Gå til innhold

Jeg mener at folk som ikke aksepterer stebarn burde komme seg ut av forholdet


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Nå er det ganske stor forskjell på å akseptere stebarn og å elske dem da…..

Anonymkode: bcc10...557

  • Liker 7
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Man skal ikke bo med barn man ikke klarer å være glad i. Da bør man ta ansvar, avslutte forholdet, for barnets skyld. Ingen barn fortjener å vokse opp i et hjem der de ikke er omringet av kjærlighet. 

Anonymkode: c0eb1...800

Kan du ikke prøve å være litt realistisk ?

Anonymkode: da78c...04d

  • Liker 7
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Man skal ikke bo med barn man ikke klarer å være glad i. Da bør man ta ansvar, avslutte forholdet, for barnets skyld. Ingen barn fortjener å vokse opp i et hjem der de ikke er omringet av kjærlighet. 

Anonymkode: c0eb1...800

Omringet av kjærlighet? Tror det er mange biologiske foreldre som sliter også når det kommer til å omringe barna sine med kjærlighet ;) Kan du definere det litt mer? 

Anonymkode: dd619...eac

  • Liker 6
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Her inne leser man om stemødre som prøver knallhard å få det til med stebarn. Men med ufordragelige stebarn står det alltid en ufordragelig biomor bak. Og biofaren er ofte tøffelhelt, som lar seg styre av den ufordragelige biomoren. 

Anonymkode: 167ba...721

  • Liker 7
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Lønnesirup01

Alt dette blir litt for kategorisk.

Det er forskjell på alderen på barna, det er forskjell på samværsdeling og det er forskjell på forventninger. 

Blir du sammen med noen som har barna på fulltid, eller tilnærmet det, så krever det noe helt annet av deg enn om du blir sammen med noen som har barna halvparten av tiden, der det er tilstedeværende både mor og far.

På samme måte krever det mer av deg å gå inn i et forhold med noen som har et barn på 3 år, enn et barn på 13 år eller et barn på 18 år. Ingen (oppegående mennesker) forventer at du skal elske et barn "som ditt eget" når barnet er nesten voksent. Blir du sammen med en kvinne som er alene med en 2-åring og så ligger det vel i kortene at du skal ha en slags farsrolle. Er biologisk mor eller far død, så blir det det samme.

Vi kan vel også være ærlige på at det er lettere å bli ordentlige nære og glad i et barn, jo yngre de er når du introduseres, og jo lenger tid du har med dem. Så når folk venter med å introdusere partnere for sitt barn fordi det er det lærebøkene sier du skal gjøre, så har det også en kostnad i andre enden; det blir litt vanskeligere å få den solide omsorgsrollen når barnet ikke lenger har åpenheten til et lite barn.

  • Liker 7
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Her inne leser man om stemødre som prøver knallhard å få det til med stebarn. Men med ufordragelige stebarn står det alltid en ufordragelig biomor bak. Og biofaren er ofte tøffelhelt, som lar seg styre av den ufordragelige biomoren. 

Anonymkode: 167ba...721

Ja, merkelig det der. Alt er alltid mors skyld. Selv om far har 50%. Mødre er visst alltid så «bitre» av en eller annen grunn. Selv om det som oftest er kvinnen som bryter ut av ekteskapet.

Greit å ha noen å skylde på. Barnet og mora. Aldri faren.

Anonymkode: b2815...b21

  • Liker 9
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Crazydoglady
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva hvis den biologiske forelderen til det barnet ikke ønsker at forholdet skal avsluttes?

Det er også mulig å begrense kontakt mellom steforelder og barn, man må ikke være aktiv steforelder om man ikke ønsker det. Man kan fint ha et overfladisk forhold til stebarn, men det fungerer best i de forholdene hvor man er særboer.

Selv er jeg i et forhold med mine og dine barn. Vi er særboere, og det muliggjør at jeg kan tilbringe tid hjemme hos meg selv de gangene han har barnet sitt. På den måten får de tid for seg selv, jeg får tid for meg selv og alle har det mye bedre.

