Jenta i 3.etasje med vinduet på gløtt

[Gjest Sabia]

Har du nummerviser så du ser hvem som ringer? Hvis ikke, kanskje det hjelper? Jeg haater å ta telefonen når jeg ikke ser hvem som er der, så er avhengig av nummerviser gitt!

[iss]

Jeg må se hvem som ringer før jeg tar den!! Tar den ikke når det er anonym, for pleier å være telefonselgere...

[Within my guitar]

Har du nummerviser så du ser hvem som ringer? Hvis ikke, kanskje det hjelper? Jeg haater å ta telefonen når jeg ikke ser hvem som er der, så er avhengig av nummerviser gitt!

Jeg har bare mobiltelefon jeg. Så jeg ser jo nummeret. Men det hjelper lite. Bortsett fra mamma, og hun jeg deler leilighet med, er omtrent alle nummer som ringer fremmede. Og om noen ringer fra den psykiatriske klinikken jeg går på, så hjelper det lite, selv om jeg ser at det er derfra.

Hodet mitt er rett og slett helt sperret for å ta telefonen.

Jeg må se hvem som ringer før jeg tar den!! Tar den ikke når det er anonym, for pleier å være telefonselgere...

Anonyme nummer er HVERTFALL ikke aktuelt å svare på.

Klem til dere søte mennesker.

[Within my guitar]

Når vi nå er inne på fedre og mødre.

Igjen spør mamma meg på melding om hun kan ringe. Jeg svarer at det kan hun ikke. Og så gir hun meg dårlig samvittighet igjen. Som om hun ikke har gitt meg nok av det. Det er mødre vanvittig flinke til. Å gi døtrene sine dårlig samvittighet. Selv om det selvfølgelig ikke er bevisst. Men jeg har aldri stoppet og tenkt over denne samvittigheten. Jeg har holdt den inne, og ikke pratet om den. Men nå, når jeg har mamma på veldig god avstand, kommer det et voldsomt sinne opp. Jeg er forferdelig sint på mamma. Jeg, som aldri i mitt liv har vært sint. Om jeg har kjent snev av sinne, har jeg veldig raskt klart å omforme det til tristhet. Og stengt meg inne på rommet. Det er jo ikke rart i det hele tatt at jeg har endt opp der jeg er i dag. Sinne må jo ut. Nå er jeg redd for at det skal komme ut i ukontrollerte mengder. En dame på gruppa mi fortalte om et utbrudd av sinne, som tok fullstendig kontrollen over henne. Hun hadde i en alder av noen og tredve, aldri vært sint før. Men så kom det. Og da hadde hun ingen sjanse til å stoppe det. Det ballet på seg, og hun visste ikke hvorfor hun var sint. Det kom når hun minst ventet. Jeg hørte henne si dette, og i hodet mitt, så jeg meg selv kaste gjenstander rundt meg. På andre mennesker. Dette er fremmed for meg. Å kaste ting på mennesker. Kanskje jeg burde kastet mer. Og ikke ødelagt innover. Det er jo det jeg har gjort. Tatt alt utenfra, og dratt det innover i meg selv. Og så har det ødelagt der inne. Og når man ikke får sluppet det ut, fortsetter det å ødelegge. Selv om man kommer videre i livet. Selv om den ytre situasjonen som skapte ødeleggelsen, ikke er der mer. Man slutter aldri å ødelegge innover.

Når man har ødelagt innover siden man var et barn, er det ikke lett å reparere. Jeg vet ikke engang om det er mulig. Det virker neimen ikke sånn.

Kanskje jeg bare vender sinnet mot mamma, fordi jeg trenger noen å vende det mot. Men jeg VENDER jo ikke sinnet mot henne heller. Jeg bare føler det. Hun vet ingenting. Og hun slår meg i søvne. Når jeg drømmer. Hun slår og sparker meg. Til blods. Og ler. Og jeg gjør ingenting. Jeg lar henne holde på. Og hun fortsetter å hate meg. Forer meg med dårlig samvittighet for alt jeg har påført familien. Jeg sitter og gråter i et hjørne, og hun går forbi og fnyser av meg. “Du har ikke noe å gråte for”, sier hun. Og så går hun og ler med pappa i stua. Og selv om jeg vet at mamma er verdens snilleste menneske, som bare har vært uheldig og overført angsten og samvittigheten sin til meg, så klarer jeg ikke å slippe bildet av mamma som hater.

Psykologen min sier jeg har rett til å være sint på mamma. Han, som alle andre psykologer, er veldig ivrig etter å skylde på foreldre. Og jeg har kjempet for å unngå dette. Hele veien, har jeg beskyttet foreldrene mine. Passet på å si at jeg kunne ikke fått bedre foreldre, at de har vært der for meg. “Ja, det har de helt sikkert. I den grad de har kunnet. Men ikke nok.” Har han sagt. I to år har han sagt det, men så har jeg begynt å prate om andre ting. Nå har psykologen min sluttet, og jeg er etterlatt med alle disse tankene. Og sinnet mot mamma er uhåndterlig. Det gjør at jeg ikke klarer å forholde meg til henne overhodet.

De har vært der for meg. Har jeg sagt. Hele tiden. Men har de det? Ja, i den grad de har kunnet, som psykopaten sier. (Jeg kaller han psykopaten. Litt humor må man jo ha). Men den graden de har kunnet, har jo ikke vært nok. De så meg aldri. Jeg har aldri blitt sett. Og det førte til at jeg begynte å ødelegge innvendig. Og det ser ikke ut til at ødeleggelsen tar slutt.

Hvordan i helvete skal jeg klare å godta hvordan jeg er som jeg er, uten at jeg klarer å godta at jeg ikke ble sett som liten? Fortsatt er det JEG som beskytter mamma. Som da hun var syk og jeg var trist, men ikke kunne si noe, for da kanskje mamma ble verre. Så jeg hentet en varm klut til henne i stedet. Og la på panna hennes. Kanskje det hjalp. Kanskje jeg kunne gjøre henne frisk. Jeg var fire år. Og jeg tok ansvar for mammas sykdom. I dag ser jeg på langrennstafett. Og følelsen av at det er mitt ansvar at de vinner, sitter i. Hadde jeg ikke sett på, hadde de kanskje vunnet. Hadde jeg drukket rød te i stedet for grønn, hadde de kanskje vunnet. Hadde jeg bare varmet kluten litt mer, kunne mamma blitt frisk.

Jeg er fortsatt fire. Og mamma er syk. Og alt er mitt ansvar. Jeg er fire. Og jeg VET at det ikke er mamma sin feil. Så jeg holder tårene inne. Og synger en sang inn i øret hennes. Hun sier jeg er så snill. “Hva skulle jeg gjort uten deg?” Sier hun. Og så vet jeg det. At hun trenger meg. For hva skulle hun gjort uten meg?

b.

[Gjest Sabia]

Gråter for alle små barn inni store voksne

Endret 19. februar 2006 av Nivea

[Within my guitar]

Takk.

[iss]

[Within my guitar]

Jeg trodde hjertet løp løpsk bare når jeg tvang meg til å møte mennesker.

Men det skjedde plutselig nå igjen. Hele dagen har jeg sittet og følt at jeg forfaller. Men jeg har ikke villet si noe, for hva er vitsen liksom? Jeg må bare forholde meg til det, og komme meg videre. Så kan morgendagen føles bedre. Kanskje. Jeg har villet grått, men har holdt det tilbake, for de hjelper jo ikke, tårene. For jeg har ikke energi til å gråte ut alt som trengs.

Så skulle jeg koke spaghetti. Og den ble ferdig. Skulle bare tømme av vannet. Og jeg sa til meg selv, i det jeg holdt kasserollen halvveis opp ned, med lokket som dørslag: "Dette her går ikke. Du kommer til å miste spaghettien i vasken. Du burde bare vente til Marte er ferdig på badet, så kan hun gjøre det." Men så sa jeg også: "Men det er spaghetti. Det er faen meg spaghetti. Og hvis jeg ikke klarer dette, klarer jeg ingenting. Da er jeg ubrukelig." Og jeg følte meg dum nok fra før, om jeg ikke skulle be om hjelp for å tømme av vann i tillegg.

Og det skjedde det som måtte skje. All spaghettien falt i vasken. Og jeg har aldri kokt så mye spaghetti før. Og det var all spaghettien som var igjen. Og jeg ødela middagen. Rakk ikke å tenke engang, før jeg falt sammen på gulvet. Jeg hadde ikke bare kastet bort spaghetti, jeg hadde gitt meg selv en grunn til at jeg ikke fortjener å leve. For det er alltid det som skjer. De små tingene, blir overveldende og farlige. Og jeg hulket på kjøkkengulvet. Men spaghetti i vasken, og kokende vann på magen min. Fingrene hadde jeg også brent. Og hjertet løper løpsk. Panikkangsten tar over følelsene mine, og jeg får ikke puste. Tanken på at alt dette skjer pga noe så tåpelig som spaghetti i vasken, gjør det bare verre. Det gir meg grunn til å hate meg selv enda mer.

Sånn ligger jeg og gråter i tjue minutter. Høyt, så alle naboer i alle etasjer hører det. Marte løfter meg opp, og så gråter jeg i armene hennes i tjue minutter til. Jeg gråter meg nesten helt ut av pust, før hun får meg til å puste omsider igjen.

Det ble middag. Det ble pasta istedet. Og jeg lever, og ja, jeg sluttet å gråte.

Men jeg er så sliten. Jeg er så lei. Og hjertet mitt takler ikke dette stort mer.

[iss]

[Within my guitar]

Takk.

[Gjest Sabia]

Skulle ønske jeg kunne gitt deg en god klem på ordentlig, det føles så magert med disse cyber-klemmene... !

Fin rom kamerat du har, jeg er veldig gla du har noen snille mennesker rundt deg!

[Within my guitar]

Skulle ønske jeg kunne gitt deg en god klem på ordentlig, det føles så magert med disse cyber-klemmene... !

Cyber-klemmer er bedre enn ingen klemmer. Og det er alltid koselig å få.

Takk for at du gjerne skulle gitt meg en ordentlig en også.

Vet du? Jeg har tulipaner på bordet!!! En bukett røde tulipaner.

Venninna mi kom hjem med det til meg idag. Akkurat når jeg trengte det mest. Og akkurat når jeg hadde tatt oppvasken, og vært flink og ryddet.

Å, jeg ble så glad at jeg gråt jeg.

De er så fiiiine!

[Gjest Sabia]

Å så gøy!!!!!! Snill venninne...

[Within my guitar]

Å så gøy!!!!!!  Snill venninne... 

Veldig. Føler meg så priviligert jeg.

[iss]

Da kom tulipanene på bordet!!

[Within my guitar]

Og de er så fiiiiiine..

[Within my guitar]

Igår sa jeg ja til å spise middag hos dem idag.

Men så ble det stopp når dagen kom.

Og her sitter jeg. Alene hjemme. Og har kjempelyst til å spise middag hos dem. Men den døra har jeg stengt.Og jeg er alt for redd til å åpne den igjen. Og jeg må leve med avgjørelsen i hele dag, alene. Og det er strålende sol ute, men jeg har ikke vært ute av huset på mange dager.

Føler meg forbanna rar.

Herregud, jeg er så flink til å være hard mot meg selv.

b.

[Within my guitar]

Hadde jeg bare ikke visst hva som var vakkert. Da kunne jeg skylde på det. Alt hadde bare vært stygt. Og jeg kunne forstått at jeg var stygg mot meg selv, i denne stygge verden.Og jeg hadde ikke gått glipp av noe som helst. For jeg hadde ikke visst.

Men jeg vet hva som er vakkert for meg. Vakkert er tulipaner på bordet mitt nå. Vakkert er Joni Mitchells "Blue" i høytaleren. Og det er en halvlest bok med ord som flyter avgårde uten problemer. En halvlest bok som ligger på bordet og venter på meg. Og når jeg åpner den, starter den akkurat der jeg slapp. Den har ikke fortsatt uten meg. Vakkert er stearinlysene jeg snart skal tenne. Kanskje utsetter jeg det,nettopp fordi det er vakkert. Fordi jeg ikke er så flink til å håndtere det vakre. Ikke når det blir for mye.

Det var bare det. Bare de tingene. Men de tingene gjør at verden er vakker. Slik JEG ser den..Og ingen andre kan se verden for meg. Bare jeg.

Hadde jeg bare ikke sett. Da hadde det ikke vært noe å tape.

B.And Icecreamcastles in the air.

[iss]

Jeg tror det beriker verden din jeg, at du finner noe som er vakkert. At det gjør det verdt å leve i det kaos du føler. At du finner noe som får deg til å føle glede gjør deg nok godt. Ellers ville du vært følelsesløs, og det vet jeg at du ikke er!

At du kan se hva som er vakkert gjør at du kan se hva som ikke er vakkert. At du ser og erkjenner de tingene som må jobbes med for at det skal bli vakkert.

[Within my guitar]

At du kan se hva som er vakkert gjør at du kan se hva som ikke er vakkert. At du ser og erkjenner de tingene som må jobbes med for at det skal bli vakkert.

Det er sant. Det er det som redder meg litt. Jeg prøver å omgi meg med de vakre tingene, så mye jeg kan.

Idag: Boller og kaffe. Og tulipanene er like friske og fine.