

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er bare du som kan endre deg selv, TS. Du virker å ha bestemt deg for hvordan du og ting er, og da kommer du ikke til å kunne forandre noe heller.

Anonymkode: 2fbfa...cc3

Uenig. TS har oppretta denne tråden for å få innspel.

Anonymkode: 758b0...633

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Høyrte akkurat eit heilt nydeleg innslag på radioen  

Naturen: Kur mot ensomhet Ny forskning viser at skogen kan kurere ensomhet. Det handler ikke om å prestere, men om hvorfor naturen gir oss en trygghet mennesker ikke alltid kan matche. Ekko i P2 - NRK Radio

Anonymkode: 758b0...633

Kom i konflikt forrige gang jeg var i skogen. De har kjørt opp skiløyper på absolutt alle veiene i skogen jeg pleier å gå med hunden min. Våget oss inn der sent en kveld forrige uke, og gikk på siden/utkanten. Kom en skiløper og ba oss gå ut av skogen fordi alpinforeningen bruker mye penger på å kjøre opp spor for skiløperne, så vi må gå tur et annet sted. Jeg hisset meg opp over dette og gikk inn i en lang diskusjon med han. Her er et prakteksempel på at jeg trodde jeg diskuterte rolig og saklig, men samboer sa etterpå jeg var frekk. 

Og dette er skikkelig kjipt for jeg elsker skogen. Så fordi jeg ikke har helse til ski eller truger (ødelagt ankel), så må jeg og hunden gå langs veien og puste eksos hele vinteren, for skogen tilhører skifolket. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Uenig. TS har oppretta denne tråden for å få innspel.

Anonymkode: 758b0...633

Har du lest svarene på alle innspillene? Jeg står på mitt.

Anonymkode: 2fbfa...cc3

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg elsker dyr, og har en hund. Desverre er hun mer begrensning fordi hun har litt atferdsproblemer (omplasseringshund), så vi kan ikke i hundepark og må gå tur sent på kvelden eller på øde steder for hun er reaktiv. Jobber mye med dette og hun er blitt bedre, men blir nok aldri en trygg hund jeg kan ta med steder. Men jeg elsker henne likevel,  og hun er stor trøst i hverdagen. Men ja, grunnen til at jeg skaffet hund var for det du sa, hundepark og mer sosialt liv. 

Anonymkode: c0265...577

Kanskje prøve å se om det er en Hundeklubb i nærheten du kan melde deg inn i som har fellestreninger? Der er ting mer kontrollert og det er fint å trene på reaktivitet. De aller fleste er veldig hjelpsomme og det er basert på egentrening og er som regel gratis bortsett fra årlig medlemskap i klubben..noen klubber med store fine anlegg har kanskje en liten treningsavgift i tillegg. Men uansett mye billigere enn ett kurs feks og man møter opp når man kan/ønsker. Veldig fin måte å møte folk på å omgås/sosialisere seg over en felles interesse og ikke nødvendigvis så sårbart og personlig. 

Jeg vet ikke om det er tilfelle for deg, men det er jo ett veldig vanlig problem for mange som faller litt utenfor og det kan kanskje virke som at det også gjelder deg mtp det du skriver her. At mange går på smell etter smell når det gjelder relasjoner fordi de prøver å passe inn der de egentlig ikke hører hjemme. Og det gjør det åpenbart vanskelig og så godt som dømt til å mislykkes før eller siden.. gjerne etter man har prøvd over snittet hardt å få det til, noe som setter ekstra store spor i selvfølelsen og skaper mye usikkerhet osv. Kanskje ett mer målrettet forsøk på å finne "likesinnede" hadde hjulpet? Kanskje det finnes en gruppe for feks mennesker med traume bakgrunn og/eller personlighetsforstyrrelse hvor man kan starte den prosessen? Kanskje man møter noen som forstår tingenes tilstand og hvor det er mer rom for å være seg selv? 

Det er jo også åpenbart ting her som du nok bare må finne en måte å løse/jobbe med siden det selvsagt er grenser for hva folk orker å finne seg i (som regel). Uansett hvor mye man forstår at det ikke er vondt ment eller med vilje, men det kan oppleves slitsomt likevel naturlig nok. Kanskje kommunen din har ett lokalt tilbud annet enn dps? Eller se om du selv kan finne ut av en ende å begynne å nøste i på egenhånd. Man må jo nesten gjennom noe ubehag og sårbarhet for å komme seg videre, trikset er vell å mentalt forberede seg og finne små ting til å begynne med som er overkommelige. Ikke gape over for mye på en gang. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men du bruker jo oppveksten din som en unnskyldning for svært dårlig oppførsel mot andre. Jeg får vondt av deg, men det er ikke greit å gå rundt og være kjip mot andre, være egoistisk, kravstor og ubehagelig å være rundt og så bare avskrive det med at det er ikke din feil for du kan ikke noe for det siden du hadde en vond oppvekst. Det høres egentlig ut som du har en asosial personlighetsforstyrrelse. Jeg går ut i fra at du har bedt om henvisning til DPS eller lignende?