Jeg synes ikke jeg automatisk skal måtte avslutte dette forholdet selv om jeg ikke ønsker å være aktiv steforelder til barnet. Jeg henter ikke og bringer ikke dette barnet noe sted, og har lite med det å gjøre. Barnet har to foreldre som elsker det. 

Anonymkode: 12996...ec7

Men det du beskriver her er jo ikke å være stemor. Selvsagt trenger ikke ny kjæreste å være noe som helst for barnet, om man ikke har noe med barnet å gjøre, det er vell helt greit. Men skal man omgås barn så ble voksne greie å oppføre seg. Viss ikke har de ikke noe rundt barn å gjøre. Bor man sammen så må man faktisk ta litt del. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er ikke realistisk og ikke mulig å elske stebarn som eget. Slikt er det bare. Det er heller ikke noe galt i det. 

Anonymkode: da78c...04d

Selvsagt er det mulig, men det er selvsagt ikke nødvendig. Det som er nødvendig er at man oppfører seg som et normalt, oppegående, empatisk og omsorgsfullt voksent menneske om man skal ha noe med barn å gjøre. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Stebarnet lyver til stemor og forelder om små og store ting for å beskytte sjalu og bitter mor som tar rare avgjørelser.

Feks kan mor bestemme at barnet ikke får lov å ta med seg riktige sko etter forholdene til stemor og far. Da lyver stebarnet og sier at h*n ikke finner skoene sine. Etterhvert blir man lei, og da er det vanskelig å like stebarnet. 

Vanskelig for far å "bare oppdra barnet" da når motivasjonen til stebarn er å beskytte mor. 

Anonymkode: 12996...ec7

Og hvor i dette eksempelet ble det stakkars barnet til problemet? "motivasjonen til stebarn", unnskyld meg, de har vell ikke noen særlig motivasjon utover å komme seg igjennom livet uten for mye bråk. Her er det motivasjon og handlinger til mor og/eller manglende innsats og innblanding fra far som er problemet. Og det du beskriver kan vell enkelt løses med å handle eget utstyr til barnet så man er forberedt. 

Kan det være slitsomt å stå i? Definitivt, men av alle som burde hatt skyld her så er vell barnet det siste man burde klandre. Hva har de gjort for å fortjene dette liksom? det går jo utover dem og. Og å forvente at de bare skal ta seg sammen når man ikke greier å ta seg sammen selv er jo ganske stort press å legge på barn. De lyver ikke for å beskytte mor, de lyver vell for å beskytte seg selv. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du aldri noensinne vært så frustrert av en situasjon, at du har følt for en utblåsning på det som symboliserer problemet. 

Jaja. Stemødre er ikke tillatt irrasjonelle følelser. Ikke engang en anonym utblåsning på nett. 

Alle disse stemødrene der ute må være helt fantastiske mennesker! De er de eneste som ilegges å granske egne følelser og virkelig legge det der det rasjonelt hører hjemme før de tar en anonym utblåsning som ikke går ut over noen. 

Applaus til dem for å klare stå i alle disse forventninger 

Anonymkode: a7ecb...f16

Jeg har vært i et slikt forhold, og ja det kunne være frustrerende, og Ja, i, virkeligheten så hadde vi noen kræsj, jeg og barnet, når frustrasjonen ble som verst. Men det har da ingenting med barnet å gjøre, slikt skjer jo med eget barn og.. Det ordnet jeg opp i med en gang situasjonen hadde roet seg. Den jeg var irritert/frustrert på var jo partner, og evt mor til barnet, men hun levde jo ikke jeg med. Det er da vitterlig ikke barnet sin feil at ting er blitt som det er blitt. 🤷

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Her inne leser man om stemødre som prøver knallhard å få det til med stebarn. Men med ufordragelige stebarn står det alltid en ufordragelig biomor bak. Og biofaren er ofte tøffelhelt, som lar seg styre av den ufordragelige biomoren. 

Anonymkode: 167ba...721

Heller en konfliktsky og tafatt forelder som ikke tørr å ta tak av en eller annen grunn, evt lat, orker ille, lettere å bare la ting være

Endret av Crazydoglady
  • Liker 2
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Er vel ganske få som ikke aksepterer stebarn, men er vel også veldig få som elsker stebarna sine. Det siste er altfor mye å kreve.

