Jeg mener at folk som ikke aksepterer stebarn burde komme seg ut av forholdet

[Era Vulgaris]

Jon Are skrev (7 minutter siden):

Nei, man er ansvarlig for deg selv det øyeblikket de er fylt 18. Skulle jeg som voksen mann gå og gråte ti mor om noe hendte meg mener du? I følge deg er hun jo fortsatt ansvarlig for meg.

Hva slags magisk greie er det som inntreffer den dagen man fyller 18, som gjør at man plutselig står fullstendig ansvarlig for seg selv? De aller fleste 18-åringer går fortsatt på videregående skole. Jeg har selv to voksne sønner, og om de kommer gråtende til meg, stiller jeg selvfølgelig opp for dem. Et hvert normalt menneske gjør det, nettopp fordi vi er foreldre hele livet. Det betyr ikke at jeg er ansvarlig for dem, men at jeg elsker dem, uansett.

[Vera]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Nå er heller vel dyreriket mer mot at det er hanner som kverke andre hanners avkom, slik at hunnen kan produsere hans avkom. 

Har du noengang vært stemor? 

Om ikke synes jeg du kan lese litt i tråder her inne. Det forventes at man stiller opp og svulmer over av kjærlighet, selvoppofrelse, praktisk og økonomisk hjelp. Men! Du må for all del ikke tro du er verdt noe eller har lov til å mene noe. 

Det er vel ikke kjemperart at rollen oppleves litt kompleks og krevende? 

Anonymkode: a7ecb...f16

Nei, jeg har ikke vært stemor. Men jeg har en stefar til barnet mitt.
Han har ikke vært noe annet enn raus og inkluderende overfor barnet. Han er glad i barnet, og sidestiller barnet med felles barn. Forskjellsbehandling er helt utelukket for ham. De får det samme i gaver, det samme i lommepenger, det samme i kjærlighet..ja..helt sidestilt. 
Han kjøpte bil til stedatteren sin da hun ble 16..

Han gikk inn i forholdet med åpne øyne..han visste at jeg hadde barn, og at han måtte omstille seg om han ønsket å være i et forhold med meg. 
Jeg krever selvsagt at han blir behandlet med respekt av barnet mitt..det er jo et minstekrav. Og, vi bestemmer sammen i dette huset. 

Det er jo forholdet det er noe galt med - og ikke barnet, om du ikke blir behandlet med respekt? 

[Vera]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Her tror jeg rett og slett du er inne i essensen av det som er problemet. En del kvinner blir "den onde stemoren" fordi de føler seg truet, de blir ikke prioritert så høyt som de forventer, og barna er en daglig påminnelse om mannens tidligere forhold til en annen kvinne. Dette er vanskelig for mange, selv om de nok ikke vil innrømme det for seg selv en gang.

Min erfaring er at menn er mye mindre kompliserte i så måte. Da jeg møtte en ny mann etter min skilsmisse, var han helt fantastisk med mine barn fra dag en. Han prøvde ikke å ta noen farsrolle, men var en positiv og støttende voksenperson for dem. Han ble mer eller mindre en voksen kamerat, deltok på det de likte, introduserte dem for nye hobbyer som han drev med, og var laid back og grei. Han hadde også en god tone med eksmannen min, og det var aldri noe tull eller rot. Det samme har jeg sett hos venner og bekjente i samme situasjon.

Anonymkode: 2042b...26b

Jepp, det er min erfaring også. 
 

Jeg har en venninne (eller rettere sagt bekjent) som er stemor - hun suger i rollen sin rett og slett, og har samme mentalitet som mange stemødre her inne..barna hans er et irriterende vedheng. Hennes barn skal selvsagt inkluderes og vartes opp av han og hans familie. De reiser på ferier sammen med hennes barn..hans barn får ikke bli med   Han er en idiot som finner seg i dette..så ja..jeg tror begrepet «den onde stemor» oppsto av en grunn. 
 

Jeg tror vi blir styrt av instinkter i større grad enn vi liker å tro selv 🤷🏻‍♀️

[AnonymBruker]

ElMona skrev (1 time siden):

Altså, når man har tvunget noen ut i livet så er man ansvarlig for dem så lenge de lever. Ingen ber om å bli født

Guri, så dramatisk... Tvunget ut i livet faktisk. Har du kvaler med at du ble født? 

Anonymkode: 0067f...bad

[AnonymBruker]

Daria skrev (På 21.10.2021 den 15.53):

Men den jeg synes synd på i denne settingen her er fortsatt barnet, som åpenbart ikke har det bra og blir brukt av voksne som burde være mer opptatt av barnets følelser og mindre av sine egne, ikke stemor. Det som er viktig i alle dine/mine-konstellasjoner og nye forhold er å huske at de voksne har tatt et aktivt valg om å sette seg i denne situasjonen, det har ikke barnet. Barnet får bare tildelt nye omsorgspersoner, gjerne på fulltid i sitt eget hjem, og har å godta både situasjonen og personen. Det er helt sikkert vanskelig og utfordrende å være steforelder, men det er et valg man har tatt frivillig fordi man mener fordelene ved situasjonen er større enn ulempene. Barnet har aldri fått det valget, og får ikke nødvendigvis noen fordeler ved det - og mangler også mange av de verktøyene og den forståelse for å håndtere dette som de voksne har. Da ligger det på de voksne å sørge for at situasjonen blir best mulig for barnet - også når det går på tvers av de voksnes ønsker.

Jeg fikk en stefar da jeg var 15. Han var forsåvidt ikke slem, men han var fullstendig uinteressert - jeg kan telle på en hånd de gangene han tok initiativ til å snakke til meg i løpet av de 12 årene han og moren min var sammen (og mesteparten av den tiden bodde de sammen). Jeg var gammel nok til å forstå at det var han som var problemet, ikke meg, men det var likevel ganske sårt å se at moren min valgte en mann som så tydelig ikke brydde seg om barna hennes. Hva det vil gjøre med mye yngre barn å ha en voksenperson som er en så stor del av dagliglivet deres og likevel ikke bryr seg, vil jeg helst ikke tenke på. Jeg tror det er utopisk å forvente at en steforelder skal elske stebarnet som sitt eget, men når man velger å bli en del av livet til et barn - som er et eget menneske, ikke et uunngåelig vedheng til partner - forplikter det. Klarer du ikke det, har du ikke noe i det forholdet å gjøre.

Jeg hadde en slik stefar. Han brydde seg nada om oss, og var i tillegg sint og oppfarende. Alkoholproblemer hadde han også. 5 år tok det før moren min kastet han på dør(men de fortsatte å være kjærester i 10 år til)

Anonymkode: 47a67...2bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.10.2021 den 16.59):

Nei, er vel den som skriver om avliving som er ond/har onde tanker. Jeg ønsker ikke stebarnet noe vondt, vil bare ha minst mulig med hen å gjøre. Tror nok mange er enige, men ikke vil si det. 

Jeg elsker selvsagt mannen min, er nettopp derfor det er så ekkelt at han har barn med en annen. Så at de har lite kontakt, og forhåpentligvis enda mindre kontakt når vårt felles barn blir født er kun positivt. 

Anonymkode: e8ab0...281

Du er et ondt menneske, og mannen din burde vite hva slags kvinne han venter barn med.

Anonymkode: 47a67...2bf

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Her tror jeg rett og slett du er inne i essensen av det som er problemet. En del kvinner blir "den onde stemoren" fordi de føler seg truet, de blir ikke prioritert så høyt som de forventer, og barna er en daglig påminnelse om mannens tidligere forhold til en annen kvinne. Dette er vanskelig for mange, selv om de nok ikke vil innrømme det for seg selv en gang.

Min erfaring er at menn er mye mindre kompliserte i så måte. Da jeg møtte en ny mann etter min skilsmisse, var han helt fantastisk med mine barn fra dag en. Han prøvde ikke å ta noen farsrolle, men var en positiv og støttende voksenperson for dem. Han ble mer eller mindre en voksen kamerat, deltok på det de likte, introduserte dem for nye hobbyer som han drev med, og var laid back og grei. Han hadde også en god tone med eksmannen min, og det var aldri noe tull eller rot. Det samme har jeg sett hos venner og bekjente i samme situasjon.

Anonymkode: 2042b...26b

Jeg tror det er fordi samfunnet generelt stiller helt andre krav til kvinner i omsorgsroller enn menn. Derfor blir rollen også mer krevende for kvinner. 

Ikke fordi de er mer egoistisk eller needy. Men fordi rollen er annerledes. 

Som du sier, din mann ble mer en kamerat. Det kreves litt mer omsorg og innsats fra en stemor. 

Anonymkode: a7ecb...f16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg tror det er fordi samfunnet generelt stiller helt andre krav til kvinner i omsorgsroller enn menn. Derfor blir rollen også mer krevende for kvinner. 

Ikke fordi de er mer egoistisk eller needy. Men fordi rollen er annerledes. 

Som du sier, din mann ble mer en kamerat. Det kreves litt mer omsorg og innsats fra en stemor. 

Anonymkode: a7ecb...f16

Gjør det virkelig det? 
Jeg har da også vært i forhold med en mann med barn fra før, og jeg hadde et kjempegodt forhold til dem. Men omsorgsbiten og innsatsen var det far som sto for. Jeg var kompisen deres, kjæresten til pappa, og de var superbegeistret for meg.

Anonymkode: 2042b...26b

[Gjest rabrabara]

AnonymBruker skrev (På 21.10.2021 den 17.25):

Han vil nok elske vårt felles barn minst like mye. Han hadde ikke så mye å gjøre med barnet han allerede har i oppveksten. Syntes det er ekkelt at dette barnet som kjæresten helst ikke ville ha (ba barnemor ta abort, men hun tvang ham til å bli far) skal ha en rolle i vårt liv. Men de har ganske lite kontakt, og tror ikke barnet lider av det. Er nok like hensynsløs og egoistisk som moren sin.

Anonymkode: e8ab0...281

Ok, du er troll. Eller ekstremt forsømt i oppveksten. 

[Gjest rabrabara]

Vera skrev (4 timer siden):

Men hvorfor er det da så vanskelig å føle kjærlighet for et stebarn? 
Hvorfor krever det liksom så mye å bli glad i et stebarn? 
Det er det jeg sliter med å forstå..

Man har ingen problemer med å føle kjærlighet for venner, foreldre, søsken, barn, partner..men stebarn, det krever liksom så mye.

Min observasjon er at kvinner sliter mer enn menn ifht dette. Det virker som menn har mindre problemer med å bli glad i et stebarn. Kan det være at kvinner instinktivt føler at dette barnet blir en konkurranse? At dette barnet vil kreve oppmerksomhet fra partner, og at kvinnen anser stebarnet som en trussel mot fremtidige goder for felles barn? Jeg vet ikke..jeg syns bare det er et merkelig fenomen. 

Dette synes jeg er et godt eksempel på manglende forståelse. Jeg både er stemor og har stemor til mine barn. Og jeg vet at dersom forutsetningene ikke er der er det en vanskelig rolle.
 

Forventningene til en moderlig og betingelsesløs kjærlighet fra stemor til stebarn er store, men forholdene rundt ofte ikke optimale. Du skal elske som en mor, men ha lite eierskap. Barnet har to foreldre allerede (som regel) og rollen er ufullstendig. Du skal mene nok, men ikke for mye. Engasjere deg nok, men ikke for mye. Oppdra nok, men ikke for mye. Blande deg nok, men ikke for mye. 
 

Du slites i en typisk ta ansvar, men ikke myndighet-rolle. 
 

Det er klart at ditt eget barn, adoptert, født eller fostret, blir noe annet. Du har frihet i relasjonen. Du er DEN. Barnets person. 
 

Det betyr ikke at man ikke kan elske stebarn som sine egne. Det betyr bare at relasjonen ofte er annerledes. Man kan elske de som stebarn. Og det er helt okei. Omsorg, respekt, tid. Alt det man investerer er bra. Og bra nok. 

[AnonymBruker]

ElMona skrev (4 timer siden):

Det sa jeg aldri. Men folk snakker om å kaste ut ungene når de blir gamle nok.

Bra poeng. Mange her inne mener det er forkastelig at unge voksne bor hjemme hos foreldrene. Men som du skriver, ingen har bedt om å bli født. Kanskje noen har så store utfordringer at de ikke klarer å stå på egne ben. Er det ikke da foreldrenes ansvar, som faktisk har født de, å tilby de et sted å bo?

Anonymkode: 47a67...2bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Her tror jeg rett og slett du er inne i essensen av det som er problemet. En del kvinner blir "den onde stemoren" fordi de føler seg truet, de blir ikke prioritert så høyt som de forventer, og barna er en daglig påminnelse om mannens tidligere forhold til en annen kvinne. Dette er vanskelig for mange, selv om de nok ikke vil innrømme det for seg selv en gang.

Min erfaring er at menn er mye mindre kompliserte i så måte. Da jeg møtte en ny mann etter min skilsmisse, var han helt fantastisk med mine barn fra dag en. Han prøvde ikke å ta noen farsrolle, men var en positiv og støttende voksenperson for dem. Han ble mer eller mindre en voksen kamerat, deltok på det de likte, introduserte dem for nye hobbyer som han drev med, og var laid back og grei. Han hadde også en god tone med eksmannen min, og det var aldri noe tull eller rot. Det samme har jeg sett hos venner og bekjente i samme situasjon.

