AnonymBruker Skrevet 5. mars #161 Skrevet 5. mars Sfr skrev (14 timer siden): Skjønner godt at pm kan føles litt skummelt, så det er helt greit å skrive her. Det jeg kjenner meg mest igjen i er egentlig den ensomheten du beskriver, og det å hele tiden prøve å få til relasjoner med folk, men at det likevel ender med at man blir såret eller at ting skjærer seg. Jeg var også på et sånt sted for noen år siden hvor jeg følte at uansett hvor mye jeg prøvde å være hyggelig og åpen, så ble det ofte bare vanskelig med folk. For min del var det ikke så mye at jeg hadde piggene ute, men nesten litt motsatt. Jeg prøvde ofte å møte folk på en ordentlig måte og skape en god tone, men opplevde likevel at folk kunne være ganske rare, uforutsigbare eller skape drama. Det gjør en veldig sliten etter hvert, og man begynner fort å lure på om det er noe galt med en selv. Jeg kan ikke si at jeg fant én ting som plutselig fikset alt. For meg var det mer små ting over tid, og også det å innse at jeg ikke kan få det til å fungere med alle mennesker. Noen ganger handler det faktisk mer om hvem man møter enn om hva man selv gjør. Og bare det at du klarer å skrive så ærlig om dette synes jeg egentlig er ganske modig. Hei og beklager sent svar. Måtte bare gå å legge meg i går, var helt utmattet av denne tråden. Tusen takk for at du deler din historie. Ja, jeg trenger heller ikke å komme overens med alle, men hadde vært så fint å ha en bitteliten flokk så jeg har noen å feire ting med, og kanskje besøke hverandre en gang eller to i måneden. Anonymkode: c0265...577 2
AnonymBruker Skrevet 5. mars #162 Skrevet 5. mars AnonymBruker skrev (På 4.3.2026 den 12.36): Dette blir rotete, for jeg har det veldig vondt. Dame i midten av 30årene, ingen familie bortsett fra samboer. Ufør. Ingen venner eller bekjente. Jeg har det veldig psykisk vondt og er ekstremt ensom. Har veldig tung bagasje fra en hard oppvekst med mye vold, misbruk og alt det der. Derfor er jeg livredd mennesker og kommer ofte i konflikt fordi jeg alltid har piggene ute (mestringsstrategi som holdt meg i live som barn). Vært hos dps i mange år og har blitt bedre, men sliter masse enda. Får ikke hjelp der mer og har ikke råd til privat. Jeg er så ekstremt sliten av å hele tiden prøve å være hyggelig og bli venn/kjent med noen, og så ender der med konflikt og at jeg blir såret likevel. Får så lyst til å gi opp og enten bare forsvinne helt, eller bli kriminell for jeg passer sikkert godt i det harde miljøet der og i fengsel. Har prøvd fontenehus og dagsenter, men helt ærlig; at det er psykisk utviklingshemmede der dreper min selvfølelse. At jeg er i samme bås som dem. Da blir jeg deprimert på en helt annen måte. Da har jeg mindre vondt bare ved være hjemme. Anonymkode: c0265...577 Har lest i gjennom tråden, og kjenner meg igjen i mye som blir skrevet om det å maskere og å gå på akkord med den man egentlig er for å passe inn. Jeg har opplevd mye vanskelig i oppveksten. Ble mobbet i alle år, og hadde også en alkoholisert far og stefar. Hadde en slags vennegjeng på VGS, men hadde så store psykiske problemer og angst at det ble vanskelig for meg å stå opp for meg selv, og jeg ble dermed gjengens "hakkekylling", som de kunne gjøre narr av ved enhver anledning, uten at jeg tok igjen. Allerede da viste jeg nok tegn på at jeg hadde en "unnvikende personlighetsforstyrrelse". Og i tillegg har jeg alltid vært introvert, jeg bare forsto det ikke da. Møtte kona da jeg var tidlig i 20-årene, og selv om jeg gikk til flere ulike psykologer fra jeg var 16-22, så tok jeg nok aldri ordentlig tak i det jeg slet med, jeg var nok ikke ordentlig klar over hvor mye oppveksten min har formet meg. Havnet på det som da het yrkesrettet attføring, etter flere mislykkede forsøk i arbeidslivet. Etter et par år på attføring, så var jeg lei av å gå på meningsløse arbeidsmarkedstiltak som jeg mistrivdes veldig hos, og valgte derfor å begynne å flytte for å studere. Og det er nok den største feilen jeg har gjort. Hadde jeg den gang blitt uføretrygdet fremfor å begynne på et studie som egentlig ikke førte til noen jobb, så hadde jeg hatt en trygg og sikker inntekt i dag For det er jo der jeg er i dag, 20 år senere. Er gift og har to barn, og lever A4-livet. Jeg har vært lagleder på sønnens fotballag, sittet