behandler sier meg opp 😱

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Da må personen finne det som fungerer for ham eller henne.

Anonymkode: de4c5...d73

Selvfølgelig. Men når mange psykiske lidelser er så kompliserte og så individuelle så kan det å finne det som fungerer ta lang tid, langt mer enn 4 uker, som er det TS har fått. Og selv om man finner det som fungerer kan det ta lang tid før man blir "friskmeldt". Det er derfor systemet på DPS i dag er så håpløst. Mange psykologer som ikke takler å jobbe der på grunn av det.

Anonymkode: c3d67...236

[Silva Pluvialis]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle kommentarene dine - setter pris på at du nærmest "går i krigen" for meg. 🙏🏻

Går til privatpraktiserende og har i grunn ikke særlig andre alternativer på stedet jeg bor på dessverre. Derfor er det ekstra kjipt om det ender på denne måten. Særlig når jeg har vært så tydelig på at jeg trenger hjelp til å holde på motivasjonen og ta ting i mitt tempo.. Dette var vi jo enige om helt til vekta gikk 500gram ned.. 😫

Anonymkode: db5a5...814

Det er bare hyggelig å være til hjelp. ❤️ 

Jeg synes du skal ta opp med psykologen at du overhodet ikke er klar for å avslutte behandlingen, og evt., be psykologen henvise deg til et annet tilbud om han/hun ikke har mulighet til å fortsette behandlingen. Psykologen kan ikke bare kaste deg ut til "intet". Da bør du bli henvist til noen som faktisk kan ta seg tid til å hjelpe deg. Synes du skal stå på ditt. Det er din helse og ditt liv det er snakk om, og det er viktig at du får den hjelpen du skal ha. 

Klem fra meg. 

 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åja, så du kan unnskylde sykdommen din med arv og biologi og derfor kan man aldri bli frisk, men forstår ikke f.eks at traumer kan føre til hormon- og hjerne endringer som påvirker blant annet tankegang, handlinger, atferd etc? 

Du vet at det er uenigheter hva som er årsaken til bipolar lidelse og uenigheter om man kan bli frisk eller ikke. Likevel fokuserer du på at man ikke kan bli frisk fra det og at det i større grad enn andre psykiske sykdommer er arvelig. 

Det er like mye en ansvarsfraskrivelse som med de fleste andre psykiske sykdommer, det er bare det at du ikke ser kompleksiteten i andres psykiske lidelser. 

Så du mener at du ikke kan styre den maniske og depressive periodene, men alle handlingene du gjør i disse periodene kan du styre slik at du lever helt normalt? Da er du vel ikke akkurat syk. 

Anonymkode: 7b6a5...792

Jeg skrev at jeg forsto det? Man er likevel ansvarlig for sine egne handlinger. Tankegang og følelser påvirker selvfølgelig handlinger og atferd, det har jeg full forståelse for. Jeg sier ikke at man bare kan bestemme seg for å bli frisk så er man frisk på dagen, men man har et ansvar selv. Jeg vet godt at man ikke bare kan spise, så blir alt bra. Det er et helvete å bli frisk fra anoreksi, det vet jeg av erfaring. En annen ting med anoreksien er jo ambivalensen man ofte har, som er en del av sykdommen. Man kan virkelig ønske å bli frisk, men sykdommen sitter så hardt i at man føler at man ikke klarer det. Det kan føles helt umulig. Det har jeg også full forståelse for, og jeg sier ikke at det er noens feil at de er syke. Man trenger masse hjelp for å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, men til syvende og sist så er det en selv som må ta sunne valg, og bruke nye mestringsstrategier. Man må selvfølgelig få hjelp til dette, men man må gjøre jobben selv. 
 

