Fremtiden blir bedre...

[Englemamma]

Jeg har tenkt på dette en stund nå... at jeg skal starte en dagbok som jeg kan dele med andre. Både for å få lettet litt på alle takene mine og sorgen min, men også for å kanskje få noen tilbakemeldinger på ting...

Livet mitt gjorde en brutal vending i november... jeg mistet min eneste sønn, han rakk aldri å feire sin 3. bursdag.

Det er virkelig sant... det finnes ikke noe værre, jeg går igjennom det værste et menneske kan oppleve, men jeg står oppreist. Livet mitt må gå videre, på en eller annen måte.

Alle sier "så sterke dere er". Jeg leste et sted at når du opplever en traume som dette er, går kroppen i sjokk for å beskytte seg selv. Hadde den ikke gjort det hadde man antakelig ikke kommet igjennom.

Sakte slipper sjokket taket, og for hver gang smeller virkeligheten i trynet på deg. "Det er faktisk sant, han er borte, og jeg som trodde han ville komme hjem snart..."

Det har snart gått to måneder nå, allikevel føles det som om det var i forrige uke, det er så sterkt og det gjør så ufattelig vondt... og slik vil det være lenge... Jeg er forberedt på det, selv om jeg skulle ønske at smerten kunne skrus av med jevne mellomrom, bare for å få litt fred, få litt ro.

Jeg mistet pappa´n min for snart 4 år siden. Jeg var en skikkelig pappa-jente og han betydde så utrolig mye for meg. Det var selvfølgelig vondt å miste han også, men den gangen startet liksom livet på´n igjen etter noen uker. Jeg begynte raskt i jobb igjen og livet gikk ganske greit videre. Jeg hadde mine perioder da jeg hylte i fortvilelse over å aldri få kjenne de sterke armene rundt meg og få en god pappa-kos, men jeg var realistisk, slik var livet. Pappa ble 54 år og døde av kreft.

Det er ikke meningen at du skal begrave ditt barn, slik skal ikke livet være! Det finnes ingen mening i at et barn skal dø. Vi prøver å finne forskjellige grunner til at dette har skjedd.

Kanskje han allerede, tross sin unge alder hadde utrettet det han var sendt til denne jord for å gjøre. De trenger han i himmelen, hans godhet og herlige hjertevarme. De trenger en liten engel til et eller annet.... Men hvorfor i .. .. måtte de ta min lille engel!?! Var det noen som valgte oss for de vet at vi skal komme gjennom dette? Fakta er at vi har ikke noe valg!! Vi må bare, det finnes ikke noe alternativ...

Jeg var hos legen i dag og han spurte meg om hvordan jeg trodde fremtiden min ville bli... Jeg har alltid vært en optimist, og jeg velger å være det nå også, fremtiden min skal på en eller annen måte bli bra, men jeg vil alltid ha klumpen i hjertet mitt.

Vi har bare et barn, og han er i himmelen, vårt største ønske nå er at han skal bli storebror...

Nattaklem...

[Gjest lillelou]

Mine ord er for små for det du har måttet gå gjennom,men jeg ville allikevel gi deg en klem og ønske deg velkommen hit. Her er det mange bra mennesker,og godt å være.

Min dypeste medfølelse med deg og din mann.

[Gjest seroxata]

finner ikke ord for dette forferdelige du går gjennom.. men likevel, jeg legger igjen et spor, for å si at jeg har dyp medfølelse med dere!

det her var skikkelig trist å lese..

[Englemamma]

Tusen takk for varme tanker og medfølelse. Det er så utrolig godt å vite at folk tenker på oss.

Så er vi da i gang med et nytt år - 2006. Vi lurer fælt på hva dette året bringer med seg... noe glede må det da bli, kanskje en ny graviditet etter hvert. Det hadde vært så godt å få et nytt barn å glede seg til.

Jula har egentlig gått ganske greit, forholdene tatt i betraktning. Har vel egentlig bare latt dagene komme og gå og ikke tenkt så mye på at det er jul. Er glad for at det snart er over kjenner jeg.

Ellers hadde vi en hyggelig nyttårsaften sammen med gode venner, rolig og avslappet. Det er så godt å ha så mange gode venner rundt seg.

Er litt spent på morgendagen. Skal så smått begynne å jobbe igjen, og jeg begynner i ny jobb. Helt ny avdeling som jeg skal være med på å starte opp. Både gleder og gruer meg. Gleder meg faktisk til å komme i gang igjen og la sofaen få litt fri. Gruer med til presentasjon, men jeg tror de fleste vet hva som har skjedd. Vi får ta det som det kommer. Ingen skam om jeg begynner å grine, men det er så tungt...