både i FAU og som klassekontakt i begge mine barn sine klasser, har vært i 17.mai komiteen på skolen, og jeg jobber som lærervikar. Likevel føler jeg at jeg maskerer og går på akkord med meg selv når jeg tar på meg alle disse sosiale oppgavene. For den jeg "egentlig" er, er jo han raringen som alle mobbet gjennom hele oppveksten. Kjenner veldig på det når jeg møter folk jeg har gått på skole med(vi bor der jeg vokste opp). Føler at de er "bedre" enn meg på en måte. Jeg er også han som velger å spise lunsjen i klasserommet alene fremfor på personalrommet på jobb. Har prøvd å skape mange sosiale relasjoner opo i gjennom voksenlivet, men det har ofte endt med at jeg har blitt kjent med folk som er mer energityver enn folk hvor det gir meg noe glede å være sammen med. Har innsett for lengst at jeg aldri kommer til å få noen ny vennegjeng(kuttet ut den fra VGS for maaange år siden), men jeg måtte bli i midten av 30-årene før jeg innså at det er ok å være introvert og trives i eget selskap. I dag har jeg lagt tanken og ambisjonen om å få et sosialt nettverk utenom familien bak meg, men det skulle gå 20 år med prøving og feiling før jeg innså at det var det riktige for meg. Et spørsmål: Du skriver at Fontenehuset er for psykisk utviklingshemmede. Jeg trodde det primært var for psykisk syke jeg? Men så er det jo slik at noen psykisk syke har vært utenfor det normale samfunnet så lenge at de omtrent fremstår som utviklingshemmede fordi de har så mye hull i utviklingskurven fra barn til voksen. Jeg følte selv på dette da jeg var med i Mental Helse Ungdom sitt lokallag for mange år siden, at jeg ble satt i samme bås som folk som fungerte mye dårligere enn meg. Anonymkode: b806f...210 2 1
AnonymBruker Skrevet 5. mars #163 Skrevet 5. mars AnonymBruker skrev (1 time siden): Har lest i gjennom tråden, og kjenner meg igjen i mye som blir skrevet om det å maskere og å gå på akkord med den man egentlig er for å passe inn. Jeg har opplevd mye vanskelig i oppveksten. Ble mobbet i alle år, og hadde også en alkoholisert far og stefar. Hadde en slags vennegjeng på VGS, men hadde så store psykiske problemer og angst at det ble vanskelig for meg å stå opp for meg selv, og jeg ble dermed gjengens "hakkekylling", som de kunne gjøre narr av ved enhver anledning, uten at jeg tok igjen. Allerede da viste jeg nok tegn på at jeg hadde en "unnvikende personlighetsforstyrrelse". Og i tillegg har jeg alltid vært introvert, jeg bare forsto det ikke da. Møtte kona da jeg var tidlig i 20-årene, og selv om jeg gikk til flere ulike psykologer fra jeg var 16-22, så tok jeg nok aldri ordentlig tak i det jeg slet med, jeg var nok ikke ordentlig klar over hvor mye oppveksten min har formet meg. Havnet på det som da het yrkesrettet attføring, etter flere mislykkede forsøk i arbeidslivet. Etter et par år på attføring, så var jeg lei av å gå på meningsløse arbeidsmarkedstiltak som jeg mistrivdes veldig hos, og valgte derfor å begynne å flytte for å studere. Og det er nok den største feilen jeg har gjort. Hadde jeg den gang blitt uføretrygdet fremfor å begynne på et studie som egentlig ikke førte til noen jobb, så hadde jeg hatt en trygg og sikker inntekt i dag For det er jo der jeg er i dag, 20 år senere. Er gift og har to barn, og lever A4-livet. Jeg har vært lagleder på sønnens fotballag, sittet både i FAU og som klassekontakt i begge mine barn sine klasser, har vært i 17.mai komiteen på skolen, og jeg jobber som lærervikar. Likevel føler jeg at jeg maskerer og går på akkord med meg selv når jeg tar på meg alle disse sosiale oppgavene. For den jeg "egentlig" er, er jo han raringen som alle mobbet gjennom hele oppveksten. Kjenner veldig på det når jeg møter folk jeg har gått på skole med(vi bor der jeg vokste opp). Føler at de er "bedre" enn meg på en måte. Jeg er også han som velger å spise lunsjen i klasserommet alene fremfor på personalrommet på jobb. Har prøvd å skape mange sosiale relasjoner opo i gjennom voksenlivet, men det har ofte endt med at jeg har blitt kjent med folk som er mer energityver enn folk hvor det gir meg noe glede å være sammen med. Har innsett for lengst at jeg aldri kommer til å få noen ny vennegjeng(kuttet ut den fra VGS for maaange år siden), men jeg måtte bli i midten av 30-årene før jeg innså at det er