Tråden for oss som spiller tangenter

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.4.2022 den 2.37):

Akkurat som det er litt sent å satse på å bli proffspiller i Manchester United hvis man begynner å spille fotball som pensjonist; på samme vis er det grenser for hvor sent man kan starte å spille dersom man vil bli en pianist i verdensklasse, selv om det finnes noen unntak:

5 Famous Pianists Who Started Late

Albert Franz begynte riktignok å spille som 17-åring, men han er et unntak; de aller fleste som virkelig kommer langt som pianister begynner å spille som barn; det tar rett og slett tid å utvikle ferdighetene som må til.

Men som hobbypianist finnes det ingen grenser for når man kan begynne å spille, og hva man ønsker å oppnå; musikk er til for absolutt alle, og jeg vil gjette på at det er en god del som kanskje spilte litt som barn og sluttet etter en stund - som tar opp spillingen igjen i voksen alder, og fortsetter å spille.

Fant for øvrig denne videoen på TouTube av en som har begynt med piano, og her er utviklingen hans i løpet av ett år - imponerende å se hvor raskt enkelte lærer:

I forhold til ham er jeg definitivt en skilpadde, men jeg vil ikke lære å spille; i stedet lærer jeg å lære å spille, noe som tar tid, men det er interesant nok.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Men en idrettsutøver er jo ikke helt det samme mtp at man må ha fysikken på topp. Det jeg mener er at hva hvis man starter som nybegynner når man er 30 og øver dedikert. Vil man ikke da kunne være "proff" som 50 åring? Da har man jo øvd i 20 år? Fysikken stopper jo ikke der på samme måte som en skiløper. En person vil umulig ha fysikk til å bli skiløper som 50 åring, men med en pianist, er det ikke samme begrensningene på den måten hvis du skjønner. 

 

Anonymkode: 6c06c...c41

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Hei Brian😊 Jeg har lest innleggene dine, og vet nok ikke helt hva jeg skal bidra med i denne tråden, men syns det er kjekt at du har funnet din vei, din egen måte å gjøre dette på, og hvis det er noe jeg virkelig er enig med deg i, så er det at det aller viktigste er gleden ved musikken. 

Ja, så gleden er altså det aller viktigste😊 Men jeg vil minner deg og alle andre her på at musikklærere kan være gode å ha😉 Det er langtfra alle musikklærere som tar knekken på musikkgleden, de færreste gjør vel det, egentlig. Men det er viktig å evt finne den rette musikklæreren for seg. Kjemien må være der, god kommunikasjon, og man må som elev kunne føle at man er på rett plass, at timene hos læreren inspirerer. Jeg er selv pianolærer, og har vært det i mange år. Jeg tør påstå at jeg prøver å se hver elev så godt jeg kan, jeg snakker med dem om hva de ønsker ut av undervisningen, hvilken sjanger de vil spille, hvilke stykker, og vi snakker om hva som er ambisjonene deres. Jeg underviser nok hver elev ganske ulikt, utfra nettopp elevens ønsker. Så fort jeg merker at motivasjonen daler hos en elev, tar vi tak i det og snakker om det, og prøver å finne årsaken. Og vi prøver å endre på et eller annet, sånn at motivasjonen gradvis kommer tilbake. 

Husk også at det fins ulike pianolærere sjangermessig, noen er klassiske pianister, andre rytmiske. Noen kan fint lære bort improvisasjon, man trenger ikke spille de klassiske stykkene dersom man ikke vil. Eleven er kunden, og kunden bestemmer, ihvertfall i samarbeid med læreren😊

Det positive med en pianolærer, er jo at det tross alt kan være til hjelp. Progresjonen går fortere, man får rettet på tekniske feil tidlig, man får et innblikk i musikkforståelse, frasering, klangbehandling, hvordan skape de magiske øyeblikkene i musikken... ja, det er rett og slett veldig mye man ikke har mulighet til å lære gjennom YouTube og lignende. Og som jeg startet med; er ikke det største målet å ha glede av musikken? Og vil ikke mestring skape motivasjon? Og dermed større musikkglede? 
 

Til dere voksne som har lyst å lære å spille piano, men som tror det er for sent; det er ikke for sent, det er aldri for sent😊 Jeg har elever i alle aldre, også voksne som var nybegynnere hos meg for noen år siden, og nå spiller de som bare det og storkoser seg med det. Så bare hiv dere rundt, enten om dere lærer på egen hånd eller finner en lærer hvor kjemien er god😊

Anonymkode: 6e840...14f

Godt å høre at du er en positiv pianolærer som tar utgangspunkt i elevenes talenter.

For grovt sett kan man kanskje dele opp lærere i tre kategorier - de som fungerer mer som veiledere og hjelpere, slik du tydeligvis gjør, de som holder seg til en fast oppsatt plan der ting skal gjøres på et bestemt vis, samt de som er en blanding av disse to tingene.

I innlegget jeg svarte på, var det etter alt å dømme en pianolærer som hadde laget et kurs der man ga streng beskjed om å ikke se på tangentene, men på notene når man spiller, noe som i og for seg er et fornuftig råd, da det er ingenting galt i å spille med øynene lukket, eller for den saks skyld i mørke, noe jeg selv gjør iblant. Men dette er etter min mening noe man kan vente til man er blitt god venn med tangentenes fysiske egenskaper, og har lært å treffe dem på en stødig måte uten å trykke feil.

