Løyet til ang giftemål. Hva tenker dere?

[Vipsen71]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg synes det er tragisk.

Anonymkode: 833b6...a7c

Hva er tragisk? At kvinner begynner å ta igjen? Bare å stålsette seg, vi begynner å bli veldig ferdig med å se på menns oppførsel på en overbærende måte. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Oi, her var det komt masse svar. 

For å poengtere, jeg vil ikke gå ifra ha pga dette. 

Jeg er villig til å svelge kamelen, men ønsker så sterkt å få vekk den dårlige følelsen jeg sitter igjen med.

Jeg har innsett at jeg aldri vil bli gift, og det vil jeg klare å leve med så lenge jeg klarer å få vekk bitterheten og tankene om lureri og alt det. 

Men uansett hvor mye jeg prøver ligger det alltid å lurer i bakhodet, og alt jeg forbinder med giftemål gjør meg i dårlig humør.

Jeg kan se ett bryllup på TV og da er dagen plutselig ødelagt og jeg er er irritert på samboer resten av dagen. Er DET jeg vil få vekk. 

Ts

Anonymkode: fbd58...c7b

Kjære deg, tenk deg litt om. Hvor mange kameler er du villig til å svelge i årene etterpå? Hvis du svelger denne, så bør du være veldig tydelig både til han og for deg selv at dette er den siste. Ellers kjører han over deg i resten av ditt liv. Det må du vurdere om du ønsker. 

Anonymkode: 093d9...e71

[AnonymBruker]

Høres ut som ringen er viktigre enn ungene

Anonymkode: aa6f9...377

[AnonymBruker]

Om det i årevis blir bygget opp om forventninger til frieri, bryllup og fest, hadde det låst seg for enhver. For uansett hva man da gjør vil det bli en nedtur.

Han får i alle fall bearbeide og dele hvorfor han ikke vil lenger. Jeg ville krevd parterapi. 

Anonymkode: b7651...be2

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg ville heller ikke gifte meg, men forandret mening da jeg ble forklart på en forståelig måte ("kvinne-hierarkier" etc.) hvorfor det var viktig for henne, at det ville være ydmykende for henne om vi bodde sammen og hadde barn og ikke kom til å gifte oss, at det ville oppleves for henne som at hun ikke var god nok for meg og at andre (kvinner) ville tolke det sånn. Ville jo ikke utsette ei jeg er glad i for det.

Det låter kanskje rart i dine ører, men jeg tror nok hele greia med ekteskap oppleves som litt ydmykende for flere menn enn meg - det å liksom skulle gå ned på kne og trygle om noens vedvarende kjærlighet, ringer og faenskap, gi etter for mas, logre som en hund i bånd, som om det er hun som gjør ham en tjeneste ved å la ham gifte seg med henne.

Alle vet jo at det ikke er sånn, alle vet jo at det er kvinner som (naturligvis) bryr seg mest om sånt, og at det sånn sett er ham som gjør henne en tjeneste (og derfor egentlig hun som bør gå ned på kne og alt det der).

Kanskje du kan nå bedre frem til ham dersom du appellerer til hans stolthet - dersom du tydeliggjør det at dette ville vært en tjeneste fra ham til deg mer enn motsatt, og at det er noe du ville vært takknemlig for. Ekteskapsavtale er så klart også et must, ettersom det stort sett er kvinner som initierer skilsmisse, og ingen mann ønsker å stå ruinert igjen.

Det er forresten også et poeng...at menn som er redd for ekteskapet som oftest egentlig frykter skilsmisse. At du ikke ender opp med å tjene på det økonomisk ved en evt. skilsmisse går sånn sett en lang vei i å demonstrere at du går inn i det med seriøsitet og løfter du tar alvorlig, og legger litt ære i.

Anonymkode: 3d958...e6c

Da regner jeg med at du ikke gjorde som mannen til TS og lovte ekteskap i begynnelsen (på eget inititativ) og så gikk tilbake på det?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Mulig litt langt dette, men trenger noen andres meninger. 

Tidlig i vårt forhold var vi begge enige om at vi skulle gifte oss etterhvert. Min kjæreste nevnte flere ganger at han hadde sine tanker om måten han skulle fri på. 