ok å være introvert og trives i eget selskap. I dag har jeg lagt tanken og ambisjonen om å få et sosialt nettverk utenom familien bak meg, men det skulle gå 20 år med prøving og feiling før jeg innså at det var det riktige for meg. Et spørsmål: Du skriver at Fontenehuset er for psykisk utviklingshemmede. Jeg trodde det primært var for psykisk syke jeg? Men så er det jo slik at noen psykisk syke har vært utenfor det normale samfunnet så lenge at de omtrent fremstår som utviklingshemmede fordi de har så mye hull i utviklingskurven fra barn til voksen. Jeg følte selv på dette da jeg var med i Mental Helse Ungdom sitt lokallag for mange år siden, at jeg ble satt i samme bås som folk som fungerte mye dårligere enn meg. Anonymkode: b806f...210 Jeg har også erfaring fra Fontenehuset og Mental Helse Ungdom. jeg opplever at Fontenehuset sin modell (og dermed medarbeiderne) behandler voksne som barn. Jeg vet at mange medlemmer har mange ressurser og mye kunnskap om livet, både via jobb eller skole eller på fritida. Dessverre blir medlemmene sjeldent spurt og det er som oftest medarbeiderne som styrer det som skjer på huset. Det gjør at mange medlemmer framstår som passive, triste og tause. Egentlig er det veldig synd, da jeg velger å tro at mange medlemmer egentlig fungerer mye bedre enn det som Fontenehuset skal ha det til. Når voksne folk får skryt av å vaske toalett, så er det lett å tro at funksjonsevnen til medlemmet er lavt. Samtidig velger modellen og medarbeiderne å ha fokus på enkle oppgaver. Da vil alltid medlemmene bli undervurdert. I Mental Helse Ungdom var det litt annerledes, men der var det heller ingen ansatte i lokallaget. Alle var der som en del av fritida si, og dermed var folk litt mer likeverdig. Såklart var det enkelte som var veldig prega av angst og depresjon, men innerst inne så jeg at mange hadde ressurser som de kanskje ikke fikk brukt. Jeg tenker at mange tilbud har fokus på gruppenivå. Det gjør at opplegget blir veldig overfladisk og generelt. Alle har ulike behov. Anonymkode: 22ff1...b3b 2 1
AnonymBruker Skrevet 5. mars #164 Skrevet 5. mars Men hvordan kommer du i konflikt med andre? Det må jo være enten måten du snakker til dem på eller hva du sier til dem. Folk foretrekker å prate med andre som smiler og snakker hyggelig. Du deler mye om at du er sjalu på andre som har så fine liv, men realiteten er jo at alt i verden er urettferdig. At dps har avsluttet behandling sier vel kanskje noe om at de har gitt alle ressursene de kan til deg, og så må du nå gjøre resten. Sier ikke dette for å være stygg med deg men jeg hadde ganske likt utgangspunkt og kom frem til at jeg skaper mitt liv. Så om jeg ønsker det fine flotte venninne livet du ser på cafeer så må du velge å jobbe for å få det. Det er en lang vei å gå med angsten og avvisningene som venter, men jo mer du øver og eksponerer deg, samt jobber med sjalusien sin og tankene om at det er urettferdig at alle andre har så mye, det er da du blir friskere. Anonymkode: 09fa8...4c2 1
AnonymBruker Skrevet 5. mars #165 Skrevet 5. mars AnonymBruker skrev (2 timer siden): Jeg har også erfaring fra Fontenehuset og Mental Helse Ungdom. jeg opplever at Fontenehuset sin modell (og dermed medarbeiderne) behandler voksne som barn. Jeg vet at mange medlemmer har mange ressurser og mye kunnskap om livet, både via jobb eller skole eller på fritida. Dessverre blir medlemmene sjeldent spurt og det er som oftest medarbeiderne som styrer det som skjer på huset. Det gjør at mange medlemmer framstår som passive, triste og tause. Egentlig er det veldig synd, da jeg velger å tro at mange medlemmer egentlig fungerer mye bedre enn det som Fontenehuset skal ha det til. Når voksne folk får skryt av å vaske toalett, så er det lett å tro at funksjonsevnen til medlemmet er lavt. Samtidig velger modellen og medarbeiderne å ha fokus på enkle oppgaver. Da vil alltid medlemmene bli undervurdert. I Mental Helse Ungdom var det litt annerledes, men der var det heller ingen ansatte i lokallaget. Alle var der som en del av fritida si, og dermed var folk litt mer likeverdig. Såklart var det enkelte som var veldig prega av angst og depresjon, men innerst inne så jeg at mange hadde ressurser som de kanskje ikke fikk brukt. Jeg tenker at mange tilbud har fokus på gruppenivå. Det