Hva om man ikke er klar for å bli besteforeldre?

[Gjest Warrior]

Jeg ville aldri blitt besteforelder som 40 åring! Føler meg ikke voksen enda og kommer ikke til å føle meg voksen som 40 åring heller om mange år. Så når jeg hører 40 åringer bli besteforeldre så tenker jeg bare okeey?

[SoWhat?]

11 minutter siden, MrsRose skrev:

Nære relasjoner får man ved å bruke tid med mennesker, over tid. Man høster det man sår.

selvsagt klarer man å prioritere begge deler. Som sagt har jeg egne foreldre med full kalender. Men de finner alltid tid. Og spesielt når hun driver eget firma, da er hun veldig fleksibel når det gjelder tid. Hun kan fint starte senere på jobb en dag, og bruke et par timer med barn og barnebarn nå som datteren vil være i perm. Ta med seg ferske rundstykker og stikke innom på frokost . Konserter er gjerne på kvelden, og da har barn en tendens til å sove etterhvert. Hun kan komme innom et par timer før hun skal videre. Man må da ikke sette av en hel helg hver gang. Det handler om kontinuerlig å være interessert. Hun skal sikkert ut på shopping en gang i blandt. Spør om datter og barnebarn vil være med ut, så kan datteren få seg nye klær etter verste barseltiden. Hun bor jo ikke mer enn 3-4 mil  unna, og har grei avstand. Men det handler om prioriteringer og interesse. Slik du beskriver henne virker det vel så mye at det går på det siste. Og det er hennes valg, med den konsekvensen det vil medføre på sikt.

Syns det er så spekulativt å skrive siste setning. Som mange sier. Litt sånn hevnlystent. Det er ikke ok.

Kanskje hun og barnebarnet får den tradisjonen med å være sammen i høytider? De får nok det, og det tror jeg er veldig fint! Og så blir det lettere når barnebarnet blir større. Da får hn sikkert noen turer med mormor, og det blir nok lærerike opplevelser på sikt  

[SoWhat?]

Akkurat nå, Kvelertak skrev:

Jeg ville aldri blitt besteforelder som 40 åring! Føler meg ikke voksen enda og kommer ikke til å føle meg voksen som 40 åring heller om mange år. Så når jeg hører 40 åringer bli besteforeldre så tenker jeg bare okeey?

Ja... Det er tidlig. Noen syns det er ok. Andre blir nok mer fortvilet som min veninne ble. Hun forventet ikke det da datteren driver med studier. Men det ble nå sånn, og da prøvde hun å finne ut hvordan mormor hun kunne bli. Tok praten med datteren, og ting er avklart. 

[MrsRose]

4 minutter siden, SoWhat? skrev:

Syns det er så spekulativt å skrive siste setning. Som mange sier. Litt sånn hevnlystent. Det er ikke ok.

Kanskje hun og barnebarnet får den tradisjonen med å være sammen i høytider? De får nok det, og det tror jeg er veldig fint! Og så blir det lettere når barnebarnet blir større. Da får hn sikkert noen turer med mormor, og det blir nok lærerike opplevelser på sikt  

Det er da ikke noe spekulativt å skrive at valg har konsekvenser. Handling og konsekvens går som oftes hånd i hånd. Er ikke hevnlysten det. Man kan ikke forvente å ikke bruke tid på noen, og så skal alle stå med åpne armer når det passer deg igjen.

Det kan godt være at den tradisjonen passer de begge, men de får mest sannsynlig ikke noe nært forhold. Hvis det er helt greit for henne, er det fint nok det. Men det er en sannsynlighet for at det ikke er så greit for datteren hennes på sikt heller. Det er noe følelsesmessig rundt at din egen mor ikke bruker noe tid på det kjæreste man har. Og man legger grunnlaget for forholdet når de er små. Man kan ikke tro at man skal se ungen ved høytid når man er liten/vokser opp, og så plutselig skal dette barnet hoppe av glede for man skal på tur med mormor når hen er 10 år da mormor har tid igjen. Det er sjelden det fungerer sånn.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når man velger å få barn, så forplikter man seg også til å vise interesse for barnets liv, og være til støtte og hjelp. Mener nå jeg. Også etter at barnet har blitt myndig. 