Min kjæreste har et barn fra før, og jeg aksepterer det barnet, men elsker hen ikke og kommer aldri til å gjøre det. Men vil elske vårt felles barn, det er noe helt annet.

Anonymkode: e8ab0...281

  • Liker 6
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Celina holmkold
AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg skjønner heller ikke hvor dere finner alle disse slemme stemødrene... 

Anonymkode: e0cbd...094

askepott og snøhvit 

  • Liker 3
Lenke til innlegg
Del på andre sider
fru Alving

Ofte er det konflikter mellom biologisk far og mor som er problemet, og lets face it de som klarer å samarbeide som foreldre forblir gjerne også gift.

Så det å være stemor er en utfordrende rolle.

Jeg har to biologiske barn og det er slett ikke alltid likt mellom dem. Noen ganger får den ene mer eller mindre. Største har vært på flere storbyturer alene med meg, minste er med meg på ting i det daglige siden største har mer egen planer.

Jeg føler ikke på noe press om å hele tiden skal helt like vilkår, da barna er forskjellige trenger forskjellige ting og jeg er selvsagt glad i begge to.

Men i familier med mine og dine barn er det liksom et krav om millimeterrettferdighet eller så føler noen seg utenfor. Bare tull at et barn som er på samvær en helg hver annen uke skal ha det største og beste soverommet(dette er et eksempel inspirert fra tråder på forumet)

Ikke lett å være stemor da.

  • Liker 7
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Her inne leser man om stemødre som prøver knallhard å få det til med stebarn. Men med ufordragelige stebarn står det alltid en ufordragelig biomor bak. Og biofaren er ofte tøffelhelt, som lar seg styre av den ufordragelige biomoren. 

Anonymkode: 167ba...721

Ja det er selvfølgelig stebarna som alltid er ufordragelige. 🙄 Hvis disse kjerringene synes det er så grusomt å bo med en tøffelthelt og hans jævlige barn så får hun dumpe han og flytte.

Anonymkode: 32ee5...3fb

  • Liker 4
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, merkelig det der. Alt er alltid mors skyld. Selv om far har 50%. Mødre er visst alltid så «bitre» av en eller annen grunn. Selv om det som oftest er kvinnen som bryter ut av ekteskapet.

Greit å ha noen å skylde på. Barnet og mora. Aldri faren.

Anonymkode: b2815...b21

Ja ikke sant? Faren er alltid helt uskyldig oppi og selvfølgelig den selvoppofrende stemoren. 

Anonymkode: 32ee5...3fb

  • Liker 5
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
5 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja det er selvfølgelig stebarna som alltid er ufordragelige. 🙄 Hvis disse kjerringene synes det er så grusomt å bo med en tøffelthelt og hans jævlige barn så får hun dumpe han og flytte.

Anonymkode: 32ee5...3fb

Det var da voldsom ordbruk? 

Anonymkode: a7ecb...f16

  • Liker 2
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
4 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja ikke sant? Faren er alltid helt uskyldig oppi og selvfølgelig den selvoppofrende stemoren. 

Anonymkode: 32ee5...3fb

Det ER en selvoppofrende ting å være stemor. Det er bare å lese innpå her hvilke krav som stilles 

Anonymkode: a7ecb...f16

  • Liker 5
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det ER en selvoppofrende ting å være stemor. Det er bare å lese innpå her hvilke krav som stilles 

Anonymkode: a7ecb...f16

Ingen tvinger dem inn i den rollen. De kan fint finne seg en mann uten barn.

Anonymkode: 32ee5...3fb

  • Liker 5
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er vel ganske få som ikke aksepterer stebarn, men er vel også veldig få som elsker stebarna sine. Det siste er altfor mye å kreve.

Min kjæreste har et barn fra før, og jeg aksepterer det barnet, men elsker hen ikke og kommer aldri til å gjøre det. Men vil elske vårt felles barn, det er noe helt annet.

Anonymkode: e8ab0...281

Så du AKSEPTERER barnet hans… det var veldig raust av deg. Skikkelig storsinnet. (For alternativet er jo… hva da? Barnehjem? Avlivning? Nekte dem å treffes?)