gjør at opplegget blir veldig overfladisk og generelt. Alle har ulike behov. Anonymkode: 22ff1...b3b Har aldri vært på Fontenehuset, men regner med at når du snakker om medlemmer og medarbeidere, så er det det samme som brukere og ansatte? Da blir det jo fort et skille som kanskje ikke er så heldig. Jeg synes det var vanskelig å være med i Mental Helse Ungdom etterhvert. For jeg falt mellom to stoler. Jeg var mye friskere enn de andre som var med i gruppen, men det var to ledere i gruppa som hadde dette som deltidsjobb ved siden av studiet, og jeg følte at jeg hadde mer felles med de, så hele greia ble veldig rar. Anonymkode: b806f...210 2
Elaine Marley Skrevet 7. mars #166 Skrevet 7. mars Tråden er ryddet for krenkende innlegg og svar til dette. Elaine Marley, mod. 1 1
AnonymBruker Skrevet 7. mars #167 Skrevet 7. mars Hallo, Ts. Jeg leste denne tråden da den ble startet og ble veldig imponert over hvor flink du er til å forklare deg og evnen til selvrefleksjon. Jeg er ikke på det nivået, det skal være sikkert 😄 Er også veldig glad for at du har din samboer og at du er dyrekjær og har en hund ❤️ Jeg har tenkt på denne tråden og på deg. Synes folk har gitt deg fine svar og tips og at du har svart så bra tilbake. Om du ikke ble helt mett av å svare, lurer jeg på om du kan fortelle litt mer om den som skrev #164: hvordan kommer du i konflikt med andre? Tenker av og til på at et nytt vennskap kan være lik en forelskelse - man føler kjemi med vedkommende og blir interessert i hva hen har å si om diverse temaer + livet til vedkommende. Anonymkode: 0de26...c12
Janik98 Skrevet 8. mars #168 Skrevet 8. mars AnonymBruker skrev (På 4.3.2026 den 16.24): Ja, det gjør jeg. Har skrevet litt om der her og der i denne rotete tråden. Kort fortalt er det traumene mine som skaper en situasjon og jeg får angst og forventer at alle kommer til å ta noe fra meg, skade meg, voldta meg eller bare være frekk. Dette fordi det er sånn det var da jeg vokste opp. De fleste jeg møtte gjorde noe av dette mot meg. Derfor har jeg piggene ut og angriper først. Dette reddet meg som barn og ungdom, men nå skader det meg. Likevel er det så dypt programert i hjernen min at jeg ikke får det bort. Terapi og medisiner har heller ikke hjulpet. Jeg har holdt ut lenge, men startet tråden nå, fordi jeg nå merker at dette ikke går særlig mye lenger. Jeg er så ensom at det er fysisk vondt i magen og har veldig lav livskvalitet. Så jeg håper noen her har noen tips til meg (og har fått noen gode, er veldig takknemlig for det). Anonymkode: c0265...577 Så leit å lese TS. Eneste måten at behandling i dps skal fungere er at man må gjøre 95 prosent av jobben selv. Dps kan kun gi deg ressursene mens du må bruke dem. Det er utrolig vondt å bearbeide traumer. En annen ting som skjer når man har mye baggasje uten å bare skylde på traumene, er at man kan endre adferden sin til å tenke negativt om alt og alle. sjekk ut dr Caroline leaf. Hun jobber med neuroscience. Hun jobber med hvordan man kan endre adferdsmønster. Hennes bøker hjalp meg ut av offer mentaliteten, samt det negative synet jeg hadde på det meste. Jeg skyldte på traumene mine for hvorfor jeg ikke fungerte i vennskap og jobb, men når hennes strategier fungerte innså jeg at det var meg selv som hadde valgt mitt pessimistiske syn på ting. Ting du burde si til deg selv når angsten og skammen kommer: « det er bare følelser, de kan ikke skade meg eller definere meg» « det er ikke den andre personens feil at jeg føler slik jeg gjør» « jeg er verdt å være venn med, det er følelsene mine som er i veien» også vil jeg bare poengtere at, følelsene er såklart et symptom og varsler på at du ikke har det greit, men de kan også stå i veien om man dyrker disse følelsene som bare sanne. For i realiteten er de bare der for å bekrefte at du har vært gjennom ting, at du må komme deg i sikkerhet, ta en pause ++ men ikke alle følelser skal man høre på. Som når du er med andre mennesker, i jobb, eller med familie, eller du tenker vondt om deg selv - da er følelsene ofte usanne, og det er disse du må jobbe med for å bli frisk. Du må bytte ut løgntankene dine med hva som er faktisk sant i nuet, i situasjonen du står i, eller med personen du prater med. 1
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå