Er grunnen til mange samlivsbrudd at mange foreldre ikke orker eller gidder å ha barna sine fulltid?

[Foggy]

De fleste jeg kjenner har kjempet lenge (inkl meg selv) for ekteskapet nettopp for å slippe å utsette barna for skilsmisse, til slutt må man innse at nok er nok, jeg prøver å gjør det beste ut av situasjonen, vi vet ennå ikke helt ettervirkningene for barn av 50/50 fordelingen ennå, og barnefri er feil ord for meg. Barnelengt er mer riktig. Det knuste hjertet mitt å gjøre dette mot ungen min

[AnonymBruker]

Latterlig påstand! Ved samlivsbruddet her så nå har far barnet sitt kun annenhver helg. Så har absolutt ikke mye barnefri etter samlivsbruddet.

Anonymkode: b221f...b2f

[SnartMammaLykke]

Tvært imot. Ønsker tid med barna og mannen. Har ingen behov for spenning som du sier..

Tror ikke du snakker for flertallet her, men heller motsatt. 

[AnonymBruker]

SnartMammaLykke skrev (25 minutter siden):

Tvært imot. Ønsker tid med barna og mannen. Har ingen behov for spenning som du sier..

Tror ikke du snakker for flertallet her, men heller motsatt. 

Man da er du ikke skilt? Du lever som gift/ med en mann? 

Anonymkode: 1f5f5...247

[SnartMammaLykke]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Man da er du ikke skilt? Du lever som gift/ med en mann? 

Anonymkode: 1f5f5...247

Jeg er snart gift☺️

[AnonymBruker]

SnartMammaLykke skrev (33 minutter siden):

Jeg er snart gift☺️

Fint det, men da er du ikke i målgruppen for denne tråden 😅

Anonymkode: 1f5f5...247

[AnonymBruker]

Jeg sikter til de parene som allerede er i en separasjonsprosess eller som er skilt. Bare sånn til info.

Ts

Anonymkode: 1f5f5...247

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2021 den 14.43):

Vi har TV på soverommet, i stua og i kjellerstua. Her får mannen spille når han ønsker det. Jeg får dra til venninner når jeg vil. Vi trener når vi vil. Vi deler ansvaret for hus og hjem. Vi samarbeider om å gi hverandre fri i hverdagene og fri til å gjøre hva vi vil. Og vi bor sammen med to barn. Man tar litt og gir litt. Så enkelt. Kommunikasjon er nøkkelen. 

Er du som person seriøst så opptatt av egentid at du ikke vil ha ungene 100%, hvorfor fikk du barn i utgangspunktet?

 

Anonymkode: b604b...378

Ja, men da er dere flinke til det å gi hverandre egentid. Dere har flere TVer, mannen får spille når han vil, du får møte venninner osv. Vi har ikke to TVer(Bor i leilighet), ingen av oss har noe særlig med venner, og trene gjør kona hjemme i stua. Man blir gående oppå hverandre, og blir drittlei.

De som har 50/50 kan bruke all tiden de har uten barna på seg selv. Før man fikk barn, brukte man den tiden man nå bruker på barna på seg selv, og det er forventet at man bruker tid på partner når barna er lagt. Da får man lite tid til egne ting

Anonymkode: 609d0...38c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2021 den 14.48):

Jeg synes det var grusomt å bli skilt. Og etterpå har du jo barna helt alene når du har dem - og det verste er nesten å ikke få dele gledene. De små samtalene om hva de har sagt og gjort, etc. Når du treffer en ny partner må man kanskje sjonglere med mine og dine barn, og ta masse hensyn. Vi må jo involvere mange familier hver gang vi skal ha ferier, for å koordinere samvær. Jeg lover at det ikke er en enkel oppgave. Det beste er å prøve å få kjernefamilien til å funke, for du mister enormt mye i en skilsmisse. Bare det å ikke bli besteforeldre sammen - nei, det må du gjøre alene eller med en partner som i beste fall veldig engasjert, men som kanskje ikke er såå involvert. Det er mulig ikke alle tenker gjennom dette, og har lyst på fri annenhver uke, men mitt inntrykk er at de fleste ikke ønsker en slik løsning. 

Anonymkode: c5f60...542

Å gå inn i et nytt parforhold når man ønsker egentid annenhver uke virker for meg merkelig. Da kan man jo like gjerne fortsette med den man har fra før

Anonymkode: 609d0...38c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2021 den 16.32):

Ha ha ha, fantastisk godt beskrivelse 😂 Sånn gjør jeg også. «kan du hjelpe meg å løfte ned den tunge kjøkkenmaskinen» og «vil du gå over syklene våre nå når snøen snart er smeltet bort» og alt mulig sånt, som man egentlig fint fikser selv om man må. Mens mannen fortsatt ikke har lært seg hvilken hylle i skapet til ungen som inneholder kjoler og hvilken hylle som har gensere.

Greia er at vi elsker ham og vil ha ham, men trenger? Nei.

Nå snakker du på vegne av alle som har 50-50, det blir jo bare tull. 

Ene bestevenninnen min holdt på å forgå da hun skilte seg, hun taklet ikke å ikke se barna, ikke ha kontroll på dem, og ble sittende hjemme alene etter jobb og være trist og ensom frem til leggetid. Så nei, hun nøt ikke egentiden. Hun hadde heller ikke noe behov for sånn type egentid mens de fortsatt bodde sammen.

Andre bestevenninnen min sover lenge, lager ekstra god og dyr mat, har besøk, drar på besøk, trener hver dag, går lange turer med hunden, har kvalitetstid med kjæresten (og var mye på dates før hun fikk kjæreste), og nyyyter tiden den uka hun ikke har barna. Jobber litt mer også ja, men det er en enorm forskjell på å kunne disponere tiden selv resten av døgnet utenfor arbeidstid.

Så uken etter er mandagen sammen med barna hellig, men resten av uka har hun ofte barnevakt en dag eller tre så hun får trent, dratt på date med kjæresten eller hengt med venninner, og noen av helgene er det også barnevakt så hun kan gjøre andre ting (men flink å finne på ting med barna når hun først har dem). 

At hun nyter egentiden er neppe noe hun sier fordi det er så for vondt sårt og privat å dele, for hun deler da vitterlig absolutt alt annet med meg, både om barna, eksen, kjæresten, jobben, foreldrene sineetc... 

Sommerferien når det er to uker i strekk er det ikke like stas, da savner hun dem.

Anonymkode: 5a4df...39e

Du kan ikke være sikkert på at du vet hele bildet. For du er ikke i den konkrete situasjonen selv. Jeg deler det meste selv, men akkurat dette med at jeg ikke kunne holde familien samlet og at jeg ikke kan være hele tiden med barna... Det må jeg bare pakke litt bort, ellers så drukner jeg. Jeg må bare holde fast i og fokusere på at alenetid er bra, til meg selv og andre, for det blir kanskje sant på den måten.

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Å gå inn i et nytt parforhold når man ønsker egentid annenhver uke virker for meg merkelig. Da kan man jo like gjerne fortsette med den man har fra før

Anonymkode: 609d0...38c

Nettopp, så det tyder jo ikke på at den alenetiden er så sykt attraktiv som enkelte skal ha det til.

Anonymkode: e2710...3f5

[AnonymBruker]

Kan ikke si jeg har tid til å dyrke meg selv , selv om barnet er hos far iblant. Jeg fokuserer på jobb og gjøre ærend. Besøker venninner hvis jeg har tid. 
 

Har ikke mer fritid etter samlivsbrudd. Jeg må jobbe mere for å forsørge barnet og betale for hus. Før kunne jeg jobbe deltid og fokusere på barnet. 
Har en kjæreste, men vi har liten tid helt alene. Sånn er det å være foreldre. Han har egne barn og jobb, samme har jeg. 
 

Samlivsbruddet med faren kom av at jeg var sliten og lei av å være alene i ekteskapet. Jeg holdt hus, økonomi og barnet. Faren var lite delaktig. Så det forholdet ga meg svært lite. Pluss mye intriger og utroskap fra hans side. 

Anonymkode: 026b7...5bc

[AnonymBruker]

moroklompen skrev (14 timer siden):

Man skal være så utrolig forsiktig med å gjøre seg opp en mening når det kommer til samlivsbrudd. Det som på tiden kan virke som trivielle problemer til å avslutte ett samliv kan i virkeligheten stort sett være mye mer alvorlig. De aller fleste ønsker å få familielivet til å fungere men av og til blir det så destruktivt at selv tanken på p være uten barna, gjør det verdt det. Nettopp fordi man ikke ønsker at barna skal bli ødelagt av å bo i en ødelagt familie hvor forbildene ikke er slik de burde være. De fleste forteller ikke den fulle sannheten bak ett samlivsbrudd til alle og enhver og det kan serie fremstå som relativt trivielt. 

Dette er nok riktig. Uansett, alle tilfeller der det ikke går an å komme til en fin enighet, er enten en av partene eller begge tullinger. Samme hva.

Om man ikke er tulling, skjønner man at man må både gi og ta i en slik situasjon. Eskalerer det til krangel eller en må megle, er det tullinger. 

Slik driver man på.

Anonymkode: 5787a...6a6

[Hr. Aktiv]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2021 den 9.21):

Det kan nesten virke som om mange foreldre i 30-årene og eldre ønsker å dyrke seg selv og bruke tiden sin på andre ting enn bare barna og jobb. De vil gjerne bytte partner og oppleve litt spenning i livet. Har kanskje blitt drittlei av din gamle partner ig A4-livet etter mange år. Flere som tror det kan være sånn? Selv innrømmer jeg å høre til denne kategorien. 

Anonymkode: 1f5f5...247

Eller de blir holdt utenfor av den andre parten. Det finnes så mange skjebner rundt dette og noen av disse må døyve de smertene de har med noe positivt da som det du nevner som selvrealisering. I realiteten er det en måte på overlevelse. 

[AnonymBruker]

Aureka skrev (På 23.2.2021 den 15.10):

Kan være enig i noe av det du skriver. Men høres ikke helt riktig ut at din far får skylden fordi du ikke har venner. At du måtte tilbringe annenhver helg borte kan umulig være en årsak. Det var jo flest andre dager.

Man gikk glipp av mye sosialt som skjedde i helgene. Åpen skole annenhver fredag på barneskolen, bursdager som ble arrangert de helgene jeg var hos far, fotballtrening som var på fredagskveldene gikk jeg glipp av de helgene jeg var hos han. Fester når vi begynte med det på ungdomsskolen. Og slik var det annenhver helg fra jeg var 6 til jeg var 18(pluss en hverdag i uka frem til jeg var 16).

Anonymkode: 609d0...38c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2021 den 15.41):

Det var vel ikke bare derfor, var det vel? 

Å tilbringe annenhver helg hos far knuser ikke et sosialt liv ellers. Du hadde jo mesteparten av tiden til å bruke med venner. 2 helger i mnd ødelegger ikke for deg sånn sett.

Men hvis du vil skylde på samvær med din far annenhver helg fordi du ikke har klart å få venner, så må du jo bare det.

Jeg tenker det er andre grunner til at du ikke har venner. Og det har helt sikkert med deg som person å gjøre. Du er kanskje en person som ikke er lett å like. 

 

 

Anonymkode: b8703...333

Hvordan kan du si det uten å vite noe som helst om meg?

Anonymkode: 609d0...38c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du kan ikke være sikkert på at du vet hele bildet. For du er ikke i den konkrete situasjonen selv. Jeg deler det meste selv, men akkurat dette med at jeg ikke kunne holde familien samlet og at jeg ikke kan være hele tiden med barna... Det må jeg bare pakke litt bort, ellers så drukner jeg. Jeg må bare holde fast i og fokusere på at alenetid er bra, til meg selv og andre, for det blir kanskje sant på den måten.

Nettopp, så det tyder jo ikke på at den alenetiden er så sykt attraktiv som enkelte skal ha det til.

Anonymkode: e2710...3f5

Å kjære all verden da. Jeg kjenner venninnen min, og hun deler alt. Du kan ikke vite noe om vårt forhold og det er da ingen grunn til å tro at hun er lik deg på det området 🙄 Du skjønner da vel at folk er forskjellige? 

Venninnen min var heller ikke den mest engasjerte moren jeg har møtt mens hun og mannen fortsatt var sammen. Kanskje det også gjelder deg, men uansett kan ikke du bruke deg selv som fasit på hennes følelser. Hun er ikke i hovedsak trist for å se barna mindre. Hun vil ikke ha dem mer enn 50 %. Holdt på å bli rettssak etter bruddet fordi han en periode ikke hadde barna 50 %, og det var urettferdig at hun måtte ha dem mer. Hva får deg til å tro at alle mennesker er som deg? 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kan ikke si jeg har tid til å dyrke meg selv , selv om barnet er hos far iblant. Jeg fokuserer på jobb og gjøre ærend. Besøker venninner hvis jeg har tid. 
 

Har ikke mer fritid etter samlivsbrudd. Jeg må jobbe mere for å forsørge barnet og betale for hus. Før kunne jeg jobbe deltid og fokusere på barnet. 
Har en kjæreste, men vi har liten tid helt alene. Sånn er det å være foreldre. Han har egne barn og jobb, samme har jeg. 
 

Samlivsbruddet med faren kom av at jeg var sliten og lei av å være alene i ekteskapet. Jeg holdt hus, økonomi og barnet. Faren var lite delaktig. Så det forholdet ga meg svært lite. Pluss mye intriger og utroskap fra hans side. 

Anonymkode: 026b7...5bc

Så du har ikke mer fritid nå som du ikke lenger må dele livet ditt med en utro mann som hverken bidro økonomisk, med hus eller med barn? Merkelig.

Og hvorfor trenger du like stort (og dyrt) hus nå som det er en person mindre?

Skjønner heller ikke hvordan du kan si at han ikke bidro til noe når du kunne jobbe deltid mens du var sammen med ham...?

Anonymkode: 5a4df...39e

[AnonymBruker]

Jeg har en kollega som er skilt. Hun koser seg på restaurant, hyttetur, bar osv de dagene hun har sønnen. Virker som hun storkoser seg. Må innrømme at når jeg er som trøtteste høres det litt deilig ut med et frirom på noen dager sv og til🙃🤣

Anonymkode: f0287...9d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Å kjære all verden da. Jeg kjenner venninnen min, og hun deler alt. Du kan ikke vite noe om vårt forhold og det er da ingen grunn til å tro at hun er lik deg på det området 🙄 Du skjønner da vel at folk er forskjellige? 

Venninnen min var heller ikke den mest engasjerte moren jeg har møtt mens hun og mannen fortsatt var sammen. Kanskje det også gjelder deg, men uansett kan ikke du bruke deg selv som fasit på hennes følelser. Hun er ikke i hovedsak trist for å se barna mindre. Hun vil ikke ha dem mer enn 50 %. Holdt på å bli rettssak etter bruddet fordi han en periode ikke hadde barna 50 %, og det var urettferdig at hun måtte ha dem mer. Hva får deg til å tro at alle mennesker er som deg? 

Anonymkode: 5a4df...39e

Jeg ser at du gikk glipp av poenget, så da har det ikke så mye for seg å fortsette akkurat denne diskusjonen. 

Anonymkode: e2710...3f5

[AnonymBruker]

Nei, jeg gadd ikke å ha et tredje barn på over 30 år. Han har ingen samvær med barna, så jeg står likt som da vi var sammen. Nå slipper jeg å irritere meg over en lat slabbedask i det minste. 

Anonymkode: 79f09...687

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2021 den 14.55):

Jeg er en av dem som har begynt å fantasere om å ha et hjem bare for meg selv annenhver uke. Barna er ferdige med den sjarmerende småbarnsfasen, nå står tenårene for døra, og det har blitt en helt annen stemning i hjemmet. Det ropes, slamres med dørene, barna krever og blir sinte når de ikke får viljen sin (f.eks. får penger til godteri midt i uka, får kjøpe seg nye ting i spillene sine hver dag, osv osv). Jeg går med klump i magen og hevede skuldre døgnet rundt, og det er JEG som tar hele støyten. Mannen min kobler helt av, det er meg barna alltid henvender seg til, meg de kjefter på, meg de sender sinte meldinger til. Mannen min melder seg helt ut.

Har innsett at det er kanskje 10 år til barna flytter ut. Og jeg lurer på om jeg klarer å holde ut så lenge. Jeg går og er frynsete i kantene hele tiden, og sover dårlig om natten, for tankene kverner rundt gårsdagens trass-utbrudd og sinte ord barna sa, og angsten for at morgendagen blir likedan.

Når jeg snakker med mannen min, sier han bare at jeg ikke må la det gå inn på meg. Han sovner så snart hodet treffer puta, og skjønner ikke at jeg grubler og bekymrer meg, natt og dag. Vi er bygd helt ulikt.

Jeg kommer aldri til å gå fra familien min, men er redd for at jeg går til grunne selv oppi dette, det er for tøft akkurat nå. Men tanken på at det faktisk er mulig å komme seg ut, å slippe å være en hoggestabbe i ti år til, er besnærende.

Anonymkode: 1b38a...a9f

Her snakker vi karma, det kan jeg love!

Anonymkode: 2d41a...b5d