Flytte bort fra barnet mitt

[AnonymBruker]

Ufattelig. Hadde aldri reist fra barnet mitt og hadde flytta hvor som helst på kloden for å være nær han. Uansett hva som måtte til. Hadde ikke funnet noe mening i tilværelsen uten sønnen min nær meg.

Helt ufattelig at du vurderer det. 

Anonymkode: 7c41b...ded

[Tatja]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er en voksen dame på 40 år med en kjæreste 8 timer unna. Vi har vært kjærester i 1 år og føler nå et stort behov for å flytte sammen og starte livet vårt, slik vi drømmer om.

Han har to små barn som han ikke kan flytte ifra og jeg har en sønn på 12 år. Vi har begge 50/50 fordeling.

Min sønn elsker både meg og sin far, har skole, venner og hobbyer her vi bor. Så ser at det er jeg som evt må gi slipp på barnet og gi far 100% om jeg flytter 8 timer bort.

Helt ærlig blir jeg fysisk dårlig av å tenke på det og er livredd for hva min sønn kommer til å tenke og føle om jeg flytter.

skal selvsagt snakke mye med han før vi tar valget, slik at han vet at jeg elsker han like mye og ikke velger han bort.

vil også gi han muligheten til å flytte med meg, eller kommer senere. Men ikke ligge et press på han.

Vet at noen vil si at jeg velger kjæresten over min sønn. At jeg er egoistisk og kanskje til og med en dårlig mor. Men slik ser ikke jeg det. Vil helst ha i både pose og sekk (at han flytter med meg), men vil ikke ødelegge verken for barnefar eller min sønn. 
 

Elsker denne mannen og et avstandsforhold på 8 timer er utrolig tungt. Redd det kan være ødeleggende om jeg venter de 6 årene jeg først planla.

Noen som har vært i en tilsvarende situasjon? 

Anonymkode: e23fb...b3c

Skjønner at du er fristet... men nei, ikke gjør det. Gutten vokser til, om noen få år står du helt fritt. Vent. 

[Havtåka]

Så du, som en voksen person, synes det er hardt å bo 8 timer unna kjæresten din gjennom 1 år..

Hvordan tror du da at det er for en 12-åring å bo 8 timer unna mamma'n sin? 

Uten valget, uten forelskelsen, bare viten om en mann var viktigere for deg enn han som er barnet ditt.

 

Du svever nok på forelskelsen enda, og ser antakelig det du vil se. Å prøve å rettferdiggjøre det på noe vis,blir kun et selvbedrag. 

[Hotwife]

Så du vil heller ha et "avstandsforhold" til ditt eget barn? 

[Maskinfører]

Velg sønnen din 

[Maestro]

Hadde en av mine foreldre flytta på andre kanten av landet pga en mann/dame, så hadde jeg eksplodert 😩 

Moren til eksen gjor det. Trivdes ikke der de har bygd et helt liv med barn og barnebarn, mannen var ikke god nok. Så ble hun kjent med en mann, på et jævla mobilspill.. Så pakka hun sakene sine og flytta til han, 10 timer vekk. Uten og ha møtt han. Hun kom hjem igjen med halen mellom beina, da han ikke var så snill og god som hun trodde. Og selvom barna dems var godt over 20 år, så gikk det stekt innpå dem at hun svikta mann og familie. Mannen tok henne tilbake, ikke med åpne armer men dette jobba de seg gjennom. 

Bare tenk hvordan det er for en gutt på 12?? At du i det hele tatt vurderer det er hårreisende..

[AnonymBruker]

Jeg var selv 14 år da ene av mine foreldre flyttet langt bort grunnet ny mann. Det ble hele tiden lagt vekt på at jeg skulle få velge hvem jeg ville bo hos. De fremstod som «hensynsfulle», akkurat som ts fremstiller seg selv som. Men som 12-14 åring er venner, skole og miljø ekstremt viktig, så jeg valgte min far. Min mor flyttet. Jeg fikk hele tiden følelsen av at jeg valgte henne bort og har levd med dårlig samvittighet i alle år. Men nå har det plutselig gått opp for meg at det var hun som valgte meg bort!!! Denne erkjennelsen har slått meg som en knyttneve i voksen alder. Å gi valget til barna på denne måten er som å be dem velge mellom pest eller kolera og de sliter med dette i årevis etterpå. Fordi begge valgene knuser dem når de føler de må velge bort den ene. Og dette utsetter voksne dem for! Jeg fatter ikke at det er mulig.  

Anonymkode: a8c7e...919

[smurfebuss]

Jeg hadde aldri tenkt tanken engang. Faktisk hadde jeg aldri tillatt meg selv å bli sammen med en mann som ikke kunne flytte på seg. Fordi JEG kan ikke flytte på meg pga barna. Så om jeg hadde falt for en småbarnsfar 8 timer unna hadde jeg kvalt forelskelsen og tatt den tida det tar med kjærlighetssorg. Fordi jeg er voksen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er en voksen dame på 40 år med en kjæreste 8 timer unna. Vi har vært kjærester i 1 år og føler nå et stort behov for å flytte sammen og starte livet vårt, slik vi drømmer om.