De fleste ville blitt litt såret om ens foreldre viste nada interesse for ens liv. Dret i det om du fikk ny jobb, ikke spurte om hva du drev med, osv. 

For meg er det på samme måte en selvfølge at man er forpliktet til å vise interesse for barnebarna. Nei, man er ikke forpliktet til å bruke masse penger på dem, eller passe dem ørten netter i måneden. Men å vise interesse for dem, det er da minimum. 

Om man er klar eller ei. Man valgte å få barn, og da har man valgt det for livet. 

Anonymkode: 773bf...0e5

Enig, men får barna barn veldig unge, og man blir besteforeldre veldig unge, så er det også mange som nettopp har sett seg ferdig med barn, skal nyte livet litt, men føler seg påtvunget til å hjelpe de unge barna med "alt". Min mormor var 37 år og i full jobb da jeg og min fetter ble født. Hun var oppgitt over at moren min og tanten min fikk barn, de var knapt nok voksen selv. I tillegg hadde mormoren min yngstemann enda, som endelig var blitt så stor at hun og morfar kunne gjøre litt utenom. Foreldrene mine forstod dette, og selv om mormor og morfar var veldig opptatte, og ikke var så ofte med oss, var de til gjengjeld kjempe opptatte av oss når vi var sammen. Det var imidlertid lite pass/hjelp osv. Jeg synes ikke at det er riktig å forlange  

Anonymkode: 58990...f9b

[SoWhat?]

6 minutter siden, MrsRose skrev:

Det er da ikke noe spekulativt å skrive at valg har konsekvenser. Handling og konsekvens går som oftes hånd i hånd. Er ikke hevnlysten det. Man kan ikke forvente å ikke bruke tid på noen, og så skal alle stå med åpne armer når det passer deg igjen.

Det kan godt være at den tradisjonen passer de begge, men de får mest sannsynlig ikke noe nært forhold. Hvis det er helt greit for henne, er det fint nok det. Men det er en sannsynlighet for at det ikke er så greit for datteren hennes på sikt heller. Det er noe følelsesmessig rundt at din egen mor ikke bruker noe tid på det kjæreste man har. Og man legger grunnlaget for forholdet når de er små. Man kan ikke tro at man skal se ungen ved høytid når man er liten/vokser opp, og så plutselig skal dette barnet hoppe av glede for man skal på tur med mormor når hen er 10 år da mormor har tid igjen. Det er sjelden det fungerer sånn.

Er du alltid så skeptisk og negativ? 

De får sannsynligvis ikke noe nært forhold? Virkelig? 

Nært betyr ikke mest mulig fysisk kontakt altså. 

[AnonymBruker]

Når man blir mor i en alder av 21, så må man regne med å bli bestemor i 40-årene. Likevel er det jo ikke sånn at barna må regne med hjelp fra besteforeldrene! Når man er så voksen at man får barn så bør man klare seg selv. Greit å ta de med på besøk og kanskje en overnatting iblant, til glede for alle parter, men ikke noe mer enn det. 

Selv var jeg litt gammel når jeg fikk barn, så barnets besteforeldre var enten døde eller for gamle til å kunne bidra noe særlig. 

Anonymkode: be11e...c9f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skulle ønske mine foreldre og mannens foreldre ønsket å være mer alene 😭 de er alle mellom 60 og 65, to av dem er pensjonerte, de andre har noen år med jobb igjen bare. De trør ned dørene våre her, vil holde barnet mitt i time etter time, barnet gråter og vil kun være med meg som er mora😩

Jeg hadde elsket om de ville treffe barnebarnet noen ganger i måneden og var fornøyd med det, dette blir for mye.

Så dere som har foreldre som er i arbeid og er mer travle- sett pris på det!

Anonymkode: 0efee...a18

oi dette høres ut som et luksusproblem! Tenk på alle de som kunne trenge litt avlastning som ikke har foreldre som bor i nærheten eller som har helse til det. 

Anonymkode: 9e24c...d3f

[AnonymBruker]

Jeg synes det er trist at folk som egentlig ikke ønsker å ha familie får barn. Man slutter ikke å være en forelder når ens egne barn vokser opp og får egne barn selv. Dere som ikke vil være besteforeldre, hvorfor får dere barn? Jeg spør fordi jeg oppriktig er nysgjerrig!

Her er det heldigvis slik at besteforeldre er involvert i barnebarnas liv. Bestemoren min stilte opp for meg, og det samme skal jeg gjøre for mine potensielle barnebarn!

Anonymkode: 84826...dc5

[SoWhat?]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er trist at folk som egentlig ikke ønsker å ha familie får barn. Man slutter ikke å være en forelder når ens egne barn vokser opp og får egne barn selv. Dere som ikke vil være besteforeldre, hvorfor får dere barn? Jeg spør fordi jeg oppriktig er nysgjerrig!

Her er det heldigvis slik at besteforeldre er involvert i barnebarnas liv. Bestemoren min stilte opp for meg, og det samme skal jeg gjøre for mine potensielle barnebarn!

Anonymkode: 84826...dc5

Hvem er det som ikke ønsker familie her? 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, SoWhat? skrev:

Hvem er det som ikke ønsker familie her? 

Disse som skal "leve sitt eget liv" og gi en lang f i barnebarna. Hvorfor får disse menneskene unger i det hele tatt? De er åpenbart ikke interessert i familierelasjoner. 

Anonymkode: 84826...dc5

[SoWhat?]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Disse som skal "leve sitt eget liv" og gi en lang f i barnebarna. Hvorfor får disse menneskene unger i det hele tatt? De er åpenbart ikke interessert i familierelasjoner. 

Anonymkode: 84826...dc5

Grunnen til at en får barn er jo litt ulike. Noen planlegger, andre blir gravide uten at det var planlagt og vil beholde likevel. Noen vil ikke ta abbort. Grunnene kan være flere.

En ting er iallefall sikkert og det er at en vet ikke hvordan framtiden blir. Plutselig blir det å ha barn en utfordring fordi barnefar svikter, fordi de blir alene med barnet/barna. Noen angrer på at de fikk barn SELV om de elsker dem. En vet jo ikke hvordan det er å ha barn før en står oppe i det. Det er mange grunner og mange historier. 

Så hvorfor de får barn, og hvordan det blir er det nok ikke ett svar på. 

[Hactar]

3 timer siden, Kvelertak skrev:

Jeg ville aldri blitt besteforelder som 40 åring! Føler meg ikke voksen enda og kommer ikke til å føle meg voksen som 40 åring heller om mange år. Så når jeg hører 40 åringer bli besteforeldre så tenker jeg bare okeey?

Men da får du ikke barn som 21-åring heller, eller hva?

 

TS; Jeg skjønner at venninna føler hun har ofret masse og nå vil leve eget liv, men santidig forteller hun jo nå virkelig datteren sin at hun selv ikke var klar for barn da hun fikk datteren, og at datteren har vært en byrde hun endelig nå så frem til å kunne legge fra seg. At datteren så velger å få barn i samme alder som hun selv var, burde egentlig ikke komme som noen overraskelse. Slike ting har en tendens til å gå i arv.

Ikke at din venninne skal legge eget liv på hylla for å hente i barnehage og ha overnattingsbesøk hele tida, men at hun virkelig ikke kan sette av mer tid enn høytider og bursdag til barn og barnebarn som bor 3 mil unna? Det er ganske avvisende, altså. Et par timer en ettermiddag eller en lørdag innimellom, skulle det være mulig å kunne klemme inn uten å miste nevneverdig frihet.

