Meldt til bvt av venninne

[Snok1]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Nei, hun er ikke bekymret for barnet, hun er bekymret for meg. Jeg vet hva som står i bekymringsmeldingen og at hun ikke er bekymret for meg som omsorgsperson her og nå. Det er hvordan far behandler meg og påkjenningen på meg hun er bekymret for, og at dersom jeg blir i forholdet med far så kan det på sikt gå utover min kapasitet som mor. Og ja, han har sviktet på en del områder, men det er ting vi tar tak i på familievernkontoret. Hva skal bvt gjøre med fars utroskap? Eller at han ikke gjør sin del av husarbeid eller nattevåk? 

Jeg spør om råd, ikke hvem som har rett eller galt.

Anonymkode: 660e6...040

Dersom hun skriver en bekymringsmelding til BVT hvor hun utteykker bekymring for deg, vil jo ikke BVT gjøre noe, det er jo selvsagt.

Siden venninnen din selv jobber i BVT virker det jo lite sannsynlig at hun har så liten kjennskap til BVT sin hensikt og funksjon?

Uansett: Jeg synes du skal motta all hjelp og rett ledning fra BVT med åpne armer. De er der for barnet ditt, ikke for å ta deg. Dette vet selvsagt venninnen din, og det må også du vite.

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Igjen så misforstår du det jeg skrev. Som privatperson har hun ikke taushetsplikt, der har du rett. Hadde hun vært offentlig melder hadde hun hatt det - allikevel mener jeg at hun har blandet kortene (melder som venninne, men jobber/tenker som ansatt i barnevernet - hvor går grensene her?  - hun kunne ha hatt «baller» nok til å lufte bekymringen sin med venninna før hun meldte, men det gjorde hun ikke - det er ikke ulovlig siden hun meldte som venninne, men det er ikke spesielt snilt gjort.

Anonymkode: 9d0c1...a7f

Dere lager en stor diskusjon her, uten å ha fått med dere at TS har skrevet i et oppfølgingsinnlegg at venninnen sa ifra til TS på forhånd om bekymringsmeldingen. 

[AnonymBruker]

Helt uakseptabelt. Skremmer meg hva denne organisasjonen har blitt. Skal man ikke få gå gjennom tøffe perioder uten at barnevernet skal blandes inn, det er en del av livet. Hadde kuttet all kontakt.

Anonymkode: 45aac...374

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (1 time siden):

Dere lager en stor diskusjon her, uten å ha fått med dere at TS har skrevet i et oppfølgingsinnlegg at venninnen sa ifra til TS på forhånd om bekymringsmeldingen. 

Takk for opplysning. Da blir diskusjonen avsporing.

Jeg ville ikke klart å beholde venninnen i etterkant allikevel, da jeg ville ha opplevd det som et svik fra henne bare det at hun syntes hun måtte melde. Hun inntar en holdning/rolle til meg som jeg ikke hadde klart å ha som en venninne senere. Jeg mener hun her kunne hatt is i magen og stolt på at de andre som foreldrene mottar hjelp fra faktisk gjør jobben sin.

For min del (og snakker jeg kun ut fra eget synspunkt) så mener jeg at ansatte i bv også i en del tilfeller selv må øve seg på ha tiltro og tillit til både foreldre og til andre hjelpere/instanser.

Anonymkode: 9d0c1...a7f

[AnonymBruker]

Apis skrev (3 timer siden):

 

Hvis jeg som helsearbeider kommer opp i en ulykke, har jeg en lovpålagt plikt til å hjelpe, jeg kan ikke bare si at i dag er jeg en privatperson, det samme vil selvsagt en ansatt i BV. 

Du kan godt tenke det er selvsagt, men det er ikke slik.

Helsepersonell har noen plikter i sitt lovverk og i egenskap av autorisasjon. Barnevernsansatte har ikke tilsvarende og heller ingen autorisasjonsordning, selv om det har vært ønsket av fagfeltet i over tredve år.

Anonymkode: 9d585...ce1

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Takk for opplysning. Da blir diskusjonen avsporing.

Jeg ville ikke klart å beholde venninnen i etterkant allikevel, da jeg ville ha opplevd det som et svik fra henne bare det at hun syntes hun måtte melde. Hun inntar en holdning/rolle til meg som jeg ikke hadde klart å ha som en venninne senere. Jeg mener hun her kunne hatt is i magen og stolt på at de andre som foreldrene mottar hjelp fra faktisk gjør jobben sin.

For min del (og snakker jeg kun ut fra eget synspunkt) så mener jeg at ansatte i bv også i en del tilfeller selv må øve seg på ha tiltro og tillit til både foreldre og til andre hjelpere/instanser.

Anonymkode: 9d0c1...a7f

Jeg skjønner hva du mener, men TS har også sagt at hun ikke har fortalt at de alt får hjelp. TS sin venninne trodde altså at det ikke allerede var oppfølging inne i bildet. Da venninnen til TS sa hun følte seg nødt til å sende inn bekymringsmelding, så burde TS ha informert om at de får allerede tett oppfølging av helsestasjonen mtp situasjonen. Men TS sa at det er ikke alt man vil fortelle. Likevell når situasjonen alt var slik at venninnen sa hun var såpass bekymret så burde TS ha sagt at bekymringen allerede blir tatt tak i. 

Om vennskapet kan reddes er en annen sak, men jeg er ikke sikker på om venninnen har gjort noe galt. 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (5 minutter siden):

Jeg skjønner hva du mener, men TS har også sagt at hun ikke har fortalt at de alt får hjelp. TS sin venninne trodde altså at det ikke allerede var oppfølging inne i bildet. Da venninnen til TS sa hun følte seg nødt til å sende inn bekymringsmelding, så burde TS ha informert om at de får allerede tett oppfølging av helsestasjonen mtp situasjonen. Men TS sa at det er ikke alt man vil fortelle. Likevell når situasjonen alt var slik at venninnen sa hun var såpass bekymret så burde TS ha sagt at bekymringen allerede blir tatt tak i. 

Om vennskapet kan reddes er en annen sak, men jeg er ikke sikker på om venninnen har gjort noe galt. 

Å ja, så dette visste ikke venninnen som meldte om? Det er jeg enig i at da hadde det vært fint å fortelle om det. Det kunne jo da beroliget venninnen i bv. Beklager, da har jeg vært for kjapp i lesingen selv, jeg har hele tiden antatt at venninnen visste om at de allerede fikk hjelp.

Vennskapet kan kanskje uansett ikke reddes, og det er forståelig synes jeg.

Anonymkode: 9d0c1...a7f

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Å ja, så dette visste ikke venninnen som meldte om? Det er jeg enig i at da hadde det vært fint å fortelle om det. Det kunne jo da beroliget venninnen i bv. Beklager, da har jeg vært for kjapp i lesingen selv, jeg har hele tiden antatt at venninnen visste om at de allerede fikk hjelp.

Vennskapet kan kanskje uansett ikke reddes, og det er forståelig synes jeg.

Anonymkode: 9d0c1...a7f

Ja, jeg vet ikke hvordan jeg selv hadde følt det. Jeg er selv psykisk syk og har blitt meldt til barnevernet og har god erfaring med de. Jeg har vært så syk at hadde jeg ikke selv overflyttet barna til far så hadde det nok blitt gjort for meg, og jeg har en periode hatt samvær med tilsyn fram til barnevernet så at jeg gjorde en god jobb med å skjerme barna fra min sykdom. 

Det hadde nok gjort vondt dersom en venninne hadde sendt inn melding, men i mitt tilfelle hvor det var alvorlig sykdom så hadde jeg ikke klandret henne. Likevel hadde det kanskje blitt vanskelig. Kanskje hadde jeg i dag hvor barnevernet har trukket seg ut, vært redd hun skulle sitte og vurdere meg? Jeg vet egentlig ikke. Men jeg hadde ingenting å skjule for BV. De har bare vært til hjelp. Og en kan jo snu det til å tenke på at det ble gjort for å verne om et lite barn. Det er jo bra. 

Det er bedre å melde en gang for mye enn for lite. 

Endret 17. desember 2022 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Å ja, så dette visste ikke venninnen som meldte om? Det er jeg enig i at da hadde det vært fint å fortelle om det. Det kunne jo da beroliget venninnen i bv. Beklager, da har jeg vært for kjapp i lesingen selv, jeg har hele tiden antatt at venninnen visste om at de allerede fikk hjelp.

Vennskapet kan kanskje uansett ikke reddes, og det er forståelig synes jeg.

Anonymkode: 9d0c1...a7f

Ts her. Så ingen grunn til å fortelle henne om oppfølgingen når bekymringen allerede var meldt. Følte ikke akkurat for å åpne meg om dette i etterkant, hadde hun spurt i forkant hadde jeg selvsagt fortalt det da og forklart mer av situasjonen. Det hadde ikke kostet henne så mye å si at hun var bekymret og spurt om vi fikk hjelp av noen til å bearbeide ting. Som nevnt tidligere har jeg heller ikke snakket så mye med henne om alt rundt baby (velment, men kanskje feil i retrospekt), og hun har heller ikke ville hilse på baby. Hun kunne ha kommet på besøk (eller invitert oss) og faktisk tatt en ekte samtale med meg og ikke basert alt på meldinger på snapchat. Jeg skjønner at hun vil det beste for meg og mener at det kanskje er å gå fra mannen, men det er ikke opp til henne å tvinge meg i den retningen. At det trengs parterapi er også alle enige om, men det får vi også.

Anonymkode: 660e6...040

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (15 minutter siden):

Ja, jeg vet ikke hvordan jeg selv hadde følt det. Jeg er selv psykisk syk og har blitt meldt til barnevernet og har god erfaring med de. Jeg har vært så syk at hadde jeg ikke selv overflyttet barna til far så hadde det nok blitt gjort for meg, og jeg har en periode hatt samvær med tilsyn fram til barnevernet så at jeg gjorde en god jobb med å skjerme barna fra min sykdom. 

Det hadde nok gjort vondt dersom en venninne hadde sendt inn melding, men i mitt tilfelle hvor det var alvorlig sykdom så hadde jeg ikke klandret henne. Likevel hadde det kanskje blitt vanskelig. Kanskje hadde jeg i dag hvor barnevernet har trukket seg ut, vært redd hun skulle sitte og vurdere meg? Jeg vet egentlig ikke. Men jeg hadde ingenting å skjule for BV. De har bare vært til hjelp. Og en kan jo snu det til å tenke på at det ble gjort for å verne om et lite barn. Det er jo bra. 

Det er bedre å melde en gang for mye enn for lite. 

Gode klemmer til deg. Det høres tøft ut❤️ Jeg skal ærlig si at jeg vet ikke om jeg hadde taklet ting like bra som deg, men her jeg sitter nå så har jeg dårlige erfaringer selv (som sikkert farger meg i denne tråden og andre om tema bv) med bv, uten at jeg ønsker å gå veldig inn på det her - men det dreier seg om at også en tjeneste/ mennesker i bv kan la seg manipulere og faktisk kan gjøre grove feil som ikke er til barnas beste.

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ts her. Så ingen grunn til å fortelle henne om oppfølgingen når bekymringen allerede var meldt. Følte ikke akkurat for å åpne meg om dette i etterkant, hadde hun spurt i forkant hadde jeg selvsagt fortalt det da og forklart mer av situasjonen. Det hadde ikke kostet henne så mye å si at hun var bekymret og spurt om vi fikk hjelp av noen til å bearbeide ting. Som nevnt tidligere har jeg heller ikke snakket så mye med henne om alt rundt baby (velment, men kanskje feil i retrospekt), og hun har heller ikke ville hilse på baby. Hun kunne ha kommet på besøk (eller invitert oss) og faktisk tatt en ekte samtale med meg og ikke basert alt på meldinger på snapchat. Jeg skjønner at hun vil det beste for meg og mener at det kanskje er å gå fra mannen, men det er ikke opp til henne å tvinge meg i den retningen. At det trengs parterapi er også alle enige om, men det får vi også.

Anonymkode: 660e6...040

Takk for svar. Synes det høres ut som om du gjør det rette og jeg ville følt det som deg. Her skriver du at hun allerede hadde meldt når hun snakket med deg, så da står jeg for at jeg mener hun kunne ha håndtert det annerledes - hvis hun skal være en god venninne for deg så er min mening at da bør hun være åpen om at hun er bekymret og ønsker å melde FØR hun gjør det. Da slipper du å bli overrasket, kanskje redd og bekymret - som jeg mener er naturlig å bli særlig hvis man meldes bak ryggen.

Enig i det du skriver om at hun kunne ha kommet på besøk, det virker litt «lettvint» å basere alt på Snapchat-meldinger. Det er også lett å mistolke meldinger (jeg synes selv jeg er et eks på det i tråden her).

Anonymkode: 9d0c1...a7f

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Ts her. Så ingen grunn til å fortelle henne om oppfølgingen når bekymringen allerede var meldt. Følte ikke akkurat for å åpne meg om dette i etterkant, hadde hun spurt i forkant hadde jeg selvsagt fortalt det da og forklart mer av situasjonen. Det hadde ikke kostet henne så mye å si at hun var bekymret og spurt om vi fikk hjelp av noen til å bearbeide ting. Som nevnt tidligere har jeg heller ikke snakket så mye med henne om alt rundt baby (velment, men kanskje feil i retrospekt), og hun har heller ikke ville hilse på baby. Hun kunne ha kommet på besøk (eller invitert oss) og faktisk tatt en ekte samtale med meg og ikke basert alt på meldinger på snapchat. Jeg skjønner at hun vil det beste for meg og mener at det kanskje er å gå fra mannen, men det er ikke opp til henne å tvinge meg i den retningen. At det trengs parterapi er også alle enige om, men det får vi også.

