behandler sier meg opp 😱

[AnonymBruker]

Takk for mange svar og engasjement. Ser det er stor variasjon i tilbakemeldingene. 

Selv sitter jeg meg en følelse av at det er mange som ikke skjønner så mye om spiseforstyrrelser. For det første er det ingen som er like og for det andre er sf vanskelig behandling nettopp som følge av pasientens vaklende motivasjon. Jeg mener (som noen andre her) at behandleren burde være med på denne slalomløypa og jobbe kontinuerlig med motivasjonen. Det er også noe jeg har vært tydelig på at jeg har behov for. 

Nå sitter jeg igjen med å bli skikkelig lei meg, føler meg avvist og gitt opp. Tror alle andre at jeg baler med dette "med vilje"? Hva skal jeg gjøre da? Jeg vil jo ikke ha det sånn som nå, og jeg jobber helt klart ikke imot henne med vilje. Hadde jeg skjønt hva jeg skal gjøre for å komme igjennom dette så hadde jeg gjort det for lenge siden. Dvs jeg skjønner det jo rasjonelt sett, men jeg har store problemer med å klare å gjennomføre uansett hvor mye jeg ønsker det. Dersom hen gir meg opp nå, så tenker jeg at det ikke er noe håp for meg og da vet jeg iallfall ikke hva jeg skal gjøre. Vil ikke ha det som nå, men jeg er tydeligvis ikke sterk nok til å stå idet. 

Vil selvsagt ikke ta opp plassen til noen andre som trenger hjelpen, men har såpass kunnskap om sf at jeg vet at behandling ofte preges av ambivalens. Samtidig skjønner jeg jo argumentene om at hen burde bruke tiden sin på de som er motiverte nok. Men når er man egentlig motivert nok? Synes dette er kjempevanskelig og jobber med meg selv ang dette hver dag. 

Får dra på timen i neste uke å høre hva hen sier, men ettersom dette satt meg såpass ut har jeg ikke klart å gjøre noe av det jeg egentlig skulle.  Så det betyr vel kroken på døra og at jeg er on my own fra neste uke. 

Uansett takk for svar alle sammen.

TS

Anonymkode: db5a5...814

[Hedda79]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk for mange svar og engasjement. Ser det er stor variasjon i tilbakemeldingene. 

Selv sitter jeg meg en følelse av at det er mange som ikke skjønner så mye om spiseforstyrrelser. For det første er det ingen som er like og for det andre er sf vanskelig behandling nettopp som følge av pasientens vaklende motivasjon. Jeg mener (som noen andre her) at behandleren burde være med på denne slalomløypa og jobbe kontinuerlig med motivasjonen. Det er også noe jeg har vært tydelig på at jeg har behov for. 

Nå sitter jeg igjen med å bli skikkelig lei meg, føler meg avvist og gitt opp. Tror alle andre at jeg baler med dette "med vilje"? Hva skal jeg gjøre da? Jeg vil jo ikke ha det sånn som nå, og jeg jobber helt klart ikke imot henne med vilje. Hadde jeg skjønt hva jeg skal gjøre for å komme igjennom dette så hadde jeg gjort det for lenge siden. Dvs jeg skjønner det jo rasjonelt sett, men jeg har store problemer med å klare å gjennomføre uansett hvor mye jeg ønsker det. Dersom hen gir meg opp nå, så tenker jeg at det ikke er noe håp for meg og da vet jeg iallfall ikke hva jeg skal gjøre. Vil ikke ha det som nå, men jeg er tydeligvis ikke sterk nok til å stå idet. 

Vil selvsagt ikke ta opp plassen til noen andre som trenger hjelpen, men har såpass kunnskap om sf at jeg vet at behandling ofte preges av ambivalens. Samtidig skjønner jeg jo argumentene om at hen burde bruke tiden sin på de som er motiverte nok. Men når er man egentlig motivert nok? Synes dette er kjempevanskelig og jobber med meg selv ang dette hver dag. 