Nesten ingen er ansvarlige for å ha fått en sykdom, verken psykiske eller fysiske, så man har ingen grunn til å måtte unnskylde verken spiseforstyrrelser, bipolare lidelser eller lavt stoffskifte. Det er flere mulige årsaker til bipolar lidelse, men det er en kjent sak at det er en sykdom hvor arvelighet spiller en stor rolle, større enn ved de fleste andre lidelser. Man kan bli fullstendig symptomfri, men man blir ikke kvitt diagnosen. Diagnosen betyr at det foreligger en fare for å utvikle mye maniske og depressive episoder. Så helt symptomfri er det mulig å bli, det er ingen ansvarsfraskrivelse å si at jeg alltid vil måtte passe på at jeg ikke utvikler nye episoder. Jeg ser kompleksiteten i andre psykiske lidelser, alt jeg sier er at man er ansvarlig for sine egne handlinger. 
 

Selvfølgelig påvirker maniene og depresjonene handlingene mine, men hvordan jeg håndterer det er opp til meg. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært så umotivert og tappet for energi at jeg vært sengeliggende, og jeg har brukt tusenvis av kroner i mani. Jeg har til tider håndtert sykdommen helt elendig, og bare gitt opp. Det er likevel jeg som må tvinge meg til å ta bedre valg. Legen min kan ikke gå ut i frisk luft for meg, spise for meg, stå opp av sengen for meg etc. Det er det jeg som må tvinge meg selv til å gjøre. Dog er det slik som med alle andre sykdommer, at man kan være for syk til å ta vare på seg selv. Dette gjelder selvfølgelig også anoreksi, og noen klarer ikke å spise, så de må bli innlagt og nærmest tvunget i mat. 

Anonymkode: 69758...da7

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skrev at jeg forsto det? Man er likevel ansvarlig for sine egne handlinger. Tankegang og følelser påvirker selvfølgelig handlinger og atferd, det har jeg full forståelse for. Jeg sier ikke at man bare kan bestemme seg for å bli frisk så er man frisk på dagen, men man har et ansvar selv. Jeg vet godt at man ikke bare kan spise, så blir alt bra. Det er et helvete å bli frisk fra anoreksi, det vet jeg av erfaring. En annen ting med anoreksien er jo ambivalensen man ofte har, som er en del av sykdommen. Man kan virkelig ønske å bli frisk, men sykdommen sitter så hardt i at man føler at man ikke klarer det. Det kan føles helt umulig. Det har jeg også full forståelse for, og jeg sier ikke at det er noens feil at de er syke. Man trenger masse hjelp for å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, men til syvende og sist så er det en selv som må ta sunne valg, og bruke nye mestringsstrategier. Man må selvfølgelig få hjelp til dette, men man må gjøre jobben selv. 
 

Nesten ingen er ansvarlige for å ha fått en sykdom, verken psykiske eller fysiske, så man har ingen grunn til å måtte unnskylde verken spiseforstyrrelser, bipolare lidelser eller lavt stoffskifte. Det er flere mulige årsaker til bipolar lidelse, men det er en kjent sak at det er en sykdom hvor arvelighet spiller en stor rolle, større enn ved de fleste andre lidelser. Man kan bli fullstendig symptomfri, men man blir ikke kvitt diagnosen. Diagnosen betyr at det foreligger en fare for å utvikle mye maniske og depressive episoder. Så helt symptomfri er det mulig å bli, det er ingen ansvarsfraskrivelse å si at jeg alltid vil måtte passe på at jeg ikke utvikler nye episoder. Jeg ser kompleksiteten i andre psykiske lidelser, alt jeg sier er at man er ansvarlig for sine egne handlinger. 
 

Selvfølgelig påvirker maniene og depresjonene handlingene mine, men hvordan jeg håndterer det er opp til meg. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært så umotivert og tappet for energi at jeg vært sengeliggende, og jeg har brukt tusenvis av kroner i mani. Jeg har til tider håndtert sykdommen helt elendig, og bare gitt opp. Det er likevel jeg som må tvinge meg til å ta bedre valg. Legen min kan ikke gå ut i frisk luft for meg, spise for meg, stå opp av sengen for meg etc. Det er det jeg som må tvinge meg selv til å gjøre. Dog er det slik som med alle andre sykdommer, at man kan være for syk til å ta vare på seg selv. Dette gjelder selvfølgelig også anoreksi, og noen klarer ikke å spise, så de må bli innlagt og nærmest tvunget i mat. 

Anonymkode: 69758...da7

Du forklarer det veldig bra, tror enkelte bare nekter å forstå.

Anonymkode: de4c5...d73

[AnonymBruker]

Igjen en tråd på KG om en sårbar ts som søker støtte.. de sinte og bitre nett trollene får blod på tann og finner frem øksa.. 

her skal du ingen empati få!! Du fortjener ikke hjelp, du stjeler penger fra staten, gi bort plassen din til de som trenger det mere 🤦‍♀️ 
Kjære ts! Ikke ta deg nær av disse trollene. Dette er folk som er langt sykere enn deg.. som har blitt avvist, har få venner og kuttet kontakt med familien sin over en lav sko. De er uføretrygdet og har gått livets harde skole. De er rasende og bitre på livet.. de får blid på tann om de ser muligheten til å tråkke på andre som er sårbar.. da vokser de som ugress, og det er selvstimulerende for de. 
heier på deg ts!! Du fortjener god hjelp 💪🏼

Anonymkode: db9d1...276

[AnonymBruker]

Hvor skriver hun det? Klarer du å skille mellom det å ha forståelse og vise empati, og det å oppfordre folk til å gå i offerrollen og bli der? 

Forstår du hvor kompleks psykisk sykdom kan være? Forstår du kroppen, psyken og den fysiske i hjernen, alt i en sammenheng? Personlighet, arv, biologi, resurser, kunnskap etc? Det er INGEN her som støtter at folk ikke tar ansvar for sitt eget liv, bortsett fra de som sier at det bare er å skjerpe seg. 

Ta f.eks meg vs en venninne jeg har.

Jeg har gått igjennom et helvette, åresvis med traumer og mange psykiske og fysiske sykdommer. Jeg blir kalt av psykologer et såkalt "friskt barn" fordi jeg har et sinn og en mentalitet som gjør at jeg legger skylden der den hører hjemme og har et driv til å kjempe - helt fra jeg var liten. Jeg har tatt meg utdanning, har familie og jobb og oppsøker hjelp når jeg trenger det. 

Venninnen min har vært igjennom brøkdelen av det jeg har. Hun har heller ikke noen alvorlige sykdommer. Men hun har en helt annen personlighet enn meg og helt andre forutsetninger. Hun har ikke jobb, ikke stiftet familie og klarte ikke å fullføre utdanningen sin - hun sliter. Forskjellen er at hun skylder på seg selv for alt som har skjedd, hun tror hun har ansvar og skyld i hva andre gjør. Hun skammer seg. Hun prøver det hun kan for å ta ansvar for eget liv, men hun klarer ikke det fordi hun tror den eneste som kan hjelpe henne er henne selv. Dermed oppsøker hun ikke hjelp heller hos profesjonelle behandlere. I hennes hode er det helt feil og vil ikke hjelpe henne noen vei. (realiteten er også mer kompleks, men orker ikke å skrive alt) 

Så vi begge tar "ansvar" for eget liv, men både måten og utfallet er forskjellig. Og i dette tilfelle handler det om personlighet og miljø. Jeg sliter jeg også på mange områder, men jeg tar tak i det på en helt annen måte. 

Som du ser her inne har vi helt ulike tanker når det kommer til psykisk sykdom. Noen mener det er bare å skjerpe seg, som  f.eks venninnen min, og disse er nok de som tilslutt møter seg selv i døra hvis de blir psykisk syke. Folk med litt mer forståelse for psykisk sykdom, som blant annet @Uatskillelig, vil tilnærme seg psykisk sykdom på helt andre måter og oppsøke profesjonell hjelp når det trengs. 

Så hva tror du vil skje om venninnen min åpner seg opp om problemene sine å møter en person som viser både forståelse og empati? Jeg vet ihvertfall at hvis venninnen min hadde møtt på en person som sa "du har ansvar for eget liv," "det er bare å skjerpe seg", "du må bare ha motivasjon nok" så hadde hun lukket seg helt og fortsatt med det hun gjør uten å komme noen særlig vei. Det hadde bare vært en bekreftelse på de destruktive tankene hun selv har. Og ofte er dette en del av psykisk sykdom. 

Så hver så snill å skill mellom det å vise empati og forståelse med å oppfordre noen å gå inn i offerrollen eller støtte å ikke ta tak i eget liv. Å si at "du har ansvar for eget liv" hjelper sjeldent. I stede kan man vise empati og forståelse og heller støtte personene, da er det lettere å ta tak i det når man opplever at andre forstår. 

Anonymkode: 7b6a5...792

Ryddet for sitat av slettet innhold. Perelandra, mod. 

Endret 8. november 2020 av Perelandra

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor skriver hun det? Klarer du å skille mellom det å ha forståelse og vise empati, og det å oppfordre folk til å gå i offerrollen og bli der? 

Forstår du hvor kompleks psykisk sykdom kan være? Forstår du kroppen, psyken og den fysiske i hjernen, alt i en sammenheng? Personlighet, arv, biologi, resurser, kunnskap etc? Det er INGEN her som støtter at folk ikke tar ansvar for sitt eget liv, bortsett fra de som sier at det bare er å skjerpe seg. 

Ta f.eks meg vs en venninne jeg har.

Jeg har gått igjennom et helvette, åresvis med traumer og mange psykiske og fysiske sykdommer. Jeg blir kalt av psykologer et såkalt "friskt barn" fordi jeg har et sinn og en mentalitet som gjør at jeg legger skylden der den hører hjemme og har et driv til å kjempe - helt fra jeg var liten. Jeg har tatt meg utdanning, har familie og jobb og oppsøker hjelp når jeg trenger det. 

Venninnen min har vært igjennom brøkdelen av det jeg har. Hun har heller ikke noen alvorlige sykdommer. Men hun har en helt annen personlighet enn meg og helt andre forutsetninger. Hun har ikke jobb, ikke stiftet familie og klarte ikke å fullføre utdanningen sin - hun sliter. Forskjellen er at hun skylder på seg selv for alt som har skjedd, hun tror hun har ansvar og skyld i hva andre gjør. Hun skammer seg. Hun prøver det hun kan for å ta ansvar for eget liv, men hun klarer ikke det fordi hun tror den eneste som kan hjelpe henne er henne selv. Dermed oppsøker hun ikke hjelp heller hos profesjonelle behandlere. I hennes hode er det helt feil og vil ikke hjelpe henne noen vei. (realiteten er også mer kompleks, men orker ikke å skrive alt) 

Så vi begge tar "ansvar" for eget liv, men både måten og utfallet er forskjellig. Og i dette tilfelle handler det om personlighet og miljø. Jeg sliter jeg også på mange områder, men jeg tar tak i det på en helt annen måte. 

Som du ser her inne har vi helt ulike tanker når det kommer til psykisk sykdom. Noen mener det er bare å skjerpe seg, som  f.eks venninnen min, og disse er nok de som tilslutt møter seg selv i døra hvis de blir psykisk syke. Folk med litt mer forståelse for psykisk sykdom, som blant annet @Uatskillelig, vil tilnærme seg psykisk sykdom på helt andre måter og oppsøke profesjonell hjelp når det trengs. 

Så hva tror du vil skje om venninnen min åpner seg opp om problemene sine å møter en person som viser både forståelse og empati? Jeg vet ihvertfall at hvis venninnen min hadde møtt på en person som sa "du har ansvar for eget liv," "det er bare å skjerpe seg", "du må bare ha motivasjon nok" så hadde hun lukket seg helt og fortsatt med det hun gjør uten å komme noen særlig vei. Det hadde bare vært en bekreftelse på de destruktive tankene hun selv har. Og ofte er dette en del av psykisk sykdom. 

Så hver så snill å skill mellom det å vise empati og forståelse med å oppfordre noen å gå inn i offerrollen eller støtte å ikke ta tak i eget liv. Å si at "du har ansvar for eget liv" hjelper sjeldent. I stede kan man vise empati og forståelse og heller støtte personene, da er det lettere å ta tak i det når man opplever at andre forstår. 

Anonymkode: 7b6a5...792

Flott skrevet! 
man kan være veldig syk, men ikke ha motivasjon eller guts til å gjøre noe med det. Da trenger man god hjelp til å få startet denne prosessen. Om psykologen sier «spis to porsjoner med middag» og pasienten ikke klarer dette.. betyr ikke det at pas ikke hører etter eller motarbeider, hun har det så vanskelig at hun klarer det ikke. Hun klarer ka skje et halvt tallerken. 
andre igjen kan klare det lett. 
respekt for de som er tøffe nok til å søke hjelp! 
ingen andre har noe med hvilke vei en skal gå for å komme til målet, det er en sak mellom behandler og pasient. 
ekstremt individuelt.. 

men de fleste eksperter sitter jo her på forumet og vet nøyaktig hva en skal gjøre.. 

forskjellen er at behandlere har lang utdanning og jobber utifra forskning. 
KG eksperter kan kun sammenligne andres problemer med sin egen sykdomshistorie.. 

tragisk på alle plan.. skjemmes 

Anonymkode: db9d1...276

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skrev at jeg forsto det? Man er likevel ansvarlig for sine egne handlinger. Tankegang og følelser påvirker selvfølgelig handlinger og atferd, det har jeg full forståelse for. Jeg sier ikke at man bare kan bestemme seg for å bli frisk så er man frisk på dagen, men man har et ansvar selv. Jeg vet godt at man ikke bare kan spise, så blir alt bra. Det er et helvete å bli frisk fra anoreksi, det vet jeg av erfaring. En annen ting med anoreksien er jo ambivalensen man ofte har, som er en del av sykdommen. Man kan virkelig ønske å bli frisk, men sykdommen sitter så hardt i at man føler at man ikke klarer det. Det kan føles helt umulig. Det har jeg også full forståelse for, og jeg sier ikke at det er noens feil at de er syke. Man trenger masse hjelp for å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, men til syvende og sist så er det en selv som må ta sunne valg, og bruke nye mestringsstrategier. Man må selvfølgelig få hjelp til dette, men man må gjøre jobben selv. 
 

Nesten ingen er ansvarlige for å ha fått en sykdom, verken psykiske eller fysiske, så man har ingen grunn til å måtte unnskylde verken spiseforstyrrelser, bipolare lidelser eller lavt stoffskifte. Det er flere mulige årsaker til bipolar lidelse, men det er en kjent sak at det er en sykdom hvor arvelighet spiller en stor rolle, større enn ved de fleste andre lidelser. Man kan bli fullstendig symptomfri, men man blir ikke kvitt diagnosen. Diagnosen betyr at det foreligger en fare for å utvikle mye maniske og depressive episoder. Så helt symptomfri er det mulig å bli, det er ingen ansvarsfraskrivelse å si at jeg alltid vil måtte passe på at jeg ikke utvikler nye episoder. Jeg ser kompleksiteten i andre psykiske lidelser, alt jeg sier er at man er ansvarlig for sine egne handlinger. 
 

Selvfølgelig påvirker maniene og depresjonene handlingene mine, men hvordan jeg håndterer det er opp til meg. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært så umotivert og tappet for energi at jeg vært sengeliggende, og jeg har brukt tusenvis av kroner i mani. Jeg har til tider håndtert sykdommen helt elendig, og bare gitt opp. Det er likevel jeg som må tvinge meg til å ta bedre valg. Legen min kan ikke gå ut i frisk luft for meg, spise for meg, stå opp av sengen for meg etc. Det er det jeg som må tvinge meg selv til å gjøre. Dog er det slik som med alle andre sykdommer, at man kan være for syk til å ta vare på seg selv. Dette gjelder selvfølgelig også anoreksi, og noen klarer ikke å spise, så de må bli innlagt og nærmest tvunget i mat. 

Anonymkode: 69758...da7

En grusom sykdom uten tvil og utrolig leit du har den ❤️ 

Jeg er enig i mye av det du sier, men uenig i noe. 

Du sier at man aldri blir frisk fra bipolar lidelse pga det er en fare for nye episoder. Men hva om man aldri igjen har hatt nye episoder? Vil disse da i utgangspunktet aldri ha blitt frisk pga fare for? Man kan ikke si at man aldri kan bli frisk, men at man kan få tilbakefall? 

Det vil alltid være en stor fare for at en som har opplevd traumer vil få tilbakefall. Men det vil ikke si at personen har vært syk hele tiden. Dog er man periodevis syk så er det jo kronisk. 

Ja, man er ansvarlig for sine egne handlinger, samtidig ikke alltid. Din sykdom styrer i stor grad tankene dine og handlingene dine. Ellers hadde du jo ikke vært plaget av den bipolar lidelsen. 

Anonymkode: 7b6a5...792

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest alle sidene med svar, så mulig dette er på siden. 4 uker er veldig kort tid. Er det bare det med vektnedgang som gjør at dere må evaluere neste gang? Kan du spørre henne mer om hva hun mener? Min erfaring er at om man er brutalt ærlig uten å gå til angrep blir det du sier mottatt av behandler og de prøver å gjøre noe med det. Jeg går selv til en behandler nå, jeg har problemer med tillit som gir utslag i at jeg trekker meg unna selvom jeg vil ha hjelp. Før har jeg opplevd at behandlere brukte det mot meg, sa at jeg ikke var mottakelig for behandling og at vi derfor måtte avslutte. Det føltes alltid enormt sårende og gjorde det vanskeligere for meg å ikke trekke meg unna. Da jeg begynte hos han jeg går hos nå aksepterte han alle forsvarsmekanismene mine. Han sa de var viktige og hadde en funksjon. Vi skulle ikke fjerne dem, men jobbe med dem. Hver gang jeg trakk meg unna forventet jeg at han skulle si at vi må avslutte, du er for vanskelig. Han gjorde aldri det. Han sa det her var viktig og det skal vi snakke mye om. Det gjorde at jeg klarte å senke skuldrene og begynne å stole på ham. Det er en mye sunnere behandlerrelasjon enn der jeg følte jeg var på audition hver time. Jeg klarer å snakke med ham uten å gå i forsvar og jeg er mye bedre enn jeg ble med noen av de tidligere behandlerne jeg gikk til. 
 

jeg forstår at anoreksi er annerledes enn det jeg går til behandling for, og konkrete mål for vektoppgang hører med. Likevel virker 4 uker veldig kort tid. Jeg håper du får til å snakke skikkelig med henne neste time. Kan dere sammen legge en langsiktig plan der dere avtaler hva som skjer om du får tilbakefall? Jeg skriver langsiktig fordi det er viktig for deg med tryggheten om at du vil få hjelp selvom du går på trynet, men hjelpen blir kanskje noe annerledes i periodene du er så dårlig at du ikke klarer å følge opp behandlingen. (Jeg mener ikke mindre behandling i disse periodene, bare tilpasset behandling) er det aktuelt å bli søkt inn for innleggelse?

Anonymkode: fec42...43c

[Perelandra]

Tråden er ryddet for helseskadelig råd, brukerdebatt, brukerangrep, spekulasjoner, avsporinger og svar til dette. 

Edit: Ryddet på nytt for helseskadelig råd og svar til dette. 

Perelandra, mod. 

Endret 8. november 2020 av Perelandra