Hva om man ikke er klar for å bli besteforeldre?

[SoWhat?]

Leser om veldig mange som er misfornøyde med besteforeldre her inne. Jeg tenker at det er foreldre som bestemmer seg for å få barn. Hva med å avklare litt på forhånd med besteforeldre? Om hva en kan forvente, og hvor interesserte de er i å bli det? 

Det er jo ikke deres valg i det hele tatt at barna vil ha barn. Nå har en veninne av meg som knapt er fylt 40 fått vite at hun skal bli mormor. Hun driver med videreutdannelse og eier sitt eget firma som hun startet for bare tre år siden. Hun fikk barn som 21-åring, og det har hun fortalt var tøft. Men hun har vært flink og stått på, og det er ingen tvil om at hun elsker datteren sin høyt. Men hun er ikke villig til å bli en mormor som dedikererer seg til barnebarn. Hun er "ferdig" med barn, er vel enda ung sånn sett, og har masse å gjøre, samt at hun liker å reise når hun kan.

En trenger ikke være i hennes situasjon. Det handler om å få en posisjon en ikke har valgt på noen måte, og så blir det krevd at en dedikerer seg til den. Det er jo ikke riktig? Hvordan kan det være det når andre tar valg for en? "Nå blir du bestemor, så nå må du virkelig bidra og stille opp" 

Besteforeldre lever i en annen tid enn "mormor med de åtte ungene" Besteforeldre er ofte forholdsvis unge. De har jobb, har fått mulighet til å leve som par uten barn i huset igjen. Om de er par eller single, så har de sitt eget liv.DE har ikke valgt barnebarna. Kanskje de for første gang har god økonomi og kan reise, unne seg egenpleie osv. Er vel dem vel unt? 

Når det er sagt, så er det kjempekoselig med besteforeldre som syns det er stas med barnebarn og vil tilbringe tid med dem. Men det er ikke noe en kan kreve. Det en kan forvente er at de kommer på besøk iblant, at de er med å feirer bursdager og kanskje jul. Alt utenom det er noe en skal være takknemlig for. 

Så rådet mitt er å snakke med vordende besteforeldre FØR dere får barn. Om hva dere kan forvente av dem som ikke tar noe valg. Så slipper det å bli så mange skuffede foreldre som tar som en selvfølge at deres valg er til stor glede for andre. 

[AnonymBruker]

Helt enig! Man kan ikke kreve. Vi bor langt fra våre pensjonerte og aldrende foreldre og er evig takknemlig for den lille tiden de ønsker å bruke på våre barn. Men, svigers driver forskjellsbehandling i bruk av tid (og også penger, men tid er viktigst) med barnebarna da de favoriserer sin datter. Alle deres barn og barnebarn bor i samme by. Så det er vel en ting vordende besteforeldre burde ta stilling til, uansett hvor mye/lite tid til barnebarna de har. For det er trist når ens egne barn merker det og begynner å spørre om besteforeldrene er mer glad i de andre... 

Men overskriften på tråden henger ikke helt på greip, for det er irrelevant om man er «klar» til å bli bestemor. Det er barnas valg om de er klar for barn, men da bør man ikke basere valget sitt om å få barn på at man helt sikkert får masse avlastning. Hadde vi gjort det hadde vi blitt skuffet! 

Anonymkode: a1511...28e

[AnonymBruker]

Jeg savner litt mer initiativ fra besteforeldrene. De kommer på besøk en sjelden gang for å hilse på ungene som de sier, men de prater jo faktisk ikke med dem annet enn å hilse på dem i gangen. Resten av besøket sitter de i sofaen og venter på å bli servert middag, eller knotter på mobilen. De få tilfellene de faktisk prater med oss, er det for å skryte av den siste ferien de var på. 

Jeg er skuffet, men de var ikke særlig gode foreldre heller, så det er vel ikke annet å forvente.

Anonymkode: a007b...797

[AnonymBruker]

Skulle ønske mine foreldre og mannens foreldre ønsket å være mer alene 😭 de er alle mellom 60 og 65, to av dem er pensjonerte, de andre har noen år med jobb igjen bare. De trør ned dørene våre her, vil holde barnet mitt i time etter time, barnet gråter og vil kun være med meg som er mora😩

Jeg hadde elsket om de ville treffe barnebarnet noen ganger i måneden og var fornøyd med det, dette blir for mye.

Så dere som har foreldre som er i arbeid og er mer travle- sett pris på det!

Anonymkode: 0efee...a18

[CamillaCollett]

Det er et praktisk aspekt her og et følelsesmessig, mener jeg.

For å ta det praktiske først: Jeg synes virkelig ikke foreldre kan basere seg på hjelp fra besteforeldre for at hverdagslogistikken skal gå opp. Foreldre skal respektere at deres egne foreldre er ferdige med å ha ansvar for barn, og at samvær mellom barn og besteforeldre i hovedsak skal være lystbetont. Jeg synes likevel ikke det er noe i veien for å spørre om hjelp en gang i blant. Jeg mener man skal stille opp for hverandre i familier (i hvert fall ønsker jeg å ha det slik). Men ikke på en måte som begrenser deres egne liv. Besteforeldre skal få reise og leve som de vil.