Anonymkode: 660e6...040

Du har tidligere i tråden skrevet at hun sa ifra om at hun skulle melde det inn før hun gjorde det. Hvorfor sier du nå det motsatte eller misforstår jeg deg? Mener du at hun kunne spurt om du får oppfølging da hun sa at hun ville melde det inn? Det kunne hun gjort, men du kunne jo sagt det uoppfordret også da hun først kom med sin bekymring. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Ts her. Så ingen grunn til å fortelle henne om oppfølgingen når bekymringen allerede var meldt. Følte ikke akkurat for å åpne meg om dette i etterkant, hadde hun spurt i forkant hadde jeg selvsagt fortalt det da og forklart mer av situasjonen. Det hadde ikke kostet henne så mye å si at hun var bekymret og spurt om vi fikk hjelp av noen til å bearbeide ting. Som nevnt tidligere har jeg heller ikke snakket så mye med henne om alt rundt baby (velment, men kanskje feil i retrospekt), og hun har heller ikke ville hilse på baby. Hun kunne ha kommet på besøk (eller invitert oss) og faktisk tatt en ekte samtale med meg og ikke basert alt på meldinger på snapchat. Jeg skjønner at hun vil det beste for meg og mener at det kanskje er å gå fra mannen, men det er ikke opp til henne å tvinge meg i den retningen. At det trengs parterapi er også alle enige om, men det får vi også.

Anonymkode: 660e6...040

Nå ser du at du må ta ansvar selv for hva du forteller andre. Å fortelle om hvor syke dere er og hvor vanskelig dere har det eller å fortelle alt det OG fortelle om hjelpen dere får er to ulike historier. Derfor ble du meldt.

Anonymkode: 5d5ac...a8f

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (3 minutter siden):

Du har tidligere i tråden skrevet at hun sa ifra om at hun skulle melde det inn før hun gjorde det. Hvorfor sier du nå det motsatte eller misforstår jeg deg? Mener du at hun kunne spurt om du får oppfølging da hun sa at hun ville melde det inn? Det kunne hun gjort, men du kunne jo sagt det uoppfordret også da hun først kom med sin bekymring. 

Jeg tror jeg formulerte det uklart. Hun sa fra etter hun hadde sendt, så jeg ikke skulle bli overrasket når de tok kontakt. Altså at hun sa fra i forkant av at de tok kontakt, ikke i forkant av selve meldingen. Jeg mener hun burde sagt fra før selve meldingen, fordi jeg da kunne forklart mye mer.

Anonymkode: 660e6...040

[AnonymBruker]

Jeg skjønner faktisk at hun ikke undersøkte sin bekymring. Det ville faktisk vært rolleblanding... 

Du kan godt kutte ut vennskapet, det er fritt frem. Jeg kan tenke meg at venninnen din visste det kunne skje, men at hun fortsatt ikke hadde samvittighet til å ikke gjøre noe. 

To psykiske foreldre, hjelp som ikke fungerer? Bekymring er det. 

Anonymkode: 839fc...465

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg skjønner faktisk at hun ikke undersøkte sin bekymring. Det ville faktisk vært rolleblanding... 

Du kan godt kutte ut vennskapet, det er fritt frem. Jeg kan tenke meg at venninnen din visste det kunne skje, men at hun fortsatt ikke hadde samvittighet til å ikke gjøre noe. 

To psykiske foreldre, hjelp som ikke fungerer? Bekymring er det. 

Anonymkode: 839fc...465

Hvor har du det fra at hjelpen ikke fungerer? TS har ikke sagt noe om det. Og «to psykiske foreldre» - det mener jeg blir dømmende. Vi har alle en psykisk helse og alle kan oppleve tunge perioder i livet. Skal bv dermed alltid være instansen man går til? Når folk tar ansvar og mottar hjelp?

Det er jo snart ingen andre enn perfekte folk (og de finnes ikke i virkeligheten) som kan ha barn, ellers må bv inn. Man kan få inntrykk av det - tidligere, da man faktisk var for dårlige til å melde/skjønne når barn og foreldre trengte hjelp - så føler jeg (ja dette er min subjektive følelse) at man har gått for langt andre veien. Meld  nærmest alt - et slags overformynderi - ingen er gode nok.