En annen ting er det å spille etter noter; som kjent er det nok av dyktige musikere som har spilt eller spilte musikk i flere tiår, men som aldri fikk lært seg notelesing - blant dem Paul McCartney, Bob Dylan, Jimi Hendrix, Eric Clapton, Prince og Eddie Van Halen, for å nevne noen. Problemet med noter at at samtidig som notesystemet er så enkelt utformet at en 3-åring kan lese et noteark, og jeg selv klarte til slutt å komme til bunns i mysteriet i løpet av en uke, er det også gresk for andre. Men så har man musikklærere som insisterer på at man skal lære å spille etter noter fra begynnelsen av, og i en tråd her i Kvinneguiden fra 2012 som ble tatt opp igjen ifjor med tittelen Datteren min blir ødelagt av pianolærer? kan man lese om en begavet 6-åring som har null vanskeligheter med å spille på gehør, samtidig som læreren hennes insisterer på spilling etter noter, noe som ødelegger musikkgleden hennes - håper at man klarte å finne ut av dette, slik at hun fortsatt spiller den dag idag, uten å være et av de mange barna som begynner å spille og har glede av det, men som slutter etter noen år.

Så unnskyld om dette kunne misforstås, men da jeg skev "uten å la en musikklærer ta knekken på denne gleden", var det overhodet ikke gode lærere som deg jeg hadde i tankene, men de som ønsker å forme og tilpasse eleven til læreplanen, ikke omvendt. Jeg nekter ikke for at den gammeldagse måten å lære ting på med tvang og streng disiplin kan være effektiv nok hvis man vil lære barn noe som gir konkrete resultater - det ser man i russisk turn eller i land med et skolesystem preget av autoritet og null plass til lek, men skaper denne formen å lære på lykkelige barn som har glede av det de driver med - til tross for at det kan virke imponerende når ungen ramser opp pi med over 500 desimaler ...?

Hvis man ser litt rundt seg og betrakter samfunnet rundt oss med sine krav til hvordan ting "burde" være med tanke på kropp, utseende, vekt etc., kan man spørre seg om ikke det er på tide å senke skuldrene, lære å sette pris på det uperfekte, og kunne leke igjen. I musikkens verden står neppe skolekorpsene for den beste musikken, heller ikke den beste utførelsen, men jammen er det mye livsglede å finne der - en glede man kan lære noe av.

Ellers er det flott at du som pianolærer har funnet frem til denne tråden, og bare skriv mer når du har tid og lyst; ønsker deg en fortsatt fin helg.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Men en idrettsutøver er jo ikke helt det samme mtp at man må ha fysikken på topp. Det jeg mener er at hva hvis man starter som nybegynner når man er 30 og øver dedikert. Vil man ikke da kunne være "proff" som 50 åring? Da har man jo øvd i 20 år? Fysikken stopper jo ikke der på samme måte som en skiløper. En person vil umulig ha fysikk til å bli skiløper som 50 åring, men med en pianist, er det ikke samme begrensningene på den måten hvis du skjønner. 

 

Anonymkode: 6c06c...c41

Sjakk har heller ikke de samme fysiske begrensningene som idrett, men alderen for dem som er på toppnivå, er ikke den den en gang var - William Steinitz var 58 år da han måtte gi fra seg verdensmestertittelen i 1894; i moderne tid var riktignok Vishy Anand 43 år da han tapte for Magnus Carlsen i 2013, men i sjakkår var han likevel riktig gammel.

Poenget er at både pianospill og sjakk på et høyt nivå også krever god fysisk form, konsentrasjon og evne til å utelukke stress; når en konsertpianist sitter der i flomlyset foran en fullsatt sal vet vedkommende at selv den minste feil vil være hørbar, så det at eldre folk som har begynt å spille sent selv med lang erfaring ikke er på dette nivået, antar jeg rett og slett handler om fysikk - når man begynner å spille som barn, utvikler også fingrene seg.

Dessuten er verdenskjente pianister ofte slanke, men ingen regel uten unntak, og eksempelvis har ikke Elton John problemer med å spille piano selv om han ikke har lange "pianofingre" - det er ikke fingrene som skaper musikeren; Django Reinhardt hadde for øvrig bare åtte fingre etter en tragisk brann, men spilte gitar bedre enn de fleste av oss.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Godt å høre at du er en positiv pianolærer som tar utgangspunkt i elevenes talenter.

For grovt sett kan man kanskje dele opp lærere i tre kategorier - de som fungerer mer som veiledere og hjelpere, slik du tydeligvis gjør, de som holder seg til en fast oppsatt plan der ting skal gjøres på et bestemt vis, samt de som er en blanding av disse to tingene.

I innlegget jeg svarte på, var det etter alt å dømme en pianolærer som hadde laget et kurs der man ga streng beskjed om å ikke se på tangentene, men på notene når man spiller, noe som i og for seg er et fornuftig råd, da det er ingenting galt i å spille med øynene lukket, eller for den saks skyld i mørke, noe jeg selv gjør iblant. Men dette er etter min mening noe man kan vente til man er blitt god venn med tangentenes fysiske egenskaper, og har lært å treffe dem på en stødig måte uten å trykke feil.

En annen ting er det å spille etter noter; som kjent er det nok av dyktige musikere som har spilt eller spilte musikk i flere tiår, men som aldri fikk lært seg notelesing - blant dem Paul McCartney, Bob Dylan, Jimi Hendrix, Eric Clapton, Prince og Eddie Van Halen, for å nevne noen. Problemet med noter at at samtidig som notesystemet er så enkelt utformet at en 3-åring kan lese et noteark, og jeg selv klarte til slutt å komme til bunns i mysteriet i løpet av en uke, er det også gresk for andre. Men så har man musikklærere som insisterer på at man skal lære å spille etter noter fra begynnelsen av, og i en tråd her i Kvinneguiden fra 2012 som ble tatt opp igjen ifjor med tittelen Datteren min blir ødelagt av pianolærer? kan man lese om en begavet 6-åring som har null vanskeligheter med å spille på gehør, samtidig som læreren hennes insisterer på spilling etter noter, noe som ødelegger musikkgleden hennes - håper at man klarte å finne ut av dette, slik at hun fortsatt spiller den dag idag, uten å være et av de mange barna som begynner å spille og har glede av det, men som slutter etter noen år.