Det følelsesmessige: Jeg forstår også at noen blir besteforeldre på tidspunkt hvor de ikke føler seg klare for det. Som din venninne som knapt er fylt 40. Men jeg synes likevel at det er naturlig å bry seg om barnebarna sine. Jeg synes det er en helt merkverdig tanke, at et av barna mine fikk barn og så brydde jeg meg ikke. Selv om man liker å reise eller har hobbyer har man vel tid til å møte sin egen familie i blant? Er det umulig å kombinere å være besteforelder og å leve sitt eget liv?

[SoWhat?]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg savner litt mer initiativ fra besteforeldrene. De kommer på besøk en sjelden gang for å hilse på ungene som de sier, men de prater jo faktisk ikke med dem annet enn å hilse på dem i gangen. Resten av besøket sitter de i sofaen og venter på å bli servert middag, eller knotter på mobilen. De få tilfellene de faktisk prater med oss, er det for å skryte av den siste ferien de var på. 

Jeg er skuffet, men de var ikke særlig gode foreldre heller, så det er vel ikke annet å forvente.

Anonymkode: a007b...797

Er dette helt riktig? I så fall kan jeg skjønne deg godt. Syns det er utidig at folk sitter med mobil sammen med andre, og jeg er ikke vant til at folk gjør det. Men noen tilfeller møter en jo på. Syns det er en merkelig prioritering når de først er sammen med dere. Dere høres jo ut som om dere er foreldrene til besteforeldrene her! Ikke ok

[SoWhat?]

2 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Det er et praktisk aspekt her og et følelsesmessig, mener jeg.

For å ta det praktiske først: Jeg synes virkelig ikke foreldre kan basere seg på hjelp fra besteforeldre for at hverdagslogistikken skal gå opp. Foreldre skal respektere at deres egne foreldre er ferdige med å ha ansvar for barn, og at samvær mellom barn og besteforeldre i hovedsak skal være lystbetont. Jeg synes likevel ikke det er noe i veien for å spørre om hjelp en gang i blant. Jeg mener man skal stille opp for hverandre i familier (i hvert fall ønsker jeg å ha det slik). Men ikke på en måte som begrenser deres egne liv. Besteforeldre skal få reise og leve som de vil.

Det følelsesmessige: Jeg forstår også at noen blir besteforeldre på tidspunkt hvor de ikke føler seg klare for det. Som din venninne som knapt er fylt 40. Men jeg synes likevel at det er naturlig å bry seg om barnebarna sine. Jeg synes det er en helt merkverdig tanke, at et av barna mine fikk barn og så brydde jeg meg ikke. Selv om man liker å reise eller har hobbyer har man vel tid til å møte sin egen familie i blant? Er det umulig å kombinere å være besteforelder og å leve sitt eget liv?

Nei, som jeg skrev så bør en kunne forvente besøk iblant. Ihvertfall om de bor sånn at det ikke er mange mil imellom. 

Venninnen min kommer til å prioritere sitt. Hun har jobbet lenge for firmaet osv. Hun sier hun vil være med barnebarn i høytider og på bursdager. Hun er også litt skuffer fordi datteren får barn mens hun samtidig skal studere. Men hun må klare det selv uten særlig hjelp fra venninnen min. Det høres kanskje litt kaldt ut, men hun har vært veldig fortvilet , og har tenkt igjennom.

[CamillaCollett]

2 minutter siden, SoWhat? skrev:

Nei, som jeg skrev så bør en kunne forvente besøk iblant. Ihvertfall om de bor sånn at det ikke er mange mil imellom. 

Venninnen min kommer til å prioritere sitt. Hun har jobbet lenge for firmaet osv. Hun sier hun vil være med barnebarn i høytider og på bursdager. Hun er også litt skuffer fordi datteren får barn mens hun samtidig skal studere. Men hun må klare det selv uten særlig hjelp fra venninnen min. Det høres kanskje litt kaldt ut, men hun har vært veldig fortvilet , og har tenkt igjennom.

Kommer venninnen din kun til å møte barnebarnet til høytider og bursdager? Bor de langt fra hverandre?

[AnonymBruker]

Når man velger å få barn, så forplikter man seg også til å vise interesse for barnets liv, og være til støtte og hjelp. Mener nå jeg. Også etter at barnet har blitt myndig. 

De fleste ville blitt litt såret om ens foreldre viste nada interesse for ens liv. Dret i det om du fikk ny jobb, ikke spurte om hva du drev med, osv. 

For meg er det på samme måte en selvfølge at man er forpliktet til å vise interesse for barnebarna. Nei, man er ikke forpliktet til å bruke masse penger på dem, eller passe dem ørten netter i måneden. Men å vise interesse for dem, det er da minimum. 

Om man er klar eller ei. Man valgte å få barn, og da har man valgt det for livet. 