Men den bitterheten må du faktisk legge fra deg. Bitre mennesker er grusomme energivampyrer, og før du er villig til å jobbe med deg selv vil du neppe være et positivt tilskudd i noens liv. Hva sier mannen din da? Synes han dere to har en fin og god relasjon? Hvilke positive sider sier han at du har? Nå har du jo bare fortalt om de fæle sidene av personligheten din, men du må jo også ha noen gode, siden han har levd med deg i flere år? 

Hvorfor tenker du at hardbarkede kriminelle har lyst å omgås en sjalu bitter Karen som brauter og kun tenker på seg selv? 

Anonymkode: 978d2...077

Jeg er helt enig i at jeg bruker barndommen som unnskyldning og forklaring. Problemet er at jeg ikke kommer meg ut av dette sporet. Hvordan skal jeg klare det? Jeg vil jo ikke være sånn her. Jeg klarer ikke bare å plutselig legge fra meg bitterhet og traumer. Hadde det vært sånn, hadde vi jo ikke trengt psykologer. 

Jeg har gått på dps lenge, og det hjalp men ikke nok. Da jeg ble ufør ble jeg utskrevet. Jeg har ikke asosial personlighetsforstyrrelse. Har vært utredet grundig, og har flere diagnoser, inkludert Unnvikende personlighetsforstyrrelse. Men altså ikke asosial personlighetsforstyrrelse. 

Jeg har gode sider også, og hjemme med samboeren min har jeg ikke piggene ute og da er jeg snill, hyggelig, hjelpsom osv. Han er fri til å gå, men har valgt å bli hos meg i mange år. 

Angående kriminelt miljø, er det sånn jeg vokste opp hos mine foreldre, og der slipper man å maskere og det er derfor det frister. Har man et problem så blir det løst brutalt og kjapt der og da. Ikke sånn skjult langdratte greier som resten av samfunnet. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det er bare du som kan endre deg selv, TS. Du virker å ha bestemt deg for hvordan du og ting er, og da kommer du ikke til å kunne forandre noe heller.

Anonymkode: 2fbfa...cc3

Jeg synes ikke jeg har bestemt meg. Jeg er tvert i mot desperat etter en endring, men har ikke verktøy til hvordan. Blir veldig glad hvis du har noen tips? 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Når du kjem i kontakt med deg sjølv, så vil du ikkje føle deg einsam. Har du gjort noko for deg sjølv ala tai chi, synge i kor, kinesisk medisin eller liknande? 

Anonymkode: 758b0...633

Jeg har ikke prøvd noe av dette, men jeg er åpen og interessert i alternative ting. Har prøvd meditasjon da, men har altfor mye tankekjør til at jeg får det til. Skulle gjerne begynt på noe alternativt, men som alltid er jeg så redd for at det sosiale ødelegger for meg, siden jeg ikke fungerer i gruppe. Dessuten er sånne kurs ofte dyre. 

Anonymkode: c0265...577

[Capazitet]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dårlig forhold til legen, og det er årevis venteliste til ny. Ingen andre behandlere, desverre. Er veldig klar over at jeg trenger hjelp. Hadde psykiatrisk sykepleier fra kommunen for noen år siden da jeg var så angstsyk at jeg ikke kom meg ut av huset, men det var et merkelig opplegg. Jeg bare diltet etter henne når hun kjøpte blomster og andre private ærender? Ble sjalu og trist også at hun hadde så mye venner og familie og kjøpe blomster og andre ting til, når jeg er alene i verden (bortsett fra en partner). 

Anonymkode: c0265...577

Jeg syners du fortjener en utredning av dine spesifikke psykiske utfordringer så du kan få det bedre. Du kan be legen om henvisning til mer psykisk helsehjelp. Med målrettet terapi og eventuellt medisinering kan du oppleve å få bedre livskvalitet, verktøy til det sosiale og forstå deg selv bedre.

[AnonymBruker]

Crazydoglady skrev (22 minutter siden):

Kanskje prøve å se om det er en Hundeklubb i nærheten du kan melde deg inn i som har fellestreninger? Der er ting mer kontrollert og det er fint å trene på reaktivitet. De aller fleste er veldig hjelpsomme og det er basert på egentrening og er som regel gratis bortsett fra årlig medlemskap i klubben..noen klubber med store fine anlegg har kanskje en liten treningsavgift i tillegg. Men uansett mye billigere enn ett kurs feks og man møter opp når man kan/ønsker. Veldig fin måte å møte folk på å omgås/sosialisere seg over en felles interesse og ikke nødvendigvis så sårbart og personlig. 

Jeg vet ikke om det er tilfelle for deg, men det er jo ett veldig vanlig problem for mange som faller litt utenfor og det kan kanskje virke som at det også gjelder deg mtp det du skriver her. At mange går på smell etter smell når det gjelder relasjoner fordi de prøver å passe inn der de egentlig ikke hører hjemme. Og det gjør det åpenbart vanskelig og så godt som dømt til å mislykkes før eller siden.. gjerne etter man har prøvd over snittet hardt å få det til, noe som setter ekstra store spor i selvfølelsen og skaper mye usikkerhet osv. Kanskje ett mer målrettet forsøk på å finne "likesinnede" hadde hjulpet? Kanskje det finnes en gruppe for feks mennesker med traume bakgrunn og/eller personlighetsforstyrrelse hvor man kan starte den prosessen? Kanskje man møter noen som forstår tingenes tilstand og hvor det er mer rom for å være seg selv? 

Det er jo også åpenbart ting her som du nok bare må finne en måte å løse/jobbe med siden det selvsagt er grenser for hva folk orker å finne seg i (som regel). Uansett hvor mye man forstår at det ikke er vondt ment eller med vilje, men det kan oppleves slitsomt likevel naturlig nok. Kanskje kommunen din har ett lokalt tilbud annet enn dps? Eller se om du selv kan finne ut av en ende å begynne å nøste i på egenhånd. Man må jo nesten gjennom noe ubehag og sårbarhet for å komme seg videre, trikset er vell å mentalt forberede seg og finne små ting til å begynne med som er overkommelige. Ikke gape over for mye på en gang. 

Tusen takk for et veldig godt svar med gode refleksjoner. Fikk igang litt tankeprosesser uten å bli trigget. 

Angående hundeklubb, så måtte det isåfall vært uten andre hunder, da hun ikke er klar for andre hunder enda. Jobber mye med dette, og vi kan nå se andre hunder (så lenge de er rolige) på ca 30 meters avstand. Så lenge hun har en god periode, da hun har kronisk sykdom som gir henne varierende form. 

Det kan nok stemme at jeg ikke har funnet mitt miljø. Det er det min samboer også sier. Jeg er bare redd for at mitt miljø bare er kriminelle, harde folk.. var der jeg passet inn som barn og ungdom. Gikk i gruppeterapi med andre med traumer, k-ptsd og personlighetsforstyrrelser og der var jeg i konflikt med de fleste. Det gjaldt ikke bare meg da, var et par til som var like vanskelige som meg. Men der var vi alle i aktiv behandling og retraumatiserte fordi vi gravde opp gamle traumer for å jobbe med dem, så kanskje det går bedre hvis jeg finner en gruppe med den typen folk som ikke er i behandlingsituasjon? Eller så går det mye verre, fordi vi ikke har to psykologer med oss som veileder. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

Capazitet skrev (1 minutt siden):

Jeg syners du fortjener en utredning av dine spesifikke psykiske utfordringer så du kan få det bedre. Du kan be legen om henvisning til mer psykisk helsehjelp. Med målrettet terapi og eventuellt medisinering kan du oppleve å få bedre livskvalitet, verktøy til det sosiale og forstå deg selv bedre.

Jeg ble skrevet ut av dps da jeg fikk ufør. Det er desverre veldig vanlig. Går på medisiner allerede, og har blitt grundig utredet og vet hvilke diagnoser jeg har. Kanskje jeg ikke var flink nok i terapien, siden den ikke hjalp noe særlig. 

Det jeg tror jeg trenger er en person som man rettlede meg i sosiale situasjoner og lære meg å fungere. Jeg har ekstremt lite sosial trening da jeg aldri har vært i noe velfungerende miljø, ble mobbet på skolen og alltid vært utenfor. Gått glipp av mye øvelse. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

Sjekk om kommunen du bor i har et lavterskeltilbud for terapi. Som ung voksen ble jeg henvist til en psykiatrisk sykepleier og gikk i samtaleterapi der. Hun drev med kognitiv terapi, og det var redningen for meg! Kostet ikke en krone, ble henvist via fastlege. Eventuelt kanskje kommunen har et tilbud du kan ringe til direkte selv? 
 

