Uføre som får barn ETTER å ha fått innvilget uføretrygd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg fatter det heller ikke. Jeg jobber 100%, eier egen bedrift med flere ansatte. Har to barn. Og jeg synes det er mye mer jobb med ungene enn jobben min. Jeg har ikke spesielt krevende barn heller. Så jeg fatter bare ikke at folk er for syke til å jobbe, men har helse og overskudd nok til å få barn på barn på barn. 

Anonymkode: a62b4...e57

Hvorfor i all verden fikk du hele to barn da!? Hvis man syns barn er mere slitsomt enn å jobbe så kanskje man mangler omsorgsgenet eller noe. 

Anonymkode: ccdd3...3df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg syns dette er så feil på alle måter og at trygden burde blitt revurdert. Klarer du ikke å jobbe så klarer du ikke det ansvaret det er å ha barn heller, og har du såpass med restarbeidsevne så burde det blitt brukt på arbeid fremfor å lage unger(om det så er 6 timer jobb for trygd) . Enda verre er det når man ser at de får barn etter barn og tydeligvis har all verden med tid og krefter til å følge opp i barnehage,skole, fritidsaktiviteter osv for 2-4 unger. 

At folk ikke skammer seg når de setter igang med å trykke ut barn etter å ha grått seg til uføretrygd er over min fatteevne. Ikke minst er det dårlig gjort ovenfor barna å la de vokse opp i en slik situasjon.

Kanskje de ikke var sååååå syke som de først trodde.

 

Anonymkode: 4b569...96d

Så jobb er viktigere enn å ha et meningsfullt liv?🤔

Anonymkode: 2d591...633

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg er faktisk helt enig. Kansje jeg er en av dem som er bitter.. Men jeg sliter selv med helsa, å er sm i perioder når jeg går på en smell. Har Fibromyalgi, prolaps i ryggen og ADHD. Har valgt bort flere barn pga helsen. Hadde jeg vært ufør hadde jeg nok hatt ork til flere barn, men nå er det så vidt det går med 2 barn og 80% stilling.. Så jeg er misunnelig på dem som er ufør å har både 3 og 4 barn. For jeg har valgt bort å få barn, for at jeg ikke har helse til både jobb og flere barn.

Det jeg reagerer på er at dem jeg kjenner som er ufør er hjemmeværende med disse barna til dem er både 2 og 3 år. 

Anonymkode: f7cb8...c70

Wow. Du jobber 80%, har to barn, og er misunnelig på uføre😳😳😳 Mye man skal lese tydeligvis. Tror mange har det alt for godt her i landet når man klarer å lire av seg at man misunner uføre altså.

Anonymkode: ccdd3...3df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så jobb er viktigere enn å ha et meningsfullt liv?🤔

Anonymkode: 2d591...633

Hvordan tror du vi skulle opprettholdt velferdssystemet om alle bare gjorde det de syns var moro og hadde mest lyst til hele tiden?

Anonymkode: 4b569...96d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvordan tror du vi skulle opprettholdt velferdssystemet om alle bare gjorde det de syns var moro og hadde mest lyst til hele tiden?

Anonymkode: 4b569...96d

Mhm det er derfor folk blir uføre... Smarting 

Anonymkode: ccdd3...3df

[AnonymBruker]

IDGAF skrev (1 time siden):

Ikke ødelegg en debatt med slike «politisk korrekt»- holdninger. 

Det må være lov å diskutere og stille spørsmål før en kommer med pekefingeren. Jeg spør jo her fordi jeg er interessert i å lære mer om temaet...

Høres absolutt ikke ut som om du er interessert i å lære mer om temaet. Dine forutinntatte meninger om uføre trenger du ikke prøve å prate bort.

Anonymkode: 579bd...ee4

[AnonymBruker]

Også folk som er funksjonshemmede, skadet, rullestolbrukere, osv får barn, og kan være gode foreldre - selv om de samtidig også har assistenter og/eller praktisk bistand i hjemmet.

Vi legger til rette for og hjelper til med at mennesker kan ha så hele liv som mulig, selv om de har skade/sykdom.

Og sånn skal det selvsagt være i et samfunn som er godt å leve i - for alle.

Hvordan vi tenker om og behandler våre svakeste sier alt om verdiene til samfunnet vårt. Og hvordan en person er.

Dette - kan du ha barn, så kan du jobbe -  er bare nok en hatytring, i en lang rekke med hatytringer mot uføre.