Anonymkode: 773bf...0e5

[SoWhat?]

Akkurat nå, CamillaCollett skrev:

Kommer venninnen din kun til å møte barnebarnet til høytider og bursdager? Bor de langt fra hverandre?

Hun vil prioritere det ja. Hun har kommet til at det blir kvalitet framfor kvantitet. Nei, de bor bare tre, fire mil fra hverandre. Hun har snakket med datteren, og det er ingen konflikter pga dette. Regner nok med at det blir litt besøk utenom også....Men hun jobber myye, har endelig mulighet til å reise. Hun tok sjansen økonomisk til å starte firmaet da datteren flyttet ut. Det var en drøm hun hadde hatt i årevis, og hensynet til datteren har alltid kommet først. Jeg forstår henne. 

[AnonymBruker]

Delevis enig, men:

Engasjement koster ingenting, verken tid eller penger. Regner med at denne mormoren er interessert i datterens liv og når hun blir mor for første gang handler dette livet i stor grad om barn. Hvis forholdet til mor og datter skal holdes sterkt må hun finne en måte å vise engasjement på.

Ikke alle besteforeldre har muligheten til å hente i barnehagen eller ha barn på overnatting, men å sette av en full dag eller helg i mnd til datteren og hennes familie syns jeg hun skal. Hun kan da fortsatt reise, jobbe og drive selvrealisering. 

Til slutt, får man barn som 21-åring blir man ung bestemor, det bør jammen ikke komme som et sjokk! 

Anonymkode: a1535...b83

[Jytte]

1 time siden, SoWhat? skrev:

Leser om veldig mange som er misfornøyde med besteforeldre her inne. Jeg tenker at det er foreldre som bestemmer seg for å få barn. Hva med å avklare litt på forhånd med besteforeldre? Om hva en kan forvente, og hvor interesserte de er i å bli det? 

Det er jo ikke deres valg i det hele tatt at barna vil ha barn. Nå har en veninne av meg som knapt er fylt 40 fått vite at hun skal bli mormor. Hun driver med videreutdannelse og eier sitt eget firma som hun startet for bare tre år siden. Hun fikk barn som 21-åring, og det har hun fortalt var tøft. Men hun har vært flink og stått på, og det er ingen tvil om at hun elsker datteren sin høyt. Men hun er ikke villig til å bli en mormor som dedikererer seg til barnebarn. Hun er "ferdig" med barn, er vel enda ung sånn sett, og har masse å gjøre, samt at hun liker å reise når hun kan.

En trenger ikke være i hennes situasjon. Det handler om å få en posisjon en ikke har valgt på noen måte, og så blir det krevd at en dedikerer seg til den. Det er jo ikke riktig? Hvordan kan det være det når andre tar valg for en? "Nå blir du bestemor, så nå må du virkelig bidra og stille opp" 

Besteforeldre lever i en annen tid enn "mormor med de åtte ungene" Besteforeldre er ofte forholdsvis unge. De har jobb, har fått mulighet til å leve som par uten barn i huset igjen. Om de er par eller single, så har de sitt eget liv.DE har ikke valgt barnebarna. Kanskje de for første gang har god økonomi og kan reise, unne seg egenpleie osv. Er vel dem vel unt? 

Når det er sagt, så er det kjempekoselig med besteforeldre som syns det er stas med barnebarn og vil tilbringe tid med dem. Men det er ikke noe en kan kreve. Det en kan forvente er at de kommer på besøk iblant, at de er med å feirer bursdager og kanskje jul. Alt utenom det er noe en skal være takknemlig for. 

Så rådet mitt er å snakke med vordende besteforeldre FØR dere får barn. Om hva dere kan forvente av dem som ikke tar noe valg. Så slipper det å bli så mange skuffede foreldre som tar som en selvfølge at deres valg er til stor glede for andre. 

Nei, og nei. Unge voksne eller en trettiåring må selv bestemme. Har man valgt å få barn har man valgt å en gang bli en besteforelder. Hvor mye man stiller opp, er ulikt. Det finnes ting også besteforeldre må ta hensyn til. 

[Jytte]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når man velger å få barn, så forplikter man seg også til å vise interesse for barnets liv, og være til støtte og hjelp. Mener nå jeg. Også etter at barnet har blitt myndig. 

De fleste ville blitt litt såret om ens foreldre viste nada interesse for ens liv. Dret i det om du fikk ny jobb, ikke spurte om hva du drev med, osv. 

For meg er det på samme måte en selvfølge at man er forpliktet til å vise interesse for barnebarna. Nei, man er ikke forpliktet til å bruke masse penger på dem, eller passe dem ørten netter i måneden. Men å vise interesse for dem, det er da minimum. 

Om man er klar eller ei. Man valgte å få barn, og da har man valgt det for livet. 

Anonymkode: 773bf...0e5

Dette. 

[CamillaCollett]

2 minutter siden, SoWhat? skrev:

Hun vil prioritere det ja. Hun har kommet til at det blir kvalitet framfor kvantitet. