Hva om man ikke er klar for å bli besteforeldre?

[SoWhat?]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Egentlig vil jeg bestride disse påstandene jeg stadig ser om at dagens besteforeldre er yngre enn i tidligere generasjoner. Det er jo reinspikka tull, for før ble man etablert og fikk barn mye tidligere enn nå! De fleste som blir besteforeldre nå er gamle, 60++. De barnebarna vil neppe oppleve å ha en voksenrelasjon til sine besteforeldre, så det er jo desto viktigere å faktisk knyte de båndene mens barna er små, for senere får de neppe sjansen. Mine foreldre var i 40-årene da de ble besteforeldre, mine besteforeldre var heller ikke eldre da de fikk barnebarn. 

Det er ikke mange på 25+  som har levende besteforeldre, for å si det sånn. Det var vanligere før. Da hadde man gjerne oldeforeldre også, det er det ikke særlig vanlig lengre. 

Anonymkode: 997ff...192

Jeg vet ikke om det er noe jeg har skrevet du sikter til, men det jeg har ment er at folk holder seg yngre. En kaller ikke en 50-åring gammel i dag. Ihverfall ikke om en har passert tenårene. Besteforeldre lever et helt annet liv enn for et par generasjoner siden. De gjør stort sett det samme som folk som er 20 og 30 år yngre. De jobber, reiser og trener pluss tar en fest eller går ut på byen for å kose seg med div. Det er ihverfall det jeg er vant til og ser. 

[Hactar]

17 minutter siden, SoWhat? skrev:

Hva snakker du om? At hun formidler at datteren har vært en byrde??  Eh, nei jeg vet at datteren overhodet ikke føler det sånn. Hun har stor beundring for sin mor, det kan jeg bare si. 

Men jeg tror flere foreldre er lettet når ungene blir voksne og flytter ut! Det bør virkelig ikke være tabu å si det! 

Og jeg tror også at det er en lettelse at ungene klarer seg selv. Trodde det lå i foreldres natur å ville ha selvstendige barn jeg. 

Joda, visst ønsker vi selvstendige barn og kan være lettet når de flytter ut og klarer seg selv. Synes likevel det er nokså avvisende å straks de er på egne ben, erklære at nå skal jeg leve mitt liv og vil ikke se deg og dine eventuelle barn annet enn til høytider og bursdag.

Datteren bor rett i nærheten, så det er ingen gode grunner til ikke å kunne sees en gang i blant, annet enn at mor har fått så innmari nok av å være mor at nå vil hun til enhver tid prioritere alt annet. Ja, unntatt til jul og syttende mai, da, hvor hun ikke har noe bedre å ta seg til. 

Endret 15. august 2019 av Hactar

[SoWhat?]

1 minutt siden, Hactar skrev:

Joda, visst ønsker vi selvstendige barn og kan være lettet når de flytter ut og klarer seg selv. Synes likevel det er nokså avvisende å straks de er på egne ben, erklære at nå skal jeg leve mitt liv og vil ikke se deg og dine eventuelle barn annet enn til høytider og bursdag.

Datteren bor rett i nærheten, så det er ingen gode grunner til ikke å kunne sees i blant annet enn at mor har fått så innmari nok av å være mor at nå vil hun til enhver tid prioritere alt annet. Ja, unntatt til jul og syttende mai, da, hvor hun ikke har noe bedre å ta seg til. 

Jul og 17 mai er ikke eneste høytider. Det er påske og pinse også 🙂

Nå tror jeg nok at datteren vil besøke henne iblant med barnebarn og omvendt. Det er ikke sånn at det er en regel. Hun ville finne ut hvordan mormor hun kunne bli, og når hun kunne være dedikert 100%

Jeg tror at datteren vil klare seg bra, nettopp fordi hun har hatt en mor som har klart seg selv i alle år, pluss sørget for at pappaen her har kunne hatt et godt forhold til jenta også. Vil si at hun har gått fram som et godt eksempel. 