Utrolig at noen tror de er i en posisjon til å mene noe om stebarnets rett til eksistens som i akseptere/ikke akseptere at de finnes. Hvis det er alt du klarer så synes jeg litt synd på hele familien.

Anonymkode: b2815...b21

  • Liker 10
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
6 minutter siden, AnonymBruker said:

Så du AKSEPTERER barnet hans… det var veldig raust av deg. Skikkelig storsinnet. (For alternativet er jo… hva da? Barnehjem? Avlivning? Nekte dem å treffes?)

Utrolig at noen tror de er i en posisjon til å mene noe om stebarnets rett til eksistens som i akseptere/ikke akseptere at de finnes. Hvis det er alt du klarer så synes jeg litt synd på hele familien.

Anonymkode: b2815...b21

Så dramatisk da? Noen forsøker å fgorklare deg forskjellen på aksept (trådens overskrift) og elske, og du babler om avliving? 

Anonymkode: a7ecb...f16

  • Liker 6
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så dramatisk da? Noen forsøker å fgorklare deg forskjellen på aksept (trådens overskrift) og elske, og du babler om avliving? 

Anonymkode: a7ecb...f16

Nei, jeg så ikke noe forsøk på å «forklare meg forskjellen mellom akseptere og elske». Akseptere er absolutt minimum, så jeg synes ikke det er noe å skryte av. 

Anonymkode: b2815...b21

  • Liker 3
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Daria
AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Stebarnet lyver til stemor og forelder om små og store ting for å beskytte sjalu og bitter mor som tar rare avgjørelser.

Feks kan mor bestemme at barnet ikke får lov å ta med seg riktige sko etter forholdene til stemor og far. Da lyver stebarnet og sier at h*n ikke finner skoene sine. Etterhvert blir man lei, og da er det vanskelig å like stebarnet. 

Vanskelig for far å "bare oppdra barnet" da når motivasjonen til stebarn er å beskytte mor. 

Anonymkode: 12996...ec7

Men den jeg synes synd på i denne settingen her er fortsatt barnet, som åpenbart ikke har det bra og blir brukt av voksne som burde være mer opptatt av barnets følelser og mindre av sine egne, ikke stemor. Det som er viktig i alle dine/mine-konstellasjoner og nye forhold er å huske at de voksne har tatt et aktivt valg om å sette seg i denne situasjonen, det har ikke barnet. Barnet får bare tildelt nye omsorgspersoner, gjerne på fulltid i sitt eget hjem, og har å godta både situasjonen og personen. Det er helt sikkert vanskelig og utfordrende å være steforelder, men det er et valg man har tatt frivillig fordi man mener fordelene ved situasjonen er større enn ulempene. Barnet har aldri fått det valget, og får ikke nødvendigvis noen fordeler ved det - og mangler også mange av de verktøyene og den forståelse for å håndtere dette som de voksne har. Da ligger det på de voksne å sørge for at situasjonen blir best mulig for barnet - også når det går på tvers av de voksnes ønsker.

Jeg fikk en stefar da jeg var 15. Han var forsåvidt ikke slem, men han var fullstendig uinteressert - jeg kan telle på en hånd de gangene han tok initiativ til å snakke til meg i løpet av de 12 årene han og moren min var sammen (og mesteparten av den tiden bodde de sammen). Jeg var gammel nok til å forstå at det var han som var problemet, ikke meg, men det var likevel ganske sårt å se at moren min valgte en mann som så tydelig ikke brydde seg om barna hennes. Hva det vil gjøre med mye yngre barn å ha en voksenperson som er en så stor del av dagliglivet deres og likevel ikke bryr seg, vil jeg helst ikke tenke på. Jeg tror det er utopisk å forvente at en steforelder skal elske stebarnet som sitt eget, men når man velger å bli en del av livet til et barn - som er et eget menneske, ikke et uunngåelig vedheng til partner - forplikter det. Klarer du ikke det, har du ikke noe i det forholdet å gjøre.

Endret av Daria
  • Liker 6
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...