Så unnskyld om dette kunne misforstås, men da jeg skev "uten å la en musikklærer ta knekken på denne gleden", var det overhodet ikke gode lærere som deg jeg hadde i tankene, men de som ønsker å forme og tilpasse eleven til læreplanen, ikke omvendt. Jeg nekter ikke for at den gammeldagse måten å lære ting på med tvang og streng disiplin kan være effektiv nok hvis man vil lære barn noe som gir konkrete resultater - det ser man i russisk turn eller i land med et skolesystem preget av autoritet og null plass til lek, men skaper denne formen å lære på lykkelige barn som har glede av det de driver med - til tross for at det kan virke imponerende når ungen ramser opp pi med over 500 desimaler ...?

Hvis man ser litt rundt seg og betrakter samfunnet rundt oss med sine krav til hvordan ting "burde" være med tanke på kropp, utseende, vekt etc., kan man spørre seg om ikke det er på tide å senke skuldrene, lære å sette pris på det uperfekte, og kunne leke igjen. I musikkens verden står neppe skolekorpsene for den beste musikken, heller ikke den beste utførelsen, men jammen er det mye livsglede å finne der - en glede man kan lære noe av.

Ellers er det flott at du som pianolærer har funnet frem til denne tråden, og bare skriv mer når du har tid og lyst; ønsker deg en fortsatt fin helg.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Jeg husker godt den tråden du viser til, om jenta på 6 år som ikke ville lære noter. Dette var mitt bidrag i den tråden:

Jeg er selv pianolærer, og har/ har hatt mange ulike elever gjennom årene. Jeg ser denne tråden er gammel, men føler for å si at pianolæreren kunne taklet dette på en mye bedre måte. Hadde jeg vært læreren til denne 6-åringen, så hadde vi lært mange sanger på gehør en stund fremover, lekt oss litt, laget sanger selv, lytte til klanger osv. Men samtidig hadde vi hatt litt notelære hver eneste time, bare litt, sånn at det ikke skulle føles overveldende eller ødeleggende på noe måte. Notelære er ekstremt viktig hvis man vil bli virkelig god på instrumentet, for så mange grunner. Og de fleste vil angre på det senere hvis de ikke lærte seg noter når de hadde muligheten. Notekunnskap gir en enormt mange muligheter senere. Og hvis det er klassisk musikk man ønsker å fordype seg i, er notelære helt essensielt. En 6-åring vet ikke hvilken sjanger hun vil fordype seg i når hun blir eldre, det er lærerens ansvar å gi henne et godt grunnlag, lære henne alt hun trenger å vite, la henne prøve ulike genre, så kan hun selv velge når hun blir eldre. Så ja, notelære er kjempeviktig, men det fins mange måter å lære bort på, det trenger ikke bli kjedelig og demotiverende😊
 

Så ja, jeg er altså 100% for å lære noter. Jeg har ingen elever som ikke lærer noter, notene er bare en liten del av grunnopplæringen, men en veldig vikig del. Jeg blir aldri sint og oppgitt over at en elev ikke får til dette med notelesing, og jeg møter elevene der de er, og jobber med hver av dem på best mulig måte. Notene blir et viktig redskap på veien videre, et godt grunnlag. Så kan man selvfølgelig kombinere dette med å spille på gehør, improvisere osv, hvis eleven ønsker det.

Nå er det litt annerledes om en voksen kommer og ber om å få lære å spille på gehør, enn om små barn begynner å lære, for de små barna vet ikke selv hva de trenger å lære, de vet ikke hvilken sjanger de liker best, eller hvor langt denne interessen kommer til å ta dem, derfor trenger de å bygge en god grunnmur, så kan de selv velge retning senere i prosessen når de blir eldre.

Ville også kommentere det du leste om den pianolæreren som ga elevene streng beskjed om å ikke se på tangentene, bare på notene. Jeg vet ikke hva som var hensikten til denne pianolæreren, om læreren gjorde dette som en av mange øvelser, eller om vedkommende virkelig mente at det var sånn man alltid skulle spille. Det siste er jeg helt uenig i, og der er det nok mange som er enig med meg. Det er heller omvendt, man lærer noter for å kunne lese musikken, så øver man inn musikken ved hjelp av notene, men lærer det utenat, sånn at man kan frigjøre seg fra notebildet. Da har man fullt fokus på selve musikken, man lytter bedre til seg selv, det er lettere å forme fraser, og lettere å treffe riktige tangenter i store flytt og lange løp osv. Dette er måten profesjonelle klassiske pianister spiller på, og dette er også noe jeg øver på med mine viderekomne elever.

Det er ikke så lett å plassere lærere i ulike kategorier, det er nok isåfall store glidende overganger, for vi pianolærere er like ulike hverandre som mennesker generelt er😊 Det gjelder å finne den læreren man føler er riktig for seg. Jeg har selv hatt mange lærere opp gjennom årene som har vært svært dyktige i sitt fag, men menneskelig har de vært svært ulike hverandre, og også i forhold til hva de fokuserer på i timene, noe som gjorde at noen lærere ble mer inspirerende enn andre, selvsagt😊

Jeg er så enig med deg i at vi må lære oss å sette pris på det uperfekte, senke skuldrene og finne mer glede i alt vi gjør. Og om man som voksen ønsker å lære musikk på gehør, ja så hvorfor ikke? Det dreier seg om ambisjoner og hva man vil med det man driver med, hvilken type musikk man ønsker å spille, uansett nivå. Syns man notelære er pyton, ja, så kan man gjøre det på en annen måte. Men læringen vil stoppe opp fortere på den måten, man mister litt av grunnmuren sin. Kanskje er ikke det så farlig hvis man ikke har planer om å bygge videre på grunnmuren, men dersom man vil bygge hele huset, så ramler det fort sammen, spesielt hvis huset er av «klassisk» karakter😊

Anonymkode: 6e840...14f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Sjakk har heller ikke de samme fysiske begrensningene som idrett, men alderen for dem som er på toppnivå, er ikke den den en gang var - William Steinitz var 58 år da han måtte gi fra seg verdensmestertittelen i 1894; i moderne tid var riktignok Vishy Anand 43 år da han tapte for Magnus Carlsen i 2013, men i sjakkår var han likevel riktig gammel.

Poenget er at både pianospill og sjakk på et høyt nivå også krever god fysisk form, konsentrasjon og evne til å utelukke stress; når en konsertpianist sitter der i flomlyset foran en fullsatt sal vet vedkommende at selv den minste feil vil være hørbar, så det at eldre folk som har begynt å spille sent selv med lang erfaring ikke er på dette nivået, antar jeg rett og slett handler om fysikk - når man begynner å spille som barn, utvikler også fingrene seg.

Dessuten er verdenskjente pianister ofte slanke, men ingen regel uten unntak, og eksempelvis har ikke Elton John problemer med å spille piano selv om han ikke har lange "pianofingre" - det er ikke fingrene som skaper musikeren; Django Reinhardt hadde for øvrig bare åtte fingre etter en tragisk brann, men spilte gitar bedre enn de fleste av oss.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Ok 🙂

Jeg lurer fordi jeg har et så utrolig stort ønske om å lære meg piano 😄 Jeg er 33 år og begynte på noen timer da jeg var yngre, og læreren sa jeg plukket opp ting veldig fort og hadde et stort talent. Jeg er også i god fysisk form. 

Men det ble ikke noe mer, for jeg har slitt veldig med psyken opp gjennom pga en veldig traumatisk oppvekst. Nå er jeg bedre og ønsker å fortsette. Musikk når inn til sjelen min på en måte som ingenting annet gjør. Har kjøpt meg piano og greier. Kan noter og det grunnleggende i piano. Trenger ikke bli en fremragende pianist, men såpass at jeg kan skrive låter på det nivået jeg ønsker. Har sunget i mange år. Så håper at det er mulig, ellers kan jeg jo bare gi opp med en gang 😅🙂

Anonymkode: 6c06c...c41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Ok 🙂

Jeg lurer fordi jeg har et så utrolig stort ønske om å lære meg piano 😄 Jeg er 33 år og begynte på noen timer da jeg var yngre, og læreren sa jeg plukket opp ting veldig fort og hadde et stort talent. Jeg er også i god fysisk form. 

Men det ble ikke noe mer, for jeg har slitt veldig med psyken opp gjennom pga en veldig traumatisk oppvekst. Nå er jeg bedre og ønsker å fortsette. Musikk når inn til sjelen min på en måte som ingenting annet gjør. Har kjøpt meg piano og greier. Kan noter og det grunnleggende i piano. Trenger ikke bli en fremragende pianist, men såpass at jeg kan skrive låter på det nivået jeg ønsker. Har sunget i mange år. Så håper at det er mulig, ellers kan jeg jo bare gi opp med en gang 😅🙂

Anonymkode: 6c06c...c41

Gratulerer med nytt piano🤩 Klart du ikke skal gi opp før du starter. Jeg tenker prosessen blir gøy jeg, helt fra startfasen nå og videre i årene fremover. Man trenger jo ikke tenke på hvor god man skal bli om 20 år, det er det ingen som vet når man starter, uansett alder idet man starter😊 Sett igang og kos deg underveis, dette kommer du til å få stor glede av☺️

Anonymkode: 6e840...14f

[Zenobia]

Å, for en herlig inspirerende tråd!

AnonymBruker skrev (På 17.4.2022 den 12.37):

Så hvor er det blitt av dere som spiller tangenter - er det håp om at dere fortsatt eksisterer, eller er dere blitt kidnappet av små, grønne menn fra det ytre rom som har spist dere til frokost?

Og dersom det skulle være håp om liv, så hvordan går det med dere; hva spiller dere for tiden, og hvordan har dere det ellers - sprer musikken oppmuntring og glede, eller samler tangentene støv i håp om bedre dager?

Til punkt 1) Nei, ingen grønne menn her, men jeg skriver på en science fiction, ja

Til punkt 2) Tangentene samler støv

Jeg skal gi klaviaturet en omgang i løpet av de nærmeste dagene. Og melde fra i tråden om hvordan det gikk.

Oppfordrer andre til å gjøre det samme, til felles hygge og støtte

[Zenobia]

Joda, det ble noen dager med klimpring hist og her ... og så gikk anfallet over.

[AnonymBruker]

16 hours ago, Zenobia said:

Joda, det ble noen dager med klimpring hist og her ... og så gikk anfallet over.

Når det mentale mørket senker seg, man betrakter tangentene med et sorgfullt blikk og innser at man likevel aldri vil bli like god som Beethoven uansett hvor mye man enn øver, er det ikke tid for å gi opp, men tid for håp.

For på samme vis som fotballspilleren i 6. divisjon like gjerne kunne gi opp da han aldri kommer i nærheten av nivået til dagens proffspillere, men likevel fortsetter å møte opp på trening og gjøre sitt beste for at laget kanskje kan rykke opp til 5. divisjon etter de nervepirrende toppoppgjørene mot Torp og Lislebys reservelag - på samme vis trenger man ikke å være verdensmester for å ha glede av musikken.