Er du så uheldig å bli syk/skadet og ufør, så skal en visst ikke gjøre annet enn å ligge inne og lide - ellers kan du jobbe. /s

Denne tråden er rett og slett utrolig stygg, og folk må seriøst ta et steg tilbake og tenke over hva slags holdninger til andre mennesker en nører opp under her.

Dette er den typen hatprat, hvor en umenneskeliggjør og legger all verdens tvilsomme egenskaper på ‘de andre’ - som i ytterste konsekvens fører til voldshandlinger og internering. Men denne farlige normaliseringen av å nedsnakke mennesker som er i en annen situasjon enn en selv - å merke enkelte grupper som ‘de uverdige det er greit å hate’. Det ødelegger selv idag mennesker og menneskelige relasjoner.

Nå må dette stoppe.

Hva er det dere driver med??

Hvorfor i huleste tillater KG at dette får spre seg og gro fram på deres plattformer?

Anonymkode: 121fe...1e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Hvordan tror du vi skulle opprettholdt velferdssystemet om alle bare gjorde det de syns var moro og hadde mest lyst til hele tiden?

Anonymkode: 4b569...96d

Ja jeg syns det er kjempemorro å ikke klare å dra på hytta med mann og barna. Støtt og stadig avlyse avtaler med venner og deres barn fordi jeg er dårlig den dagen. Gå med så store smerter at jeg har et medlemsskap i "Lifecircel" i Sveits (aktiv dødshjelp), som en forsikring, om den dagen kommer, der jeg ikke klarer mer. Og jeg er rimelig sikker på at jeg ville fått innvilget søknad om hjelp der, til tross for at nåløyet er smalt. Morsomt å ha så lite utbetalt at jeg er en større utgift for mannen min enn en bidragsyter. Morsomt når jeg på julaften ikke klarere å delta pga smertene men må høre på at ungene åpner pakker fra andre etasje of familien kose seg med julemiddag. 

Også er det så gøy at i tillegg til alt dette morsomme, så får jeg lese om andres mennesker tanker om meg og andre i lignende situasjoner. Om at vi bare har vondt i viljen. Og at det tydeligvis ikke går å ha barn (de får i alle fall ikke noe fullverdig liv). Nå er jeg så syk at flere barn selvsagt ikke er mulig og ungene kom da jeg enda var frisk. Men at det er mange uføre som det er mulig for å få barn, som likevel er for syke til å jobbe, tviler jeg ikke på. 

Uff for noen mennesker dere er. 

Anonymkode: 579bd...ee4

[Rotemor]

Jeg er så drittlei alle fordømmende idioter som omtaler uføre som en homogen gruppe mennesker...

Og skal gjøre seg til herre over andres liv kun fordi de ikke deltar i arbeidslinja.

Endret 20. mars 2021 av Rotemor

[AnonymBruker]

Min beste venninne fikk kreft som 20-åring. Da var hun i full gang med jusstudiene, hadde kjøpt seg en liten leilighet og hadde hele livet foran seg. Hun gikk gjennom en forferdelig tung kamp, men ble heldigvis erklært kreftfri tre år senere. Hun sliter med senskader i dag, og klarte aldri å komme seg tilbake på skolebenken. Hun er uføretrygdet, og hun er seriøst den råeste jeg kjenner! En sterkere, varmere, mer omsorgsfull dame skal du lete lenge etter.

Den dagen hun blir gravid, kommer jeg til å gråte gledestårer for henne! Drømmen om karriere og et aktivt liv har kanskje gått i knas, men drømmen om en familie lever videre, og hun fortjener det like mye som alle andre. Hun kommer til å bli en helt fantastisk mor, det er det ikke et snev av tvil om.

Kan ikke fatte og forstå at folk er så blinde og kalde for andre menneskers ulykke. Det er helt grusomt. Hvor er empatien? Hvor er evnen til å se kompleksiteten i et annet menneskes livssituasjon? Jeg synes mer synd på mennesker som er så kalde i hjertene sine at penger står høyere enn varme og omtanke for våre medmennesker. 

Anonymkode: 08f70...67d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Ja jeg syns det er kjempemorro å ikke klare å dra på hytta med mann og barna. Støtt og stadig avlyse avtaler med venner og deres barn fordi jeg er dårlig den dagen. Gå med så store smerter at jeg har et medlemsskap i "Lifecircel" i Sveits (aktiv dødshjelp), som en forsikring, om den dagen kommer, der jeg ikke klarer mer. Og jeg er rimelig sikker på at jeg ville fått innvilget søknad om hjelp der, til tross for at nåløyet er smalt. Morsomt å ha så lite utbetalt at jeg er en større utgift for mannen min enn en bidragsyter. Morsomt når jeg på julaften ikke klarere å delta pga smertene men må høre på at ungene åpner pakker fra andre etasje of familien kose seg med julemiddag. 

Også er det så gøy at i tillegg til alt dette morsomme, så får jeg lese om andres mennesker tanker om meg og andre i lignende situasjoner. Om at vi bare har vondt i viljen. Og at det tydeligvis ikke går å ha barn (de får i alle fall ikke noe fullverdig liv). Nå er jeg så syk at flere barn selvsagt ikke er mulig og ungene kom da jeg enda var frisk. Men at det er mange uføre som det er mulig for å få barn, som likevel er for syke til å jobbe, tviler jeg ikke på. 

Uff for noen mennesker dere er. 

Anonymkode: 579bd...ee4

Denne tråden gjelder ikke de som er i en sånn type situasjon som deg, i og med at du også sier at du ikke ville valgt å flere barn ( tråden gjelder forøvrig KUN de som velger å få unger etter at de er uføre ). Det du beskriver her viser jo at du virkelig ER syk og at uføretrygd er det riktige.

Anonymkode: 4b569...96d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Denne tråden gjelder ikke de som er i en sånn type situasjon som deg, i og med at du også sier at du ikke ville valgt å flere barn ( tråden gjelder forøvrig KUN de som velger å få unger etter at de er uføre ). Det du beskriver her viser jo at du virkelig ER syk og at uføretrygd er det riktige.

Anonymkode: 4b569...96d

For det første, stortsett alle som får uføretrygd er virkelig syk. Det er en hel prosess å få innvilget uføretrygd. Flere instanser samarbeider for å få et fullt og bredt bilde av sykdom og arbeidsevne, inkludert fastlege, spesialister i helsetjenesten, arbeidsgiver, og selvfølgelig saksbehandleren.

I 2020 mottok 357 600 personer uføretrygd. Samme år ble 64 anmeldt for trygdesvindel og arbeidslivskriminalitet. 12 av disse ble anmeldt for medvirkning. 12 av sakene gjelder svart inntekt. 1 er anmeldt for medvirkning til svart inntekt.

https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/statistikk/flere-statistikkomrader/trygdemisbruk

Hvilket liv mener du uføretrygdede bør leve? Sammenlikner du evnen til å ta vare på barn med evnen til å jobbe? Synes du det er greit at personer med varig nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet også skal leve et liv med nedsatt livskvalitet fordi de er syke? Skal syke straffes fordi de er syke?

Anonymkode: 08f70...67d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Lurer på om de ville fått disse barna om de ikke fikk barnetillegg per barn? De kan få uføretrygd og barnetillegg inntil 95% av tidligere lønnsinntekt..., Det er så og si samme «lønn» som en alenemor med et par barn, som IKKE får barnetillegg av arbeidsgiver for å stå i 100% jobb.., Man kan jo lure. 

Anonymkode: 2c56c...76a

Man får ikke barnetillegg hvis man bor sammen med partneren, da må partneren tjene veldig lite i såfall. Min samboer hadde på et tidspunkt veldig lite med dagpenger, fortsatt tjente vi for mye til sammen for barnetillegg. Jeg har hele tiden fått barnetillegg for barnet jeg fikk med min forrige mann (før jeg ble ufør). Barnetillegg er altså ikke et gode jeg har på noe vis, men det er en trygghet hvis jeg skulle bli alenemor igjen, eller samboeren min skulle dø, så vet jeg at da vil jeg kunne forsørge barna mine lettere. 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Du ble på magisk hvis friskere av å få barn?  Da burde du aldri vært 100% ufør i utgangspunktet.

Anonymkode: 4b569...96d

Her er mitt svar tidligere i tråden. Jeg ble også "friskere" av å få barn. Rettere sagt, jeg taklet sykdommen min og smertene mine bedre.

Og 100% eller 70% ufør handler ikke om arbeidsevne, jeg har selv alltid hatt ca 20-30% restarbeidsevne. Men restarbeidsevnen spiller ingen rolle når det gjelder uføretrygd, det er inntektsevnen som avgjør om man får uføretrygd og hvor stor prosent. Hvis man har en jobb på feks. 10% når man søker uføretrygd, så beregner de den inntekten ut fra tidligere inntekt. Om inntekten fra 10% jobben utgjør 15% av inntekten du hadde før du ble syk, ja da blir du 85% ufør. Om 10% jobben gir inntekt tilsvarende 5% før du ble syk, blir du 95% ufør. Det er ikke vi som er uføre som bestemmer vår egen prosent! Jeg hadde feks. et ønske om å søke kun 70% ufør, og så fortsette på AAP/dagpenger slik at jeg fikk en jobb for resterende, men det var umulig, fordi jeg beviselig ikke hadde arbeidsinntekt på det tidspunktet var min inntektsevne satt ned med 100%, og dermed ble det 100% uføretrygd. 