Han har to små barn som han ikke kan flytte ifra og jeg har en sønn på 12 år. Vi har begge 50/50 fordeling.

Min sønn elsker både meg og sin far, har skole, venner og hobbyer her vi bor. Så ser at det er jeg som evt må gi slipp på barnet og gi far 100% om jeg flytter 8 timer bort.

Helt ærlig blir jeg fysisk dårlig av å tenke på det og er livredd for hva min sønn kommer til å tenke og føle om jeg flytter.

skal selvsagt snakke mye med han før vi tar valget, slik at han vet at jeg elsker han like mye og ikke velger han bort.

vil også gi han muligheten til å flytte med meg, eller kommer senere. Men ikke ligge et press på han.

Vet at noen vil si at jeg velger kjæresten over min sønn. At jeg er egoistisk og kanskje til og med en dårlig mor. Men slik ser ikke jeg det. Vil helst ha i både pose og sekk (at han flytter med meg), men vil ikke ødelegge verken for barnefar eller min sønn. 
 

Elsker denne mannen og et avstandsforhold på 8 timer er utrolig tungt. Redd det kan være ødeleggende om jeg venter de 6 årene jeg først planla.

Noen som har vært i en tilsvarende situasjon? 

Anonymkode: e23fb...b3c

Er du seriøs?

Du tror du skal få ham til å tro at du elsker ham like mye, når du har tenkt å svikte fullstendig. Man flytter faktisk ikke fra barna sine. Og du stiller ikke sønnen din i en situasjon hvor han må velge mellom deg og far. Jeg har lyst til å komme med noen gloser altså... Og du tar ikke barnet vekk fra far og hindrer dem i et godt forhold. 
Du kan vente til barnet er voksen. 

Anonymkode: c36b8...cb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Barnet kan jo selv velge om det vil bli me deg eller ikke. Dårlig gjort å flytte fra barnet sitt.

Anonymkode: ef080...e36

Forstår du virkelig ikke at du ikke kan legge et slikt valg på sønnen din? Uansett hva han velger så vil han få dårlig samvittighet ovenfor den andre, og uansett hva han velger så mister han den andre. Her må du våkne opp og bli værende for sønnen din.

Anonymkode: c36b8...cb6

[AnonymBruker]

Han er en mann. Sønnen din er barnet ditt. Barnet du fødte som stoler fult og helt på deg. Hvordan kan du svikte? 

Gutten skal få velge? Hører du selv hva du sier? 

Klarer ikke du og denne mannen avstanden i noen år så var aldri det forholdet liv laga. 

La gutten bo der han bor nå med dere begge i nærheten.  

Jeg hadde aldri flyttet før gutten min var ute av rede.

Hvorfor kan ikke denne mannen flytte?

Anonymkode: 0be73...72f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Vi har 50/50 nå og sønnen vet ingenting da dette er noe vi vurderer og kun det. Så dere trenger ikke å ha lyst å gi han en klem eller noe. 
 

vi vurderer og å flytte midt i mellom oss, slik at vi begge har 4 timer mellom oss og barna. Da må vi begge enten ha annen hver helg eller mindre.

evt at vi bor sammen 50% av tiden og bor hver for oss den andre uken.

Alt dette er for øyeblikket bare snakk og vi leter etter løsninger. 

ts.

Anonymkode: e23fb...b3c

Nei og atter nei. Det løser jo ingen ting. 4 timer er alt for langt. Du blir værende der du er, og det gjør kjæresten også, så flytter dere sammen når gutten din er voksen. Dere har begge vist hvem dere er, at kjæresten din i det hele tatt sitter og diskuterer løsninger som vil ta i fra sønnen din moren eller faren hans er dumpegrunn. Nå må dere skjerpe dere og begynne å sette barnet først.

Anonymkode: c36b8...cb6

[AnonymBruker]

Chroma skrev (7 timer siden):

Det er noen underlige ting du skriver her, ts. Ting du bør tenke nøye over. 
 

Du skriver at du elsker sønnen din over alt på jord, men allikevel er du villig til å «ofre han» for en mann du har vært sammen med i bare ett år. 
 

Du skriver at det er så tungt for deg med et avstandsforhold, men allikevel er du villig til å ha er avstandsforhold med barnet ditt, som du elsker over alt på jord og dermed også mer enn kjæresten? 
 

Du synes det er tungt å se kjæresten din så sjelden, men tenker gjerne ikke over hvordan det vil være for barnet sitt å se mamma lite? 
 

🙌🏻 Hadde akkurat de samme tanker som deg

Anonymkode: 190af...485

[AnonymBruker]

Faren vår reiste til andre siden av landet pga. dama, da jeg var på alder med sønnen din. Jeg ble nok litt relasjonsskadet av det og begynte å utagere. Utviklet etter hvert sosial angst som jeg hadde til jeg var 18. Tidlig i tenårene må jo være absolutt verste tidspunktet å forlate barnet sitt på, når alt føles kaotisk for barnet fra før og ting er vanskelig nok. Han satt nok med samme tankene som deg, at han ikke mente å velge oss bort osv., men det var jo i praksis det han gjorde. Og det var i hvert fall sånn det føltes ut. Han flyttet tilbake hit etter ti år da det ble slutt med dama og han angret, men da var det gjort uopprettelig skade. Jeg har et MYE nærmere forhold til mamma enn ham, ringer han aldri for å fortelle om ting eller noe. Har ikke behov for det og det føles ikke naturlig.

Om du vil fucke opp sønnen din, så kjør på 🙂 Men vit at du er jævlig egoistisk og etter min mening en jævlig dårlig mor om du velger å gjøre det. 

Anonymkode: 8125c...3ba

[AnonymBruker]

Dette fikk jeg vondt i hjertet av å lese. DU MÅ IKKE FINNE PÅ Å GJENNOMFØRE DETTE! 
 

Anonymkode: 38d0b...c2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Min mor flyttet fra meg og til sin kjæreste da jeg var 16 år. Sa at mange på min alder bodde på hybel . Det er sant, men av andre grunner. Jeg er 24 nå, aldri tilgitt henne. Hun valgte kjæresten forann meg

Anonymkode: 3a7e8...677

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg var selv 14 år da ene av mine foreldre flyttet langt bort grunnet ny mann. Det ble hele tiden lagt vekt på at jeg skulle få velge hvem jeg ville bo hos. De fremstod som «hensynsfulle», akkurat som ts fremstiller seg selv som. Men som 12-14 åring er venner, skole og miljø ekstremt viktig, så jeg valgte min far. Min mor flyttet. Jeg fikk hele tiden følelsen av at jeg valgte henne bort og har levd med dårlig samvittighet i alle år. Men nå har det plutselig gått opp for meg at det var hun som valgte meg bort!!! Denne erkjennelsen har slått meg som en knyttneve i voksen alder. Å gi valget til barna på denne måten er som å be dem velge mellom pest eller kolera og de sliter med dette i årevis etterpå. Fordi begge valgene knuser dem når de føler de må velge bort den ene. Og dette utsetter voksne dem for! Jeg fatter ikke at det er mulig.  

Anonymkode: a8c7e...919

Ble så trist over å lese disse innleggene. Hadde det sykt vanskelig i tenårene, og hadde jeg mistet en forelder på denne måten i tillegg da...😰🙀

Håper det går bra med dere idag. ❤️

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei og atter nei. Det løser jo ingen ting. 4 timer er alt for langt. Du blir værende der du er, og det gjør kjæresten også, så flytter dere sammen når gutten din er voksen. Dere har begge vist hvem dere er, at kjæresten din i det hele tatt sitter og diskuterer løsninger som vil ta i fra sønnen din moren eller faren hans er dumpegrunn. Nå må dere skjerpe dere og begynne å sette barnet først.

Anonymkode: c36b8...cb6

Dette! Han kan jo ikke være helt god han heller.

TS du føler kanskje at sønnen din har blitt så stor, han har nok vokst og strukket seg. Men han er ikke det. Han et fortsatt liten inni seg, og det er nå han skal begynne på sine vanskeligste år. 

Anonymkode: db591...753

[AnonymBruker]

TS før du bestemmer deg for å ignorere svarene du får, og kjøre på så kan du jo lese disse innleggene. Hvordan skal du følge opp dette? Les spesielt punktene til foreldre.

https://www.klikk.no/foreldre/ungdom/slik-kan-du-oppdage-ungdommer-som-har-problemer-6838453

 

https://www.nrk.no/livsstil/slik-takler-du-tenaringen-1.11409233

 

https://www.psykologforeningen.no/foreningen/aktuelt/aktuelt/vanlige-utfordringer-for-tenaaringsforeldre

 

...men du skal altså bare stikke av du.🙄🤯🤬💔

Anonymkode: db591...753

[AnonymBruker]

Skjønner at du lengter til kjæresten du har funnet, men er dere så sjelevenner som du beskriver så tåler det selvsagt avstandsforhold fram til sønnen din er voksen. Om det ikke tåler det er det ikke fordi du valgte å ikke forlate barnet ditt, men fordi han ikke var sjelevennen og Den Ene allikevel. 

Anonymkode: c57ce...df5

[AnonymBruker]

Det eneste som er rett i denne situasjonen er å bli der du er nå. Da får det bli avstandsforhold eller ingenting. Kjæresten din risikerer ingenting, mens du risikerer ALT. Et år sammen er ingenting, ikke vet du om dere er ordentlig kompatible sammen, ikke vet du om det funker med deg og hans barn, hva med jobb og ikke minst det aller viktigste som er ditt eget barn. Du risikerer å ødelegge forholdet til han for alltid.

Anonymkode: 1593c...e00

[MiominMio]

Jeg ville ha ventet noen år jeg - han er 12 det er rett før tenårene setter inn som er veldig sårbare. Jeg skjønner jo at du vil være med kjæresten din, men her går sønnen din foran alt annet. Når man en gang har barn så skal man være der for dem.