Den klassiske feilen mange imidlertid gjør, er å sette seg foran tangentene, og bestemme seg for at nå skal man spille. Med mindre man lærer like raskt som vesle Mozart eller YouTube-fantomene som kommer med "progress"-videoer som ligger skyhøyt over andres lærenivå, er denne metoden etter min mening en oppskrift på skuffelse; som tidligere nevnt kan man lære å spille alle andre steder enn ved pianoet.

Så i stedet for å komme med gode råd om hva man bør gjøre på pianokrakken, kan man kanskje spørre seg hva man kan gjøre uten å spille.

Eksempelvis - sett på en sang du liker, lukk øynene, og spill rytmen til denne sangen på et imaginært trommesett; uansett hvordan man beveger hendene, kan man aldri spille feil - men forsøk å holde rytmen så godt du kan. Spill sangen på nytt, denne gangen med større variasjoner i rytmen, og lek med dette, med begge hender samtidig.

En annen, mental øvelse man aldri kan få nok av, er å se for seg kvintsirkelen i hodet, og ta for seg hele sirkelen med innbyrdes "geografisk" avstand til andre toner; klokken 12 har man C, og på motsatt side - klokken 6 - har man Gb/F#. Dette tilsvarer en forminsket kvint i begge retninger. 1 time frem har man G klokken 1. På motsatt side har man Db/C# klokken 7. Beveger man seg enda en time frem, har man D. På motsatt side Ab/G#.  Så har man A klokken 3. Og Eb/D# klokken 9. E klokken 4 og Bb/A# klokken 10. Og så videre. Denne øvelsen kan man gjøre mens man venter på grønt lys ved en fotgjengerovergang, som et alternativ til å telle sauer før man sovner, eller gjør tusen andre ting.

For min del har jeg gjort dette så ofte at jeg kan akkordoppbygning i søvne, og bruker som regel 7-akkorder som utgangspunkt - i eksemplet over tenker jeg meg dette som en 7-5-akkord med C-E-Gb-Bb / C-E-F#-A#, der kvinten sies med høy stemme, og på motsatt side av sirkelen har man Gb-Bb-C-E / F#-A#-C-E. Altså nøyaktig de samme notene, men parene har byttet rekkefølge. En time frem har man G7-5 - G-H-C#-F / G-H-Db-F. På motsatt side klokken 7 har man Db-F-G-H / C#-E#-G-H, og så videre. Som man ser, speiler den forminskede kvinten seg i motsatt side av sirkelen med matematisk presisjon, og tonene er de samme, men parene bytter rekkefølge.

Etter å ha tatt hele sirkelen med 7-5, senker jeg tersen og går til C-Eb-Gb-Bb / C-D#-F#-A#. Eb/D# 3 timer tilbake, Gb/F# 6 timer frem, og Bb/A# 2 timer tilbake. Omvendt er C sekst i forhold til Eb/D#, Gb/F# er altså forminsket kvint, mens C er none i forhold til Bb/A#. Siden regelen om snudd parrekkefølge ikke gjelder her, tar jeg det i vanlig rekkefølge én time etter hverandre; klokken 1 har man G-A#-C#-F / G-Bb-Db-F, klokken 2 D-F-G#-C / D-F-Ab-C, og så videre.

Etter 7-5 kommer dim7, og her speiler igjen tonene seg med parrekkefølgen intakt, ikke bare i forhold til motsatt side i kvintsirkelen, men også i forhold til 3 timer frem eller tilbake; klokken 12 har man C-Eb-Gb-A / C-D#-F#-A, klokken 6 har man Gb-A-C-Eb / F#-A-C-D#, klokken 3 A-C-D#-F# / A-C-Eb-Gb, og klokken 9 Eb-Gb-A-C / D#-F#-A-C. Så har man klokken 1 G-A#-C#-E / G-Bb-Db-E, klokken 7 Db-E-G-Bb / C#-E-G-A# og så videre.

Dette virker kanskje en smule komplisert, men er mye enklere enn det kan virke som; man lærer simpelthen de 12 tonene i kvintsirkelen, og repeterer forholdet til andre toner. Etter å ha gjort dette en lang rekke ganger, går det like automatisk som å fremsi alfabetet; etter A kommer B, og etter C kommer D. Alfabetet består av 29 bokstaver, kvintsirkelen av ikke mer enn 132 forskjellige kombinasjonsmuligheter; kan man alle 132 i søvne, kan man lekende lett bygge opp all verdens akkorder uten å måtte bruke en halv time på å finne frem akkordboken.

Eller man kan bare legge fingrene over tangentene, og spille noe spontant uten mål og mening, slik han gjør her:

Om man vil lære seg å spille, finnes det utallige veier til målet; det viktigste er å se på dette som en lek som man kan ha glede av; som barn bygde man flotte bygninger med Lego-klosser - som voksen kan man bygge opp sanger med samme metode, men i stedet bruke toner - en tone her, og en tone der.

Derfor anbefales det virkelig å ikke gi opp spillingen enda, og ønsker deg en strålende helg.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[tussi680]

Dette var en herlig tråd!

Piano ja, det ønsket jeg meg inderlig da jeg var lita, men fikk aldri noe øving eller undervisning. 

Fikk det dermed i voksen alder, begynte hos en verdenskjent pianist/organist, som jeg gikk hos i to år. Elsket å spille, til samboers store fortvilelse noen ganger. Pga øving.

Fikk meg etterhvert et ekte piano og det klang meget godt.

Her og nå sitter jeg med et elektrisk et, men øving, hvor har det blitt av? 