Får dra på timen i neste uke å høre hva hen sier, men ettersom dette satt meg såpass ut har jeg ikke klart å gjøre noe av det jeg egentlig skulle.  Så det betyr vel kroken på døra og at jeg er on my own fra neste uke. 

Uansett takk for svar alle sammen.

TS

Anonymkode: db5a5...814

Prøv å ikke ta sorgene på forskudd. Det er helt normalt at man gjør evalueringer underveis for å finne ut om det er hensiktmessig å fortsette behandlingen. Det gode her er at behandler ønsker å drøfte dette sammen med deg. Bruk tiden godt frem til neste time  med å forberede deg. Skriv opp hva du tenker du får ut av behandlingen, hva som fungerer og ikke fungerer og hva du ønsker hjelp til. Jeg håper det ordner seg for deg ❤️ 

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 7.11.2020 den 16.01):

Det har jeg aldri sagt, men ALLE har muligheten til å velge om de vil høre på spiseforstyrrelsen eller ikke. 

Anonymkode: 69758...da7

Feil. Folk har forskjellige forutsetninger. Du sier at en spiseforstyrrelse er et valg. Det er jeg uenig i. Da hadde ingen blitt syke i utgangspunktet. For det er jo ingen som VIL være syk. 

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

På 7.11.2020 den 15.48, AnonymBruker skrev:

Det er ikke så sort/hvitt. Man velger hver eneste dag om man skal høre på de spiseforstyrrede tankene. Man velger om man skal spise eller ikke, og man velger hvor mye man skal spise. Man velger om man skal veie seg 10 ganger daglig eller ikke. Det kan føles uutholdelig å ikke høre på de spiseforstyrrede tankene, men man har likevel et valg. Mange gir ikke slipp på spiseforstyrrelsen fordi det er for vondt å ikke høre på de spiseforstyrrede tankene, ofte også fordi spiseforstyrrelsen fungerer som en mestringsstrategi. Noen kan f.eks bruke spiseforstyrrelsen til å regulere følelser, og da vil følelsene bli enda mer ubehagelige og intense hvis man ikke hører på spiseforstyrrelsen. Så man må selvsagt jobbe med de bakenforliggende årsakene, men man kan ikke jobbe med årsakene hvis man blir værende i spiseforstyrrelsen.
 

Jeg har selv hatt alvorlig anoreksi, og jeg måtte rett og slett bare bestemme meg for å gi slipp. Det var helt forferdelig i begynnelsen, og jeg fikk en alvorlig depresjon med psykotiske symptomer når jeg begynte å gå opp i vekt. Jeg holdt ut, og det ble lettere etter hvert. Så det er til en viss grad et valg å ikke bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Man kan ikke velge å ikke ha tankene en spiseforstyrrelse medfører, men man velger selv om man skal høre på tankene. 

Anonymkode: 69758...da7

Hadde det bare vært å bestemme seg hadde jeg vært kurert for flere år siden. Har hatt gode perioder innimellom og jeg har vært så uendelig stolt av meg selv og fornøyd med meg selv. Har bestemt meg mange ganger, men av og til har sf vært for sterk og jeg taper. Etter å ha gått på flere "smeller" hvor det har skjedd alvorlige ting i livet mitt som har rokket ved den gode fremgangen så sliter jeg også litt med å beholde troen på at det faktisk er mulig å komme seg helt igjennom det. Men det er kanskje en annen sak. 

 

På 6.11.2020 den 23.39, AnonymBruker skrev:

Fortell henne at du er syk og du trenger hjelp. Ja, du har gått ned i vekt, men det er fordi du er syk.. spør hva du skal gjøre videre om hun avslutter deg? Spør om hun føler lite mestring i jobben sin ved å ha deg som pasient.. spør om hun heller foretrekker pas med rask framgang.. 

lover deg!!! Hun avslutter deg ikke.. sa dette til min psykolog i fjor, og hun ble flau.. ble ikke mer snakk om avslutning. Går der enda, 

Anonymkode: db9d1...276

Tusen takk for innspillet ditt. Er jo egentlig helt enig med deg. Skal ta det med meg i neste uke.  

