Flytte bort fra barnet mitt

[AnonymBruker]

Hva om forholdet går i vasken? Hva gjør du da? 

Flytter tilbake og forventer at alt er som før? 

Du lever i en drømmeverden isåfall.. 

Anonymkode: 1f769...f71

[neon_sun]

Hvordan er forholdet ditt til sønnen i dag og hvordan har det vært gjennom livet hans da? Jeg tenker instinktivt at dere ikke kan være så veldig nære siden du i det hele tatt vurderer dette her. 

 

Dette her er faktisk noe av det verste jeg har lest her inne, stakkars gutt! 

[rundtfingern]

TS dette fikser du. Du takler å vente noen år. Du er voksen. Sønnen din er 12.

Jeg har ikke barn og ikke kjæresten min heller, men vi bor snart i hver sin ende av landet. Det går helt fint å vente. Din tid kommer der du kan prioritere deg selv.

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker said:

Nei jeg vil ikke rive han opp fra alt han har her og derfor tenker jeg at om jeg flytter så er det faren han vil fortsette å bo hos. Vil gi han muligheten til å flytte med meg, men ikke ligge press eller dårlig samvittighet på barnet.

vil heller ikke gå til rettssak eller noe annet drastisk.

vi har hatt annen hver helg sammen og ellers når vi har kunne hatt hjemmekontor. Men det sliter veldig på oss og vi ønsker virkelig å leve sammen. Kanskje er jeg egoistisk…

ts.

Anonymkode: e23fb...b3c

Du sier du ikke vil gjøre noe drastisk eller legge press på sønnen din, men det er jo nettopp det du gjør. Du vil be en gutt på 12 år om å velge mellom:

- å miste hele tilværelsen han har med skole, venner og kontakt med far

- å beholde tilværelsen han har, men miste kontakt med deg

Dette er du villig til å påføre sønnen din av smerte, alt sammen pga. en mann du har møtt annenhver helg i ett skarve år? Unnskyld meg, men enten er du enda et av sommertrollene på KG, eller så er du fullstendig blind av forelskelse. Uansett hva som er tilfelle her: skjerpings!

Anonymkode: 103de...abc

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi har 50/50 nå og sønnen vet ingenting da dette er noe vi vurderer og kun det. Så dere trenger ikke å ha lyst å gi han en klem eller noe. 
 

vi vurderer og å flytte midt i mellom oss, slik at vi begge har 4 timer mellom oss og barna. Da må vi begge enten ha annen hver helg eller mindre.

evt at vi bor sammen 50% av tiden og bor hver for oss den andre uken.

Alt dette er for øyeblikket bare snakk og vi leter etter løsninger. 

ts.

Anonymkode: e23fb...b3c

Da velger dere det siste, om det kan kombineres med jobb, har selv en jobb hvor det hadde vært uproblematisk. Det går minst utover ungene annet enn at man ikke får stilt opp så mye i «barnefrie» uker. Vet flere som hadde det slik i mange år til alle barna var store, så flyttet de sammen og har det så vidt jeg vet veldig bra. De dro på ferier sammen alle sammen av og til slik at ungene ble kjent (de ville jo etter hvert treffes i bursdager ol., greit å kjenne hverandre litt). 

Anonymkode: 4a9b2...dd4

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten min har nå hatt avstandsforhold i 6 år (2,5 timer med bil)

Mitt yngste barn er 15 år nå, de andre barna mine har nå blitt voksne. Barnet mitt bor hos meg 100%.
 

Vi kan ikke flytte sammen før mitt yngste barn også er ut av redet.

Det er tungt, jeg savner kjæresten min hele tiden, men setter da ekstra pris på tiden vi får sammen. Han kommer til oss ca. annenhver helg ❤️

Vi har hatt det slik i 6 år nå, og skal holde ut noen år til. Men selvfølgelig skulle jeg ønske vi kunne være sammen hele tiden. Vår tid kommer. 

 

Og jeg kan nesten garantere deg; tenårene er tøffe! Sønnen din trenger deg! 
 