Men hun ønsket ikke barnebarn nå. Jeg tror flere ikke ønsker det, men en kan liksom ikke si det høyt. Ser jo flere holdninger i denne tråden hvor man liksom skal være forberedt på barnebarn den dagen en blir gravid, og at da skal barn og barnebarn etterhvert, alltid prioriteres først og mest. Men sånn er det bare ikke alltid. Det ER liv til å si at en helst ikke vil ha barnebarn på en del år. Det er helt ok. 

[Zienna]

8 timer siden, CamillaCollett skrev:

Jeg må ærlig innrømme at jeg sliter med å forstå det. Dette er åpenbart en travel og hardtarbeidende dame, og jeg vil tro de fleste skjønner at hun ikke kan være enormt mye med datteren og barnebarnet sitt, men KUN høytider og bursdag synes jeg er hardt. Å stikke innom en times tid annenhver uke kan da ikke være det store offeret?

En annen sak er at jeg tror noen tenker slik på forhånd, og så blir det helt annerledes når babyen kommer. Noen besteforeldre blir nærmest forelsket i barnebarna sine. Så det kan jo hende at hun vil endre mening også.

Enig.  Jeg var 50 år da jeg ble bestemor for første gang.  Dagene var travle, med krevende jobb, hus/hage som skulle stelles, venner å treffe og ellers mange interesser også.  De unge klarte seg godt.  Traff barnebarnet mitt 1-2 ganger i måneden fram til hun var 4 år.  Først da det ble samlivsbrudd så jeg min viktige rolle.  -  Hvis både mamma og pappa er borte, er du her da, farmor?  spurte hun meg.  -Ja, svarte jeg - jeg vil alltid være her!  ..

Jeg ivaretok jobben min som før, men jeg tenkte på henne, ringte foreldrene for å låne henne.  I dag er hun en flott, flink og reflektert 16 åring.  Jeg er fortsatt klippen hennes, og det er en stor glede. 

 
. 

[AnonymBruker]

Man velger indirekte å få barnebarn når man selv får barn- naturlig at det etter en tid blir barnebarn. 

Å kun besøke barnebarnet sitt en sjelden gang, til bursdag og kanskje jul høres trist ut synes jeg. Da er man for egosentrisk spør du meg.

Vi har fire fantastiske besteforeldre til barnet vårt, og er utrolig takknemlig for det ❤ De bryr seg oppriktig om barnebarnet sitt, og det varmer hjertene våre. 

Anonymkode: 6c33a...8eb

[Trolltunge]

Et vanskelig tema føler jeg. Jeg ble mor da jeg var 20 år, og mine foreldre i 40 årene, i full jobb, og min lillesøster hadde ikke engang flyttet hjemmefra. Jeg har vært utrolig takknemlig for det jeg og barnet har fått av hjelp, støtte, kjærlighet og interesse fra dem, men jeg var veldig bevisst på at barnet var mitt valg og ansvar, at de hadde sitt liv og at jeg aldri kunne forvente at de prioriterte å være barnevakt heller enn å prioritere egne interesser. Har vært svært takknemlig for at de alltid stilte opp når det var 100% nødvendig. Skole, jobb og at jeg ble for syk til å ta vare på barnet.

Fest, turer og generell barnefri kunne jeg i stor grad bare glemme, men det var ok. De var der når jeg TRENGTE dem. Var mitt sikkerhetsnett. Far flyttet langt bort da barnet bare var 1 år, så jeg er dem evig takknemlig for det. 

Likevel har jeg nærmest panikk for å bli bestemor nå når jeg er i 40 årene. Det er en mulighet. Min eldste er 24 år nå. Yngste tenåring. 

Min mann har hatt et dypt ønske om enda ett barn i 7 år nå. Selv har jeg vært ærlig på at dersom jeg ble gravid igjen ville jeg gråte i 9 måneder. 

25 år har jeg nå prioritert barn, når man inkluderer graviditeten. Jeg står på vent. Alle mine ønsker står på vent. 

Jeg vet at det er en mulighet, men mitt verste mareritt nå er å bli gravid, tross alle odds. Mitt nest verste mareritt er å få høre at jeg skal bli bestemor. 

Jeg føler meg fæl som tenker slik, men det er realiteten. 

Kan jeg bare få noen få år uten å måtte prioritere barn vil jeg trolig kunne glede meg over en slik nyhet, men jeg hadde ikke blitt glad for en slik nyhet nå. 

Kall meg gjerne et forferdelig menneske for å tenke slik, men det er sannheten. Rett fra hjertet. 

Jeg er sliten. Lei av å stå på vent. Klar for å prioritere egne ønsker og behov. 

Er det urimelig? 

 

Endret 16. august 2019 av Trolltunge

[AnonymBruker]

For å si det slik så lever både menn og kvinner i en ny alder. Jeg er alenemor. Jeg forventer nada. MEN jeg vet at mitt barns besteforeldre generelt er i bedre form til å bidra enn mine besteforeldre var. Tidene forandrer seg. Tror den mest egoistiske gjengen noen gang sjekker inn på gamlehjem om 10 år. De tenker "jeg har jobbet hardt og tungt, så jeg kan ikke se til barnebarna mine. Når kommer ungene mine for å passe meg?"

Er så glad jeg er utypisk på alle måter.

Anonymkode: 17402...c5c

[SoWhat?]

26 minutter siden, Trolltunge skrev:

Et vanskelig tema føler jeg. Jeg ble mor da jeg var 20 år, og mine foreldre i 40 årene, i full jobb, og min lillesøster hadde ikke engang flytter hjemmefra. Jeg har vært utrolig takknemlig for det jeg og barnet har fått av hjelp, støtte, kjærlighet og interesse fra dem, men jeg var veldig bevisst på at barnet var mitt valg og ansvar, at de hadde sitt liv og at jeg aldri kunne forvente at de prioriterte å være barnevakt heller enn å prioritere egne interesser. Har vært svært takknemlig for at de alltid stilte opp når det var 100% nødvendig. Skole, jobb og at jeg ble for syk til å ta vare på barnet.

Fest, turer og bare bare barnefri kunne jeg i stor grad bare glemme, men det var ok. De var der når jeg TRENGTE dem. Var mitt sikkerhetsnett. Far flyttet langt bort da barnet bare var 1 år, så jeg er dem evig takknemlig for det. 

Likevel har jeg nærmest panikk for å bli bestemor nå når jeg er i 40 årene. Det er en mulighet. Min eldste er 24 år nå. Yngste tenåring. 

Min mann har hatt et dypt ønske om enda ett barn i 7 år nå. Selv har jeg vært ærlig på at dersom jeg ble gravid igjen ville jeg gråte i 9 måneder. 

25 år har jeg nå prioritert barn, når man inkluderer graviditeten. Jeg står på vent. Alle mine ønsker står på vent. 

Jeg vet at det er en mulighet, men mitt verste mareritt nå er å bli gravid, tross alle odds. Mitt nest verste mareritt er å få høre at jeg skal bli bestemor. 

Jeg føler meg fæl som tenker slik, men det er realiteten. 

Kan jeg bare få noen få år uten å måtte prioritere barn vil jeg trolig kunne glede meg over en slik nyhet, men jeg hadde ikke blitt glad for en slik nyhet nå. 

Kall meg gjerne et forferdelig menneske for å tenke slik, men det er sannheten. Rett fra hjertet. 

Jeg er sliten. Lei av å stå på vent. Klar for å prioritere egne ønsker og behov. 

Er det urimelig? 

 

Takk for at du er ærlig. Det er mest voksne barn som har svart her i tråden ser det ut til. De er ikke i situasjonen, så veldig bra at du kom på banen her. Du er ikke noe forferdelig menneske, det er mange som føler som du. At ikke alle tør å si det her er litt forståelig, for det er visst veldig tabu å si. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, SoWhat? skrev:

Takk for at du er ærlig. Det er mest voksne barn som har svart her i tråden ser det ut til. De er ikke i situasjonen, så veldig bra at du kom på banen her. Du er ikke noe forferdelig menneske, det er mange som føler som du. At ikke alle tør å si det her er litt forståelig, for det er visst veldig tabu å si. 

meget familie-avhengig kanskje.

Anonymkode: 17402...c5c

[SoWhat?]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For å si det slik så lever både menn og kvinner i en ny alder. Jeg er alenemor. Jeg forventer nada. MEN jeg vet at mitt barns besteforeldre generelt er i bedre form til å bidra enn mine besteforeldre var. Tidene forandrer seg. Tror den mest egoistiske gjengen noen gang sjekker inn på gamlehjem om 10 år. De tenker "jeg har jobbet hardt og tungt, så jeg kan ikke se til barnebarna mine. Når kommer ungene mine for å passe meg?"

Er så glad jeg er utypisk på alle måter.

Anonymkode: 17402...c5c

Syns nå det begynner å bli litt patetisk med den gjentagende "ensomme bestemor på aldersheimen" som kan takke seg selv. Altså, alvorlig talt så er det ikke sånn at hverken de eller voksne barn renner ned dørene der for å besøke! Sånn har det vært lenge! Alke vet det, men samme omkved her likevel. Det er ikke sånn at de som havner der nødvendigvis syns synd på seg selv altså! Skjønner ikke hvorfor så mange tar det før gitt?? 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, SoWhat? skrev:

Syns nå det begynner å bli litt patetisk med den gjentagende "ensomme bestemor på aldersheimen" som kan takke seg selv. Altså, alvorlig talt så er det ikke sånn at hverken de eller voksne barn renner ned dørene der for å besøke! Sånn har det vært lenge! Alke vet det, men samme omkved her likevel. Det er ikke sånn at de som havner der nødvendigvis syns synd på seg selv altså! Skjønner ikke hvorfor så mange tar det før gitt?? 

Enig, bestemor bodde alene noen år etter bestefar døde, hun hadde bra med besøk flere ganger i uken men kjedet seg og følte "ingen" brydde seg eller besøkte henne. Så måtte hun flytte på sykehjem og da hadde hun nesten ikke tid til å ta imot besøk lenger for da satt satt de og skravlet og koste seg på stuen. Hun var på en avdeling med flere oppegående i hodet men som fysisk ikke klarte seg hjemme lengre. 

Anonymkode: 811e8...1fa

[SoWhat?]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

meget familie-avhengig kanskje.

Anonymkode: 17402...c5c

Tja... Vet ikke helt. Virker som om det mest er voksne barn som ikke ser foreldrene for annet enn foreldre. Hadde de sett personene bak merkelappen "mamma&pappa", så ville det kanskhe blitt en aha-opplevelse. Syns det er rart de kaller besteforeldre egoistiske når jeg syns DE er 🙂 ikke så greit når en ser ting fra forskjellig ståsted. Og jeg tror det har litt med kultur å gjøre. Jeg kunne ikke drømt om å forvente hjelp osv fra mine foreldre. De har hatt nok. Å få støtte om det er noe er helt ok. Da er "mamma" mamma sikkert langt opp i årene 🙂 men ellers... vel, er en voksen så er en voksen. Og da må en stå for valgene sine.

Er fra en veldig familiekjær kultur, men det er noe med det å kreve her inne jeg syns blir feil. 

[SoWhat?]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig, bestemor bodde alene noen år etter bestefar døde, hun hadde bra med besøk flere ganger i uken men kjedet seg og følte "ingen" brydde seg eller besøkte henne. Så måtte hun flytte på sykehjem og da hadde hun nesten ikke tid til å ta imot besøk lenger for da satt satt de og skravlet og koste seg på stuen. Hun var på en avdeling med flere oppegående i hodet men som fysisk ikke klarte seg hjemme lengre. 

Anonymkode: 811e8...1fa

Vet også om en eldre dame som VILLE på aldershjem selv om sønnen vår i nabohuset, og barnebarns også. Nå pynter hun seg og de besøker hverandre på rommene der hun er 🙂 hun liker det sosiale. Jeg har besøkt henne noen ganger og selv om hun er gammel og syk, så pynter hun seg osv. Hun gjorde aldri det hjemme, med mindre hun skulle ut. Og ikke alltid da heller. Så der er kanskje sånn at de ikke har det så ille alltid. Barnebarna er sjelden der, og de vokste opp nærmest vegg i vegg. Bestemoren er ikke bitter i det hele tatt. 

[AnonymBruker]

28 minutter siden, SoWhat? skrev:

Syns nå det begynner å bli litt patetisk med den gjentagende "ensomme bestemor på aldersheimen" som kan takke seg selv. Altså, alvorlig talt så er det ikke sånn at hverken de eller voksne barn renner ned dørene der for å besøke! Sånn har det vært lenge! Alke vet det, men samme omkved her likevel. Det er ikke sånn at de som havner der nødvendigvis syns synd på seg selv altså! Skjønner ikke hvorfor så mange tar det før gitt?? 

Hvor får du det fra? De fleste på aldershjem er oleforeldre. Jeg sier ikke at man skal utnytte hverandre, men folk varer lenger.

Anonymkode: 17402...c5c

[SoWhat?]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor får du det fra? De fleste på aldershjem er oleforeldre. Jeg sier ikke at man skal utnytte hverandre, men folk varer lenger.

Anonymkode: 17402...c5c

Hæ? 

[AnonymBruker]

TS, at din venninne vil ha et aktivt liv og ikke vil avlaste i hverdagen tenker jeg er helt greit. Det synes jeg ikke man kan forvente av besteforeldre eller noen andre, men heller må tas som en bonus.

Det jeg reagerer på er hvordan det kommende barnet beskrives som så utrolig ubeleilig og uinteressant for den vordende bestemor. Som om det å treffes er noe som skal skje for barnets skyld og er en slags tjeneste bestemor gjør mor og barnebarn. Siden bestemor er så travel med sitt liv kan hun til nød utføre denne tjenesten ved høytider og bursdager. Hele ordningen oser av pliktfølelse.

Hvis min familie hadde hatt den holdningen til meg eller mine barn hadde jeg opplevd det som utrolig sårende. Jeg treffer ingen i min familie, gammel eller ung, som en tjeneste jeg utfører for dem.

Jeg forstår deg litt som at du mener vi alle må ha respekt for at venninnen din har andre interesser og skal realisere seg selv. Jeg tror ingen her mener at hun ikke skal ha anledning til det. Men den manglende interessen i et nytt familiemedlem sliter jeg derimot med å respektere.

Anonymkode: 322ef...bf7

[AnonymBruker]

15 hours ago, AnonymBruker said:

Leser stadig vekk denne trusselen om at "hvis du ikke har barnebarna på besøk ofte nok (underforstått: stiller opp som barnepass), så kan du ikke forvente at barnebarna vil gjøre noe for deg når du er blitt ordentlig gammel". Altså, hva er det barnebarna liksom kommer til å gjøre for besteforeldre, da?

Anonymkode: 22d11...343

Trusselen er "Hvis du ikke bryr deg om barnebarna, så kan du ikke forvente at barna dine vil bry seg om deg når du blir gammel". 

Det er en reel trussel, fordi hvis man ikke stiller opp så vil man miste kontakt. Da sitter man hjemme alene i sitt egen hus, og venter på at hjemmehjelpen kommer og lager middag.

Anonymkode: 62528...b5a

[AnonymBruker]

16 timer siden, SoWhat? skrev:

Nå vil jeg at du svarer ærlig. Vet du om mange barnebarn som besøker besreforeldre på aldersheimen? Og er det derfor en vil prioritere barnebarn? For å sikre sin egen alderdom? 

Ja? Vi er 11 søskenbarn, og samtlige av oss besøker farmor og farfar på aldersheimen. Vi besøkte dem før de flyttet på aldersheimen også. Ringer og prater. Fordi vi er glade i dem. 

Tja, jeg for min del ønsker å ha et godt forhold til mine etterkommere, blant annet så jeg slipper å sitte ensom og aleine og tenke på at jeg har barn og barnebarn der ute, som ikke er glade nok i meg til å gidde å komme på besøk eller ta en telefon. Det er nok mange som sitter alene som gamle og angrer på at de ikke gjorde mer for å skape gode forhold til andre da de hadde sjansen. 

Anonymkode: 773bf...0e5

[AnonymBruker]

5 timer siden, Trolltunge skrev:

Et vanskelig tema føler jeg. Jeg ble mor da jeg var 20 år, og mine foreldre i 40 årene, i full jobb, og min lillesøster hadde ikke engang flyttet hjemmefra. Jeg har vært utrolig takknemlig for det jeg og barnet har fått av hjelp, støtte, kjærlighet og interesse fra dem, men jeg var veldig bevisst på at barnet var mitt valg og ansvar, at de hadde sitt liv og at jeg aldri kunne forvente at de prioriterte å være barnevakt heller enn å prioritere egne interesser. Har vært svært takknemlig for at de alltid stilte opp når det var 100% nødvendig. Skole, jobb og at jeg ble for syk til å ta vare på barnet.

Fest, turer og generell barnefri kunne jeg i stor grad bare glemme, men det var ok. De var der når jeg TRENGTE dem. Var mitt sikkerhetsnett. Far flyttet langt bort da barnet bare var 1 år, så jeg er dem evig takknemlig for det. 

Likevel har jeg nærmest panikk for å bli bestemor nå når jeg er i 40 årene. Det er en mulighet. Min eldste er 24 år nå. Yngste tenåring. 

Min mann har hatt et dypt ønske om enda ett barn i 7 år nå. Selv har jeg vært ærlig på at dersom jeg ble gravid igjen ville jeg gråte i 9 måneder. 

25 år har jeg nå prioritert barn, når man inkluderer graviditeten. Jeg står på vent. Alle mine ønsker står på vent. 

Jeg vet at det er en mulighet, men mitt verste mareritt nå er å bli gravid, tross alle odds. Mitt nest verste mareritt er å få høre at jeg skal bli bestemor. 

Jeg føler meg fæl som tenker slik, men det er realiteten. 

Kan jeg bare få noen få år uten å måtte prioritere barn vil jeg trolig kunne glede meg over en slik nyhet, men jeg hadde ikke blitt glad for en slik nyhet nå. 

Kall meg gjerne et forferdelig menneske for å tenke slik, men det er sannheten. Rett fra hjertet. 

Jeg er sliten. Lei av å stå på vent. Klar for å prioritere egne ønsker og behov. 

Er det urimelig? 

 

Men hvorfor i alle dager står barnebarn i veien for at du skal prioritere dine egne ønsker og behov? Har du ikke ønsker og behov om å treffe dem du er glad i? 

Jeg hadde skjønt det om det i denne tråden var diskutert forventninger knyttet til hverdagslogistikk, pass osv. Men det er det jo ikke. Her er det jo snakk om en bestemor som knapt er interessert i å treffe sin egen familie. 

Et eksempel: I min familie spiser vi middag sammen hver søndag. (Hvis noen er opptatt en søndag hopper vi bare over den, og tar det neste uke.) Det står da ikke i veien for drømmer og egentid? 

Anonymkode: 322ef...bf7

[AnonymBruker]

16 timer siden, SoWhat? skrev:

Som livet hennes er nå, så er det veldig mye jobb i hverdagen fordi hun vil ha helgene mest mulig fri. Hun reiser nye da, både på konserter og annet som til byer hun alltid har ville besøkt. Hun er opptatt av kultur. Så vil hun date, og det må ihvertfall legges til helger. Hun har nettverk og venner utenlands, og de får hun besøkt i ferier. Hun har oss veninnene hun vil pleie kontakt med. Hun har hjulpet datteren økonomisk mht utdanning og leilighet. Hun har mao et travelt liv som hun ønsker og liker. Det blir ikke veldig mye tid til overs. Hva burde hun prioritert bort?? 

Går det likevel ikke an å treffe datter og barnebarn en kveld annenhver eller tredjehver uke, to helger i halvåret, og i julen eller påsken? Facetime fem minutter i uken? Vi har et slikt forhold med besteforeldre og barna er veldig glad i dem likevel. Besteforeldrene har tid til å pleie krevende lederjobber, reise utenlands med venner, gå på konserter midt i uken, og likevel finne tid til alle sine barnebarn. Ser ikke helt problemet.

Anonymkode: f865f...e71