Dere med ME/MS og lignende.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Utmattelse og kompensasjonsburnout er en del av/følger av autisme og cptsd hos mange, spesielt når man er gått udiagnostisert langt inn i voksen alder. Og hvis du faktisk leser hva jeg skriver: det er snakk om ar cptsd da blir diagnostisert etter ME, er du klar over hvor mange som faktisk ikke får cptsd-diagnosen før de er godt voksne? Og at de klassiske PTSD-symptomene kan framstå ganske annerledes enn du tror ved cptsd, og ikke bli fanget opp. Det er jo også noe med problemet at fastlegene kan sette ME-diagnosen, mange av dem har ikke nok kunnskap til å fange opp symptomer på f.eks cptsd. Og hos maner blir ikke symptomene synlige for omverdenen før det blir for stor belastning i hverdagen og det bikker over, utmattelsen kan imidlertid komme lengre før det. Tror folk at leger er gud og orakler eller? Og at det å sette diagnoser er 1+1=2 og 2 solide streker under svaret, ferdig?

Anonymkode: 7e687...976

Kan du si noe om hvordan man kan vite om man er feildiagnostisert og hva man kan se etter for å se om man har autisme/adhd burnout i stedet for ME?

 

kan man bli bedre og tilbake til slik man var før sykdommen om man har dette og??

Anonymkode: f90d0...69f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg kjenner jo folk som etter kreftbehandling har fått veldig mye fatigue. Jeg vil absolutt si at deres plager også kvalifiserer til PEM. Hvordan kan du si at dette ikke skiller seg fra ME?  Eller kan de få ME etter endt kreftbehandling? Er det da forklaringsmodellen?

Anonymkode: 4b89c...a37

Man kan få ME etter kreft ja. 

Anonymkode: 941ab...6a8

[Kålrota]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Man kan få ME etter kreft ja. 

Anonymkode: 941ab...6a8

Nei, da får man fatigue etter kreft. Det kan selvsagt sammenlignes med PEM, men det er ikke ME av den grunn. 
(mye av utfordringen til diagnosen er jo at tidligere ble all type utmattelse puttet i den boksen. Nå har forskningen kommet videre). 

[AnonymBruker]

Kålrota skrev (27 minutter siden):

Nei, da får man fatigue etter kreft. Det kan selvsagt sammenlignes med PEM, men det er ikke ME av den grunn. 
(mye av utfordringen til diagnosen er jo at tidligere ble all type utmattelse puttet i den boksen. Nå har forskningen kommet videre). 

Jeg vet om flere som har fått ME-diagnosen etter kreft. Ikke alle med fatigue etter kreft får ME, men noen. 

Anonymkode: 941ab...6a8

[AnonymBruker]

Kålrota skrev (2 timer siden):

Nei, da får man fatigue etter kreft. Det kan selvsagt sammenlignes med PEM, men det er ikke ME av den grunn. 
(mye av utfordringen til diagnosen er jo at tidligere ble all type utmattelse puttet i den boksen. Nå har forskningen kommet videre). 

jeg forstår virkelig ikke at PEM skulle være så annerledes hos de som er diagnostisert med Me sammenliknet med de som har hatt kreft. Jeg tror mange med fatigue etter kreft kan skrive under på at utmattelsen kan være noe forsinket etter en aktivitet.

Anonymkode: 4b89c...a37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Men du sier jo selv det er nevrologisk sykdom? Da kan det jo ikke bedres av «psykiske» teknikker? Hva mente du?

Anonymkode: f90d0...69f

Ikke meg du spør men.

Det som menes er at utmattelse kan vedlikeholdes av psykologiske faktorer. Om en person med Me blir altfor opphengt i at det er mengden aktivitet som fører til utmattelse, så kan det ende i en ond sirkel. Det kan være ulike faktorer som fører til dårlig form, ikke bare aktiviteten vedkommende gjør. Mange er opptatt av å se på kroppen som et batteri. Man må ikke gjøre for mye, for da blir man utmattet, kan bare være sammen med venner i maks to timer, gå på kino en gang i måneden osv. Det kan bli et stort stress å holde styret på Problemet her er at å gjøre veldig lite vil også på sikt føre til dårligere form.  Kondisen blir dårligere, alt det du gjorde før blir et ork. Dessuten kan også fysisk aktivitet gi mer energi og krefter. Kreftpasienter blir oppfordret til å  holde seg fysisk aktive for å kunne tåle cellegift. Jeg lurer derfor på hva som er så spesielt med Me siden de skal ha minimalt med fysisk aktivitet for å unngå PEM?

Anonymkode: 4b89c...a37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

jeg forstår virkelig ikke at PEM skulle være så annerledes hos de som er diagnostisert med Me sammenliknet med de som har hatt kreft. Jeg tror mange med fatigue etter kreft kan skrive under på at utmattelsen kan være noe forsinket etter en aktivitet.

Anonymkode: 4b89c...a37

Tror kanskje hovedforskjellen er alle de andre symptomene man har ved ME. ME er langt i fra (bare) utmattelse og fatigue 

Anonymkode: f90d0...69f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

jeg forstår virkelig ikke at PEM skulle være så annerledes hos de som er diagnostisert med Me sammenliknet med de som har hatt kreft. Jeg tror mange med fatigue etter kreft kan skrive under på at utmattelsen kan være noe forsinket etter en aktivitet.

Anonymkode: 4b89c...a37

PEM er ikke bare utmattelse.. det trenger ikke være utmattelse engang, men en rekke andre symptomer, som sykdomsfølelse. Men det stemmer nok at det nok ligner på det samme andre med mange andre sykdommer opplever. 

Anonymkode: 941ab...6a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Ikke meg du spør men.

Det som menes er at utmattelse kan vedlikeholdes av psykologiske faktorer. Om en person med Me blir altfor opphengt i at det er mengden aktivitet som fører til utmattelse, så kan det ende i en ond sirkel. Det kan være ulike faktorer som fører til dårlig form, ikke bare aktiviteten vedkommende gjør. Mange er opptatt av å se på kroppen som et batteri. Man må ikke gjøre for mye, for da blir man utmattet, kan bare være sammen med venner i maks to timer, gå på kino en gang i måneden osv. Det kan bli et stort stress å holde styret på Problemet her er at å gjøre veldig lite vil også på sikt føre til dårligere form.  Kondisen blir dårligere, alt det du gjorde før blir et ork. Dessuten kan også fysisk aktivitet gi mer energi og krefter. Kreftpasienter blir oppfordret til å  holde seg fysisk aktive for å kunne tåle cellegift. Jeg lurer derfor på hva som er så spesielt med Me siden de skal ha minimalt med fysisk aktivitet for å unngå PEM?

Anonymkode: 4b89c...a37

Det er fordi vi ofte blir sykere av det. Det handler ikke bare om å unngå PEM, men å unngå tilbakefall/forverring av tilstanden (som kan vare i åresvis). Har man f.eks kommet seg fra sengeliggende til en husbunden tilstand, så er det en stor fremgang som kan ha tatt lang tid, kanskje flere år. Da kan for mye aktivitet gjøre oss sengeliggende igjen. Så det er en hårfin balansegang å gjøre nok, men ikke for mye. 

Anonymkode: 941ab...6a8

[Toast]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Men du sier jo selv det er nevrologisk sykdom? Da kan det jo ikke bedres av «psykiske» teknikker? Hva mente du?

Anonymkode: f90d0...69f

Det er forskjell på nevrologisk og psykologisk (eller psykosomatisk som er det mer presise begrepet). Med MS så kan man se fysiske hvite flekker på MR-bilder av hjernen. 

ME derimot, har ingen slike konkrete, fysiologiske diagontistikkriterier. Det ender heller opp med å bli en diagnose når man har utelukket alt annet, og pasienten fortsatt har langvarige symptomer. Det er dette som gjør det til en så usikker og vanskelig diagnose å stille. Det er fortsatt debatt rundt om hva som egentlig er forskjellene på ME, kronisk utmattelse, long covid, og utbrenthet, ettersom de alle har mye av de samme symptomene.

De fremste forskerne på ME er enige om at den nåværende beste modellen for sykdommen at den er psykosomatisk. Det er mye som tyder på at det er det forvridde bildet om at aktivitet fører til forverring som skaper en negativ feedback-loop. Hjernen forventer negative symptomer, og kroppen gir etter, som igjen gjør pasienten mer overbevist om sitt verdensbilde om at aktivitet fører til forverring. En evig, selvforsterkende spiral som det er vanskelig å unnslippe.

Er det da så lett at man bare kan tenke seg frisk? Nei, dessverre ikke. Steg nummer én er å overbevise seg selv på et bevisst plan. Men deretter må også den underbevisste delen av hjernen omprogrammeres. Det er her kognitiv terapi kommer inn, som er den forskningsbaserte mest effektive behandlingen mot ME. Det som er trist er at til tross for hva forskningen sier, så er de fleste ME-pasienter negative til å prøve kognitiv terapi, da de tenker at det vil diskreditere sykdommen. De feiler altså allerede på steg én. Dette henger sammen med at for å bli alvorlig ME-syk, så må man ha havnet i nettopp denne negative spiralen, og en forutsetning for å havne i den er at man har et forvridd verdensbilde der man ser på sykdommen som uhelbredelig og at alle aktiviteter vil føre til forverring.

ME har hatt en enorm økning det siste tiåret, og mye av grunnen kan nok tilskrives sosiale medier. Det finnes facebook-grupper med ME-syke som fungerer som ekkokamre hvor de overbeviser hverandre om at kroppen er som et batteri, hvor for mye aktivitet gjør deg verre. Det blir en selvoppfyllende profeti. Det er dette som har ledet til den store splittelsen vi ser der forskerne og de syke har to vidt forskjellige oppfatninger av hva ME er og hvordan det bør behandles.

 

Endret 15. februar av Toast

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2026 den 10.23):

Jeg tror de sammenlignes fordi i begynnelsen var MS også en sykdom som psykisk og "satt i hodet". Bare de tenkte positivt og trente så ville det gå over osv. 

Samme som lavt stoffskifte og fibromylagi. 

Anonymkode: f793d...173

"I begynnelsen"? MS har vært kjent veldig lenge, og jeg husker da et par bekjente fikk diagnosen for 30 år siden, da var det nærmest en dødsdom og folk ble invalidisert. Har aldri hørt noen betegne MS som noe som "sitter i hodet" til den som rammes, hverken privat eller gjennom jobb i helsevesenet. 

Og lavt stoffskifte er en sykdom som i høyeste grad vises på flere forskjellige blodprøver, det er heller ikke en sykdom som "sitter i hodet" eller som du kan innbille deg at du har. Enten har du diagnosen, påvist gjennom flere prøver, eller så har du den ikke. 

Anonymkode: 76cab...3f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

"I begynnelsen"? MS har vært kjent veldig lenge, og jeg husker da et par bekjente fikk diagnosen for 30 år siden, da var det nærmest en dødsdom og folk ble invalidisert. Har aldri hørt noen betegne MS som noe som "sitter i hodet" til den som rammes, hverken privat eller gjennom jobb i helsevesenet. 

Og lavt stoffskifte er en sykdom som i høyeste grad vises på flere forskjellige blodprøver, det er heller ikke en sykdom som "sitter i hodet" eller som du kan innbille deg at du har. Enten har du diagnosen, påvist gjennom flere prøver, eller så har du den ikke. 

Anonymkode: 76cab...3f5

Jeg har hatt MS i 30 år nå. 

Jeg har hørt mange ganger at det sitter i hodet. Fra venner, kolleger, familie og NAV. Jeg er gående og det blir for mye å ta innover seg for de aller fleste. Faktisk. 

Og det skjer enda. Veldig ofte. Det er det verste med sykdommen når den ikke synes. Folk tror meg ikke. 

I min journal fra 80-tallet står det "trolig innbilt". 

Anonymkode: cafa3...b38

[AnonymBruker]

Toast skrev (57 minutter siden):

Det er forskjell på nevrologisk og psykologisk (eller psykosomatisk som er det mer presise begrepet). Med MS så kan man se fysiske hvite flekker på MR-bilder av hjernen. 

ME derimot, har ingen slike konkrete, fysiologiske diagontistikkriterier. Det ender heller opp med å bli en diagnose når man har utelukket alt annet, og pasienten fortsatt har langvarige symptomer. Det er dette som gjør det til en så usikker og vanskelig diagnose å stille. Det er fortsatt debatt rundt om hva som egentlig er forskjellene på ME, kronisk utmattelse, long covid, og utbrenthet, ettersom de alle har mye av de samme symptomene.

De fremste forskerne på ME er enige om at den nåværende beste modellen for sykdommen at den er psykosomatisk. Det er mye som tyder på at det er det forvridde bildet om at aktivitet fører til forverring som skaper en negativ feedback-loop. Hjernen forventer negative symptomer, og kroppen gir etter, som igjen gjør pasienten mer overbevist om sitt verdensbilde om at aktivitet fører til forverring. En evig, selvforsterkende spiral som det er vanskelig å unnslippe.

Er det da så lett at man bare kan tenke seg frisk? Nei, dessverre ikke. Steg nummer én er å overbevise seg selv på et bevisst plan. Men deretter må også den underbevisste delen av hjernen omprogrammeres. Det er her kognitiv terapi kommer inn, som er den forskningsbaserte mest effektive behandlingen mot ME. Det som er trist er at til tross for hva forskningen sier, så er de fleste ME-pasienter negative til å prøve kognitiv terapi, da de tenker at det vil diskreditere sykdommen. De feiler altså allerede på steg én. Dette henger sammen med at for å bli alvorlig ME-syk, så må man ha havnet i nettopp denne negative spiralen, og en forutsetning for å havne i den er at man har et forvridd verdensbilde der man ser på sykdommen som uhelbredelig og at alle aktiviteter vil føre til forverring.

ME har hatt en enorm økning det siste tiåret, og mye av grunnen kan nok tilskrives sosiale medier. Det finnes facebook-grupper med ME-syke som fungerer som ekkokamre hvor de overbeviser hverandre om at kroppen er som et batteri, hvor for mye aktivitet gjør deg verre. Det blir en selvoppfyllende profeti. Det er dette som har ledet til den store splittelsen vi ser der forskerne og de syke har to vidt forskjellige oppfatninger av hva ME er og hvordan det bør behandles.

 

Her var det mye svada. For mye aktivitet GJØR deg verre om du har ME. Det er en hårfin balansegang mellom å ikke gjøre for lite og ikke for mye. Har man blitt sengeliggende av for mye aktivitet nok ganger så trenger man ikke være rakettforsker for å skjønne sammenhengen.

Anonymkode: 941ab...6a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.2.2026 den 10.26):

Det er vel snakk om før de gjorde funn. Det samme gjaldt vel lavt stoffskifte og flere andre sykdommer som ble avfeiet med at det var psykisk. Men det er jo mange år siden. Mange fikk vel diagnosen nevrasteni, som brukes sjelden i dag. 

Anonymkode: 941ab...6a8

Vi må tilbake til 1800-tallet hvis vi skal snakke om "tiden før de gjorde funn" når det gjelder MS. Allerede da ble arr/plakk på hjerne og ryggmarg oppdaget hos MS-pasienter ved obduksjoner, og dette ble koblet. 

Blodprøvefunn ved lavt stoffskifte ble for alvor oppdaget på 60-70 tallet.

Så jeg vet ikke hvor mange av oss som evt husker at disse sykdommene ble omtalt som å "ligge i hodet" på de som ble rammet, fra før denne tid?

Anonymkode: 76cab...3f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har hatt MS i 30 år nå. 

Jeg har hørt mange ganger at det sitter i hodet. Fra venner, kolleger, familie og NAV. Jeg er gående og det blir for mye å ta innover seg for de aller fleste. Faktisk. 

Og det skjer enda. Veldig ofte. Det er det verste med sykdommen når den ikke synes. Folk tror meg ikke. 

I min journal fra 80-tallet står det "trolig innbilt". 

Anonymkode: cafa3...b38

Tragisk. Vet om ei med en muskelsykdom som opplever det samme nå (alle symptomer bortforklares av legen som psykisk). Virker som noen diagnoser, selvom de er klart fysiske, lettere får et stempel at det er psykisk, og kanskje også hvis man er dame i en viss alder..

Anonymkode: 941ab...6a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi må tilbake til 1800-tallet hvis vi skal snakke om "tiden før de gjorde funn" når det gjelder MS. Allerede da ble arr/plakk på hjerne og ryggmarg oppdaget hos MS-pasienter ved obduksjoner, og dette ble koblet. 

Blodprøvefunn ved lavt stoffskifte ble for alvor oppdaget på 60-70 tallet.

Så jeg vet ikke hvor mange av oss som evt husker at disse sykdommene ble omtalt som å "ligge i hodet" på de som ble rammet, fra før denne tid?

Anonymkode: 76cab...3f5

Jeg fikk LS som barn på 90-tallet, og legen min avfeide det med en «tullesykdom» og tok meg helt av medisiner så fort prøvene var fine. Det var først da jeg ble voksen og ble kjempesyk av LS på nytt at jeg fikk en lege som tok det på alvor. Vet om flere som har oppleve lignende. I dag tas det nok på alvor, da. 

Anonymkode: 941ab...6a8

[Toast]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Her var det mye svada. For mye aktivitet GJØR deg verre om du har ME. Det er en hårfin balansegang mellom å ikke gjøre for lite og ikke for mye. Har man blitt sengeliggende av for mye aktivitet nok ganger så trenger man ikke være rakettforsker for å skjønne sammenhengen.

Anonymkode: 941ab...6a8

Ja, for mye aktivitet fører til forverring av symptomer når du har ME. Det er ingen som fornekter det. Det er ekte, réelle symptomer, og ikke innbilte.

Det jeg prøver å forklare er årsaken til at symptomene oppstår, og det er her den psykosomatiske modellen om at tanker og kroppslige reaksjoner henger sammen, spiller inn. Det er litt i samme gate som at når man står på en scene foran et stort publikum, så kan man oppleve fysiske symptomer som svette og hjertebank - noen blir til og med fysisk dårlige av det også. Dette er fysiske reaksjoner som oppstår som en konsekvens av tankemønstre. Det er likefullt ekte reaksjoner, og ikke innbilte.

Sammenhengen trenger derfor ikke nødvendigvis å være å gå den ene veien, altså at aktivitet fører til forverring. Den moderne forståelsen er at kropp og hjerne henger sammen og påvirker hverandre gjensidig. En forventning om at aktivitet fører forverring, gjør at aktivitet faktisk fører til forverring, som igjen fører til et styrket verdensbildet om at man må unngå aktivitet fordi det fører til forverring. På samme måte vil en som har sceneskrekk oppleve sterke fysiske reaksjoner av å stå på scenen, som fører til en frykt for å stå på scenen, som igjen gir sterkere fysiske reaksjoner neste gang de står på scenen, og så videre. En slik spiral er vanskelig å komme seg ut fra, og det er ikke så enkelt som å "tenke positivt", slik som noen tror. Kognitiv adferdsterapi er den behandling forskningen har vist best resultater for, både når det gjelder sceneskrekk-fobien og ME.

[Bålkaffe]

Toast skrev (1 time siden):

Det er forskjell på nevrologisk og psykologisk (eller psykosomatisk som er det mer presise begrepet). Med MS så kan man se fysiske hvite flekker på MR-bilder av hjernen. 

ME derimot, har ingen slike konkrete, fysiologiske diagontistikkriterier. Det ender heller opp med å bli en diagnose når man har utelukket alt annet, og pasienten fortsatt har langvarige symptomer. Det er dette som gjør det til en så usikker og vanskelig diagnose å stille. Det er fortsatt debatt rundt om hva som egentlig er forskjellene på ME, kronisk utmattelse, long covid, og utbrenthet, ettersom de alle har mye av de samme symptomene.

De fremste forskerne på ME er enige om at den nåværende beste modellen for sykdommen at den er psykosomatisk. Det er mye som tyder på at det er det forvridde bildet om at aktivitet fører til forverring som skaper en negativ feedback-loop. Hjernen forventer negative symptomer, og kroppen gir etter, som igjen gjør pasienten mer overbevist om sitt verdensbilde om at aktivitet fører til forverring. En evig, selvforsterkende spiral som det er vanskelig å unnslippe.

Er det da så lett at man bare kan tenke seg frisk? Nei, dessverre ikke. Steg nummer én er å overbevise seg selv på et bevisst plan. Men deretter må også den underbevisste delen av hjernen omprogrammeres. Det er her kognitiv terapi kommer inn, som er den forskningsbaserte mest effektive behandlingen mot ME. Det som er trist er at til tross for hva forskningen sier, så er de fleste ME-pasienter negative til å prøve kognitiv terapi, da de tenker at det vil diskreditere sykdommen. De feiler altså allerede på steg én. Dette henger sammen med at for å bli alvorlig ME-syk, så må man ha havnet i nettopp denne negative spiralen, og en forutsetning for å havne i den er at man har et forvridd verdensbilde der man ser på sykdommen som uhelbredelig og at alle aktiviteter vil føre til forverring.