Men jeg kommer for alltid til å ha et resten av livet, det er bare så nydelig å høre på klangen fra både Mozart og Alf Prøysen liksom.  💓 😍

[AnonymBruker]

30 minutter siden, tussi680 said:

Dette var en herlig tråd!

Piano ja, det ønsket jeg meg inderlig da jeg var lita, men fikk aldri noe øving eller undervisning. 

Fikk det dermed i voksen alder, begynte hos en verdenskjent pianist/organist, som jeg gikk hos i to år. Elsket å spille, til samboers store fortvilelse noen ganger. Pga øving.

Fikk meg etterhvert et ekte piano og det klang meget godt.

Her og nå sitter jeg med et elektrisk et, men øving, hvor har det blitt av? 

Men jeg kommer for alltid til å ha et resten av livet, det er bare så nydelig å høre på klangen fra både Mozart og Alf Prøysen liksom.  💓 😍

Flott å høre at du har glede av spillingen; det er jo det viktigste - iblant blir det kanskje ikke så mye tid eller overskudd til regelmessig øving når livet er i en fase der man har andre ting å tenke på, men så lenge gleden ved å spille er der, vil man alltid kunne sette seg foran tangentene, få liv i fingrene, og ta opp spillingen igjen.

Forsvinner derimot spillegleden, kan veien tilbake til pianoet bli altfor lang, og man kan få det samme pliktforholdet til musikken som til en kjedelig hjemmelekse på skolen som man utsetter gang på gang.

Så ta vare på gleden av å spille; når det gjelder øving, trenger man jo ikke å spille for å øve å spille, og ting som fingerøvelser eller repetering av musikkteori er noe man kan gjøre mens man gjør andre ting - slik at også dette er et alternativ - på den annen side har jo praktisk spilling definitivt sine fordeler.

Uansett - lykke til videre på alle måter, og legger ved en video av hvordan pianospilling kan skape riktig god stemning på et offentlig sted; ingenting er som levende musikk.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

Her er for øvrig et bevis på at musikk ikke har noen aldersgrense, og at det aldri er for sent å lære seg å spille:

Og mer Boogie Woogie med musikerne fra forrige innlegg:

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

Pingvinuken er nå over, men det er ingen grunn til å gi opp leken, så idag vil jeg si noen ord om tangenter i miniatyrformat. Playmobil har produsert forskjellige sett med både piano og synth med tre-oktavers klaviatur, og her er sett 6527 for dem som setter pris på klassisk musikk - med en Beethoven-byste der Beethoven for en gangs skyld ser glad ut:

Lego har også mye å by på; metoden med å dele opp klaviaturet i kapitalistiske og sosialistiske oktaver og på denne måten lære å lese noter, kan enkelt forklares med Lego - skal komme tilbake til dette senere.

En annen måte å bruke Lego til å illustrere musikkteori på:

Dessuten har også Lego produsert et fungerende og selvspillende flygel som faktisk kan brukes til å spille på, skjønt det er delte meninger om hvor praktisk dette er; dette settet har nummer 21323:

Alle som har idéer til nye Lego-sett, kan sende dette inn, og er idéen god nok, kan dette resultere i et produkt som er å få kjøpt i butikken; Lego-flygelet er laget på grunnlag av en idé en kreativ sjel har sendt inn.

Og her er en video som viser hvordan man bygger flygelet - bruksanvisningen kan også lastes ned:

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[tussi680]

AnonymBruker skrev (På 15.5.2022 den 17.09):

Pingvinuken er nå over, men det er ingen grunn til å gi opp leken, så idag vil jeg si noen ord om tangenter i miniatyrformat. Playmobil har produsert forskjellige sett med både piano og synth med tre-oktavers klaviatur, og her er sett 6527 for dem som setter pris på klassisk musikk - med en Beethoven-byste der Beethoven for en gangs skyld ser glad ut:

Lego har også mye å by på; metoden med å dele opp klaviaturet i kapitalistiske og sosialistiske oktaver og på denne måten lære å lese noter, kan enkelt forklares med Lego - skal komme tilbake til dette senere.

En annen måte å bruke Lego til å illustrere musikkteori på:

Dessuten har også Lego produsert et fungerende og selvspillende flygel som faktisk kan brukes til å spille på, skjønt det er delte meninger om hvor praktisk dette er; dette settet har nummer 21323:

Alle som har idéer til nye Lego-sett, kan sende dette inn, og er idéen god nok, kan dette resultere i et produkt som er å få kjøpt i butikken; Lego-flygelet er laget på grunnlag av en idé en kreativ sjel har sendt inn.

Og her er en video som viser hvordan man bygger flygelet - bruksanvisningen kan også lastes ned:

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Dette var veldig artig å se på. 

[AnonymBruker]

2 hours ago, tussi680 said:

Dette var veldig artig å se på. 

Tusen takk.

Kreativiteten bak Lego-flygelet er jo imponerende; hvem skulle trodd at man kan bygge et fullt fungerende musikkinstrument som dette kun ved hjelp av Lego. Uansett er flygelet i mine øyne et bevis på at man aldri kan bli for voksen til å leke med Lego, og at det knapt er grenser for hva man kan bruke klossene til bare fantasien er stor nok; slik sett har Lego mye til felles med musikk, der man ved å sette sammen 12 enkle toner kan bygge opp all verdens avanserte melodier.

Ønsker både deg og dere andre musikkinteresserte som skriver her i tråden en strålende 17. mai ...!

