Er grunnen til mange samlivsbrudd at mange foreldre ikke orker eller gidder å ha barna sine fulltid?

[AnonymBruker]

Jeg er en av dem som har begynt å fantasere om å ha et hjem bare for meg selv annenhver uke. Barna er ferdige med den sjarmerende småbarnsfasen, nå står tenårene for døra, og det har blitt en helt annen stemning i hjemmet. Det ropes, slamres med dørene, barna krever og blir sinte når de ikke får viljen sin (f.eks. får penger til godteri midt i uka, får kjøpe seg nye ting i spillene sine hver dag, osv osv). Jeg går med klump i magen og hevede skuldre døgnet rundt, og det er JEG som tar hele støyten. Mannen min kobler helt av, det er meg barna alltid henvender seg til, meg de kjefter på, meg de sender sinte meldinger til. Mannen min melder seg helt ut.

Har innsett at det er kanskje 10 år til barna flytter ut. Og jeg lurer på om jeg klarer å holde ut så lenge. Jeg går og er frynsete i kantene hele tiden, og sover dårlig om natten, for tankene kverner rundt gårsdagens trass-utbrudd og sinte ord barna sa, og angsten for at morgendagen blir likedan.

Når jeg snakker med mannen min, sier han bare at jeg ikke må la det gå inn på meg. Han sovner så snart hodet treffer puta, og skjønner ikke at jeg grubler og bekymrer meg, natt og dag. Vi er bygd helt ulikt.

Jeg kommer aldri til å gå fra familien min, men er redd for at jeg går til grunne selv oppi dette, det er for tøft akkurat nå. Men tanken på at det faktisk er mulig å komme seg ut, å slippe å være en hoggestabbe i ti år til, er besnærende.

Anonymkode: 1b38a...a9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Synes du seriøst det høres vidunderlig ut å være en uke uten barna dine? Jeg hatet å være i permisjon og er absolutt ikke laget for å være noen hjemmeværende mor og så avhengig av barna mine, men å ikke se gutten min på en uke hadde vært smertefullt. 

Anonymkode: dc781...ccb

Nja, 7 dager er kanskje i overkant lenge, jeg hadde nok foretrukket en 60-40 eller 70-30 fordeling (og tipper mannen hadde vært med på det mtp hans jobb-situasjon), men jeg hadde da fint overlevd.

(og ja jeg synes en uke uten barn høres helt vidunderlig ut, men en uke annenhver uke hadde nok vært litt trist også ja)

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ja, barna syns det er kjemperettferdig å se mamma og pappa bare halvparten av tiden fordi de vil ha mest mulig fritid. 

Anonymkode: b604b...378

Men dette er jeg også enig i. Jeg tror 50-50 er en veldig god løsning for foreldre, men en helt elendig løsning for barn. Og mitt barns lykke og velvære er mye viktigere enn mitt behov for egentid.

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vi har TV på soverommet, i stua og i kjellerstua. Her får mannen spille når han ønsker det. Jeg får dra til venninner når jeg vil. Vi trener når vi vil. Vi deler ansvaret for hus og hjem. Vi samarbeider om å gi hverandre fri i hverdagene og fri til å gjøre hva vi vil. Og vi bor sammen med to barn. Man tar litt og gir litt. Så enkelt. Kommunikasjon er nøkkelen. 

Er du som person seriøst så opptatt av egentid at du ikke vil ha ungene 100%, hvorfor fikk du barn i utgangspunktet?

 

Anonymkode: b604b...378

Jeg kan ikke dra til venninner når jeg vil. Det må jo planlegges og avtales, for enten jeg eller mannen må jo da bli hjemme med ungen. Jeg kan ikke trene når jeg vil. Mannen må jo også få trene, og så må vi faktisk ha noen kvelder sammen også. Hvis jeg trener annenhver dag og han annenhver dag, ser vi jo aldri hverandre.

