Fikk du tatt hevn på mobberne dine?

[Gjest 123 eller noe]

Jeg opplevde en del på ungdomskolen. 10 år senere kom hovedmobberene bort til meg på byen tilfeldigvis, og sa unnskyld for at de hadde vært drittsekker. Jeg sa det gikk bra nå altså, men tusen takk for at de gadd å ta seg bryet med å komme på det og beklage seg. Tenkte ikke at "de var blitt stygge" eller "jeg er bedre enn dem" eller annet patetisk hevn-tull - de fikk sagt det de ville si, og jeg ble glad for å høre det og alt løste seg på en grei og voksen måte. Man trenger ikke tviholde på ungdomsproblemene, man blir ganske bitter og hevngjerrig selv da. Noe som vises ganske tydelig hos flere i denne tråden.

[AnonymBruker]

Mobberen min sa skikkelig unnskyld en gang jeg møtte henne på byen. Full selvinnsikt, hun husket langt flere detaljer enn meg og dette hadde åpenbart gnagd på henne. 

Jeg ble veldig glad for at hun tok motet til seg og hadde den samtalen. Det krevde åpenbart mot fra henne, og det var godt å vite at mobbingen også hadde gjort vondt for henne. 

Jeg levde da som nå et godt liv likevel. 

Anonymkode: 3588b...abb

[Mari Y]

https://www.stopbullying.gov/blog/2019/10/25/effects-bullying-mental-health

 

 

Poenget er at forskning og studier kan si ganske mye om mobbing per i dag. De kan si veldig mye om hva det er, hvilken effekt det har, hvilke personer det er som har lettere for og å ta del i mobbing, hvem som lettere blir uttatt(hvem som helst, egentlig, men det er noen kjennetegn ved at de har vanskeligere for å forsvare seg) de ulike årsakene til at det skjer, hvilke plattformer det skjer på, hvilke holdninger som ligger til grunn. 

 

Endret 20. oktober 2021 av Mari Y

[AnonymBruker]

skruttveig skrev (22 minutter siden):

Jeg opplevde en del på ungdomskolen. 10 år senere kom hovedmobberene bort til meg på byen tilfeldigvis, og sa unnskyld for at de hadde vært drittsekker. Jeg sa det gikk bra nå altså, men tusen takk for at de gadd å ta seg bryet med å komme på det og beklage seg. Tenkte ikke at "de var blitt stygge" eller "jeg er bedre enn dem" eller annet patetisk hevn-tull - de fikk sagt det de ville si, og jeg ble glad for å høre det og alt løste seg på en grei og voksen måte. Man trenger ikke tviholde på ungdomsproblemene, man blir ganske bitter og hevngjerrig selv da. Noe som vises ganske tydelig hos flere i denne tråden.

Hva var det du opplevde som var mobbing da? Er forskjell på mobbing vet du. For noen blir dynka med hodet nedi toalettet, får bank, og blir kastet steiner på og helt kaffe på. 

Og så har vi på den andre siden de som kaller seg mobbet selvom det egentlig bare var en gjeng som ikke ville la deg bli med i deres gjeng eller som sa du var en schtøgging 1 gang.. 

Det er lettere å tilgi om man har opplevd den nederste formen for å si det sånn.. 

Anonymkode: ea6fe...6ef

[Gjest 123 eller noe]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hva var det du opplevde som var mobbing da? Er forskjell på mobbing vet du. For noen blir dynka med hodet nedi toalettet, får bank, og blir kastet steiner på og helt kaffe på. 

Og så har vi på den andre siden de som kaller seg mobbet selvom det egentlig bare var en gjeng som ikke ville la deg bli med i deres gjeng eller som sa du var en schtøgging 1 gang.. 

Det er lettere å tilgi om man har opplevd den nederste formen for å si det sånn.. 