 

På 7.11.2020 den 10.38, AnonymBruker skrev:

Ut fra det du forteller, synes jeg dette var ille. Du virker både reflektert og motivert på meg. Vet ikke behandler at vekta svinger, også når man er på vei opp i vekt? Sånn at én måling kun er et øyeblikksbilde? Og at det tar tid før man begynner å legge på seg, når man har vært undervektig?

Anonymkode: 13de7...dd9

Takk.  Er ikke noe i veien med hodet sånn bortsett fra sf..;)  Det verste er at jeg har kunnskap om dette og vet hva som er rasjonelt, men sf hjernevasker meg på ett vis sånn at jeg ikke helt klarer å være rasjonell når jeg må forholde meg til dette med mat, kropp og vekt. 

 

På 7.11.2020 den 11.27, AnonymBruker skrev:

Men dette er jo håpløst. Behandleren skal vel hjelpe henne å holde motivasjonen oppe? 

Jeg er en overspiser, og da er det IKKE mye behandling å få. Veldig vanskelig å holde motivasjonen, trenger noen som hjelper meg å huske hva jeg vil og hvorfor jeg vil det. 

Det er jo nettopp den motivasjonen behandlingstimene skal bidra til. 

Anonymkode: ed71f...8bb

Nettopp - takk!! Akkurat det har jeg også sagt til min behandler. Hvorfor får du ikke behandling mot overspisning? Det er jo like fullt en spiseforstyrrelse og helt forferdelig å streve med på samme måte som bulimi og anoreksi. Håper du finner en behandler som kan hjelpe deg.  

Anonymkode: db5a5...814

Ryddet for sitat av slettet innhold, og svar til dette. Perelandra, mod. 

Endret 8. november 2020 av Perelandra

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Feil. Folk har forskjellige forutsetninger. Du sier at en spiseforstyrrelse er et valg. Det er jeg uenig i. Da hadde ingen blitt syke i utgangspunktet. For det er jo ingen som VIL være syk. 

Jeg har aldri hatt en spiseforstyrrelse, men jeg har en mekanisme som er relativt lik (men som ikke handler om mat og vekt). Det var slik jeg overlevde. Det var slik jeg beskyttet meg mot verden og andre mennesker. Det var slik jeg regulerte følelser og opplevde å ha kontroll. Om ikke dette blir bedre så kan jeg ikke få kjæreste eller barn. Det er ikke sånn at jeg valgte at dette skulle låse seg sånn at jeg kanskje aldri vil få oppleve å bli mamma. 
 

 

Hun sa ikke at spiseforstyrrelser er et valg. Hun sa man kan velge å høre på de tankene. Det er en forskjell der.

Anonymkode: de4c5...d73

[AnonymBruker]

På 7.11.2020 den 16.40, AnonymBruker skrev:

Hadde det bare vært å bestemme seg hadde jeg vært kurert for flere år siden. Har hatt gode perioder innimellom og jeg har vært så uendelig stolt av meg selv og fornøyd med meg selv. Har bestemt meg mange ganger, men av og til har sf vært for sterk og jeg taper. Etter å ha gått på flere "smeller" hvor det har skjedd alvorlige ting i livet mitt som har rokket ved den gode fremgangen så sliter jeg også litt med å beholde troen på at det faktisk er mulig å komme seg helt igjennom det. Men det er kanskje en annen sak. 

 

Tusen takk for innspillet ditt. Er jo egentlig helt enig med deg. Skal ta det med meg i neste uke.  

 

Takk.  Er ikke noe i veien med hodet sånn bortsett fra sf..;)  Det verste er at jeg har kunnskap om dette og vet hva som er rasjonelt, men sf hjernevasker meg på ett vis sånn at jeg ikke helt klarer å være rasjonell når jeg må forholde meg til dette med mat, kropp og vekt. 

 

Nettopp - takk!! Akkurat det har jeg også sagt til min behandler. Hvorfor får du ikke behandling mot overspisning? Det er jo like fullt en spiseforstyrrelse og helt forferdelig å streve med på samme måte som bulimi og anoreksi. Håper du finner en behandler som kan hjelpe deg.  

Anonymkode: db5a5...814

Ryddet for sitat av slettet innhold, og svar til dette. Perelandra, mod. 

Ville du bare ha svar fra dem som er enig med deg?

Anonymkode: de4c5...d73

Endret 8. november 2020 av Perelandra

[AnonymBruker]

 

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ville du bare ha svar fra dem som er enig med deg?

Anonymkode: de4c5...d73

Hehe, nei, men de var de jeg følte for å svare. 😅 Synes det er fint å få alle meningene deres, men samtidig så er jeg liksom litt uenig i at man kan skylde på motivasjon etter 4 uker når det gjelder både denne saken, men også sf generelt. Men jeg tar det absolutt til meg og jeg har som nevnt snakket mye med behandleren min om nettopp dette fordi skyldfølelsen for å "ta opp plassen" fra noen andre" er ikke noe god å ha. 

TS

Anonymkode: db5a5...814

[Silva Pluvialis]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun sa ikke at spiseforstyrrelser er et valg. Hun sa man kan velge å høre på de tankene. Det er en forskjell der.

Anonymkode: de4c5...d73

Men da mener hun jo at man velger å ha en SF om man ikke klarer å overstyre tankene?

 

[AnonymBruker]

1 time siden, Avocado83 skrev:

Nei de har ikke det. Min anoreksi er såkalt traumeutløst og jeg har dissisosiativ lide anoreksien er en barnedel som jeg ikke har kontakt med.

Så lenge du ikke hører på de anorektiske tankene når du ikke dissosierer så kan jeg være enig. 
 

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet om flere andre enn meg

Anonymkode: bb935...bd8

Og hvorfor har de ikke mulighet til det? Så lenge man er «klar» i hodet, altså ikke dissosierer eller er psykotisk så har man et valg. 

Anonymkode: 69758...da7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Men da mener hun jo at man velger å ha en SF om man ikke klarer å overstyre tankene?

 

Ingen velger å få sykdommen, men man kan velge å bli frisk. Eller mener du folk med spiseforstyrrelser er viljeløse vesner helt overlatt til sin skjebne?

Anonymkode: de4c5...d73

[Silva Pluvialis]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ingen velger å få sykdommen, men man kan velge å bli frisk. Eller mener du folk med spiseforstyrrelser er viljeløse vesner helt overlatt til sin skjebne?

Anonymkode: de4c5...d73

Ikke alle kan velge å bli frisk. Hvis man bare kunne valgt å bli frisk, så hadde man ikke fått en SF i utgangspunktet. Det er faktisk en sykdom.

 

 

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Feil. Folk har forskjellige forutsetninger. Du sier at en spiseforstyrrelse er et valg. Det er jeg uenig i. Da hadde ingen blitt syke i utgangspunktet. For det er jo ingen som VIL være syk. 

Jeg har aldri hatt en spiseforstyrrelse, men jeg har en mekanisme som er relativt lik (men som ikke handler om mat og vekt). Det var slik jeg overlevde. Det var slik jeg beskyttet meg mot verden og andre mennesker. Det var slik jeg regulerte følelser og opplevde å ha kontroll. Om ikke dette blir bedre så kan jeg ikke få kjæreste eller barn. Det er ikke sånn at jeg valgte at dette skulle låse seg sånn at jeg kanskje aldri vil få oppleve å bli mamma. 
 

 

Ja, alle har forskjellige forutsetninger, og nesten ingen ønsker å være syke. Man må likevel bestemme seg for å spise hvis man har anoreksi. Man kan ikke klage på at det er «umulig» og at man «ikke har et valg», for det har man. Et problem med anoreksi er ambivalensen og mangel på motivasjon, man vil, men man vil ikke. Man må bestemme seg for å stå imot tankene, for det er fullt mulig i de aller fleste tilfellene. Det kan føles umulig og uutholdelig, men det er ikke umulig. Man må lide seg gjennom det, det tok nesten livet av meg, men man må bare hvis man vil bli frisk. Man har også et valg om man vil side seg selv eller ikke, de færreste blir tvunget til å skade seg selv. Det er et valg man tar. Det kan også føles uutholdelig og umulig å stå imot, men man har et valg. Det er svært vanlig å bruke selvskading/spiseforstyrrelser til å regulere følelser, men man har likevel et valg. Man vil gjerne ikke skade seg selv, men trangen blir så stor at man føler at man ikke klarer å stå imot, men det er fullt mulig. Man må bare stå i de vanskelige følelsene. Hvorfor mener du at man ikke har et valg? 

Anonymkode: 69758...da7

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Men da mener hun jo at man velger å ha en SF om man ikke klarer å overstyre tankene?

 

Nei. Man styrer selvfølgelig ikke tankene, men man styrer handlingene. Man klarer det hvis man virkelig vil. Man må stå i de vanskelige følelsene, men det klarer man hvis man virkelig bestemmer seg for det. Det er ikke slik at man velger å ha en spiseforstyrrelse fordi man ikke klarer å overstyre tankene, men man velger å ikke stå imot tankene. 

Anonymkode: 69758...da7

[Silva Pluvialis]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, alle har forskjellige forutsetninger, og nesten ingen ønsker å være syke. Man må likevel bestemme seg for å spise hvis man har anoreksi. Man kan ikke klage på at det er «umulig» og at man «ikke har et valg», for det har man. Et problem med anoreksi er ambivalensen og mangel på motivasjon, man vil, men man vil ikke. Man må bestemme seg for å stå imot tankene, for det er fullt mulig i de aller fleste tilfellene. Det kan føles umulig og uutholdelig, men det er ikke umulig. Man må lide seg gjennom det, det tok nesten livet av meg, men man må bare hvis man vil bli frisk. Man har også et valg om man vil side seg selv eller ikke, de færreste blir tvunget til å skade seg selv. Det er et valg man tar. Det kan også føles uutholdelig og umulig å stå imot, men man har et valg. Det er svært vanlig å bruke selvskading/spiseforstyrrelser til å regulere følelser, men man har likevel et valg. Man vil gjerne ikke skade seg selv, men trangen blir så stor at man føler at man ikke klarer å stå imot, men det er fullt mulig. Man må bare stå i de vanskelige følelsene. Hvorfor mener du at man ikke har et valg? 

Anonymkode: 69758...da7

Fordi det er en sykdom og sykdom er ikke viljestyrt. 

Dessuten, når et menneske er så langt nede at det skader seg, ruser seg eller sulter seg, hvor reellt er det valget da? Disse mestringsstrategiene er overlevelsesstrategier. Det er for mange enten det, eller døden. Man er så langt nede at man ikke tenker klart. Og så blir man avhengig. Da er man fanget i garnet og trenger profesjonell hjelp. Det er ikke bare å skjerpe seg eller begynne å spise. Til og med jeg som aldri har hatt anoreksi forstår såpass.

 

 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Ikke alle kan velge å bli frisk. Hvis man bare kunne valgt å bli frisk, så hadde man ikke fått en SF i utgangspunktet. Det er faktisk en sykdom.

 

 

Nå misforstår du med vilje. Ingen har sagt man velger å bli syk, men man kan velge å bli frisk.

Anonymkode: de4c5...d73

[Silva Pluvialis]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nå misforstår du med vilje. Ingen har sagt man velger å bli syk, men man kan velge å bli frisk.

Anonymkode: de4c5...d73

Hvis man ikke kunne velge å bli syk, hvordan skal man da kunne velge å bli frisk?

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Fordi det er en sykdom og sykdom er ikke viljestyrt. 

Dessuten, når et menneske er så langt nede at det skader seg, ruser seg eller sulter seg, hvor reellt er det valget da? Disse mestringsstrategiene er overlevelsesstrategier. Det er for mange enten det, eller døden. Man er så langt nede at man ikke tenker klart. Og så blir man avhengig. Da er man fanget i garnet og trenger profesjonell hjelp. Det er ikke bare å skjerpe seg eller begynne å spise. Til og med jeg som aldri har hatt anoreksi forstår såpass.

 

 

Tankene er ikke viljestyrte, men handlingene er det? Tror du ikke at folk er i stand til å styre handlingene sine? Sykdommen er tankene og følelsene, ikke handlingene. 

Man har alltid et valg, selv om det kan føles ut som om man ikke har det. Man trenger selvfølgelig hjelp til å finne andre mestringsstrategier, men man er likevel ansvarlig for handlingene sine. Folk må slutte å være så ansvarsfraskrivende. Som sagt så var jeg nærmest døden nær da jeg begynte å stå imot de anorektiske tankene, men man må bare stå i de vanskelige følelsene. Det er på ingen måte umulig. 

Anonymkode: 69758...da7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Hvis man ikke kunne velge å bli syk, hvordan skal man da kunne velge å bli frisk?

 

Fordi sykdommen er tankene og følelsene, handlingene opprettholder sykdommen. 

Anonymkode: 69758...da7

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Hvis man ikke kunne velge å bli syk, hvordan skal man da kunne velge å bli frisk?

 

Man tar imot all hjelp man kan få og jobber sammen med terapeuten uansett hvor vondt det kan være at man ikke får beholde bl.a selvskadende mestringsstrategier.

 TS, Tilbakefall er som regel ikke uungåelig, og jeg syns det er rart at psykologen din vil avslutte behandlingen din allerede  kun fordi du har gått ned i vekt den siste tiden. Jeg har vært inn og ut av psykiatrien i 18 år ( uten særlig bedring), men aldri har jeg opplevd å måtte avslutte hos en behandler grunnet tilbakefall. Jeg syns du skal se deg om etter en annen behandler som gir deg tid til å bli bedre .

Anonymkode: 2bae9...44f

[AnonymBruker]

På 7.11.2020 den 16.40, AnonymBruker skrev:

Hadde det bare vært å bestemme seg hadde jeg vært kurert for flere år siden. Har hatt gode perioder innimellom og jeg har vært så uendelig stolt av meg selv og fornøyd med meg selv. Har bestemt meg mange ganger, men av og til har sf vært for sterk og jeg taper. Etter å ha gått på flere "smeller" hvor det har skjedd alvorlige ting i livet mitt som har rokket ved den gode fremgangen så sliter jeg også litt med å beholde troen på at det faktisk er mulig å komme seg helt igjennom det. Men det er kanskje en annen sak. 

 

Tusen takk for innspillet ditt. Er jo egentlig helt enig med deg. Skal ta det med meg i neste uke.  

 

Takk.  Er ikke noe i veien med hodet sånn bortsett fra sf..;)  Det verste er at jeg har kunnskap om dette og vet hva som er rasjonelt, men sf hjernevasker meg på ett vis sånn at jeg ikke helt klarer å være rasjonell når jeg må forholde meg til dette med mat, kropp og vekt. 

 

Nettopp - takk!! Akkurat det har jeg også sagt til min behandler. Hvorfor får du ikke behandling mot overspisning? Det er jo like fullt en spiseforstyrrelse og helt forferdelig å streve med på samme måte som bulimi og anoreksi. Håper du finner en behandler som kan hjelpe deg.  

Anonymkode: db5a5...814

Ryddet for sitat av slettet innhold. Perelandra, mod. 

Du er fremdeles i stand til å styre dine egne handlinger selv om spiseforstyrrelsen er veldig sterk. Det er ansvarsfraskrivelse å påstå at man ikke er i stand til det. Du kan si at det er for vondt og vanskelig til at du orker å stå imot, men du kan ikke si at det er umulig. 

Anonymkode: 69758...da7

Endret 8. november 2020 av Perelandra