Bør en gå tilbake til jobb om en blir frisk fra ufør?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De skrev de som tjener 600 000 kroner i året. Stordalen er mangemillionær. 

Behandlingen til Gunhild kosta mer enn 600 000kroner.

Anonymkode: 8fa91...c96

Debattanten nevnte også leilighet og hus som er verdt flere millioner kroner. Uføre som fikk kjøpt hus og leiligheter på 90-tallet og selv langt ut på 2000-tallet kan idag nyte av hus og leiligheter som har nedbetalt seg selv. For bare 11 år siden (2009) kunne man høste profitt på andre sin ulykke, for da var det en del tvangssalg og billigsalg på leiligheter etter krisen høsten 2008.

Fakta er, som flere har påpekt, at man har langt bedre muligheter for å overleve "tradisjonelle" sykdommer som kreft - og nå også korona, hvis man har penger. Vi bor i en kapitalistisk verden som er rimelig brutal og man må være blind for å ikke se at penger gir en store fordeler. 

Anonymkode: 6d118...717

[Gjest Fallabella]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan ikke utelukkes at folk blir friske. Det er over 350000 uføre, noen av disse kan selvsagt bli bra igjen. Om en er like syk og dårlig vil en fortsatt motta trygd med rette. Det er ikke slik at regjeringen hadde letet etter skumle tilfeller. Men i og med at alle uføre er overlatt til seg selv, er det bare deres moral som spiller inn om de blir friske. Kun deres egen moral.

Anonymkode: ca286...951

Det jeg lurer på er hvordan du tenker denne kontrollen av uføre skal foregå? Fra jeg ble syk til jeg ble ufør tok det nesten ti år. Tiltak, helsekø, behandling, tiltak, feil behandling, tiltak osv. Jeg var fullstendig utmattet etter dette hardkjøret samt sykdom og en stadig usikker økonomi. Hvor lenge tenker du jeg skal få tid til å puste litt før en eller annen etat skal sjekke meg fysisk, psykisk og om jeg har noen kapasitet? Vil det bli flere tester som ligner på iq tester for meg med traumer tror du? 
Det er så lett å mene noe om dette når du ikke har prøvd det selv..

Men ja jeg er litt bedre nå etter å ha betalt for privat helsehjelp med min uføretrygd. Så hvordan får jeg jobb? 

[Gjest AnnaW]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det kommer nok an på om de liker å jobbe eller ikke. Det er en etablert sannhet der ute om at alle liker visst dette. Å ha fri og kunne drive med hva en vil, er visst ikke noe som folk liker...sies det på KG.

Jeg er ikke så sikker.

Anonymkode: ca286...951

Arbeidslivet er heller ikke lett å komme tilbake til etter f.eks 10 uten jobb og komme tilbake til en jobb som krever nye rutiner, stress, prestere like godt v underbemanning, ny teknologi, nye prosedyrer og utviklet fagområde...

Nei, tror ikke det er fristende å komme tilbake, ihvertfall hvis du ikke er helt frisk og klar for en stressende hverdag....

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnnaW skrev:

Arbeidslivet er heller ikke lett å komme tilbake til etter f.eks 10 uten jobb og komme tilbake til en jobb som krever nye rutiner, stress, prestere like godt v underbemanning, ny teknologi, nye prosedyrer og utviklet fagområde...

Nei, tror ikke det er fristende å komme tilbake, ihvertfall hvis du ikke er helt frisk og klar for en stressende hverdag....

Hvorfor er det nøye om det er fristende eller ikke. Man er, moralsk sett, plikt til å jobbe hvis man har muligheten til det. Hva med å f.eks få seg jobb på butikk? 

Anonymkode: f7a80...7bd

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Fallabella skrev:

Det jeg lurer på er hvordan du tenker denne kontrollen av uføre skal foregå? Fra jeg ble syk til jeg ble ufør tok det nesten ti år. Tiltak, helsekø, behandling, tiltak, feil behandling, tiltak osv. Jeg var fullstendig utmattet etter dette hardkjøret samt sykdom og en stadig usikker økonomi. Hvor lenge tenker du jeg skal få tid til å puste litt før en eller annen etat skal sjekke meg fysisk, psykisk og om jeg har noen kapasitet? Vil det bli flere tester som ligner på iq tester for meg med traumer tror du? 
Det er så lett å mene noe om dette når du ikke har prøvd det selv..

Men ja jeg er litt bedre nå etter å ha betalt for privat helsehjelp med min uføretrygd. Så hvordan får jeg jobb? 

Jeg har ingen forslag til hvordan dette skulle kunne gjøres. Jeg bare registrerer at det er rart at det er slik. Jeg tenker også at andre uføre har det annerledes enn deg.

Om en blir ung ufør i en alder av 20, skal en ikke sjekkes eller spørres de neste 47 årene av sitt liv om en kan begynne å jobbe igjen. Dette er da opp til en selv å bestemme og avgjøre. Det finner jeg rart, siden det er 1000+ årsaker til ufør.

Anonymkode: ca286...951

[Gjest AnnaW]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det nøye om det er fristende eller ikke. Man er, moralsk sett, plikt til å jobbe hvis man har muligheten til det. Hva med å f.eks få seg jobb på butikk? 

Anonymkode: f7a80...7bd

Stor sjanse for å bli fort syk igjen da trur jeg...men jeg bare gjetter:)

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnnaW skrev:

Arbeidslivet er heller ikke lett å komme tilbake til etter f.eks 10 uten jobb og komme tilbake til en jobb som krever nye rutiner, stress, prestere like godt v underbemanning, ny teknologi, nye prosedyrer og utviklet fagområde...

Nei, tror ikke det er fristende å komme tilbake, ihvertfall hvis du ikke er helt frisk og klar for en stressende hverdag....

Ja, vil tro noen ser på det som rene helvete og holder munn.

Anonymkode: ca286...951

[Gjest Fallabella]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen forslag til hvordan dette skulle kunne gjøres. Jeg bare registrerer at det er rart at det er slik. Jeg tenker også at andre uføre har det annerledes enn deg.

Om en blir ung ufør i en alder av 20, skal en ikke sjekkes eller spørres de neste 47 årene av sitt liv om en kan begynne å jobbe igjen. Dette er da opp til en selv å bestemme og avgjøre. Det finner jeg rart, siden det er 1000+ årsaker til ufør.

Anonymkode: ca286...951

Skal man da som ufør utredes og utprøves hele livet tenker du? Det er greit du har en mening, men her må du legge til logikken i hvordan kronisk syke skal ha det. Vi uføre lever ikke evig og folk flest får leve i fred, hvorfor skal ikke det gjelde oss? På hvilken måte er ti år med gransking av en person for lite? Hvordan ville du følt deg under tvang av systemet fordi du var uheldig å ble syk? Man mister retten til å bestemme over egen liv når det skjer å skal aller helst skamme seg for å være en snylter som blir mistenkeliggjort. Godt du ikke ser at jeg klarer å klippe plen, da hadde du vel ringt nav.

[Gjest snødråpe]

27 minutter siden, AnonymBruker said:

De skrev de som tjener 600 000 kroner i året. Stordalen er mangemillionær. 

Behandlingen til Gunhild kosta mer enn 600 000kroner.

Anonymkode: 8fa91...c96

Det er selvsagt lignende prinsipp, bare i mindre eller større skala. En som har mer penger kan ta behandling i utlandet for 300 000 eller mer. Behandlingen gi gi nok helse til at man kan jobbe eller i det minste gi lengre levetid eller livskvalitet. Jeg trodde ikke jeg måtte forklare dette med spiseskje. Det er ganske åpenbart at dette er en skala der de som har minst har 0 muligheter og de som har mest har nærmest uendelig med muligheter

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er over 350000 uføre, noen av disse kan selvsagt bli bra igjen. Om en er like syk og dårlig vil en fortsatt motta trygd med rette. Det er ikke slik at regjeringen hadde letet etter skumle tilfeller. Men i og med at alle uføre er overlatt til seg selv, er det bare deres moral som spiller inn om de blir friske. Kun deres egen moral.

Anonymkode: ca286...951

Man er selvsagt overlatt til seg selv etter å ha blitt terrorisert gjennom NAV-systemet i et 2-sifret antall år. Da er det faktisk på tide å la folk være i fred. Ironien her er, som et par andre debattanter har nevnt, nemlig at de som har høy sats trenger ikke å jobbe ved siden av, mens de på minimumsats som ellers aldri fikk tjent opp et ordentlig beregningsgrunnlag tidligere, er de som må kaste seg desperat etter en deltidsstilling der de må søke i hytt og pine. Her risikerer man at disse blir enda sykere, for man kan ikke utelukke at de lave satsene gjør de som er 100% syke enda sykere.

Av de 355.000 uføre er nesten 300.000 på 100%, som består av drøyt 166.000 kvinner og nesten 131.000 menn.

Disse er nok rimelig nedkjørt allerede som det er. Jeg vet ikke om du har fått med deg at uføre lever kortere i gjennomsnitt, så det betyr at de dør tidligere enn de fleste andre.

Det er ingenting "gjennomsnittelig" ved å være 100% syk, for da har man både store økonomiske og helsemessige problemer.

I tillegg er rundt 118.000 uføre, det vil si 1 av 3, over 60 år gamle. I andre europeiske land hadde disse gått under definisjonen "alderspensjonister". Norge har blant de høyeste aldersgrensene når det gjelder pensjon, for det har seg nemlig slik at man kan jobbe til du er minst 70 år gammel og en kan tjene pensjonspoeng til man er 75 år. Sagt på en annen måte, så har vi egentlig ikke så mange uføre. Dette er bare et definisjonsspørsmål når det gjelder på hvilket tidspunkt vi skal regne noen som ufør og hvem som skal regnes for å være pensjonist. 

Et annet problem som man møter på som 100% ufør er at sjefen på den jobben du tidligere hadde, ikke har noe som helst plikt til å fortsette å tilby deg den stillingen.

https://www.virke.no/arbeidsgiverstotte/sykefravar/uforetrygd/

Hele 83,5% av alle uføre har en 100% uførgrad, så det er kun 16,5% som klamrer seg til diverse stillingsbrøk i arbeidslivet fordi arbeidsgiveren har heller ikke lov å sparke dem på grunn av dette. Men har man først falt helt ut, så er veien tilbake stort sett stengt. 

Anonymkode: 6d118...717

[AnonymBruker]

Min aller største drøm er å komme meg ut i arbeid igjen. Om ikke annet delvis. Savner fellesskap, kollegiale, rutiner, forpliktelser, en lønnsslipp og ikke minst noe å assosiere meg selv med. 

Jeg håper den dagen kommer med årene. Foreløpig har jeg en lang vei, men aldri tro at jeg har gitt opp. Problemet blir vel da at jeg blir ansett som uønsket i arbeidslivet hvis jeg en dag skulle klare det. 

Jeg antar at dette gjelder den store majoriteten av uføre i dag i sykdomsklasser hvor det enda er håp om remisjon, selv om det selvfølgelig finnes noen unntak som anser seg som evige trygdere og er komfortabel med det. 

Anonymkode: c5f5d...804

[AnonymBruker]

54 minutter siden, Fallabella skrev:

Skal man da som ufør utredes og utprøves hele livet tenker du? Det er greit du har en mening, men her må du legge til logikken i hvordan kronisk syke skal ha det. Vi uføre lever ikke evig og folk flest får leve i fred, hvorfor skal ikke det gjelde oss? På hvilken måte er ti år med gransking av en person for lite? Hvordan ville du følt deg under tvang av systemet fordi du var uheldig å ble syk? Man mister retten til å bestemme over egen liv når det skjer å skal aller helst skamme seg for å være en snylter som blir mistenkeliggjort. Godt du ikke ser at jeg klarer å klippe plen, da hadde du vel ringt nav.

Som sagt er det 1000+ grunner til at en er blitt ufør. Noen av disse grunnene burde kanskje sjekkes oftere enn andre.

Om noen blir ufør som 20-åring pga psykisk sykdom feks, syns du da en kan gå de neste 47 årene uten noen form for pålagt kontroll? Er det da gitt at denne personen er garantert å være syk til forbi pensjonistalder? Eller skal man bare stole på at personen sier ifra om denne blir bedre?

Anonymkode: ca286...951

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man er selvsagt overlatt til seg selv etter å ha blitt terrorisert gjennom NAV-systemet i et 2-sifret antall år. Da er det faktisk på tide å la folk være i fred. Ironien her er, som et par andre debattanter har nevnt, nemlig at de som har høy sats trenger ikke å jobbe ved siden av, mens de på minimumsats som ellers aldri fikk tjent opp et ordentlig beregningsgrunnlag tidligere, er de som må kaste seg desperat etter en deltidsstilling der de må søke i hytt og pine. Her risikerer man at disse blir enda sykere, for man kan ikke utelukke at de lave satsene gjør de som er 100% syke enda sykere.

Av de 355.000 uføre er nesten 300.000 på 100%, som består av drøyt 166.000 kvinner og nesten 131.000 menn.

Disse er nok rimelig nedkjørt allerede som det er. Jeg vet ikke om du har fått med deg at uføre lever kortere i gjennomsnitt, så det betyr at de dør tidligere enn de fleste andre.

Det er ingenting "gjennomsnittelig" ved å være 100% syk, for da har man både store økonomiske og helsemessige problemer.

I tillegg er rundt 118.000 uføre, det vil si 1 av 3, over 60 år gamle. I andre europeiske land hadde disse gått under definisjonen "alderspensjonister". Norge har blant de høyeste aldersgrensene når det gjelder pensjon, for det har seg nemlig slik at man kan jobbe til du er minst 70 år gammel og en kan tjene pensjonspoeng til man er 75 år. Sagt på en annen måte, så har vi egentlig ikke så mange uføre. Dette er bare et definisjonsspørsmål når det gjelder på hvilket tidspunkt vi skal regne noen som ufør og hvem som skal regnes for å være pensjonist. 

Et annet problem som man møter på som 100% ufør er at sjefen på den jobben du tidligere hadde, ikke har noe som helst plikt til å fortsette å tilby deg den stillingen.

https://www.virke.no/arbeidsgiverstotte/sykefravar/uforetrygd/

Hele 83,5% av alle uføre har en 100% uførgrad, så det er kun 16,5% som klamrer seg til diverse stillingsbrøk i arbeidslivet fordi arbeidsgiveren har heller ikke lov å sparke dem på grunn av dette. Men har man først falt helt ut, så er veien tilbake stort sett stengt. 

Anonymkode: 6d118...717

For å ikke glemme at om man blir 50% ufør, og får 66% av lønna i de 50 prosentene, også blir verre og blir 100% ufør, så blir det 66% av 50% igjen. Ikke det samme som 66% av 100%. 

Anonymkode: 9e56c...f81

[Grønt blad]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man er selvsagt overlatt til seg selv etter å ha blitt terrorisert gjennom NAV-systemet i et 2-sifret antall år. Da er det faktisk på tide å la folk være i fred. Ironien her er, som et par andre debattanter har nevnt, nemlig at de som har høy sats trenger ikke å jobbe ved siden av, mens de på minimumsats som ellers aldri fikk tjent opp et ordentlig beregningsgrunnlag tidligere, er de som må kaste seg desperat etter en deltidsstilling der de må søke i hytt og pine. Her risikerer man at disse blir enda sykere, for man kan ikke utelukke at de lave satsene gjør de som er 100% syke enda sykere.

Av de 355.000 uføre er nesten 300.000 på 100%, som består av drøyt 166.000 kvinner og nesten 131.000 menn.

Disse er nok rimelig nedkjørt allerede som det er. Jeg vet ikke om du har fått med deg at uføre lever kortere i gjennomsnitt, så det betyr at de dør tidligere enn de fleste andre.

Det er ingenting "gjennomsnittelig" ved å være 100% syk, for da har man både store økonomiske og helsemessige problemer.

I tillegg er rundt 118.000 uføre, det vil si 1 av 3, over 60 år gamle. I andre europeiske land hadde disse gått under definisjonen "alderspensjonister". Norge har blant de høyeste aldersgrensene når det gjelder pensjon, for det har seg nemlig slik at man kan jobbe til du er minst 70 år gammel og en kan tjene pensjonspoeng til man er 75 år. Sagt på en annen måte, så har vi egentlig ikke så mange uføre. Dette er bare et definisjonsspørsmål når det gjelder på hvilket tidspunkt vi skal regne noen som ufør og hvem som skal regnes for å være pensjonist. 

Et annet problem som man møter på som 100% ufør er at sjefen på den jobben du tidligere hadde, ikke har noe som helst plikt til å fortsette å tilby deg den stillingen.

https://www.virke.no/arbeidsgiverstotte/sykefravar/uforetrygd/

Hele 83,5% av alle uføre har en 100% uførgrad, så det er kun 16,5% som klamrer seg til diverse stillingsbrøk i arbeidslivet fordi arbeidsgiveren har heller ikke lov å sparke dem på grunn av dette. Men har man først falt helt ut, så er veien tilbake stort sett stengt. 

Anonymkode: 6d118...717

Det er ikke tvil om at mange uføre har det tøft, og at både helse og (svært) dårlig økonomi gjør det svært krevende. Og som du skriver, er en stor andel uføre over 60 år gamle.

Men så handler ikke denne tråden om disse. Den handler om de få som faktisk blir friske nok til å kunne jobbe igjen, altså de som ikke er arbeidsuføre, men som får utbetalt uføretrygd. TS presiserer til og med alder, første halvdel av 40-årene, med mer enn 20 år før man blir pensjonist. Burde de delta i arbeidslivet igjen nå som de er friske, eller skal de som arbeidsføre fortsette å motta uføretrygd?

[AnonymBruker]

50 minutter siden, Grønt blad skrev:

Det er ikke tvil om at mange uføre har det tøft, og at både helse og (svært) dårlig økonomi gjør det svært krevende. Og som du skriver, er en stor andel uføre over 60 år gamle.

Men så handler ikke denne tråden om disse. Den handler om de få som faktisk blir friske nok til å kunne jobbe igjen, altså de som ikke er arbeidsuføre, men som får utbetalt uføretrygd. TS presiserer til og med alder, første halvdel av 40-årene, med mer enn 20 år før man blir pensjonist. Burde de delta i arbeidslivet igjen nå som de er friske, eller skal de som arbeidsføre fortsette å motta uføretrygd?

Takk skal du ha. Jeg forventer at tråden skulle fylles med folk som skal fremheve hvor fryktelig uføre de er og at det er umulig at de blir bedre. Deres historie gjelder alle uføre, ser det ut som.

Anonymkode: ca286...951

[AnonymBruker]

Jeg vil helst ut i jobb igjen, men nå gir jeg opp. Hundrevis av søknader, bare et par intervjuer. Har utdannelse, veiledere og coacher sier at jeg gjør alt riktig, men ingen vil ha meg pga. CV-hullet. Orker ikke mer, er jo sykere nå enn jeg har vært på lenge fordi situasjonen er så nedbrytende.

Krav til trygdemottakere er vel og bra, men det nytter ikke hvis arbeidsgivere uansett er uinteresserte.

Anonymkode: 9b45b...4c5

[Menchit]

På 25.5.2020 den 20.54, AnonymBruker skrev:

Sant. Men om en er akterutseilt i jobbsammenheng og trives som ufør, ser jeg jo at det kan friste.

Anonymkode: ca286...951

 

På 25.5.2020 den 21.10, AnonymBruker skrev:

Jeg håper derimot at samvittigheten IKKE er spesielt god om man bare  snylter. 

Anonymkode: 9b80f...a54

Det er omtrent umulig å få seg jobb som 50 åring med et hull på 6-7-8-10 år på cv'en. Hva mener dere disse skal gjøre da? Noe må man faktisk leve av.

 

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Menchit skrev:

 

Det er omtrent umulig å få seg jobb som 50 åring med et hull på 6-7-8-10 år på cv'en. Hva mener dere disse skal gjøre da? Noe må man faktisk leve av.

 

Det er ikke poenget. Vi kan ikke sitte her og foreslå jobbalternativer til disse, det sier seg jo selv.

Poenget er om det er ok å fortsette å ta imot trygd som frisk.

Anonymkode: ca286...951

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil helst ut i jobb igjen, men nå gir jeg opp. Hundrevis av søknader, bare et par intervjuer. Har utdannelse, veiledere og coacher sier at jeg gjør alt riktig, men ingen vil ha meg pga. CV-hullet. Orker ikke mer, er jo sykere nå enn jeg har vært på lenge fordi situasjonen er så nedbrytende.

Krav til trygdemottakere er vel og bra, men det nytter ikke hvis arbeidsgivere uansett er uinteresserte.

Anonymkode: 9b45b...4c5

Det er ikke et alternativ å starte med noe selv?

Anonymkode: ca286...951

[AnonymBruker]

15 timer siden, Grønt blad skrev:

Men så handler ikke denne tråden om disse. Den handler om de få som faktisk blir friske nok til å kunne jobbe igjen, altså de som ikke er arbeidsuføre, men som får utbetalt uføretrygd. TS presiserer til og med alder, første halvdel av 40-årene, med mer enn 20 år før man blir pensjonist. Burde de delta i arbeidslivet igjen nå som de er friske, eller skal de som arbeidsføre fortsette å motta uføretrygd?

Debatten begynner igjen å spore av mot den retningen der man skal mistenkeliggjøre uføre nok en gang ved å konstruere opp "argumenter". Dette har allerede blitt besvart her i tråden.

Hvor "frisk man føler seg" har ingenting med den faktiske helsemessige tilstanden man er i. 

Er du klar over at mange pasienter som blir tvangsinnlagt og tvangsmedisinert mener at de er friske? 

Da hadde man ikke trengt fagpersonnel som psykolog, lege, psykiater ++ om man kunne "diagnostisere seg selv". Og det er dette du og et par andre her i tråden legger opp til. 

Det er ingen andre måter å finne ut av hvor mye man kan jobbe, før man faktisk begynner å jobbe og står i det, så derfor er reglene slik at man bedømmes utifra inntekt og hvor mange år man har tjent over fribeløpet før helle uføregraden faller bort. 

Veien for å prøve seg i noe som helst hindres alltid av to ting: 1) Den faktiske helsetilstanden til den uføre og IKKE hva den uføre "føler seg som" og 2) Det er den potensielle arbeidsgiveren som bestemmer og har alltid det siste ordet. Arbeidsgiveren lager ikke stillinger som passer "deg", men som passer arbeidsgiveren. Skjønner du egentlig dette her? Nemlig at arbeidsgiveren lager IKKE en deltids- eller fulltidsstilling som skal passe den uføre?

Det er en grunn til at staten oppretter stillinger i vernede bedrifter der noen uføre jobber litt ved siden av.  

Selv om man har 20 - 25 år igjen til man blir pensjonist, så er dette ikke noe annet enn teoretisk tid for noen som allerede er ufør og syk. Uføre lever kortere enn vanlige og friske mennesker, og det er ingen garanti for at en ufør kommer til å oppleve pensjonsalderen. 

Som nevnt et annet sted her i tråden, vi lever i et samfunn som sparker og automatiserer bort helt friske mennesker. Det er det teknologien gjør og dette vil skje i enda større grad fremover.

Dine hypoteser er basert på urealistiske scenarioer som ikke er i henhold til hvordan det kapitalistiske samfunnet er bygd opp. 

Så for å oppsummere, hva man mener om ens egen tilstand er null verdt så lenge det ikke kan bekreftes av helse-personnel. Så man kan føle seg så "frisk man ønsker", men dette er en følelse uten verdi i en arbeidssammenheng når man ikke får sjansen til å prøve seg på noe som helst i arbeidssammenheng. Men er man helt fanatisk bestemt på å prøve seg, så er det bare å sende ca 300 søknader rundt i hele landet og håpe på å få en sjanse - så hva er problemet ditt i forhold til dette?

Fasiten om man er frisk nok eller ikke blir til slutt bestemt av hvor mye man eventuelt har tjent etter flere år på rekke og rad (om man får en sjanse på en jobb), før man mister hele uføregraden. Det er en grunn til at denne regelen eksisterer fordi mange helse-personnel vet at de syke som "føler seg friske etter en tid" har massive tendenser til å falle hardt tilbake igjen, spesielt de med psykiske problemer. 

På samme måte som mange med psykiske problemer som har vært tvangsinnlagt tidligere, har en tendens til å gjenta tvangsinnleggelsen eller at de må fortsette å være fulgt opp tett av institusjoner på andre måter. 

Det samme har vi sett hos demente personer. De mener at alt er "greit" og at de er bare "litt forvirret og glemsk" og blir bare progressivt verre og mer aggressive jo lenger tid det går, men de ser ikke dette selv og bortforklarer det på andre måter.

 

Anonymkode: e5ea5...8b9