Anonymkode: 2042b...26b

Jeg er enig med deg. Men jeg tror veldig ofte (utifra erfaringer med mennesker rundt meg) at det er veldig mye enklere å komme inn som stefar enn som stemor.

Anonymkode: c3b33...ab5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er enig med deg. Men jeg tror veldig ofte (utifra erfaringer med mennesker rundt meg) at det er veldig mye enklere å komme inn som stefar enn som stemor.

Anonymkode: c3b33...ab5

Enig i det. Det virker som det er færre forventninger til menn. Selv min Even svigermor forventet mye mer av meg enn av sin egen sønn. Stefar til mine barn er ikke aktivt engasjert i mine barn, men han er grei og han prater med de om lutt gaming og sånn. Og ingen forventer mer fra han. 

Anonymkode: 28cc1...d2f

[AnonymBruker]

Vera skrev (4 timer siden):

Men hvorfor er det da så vanskelig å føle kjærlighet for et stebarn? 
Hvorfor krever det liksom så mye å bli glad i et stebarn? 
Det er det jeg sliter med å forstå..

Man har ingen problemer med å føle kjærlighet for venner, foreldre, søsken, barn, partner..men stebarn, det krever liksom så mye.

Min observasjon er at kvinner sliter mer enn menn ifht dette. Det virker som menn har mindre problemer med å bli glad i et stebarn. Kan det være at kvinner instinktivt føler at dette barnet blir en konkurranse? At dette barnet vil kreve oppmerksomhet fra partner, og at kvinnen anser stebarnet som en trussel mot fremtidige goder for felles barn? Jeg vet ikke..jeg syns bare det er et merkelig fenomen. 

Det handler vel om at du ikke har venner og familie boende hos deg med svært lite du skulle ha sagt. Som noen andre har nevnt her, så tror jeg ofte de vanskelige situasjonene oppstår i tilfeller hvor far har dårlig samvittighet overnfor sine særkullsbarn og i tillegg forventer svært mye fra stemor, uten at hun får lov til å ha så mye å si. 

Anonymkode: c3b33...ab5

[Vera]

rabrabara skrev (46 minutter siden):

Dette synes jeg er et godt eksempel på manglende forståelse. Jeg både er stemor og har stemor til mine barn. Og jeg vet at dersom forutsetningene ikke er der er det en vanskelig rolle.
 

Forventningene til en moderlig og betingelsesløs kjærlighet fra stemor til stebarn er store, men forholdene rundt ofte ikke optimale. Du skal elske som en mor, men ha lite eierskap. Barnet har to foreldre allerede (som regel) og rollen er ufullstendig. Du skal mene nok, men ikke for mye. Engasjere deg nok, men ikke for mye. Oppdra nok, men ikke for mye. Blande deg nok, men ikke for mye. 
 

Du slites i en typisk ta ansvar, men ikke myndighet-rolle. 
 

Det er klart at ditt eget barn, adoptert, født eller fostret, blir noe annet. Du har frihet i relasjonen. Du er DEN. Barnets person. 
 

Det betyr ikke at man ikke kan elske stebarn som sine egne. Det betyr bare at relasjonen ofte er annerledes. Man kan elske de som stebarn. Og det er helt okei. Omsorg, respekt, tid. Alt det man investerer er bra. Og bra nok. 

Jeg føler ikke at jeg mangler forståelse..jeg har en stefar til mitt barn. 
 

Når man går inn i et forhold - har man heller ingen sikkerhet..man kan ikke garantere at partner skal elske deg for alltid..man kan ikke garantere troskap osv..altså investerer man i noe som egentlig er høyrisiko. Elsker man mindre på tross av dette? 
Så hvorfor er det da vanskeligere å føle kjærlighet for et barn? 
 

Jeg skjønner veldig godt hva du mener med at relasjonen er anderledes..og jeg skjønner frykten! 
Min partner hadde denne frykten i mange år..han er så glad i barnet, og var selvfølgelig redd for å miste det (ved feks et samlivsbrudd)..men jeg tror han innså at man rett og slett må riske litt i livet..og at man aldri eier barna - uavhengig av om de er biologiske eller ikke..man risikerer at biologiske barn flytter ut og aldri ser seg tilbake også..så da er spørsmålet - skal man leve og elske, eller skal man holde tilbake i frykt?