Jeg flyttet med mamma (og hennes nye kjæreste) til en annen kant av landet da jeg var 14 år. Mamma sier selv at det er hennes største tabbe i livet. Grunnen til det er pga måten jeg taklet flyttingen på. Etter 2 år flyttet vi tilbake, jeg hadde havnet i feil miljø på den nye hjemplassen min… 

Anonymkode: 62b13...0e7

[AnonymBruker]

Tristeste jeg har lest på lenge. 
Du velger en mann over barnet ditt, uansett hvordan du vender og vrir på det. Du kan jo potensielt gi han store traumer han må leve med resten av livet.
 

Barnet skal alltid FØRST. 
Jeg har selv barn og ikke sjans i h om noen mann kunne fått meg til å rikke meg så mye som en time ekstra fra mitt barn engang. Ville heller vært ensom å alene. Livet største gave og så utrolig heldig du er som har en flott frisk 12 åring. Hvordan våger du å vurdere å forlate han? «Ikke legge på han dårlig samvittighet». Du skal få ett barn til å velge mellom mor og far. Hva faen driver du med? Nei kjenner jeg stopper her for dette var utrolig provoserende og kjærlighet kan umulig gjøre deg blind for ditt eget barn, det er nok noe galt uavhengig av denne mannen. 

Anonymkode: 00740...0f0

[AnonymBruker]

Hvis dette er en oppegående mann så går han ikke med på dette. Hvem vil være sammen med en kvinne som ofrer sin egen sønn for en ny mann 🤷‍♀️🤷‍♀️

Anonymkode: c0592...997

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg og kjæresten min har nå hatt avstandsforhold i 6 år (2,5 timer med bil)

Mitt yngste barn er 15 år nå, de andre barna mine har nå blitt voksne. Barnet mitt bor hos meg 100%.
 

Vi kan ikke flytte sammen før mitt yngste barn også er ut av redet.

Det er tungt, jeg savner kjæresten min hele tiden, men setter da ekstra pris på tiden vi får sammen. Han kommer til oss ca. annenhver helg ❤️

Vi har hatt det slik i 6 år nå, og skal holde ut noen år til. Men selvfølgelig skulle jeg ønske vi kunne være sammen hele tiden. Vår tid kommer. 

 

Og jeg kan nesten garantere deg; tenårene er tøffe! Sønnen din trenger deg! 
 

Jeg flyttet med mamma (og hennes nye kjæreste) til en annen kant av landet da jeg var 14 år. Mamma sier selv at det er hennes største tabbe i livet. Grunnen til det er pga måten jeg taklet flyttingen på. Etter 2 år flyttet vi tilbake, jeg hadde havnet i feil miljø på den nye hjemplassen min… 

Anonymkode: 62b13...0e7

Tusen tusen takk for et respektfullt og godt svar. Jeg er bare så utrolig redd for å miste han og det samme sier han at han er om meg. Vi har i perioder mindre kontakt fordi hverdagen er hektisk. Vi er hverandres sjelevenner og har aldri følt så sterkt for noen før. Vi forstår hverandre og ser hverandre på en helt utrolig måte. Vi vil jo ikke ofre barna våre for kjærligheten, men har i perioder samtaler der vi vurderer løsninger samtidig som vi egentlig ikke ønsker å ta valget. Er drit vanskelig og utrolig vondt å føle på. Jeg ville glatt sagt opp jobben, flyttet fra venner, solgt huset og flyttet ned til han. Men vil jo ikke miste sønnen min som jeg elsker over alt på jord. Mye vonde og slemme svar her inne. Men jeg ser jo hvorfor det blir skrevet til og om meg. Noen ganger blir jeg så fokusert på å finne en løsning på fremtiden ang kjæresten, men med det samme vi finner en mulig løsning, trekker jeg meg fordi sønnen min er mitt alt. Jeg er ganske ustabil på dette punktet fordi jeg vil begge deler like mye og klarer ikke å velge den ene bort. Vi får bare jobbe videre og håpe vi ikke glir fra hverandre. Tusen takk

 

ts

Anonymkode: e23fb...b3c

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er en voksen dame på 40 år med en kjæreste 8 timer unna. Vi har vært kjærester i 1 år og føler nå et stort behov for å flytte sammen og starte livet vårt, slik vi drømmer om.