[AnonymBruker]

Men går det virkelig ikke an å prioritere begge deler? Må det være enten eller? Må man enten være sammen med barnebarna flere dager i uken og hver eneste ferie eller aldri se de? 

Alle friske besteforeldre med vett og omsorg klarer å kombinere jobb, egne hobbyer, venner og familie(hvor barnebarna går under). 

Jeg ble selv mor som 18 åring og har en 14 åring nå i tillegg til to små. Jeg kommer til å bli bestemor mest sannsynlig mens jeg er i 40 årene og har hjemmeboende barn selv. Skal jeg da bestemme meg for at jeg er ferdig med småbarn og ikke orker mer av de? Kan ikke tenke meg noe mer trist. Barnebarn er familie og her i huset prioriteres familie. Kommer ikke til å være barnevakt hver eneste helg men jeg ønsker at barnebarna skal se på vårt hus som sitt "andre hjem". 

Jeg kan ikke skjønne at det skal være så vanskelig å prioritere tid med barnebarn av og til. At noen ønsker å kjøre egotripp kortet er opp til de. Men da kan man heller ikke forvente at de samme barna skal ha noe interesse av å bruke tid på deg når du er for skrøpelig til å kjøre egotripp livet. 

Anonymkode: 1e398...8f0

[AnonymBruker]

Min mor var 41 år når hun ble bestemor. Hun skulle ikke bli typisk bestemor, kunne ikke forvente at de ville stille opp i hytt og pine osv. Så ble barnet født. Kan love låta fikk en annen lyd da ja, de hadde da aaaaldri sagt de ikke skulle stille opp osv 😂. Men enig i at man ikke skal forvente at besteforeldrene er så involverte. 

Anonymkode: 811e8...1fa

[AnonymBruker]

4 timer siden, SoWhat? skrev:

Jeg elsker barn. Jeg har passet babyer fra de er seks uker. Jeg tok alltid vare på mine småsøsken. Men selv om JEG er sånn, så har jeg ingen problemer med å begripe venninnen min. Hun har ofret seg helt for datteren som hun fikk da hun var 21. Hun tok ferdig utdannelse og har jobbet i et yrke hun måtte velge fordi det var trygt. De hadde aldri god råd, men hun brukte jammen meg lite på seg selv. Faren til barnet var dessverre psykisk syk, men venninnen min betalte reise for ham så han kunne være hos henne og datteren i helger og høytider flere ganger i året da han ikke kunne ha barnet alene  Hun har virkelig vært en fin mor på alle måter!

Hun ofret drømmen sin, hun måtte flytte pga jobb, og traff venner sjelden. Hun har gjort alt uten den minste bitterhet.

Nå fikk hun sjanse til å ta igjen alt hun har ofret. Har virkelig stått på som få. Hun har hjulpet datteren med leilighet og utdannelse. Jeg unner henne av hele mitt hjerte å få mulighet til å leve det livet hun lever og stortrives med nå. 

Og jeg syns det er flott at hun tenker at høytider er den beste kvalitetstiden å være med barnebarn. Og jeg tviler sterkt på at de ikke får er godt forhold. Hun er en varm og fin person, og tror nok "kvalitet" BLIR kvalitet.

Hva mener du med "ofret"? Venninna di har ikke ofret en dritt. Hun har gjort det som er forventet av henne som en foreldre. Foreldre er pliktig til å ta vare på barna sine. Både fysisk, psykisk og mentalt. 

Hvis man ser på barndommen til barna sine som et årlangt offer, da har man virkelig bommet. Noe så trist å lese. 

Ble selv mor som 18 åring og i mine øyne har jeg ikke ofret noe som helst. Jeg har tatt vare på barnet mitt og satt hun først i alle avgjørelser jeg har tatt. De har blitt tatt ut ifra hva som er best for henne. Har hatt mange flotte år selv om jeg aldri kunne studere i utlandet, reise jorda rundt og bo i kollektiv osv. Jeg har gått glipp av mye men dette er ikke et argument for å skvise barna ut av livet når de blir voksne. Det er ikke barnet sin skyld at hun har en ung mor. 

Anonymkode: 1e398...8f0

[SoWhat?]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med "ofret"? Venninna di har ikke ofret en dritt. Hun har gjort det som er forventet av henne som en foreldre. Foreldre er pliktig til å ta vare på barna sine. Både fysisk, psykisk og mentalt. 

Hvis man ser på barndommen til barna sine som et årlangt offer, da har man virkelig bommet. Noe så trist å lese. 

Ble selv mor som 18 åring og i mine øyne har jeg ikke ofret noe som helst. Jeg har tatt vare på barnet mitt og satt hun først i alle avgjørelser jeg har tatt. De har blitt tatt ut ifra hva som er best for henne. Har hatt mange flotte år selv om jeg aldri kunne studere i utlandet, reise jorda rundt og bo i kollektiv osv. Jeg har gått glipp av mye men dette er ikke et argument for å skvise barna ut av livet når de blir voksne. Det er ikke barnet sin skyld at hun har en ung mor. 

Anonymkode: 1e398...8f0

Folk har drømmer og mål vet du. Hun hadde det da hun ble gravid, og hun ofret dem for å ta vare på barnet. Hvis du har lest hva jeg har skrevet så tror jeg du ser at hun har vært en god mor. 

[Gjest Warrior]

2 timer siden, Hactar skrev:

Men da får du ikke barn som 21-åring heller, eller hva?

Nei fikk ikke barn som 21 åring. Heldigvis.

[SoWhat?]

2 timer siden, Hactar skrev:

Men da får du ikke barn som 21-åring heller, eller hva?

 

TS; Jeg skjønner at venninna føler hun har ofret masse og nå vil leve eget liv, men santidig forteller hun jo nå virkelig datteren sin at hun selv ikke var klar for barn da hun fikk datteren, og at datteren har vært en byrde hun endelig nå så frem til å kunne legge fra seg. At datteren så velger å få barn i samme alder som hun selv var, burde egentlig ikke komme som noen overraskelse. Slike ting har en tendens til å gå i arv.

Ikke at din venninne skal legge eget liv på hylla for å hente i barnehage og ha overnattingsbesøk hele tida, men at hun virkelig ikke kan sette av mer tid enn høytider og bursdag til barn og barnebarn som bor 3 mil unna? Det er ganske avvisende, altså. Et par timer en ettermiddag eller en lørdag innimellom, skulle det være mulig å kunne klemme inn uten å miste nevneverdig frihet.

Hva snakker du om? At hun formidler at datteren har vært en byrde??  Eh, nei jeg vet at datteren overhodet ikke føler det sånn. Hun har stor beundring for sin mor, det kan jeg bare si. 

Men jeg tror flere foreldre er lettet når ungene blir voksne og flytter ut! Det bør virkelig ikke være tabu å si det! 

Og jeg tror også at det er en lettelse at ungene klarer seg selv. Trodde det lå i foreldres natur å ville ha selvstendige barn jeg. 

[AnonymBruker]

Egentlig vil jeg bestride disse påstandene jeg stadig ser om at dagens besteforeldre er yngre enn i tidligere generasjoner. Det er jo reinspikka tull, for før ble man etablert og fikk barn mye tidligere enn nå! De fleste som blir besteforeldre nå er gamle, 60++. De barnebarna vil neppe oppleve å ha en voksenrelasjon til sine besteforeldre, så det er jo desto viktigere å faktisk knyte de båndene mens barna er små, for senere får de neppe sjansen. Mine foreldre var i 40-årene da de ble besteforeldre, mine besteforeldre var heller ikke eldre da de fikk barnebarn. 

Det er ikke mange på 25+  som har levende besteforeldre, for å si det sånn. Det var vanligere før. Da hadde man gjerne oldeforeldre også, det er det ikke særlig vanlig lengre. 

Anonymkode: 997ff...192