Nå tror jeg ulempene med å skille seg er større enn fordelene, i hovedsak for barna, og jeg vil ikke ha en annen kjæreste enn mannen, så det er ikke en aktuelt problemstilling for meg. Men jeg ser jo at de skilte vennene mine har ekstremt mye mer fritid og egentid og mulighet til å dra på helgeturer, fester (det er absolutt ikke et savn fra min side), trene, dra på date med kjæresten etc, enn vi som er sammen med barnet/barnas andre forelder.

Ingen har godt av å ha barn 100 % av tiden. Men det er svært få som ALDRI har barnevakt da. Selv de uten noe nettverk, før eller siden blir barna så store at de kan bli med venner hjem innimellom, eller de går på trening eller noe, så man får litt pusterom.

Anonymkode: 5a4df...39e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nja, 7 dager er kanskje i overkant lenge, jeg hadde nok foretrukket en 60-40 eller 70-30 fordeling (og tipper mannen hadde vært med på det mtp hans jobb-situasjon), men jeg hadde da fint overlevd.

(og ja jeg synes en uke uten barn høres helt vidunderlig ut, men en uke annenhver uke hadde nok vært litt trist også ja)

Men dette er jeg også enig i. Jeg tror 50-50 er en veldig god løsning for foreldre, men en helt elendig løsning for barn. Og mitt barns lykke og velvære er mye viktigere enn mitt behov for egentid.

Jeg kan ikke dra til venninner når jeg vil. Det må jo planlegges og avtales, for enten jeg eller mannen må jo da bli hjemme med ungen. Jeg kan ikke trene når jeg vil. Mannen må jo også få trene, og så må vi faktisk ha noen kvelder sammen også. Hvis jeg trener annenhver dag og han annenhver dag, ser vi jo aldri hverandre.

Nå tror jeg ulempene med å skille seg er større enn fordelene, i hovedsak for barna, og jeg vil ikke ha en annen kjæreste enn mannen, så det er ikke en aktuelt problemstilling for meg. Men jeg ser jo at de skilte vennene mine har ekstremt mye mer fritid og egentid og mulighet til å dra på helgeturer, fester (det er absolutt ikke et savn fra min side), trene, dra på date med kjæresten etc, enn vi som er sammen med barnet/barnas andre forelder.

Ingen har godt av å ha barn 100 % av tiden. Men det er svært få som ALDRI har barnevakt da. Selv de uten noe nettverk, før eller siden blir barna så store at de kan bli med venner hjem innimellom, eller de går på trening eller noe, så man får litt pusterom.

Anonymkode: 5a4df...39e

Nå hørtes du mer menneskelig ut 😄 Jeg skjønner fint hva du mener altså, jeg er ikke avhengig av å være sammen med barnet mitt konstant, men så lenge så ofte hørtes så hjerteløst ut 😄

Anonymkode: dc781...ccb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette høres helt merkelig ut. De SKAL være med på tacokveld hver fredag?

Så hvis alle vennene til barna deres f.eks skal på kino, så får ikke ditt barn lov fordi det må ha tacokveld med deg?

Ja, familieeid er viktig, men i ungdomstiden er venner vel så viktig. Å gå glipp av masse sosialt med venner fordi man må tilbringe tid med familien i stedet et ganske kjipt.

Hilsen en som er uten venner i voksen alder fordi jeg måtte tilbringe annenhver helg hos pappa(som bodde langt unna) frem til jeg var 18

Anonymkode: 609d0...38c

Man er ikke ungdom når man er 12. Knapt nok i starten av tenårene. Man kan fint se BÅDE venner og familie. Uaktuelt at ungene mine er ute med venner 7 kvelder i uka så vi aldri ser de - fra de er 12. Will not happen in my house.

Anonymkode: b9722...592

[Aureka]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette høres helt merkelig ut. De SKAL være med på tacokveld hver fredag?

Så hvis alle vennene til barna deres f.eks skal på kino, så får ikke ditt barn lov fordi det må ha tacokveld med deg?

Ja, familieeid er viktig, men i ungdomstiden er venner vel så viktig. Å gå glipp av masse sosialt med venner fordi man må tilbringe tid med familien i stedet et ganske kjipt.