I bryllupet til ett familiemedlem for flere år siden var han ekstra romantisk sa ting som "gleder meg til vårt bryllup" "en dag skal jeg fri til deg". 

Det gikk ett år, og jeg kjører han til en kompis for kompiskveld, i bilen sier han "når vi har kjøpt hus, så får du en ring på fingen".

Etter enda ett år hadde vi kjøpt hus ilag. Jeg gikk å ventet på at han skulle fri. Ett år etterpå fikk vi barn nr 1. Så kom nr 2. 

No har vi bodd i huset i 6 år. 

Når vi har snakket om giftemål de siste årene så vil han ikke gifte seg. Selv når han vet hvor viktig dette har vært for meg. Han har lovd meg i flere år, gitt meg forhåpninger gjentatte ganger, også vil han ikke likevel. 

Jeg vet ikke hvorfor, men det sårer meg mer enn jeg innrømmer. No er det blitt slik at jeg ikke orker å se folk gifte seg på TV engang, blir kvalm av å se gifteringer og forlovelseserklæringer på SoMe. Jeg tror egentlig jeg har gått i så mange år og venter, for så å bli så skuffet. 

Første gang han sa han ikke ville gifte seg var når hans mor spurte "dere har vel gifteplaner i framtiden?" Så svarte han "jeg skal aldri gifte meg" 

Jeg fikk sjokk, men klarte aldri å si noe til det. 

No sitter jeg her 6 år etter huskjøp og kjenner jeg fremdeles ikke klarer å la det gå. 

Hva tenker dere? Hva ville dere gjort i mine sko? 

Anonymkode: fbd58...c7b

Jeg tenker at du har mast så jævlig mye at fyren føler seg kvelt. Derfor sir rhan at han aldri vil gifte seg. Han orker ikke maset.

Du legger altfor mye i et giftemål. Hverdagen blir akkurat likedan etter du er gift. Hvis det er så viktig kan dere bare formalisere det hos sorenskriveren. Men jeg regner med det er bryllupet som er det viktige for deg. 

Anonymkode: 7ddf0...a68

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg tenker at du har mast så jævlig mye at fyren føler seg kvelt. Derfor sir rhan at han aldri vil gifte seg. Han orker ikke maset.

Du legger altfor mye i et giftemål. Hverdagen blir akkurat likedan etter du er gift. Hvis det er så viktig kan dere bare formalisere det hos sorenskriveren. Men jeg regner med det er bryllupet som er det viktige for deg. 

Anonymkode: 7ddf0...a68

Les tråden. Allerede på side 1 skriver TS at hun har foreslått dette men da sier MANNEN at skal han først gifte seg så skal det være fest.

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme sko, bare at jeg er kvinnen i forholdet og det har vært meg som ikke ville gifte meg. Og her er grunnen: Jeg ville egentlig gifte meg, men hadde rotet meg inn i et økonomisk uføre. Hadde masse inkassosaker osv som jeg ikke ville at han skulle vite om da jeg syntes det var flaut. Så jeg brukte flere år til å rydde opp i det og så fort jeg var gjeldfri, fridde jeg og vi giftet oss. Kan dette være grunnen hos dere også? 

Anonymkode: 23203...f47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Kjære deg, tenk deg litt om. Hvor mange kameler er du villig til å svelge i årene etterpå? Hvis du svelger denne, så bør du være veldig tydelig både til han og for deg selv at dette er den siste. Ellers kjører han over deg i resten av ditt liv. Det må du vurdere om du ønsker. 

Anonymkode: 093d9...e71

Enig, og det som ofte skjer er at mannen plutselig finner seg ei ny dame og gifter seg med henne allerede etter 3 måneder...Har sett det før. 

Anonymkode: 39b72...389

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Fordi jeg tenkte jo selvsagt at jeg ikke trengte pressmiddel for å få giftet meg. 

Tok han på ordet jeg.

Anonymkode: fbd58...c7b

Du gjorde jo egentlig ikke det. Han sa at når dere fikk hus så skulle du får ring. Det var ordet. Når det ikke skjedde hadde det vært på sin plass å etterlyse, i hvert fall ikke smelle til med barn før dette med giftemål var avgjort.