Systemet omhandler altså ikke restarbeidsevne som noe kriterie i uføregrad, kun resterende inntektsevne. 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg fikk (flere) barn etter jeg ble ufør! Og herregud så godt det har gjort meg, det å være lykkelig gjør at jeg takler smerter SÅ mye bedre! Så nå søker jeg jobber og har som mål å komme meg ut i 50% arbeid neste året. Både jeg og legen er helt sikre på at det har med min livssituasjon å gjøre, endelig stabil økonomi, mann, hus, rutiner, og ikke minst det å kjenne at man blir lykkelig av å få flere barn som man har drømt om og trodd var umulig. 

Hadde jeg ikke fått de siste to ungene så hadde jeg vel fortsatt susa rundt i medisinrus og syntes synd på meg selv og trodd jeg måtte ligge for hver vondt jeg hadde. 

Anonymkode: 0fb81...75e

 

Anonymkode: 0fb81...75e

[Gjest Wanda1984]

Jeg fikk 60%ufør etter jeg fikk barn, men føler jeg kan svare allikevel....

Jeg jobbet 100% i ca. 10 år før det smalt, for høye krav og sjef som trakasserte...mye sykemeldt, fikk fibromyalgi og ptsd av jobben og oppdaget jeg hadde asperger i bånn.

Fikk lettere og tilrettelagt jobb i 40% stilling. Samtidig som dette vel sees på som en lett jobb av mange, vil jeg si at den 40% jobben er mer "belastende" enn å være alenemor til en på 8år...jeg fungerer i det daglige så lenge jeg kan følge mine rutiner og slipper uforutsigbarhet...jeg trener og driver med hobbyer, er m familie og venner...mer symptomfri nå som jeg slipper stresset og kravet som jeg hadde før...

Jeg har ikke noen dårlig samvittighet mot å ta imot trygd, det var jo arbeidslivet og andre mennesker som gjorde meg syk, så skulle bare mangle! Staten gav meg lidelse før, nå gir den meg velferd;)

[AnonymBruker]

Jeg tenker jo heller på at barna etterhvert må forklare andre barn og mennesker at mor eller far er ufør. Det er jo ikke spesielt kjekt. Man ser jo veldig tydelig på KG hva mange mener om de som er uføretrygdede...

Det å være skikkelig syk og deretter få barn, betyr jo at barna blir en del av sykdommen og må leve med det. Men det er veldig individuelt hvordan den enkelte er, så den enkelte må nesten få vurdere hva som et best for seg selv. Men spør gjerne barn av uføre, hva de mener om å vokse opp med syke foreldre.

Anonymkode: 904bf...0fa

[AnonymBruker]

Jeg vil også skyte inn at å være i 100% jobb ikke er ensbetydende med å være 100% «på» til enhver tid. Dette ser jeg mange uføre skriver om og om igjen. Sannheten er at vi i arbeidslivet har rom for dårlige dager og gode dager. Det er også forskjellige mennesketyper i arbeidslivet, de litt rare, de stille og isolerte og de som er utadvendte. Noen begynner alltid klokken 9, mens andre kommer slavisk klokken 7. 

Anonymkode: 904bf...0fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tenker jo heller på at barna etterhvert må forklare andre barn og mennesker at mor eller far er ufør. Det er jo ikke spesielt kjekt. Man ser jo veldig tydelig på KG hva mange mener om de som er uføretrygdede...

Det å være skikkelig syk og deretter få barn, betyr jo at barna blir en del av sykdommen og må leve med det. Men det er veldig individuelt hvordan den enkelte er, så den enkelte må nesten få vurdere hva som et best for seg selv. Men spør gjerne barn av uføre, hva de mener om å vokse opp med syke foreldre.

Anonymkode: 904bf...0fa

En del av sykdommen? Så fordi om man er ufør (en økonomisk ytelse) så må livet bare dreie seg om sykdom? 
Det er faktisk ikke sånn altså. Selv om man er syk behøver man ikke å fokusere på plager, sykdom og vondter hele tiden. De færreste er lamme selv om de er uføre. 
Man kan leve et liv for det. Kjenner barn av uføre foreldre som er glade for oppveksten de har hatt. Alltid en forelder hjemme som var der for dem. De jobber selv og lever vanlige liv. 
 