ME har hatt en enorm økning det siste tiåret, og mye av grunnen kan nok tilskrives sosiale medier. Det finnes facebook-grupper med ME-syke som fungerer som ekkokamre hvor de overbeviser hverandre om at kroppen er som et batteri, hvor for mye aktivitet gjør deg verre. Det blir en selvoppfyllende profeti. Det er dette som har ledet til den store splittelsen vi ser der forskerne og de syke har to vidt forskjellige oppfatninger av hva ME er og hvordan det bør behandles.

 

Hva snakker du om her, egentlig?

De fremste forskerne på ME mener faktisk ikke at den beste nåværende modellen for sykdommen er at den er psykosomatisk. Store deler av feltet på ME har beveget seg vekk fra den forståelsen for lenge siden.

Og kognitiv terapi er ikke forskningsbasert mest effektive behandlingen mot ME, det har kommet frem mer og mer at det ikke fungerer. 

 

 

[AnonymBruker]

Toast skrev (34 minutter siden):

Ja, for mye aktivitet fører til forverring av symptomer når du har ME. Det er ingen som fornekter det. Det er ekte, réelle symptomer, og ikke innbilte.

Det jeg prøver å forklare er årsaken til at symptomene oppstår, og det er her den psykosomatiske modellen om at tanker og kroppslige reaksjoner henger sammen, spiller inn. Det er litt i samme gate som at når man står på en scene foran et stort publikum, så kan man oppleve fysiske symptomer som svette og hjertebank - noen blir til og med fysisk dårlige av det også. Dette er fysiske reaksjoner som oppstår som en konsekvens av tankemønstre. Det er likefullt ekte reaksjoner, og ikke innbilte.

Sammenhengen trenger derfor ikke nødvendigvis å være å gå den ene veien, altså at aktivitet fører til forverring. Den moderne forståelsen er at kropp og hjerne henger sammen og påvirker hverandre gjensidig. En forventning om at aktivitet fører forverring, gjør at aktivitet faktisk fører til forverring, som igjen fører til et styrket verdensbildet om at man må unngå aktivitet fordi det fører til forverring. På samme måte vil en som har sceneskrekk oppleve sterke fysiske reaksjoner av å stå på scenen, som fører til en frykt for å stå på scenen, som igjen gir sterkere fysiske reaksjoner neste gang de står på scenen, og så videre. En slik spiral er vanskelig å komme seg ut fra, og det er ikke så enkelt som å "tenke positivt", slik som noen tror. Kognitiv adferdsterapi er den behandling forskningen har vist best resultater for, både når det gjelder sceneskrekk-fobien og ME.

Kan nok virke for noen med utmattelsesproblematikk, men ikke for andre. Så dette er ikke en forklaring og løsning på ME generelt. ME er energisvikt, kroppen produsere ikke nok energi. Da må man få igang energiproduksjonen, bl.a. Man kan bli bedre av ME, men det er ikke så enkelt som at man blir syk fordi man forventer det. Man kan få tilbakefall når man tror man er frisk, og man kan oppleve markant bedring av noe man tror vil føre til forverring. Det er komplekst. Hjernen er nevroplastisk, men ofte er det én av mange puslespillbrikker.

Anonymkode: 941ab...6a8

[AnonymBruker]

Bålkaffe skrev (1 time siden):

Hva snakker du om her, egentlig?

De fremste forskerne på ME mener faktisk ikke at den beste nåværende modellen for sykdommen er at den er psykosomatisk. Store deler av feltet på ME har beveget seg vekk fra den forståelsen for lenge siden.

Og kognitiv terapi er ikke forskningsbasert mest effektive behandlingen mot ME, det har kommet frem mer og mer at det ikke fungerer. 

 

 

Her tenker jeg at NAV-prosessen har en betydning for hva som folk oppgir som effektivt. Det er jo klart at hvis man er i et slikt løp så kan man ikke si at dette her ser ut til å fungere for meg, eller at det ikke har noen betydning i positiv eller negativ retning.  Hvis man gjør det er jo frykten at NAV sier at dette må du bare fortsette med, og at regner med at du snart blir frisk. Da forsvinner stønadene. Da er det vel bedre å si at man blir dårligere av det, bare for at NAV ikke skal konkludere med at det derfor sitter i hodet?

Kognitiv terapi er kanskje ikke alltid effektiv. Det avhenger av en rekke faktorer. Men jeg sliter med å forstå hvorfor det kan gjøre ting verre? Klart et tre dagers kurs blir voldsomt for en som er veldig utmattet. Men to timer i uka med dette som et ledd i et AAP-løp?  

Anonymkode: 4b89c...a37