Han har to små barn som han ikke kan flytte ifra og jeg har en sønn på 12 år. Vi har begge 50/50 fordeling.

Min sønn elsker både meg og sin far, har skole, venner og hobbyer her vi bor. Så ser at det er jeg som evt må gi slipp på barnet og gi far 100% om jeg flytter 8 timer bort.

Helt ærlig blir jeg fysisk dårlig av å tenke på det og er livredd for hva min sønn kommer til å tenke og føle om jeg flytter.

skal selvsagt snakke mye med han før vi tar valget, slik at han vet at jeg elsker han like mye og ikke velger han bort.

vil også gi han muligheten til å flytte med meg, eller kommer senere. Men ikke ligge et press på han.

Vet at noen vil si at jeg velger kjæresten over min sønn. At jeg er egoistisk og kanskje til og med en dårlig mor. Men slik ser ikke jeg det. Vil helst ha i både pose og sekk (at han flytter med meg), men vil ikke ødelegge verken for barnefar eller min sønn. 
 

Elsker denne mannen og et avstandsforhold på 8 timer er utrolig tungt. Redd det kan være ødeleggende om jeg venter de 6 årene jeg først planla.

Noen som har vært i en tilsvarende situasjon? 

Anonymkode: e23fb...b3c

1. Vent uansett minimum 2 år med å vurdere å  flytte  sammen . Da har du fått av deg de rosa brillene som gjør at du ikke ser klart nå. 2 Tenk deretter over om dette er en avgjørelse du vil stå for om fem år . Din sønns kanskje tøffeste og viktigeste år er i vente nå.. hvorfor er det mindre interessant å følge opp han , enn en ny mann? 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Mye vonde og slemme svar her inne.

ts

Anonymkode: e23fb...b3c

Ingen av svarene her er i nærheten av det sønnen din vil føle om du flytter fra ham, eller tar ham med deg og flytter slik at han mister samværet med faren og det kjente livet sitt.

Forstår du virkelig ikke hvor ødeleggende det vil være for ham?

Anonymkode: 103de...abc

[Sveva]

Jeg synes i likhet med andre her at du bør vente noen år med å gjøre noe drastisk ift flytting bort fra sønnen din. La tida jobbe for deg, og så må du og kjæresten heller finne løsninger dere kan leve med så lenge.

Plutselig har 3 år gått, så 4 etc, og så er du «fri» når sønnen din skal ut og fly med sine egne vinger. Men inntil da så trenger han deg hos seg. Dere to voksne klarer å finne løsninger, selv om jeg skjønner at det er vanskelig.

[AnonymBruker]

Vær så snill, ikke gjør dette. Gutten din trenger deg.

Anonymkode: 2018b...ccf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tusen tusen takk for et respektfullt og godt svar. Jeg er bare så utrolig redd for å miste han og det samme sier han at han er om meg. Vi har i perioder mindre kontakt fordi hverdagen er hektisk. Vi er hverandres sjelevenner og har aldri følt så sterkt for noen før. Vi forstår hverandre og ser hverandre på en helt utrolig måte. Vi vil jo ikke ofre barna våre for kjærligheten, men har i perioder samtaler der vi vurderer løsninger samtidig som vi egentlig ikke ønsker å ta valget. Er drit vanskelig og utrolig vondt å føle på. Jeg ville glatt sagt opp jobben, flyttet fra venner, solgt huset og flyttet ned til han. Men vil jo ikke miste sønnen min som jeg elsker over alt på jord. Mye vonde og slemme svar her inne. Men jeg ser jo hvorfor det blir skrevet til og om meg. Noen ganger blir jeg så fokusert på å finne en løsning på fremtiden ang kjæresten, men med det samme vi finner en mulig løsning, trekker jeg meg fordi sønnen min er mitt alt. Jeg er ganske ustabil på dette punktet fordi jeg vil begge deler like mye og klarer ikke å velge den ene bort. Vi får bare jobbe videre og håpe vi ikke glir fra hverandre. Tusen takk