Vet ikke om det er så mye bedre med folk som jobber så mye at de aldri ser barna. Au pairen står barna nærere enn foreldrene. Lurer mer på hvorfor disse får barn. 

Anonymkode: ccdd3...3df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg vil også skyte inn at å være i 100% jobb ikke er ensbetydende med å være 100% «på» til enhver tid. Dette ser jeg mange uføre skriver om og om igjen. Sannheten er at vi i arbeidslivet har rom for dårlige dager og gode dager. Det er også forskjellige mennesketyper i arbeidslivet, de litt rare, de stille og isolerte og de som er utadvendte. Noen begynner alltid klokken 9, mens andre kommer slavisk klokken 7. 

Anonymkode: 904bf...0fa

Det er ikke den erfaringen jeg har. Er man i dårligere form en dag får man kjeft av sjefen fordi man gjør ting saktere. Har man fravær på grunn av sykdom blir folk sure, og man mister gjerne jobben hvis det blir for mye over tid. Kollegaer liker ikke at man går til behandling/ sykehustimer/ legetimer i arbeidstiden. Kjenner en med kronisk lidelse som sliter med å komme presis på jobb, og som stadig blir kalt inn til samtaler med advarsler. Så veldig tilrettelagt er det ikke altså... Men det er vel lett for en uten problemer å påstå. 

Anonymkode: ccdd3...3df

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg er uføretrygdet selv og faktisk helt enig med deg.
Havnet i diskusjon med ei venninne som også er ufør om akkurat det. Hun snakket nedlatende om at jeg har sterilisert meg, men jeg sa som sant var at jeg klarer ikke å stå i en jobb, hvordan skal jeg da klare å ta meg av et barn, det er en jobb 24/7. I tillegg er sykdommene mine arvelige. Hun ble sur fordi hun selv er ufør og veldig verpesyk. 
Legene var jo helt enig i beslutningen min om sterilisering og jeg angrer ikke et sekund. 

Anonymkode: 809d6...19a

Men du skjønner vel at det er ENORM forskjell på ulike sykdommer og grader?

Venninne 1 med ME kan på ingen måte klare å ta vare på barn, hun er for syk og alene.

Kamerat 2 med ME har i perioder 50% arbeidsevne, kvinnelig partner med full arbeidsevne - de har barn sammen og klarer seg. Mor har riktignok hovedansvar.

Bekjent 3 med ME siden tidlig 20år fikk barn en god stund etter diagnosen ble satt. Hun er nå utfra det jeg kan se på henne bedre enn før (kjente henne knapt igjen på hennes sykeste). Hun er gift med mann som har full arbeidskapasitet - de fikk to barn. De klarer barn SAMMEN, selv om hun ikke kan jobbe alene.

Bekjent 3 fikk barn nummer 3 etter cancer fatigue (2 av de kom før kreft). Hun var bra nok til å jobbe deltid en periode, ble permittert i likhet med mange andre og finner ikke arbeidsgiver som er villig til å gi deltid til henne, er mange om beinet. 

Så: alle skal altså sterilisere seg fordi legen synes din avgjørelse var nødvendig?

Din sykdom er jo ikke alles. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

En del av sykdommen? Så fordi om man er ufør (en økonomisk ytelse) så må livet bare dreie seg om sykdom? 
Det er faktisk ikke sånn altså. Selv om man er syk behøver man ikke å fokusere på plager, sykdom og vondter hele tiden. De færreste er lamme selv om de er uføre. 
Man kan leve et liv for det. Kjenner barn av uføre foreldre som er glade for oppveksten de har hatt. Alltid en forelder hjemme som var der for dem. De jobber selv og lever vanlige liv. 
 

Vet ikke om det er så mye bedre med folk som jobber så mye at de aldri ser barna. Au pairen står barna nærere enn foreldrene. Lurer mer på hvorfor disse får barn. 

Anonymkode: ccdd3...3df

Jeg tenker at det finnes mange syke i Norge der sykdommen er en stor del av livet. Nav har jo erklært dem 100% arbeidsufør av en grunn? Flere i tråden sier jo selv at mye må avlyses grunnet sykdommen sin. Så det er vel ikke helt unaturlig å tenke slik? 

Forresten er det også slik at man ikke behøver au pair selv om man jobber 100% 😊

Anonymkode: 904bf...0fa