Anonymkode: ea6fe...6ef

Utfryst av hele skolen, men de som "brydde seg om meg" de ventet på meg om morgenen for å dynke meg i 2 cm snø så jeg skrapet opp nesen og blødde, ventet på meg på utsiden av gymmen og slang meg i bakken så jeg slo bakhodet hardt.. en på ett trinn over meg knuste glassruta på døren inn til ganga der klasserommene var og sa det var meg - da jeg sa det var han som gjorde det, kalte de meg ei jævla tyster og venninna hans løftet meg opp etter halsen og truet meg med å drepe meg hvis jeg nevnte navnet hans igjen. Sa jeg var schtøgging ja, da vi dusjet i fellesdusjen og jeg var ekkel som hadde så små pupper og ingen kom til å ville ha meg noen gang. Så tok de håndkledet mitt og kastet det i dusjen... En liten gjeng med jenter latet som de var venner med meg i et par uker, for så å le av meg og si jeg kom aldri til å få venner.... Det er det jeg gidder å komme på nå.

Bare sånne ting  Det var jævlig der og da ja, i 3 år med den dritten, men man kan ikke gå rundt resten av livet og være sur for sånt - de var bare unger, og man må komme seg videre.

Endret 20. oktober 2021 av 123 eller noe

[Mari Y]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Hva var det du opplevde som var mobbing da? Er forskjell på mobbing vet du. For noen blir dynka med hodet nedi toalettet, får bank, og blir kastet steiner på og helt kaffe på. 

Og så har vi på den andre siden de som kaller seg mobbet selvom det egentlig bare var en gjeng som ikke ville la deg bli med i deres gjeng eller som sa du var en schtøgging 1 gang.. 

Det er lettere å tilgi om man har opplevd den nederste formen for å si det sånn.. 

Anonymkode: ea6fe...6ef

Det er lett og å se for seg at mobbing bare er det fysiske. Jeg vil tro at det og å ikke ville henge med en person er veldig avhengig av situasjonen. Noen liker bare ikke hverandre og da kan det neppe kalles mobbing, men det og å ikke ville henge med noen samtidig som du krever at andre ikke skal henge med samme person og du legger opp til en slags 'usynliggjoring' er mobbing.

Basisen er dersom du plager vedkommende over tid og denne personen har vanskeligere for å forsvare seg. Det kan være fysisk, mental eller non- verbal og indirekte mobbing. 

 

Stygt er det, uansett, men jeg synes den som blir mobbet får avgjøre det selv om de tilgir eller ikke. Uansett så er det ikke sunt og å la seg ete opp av fortiden 

Endret 20. oktober 2021 av Mari Y

[AnonymBruker]

Karma tok seg av den verste av dem. Han fikk kreft og døde for noen år siden. Satt ikke akkurat og gråt over det "tapet". Ellers har jeg i stor grad klart å legge det bak meg, selv om selvtillitten og selvbildet fremdeles ikke er noe bra.

Anonymkode: 9f50b...e4d

[Gjest Villfisker]

Det har jeg ikke behov for. Å hate andre er som å spise gift, og håpe at noen andre dør. Det gidder jeg ikke.

Endret 20. oktober 2021 av Villfisker

[AnonymBruker]

Ble mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen, og ble heller aldri sett eller hørt av voksne når jeg ropte etter hjelp. Ti grusomme år som har krevd sitt. Mange år med terapi, og jeg sliter nok en del enda med tanker som gjør det vanskelig å komme inn på mennesker nå i voksen alder. Sitter alltid en liten stemme på skulderen og hvisker at der er en baktanke ved at de er hyggelige. Heldigvis kommet meg langt, har en god utdannelse, en fantastisk ektemann, nydelige barn.
 

Har aldri tatt hevn på mobberne, og kommer nok ikke til å gjøre eller tenke i de baner heller - selv om de har gjort livet mitt fryktelig vanskelig. Samtidig sliter jeg litt med å kjenne sympati ovenfor den verste mobberen som har slitt med narkotika og hele den pakka der siden begynnelsen av videregående - det må jeg være så ærlig å innrømme… 

Anonymkode: 53220...add

[Mari Y]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ble mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen, og ble heller aldri sett eller hørt av voksne når jeg ropte etter hjelp. Ti grusomme år som har krevd sitt. Mange år med terapi, og jeg sliter nok en del enda med tanker som gjør det vanskelig å komme inn på mennesker nå i voksen alder. Sitter alltid en liten stemme på skulderen og hvisker at der er en baktanke ved at de er hyggelige. Heldigvis kommet meg langt, har en god utdannelse, en fantastisk ektemann, nydelige barn.
 