Godt nytt år alle sammen

[Englemamma]

Nå har jeg "jobbet" i to dager, og det har jo egentlig gått ganske bra. På en måte veldig godt å komme i gang, men samtidig vanskelig å holde fullt fokus. På grunn av oppstart av ny avdeling har det stort sett gått i info om bedriften og førstehjelpskurs i dag. Når man jobber i helsevesenet er det nødvendig med slike ting også. Nå står det 4 uker med opplæring på timeplanen, men det blir bare halvparten på meg så lenge jeg fortsatt er halvt sykemeldt.

Det var så rart å reise hjem fra jobb i går uten å skulle innom dagmamma for å hente engelen min. Vi har på en måte blitt vant til at han ikke er her hjemme, men det er også en tilvendingssak å komme hjem fra jobb uten han. Det gikk litt lettere i dag, og det vil vel gradvis gå bedre det også tenker jeg.

Fikk en skikkelig nedtur på grava i går kveld. Det hender man får lyst til å ta med seg en spade og grave opp igjen kista. Ta han ut og klemme han og håpe at han kan si "hei mamma". Savnet vi føler er helt ubeskrivelig... også lurer jeg på om han savner meg også. Men så tenker jeg at han er jo egentlig med oss hele tiden, og at han har det godt og er lykkelig. Det er vi som har det vondt og det må vi lære å leve med. Jeg trøster meg med at en dag skal vi ses igjen, og jeg er heller ikke redd døden lenger. Hvis jeg kommer i en situasjon der noen må dø tar jeg nok den plassen uten å nøle.

Dette høres sikkert forferdelig rart ut, men når du har mistet noen som står deg så nær og har troen på at man møtes igjen i døden så er det ikke så merkelig...

Nå tenkte jeg at jeg skulle ta på meg gode klær og komme meg ut en tur. Man føler seg så utrolig mye bedre etter å ha fått luftet seg litt.

[villemo69]

Jeg gråter for deg og dine Dette er en ufattelig tragedie og jeg er full av beundring for at du velger å dele dine tanker og følelser med oss.

Ord blir fattige.

[Dina]

Føler så inderlig med deg!!!!!Kan ikke forestille meg hvor vondt det må være å miste et barn...

[Englemamma]

Fredagskveld og jula er over, i alle fall her i huset. I dag kastet jeg ut juletreet selv om det prøvde iherdig å bli igjen inne ved å legge igjen nesten alle barnålene innenfor døra. Brenner det vi har igjen av røde julelys og slutter å vanne julestjernene. Før har jeg hatt en mening om at det er liv i disse juleblomstene helt til siste blad har falt av, men i år har jeg innsett at dette faktisk en en blomst som hører høytiden til. Jeg måtte riktignok høre det fra blomster-Finn på Go´morgen Norge, det holdt ikke med hva gubben mente

Har liksom kommet meg inn på den tanken nå at dette er et nytt år med nye muligheter, det må jo bare bli bedre enn det forrige. Har valgt å komme meg opp av sofa´n og starte å leve litt igjen. Kanskje jeg høres tøff ut akkurat nå, men jeg er ikke det... Jeg må bare prøve å komme igang igjen.

Over helga er det nye dager på jobb, prøver meg på tre dager den uka... Tre dager med praktisk opplæring. Det blir spennende, men jeg gruer meg for jeg vet at jeg kommer til å bli fryktelig sliten og da er man desto mer sårbar. Borte fra mannen skal jeg også være. Bo på hotell i 2 netter... Jeg får ta med meg en god bok så har jeg litt underholdning før jeg sovner om kvelden.

Pakket ut av engelens bag i dag, den som han hadde med seg når han var hos dagmamma. Den har stått urørt i kjelleren siden dette skjedde, man må bare ta litt om gangen. I dag følte jeg at det gikk bra. Ryddet sammen ytterjakker og luer og la det pent i en eske.

Rommet til engelen min står urørt og det skal forbli slik til vi en dag har et nytt barn i huset. Jeg tror ikke jeg er klar for å rydde bort noe som helst før jeg vet at tingene en dag kan plukkes frem igjen.

Nå hører jeg mannen har tenkt å legge seg så da blir jeg vel med...

God natt klem til dere alle

[Charmina]

Som mamma selv har jeg ikke ord for hvor trist det er å lese det du har måttet gå gjennom. Ingenting i livet kan jo være værre enn å oppleve å miste barnet sitt.

Kjenner det gjør vondt langt inni hjertet mitt!

Håper det hjelper å få ut litt tanker og følelser her inne.

Varme tanker fra Charmina

[Englemamma]

Da var snart enda en uke over. En uke med både oppturer og nedturer. Det gikk forholdsvis greit å være borte, men jeg ble skikkelig sliten og er glad for at det ikke var mer enn tre dager.

På onsdag ble jeg tante for første gang og det er jo et lyspunkt i hverdagen. Hun ble født på Ullevål og jeg var i Oslo så jeg kunne reise og se henne med en gang.

Det var tøft å gå opp gata med Barnesenteret der gutten min døde for to mnd. siden på den ene siden og Kvinneklinikken med føden og den nye niesa mi på den andre siden. Jeg strigråt når jeg møtte min bror som stolt førstegangspappa i døra, det var en utrolig sterk følelese. Livet har tatt et barn fra meg og gitt et barn til han, på akkurat samme sted.

Det var så herlig å holde den lille tulla i armene sine, og det var så utrolig godt å kjenne at jeg var glad på deres vegne og ikke misunnelig for at det ikke var mitt barn. Jeg skal nok en dag bli mamma igjen jeg også...

Dagen i går var pyton!! Savnet lille engelen min forferdelig mye. Når jeg hadde lagt meg knakk jeg helt sammen og da kom den snikende igjen den "forbudte" følelsen... Jeg har ikke lyst til å leve lenger.

Akkurat der og da så jeg ingen glede ved dette livet. Det eneste jeg hadde lyst til var å være sammen med barnet mitt der han er. Jeg tenkte at jeg vet det er en egoistisk tanke, men de rundt meg klarer seg og vil forstå hvorfor...

Jeg forteller alltid hva jeg føler til mammen min, og han drar meg inn igjen. Han får meg til å forstå at dette er et alternativ som ikke finnes. Vi må leve våre liv videre for engelen sin skyld.

Jeg føler av og til at jeg får kontakt med pappa fra "den andre siden". Det har skjedd flere ganger at jeg har følt hans nærvær og når det er som svartest ber jeg han om hjelp. Han er sammen med ungen min i himmelen og jeg ber dem ta vare på hverandre. Jeg roer meg umiddelbart ned og får en ro over meg. Merkelig følelese som ikke kan beskrives.

Jeg har det bedre i dag. I morra skal vi til Oslo igjen på barselvisitt. Det blir kos.

[Gjest seroxata]

synes du er tapper! og sterk, ikke minst fordi du også velger å dele dine tanker med oss andre her inne...

kan umulig sette meg i din situasjon, det høres helt uvirkelig ut, og jeg kan ikke forestille meg hvilken sorg det må være...

Er godt at du prøver å komme deg opp av sofaen, som du sier! jeg er sikker på at det er det engelen din vil, at du skal fortsette å leve..

jeg mener ikke brase på med kommentarer her altså, jeg er dårlig til å få frem det jeg egentlig mener til tider..

jeg tenker på deg, og din

[Grooo]

Vil bare gi deg en klem jeg.

Håper du sover godt i natt og får en fin dag i morgen.

[Gjest gjesta]

Uff så trist... Hvorfor døde han så tidlig?

Håper du får en fin dag

[Charmina]

Gratulerer som nybakt tante da Skjønner godt at det var en sterk opplevelse å komme der og se henne.

Tenker på deg, og ønsker deg alt godt!

Stor klem fra Charmina

[Dina]

Har tenkt på deg!!

[Dina]

[Englemamma]

Hei igjen, lenge siden sist.

Tusen takk for at dere kommer innom boka mi og legger igjen en hilsen. Det setter jeg utrolig stor pris på

Dagene rusler og går i samme tralten. Jobben er interessant og jeg liker meg veldig godt både med kollegaene mine og arbeidsoppgavene.

Prøver å finne glade og positive ting å tenke på og å se frem i mot, men noen ganger blir oppoverbakkene litt for bratte og jeg må bare stoppe... Har hatt noen tyngre dager nå. Har ikke akkurat noe særlig godt forhold til svigermor og da kan det litt bli slitsomt når mannen min må ta seg av både henne og meg. Svigerfar er en tøffel og det finnes ikke noe tak i han. Fælt å si det, men det er sønnen som er klippen i den familien.

Jeg føler at jeg kanskje trenger han mest, for det første fordi han er min mann og aller nærmeste, for det andre så har jeg ingen pappa som kan ta seg av meg når jeg trenger det heller.

Mener ikke å surve og synes synd på meg selv, men man er jo litt sår i min situasjon.

Det er en ting som er positivt om dagen da... Det blir stadig lysere. Deilig å reise hjem fra jobb når det er lyst.

Og så er det en ting til som er positivt... Søknaden til Rikshospitalet om kunstig befruktning er endelig sendt. Blir spennende å se hvor lang tid det tar, men som jeg så noen her inne sa: "Det tar tid å lage god kvalitet "

Når man snart har prøvd i to år for å få en til og i tillegg mister den man har, blir man ganske... ja, hva skal jeg kalle det. Vi sa alltid at vi var glade for det barnet vi hadde, så om vi ikke skulle få flere så hadde vi i alle fall han... Det er lov til å synes at livet er urettferdig!

Vi får håpe det ikke går for lang tid og at det går bra når vi endelig kommer så langt. Jeg har sagt at om jeg så må til Kina for å hente et barn så gjør jeg det, for min mann og jeg er ikke skapt til å gå gjennom livet uten unger.

Hadde vi jaget etter karriere og bare tenkt på penger og materielle ting så hadde det blitt noe annet, men vi er veldig glad i barn og setter livets små gleder forran kampen om å hele tiden skulle ha det beste og nyeste av alt.

Go lørdags klem

[Charmina]

Innom med en stor klem til deg og for å si at jeg tenker på deg!

Klem fra Charmina

[Calla]

Kan ikke forestille meg hvordan du har det, siden jeg verken har barn eller har mistet noen veldig nær..

Min trener mistet sin treåring for noen år siden. Jeg hadde god kontakt med hele familien deres, og det trengs vel ikke sies at det var en grusom tid. Plutselig var min strenge trener en sår og svekket dame. Hun som tidligere gikk med skuldrene hevet og nesen i sky, gikk nå og stirret tungt i bakken.

Livet fortsatte som vanlig etterhvert, men av og til brøt hun sammen, og vi rundt visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Et år senere fikk de et nytt barn. De virket lykkeligere, men det hele var litt rart.. Selv om det var 3års forskjell mellom barnet som døde og den nyfødte, dummet flere av oss ut ved å si feil navn til babyen. Men etterhvert virket alt mer normalt igjen, selv om ingen har glemt..

Det jeg merket, som jeg syns var bra, var at forholdet mellom treneren og mannen ble til de grader styrket. For første gang så vi de holde hender, kysse og generelt bry seg mer.

Tja..vet ikke helt hva jeg ville med å fortelle dette men.. Kanskje det er en liten trøst at andre har blitt lykkelige igjen, selv om det er et stort savn i hjertet deres.

[Englemamma]

Jeg starter enda en gang med å si tusen takk til dere som stikker innom boka mi og legger igjen noen ord.

Cons, det var godt å lese historien din. Vi kjenner at et nytt barn vil gi oss noe av gleden tilbake i livet, selv om savnet etter han som døde alltid vil være der. Min mann og jeg er også i den situasjonen at vi kjenner at forholdet oss i mellom styrkes, at vi vil være der for hverandre og gi hverandre alt vi kan.

I dag har jeg vært hos legen igjen. Det ble litt anderledes i dag følte jeg. Vi snakket mye og jeg fikk gråte masse. Han tør å spørre meg om ting som ikke andre tenker på, eller tør å spørre om. Vi snakket om lille engelen min, om hvordan pappa døde, jobben, styrken jeg viser utad, osv.

Jeg føler når jeg er på jobb at sjefen helst vil at jeg skal jobbe mer, men jeg må trekke det harde skallet rundt meg og stenge alt ute de dagene jeg er på jobb. Legen mente at jeg ikke skulle gjøre det for ofte, jeg trenger tid til å bearbeide sorgen, ikke stenge den ute.

Jeg blir også veldig sliten av å være på jobb, men sjefen mener det er sundt å bli sliten... Tror ikke hun helt skjønner hva jeg går igjennom. Gudskjelov har jeg full forståelse fra de andre kollegaene mine.

Legen sa jeg ikke måtte føle meg presset til noe som helst og ville ikke at jeg skulle jobbe noe mer enn jeg har gjort foreløpig.

Han tok et vennlig tak i haken min og sa at jeg måtte slutte å være så tøff mot meg selv og så hard utad. Jeg måtte la tårene myke opp skallet... Til slutt sa han at jeg er et vakkert menneske som en dag, når jeg har kommet gjennom det værste, kommer til å bety mye for andre mennesker med store problemer og sorger.

Det varmer når noen sier slik til deg, og jeg kommer aldri til å bytte ut legen min! Han er fantastisk mot meg.

Siden Frustererte fruer gikk ut i dag tok jeg meg litt tid her i stedet og nå er det tid for sengen

God natt.