kunne dere datet en uføretrygded?

[AnonymBruker]

Nei. Fordi jeg vet at min egen arbeidsmoral vil gå rett til helvete. Fordi det er urettferdig at vedkommende får betalt for å gå hjemme. Mens jeg har kjempet med nebb og klør for å torturere meg selv uti arbeid. Jeg er selv fysisk og psykisk syk, men nekter å bli uføretrygd på grunn av både meningsløst liv og hverdag, og dårlig økonomi. Så jeg vet at min egen arbeidsmoral vil gå rett til helvete og sjansen for at jeg gir opp min egen helse er for stor. Jeg trenger noen som kjemper seg opp hver dag, på samme måte som meg. Jeg trenger noen som kan gi meg et hardt spark bak, en person med god arbeidsmoral som kan være en god rollemodell og støttespiller. En som er ufør vil bare dra meg ned psykisk, holde meg tilbake fysisk og ødelegge livet mitt rett og slett. For uføretrygd er smittsomt, spesielt når man selv kvalifiseres til uføretrygd. 

Anonymkode: c2e9e...309

[AnonymBruker]

Min forrige kjæreste var ufør, og det var svært utfordrende. Sykdommen hennes tok mye plass, og det var i tillegg et av disse difuse syndromene som ikke har et somatisk utgangspunkt (skal ikke nevne hvilken for å ikke hisse på meg hordene her inne). Sikkert ekkelt av meg å si det, men når jeg hadde kollegaer med revmatiske sykdommer og kreft som jobbet 100% så begynte jeg å miste respekten for henne. Hun gikk så opp i sykdommen sin, og hele hverdagen vår handlet om den. Det sugde livskraften ut av meg.

Så man skal ikke være rask med å si "ja, nada problem", om man ikke har levd det. Nå dater jeg friske jenter, og det er befriende å ikke måtte deale med dette lenger. 

Anonymkode: 7d199...8b8

[AnonymBruker]

48 minutter siden, Juks skrev:

Javisst. Såfremt hun har plass til meg i livet sitt, har god innstilling til livet generelt, er glad og tar vare på seg selv så hadde det absolutt vært greit! Hun må derfor ha en god personlighet og en viss grad av "funksjonsevne", hvis jeg kan si det slik.

For det hadde vært vanskelig å få det til hvis hun var nedsyltet i sykdom. 

Denne var fin å lese, takk for at du ga meg litt håp Jeg er så mye mer enn sykdommen min! 

Anonymkode: 9f80c...49b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Min forrige kjæreste var ufør, og det var svært utfordrende. Sykdommen hennes tok mye plass, og det var i tillegg et av disse difuse syndromene som ikke har et somatisk utgangspunkt (skal ikke nevne hvilken for å ikke hisse på meg hordene her inne). Sikkert ekkelt av meg å si det, men når jeg hadde kollegaer med revmatiske sykdommer og kreft som jobbet 100% så begynte jeg å miste respekten for henne. Hun gikk så opp i sykdommen sin, og hele hverdagen vår handlet om den. Det sugde livskraften ut av meg.

Så man skal ikke være rask med å si "ja, nada problem", om man ikke har levd det. Nå dater jeg friske jenter, og det er befriende å ikke måtte deale med dette lenger. 

Anonymkode: 7d199...8b8

Når man ikke er i jobb og bare surrer rundt hjemme uten mål og mening, så blir man veldig selvsentrert. Man har jo ingenting annet å bruke tiden sin på enn seg selv. Tror det er normalt når man bare går hjemme. 

Anonymkode: c4608...977

[AnonymBruker]

Seriøst? En sånn tråd har lagd før,og ble som alle andre tråder om uføre en tråd hvor uføre ble hengt ut

Anonymkode: 65f35...ea0

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Fordi jeg vet at min egen arbeidsmoral vil gå rett til helvete. Fordi det er urettferdig at vedkommende får betalt for å gå hjemme. Mens jeg har kjempet med nebb og klør for å torturere meg selv uti arbeid. Jeg er selv fysisk og psykisk syk, men nekter å bli uføretrygd på grunn av både meningsløst liv og hverdag, og dårlig økonomi. Så jeg vet at min egen arbeidsmoral vil gå rett til helvete og sjansen for at jeg gir opp min egen helse er for stor. Jeg trenger noen som kjemper seg opp hver dag, på samme måte som meg. Jeg trenger noen som kan gi meg et hardt spark bak, en person med god arbeidsmoral som kan være en god rollemodell og støttespiller. En som er ufør vil bare dra meg ned psykisk, holde meg tilbake fysisk og ødelegge livet mitt rett og slett. For uføretrygd er smittsomt, spesielt når man selv kvalifiseres til uføretrygd. 

Anonymkode: c2e9e...309

Tenker akkurat likt deg og kan være ufør om jeg ønsker. Jeg bare ønsker ikke et slikt liv. Dagene må jo være utrolig kjedelige, lat blir man å når hele dagen består i å se på tv. Jeg tror å at man bare blir verre om man bare går hjemme, psyken har godt av å være i arbeid. 

Anonymkode: c4608...977

[AnonymBruker]

Jeg er ufør. Bipolar 2. Jeg kunne ikke vært med en ufør partner. 

Snakker av erfaring. Forrige partner var ufør. Bare snakket om sykdom hele tiden.

Reiste aldri til legen bare til legevakten, for der må man mase for å komme inn og det betyr snakke og klage om sykdommer i lange tider.

Anonymkode: 31e54...b24

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Seriøst? En sånn tråd har lagd før,og ble som alle andre tråder om uføre en tråd hvor uføre ble hengt ut

Anonymkode: 65f35...ea0

Hvorfor sier du "hengt ut"? Dette er en aktuell diskusjon, og folk har lov til å mene og føle det de mener og føler uten at det er "å henge ut" noen. 

Anonymkode: 290e3...80e

[Gjest Juks]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Denne var fin å lese, takk for at du ga meg litt håp Jeg er så mye mer enn sykdommen min! 

Anonymkode: 9f80c...49b

Så bra! Håpet må man aldri miste. Uansett! 

Det er hvordan du tar det, ikke hvordan du har det, som avgjør hvordan vi får det  

- Litt redigert sitat basert på prof. Paul Moxnes' teorier om stress. Men budskapet har jeg ivaretatt!

Med andre ord: Personligheten har alt å si, og hvordan du lar deg påvirke av sykdommen. Selvfølgelig er sykdommen en del av deg, men har den tatt fullstendig overhånd så blir det vanskelig å både lage plass til meg og ta vare på seg selv samtidig. 

Uføretrygd er og blir aldri noen grunn til å si nei til en ellers bra kvinne! 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker akkurat likt deg og kan være ufør om jeg ønsker. Jeg bare ønsker ikke et slikt liv. Dagene må jo være utrolig kjedelige, lat blir man å når hele dagen består i å se på tv. Jeg tror å at man bare blir verre om man bare går hjemme, psyken har godt av å være i arbeid. 

Anonymkode: c4608...977

Kan være ufør om du ønsker 😂 

Anonymkode: ea0e0...24c

[Silva Pluvialis]

Hva er poenget med å lage tråder som henger ut uføretrygdede? I Norge har vi faktisk et sikkerhetsnett for mennesker som er syke og trenger økonomisk støtte. Vi trenger ikke å jobbe oss til døde for å unngå og sulte ihjel. 

Endret 5. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan være ufør om du ønsker 😂 

Anonymkode: ea0e0...24c

Enkelte av oss er faktisk syke nok til å være ufør, men kjemper oss opp og på jobb hver dag rett og slett fordi vi ikke ønsker å være uføre. 

Anonymkode: c4608...977

[tanke]

Dersom det blir mye sykdomssnakk eller at personen aldri liker lese eller gjøre noe aktivt (for hjerne eller kropp), så er det mer et problem med individet enn med alle uføre. Det er mange mennesker, også friske, som bruker all fritid på TV eller annet som ikke krever noe intellektuelt. Samtidig som du har syke som leser vitenskap og politikk på fritiden. Venninnen min som er ufør leser mye og vet nesten noe om alt, hun har også alltid mange interssante synspunkter og perspektiver på ting. 

Så ja, det handler nok mer om individet enn om gruppen ufør. Å si at en hel gruppe mennesker som kommer i alle former og varianter er uaktuelle er ganske merkelig i mine øyne. Jeg har 0 interesse for fotball, men jeg kunne ikke sagt at jeg aldri ville datet en fotballspiller eller en fotballsupporter, for jeg er sikker på det finnes intelligente og interessante personer i de gruppene også, selv om de ikke er kjent for de egenskapene når det gjelder stereotypen. 

Red: ble feil sitat

Endret 7. oktober 2019 av tanke

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kan være ufør om du ønsker 😂 

Anonymkode: ea0e0...24c

Ja faktisk så kan man ofte velge å gi opp. Selv så har jeg gått imot NAV, fastlege og psykolog for å kjempe meg uti arbeid. Alle ville at jeg skulle gå for uføretrygd fordi jeg er for syk. Veldig mange i min situasjon hadde sagt ja takk til uføretrygd. 

Jeg kan jobbe, men det er ikke et smart valg egentlig. Det vil bli tungt og vanskelig. Jeg vil ha flere dårlige dager enn gode. Må garantert gå ned i prosent og vil aldri klare 100%. Jeg vil nok sykemeldes litt mer enn friske på grunn av dårlige perioder. Det ligger i viljestyrken, jeg har godtatt at jobb vil aldri bli enkelt for meg. Hverdagen vil ikke blir lettere av å jobbe, og jeg må si nei til mye moro for å kunne håndtere jobb. Men jeg vil heller gjøre det, enn å gå hjemme og er fattig og bare syk. Den dagen jeg får barn så må jeg kanskje prioritere livet fremfor jobb, men den tid den sorg og det er kanskje at jeg ikke makter barn også. Fordi jeg vil aldri klare barn (hus og mann oppå det også), jobb og et privatliv samtidig. Jeg takler så vidt privatliv og full skole, eller jeg har jo ikke privatliv egentlig. Klarer ikke stort annet enn skole (og behandling, men det er en selvfølge) per dags dato. 

Anonymkode: c2e9e...309

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker akkurat likt deg og kan være ufør om jeg ønsker. Jeg bare ønsker ikke et slikt liv. Dagene må jo være utrolig kjedelige, lat blir man å når hele dagen består i å se på tv. Jeg tror å at man bare blir verre om man bare går hjemme, psyken har godt av å være i arbeid. 

Anonymkode: c4608...977

Jeg slutter aldri å bli imponert over at det fortsatt finnes mennesker som tror at å være ufør innebærer at en må se på tv hele dagen.

Det må være befriende å ha et så enkelt og naivt syn på virkeligheten.

Anonymkode: e1043...29e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enkelte av oss er faktisk syke nok til å være ufør, men kjemper oss opp og på jobb hver dag rett og slett fordi vi ikke ønsker å være uføre. 

Anonymkode: c4608...977

Nei, det er dere nok ikke. Uføretrygd får man når man ikke klarer å stå i jobb lengre.

Du er ikke mer ufør enn meg.

Anonymkode: e1043...29e

[youcancallmejune]

Nei, det tror jeg faktisk ikke. Ikke at jeg har fordommer mot uføre på noen måte, men jeg har en aktiv livsstil som både koster en del og krever mye energi og forholdsvis god helse. Jeg tror ikke en ufør kunne hengt med på det, og jeg ønsker at min partner skal ha interesser og prioriteringer som ligner mine. Hvis jeg skal være brutalt ærlig, så hadde jeg sikkert også funnet det  irriterende på sikt å være den som måtte opp og av gårde tidlig på morgenen mens han alltid kunne ligge og dra seg så lenge han ville. Jeg ville savnet en å diskutere jobberfaringer og jobbhverdagen med, for jobben er en viktig del av livet mitt.

[AnonymBruker]

Det passer absolutt ikke overens med min livsstil. Jeg er ofte ikke hjemme og er veldig aktiv og ønsker en partner som er i stand til å kunne gå hytte til hytte om sommeren osv, noe jeg tviler på at noen som er ufør er i stand til, for det er jo en grunn til at de ikke er i jobb. Jeg har ikke et krav om at en jeg treffer skal kunne gjøre alt jeg gjør; for jeg driver i grunn med det meste av ekstremsport og forstår at de fleste ikke hverken har så mange interesser eller et behov for å være så ekstrem, men jeg har satt meg et minimumskrav. Jeg tror heller ikke det er særlig hyggelig for noen som er aller mest hjemme å være sammen med noen som til tider bare er hjemme for å sove, så tenker det går begge veier. 

Anonymkode: 6e38a...f01

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er dere nok ikke. Uføretrygd får man når man ikke klarer å stå i jobb lengre.

Du er ikke mer ufør enn meg.

Anonymkode: e1043...29e

Du får bare mene det om du vil. Jeg forholder meg til hva leger og sykehus sier. 

Anonymkode: c4608...977

[Gjest Juks]

3 minutter siden, Hubbie skrev:

Livet er ikke på jobb! 

Spørsmålet TS stiller er en reell problemstilling ettersom det er svært mange som er fordomsfulle til ordene uføretrygd, NAV, sykdom osv. Det er også en problemstilling for folk på uføretrygd, fordi dem faktisk føler seg mindre verdt. Uten grunn, egentlig, men pga fordommene. At det oppstår hakking i en slik tråd mot uføretrygdede er vel intet nytt på KG. 

Det siste du skriver har du helt rett i. Jobb (stillingsprosent og yrkestittel) sier jo ingenting om deg som person. Jeg vil heller ha en uføretrygdet kvinne med god utstråling og en avslappet og fin personlighet, enn en kvinne som jobber 100%, hater livet og som er så full av ambisjoner at det kveler meg. Du skriver om livskvalitet. Takk, det var et ord jeg manglet i denne sammenheng. Livskvalitet er ikke synonymt med å være på jobb. Jobb eller uføretrygd (yrkesstatus) definerer altså ingen, og det forteller egentlig ingenting om personen eller ens livskvalitet. Livskvalitet er essensielt for å finne en partner!

Problemet er vel at folk generelt sett ikke liker å presentere kjæresten sin foran andre folk som uføretrygdet. Det sitter vel hardt i stoltheten til vedkommende, spesielt hvis dem selv bærer mye fordommer mot dette.