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

Hei igjen, og riktig god helg i sommervarmen; det finnes naturligvis langt flere bruksområder for et piano enn bare Lego; eksemplevis som leketøy når barnet har kommet hjem fra barnehagen, og lek med Barbie føles en smule ensformig - her er 5-årige Anke Chen foran pianoet:

Et annet bruksområde for et piano er for å teste ut hvilken musikksmak familiens nyfødte har; 1-årige Lise Linde Kronenberg er blitt venn med tangentene når hun holder konsert på ett-års-fødselsdagen sin:

Og sist, men ikke minst - kombinasjonen analogt piano pluss katt ser ut til å fungere utmerket; sistnevnte setter etter alt å dømme pris på massasjen:

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.6.2022 den 2.24):

Hei igjen, og riktig god helg i sommervarmen; det finnes naturligvis langt flere bruksområder for et piano enn bare Lego; eksemplevis som leketøy når barnet har kommet hjem fra barnehagen, og lek med Barbie føles en smule ensformig - her er 5-årige Anke Chen foran pianoet:

Et annet bruksområde for et piano er for å teste ut hvilken musikksmak familiens nyfødte har; 1-årige Lise Linde Kronenberg er blitt venn med tangentene når hun holder konsert på ett-års-fødselsdagen sin:

Og sist, men ikke minst - kombinasjonen analogt piano pluss katt ser ut til å fungere utmerket; sistnevnte setter etter alt å dømme pris på massasjen:

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

Morsomt 🙂

Er du kjent med Alma Deutscher? Hun er interessant å følge synes jeg. Startet komponere fra veldig ung alder. 

Anonymkode: 6c06c...c41

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Morsomt 🙂

Er du kjent med Alma Deutscher? Hun er interessant å følge synes jeg. Startet komponere fra veldig ung alder. 

Anonymkode: 6c06c...c41

Takk for tips - hadde ikke hørt om henne før du nevnte det, men ser at hun har mange videoer på YouTube, og gir inntrykk av å være en svært begavet musiker.

Imponerende hvordan barn i en alder der jevnaldrende leker barndommens enkle leker kan suge til seg kunnskap; lille Mozart lærte å spille som treåring ved å se på den fire år eldre søsteren sin, og på egen hånd utforske tangentenes og musikkens mysterier - ifølge Wikipedia:

Quote

He often spent much time at the clavier, picking out thirds, which he was ever striking, and his pleasure showed that it sounded good. ... In the fourth year of his age his father, for a game as it were, began to teach him a few minuets and pieces at the clavier. ... He could play it faultlessly and with the greatest delicacy, and keeping exactly in time. ... At the age of five, he was already composing little pieces, which he played to his father who wrote them down.

I forhold til musikalsk genialitet i så ung alder er jeg som en vraltende flodhest i en porselsensbutikk, men man trenger heldigvis ikke å satse på perfeksjon for likevel å ha glede av musikken.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

Å lese noter kan virke litt uvant til å begynne med, og for å gjøre spillingen enklere, finnes det mange opplæringsvideoer på YouTube der man hopper over notene for i stedet å vise hvordan man spiller direkte på klaviaturet - problemet med å gjøre ting enkelt, er at dette kan bli langt mer forvirrende enn notelesing.

Kom nettopp over denne (kinesiske?) videoen som i mine øyne er et skrekkeksempel på hvordan ting ikke bør gjøres; her er det ikke mindre enn minst ti forskjellige farger å velge mellom, og fullkommen forvirring ellers - noen farger skifter av en eller annen mystisk grunn farge når de "faller ned" til klaviaturet, mens andre ikke gjør det, så jeg lurer på om noen av dere kanskje forstår noe av logikken i dette fargekaoset:

Fortsatt strålende sommer.

- Brian

Anonymkode: 95678...a15

[AnonymBruker]

  Siden det sikkert er noen der ute som kunne tenke seg å begynne å spille tangenter, men ikke har noe å spille på, finnes det også virtuelle instrumenter som man kan leke seg med; på virtualpiano.net har man dette pianoet der man i stedet kan bruke tastaturet på PC-en:

Ellers har NRK kommet med en interessant artikkel om pianospilling og Rachmaninovs tredje klaverkonsert - som av mange blir ansett for å være verdens vanskeligste:

https://www.nrk.no/kultur/xl/_rach-3__-verdas-vanskelegaste-pianostykke-1.15990326

Med tanke på kjente pianisters hender, har jeg hørt at Grieg hadde så små hender at han fikk laget et spesialtilpasset instrument, men Rachmaninov, derimot - han hadde det kanskje ikke i kjeften, men i alle fall i hendene:

For å forstå vanskelighetsgraden av dette kjente stykket litt bedre, kan man se hvordan en pianist øver på dette:

Og her er en video med første sats av konserten:

... og fortsettelsen:

Til slutt stykket i sin helhet, i en klassisk fremføring med Alexis Weissenberg fra 1968:

Quote

Sergei Rachmaninoff: Piano Concerto No. 3, Op. 30 in D minor

1. Allegro ma non tanto (16:25)

2. Intermezzo: Adagio (11:42)

3. Finale: Alla breve (14:54)

 

Alexis Weissenberg, piano

 

Chicago Symphony Orchestra - Georges Prêtre, conductor

 

Original LP:  RCA  LSC-3040 (1968)

 

CD re-issue:  BMG Music (RCA Gold Seal)  9026-61396-2 (1993)

 

Original liner notes by Alexis Weissenberg:

 

It was Rachmaninoff's own recording of the concerto that revealed the work to me for the first time.  I remembered this quite suddenly and with extraordinary precision the day, in Chicago, we sat listening, exhausted and happy, Jack Pfeiffer, the RCA technicians, Georges and I, to the final takes of the last recording session.  We had worked hard and well for two long days, and thanks to the orchestra's constant enthusiasm and cooperation of the highest professional quality the recording had been finished in record time.  For each one of us the work was done, another record had been born.  But for me, that late afternoon, it was a little more than that; in fact, it was a long-time dream that had suddenly come true.