Når det gjelder det å kvitte seg med den bitre følelsen så tror jeg du må begynne med å være ærlig mot deg selv. Du velger å være i et forhold med en person som ikke plages nevneverdig av å skuffe deg på noe helt elementært. Jeg vil tro du aldri hadde fått deg til å gjøre det samme mot han. Hadde det vært et løfte du visste hadde betydd noe for han, og du av en eller annen grunn ikke kunne oppfylle det, så hadde du tatt det opp og kommet med en skikkelig unnskyldning. Og gjort hva som helst for å kompensere. Det han har gjort mot deg, hadde ikke du gjort mot han. Og jeg vil tro at akkurat dette er det mest bitre av alt.

Enten, som flere foreslår, må du innfinne deg med at han har all makta i forholdet fordi han later til å kunne gi f i dine følelser uten å blunke. Hvis du klarer å akseptere at du ikke er like viktig for han som han er for deg, er det kanskje håp.

Eller så kan du se på han uten skylapper og innrømme for deg selv hva slags mann du har valgt å få barn med. Han er verken snill eller pålitelig. Og da er han neppe den mannen du som lita jente drømte om å gifte deg med. Kanskje han ikke er bra nok for deg, TS. Og hvis du klarer å komme deg dit, så vil ikke andres bryllup plage deg like mye. Kanskje du klarer å glede deg over at andre finner partnere som står opp for hverandre og og uten pressmidler lover hverandre troskap foran alle vennene sine.

Din samboer har det ikke i seg, og på dette punktet synes jeg det er rart om du hadde ønska å gifte deg med han.

[AnonymBruker]

Du kommer ingen vei uten å få han i tale. Det er han som sitter med alle svarene på spørsmålene dine. Spørsmål du ikke klarer å legge bak deg. Det eneste du kan gjøre er å fortsette å snakke om det, stikke spørsmål, presse på for samtale. Du må vise han at du ikke kommer til å legge det fra deg uten ordentlige svar og forklaringer. 

Ikke hør på dem som sier at han ikke elsker deg, det er ikke mulig for dem å vite. Det er mennesker som ikke evner å se nyanser, og har vanskelig for å forestille seg. Man kan fint elske et annet menneske, men ikke alltid klare å gjøre det som er rett likevel. Man kan til og med såre et menneske man elsker. Ikke alle skjønner dette. Ser på alt som et tegn på manglende kjærlighet. 

Anonymkode: bce02...8a0

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (39 minutter siden):

Du gjorde jo egentlig ikke det. Han sa at når dere fikk hus så skulle du får ring. Det var ordet. Når det ikke skjedde hadde det vært på sin plass å etterlyse, i hvert fall ikke smelle til med barn før dette med giftemål var avgjort.

Når det gjelder det å kvitte seg med den bitre følelsen så tror jeg du må begynne med å være ærlig mot deg selv. Du velger å være i et forhold med en person som ikke plages nevneverdig av å skuffe deg på noe helt elementært. Jeg vil tro du aldri hadde fått deg til å gjøre det samme mot han. Hadde det vært et løfte du visste hadde betydd noe for han, og du av en eller annen grunn ikke kunne oppfylle det, så hadde du tatt det opp og kommet med en skikkelig unnskyldning. Og gjort hva som helst for å kompensere. Det han har gjort mot deg, hadde ikke du gjort mot han. Og jeg vil tro at akkurat dette er det mest bitre av alt.

Enten, som flere foreslår, må du innfinne deg med at han har all makta i forholdet fordi han later til å kunne gi f i dine følelser uten å blunke. Hvis du klarer å akseptere at du ikke er like viktig for han som han er for deg, er det kanskje håp.

Eller så kan du se på han uten skylapper og innrømme for deg selv hva slags mann du har valgt å få barn med. Han er verken snill eller pålitelig. Og da er han neppe den mannen du som lita jente drømte om å gifte deg med. Kanskje han ikke er bra nok for deg, TS. Og hvis du klarer å komme deg dit, så vil ikke andres bryllup plage deg like mye. Kanskje du klarer å glede deg over at andre finner partnere som står opp for hverandre og og uten pressmidler lover hverandre troskap foran alle vennene sine.

Din samboer har det ikke i seg, og på dette punktet synes jeg det er rart om du hadde ønska å gifte deg med han.

👏👏👏

Anonymkode: 39b72...389

[Realverdien]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det finnes kun to grunner til at folk ikke vil gifte seg:

De vil ikke risikere pengene sine og tør ikke be om særeie

De er ikke sikre på at de vil være sammen resten av livet. 

Så da kan du jo prøve å finne ut hvilken han er.

Anonymkode: 727be...f3e

En klok mann. Hvorfor gi staten en grunn til å blande seg opp i privatlivet ens. Ikke er de fleste nordmenn religiøse heller.

[AnonymBruker]

Vipsen71 skrev (1 time siden):

Hva er tragisk? At kvinner begynner å ta igjen? Bare å stålsette seg, vi begynner å bli veldig ferdig med å se på menns oppførsel på en overbærende måte. 

At noen tror det der er å ta igjen.

Det er som femåringen som smeller døren igjen og føler seg stolt over å ha tatt over makten i familien...før hun innser at hun ikke helt vet hvor hun skal sove eller spise. 

Anonymkode: 833b6...a7c

[AnonymBruker]

Han har fått alt han vil uten å forplikte seg. Du burde ha ventet med barn før ekteskap. Ikke at jeg synes det er viktig, skal aldri gifte meg, men siden det var så viktig for deg, og du fortsatt hadde mulighet til å få barn med en mann som har samme verdier som deg. Du fulgte ikke dine valg i livet, du lot han bestemme, hvorfor? 

Anonymkode: a895e...8b0

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (1 time siden):

Da regner jeg med at du ikke gjorde som mannen til TS og lovte ekteskap i begynnelsen (på eget inititativ) og så gikk tilbake på det?

Hva er poenget med sånne kommentarer egentlig?

Her kommer en fyr inn og forsøker å gi en oppskrift på hvordan en del menn tenker og føler, og hvordan man kan angripe et problem på en fornuftig måte - altså kun hjelpsomme og gode ting - og det han skriver gir både mening og håp om at saken kan løses. 

Og så skal han liksom avspises fordi han er mann eller påta seg ansvaret for hva mannen til TS driver på med?

Anonymkode: 833b6...a7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Jeg har vært i samme sko, bare at jeg er kvinnen i forholdet og det har vært meg som ikke ville gifte meg. Og her er grunnen: Jeg ville egentlig gifte meg, men hadde rotet meg inn i et økonomisk uføre. Hadde masse inkassosaker osv som jeg ikke ville at han skulle vite om da jeg syntes det var flaut. Så jeg brukte flere år til å rydde opp i det og så fort jeg var gjeldfri, fridde jeg og vi giftet oss. Kan dette være grunnen hos dere også? 

Anonymkode: 23203...f47

Jeg synes det står respekt av innleggene til dere som kommer opp med ulike årsaker til at noe er som det er.

Anonymkode: 833b6...a7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Han vet veldig godt hvor viktig det er for meg. Han viste at jeg ikke ville inn i ett forhold uten å avklare giftemål først.

Når jeg spør får jeg bare "jeg bare vil ikke" 

Føler meg lurt ..

Anonymkode: fbd58...c7b

Han har jo lurt deg. Jeg hadde gått fra en sånn mann. 

Anonymkode: f628a...7e1

[AnonymBruker]

Nuith skrev (12 timer siden):

Dere har barn sammen. Det er viktigere enn ekteskap. Selvfølgelig skal du ikke gå.

Hva skjer hvis du frir selv? Tror du han kommer til å si nei da?

Jeg hadde gått likevel. Selv med hus og barn.

Anonymkode: f628a...7e1

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hva er poenget med sånne kommentarer egentlig?

Her kommer en fyr inn og forsøker å gi en oppskrift på hvordan en del menn tenker og føler, og hvordan man kan angripe et problem på en fornuftig måte - altså kun hjelpsomme og gode ting - og det han skriver gir både mening og håp om at saken kan løses. 

Og så skal han liksom avspises fordi han er mann eller påta seg ansvaret for hva mannen til TS driver på med?

Anonymkode: 833b6...a7c

Det var da voldsomt.

TS poengterer at dette handler om løgnen allerede i overskriften. Personen jeg siterte tok opp hva som skulle til for at han giftet seg, det var greit nok, men han ser ut til å ha hoppet bukk over hovedpoenget. Såfremt ikke han også løy om at han ville gifte seg i begynnelsen og gikk tilbake på sine egne ord. Det nevner han i så fall ikke.