Flytte bort fra barnet mitt

[AnonymBruker]

Jo, du er ogoistisk, det må du bare innse. Og hans barn er viktigere enn ditt? Fordi de er yngre. 
En 12-åring er fortsatt et barn. Å gi ham valget mellom å bli med deg eller bli hos far er nok til å ødelegge ham.

Hvem skal han velge liksom? Og hvordan skal han ta avgjørelsen.

Du tenker kun på deg selv og må tåle å høre det. Du må ogdå ta konsekvensen av hvordan din sønn reagerer og hvordan det går med ham.

Anonymkode: e8243...8c8

[AnonymBruker]

Dette skjedde med meg når jeg var 12. Min pappa flyttet langt vekk pga kjæresten. 

Er nå 33, hver gang slike ting kommer opp som tema, får jeg fremdeles tårer i øynene. 

Du risikerer en sønn som kommer til å føle seg veldig sviktet. 

Anonymkode: f8482...f68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei jeg vil ikke rive han opp fra alt han har her og derfor tenker jeg at om jeg flytter så er det faren han vil fortsette å bo hos. Vil gi han muligheten til å flytte med meg, men ikke ligge press eller dårlig samvittighet på barnet.

vil heller ikke gå til rettssak eller noe annet drastisk.

vi har hatt annen hver helg sammen og ellers når vi har kunne hatt hjemmekontor. Men det sliter veldig på oss og vi ønsker virkelig å leve sammen. Kanskje er jeg egoistisk…

 

ts.

Anonymkode: e23fb...b3c

Du tror ikke dette vil slite på sønnen din? Herregud så egoistisk.

Anonymkode: e8243...8c8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Nei jeg vil ikke rive han opp fra alt han har her og derfor tenker jeg at om jeg flytter så er det faren han vil fortsette å bo hos. Vil gi han muligheten til å flytte med meg, men ikke ligge press eller dårlig samvittighet på barnet.

vil heller ikke gå til rettssak eller noe annet drastisk.

vi har hatt annen hver helg sammen og ellers når vi har kunne hatt hjemmekontor. Men det sliter veldig på oss og vi ønsker virkelig å leve sammen. Kanskje er jeg egoistisk…

 

ts.

Anonymkode: e23fb...b3c

Det er 100% egoistisk. Jeg kjenner at jeg blir oppriktig lei meg på vegne av sønnen din. Hadde moren min gjort det der da jeg var 12 år hadde det preget meg for resten av livet. Kanskje hadde jeg ikke helt forstått det som 12-åring, men som voksen tenker man tilbake. Jeg er fortsatt ganske bitter på moren min fordi hun flyttet sammen med en mann rett etter at hun flyttet fra faren min. Jeg hadde ingen tid til å venne meg til tanken. Jeg blir fortsatt sint når jeg tenker tilbake på det. Hun var bare forelsket og ville leve livet sitt, igjen satt jeg og fikk alt snudd opp ned. 

Anonymkode: 499a4...4dd

[AnonymBruker]

Kjærlighet gjør blind. Skjønner det føles utrolig vanskelig å være så langt unna kjæresten din. Men tenk på barnet ditt som blir valgt bort og må være 8 timer unna mammaen sin. Du tenker ikke klart, og ser det ikke selv. 

Anonymkode: 51ac3...2a5

[Blått]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Nei jeg vil ikke rive han opp fra alt han har her og derfor tenker jeg at om jeg flytter så er det faren han vil fortsette å bo hos. Vil gi han muligheten til å flytte med meg, men ikke ligge press eller dårlig samvittighet på barnet.

vil heller ikke gå til rettssak eller noe annet drastisk.

vi har hatt annen hver helg sammen og ellers når vi har kunne hatt hjemmekontor. Men det sliter veldig på oss og vi ønsker virkelig å leve sammen. Kanskje er jeg egoistisk…

 

ts.

Anonymkode: e23fb...b3c

Barnefar valgt nylig her å flytte langt unna oss. Vårt barn har vært veldig såret, har slitt med vonde følelser og tårene trillet de første ukene med kommentarer som om at: Det er min skyld at pappa flytter, jeg er ikke bra nok. 

Det er fint og bra at du som voksen orker en sånn tur annenhver helg, men det er ikke noe som en 12-åring kommer til å orke eller akseptere. I den alderen der er det venner som teller og det er du som blir valgt bort. Det er forholdet mellom dere som vil bli påvirket. Er du virkelig sånn at du kunne gått til å ikke se din sønn i det hele tatt? Kanskje dere ikke fungerer å bo sammen? Kanskje dere slår opp om et år? Hva gjør du da? Tror du at du kan komme tilbake til sønnen din og tro at alt er bra? Nei, da har du allerede tråkket over streken. 

Vårt barn ble også satt i en situasjon der han kunne få velge, og herregud så presset han følte seg. Jeg måtte sette meg ned og snakke med faren, en skikkelig alvorsprat, fordi han slett så mye med vonde følelser og ville ikke såre noen av oss. "Her må vi voksne snakke sammen og vi må holde han utenfor."

Ja, jeg er farget av den opplevelsen med eget barn. Jeg har sett hvor vondt det gjør, og det er ikke noe som jeg unner noen. 

Endret 17. juli 2022 av Blått

[AnonymBruker]

Dette er noe av det mest egoistiske jeg har hørt på lenge. Du kan ikke gjøre dette mot sønnen din. Du må jo være helt desillusjonert. Er det forelskelsen som gjør dette med deg? Sønnen din trenger deg like mye som ungdom, som han gjør som barn. 

Nei, her håper jeg du tar til fornuft. Stakkars barn.

Anonymkode: c2253...a9c

[AnonymBruker]

Min mor flyttet også vekk da jeg var på den alderen, rundt 1,5 time i bil, med en mann jeg kjente veldig godt, da de hadde vært sammen i mange år. 

Vi har enda et godt forhold i dag, men det er ikke gitt at det vil være slik for alle. Og jeg skulle gjerne hatt min mor i nærheten under hele oppveksten. Jeg vet jo i dag at far har stilt opp mye mer når det gjelder skole, fritidsinteresser også videre ettersom jeg bodde mye hos han i oppveksten. Det vil selvsagt være en tanke jeg har i bakhodet for resten av livet, selv om jeg aldri vil forskjellsbehandle mine foreldre. 

Anonymkode: 17460...7dd

[Daria]

Jeg var 16 da moren min flyttet sammen med en mann, vel vitende om jeg, som da hadde hatt primærbosted hos henne, da heller ville flytte til faren min. Dette var snakk om flytting innad i Oslo, og jeg synes likevel (og jeg kjenner faktisk mer på det som voksen enn jeg gjorde da) det er litt sårt å tenke på at hun valgte ham over meg. Å ville flytte til en annen kant av landet og med det melde deg helt ut av hverdagen og mesteparten av livet til en 12-åring er så himmelropende egoistisk at jeg nesten ikke har ord. Er det virkelig så viktig for deg å bo sammen med denne mannen du bare har kjent i et år at du er villig til å ofre forholdet til sønnen din over det? For det er det du gjør, uansett hvordan du snur og vender på det.

Endret 17. juli 2022 av Daria

[AnonymBruker]

Wow, du velger kuk over din egen sønn. Skam deg!

Anonymkode: 311be...a1e

[Havspeil]

Nå ble jeg lei meg 😪 

 

[Ulrikke]

Du synes det er vanskelig å ikke se kjæresten din oftere, så da velger du ham framfor å vente 3-5 år når sønnen uansett er på vei ut av redet? Det er jo ikke bare en følelse, det er fakta.

Det der ville jeg aldri gjort. Voksne klarer å vente, for barna er livet her og nå.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Barnefar vil ikke gi meg 100% og det blir ikke bra for barnet om jeg drar faren som jeg har et godt forhold til igjennom en rettssak hvor vi slåss om barnet. Jeg vil gjøre alt for å ta han med meg, men ikke ødelegge for han og faren eller legge press på han med hvem han velger.

 

ts.

Anonymkode: e23fb...b3c

Du ødelegger uansett hvilken måte du velger! Sammen med kjæresten 1 år? Tenker du at det er viktigere at du ser ham oftere enn din egen sønn på 12 år, som snart er tenåring og kanskje trenger deg i nærheten? Huff, jeg blir rett og slett kvalm av nyforelskede folk som leter etter unnskyldninger og godkjenninger til å forlate barnet sitt  Gi det nå hvertfall litt lenger tid da, før du velger barnet ditt bort! 

Anonymkode: 4a3c0...ded

[AnonymBruker]

Forstår ikke helt hvorfor du har så dårlig tid. Faren min og hans kone var kjærester i 7 år før de flyttet sammen. De ventet til alle barna var ferdige på vgs. Nå har de vært sammen i 20 år, og har forhåpentligvis 20 til sammen. 

Det er det desidert beste valget de har tatt. Er det ekte kjærlighet så venter den❤️

 

Anonymkode: e0c92...d0f

[Mwfa]

I det du ble mor har du "forpliktet" deg til å gjøre alt for dette barnet. 

8 timer unna er langt. Selv 1 time unna er langt og ville vært en stor omveltning. 

I mine øyne er valget enkelt. 

Velg sønnen din. Han er det viktigste du har i livet. Eller burde være slik du tenker/føler. 

 

[sirenas]

Fy faen! Årets mest egoistiske mor.

Alvorlig talt, å velge en mann over eget barn er det tristeste jeg har lest på lenge!

Synes ordentlig synd på gutten din!

[Hmmmmmm]

Jeg sier bare: Ko ko. Våkne opp nå, du ofrer sønnen din for en forelskelse. Du er ikke 14 år lengre. Her har du å være med din sønn ut livet. Menn finner du overalt. Finn en i område. 

[Biloba]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

skal selvsagt snakke mye med han før vi tar valget, slik at han vet at jeg elsker han like mye og ikke velger han bort.

Anonymkode: e23fb...b3c

 

Hvordan skal du snakke bort at kjæresten din er viktigere enn sønnen din, og at kjærestens barn er viktigere enn han som er ditt? 

 

[AnonymBruker]

Du sier det er tungt for deg å ha det sånn, har du tenkt over hvordan dette kan føles for sønnen din, som i en sårbar tenåringsalder opplever at mor flytter langt bort og kommer til å se kjærestens barn oftere enn han selv? 

Jeg håper du tenker over hvor skadelig dette kan være for guttens følelser og tilknytning? At det kan skade hans relasjoner med andre for lang tid fremover?

Anonymkode: fc247...1f0

[AnonymBruker]

At du ikke selv ser at du er en dårlig mor når du tar dette valget er trist.

Du elsker mannen og synes et avstandsforhold på 8 timer er vanskelig…

Elsker du sønnen din? Hvordan vil et avstandsforhold på 8 timer være i forhold til ham da?
Det er liksom bedre det enn et avstandsforhold til en mann?

Og hvorfor er hans barn viktigere enn din i fht til flytting. Lettere med yngre enn med eldre.

Anonymkode: e8243...8c8