Når blir man «god nok» og når får man bevist det i tilstrekkelig grad…

Jeg er enig i at man skal melde riktig, ikke melde over en lav sko når det kan være at bv faktisk ikke er rette instans.

Men - dette ble mer generelt enn trådens tema.

Anonymkode: 9d0c1...a7f

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror jeg formulerte det uklart. Hun sa fra etter hun hadde sendt, så jeg ikke skulle bli overrasket når de tok kontakt. Altså at hun sa fra i forkant av at de tok kontakt, ikke i forkant av selve meldingen. Jeg mener hun burde sagt fra før selve meldingen, fordi jeg da kunne forklart mye mer.

Anonymkode: 660e6...040

Ja det høres jo ut som at hun som venninne skulle undersøkt litt mer da ja. Det er jeg enig i. 

Men hva du skal gjøre med henne som venn må du kjenne på selv. Hun har nok ikke gjort det med lett hjerte, men om det er noe du kan gå videre fra vet bare du. 

[AnonymBruker]

Basert på det ts forteller så kommer 99% sannsynlig ikke bv til å foreta seg så mye annet her enn å gjøre en obligatorisk undersøkelse av saken. Iom de får (og selv tar initiativ til) såpass tett oppfølging av helsestasjon osv så vil det være lite nytt bv kan bidra med uansett. 

Hun venninnen har enten viktige opplysninger som ikke er nevnt her, eller så er hun (mer sannsynlig) veldig fersk i jobben sin og kanskje ikke så egnet heller virker det som. Jeg jobber i voksenpsykiatrien og ser daglig pasienter med samarbeid med bv. Og det de stort sett kan gjøre for barna er nettopp det ts allerede gjør på helsestasjon. Er det behov for at barnevern må inn i bildet og fatte vedtak på oppfølgingen så er det som oftest pga manglende selvinnsikt hos foreldrene, hvor de ikke klarer å se at de trenger veiledning eller nyttegjøre seg av den. Og da snakker vi også tung psykiatri og/eller rus også. Ikke normale reaksjoner på belastende omgivelser. 

Det er sikkert gjort i beste mening, men det er helt forståelig dersom ts ikke føler for å ha denne venninnen lengre. 

 

Anonymkode: 20ae9...d38

[BobbySocks]

Men. Du øser ut av deg livets tragiske sider til ei venninne, UTEN å fortelle noe som helst positivt eller at det som er vanskelig blir tatt vare på. Hva forventer du?

 

Og en annen ting, slutt å bruk venninnene dine som søplebøtter om du ikke er nære nok til å fortelle det positive.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ts her. Så ingen grunn til å fortelle henne om oppfølgingen når bekymringen allerede var meldt. Følte ikke akkurat for å åpne meg om dette i etterkant, hadde hun spurt i forkant hadde jeg selvsagt fortalt det da og forklart mer av situasjonen. Det hadde ikke kostet henne så mye å si at hun var bekymret og spurt om vi fikk hjelp av noen til å bearbeide ting. Som nevnt tidligere har jeg heller ikke snakket så mye med henne om alt rundt baby (velment, men kanskje feil i retrospekt), og hun har heller ikke ville hilse på baby. Hun kunne ha kommet på besøk (eller invitert oss) og faktisk tatt en ekte samtale med meg og ikke basert alt på meldinger på snapchat. Jeg skjønner at hun vil det beste for meg og mener at det kanskje er å gå fra mannen, men det er ikke opp til henne å tvinge meg i den retningen. At det trengs parterapi er også alle enige om, men det får vi også.

Anonymkode: 660e6...040

Nå tenker jeg at din vennine gjorde det rette . Ikke fordi du nødvendigvis er en for dårlig forelder per nå. Når du skriver at barnetsfar ikke er på koblet. Da er nok ikke han en god nok forelder , og at hans oppførsel på sikt vil gjøre deg til en dårlig forelder.

Han behøver da veiledning, eventuelt et kos kurs.

Anonymkode: e858c...59f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nå tenker jeg at din vennine gjorde det rette . Ikke fordi du nødvendigvis er en for dårlig forelder per nå. Når du skriver at barnetsfar ikke er på koblet. Da er nok ikke han en god nok forelder , og at hans oppførsel på sikt vil gjøre deg til en dårlig forelder.

Han behøver da veiledning, eventuelt et kos kurs.

Anonymkode: e858c...59f

Du fikk med deg at begge foreldrene får behandling, de går i parterapi og de har fått samspillobservasjoner og veiledning ut fra denne?

Det er ingenting barnevernet kan bidra med her som de ikke allerede får via førstelinjetjenesten. 

Anonymkode: afacc...abe