Ønsker deg alt godt!

Anonymkode: 6c1fb...99c

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Tusen takk for et veldig godt svar med gode refleksjoner. Fikk igang litt tankeprosesser uten å bli trigget. 

Angående hundeklubb, så måtte det isåfall vært uten andre hunder, da hun ikke er klar for andre hunder enda. Jobber mye med dette, og vi kan nå se andre hunder (så lenge de er rolige) på ca 30 meters avstand. Så lenge hun har en god periode, da hun har kronisk sykdom som gir henne varierende form. 

Det kan nok stemme at jeg ikke har funnet mitt miljø. Det er det min samboer også sier. Jeg er bare redd for at mitt miljø bare er kriminelle, harde folk.. var der jeg passet inn som barn og ungdom. Gikk i gruppeterapi med andre med traumer, k-ptsd og personlighetsforstyrrelser og der var jeg i konflikt med de fleste. Det gjaldt ikke bare meg da, var et par til som var like vanskelige som meg. Men der var vi alle i aktiv behandling og retraumatiserte fordi vi gravde opp gamle traumer for å jobbe med dem, så kanskje det går bedre hvis jeg finner en gruppe med den typen folk som ikke er i behandlingsituasjon? Eller så går det mye verre, fordi vi ikke har to psykologer med oss som veileder. 

Anonymkode: c0265...577

Det er ofte mye enklere å trene på sånt på en klubb. Utebane, stor plass (så man kan skape avstanden man trenger ) og de andre hundene er under kontroll. Hundene lærer seg ofte fort at her trener vi og ingen kommer bort til oss og vil relativt raskt forbinde det stedet med ett helt annet tankesett og fokus. Mye vanskeligere å overføre dette til tur feks. Har hatt utagerende hund selv og drevet mye med hundetrening og konkurranser 😊

Ja, det er ett veldig godt poeng. Å absolutt viktig å unngå å bli dratt inn igjen i negative situasjoner.. har selv kommet over en del mennesker fra det man godt kan kalle belastet miljø og jeg skjønner godt hva du mener. Jeg vil si at samtlige av dem jeg har møtt er igrunn folk jeg har trivdes godt sammen med. Empatiske, gode mennesker som ikke dømmer, er enkle å være rundt og har stor omsorg for andre. Sikkert fordi de selv har opplevd mye og blitt dømt. I mange tilfeller mye bedre folk enn de som ofte ser ned på disse menneskene. Men disse menneskene finnes nok også utenfor særlig belastede miljø. Jeg tipper du også trygt kan se på miljø der det er en del nevrodivergente. Fordi mye overlapper, og mange har lignende erfaringer med seg i bagasjen fra oppveksten eller livet generelt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg har ikke prøvd noe av dette, men jeg er åpen og interessert i alternative ting. Har prøvd meditasjon da, men har altfor mye tankekjør til at jeg får det til. Skulle gjerne begynt på noe alternativt, men som alltid er jeg så redd for at det sosiale ødelegger for meg, siden jeg ikke fungerer i gruppe. Dessuten er sånne kurs ofte dyre. 

Anonymkode: c0265...577

Poenget med tai chi, kong fu, yoga eller kor er at ein gjer ein aktivitet saman med andre menneske utan å agere med dei. Men allikevel får ein fellesskapkjensla.  

Og viss du verkeleg er interessert i noko alternativt (som fungerer!), så bli med på dette her i kveld. Gratis! Tao Soul Light Herbs Program

Anonymkode: 758b0...633

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg ble skrevet ut av dps da jeg fikk ufør. Det er desverre veldig vanlig. Går på medisiner allerede, og har blitt grundig utredet og vet hvilke diagnoser jeg har. Kanskje jeg ikke var flink nok i terapien, siden den ikke hjalp noe særlig. 

Det jeg tror jeg trenger er en person som man rettlede meg i sosiale situasjoner og lære meg å fungere. Jeg har ekstremt lite sosial trening da jeg aldri har vært i noe velfungerende miljø, ble mobbet på skolen og alltid vært utenfor. Gått glipp av mye øvelse. 

Anonymkode: c0265...577

Jeg tror dessverre ikke den slags tilbud finnes for voksne. Eller, iallfall ikke i min kommune, som er i en av Norges 3-4 største byer... 

Men, du kan vel sikkert betale noen privat for å få hjelp til dette? 

Anonymkode: a668c...f3e