Jeg mener at folk som ikke aksepterer stebarn burde komme seg ut av forholdet

[Gjest ElMona]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Det enkleste er jo å bare ligge unna folk med unger. Å gå inn i et samliv med unger og ekser er jo en tap-tap situasjon.

Anonymkode: ba2d2...f88

Helt enig. Jeg kunne aldri datet noen med barn, tenk å gå inn i et forhold der du vet at du alltid kommer på andreplass uansett.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja ikke sant? Faren er alltid helt uskyldig oppi og selvfølgelig den selvoppofrende stemoren. 

Anonymkode: 32ee5...3fb

Jeg skrev at faren er tøffelhelt, det betyr veldig skyldig, siden han adlyder sin x. 

Anonymkode: 167ba...721

[Era Vulgaris]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor skal stebarn ødelegge for kjærligheten foreldre og steforeldre føler? Det er selvsagt ikke greit å behandle noen dårlig, men stebarn kan også akseptere steforeldre uten å prøve å sabotere forholdet mellom far/mor og den nye.

Anonymkode: e8ab0...281

Hvorfor skal en stemor/far komme inn og ødelegge en allerede eksisterende kjærlighet mellom foreldre og barn, kan man jo da spørre om? At barn finner det vanskelig at mor/far får ny kjæreste, kan da ikke være så vanskelig å forstå. Det du oppfatter som sabotasje handler nok om noe helt annet.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er ganske vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å være steforelder før man har prøvd det selv. Jeg hadde selv i mange år et syn på hvordan det var, og trodde jeg visste hva jeg gikk til da jeg falt for mannen min. Det gjorde jeg absolutt ikke. For tre år siden ble jeg sammen med en fantastisk mann som har tre barn fra før. Jeg ble tatt varmt imot av alle barna, og vi fungerer som en vanlig familie de ukene de er hos oss. Jeg er veldig glad i dem alle tre. Men, det er ikke problemfritt av den grunn. I vårt tilfelle dreier dette seg om eksen til mannen. Hun vil ikke ha noe med meg å gjøre, hun nekter å omtale meg ved navn og vil ikke møte meg. Jeg må gjemme meg når hun henter eller leverer barna. Jeg kan ikke være med på skoleavslutninger o.l., for da lager hun et sant H. Mannen min har tatt det opp med henne flere ganger, men hun er ikke til å rikke. Det var hun som forlot han, fordi hun fant seg en annen, som hun nå er gift med.  Likevel fremstår hun som ekstremt bitter, og det virker nesten som om hun er sjalu på meg/oss. Jeg vet ikke.. Det er grusomt vanskelig å være stemor oppi alt dette. Barna lider også under det, fordi de får ikke lov å snakke om meg når de er hos henne. Ting de har gjort sammen med meg må de la være å prate om. Hun tekster og ringer mannen min nesten daglig, om småting og ditt og datt, og han er møkka lei av hele situasjonen, men han prøver å holde en god tone for barnas skyld. 
 

Å være stemor handler om at man har blitt forelsket i en som har en fortid, og denne fortiden vil være med han videre. Det må man selvsagt godta. Men det er for lett å si at man bare må gå hvis man ikke aksepterer stebarna. Man kan akseptere stebarna, være veldig glad i dem til og med og ha det kjempefint sammen med dem, men det er fortsatt en vanskelig rolle å være stemor. Det er en annen kvinnes barn, som mannen din har hatt en intimt forhold til, og opplevd mange ting med. Det skaper mange følelser, naturlig nok. Når denne kvinnen også oppfører seg dårlig mot stemoren, gjør det ting enda vanskeligere og komplisert. 
 

Dette ble et langt innlegg. Poenget er at alle forhold er ulike, og det er for lett å generalisere. Noen stemødre har et godt forhold til barnas mor, andre opplever kanskje det samme som jeg. Og det jeg vil løfte frem her er at dette kan man ikke uttale seg om med mindre man er stemor selv, for det er faktisk komplett umulig å forstå denne rollen utenfra. 

Anonymkode: 05950...973

[AnonymBruker]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Forklar meg hva som er alternativet til å «akseptere stebarn» da. Jeg tror nok du skjønte at jeg satt det på spissen. 
Jeg hadde to barn da jeg traff min mann som bodde her hos meg. 
Skulle han liksom ikke ha «akseptert» det? Latterlig «.

Anonymkode: b2815...b21

Alternativet er å velge å ikke bli sammen med en med barn fra før. 

Utrolig ufint av deg at når noen faktisk forsøker på en nyansert debar, skriker du ut om å ønske å avlive stebarna dersom man ikke elsker dem som sitt eget. Skjønner du virkelig ikke at det finnes noe imellom? 

16 hours ago, ElMona said:

Tenker du at det ikke går an å elske et adoptivbarn som ditt eget heller? Hva med et surrogatbarn? Prøverørsbarn med noen andres sæd og egg? Et barn som faren ikke fikk vite om før etter det var blitt 10 år gammelt?

Trenger du en forklaring på forskjellen mellom adoptivbarn og stebarn? 

Anonymkode: a7ecb...f16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Han vil nok elske vårt felles barn minst like mye. Han hadde ikke så mye å gjøre med barnet han allerede har i oppveksten. Syntes det er ekkelt at dette barnet som kjæresten helst ikke ville ha (ba barnemor ta abort, men hun tvang ham til å bli far) skal ha en rolle i vårt liv. Men de har ganske lite kontakt, og tror ikke barnet lider av det. Er nok like hensynsløs og egoistisk som moren sin.

Anonymkode: e8ab0...281

Tenk å skrive så stygge ting om et barn, og vinkle det til at det er barnet det er noe galt med 😡🤬😢

Anonymkode: aa457...be7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.10.2021 den 11.01):

Det hadde jeg sagt! Mine eldste er 14 og 17. Jeg har gjort det klinkende klart at de etter fylte 18 år må studere eller jobbe og bidra i husholdningen hvis de ønsker å bo hjemme - ta sin del av husarbeid, utgifter til mat osv. Jeg kommer ikke til å akseptere at de later seg på sofaen min i alder av 25. 

Anonymkode: 98b13...6c9

Og det har du sagt fordi du er en ansvarsfull mor som ønsker å lære barna dine ansvar. At ting ikke kommer gratis og at man må jobbe for ting. Skulle vært flere mødre som deg! Mange syr i dag dessverre puter under armene på barna og gjør de en bjørnetjeneste slik at de ender som «sofagriser» gjerne resten av livet også.

 

you go mama👏🏻❤️

Anonymkode: 03094...876

[NeverMore]

AnonymBruker skrev (På 21.10.2021 den 10.49):

Det hadde du helt sikkert sagt om eget barn og ja.

Anonymkode: 32ee5...3fb

Ikke meg du siterer, men jeg hadde det. Voksne hjemmeboende barn er greit, men de må bidra på noe vis. Dersom det er en diagnose i bildet må de oppsøke og få hjelp. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest alle svarene.. 

Men jeg har vært stemor i 7 år nå. Jeg var ung og hadde ingen egne barn når jeg traff mannen min… Barnet har bodd hos far 100% hele tiden, pga mor har MS, som utviklet seg ekstremt raskt og mye ifb med fødsel og barseltid..

Barnet var 3,5 år når jeg kom inn i bildet.. 

Jeg forstod raskt at barnet hadde mye traumer..  (På folkemunnet kaldt Drittunge??) 😢

Jeg velgte 6 uker inn i forholdet og sende bekymringsmelding og anmelde mor for seksuelt misbruk! Det blir det god stemning av det🥶 NOT! 
Det viste seg at mine antakelser var korrekte😰 Mor sitter med en HELT annen oppfatning av meg selvsagt! Men både barnevernet, politiet og barnas hus var ikke i tvil i denne situasjonen.. Mor har kognetive utfordringer i tillegg…❤️
Jeg valgte også selv å begynne i terapi da barnet avviste meg og min kjærlighet så brutalt at jeg ble nesten helt ødelagt!

Nå 7 år etterpå og masse terapi, ser jeg at jeg også i peridoder,la mye UFORSKYLDT dritt på dette barnet, pga MIN EGEN historie, og min frykt for avvisning.. Og i disse periodene så ser jeg at MANGLENDE støtte og engesjament fra far var den viktigste faktoren.. Far reagerer med unnvikelse når ting ‘’blir vanskelig’’.. Og dette trigget min frykt for avvisning.. 

Ett viktig moment er også at som Stemor har du INGEN rettigheter vedr barnet..En lærer har mer å si ofte enn en stemor!

Vi har nå 4 barn og HERRREGUD så glad jeg er for at jeg ikke ‘’stakk’’, den gangen, for det at jeg ikke ‘’tålte’’ stebarnet❤️ Jeg og barnet har virkelig vokst sammen🥰

Jeg er også klar over at om far vil skilles, så vil jo jeg miste barnet…😢 Jeg vil jo ikke ha noe å si eller rettigheter, så helt klart føler jeg at mitt og barnets relasjon er prisgitt far i min situasjon… Og det er selvsagt uvirkelig vondt å tenke på.. Kan ikke se for meg en hverdan uten barnet❤️
 

Men siden jeg nå har bearbeidet min egen historie, klarer jeg å skille på hva som er mine triggere i situasjoner og når barnet som nå er 10, faktisk er ‘’urimelig’’… 

Og ja da, jeg kjenner på de samme følelsene ovenfor mine egne barn altså😵🙈 🥰

Jeg blir like irritert på  ‘’mine’’ biologiske barn som stebarnet når de ikke rydder etter seg foreksempel🤣

Jeg ser også at siden mor ikke har vært involvert vedr samvær, så har nok ‘’min’’ prossess vært enklere.. Vet ikke om jeg hadde klart fars unnvikende atferd, i tillegg til dårlig relasjon til mor, og i tillegg til avvisningenfra det stakkars lojale barnet😭

Jeg dømmer INGEN! Samtidig så tenker jeg at de voksne har ett vist ansvar for relasjonen voksen/barn! 
Og som steforelder og ikke få støtte av biologisk forelder (partneren) er virkelig en lidelse, og i de situasjonene det steforelder står ‘’alene’’ uten støtte/veiledning så mener jeg at ett brudd er på sin plass.. Ikke pga barnet, men pga partneren sin manglende støtte/veiledning..

Mener også at om en biologisk forelder opplever å bli ofte motarbeidet av steforelder vedr barnet, så er det biologisk forelder sitt ansvar å bryte..

Barnets alder og hvor mye samvær det er har også noe å si.. Er barnet 3 , 7 eller 16 eller 17 år.. Ingen situasjoner er like❤️
 

Anonymkode: 670a6...263

[Gjest Jon Are]

AnonymBruker skrev (På 21.10.2021 den 10.31):

Jeg kan helt ærlig si at jeg ønsker mitt stebarn ut, men med god grunn. Han er en voksen, lat, sur sofagris på 25... 

Anonymkode: 20541...5ff

Men da burde du kaste ham ut. Det hadde jeg gjort for lenge siden 

[Gjest Jon Are]

La oss være realistiske. Å elske...Nei, det tror jeg hører sjeldenhetene til. Men å aksepterer og behandle et småbarn bra,.er en selvfølge.

Å være steforeldre til et barn er en utakknemlig rolle. Jeg har tidligere rådet flere til å i ikke gjøre  . Det koster for mye.

Det jeg reagere på er når voksne stebarn krever like mye oppmerksomhet som et småbarn og forlanger like mye hjelp og støtte fra mor eller far da.. Det henger ikke på greit. Når man et 20 bør man være ute av barndomshjemmet. Det er jo helt selvfølgelig. Det er jo flaut å he ge rundt foreldre og spørre om penger og middag og bo på.rommet sitt da.

 

[Gjest Dævendøtte]

ElMona skrev (17 timer siden):

Helt enig. Jeg kunne aldri datet noen med barn, tenk å gå inn i et forhold der du vet at du alltid kommer på andreplass uansett.

Jeg er gift med en mann som hadde to små barn fra tidligere forhold. Og har aldri vært på andreplass i forholdet. 

For oss har det heller ikke vært nødvendig å ha vinnere eller tapere, vi er en familie og drar lasset mot samme mål. Å ha det fint sammen. 

Det har ALDRI vært nødvendig for mannen min å prioritere barna før meg, eller omvendt. Vil han være sammen med barna sine, ja, da er han sammen med barna sine. Er ikke sånn at jeg kommer inn fra sidelinja og krever tid med ham, i så fall er vi sammen alle sammen. Barna hans ser heller ikke på meg som en konkurrent, de vil helst at jeg er med på alt, akkurat som faren er. 

Finnes bra forhold også, så ikke la deg skremme fullstendig om du møter den rette. 

[Akebrett]

Dævendøtte skrev (7 minutter siden):

Jeg er gift med en mann som hadde to små barn fra tidligere forhold. Og har aldri vært på andreplass i forholdet. 

For oss har det heller ikke vært nødvendig å ha vinnere eller tapere, vi er en familie og drar lasset mot samme mål. Å ha det fint sammen. 

Det har ALDRI vært nødvendig for mannen min å prioritere barna før meg, eller omvendt. Vil han være sammen med barna sine, ja, da er han sammen med barna sine. Er ikke sånn at jeg kommer inn fra sidelinja og krever tid med ham, i så fall er vi sammen alle sammen. Barna hans ser heller ikke på meg som en konkurrent, de vil helst at jeg er med på alt, akkurat som faren er. 

Finnes bra forhold også, så ikke la deg skremme fullstendig om du møter den rette. 

Så vakkert❤️
Det går ann å ha det godt med stebarn❤️ 

Og det er vel kanskje essensen?

Føler ofte at innlegg der stebarna er ‘’problemet’’, så sitter jeg ofte med inntrykket av det er relasjonen til partneren som er det egentlige problemet? 🤷‍♀️

Endret 22. oktober 2021 av Akebrett
Redigert

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er enorm forskjell på forhold med stebarn om man får felles barn med ny partner eller ikke.

Ser at det blir nevnt her at man kan være særboer, og dermed slippe å forholde seg til partners barn fra tidligere forhold. Og det funker jo om man ikke har planer om felles barn.

Men om man har barn fra før, og ønsker barn med partner, så sier det seg selv at man nødvendigvis må bo sammen. Og da må man også kunne forholde seg til barna partner har fra før. Og da behandle stebarn slik du behandler ditt eget barn.

Anonymkode: 47a67...2bf

[Gjest Jon Are]

Era Vulgaris skrev (15 timer siden):

Hvorfor skal en stemor/far komme inn og ødelegge en allerede eksisterende kjærlighet mellom foreldre og barn, kan man jo da spørre om? At barn finner det vanskelig at mor/far får ny kjæreste, kan da ikke være så vanskelig å forstå. Det du oppfatter som sabotasje handler nok om noe helt annet.

Alder er et viktig poeng her.  Voksne stebarn har ingen ting med å blande seg inn i foreldrenes liv.

[Vera]

Jeg sliter litt med å følge logikken til dem som sier at man aldri kan elske et stebarn….du elsker partneren din, og jeg går ut fra at partneren din ikke er ditt biologiske barn 🤔

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Er vel ganske få som ikke aksepterer stebarn, men er vel også veldig få som elsker stebarna sine. Det siste er altfor mye å kreve.

Min kjæreste har et barn fra før, og jeg aksepterer det barnet, men elsker hen ikke og kommer aldri til å gjøre det. Men vil elske vårt felles barn, det er noe helt annet.

Anonymkode: e8ab0...281

Da burde du ikke få barn med en som har barn fra før

Anonymkode: 47a67...2bf

[Vera]

Jon Are skrev (5 minutter siden):

Alder er et viktig poeng her.  Voksne stebarn har ingen ting med å blande seg inn i foreldrenes liv.

Hva mener du med «å blande seg inn i foreldrenes liv»?

Man er forelder hele livet.

[Gjest Jon Are]

Vera skrev (Akkurat nå):

Hva mener du med «å blande seg inn i foreldrenes liv»?

Man er forelder hele livet.

Jeg mener at når stebarn og varn generelt er passert voksen alder, så bør man ikke bry seg om foreldrenes private liv.

Man bør være voksen nok til å forstå at man eier ikke sine foreldre.

Klart man er forelder,.men en person på 20 skaø stå på egne ben. Man skal ikke forvente noe mer av foreldrene. Sier ikke at man ikke skal hjelpe i enkelte tilfeller ,.men ingen alderen forsørget man seg selv.  En dag må alle bli voksen , enten man liker det eller ikke.

[Vera]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Han vil nok elske vårt felles barn minst like mye. Han hadde ikke så mye å gjøre med barnet han allerede har i oppveksten. Syntes det er ekkelt at dette barnet som kjæresten helst ikke ville ha (ba barnemor ta abort, men hun tvang ham til å bli far) skal ha en rolle i vårt liv. Men de har ganske lite kontakt, og tror ikke barnet lider av det. Er nok like hensynsløs og egoistisk som moren sin.

Anonymkode: e8ab0...281

Altså..

Det burde virkelig innføres plikt til IQ-test før man setter barn til verden..du må gratulere så mye - du har akkurat skrevet de mest idiotiske innleggene jeg har lest på kvinneguiden på lang, lang tid..og det florerer av idiotiske innlegg her inne - så du har virkelig all grunn til å klappe deg selv på skulderen her.