Har aldri tatt hevn på mobberne, og kommer nok ikke til å gjøre eller tenke i de baner heller - selv om de har gjort livet mitt fryktelig vanskelig. Samtidig sliter jeg litt med å kjenne sympati ovenfor den verste mobberen som har slitt med narkotika og hele den pakka der siden begynnelsen av videregående - det må jeg være så ærlig å innrømme… 

Anonymkode: 53220...add

Helt klart. Man trenger ikke og å føle sympati med alle og i hvert fall ikke med folk som har gitt en Helvete. Men tenker det aller viktigste er og å ha det bra, selv ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.11.2020 den 22.58):

Eller lot du mobberne vinne ved "tilgi" dem? 🙄 

Lot du virkelig mobberne slippe unna uten konsekvenser? 🤔

Anonymkode: e2586...429

Hadde en mobber. Vil si jeg vant til slutt, da jeg slo på han kraniebrudd og nesebrudd.

Mobbet meg ikke mer etter det.

Anonymkode: 6e348...3f2

[Lorieen]

Ser ingen grunn til å hevne meg - jeg klarte meg bra, kom meg opp og fram her i verden, har høy utdannelse, trives med den jeg er og lever et liv jeg elsker. De sitter igjen i sine små trange bygdeliv og flere av dem tror jeg har det ganske trist. Kanskje er det karma, kanskje er det ikke det - jeg bryr meg ikke. De klarte ikke knekke meg, de gjorde meg bare sterkere!

[Emmelise]

Min hovedmobber flyttet til hjembyen min med sin mor da vi startet i 2. klasse på barneskolen. Nyskilt og fulltidsjobb i ny by, jeg tror ikke hun nødvendigvis har klart å følge ham opp så mye som man skulle ønske. I tillegg, jo mer jeg tenker på det jo mer tror jeg kanskje han kan ha udiagnosert ADHD. Enkelte ting i oppførselen hans som er veldig klassiske tegn.

Jeg fikk beskjed om å bare ignorere alt han gjorde, for da ville han gå lei og slutte. Som er uten tvil det verste rådet/forslaget som noensinne har blitt spydd ut av en norsk skole.

Det skal nevnes at jeg hadde en klasseforstander som uten å blunke sa følgende til min mor på et foreldremøte "X er ny i klassen og bruker Y for å passe inn, og det syntes jeg er helt greit."
Moren min ble så sjokkert hun klarte ikke å si mer. Ingen videre oppfølging ble gjort for min del.
Men skal ærlig sies at jeg er egentlig litt bitter på min mor at hun ikke kjempet hardere for meg. Jeg gikk hele barneskolen og deler av ungdomsskolen med den gutten og han endret ikke adferd overhodet. Jeg la heller ikke merke til at han ble irettesatt etter tatt til side for en snakk. Så gudene må vite hva som foregikk der.

Man kan trygt si at skolen ikke gjorde en tøddel for å ivareta meg, men jeg mener også at de ikke gjorde en tøddel for å ivareta han. De feilet oss begge og det syntes jeg er for galt.

Han bor nå i en helt annen by, møtt ei dame, fått to unger og jobber med et eller annet. Vi har aldri noensinne møtt i voksen alder, jeg skyr unna alt som heter gjenforeninger fra skoletiden, og etter hva jeg har hørt så møter ikke han på de heller.

Jeg har _ingen_ venner fra skoletiden overhodet. De står oppført som bekjente på facebook uten at mange av dem engang innser at jeg er noen de har gått på skole med. Noen ganger dukker det opp gruppebilder i feeden min hvor jeg ser hvordan de alle sammen har holdt kontakten. Er på bryllup, dåp og konfirmasjon til hverandres barn og jeg vet ikke hva. Og noen ganger er det sårt å tenke over, for det er en mulighet for at jeg kunne vært en del av det hadde det ikke vært for alle de årene han skulle på død og liv gå etter meg spesifikt.

Jeg ofrer ham sjeldent en tanke. Når jeg ser tråder som dette kan det være at jeg sitter og tenker litt over det, kjenner litt etter hva jeg egentlig føler om det. En unnskyldning nå hadde ikke tjent meg noe. Skaden for min del er allerede gjort.
Om han skulle hatt dårlig samvittighet så sier jeg "kjør på", ha dårlig samvittighet. Unnskyldningen din kan du spare meg. Oppdra ungene dine til å være bedre mennesker enn deg så er jeg glatt fornøyd.

Jeg forstår folks trang til en slags "hevn". At man skal bevise at man ikke var verdiløs. At man "er noen". At man endte opp bedre på et vis. Jeg har den ikke nødvendigvis selv, men jeg forstår hvor følelsen kommer fra.

[PetterKanin]

Mari Y skrev (2 timer siden):

Petter, dette er ikke noe jeg gidder og å diskutere. Hvis du ikke kan vise til forskning eller studier, så kan du heller ikke kreve og å få rett. 

 

Hva gjelder din påstand om forsvar for mobbere, så er dette tull, men gitt at du også lett slenger ut bunnløse påstander så antar jeg at du er en type som mener mye om lite. 

Vil man få en bekreftelse på at ens egen påstand er korrekt, så bør man underbygge dem, og inntil du gjør det så blir dine argumenter om å 'forsvare mobbere' temmelig grunnløse. 

Til mitt forsvar kan jeg også tilføye at bøller har jeg liten interesse av å forsvare, men det er en vesentlig forskjell på å forsvare og det å søke en forklaring eller oppsøke fakta. Mang en gang har jeg også grepet inn når jeg har vært vitne til at noen har plaget andre. Så dette er tanketom svart/hvit tenkning. 

Hvorvidt du vil diskutere det er opp til deg, men å nekte for at det riktige er riktig er noe du selv har valgt. Vil du ikke ha tilsvar på dette, ikke uttal deg.

Endret 20. oktober 2021 av PetterKanin

[Mari Y]

PetterKanin skrev (16 minutter siden):

Hvorvidt du vil diskutere det er opp til deg, men å nekte for at det riktige er riktig er noe du selv har valgt. Vil du ikke ha tilsvar på dette, ikke uttal deg.

Byrden av bevis ligger på dem som kommer med en påstand. 

 

Jeg nekter for at jeg har et behov for og å forsvare mobbing, og jeg står også inne for at ettersom du ikke kan underbygge ditt eget standpunkt- noe jeg har gjort, i motsetning til deg- så er din påstand feil. Det betyr ikke at det er rett og å forsvare mobbing( for det er det absolutt ikke), men det betyr at du ganske enkelt tar feil. 

[PetterKanin]

Mari Y skrev (2 minutter siden):

Byrden av bevis ligger på dem som kommer med en påstand. 

 

Jeg nekter for at jeg har et behov for og å forsvare mobbing, og jeg står også inne for at ettersom du ikke kan underbygge ditt eget standpunkt- noe jeg har gjort, i motsetning til deg- så er din påstand feil. Det betyr ikke at det er rett og å forsvare mobbing( for det er det absolutt ikke), men det betyr at du ganske enkelt tar feil. 

Rett blir ikke feiø uansett hvor mye du måtte ønske og tro det. Myten om at de fleste mobbere har peoblemer hjemme etc. et og forvlir en myte. Mobbere mobber fordi de vil mobbe. De vet hva de gjør. De vet det er galt.

[Mari Y]

Emmelise skrev (42 minutter siden):

Min hovedmobber flyttet til hjembyen min med sin mor da vi startet i 2. klasse på barneskolen. Nyskilt og fulltidsjobb i ny by, jeg tror ikke hun nødvendigvis har klart å følge ham opp så mye som man skulle ønske. I tillegg, jo mer jeg tenker på det jo mer tror jeg kanskje han kan ha udiagnosert ADHD. Enkelte ting i oppførselen hans som er veldig klassiske tegn.

Jeg fikk beskjed om å bare ignorere alt han gjorde, for da ville han gå lei og slutte. Som er uten tvil det verste rådet/forslaget som noensinne har blitt spydd ut av en norsk skole.

Det skal nevnes at jeg hadde en klasseforstander som uten å blunke sa følgende til min mor på et foreldremøte "X er ny i klassen og bruker Y for å passe inn, og det syntes jeg er helt greit."
Moren min ble så sjokkert hun klarte ikke å si mer. Ingen videre oppfølging ble gjort for min del.
Men skal ærlig sies at jeg er egentlig litt bitter på min mor at hun ikke kjempet hardere for meg. Jeg gikk hele barneskolen og deler av ungdomsskolen med den gutten og han endret ikke adferd overhodet. Jeg la heller ikke merke til at han ble irettesatt etter tatt til side for en snakk. Så gudene må vite hva som foregikk der.

Man kan trygt si at skolen ikke gjorde en tøddel for å ivareta meg, men jeg mener også at de ikke gjorde en tøddel for å ivareta han. De feilet oss begge og det syntes jeg er for galt.

Han bor nå i en helt annen by, møtt ei dame, fått to unger og jobber med et eller annet. Vi har aldri noensinne møtt i voksen alder, jeg skyr unna alt som heter gjenforeninger fra skoletiden, og etter hva jeg har hørt så møter ikke han på de heller.

Jeg har _ingen_ venner fra skoletiden overhodet. De står oppført som bekjente på facebook uten at mange av dem engang innser at jeg er noen de har gått på skole med. Noen ganger dukker det opp gruppebilder i feeden min hvor jeg ser hvordan de alle sammen har holdt kontakten. Er på bryllup, dåp og konfirmasjon til hverandres barn og jeg vet ikke hva. Og noen ganger er det sårt å tenke over, for det er en mulighet for at jeg kunne vært en del av det hadde det ikke vært for alle de årene han skulle på død og liv gå etter meg spesifikt.

Jeg ofrer ham sjeldent en tanke. Når jeg ser tråder som dette kan det være at jeg sitter og tenker litt over det, kjenner litt etter hva jeg egentlig føler om det. En unnskyldning nå hadde ikke tjent meg noe. Skaden for min del er allerede gjort.
Om han skulle hatt dårlig samvittighet så sier jeg "kjør på", ha dårlig samvittighet. Unnskyldningen din kan du spare meg. Oppdra ungene dine til å være bedre mennesker enn deg så er jeg glatt fornøyd.

Jeg forstår folks trang til en slags "hevn". At man skal bevise at man ikke var verdiløs. At man "er noen". At man endte opp bedre på et vis. Jeg har den ikke nødvendigvis selv, men jeg forstår hvor følelsen kommer fra.

Jeg fikk høre at det var min feil at det ble satt ut rykter om meg på ungdomsskolen. Forferdelig lærer jeg hadde i tillegg, som skjelte ut flere elever. Av og til så fatter jeg ikke hva enkelte folk gjør i omsorgs- yrker i det hele tatt. 

[AnonymBruker]

Han ene vet jeg døde i en bilulykke. Han andre er narkoman.

Anonymkode: 6bbc7...79a

[Mari Y]

PetterKanin skrev (4 minutter siden):

Rett blir ikke feiø uansett hvor mye du måtte ønske og tro det. Myten om at de fleste mobbere har peoblemer hjemme etc. et og forvlir en myte. Mobbere mobber fordi de vil mobbe. De vet hva de gjør. De vet det er galt.

Vet du med sikkerhet at folk ikke er i stand til og å ignorere moralske standarder, dog? Millgrams studier ville vært uenig med deg der. 

 

 

Endret 20. oktober 2021 av Mari Y

[PetterKanin]

Mari Y skrev (Akkurat nå):

Vet du med sikkerhet at folk ikke er i stand til og å ignorere moralske standarder, dog? Millgrams studier ville vært uenig med deg der 

Selvsagt.