Hilsen en som er uten venner i voksen alder fordi jeg måtte tilbringe annenhver helg hos pappa(som bodde langt unna) frem til jeg var 18

Anonymkode: 609d0...38c

Kan være enig i noe av det du skriver. Men høres ikke helt riktig ut at din far får skylden fordi du ikke har venner. At du måtte tilbringe annenhver helg borte kan umulig være en årsak. Det var jo flest andre dager.

[AnonymBruker]

Er skilt og det eneste jævlige som jeg sliter med enda flere år etterpå er å ikke kunne være sammen med barna hver dag. En uke uten er en mareritt. Skulle ønsker jeg hver kveld kunne dra hjem til mine barn og spørre dem hvordan dagen deres har vært og kunne trøste og lytte på dem gjennom alle deres dager. Men jeg falt veldig ned i et svart hull pga disse tankene, så har måttet ta meg sammen mtp på situasjonen nå er slik at jeg ikke har dem 100%. Så har fokusert på fordelene ved å ha fridager, og holder meg opptatt med andre ting til barna er hjemme igjen ❤️ 

Anonymkode: db906...a30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tvert imot. Jeg tror mange kvinner velger å gå fordi de ikke får mannen på banen i familien as. Mange kvinner dobbeltarbeider, og har fulltid hjemme og på jobb. Mannen prioriterer sin jobb og seg selv. Da ser ofte kvinnen det som lettere å ta ansvar for kun seg selv og barna fremfor barna, seg selv og den forvokste gratispassasjeren. 

Anonymkode: 3d0d0...e18

Men denne er jeg enig i. Samtidig kan dette løses med kommunikasjon dersom man ønsker å forbli sammen. Samlivsbrudd er en lettvint løsning dersom problemet egentlig var at mannen burde støvsugd mer... syns jeg... men enig at mannen sliter med å finne sin plass i 2021. Tror det er vanskelig å være mann nå. De føler vel dessuten på at de ikke trengs. For helt ærlig så fikser vi kvinner familien AS greit alene også, selv økonomisk nå. Så...skjønner at de ikke vet hva de egentlig skal ta seg til. Jeg prøver å huske å late som om mannen min trengs. Jeg er for kort til å rekke opp i øverste kjøkkenskap, og skjønner meg ikke på gressklippere, og snømåking er veldig tungt da... Klarer heller ikke legge akryl i hjørner, det blir mye penere når han gjør det. Er jo bare tull, jeg kan fikse alt jeg. Tror derimot ikke han tuller eller later som når han stadig tar på barna ANDRES sko fra bhg fordi han trodde det var dems...det tror jeg er helt ærlig mannesurr. Noen ganger hadde det være arbeidsbesparende å være alene, men når han fjaser og tuller med jentene våres så ser jeg at han har en viktig plass hos oss som ingen kan erstatte. Så får jeg late som at det er endel jeg ikke klarer da... det går 😛 Man må gi mannfolka en plass, hvis ikke har de det ikke så bra i 2021-familien tror jeg.

 

Anonymkode: b9722...592

[Aureka]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er en av dem som har begynt å fantasere om å ha et hjem bare for meg selv annenhver uke. Barna er ferdige med den sjarmerende småbarnsfasen, nå står tenårene for døra, og det har blitt en helt annen stemning i hjemmet. Det ropes, slamres med dørene, barna krever og blir sinte når de ikke får viljen sin (f.eks. får penger til godteri midt i uka, får kjøpe seg nye ting i spillene sine hver dag, osv osv). Jeg går med klump i magen og hevede skuldre døgnet rundt, og det er JEG som tar hele støyten. Mannen min kobler helt av, det er meg barna alltid henvender seg til, meg de kjefter på, meg de sender sinte meldinger til. Mannen min melder seg helt ut.

Har innsett at det er kanskje 10 år til barna flytter ut. Og jeg lurer på om jeg klarer å holde ut så lenge. Jeg går og er frynsete i kantene hele tiden, og sover dårlig om natten, for tankene kverner rundt gårsdagens trass-utbrudd og sinte ord barna sa, og angsten for at morgendagen blir likedan.

Når jeg snakker med mannen min, sier han bare at jeg ikke må la det gå inn på meg. Han sovner så snart hodet treffer puta, og skjønner ikke at jeg grubler og bekymrer meg, natt og dag. Vi er bygd helt ulikt.

Jeg kommer aldri til å gå fra familien min, men er redd for at jeg går til grunne selv oppi dette, det er for tøft akkurat nå. Men tanken på at det faktisk er mulig å komme seg ut, å slippe å være en hoggestabbe i ti år til, er besnærende.

Anonymkode: 1b38a...a9f

Kjære deg, kan du bevilge deg en ukes ferie alene? 

Ikke så lett å reise noe sted for øyeblikket, men låne en hytte, dra på hotell på fjellet, eller annet sted?  

En mer langsiktig strategi er  å si til barna i minst 1/2 parten av tilfellene, "gå og spør pappa, send melding til pappa, det må du spørre pappa om"

Det er selvfølgelig lurt at du og din mann blir enige om grensene og hva som barna har lov til. Du må også formidle til din mann at du trenger mer støtte, at han må involvere seg mer og du må aktivt sende ballen over til han. 

Det er virkelig ingen som er tjent med at du skal gå rundt som et vrak i ti år, ikke barna, ikke mannen og slett ikke deg. 

Familievernkontoret kan også være behjelpelig for å få til en mer ålreit hverdag hjemme. 

Endret 23. februar 2021 av Aureka

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Savner du dem ikke? 

Anonymkode: dc781...ccb

Har 0 å bety om jeg gjør. De må få lik tid hos hver forelder:-)

Anonymkode: 5787a...6a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Ja, barna syns det er kjemperettferdig å se mamma og pappa bare halvparten av tiden fordi de vil ha mest mulig fritid. 

Anonymkode: b604b...378

Barna syns det er helt glimrende slik:-)

Anonymkode: 5787a...6a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har 0 å bety om jeg gjør. De må få lik tid hos hver forelder:-)

Anonymkode: 5787a...6a6

Jeg stusset bare over bruken av ordet vidunderlig om å være uten barna sine. 

Anonymkode: dc781...ccb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette høres helt merkelig ut. De SKAL være med på tacokveld hver fredag?

Så hvis alle vennene til barna deres f.eks skal på kino, så får ikke ditt barn lov fordi det må ha tacokveld med deg?

Ja, familieeid er viktig, men i ungdomstiden er venner vel så viktig. Å gå glipp av masse sosialt med venner fordi man må tilbringe tid med familien i stedet et ganske kjipt.

Hilsen en som er uten venner i voksen alder fordi jeg måtte tilbringe annenhver helg hos pappa(som bodde langt unna) frem til jeg var 18

Anonymkode: 609d0...38c

Det var vel ikke bare derfor, var det vel? 

Å tilbringe annenhver helg hos far knuser ikke et sosialt liv ellers. Du hadde jo mesteparten av tiden til å bruke med venner. 2 helger i mnd ødelegger ikke for deg sånn sett.

Men hvis du vil skylde på samvær med din far annenhver helg fordi du ikke har klart å få venner, så må du jo bare det.

Jeg tenker det er andre grunner til at du ikke har venner. Og det har helt sikkert med deg som person å gjøre. Du er kanskje en person som ikke er lett å like. 

 

 

Anonymkode: b8703...333

[AnonymBruker]

Kan skjønne at det høres glamorøst ut med en hel uke egentid, men det er i realiteten ikke særlig glamorøst. Da jobber jeg inn tiden jeg flekser ut når barna er her, og gjennomfører alle avtaler og greier som jeg ikke vil kaste bort tid på mens jeg har ungene. Det er også ganske hektisk den tiden de er her, både fordi jeg går i beredskap 27/7, men også fordi jeg må kompensere for all tiden jeg ikke har de. Ofte bare jobber og sover jeg, når de ikke er her.

Det er vondt, sårt og ensomt å ikke ha barna hele tiden, men det blir for privat å dele det, så folk flest ser nok bare alle egentiden.

Man bør likevel ta innover seg at det primært er foreldre i kjernefamilien som syns 50/50 virker som et avslappende liv, med mye egentid og selvrealisering. Vi som har prøvd begge deler, ser at livet i en oppbrutt familie ikke er noe enkelt. Tvert i mot.

Anonymkode: e2710...3f5

[AnonymBruker]

Jeg var i et dårlig forhold hvor jeg prøvde og prøvde å få det til å fungere bare fordi jeg skulle slippe å måtte sende ungene frem og tilbake annenhver uke. Men jeg ble til slutt forlatt. Ja, jeg kan sove lenger de ukene jeg ikke har unger. Men jeg ville mye heller hatt de alene 100%. Uten eksen så er det uansett mindre arbeid. Ungene rydder i det minste opp etter seg, og hjelper til 😀 Det var et voldsomt savn i starten. Begynner å venne meg til det og gjør det beste ut av det. Ungene trenger jo sin far også.

Anonymkode: d3ae5...a6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Men denne er jeg enig i. Samtidig kan dette løses med kommunikasjon dersom man ønsker å forbli sammen. Samlivsbrudd er en lettvint løsning dersom problemet egentlig var at mannen burde støvsugd mer... syns jeg... men enig at mannen sliter med å finne sin plass i 2021. Tror det er vanskelig å være mann nå. De føler vel dessuten på at de ikke trengs. For helt ærlig så fikser vi kvinner familien AS greit alene også, selv økonomisk nå. Så...skjønner at de ikke vet hva de egentlig skal ta seg til. Jeg prøver å huske å late som om mannen min trengs. Jeg er for kort til å rekke opp i øverste kjøkkenskap, og skjønner meg ikke på gressklippere, og snømåking er veldig tungt da... Klarer heller ikke legge akryl i hjørner, det blir mye penere når han gjør det. Er jo bare tull, jeg kan fikse alt jeg. Tror derimot ikke han tuller eller later som når han stadig tar på barna ANDRES sko fra bhg fordi han trodde det var dems...det tror jeg er helt ærlig mannesurr. Noen ganger hadde det være arbeidsbesparende å være alene, men når han fjaser og tuller med jentene våres så ser jeg at han har en viktig plass hos oss som ingen kan erstatte. Så får jeg late som at det er endel jeg ikke klarer da... det går 😛 Man må gi mannfolka en plass, hvis ikke har de det ikke så bra i 2021-familien tror jeg.

 

Anonymkode: b9722...592

Det dreier seg nok ikke om litt støvsuging. Det dreier seg om helheten. Å ha barn innebærer å følge opp med klær, sko, utstyr, gaver, bursdager, aktiviteter, dugnader, lekser, skidager, skøytegym osv. Det er en haug med oppgaver, spesielt med mer enn én.

Når kvinnen tar ansvar for dette, det meste av husarbeidet, det meste av organiseringen i hjemmet og jobber fulltid, som sin forvokste gratispassasjer, blir det for mye. Dette er dessverre tilfelle i mange familier. Det er ikke rart kvinner er mer sykemeldt, ofte ender opp med reduserte stillinger og til slutt forlater sine "menn" 

Det finnes overhodet heller ingen grunn til hvorfor kvinner skal dekke over manglende oppfølging eller kompensere for udugelige mannfolk. Hvorfor skal ansvaret for hele forholdet være på kvinnen? Hvorfor skal kvinnen sørge for at mannen oppfører seg som en voksen? 

Anonymkode: 3d0d0...e18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Men denne er jeg enig i. Samtidig kan dette løses med kommunikasjon dersom man ønsker å forbli sammen. Samlivsbrudd er en lettvint løsning dersom problemet egentlig var at mannen burde støvsugd mer... syns jeg... men enig at mannen sliter med å finne sin plass i 2021. Tror det er vanskelig å være mann nå. De føler vel dessuten på at de ikke trengs. For helt ærlig så fikser vi kvinner familien AS greit alene også, selv økonomisk nå. Så...skjønner at de ikke vet hva de egentlig skal ta seg til. Jeg prøver å huske å late som om mannen min trengs. Jeg er for kort til å rekke opp i øverste kjøkkenskap, og skjønner meg ikke på gressklippere, og snømåking er veldig tungt da... Klarer heller ikke legge akryl i hjørner, det blir mye penere når han gjør det. Er jo bare tull, jeg kan fikse alt jeg. Tror derimot ikke han tuller eller later som når han stadig tar på barna ANDRES sko fra bhg fordi han trodde det var dems...det tror jeg er helt ærlig mannesurr. Noen ganger hadde det være arbeidsbesparende å være alene, men når han fjaser og tuller med jentene våres så ser jeg at han har en viktig plass hos oss som ingen kan erstatte. Så får jeg late som at det er endel jeg ikke klarer da... det går 😛 Man må gi mannfolka en plass, hvis ikke har de det ikke så bra i 2021-familien tror jeg.

 

Anonymkode: b9722...592

Ha ha ha, fantastisk godt beskrivelse 😂 Sånn gjør jeg også. «kan du hjelpe meg å løfte ned den tunge kjøkkenmaskinen» og «vil du gå over syklene våre nå når snøen snart er smeltet bort» og alt mulig sånt, som man egentlig fint fikser selv om man må. Mens mannen fortsatt ikke har lært seg hvilken hylle i skapet til ungen som inneholder kjoler og hvilken hylle som har gensere.

Greia er at vi elsker ham og vil ha ham, men trenger? Nei.

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Kan skjønne at det høres glamorøst ut med en hel uke egentid, men det er i realiteten ikke særlig glamorøst. Da jobber jeg inn tiden jeg flekser ut når barna er her, og gjennomfører alle avtaler og greier som jeg ikke vil kaste bort tid på mens jeg har ungene. Det er også ganske hektisk den tiden de er her, både fordi jeg går i beredskap 27/7, men også fordi jeg må kompensere for all tiden jeg ikke har de. Ofte bare jobber og sover jeg, når de ikke er her.

Det er vondt, sårt og ensomt å ikke ha barna hele tiden, men det blir for privat å dele det, så folk flest ser nok bare alle egentiden.

Man bør likevel ta innover seg at det primært er foreldre i kjernefamilien som syns 50/50 virker som et avslappende liv, med mye egentid og selvrealisering. Vi som har prøvd begge deler, ser at livet i en oppbrutt familie ikke er noe enkelt. Tvert i mot.

Anonymkode: e2710...3f5

Nå snakker du på vegne av alle som har 50-50, det blir jo bare tull. 

Ene bestevenninnen min holdt på å forgå da hun skilte seg, hun taklet ikke å ikke se barna, ikke ha kontroll på dem, og ble sittende hjemme alene etter jobb og være trist og ensom frem til leggetid. Så nei, hun nøt ikke egentiden. Hun hadde heller ikke noe behov for sånn type egentid mens de fortsatt bodde sammen.

Andre bestevenninnen min sover lenge, lager ekstra god og dyr mat, har besøk, drar på besøk, trener hver dag, går lange turer med hunden, har kvalitetstid med kjæresten (og var mye på dates før hun fikk kjæreste), og nyyyter tiden den uka hun ikke har barna. Jobber litt mer også ja, men det er en enorm forskjell på å kunne disponere tiden selv resten av døgnet utenfor arbeidstid.

Så uken etter er mandagen sammen med barna hellig, men resten av uka har hun ofte barnevakt en dag eller tre så hun får trent, dratt på date med kjæresten eller hengt med venninner, og noen av helgene er det også barnevakt så hun kan gjøre andre ting (men flink å finne på ting med barna når hun først har dem). 

At hun nyter egentiden er neppe noe hun sier fordi det er så for vondt sårt og privat å dele, for hun deler da vitterlig absolutt alt annet med meg, både om barna, eksen, kjæresten, jobben, foreldrene sineetc... 

Sommerferien når det er to uker i strekk er det ikke like stas, da savner hun dem.

Anonymkode: 5a4df...39e

[AnonymBruker]

De som ikke har vært sammen med et mannebarn vet rett og slett ikke hvordan det er. En som sover om dagen og er våken om natta, som handler kun til seg selv, som sitter i sofaen hele dagen, som ikke deltar med noe husarbeid, som ikke kan legge sammen klærne til ungene for han aner ikke hvem det er sitt, som ikke vet når bursdager eller tannleger er, ikke vet hvem vennene til barnet er eller hvor de bor.... 

Jeg tror de fleste kvinner skriver lister, fordeler oppgaver, maser, kjefter, ignorerer, men til slutt går det ikke lenger. Og det har altså INGENTING med barna å gjøre. Jeg blir faktisk så sinna av å lese denne tråden. Som om damer vil skille seg for å slippe ungene sine? 

Jeg har holdt ut og holdt ut, men nå har jeg begynt å fantasere om at han rett og slett dør. Det er helt sykt, så jeg må bare skille meg - SELV OM jeg da må ofre tid med det kjæreste jeg har, bo i en liten drittleilighet og får dårlig samvittighet resten av livet. 

Anonymkode: 10045...dd0

[Million]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det kan nesten virke som om mange foreldre i 30-årene og eldre ønsker å dyrke seg selv og bruke tiden sin på andre ting enn bare barna og jobb. De vil gjerne bytte partner og oppleve litt spenning i livet. Har kanskje blitt drittlei av din gamle partner ig A4-livet etter mange år. Flere som tror det kan være sånn? Selv innrømmer jeg å høre til denne kategorien. 

Anonymkode: 1f5f5...247

Høres ut som om du er stolt over å "stå frem" med denne såkalte innrømmelsen, men det er ikke særlig til "innrømmelse" når du gjemmer deg bak AnonymBruker, da, i stedet for å fremstå med ditt eget brukernavn her...

Jeg tror ikke det er "mange" foreldre som vil ha barna sine bare halve livet deres. Men noen er det sikkert. En uke til selvdyrking, dating og fritid, og en uke konsentrert om barna, så ny fritidsuke osv. Sikkert bedre for noen som er vant til at partneren ikke gidder å løfte en finger og gjøre noe hjemme. Med skilte veier og barna 50/50 er han/hun nødt til å endelig ta i et tak for sine egne unger.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De som ikke har vært sammen med et mannebarn vet rett og slett ikke hvordan det er. En som sover om dagen og er våken om natta, som handler kun til seg selv, som sitter i sofaen hele dagen, som ikke deltar med noe husarbeid, som ikke kan legge sammen klærne til ungene for han aner ikke hvem det er sitt, som ikke vet når bursdager eller tannleger er, ikke vet hvem vennene til barnet er eller hvor de bor.... 

Jeg tror de fleste kvinner skriver lister, fordeler oppgaver, maser, kjefter, ignorerer, men til slutt går det ikke lenger. Og det har altså INGENTING med barna å gjøre. Jeg blir faktisk så sinna av å lese denne tråden. Som om damer vil skille seg for å slippe ungene sine? 

Jeg har holdt ut og holdt ut, men nå har jeg begynt å fantasere om at han rett og slett dør. Det er helt sykt, så jeg må bare skille meg - SELV OM jeg da må ofre tid med det kjæreste jeg har, bo i en liten drittleilighet og får dårlig samvittighet resten av livet. 

Anonymkode: 10045...dd0

Helt enig i at dette høres ulevelig ut. Men har aldri skjønt hvorfor damer velger disse guttungene? Altså, jeg har truffet udugelige menn jeg også, men det er jo ikke dem man starter familie med... Når de bare sitter på ræva og kjører egotripp før barn, vil de så klart ikke magisk forandre seg i det øyeblikket de blir pappa.

Virker som mange stiller veldig lave krav i partnervalg, og blir sittende med skjegget i postkassa. 

Anonymkode: 3f07f...195

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er vidunderlig. Man har et liv når barna er her, og et liv når de ikke er her. En trenger ikke være krampaktig.

Anonymkode: 5787a...6a6

Dette sier jo det meste. 

Anonymkode: 5db6d...ec6