Men jeg tror at kommunikasjon er nøkkelen her..og definerte roller. 
Jeg har alltid behandlet min partner med stor respekt - og det har jeg alltid hatt en forventning om at barnet mitt skal gjøre også. Vi har det slik at begge voksne bestemmer her - om barnet lurer på noe, eller ønsker noe -  er svaret det samme enten barnet kommer til meg eller stefar..

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Vera said:

Jeg føler ikke at jeg mangler forståelse..jeg har en stefar til mitt barn

Å ha en steforelder til sitt barn er noe helt annet enn å være en steforelder selv. 

Det tror jeg du også skjønner. 

 

Anonymkode: a7ecb...f16

[Gjest rabrabara]

Vera skrev (5 minutter siden):

Jeg føler ikke at jeg mangler forståelse..jeg har en stefar til mitt barn. 
 

Når man går inn i et forhold - har man heller ingen sikkerhet..man kan ikke garantere at partner skal elske deg for alltid..man kan ikke garantere troskap osv..altså investerer man i noe som egentlig er høyrisiko. Elsker man mindre på tross av dette? 
Så hvorfor er det da vanskeligere å føle kjærlighet for et barn? 
 

Jeg skjønner veldig godt hva du mener med at relasjonen er anderledes..og jeg skjønner frykten! 
Min partner hadde denne frykten i mange år..han er så glad i barnet, og var selvfølgelig redd for å miste det (ved feks et samlivsbrudd)..men jeg tror han innså at man rett og slett må riske litt i livet..og at man aldri eier barna - uavhengig av om de er biologiske eller ikke..man risikerer at biologiske barn flytter ut og aldri ser seg tilbake også..så da er spørsmålet - skal man leve og elske, eller skal man holde tilbake i frykt?

Men jeg tror at kommunikasjon er nøkkelen her..og definerte roller. 
Jeg har alltid behandlet min partner med stor respekt - og det har jeg alltid hatt en forventning om at barnet mitt skal gjøre også. Vi har det slik at begge voksne bestemmer her - om barnet lurer på noe, eller ønsker noe -  er svaret det samme enten barnet kommer til meg eller stefar..

Tror ikke det handler om frykt, heller om mismatch mellom forventninger og reelle muligheter. Og tror også det er ganske naturlig når et barn har to foreldre allerede at man ikke nødvendigvis føler morskjærligheten for stebarn. Men det er selvsagt milevis unna og det motsatte av å mislike eller ikke akseptere stebarnet.
 

Jeg har også stefar til mitt barn og merker at det er en annen rolle, med andre forventninger enn min rolle som hans barns stemor.

Endret 22. oktober 2021 av rabrabara

[Vera]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Å ha en steforelder til sitt barn er noe helt annet enn å være en steforelder selv. 

Det tror jeg du også skjønner. 

 

Anonymkode: a7ecb...f16

Nå er jeg i et forhold hvor vi snakker sammen..og prøver å legge tilrette for hverandre 🤷🏻‍♀️🤷🏻‍♀️
For at barnet mitt skal ha det bra, og for at partneren min skal ha det bra - må jeg lytte..og dermed prøve å forstå. 

[Vera]

rabrabara skrev (6 minutter siden):

Tror ikke det handler om frykt, heller om mismatch mellom forventninger og reelle muligheter. Og tror også det er ganske naturlig når et barn har to foreldre allerede at man ikke nødvendigvis føler morskjærligheten for stebarn. Men det er selvsagt milevis unna og det motsatte av å mislike eller ikke akseptere stebarnet.
 

Jeg har også stefar til mitt barn og merker at det er en annen rolle, med andre forventninger enn min rolle som hans barns stemor.

Ja..jeg tror det er riktig at det er forskjell på stemor og stefar..jeg tror helt oppriktig at menn har et mindre komplisert forhold til ting - og dermed har lettere for å være genuin i sin rolle overfor feks et stebarn.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Vera said:

Nå er jeg i et forhold hvor vi snakker sammen..og prøver å legge tilrette for hverandre 🤷🏻‍♀️🤷🏻‍♀️
For at barnet mitt skal ha det bra, og for at partneren min skal ha det bra - må jeg lytte..og dermed prøve å forstå. 

Jeg synes likevel det virker som du mener din erfaring med å ha stefar til ditt barn gircdeg den samme erfaringen med skjevheten i rollen som hun som er stemor. 

Skulle ønske de som ikke har forsøkt å være stemor var mer lydhøre for erfaringer med rollen enn egne forestillinger om den 

Anonymkode: a7ecb...f16