 

ts

Anonymkode: e23fb...b3c

All resept til deg for at du ser ut til å ta inn over deg konsekvensene av et potensielt fatalt valg. Du lufter tanker anonymet og får innspill, og det er bra. Når man er hodestups forelska så tenker man ikke klart og da kan en kald dusj fra KG være bra. Denne gangen har KG rett, ingen tvil og jeg håper du klarer å gjøre det riktige valget og ta vare på sønnen din 🥰🥰

Anonymkode: c0592...997

[AnonymBruker]

Pappa gjorde dette mot meg og søsteren min da vi var 13 og 9 år gamle. Har aldri tilgitt han for det. Lett å si at man skal ha mye kontakt, men det dabber av. Har nesten ikke kontakt med pappa i dag. For oss ble det slik; pappa fikk ny kjæreste og vi ble erstattet med hennes unger. Vi har fått høre i alle år at vi er slemme mot pappa som ikke har mer kontakt med han, men det var tross alt hans valg.

Anonymkode: cff21...330

[Maggi2]

Du kommer til å angre om du flytter, ts. Får vondt i hjertet av å tenke på det. Du kommer til å klandre mannen din i periodene du savner sønnen mest, og det kommer til å bli utrolig vanskelig for deg å skulle være en omsorgsfull stemor samtidig som du ikke får sett ditt eget barn. Det kommer til å føles rart, unaturlig og vondt å leke mamma for mannen sine barn mens du savner ditt eget og han deg. Råder deg til å finne en annen løsning.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Barnefar vil ikke gi meg 100% og det blir ikke bra for barnet om jeg drar faren som jeg har et godt forhold til igjennom en rettssak hvor vi slåss om barnet. Jeg vil gjøre alt for å ta han med meg, men ikke ødelegge for han og faren eller legge press på han med hvem han velger.

 

ts.

Anonymkode: e23fb...b3c

Kan du vente til barnet begynner på videregående? Jeg har ikke lest hele tråden, så beklager om jeg har gått glipp av noe ingo. For meg virker det som du velger kjæreste fremfor barnet. 1 år er kort tid i et forhold, spesielt når det er langdistanse. Hva får barnet ditt ut av at du flytter? Er det noe i det hele tatt? Det er ingen grunn til å trekke barnefar gjennom rettssak. Velger du å flytte mener jeg du gir fra deg samvær 50/50 og må finne ut av hvordan du kan treffe barnet ditt.

Anonymkode: d94b3...075

[Handful]

Dette er det verste jeg har lest her inne, og det sier litt.

[tangent]

Jeg vet om flere par som bor fra hverandre pga barn som har sin tilknytning på spesifikke steder. Et av parene er gift, men bor hver for seg til ungene blir større, det andre er ikke gift, men har allerede vært sammen i fire år og må vente i minst seks år før samboerskap blir aktuelt. De har så fine forhold begge de parene. Og selv om de gjerne skulle bodd sammen nå, så vet de alle at de må prioritere ungene de har fått først. 

[AnonymBruker]

Dette kan du rett og slett ikke gjøre. Det er helt forferdelig egoistisk av deg som mor å forlate ditt lille uskyldige barn til fordel for en mann. Vær så snill å ta til fornuft. Du kommer til å skade sønnen din for livet om du gjør dette. Det eneste riktige er å sette barnet først noen år til, og så kan du eventuelt flytte senere. Er det ekte kjærlighet så tåler dere å vente. Og tenk om du forlater barnet ditt til fordel for en som viser seg å ikke være bra likevel? Da har du ødelagt forholdet til sønnen din, og sitter igjen alene. Les alle svarene du har fått, og ikke gjør noe så dumt. 

Anonymkode: a6a81...ef7