 

It is often a pity that, with time, one tends to forget the moment when one first came into contact with a new work.  While later performances of that work can have their ups and downs and be more or less exhilarating, nothing is, in a way, more thrilling, more exciting to an interpreter than his first discovery through listening or sight-reading.  Later, of course, when fully assimilated and completely re-created through the compulsive nature of one's talent, imagination and temperament, the work becomes such a part of oneself, such an unconditional fragment of one's creative nature, that one tends to feel, logically, that the composition somehow never existed away from one.  This, actually, is a conviction that is essential to re-creation.

 

But that first moment, that spine-thrill of love at first sight, holds infinite magic in it.  I must have been 7-8 years old, not more.  Already, music was not part of my life, I had become part of its life.  Everything connected with musical sound — harmonies, rhythms, melodic lines — had already established itself in me, and around me, as an absolute climate of self-expression and unlimited exploration for the rest of my life.  Recordings by Hoffmann, Horowitz, Rachmaninoff and Backhaus had become vitally important, and the days when after a long and wonderful piano lesson I would go with my teacher Wladigeroff to his brother Luben's house to listen to them were anticipated with the same tension and excitement as birthdays and Christmas.  It was at Luben's that I first heard the Rachmaninoff Third, recorded by the composer.

 

Every child who is studying the piano seriously and has at heart the ambition to make it his professional career knows what it is to daydream, or sit awake nights “night-dreaming,” about his first public appearance, in what seems a hundred years from then, at a gigantic plush-gilded concert hall packed with millions of people, looking like a jumbo-size penguin, seated in front of a monstrous jet-black concert grand with the biggest sound ever, surrounded by the largest and greatest (in that order!) orchestra, and with probably God conducting, playing the. . . . .

 

It had been the Tchaikovsky B-Flat for me too, of course.  Until then.  And then came the Rachmaninoff Third.  I can still see myself, barely sitting on the edge of a chair in Luben's library, my heart pounding faster and faster, my eyes wide open (my mouth probably too), listening incredulously to what seemed then the discovery of the Concerto of all Concerti, and reliving through the scene described above up to the last thunderous applause that brought an apocalyptic end to an unmeasurable dream!  Wladigeroff laughed heartily — “You'll play it someday.”

 

That night I didn't sleep for the very opposite reason.  I thought, “I'll never be able to play it.”

 

Six years later, in Jerusalem, I saw the piano score in a music store and bought it.  Reflexively, the same fantasy switched on automatically, but by then an instinctive teen-age censorship had brutally readjusted certain details regarding qualifications, plush-gildedness, quantities, enormities and the final result.  A first and unhappy attempt at sight-reading a visually frightening score did not help much in altering a pessimistic climate.  Instead, I bought the Horowitz-Coates historic recording and listened to it day in, day out.  It still remains a favorite, and by a wonderful, sentimental coincidence the first live performance of the concerto I heard was by Horowitz with Reiner and the New York Philharmonic in a memorable concert.

 

It was only during the winter of 1946, when I commuted between Philadelphia and New York to study with Samaroff at Juilliard, that I first seriously tried my hand at the concerto.  I had decided to present the Rachmaninoff Third with the Brahms Second and the Chopin E Minor at both The Philadelphia Orchestra Youth Contest and the Leventritt Award Competition that same year.  Madame Samaroff gave me my first opportunity to play the concerto with a second piano two months before the Leventritt Eliminations started, at one of her weekly Leyman Courses at Town Hall.  That was an excellent occasion for me to loosen up the work interpretively and to let it breathe some fresh air after the long weeks of applied hard labor.  It was also at that concert that I met William Kapell, who came backstage and soon became a close and invaluable friend.  To me, Willie gave one of the finest and most exciting performances of the Rachmaninoff Third I have ever heard, in Boston with Koussevitzky.

 

The following year, in 1947, as winner of The Philadelphia Orchestra Youth Contest, I had the great privilege of playing the concerto under Eugene Ormandy with The Philadelphia Orchestra.  That particular concert also marked the beginning of my career in America — my early career in America, that is.

 

That same year, just after the Leventritt Award and during my first coast-to-coast tour of the United States, I was called upon as a last-minute substitute for Vladimir Horowitz, suddenly taken ill, in Pittsburgh, in the same concerto.  I also made my European debut with the Rachmaninoff Third, in Paris in 1950 with the Orchestre du Conservatoire at the Théâtre des Champs-Élysées.  The year after, I had an exciting collaboration in the concerto with Bernstein and the Israel Philharmonic.  That same year I made my debuts with it both at La Scala of Milan and at the Colón in Buenos Aires with Celibidache.

 

Recently, after a self-imposed and necessary sabbatical over a period of ten years for work and meditation and a restrained amount of public appearances, I reopened my career with the New York Philharmonic at Lincoln Center, and chose to make my comeback with the Rachmaninoff Third for reasons more sentimental than superstitious, although the concerto had in the meantime inevitably become a mascot in my life.

 

By this time I have, of course, long since revised my speculations and considerations as to which is the Concerto of all Concerti, and the two Brahms, the Fourth and Fifth Beethoven, the Mozart K. 271 and K. 491, the Bartók Second and a few others have alternately exchanged or shared the place of preference in my creative enthusiasm and musical needs, but the Rachmaninoff Third has kept, and will keep forever and without the slightest doubt, a place apart in my heart.  I still think it is the most gloriously written concerto for the piano, find it as thrilling and exciting to hear and perform as I did years ago, and I find very appropriate and rewarding this first opportunity I have had not only to give it all due credit for the often decisive part it has played in my artistic life but also to dedicate to it my unlimited and everlasting gratitude.

 

—Alexis Weissenberg

 

Paris, June 1968

- Brian

Anonymkode: 95678...a15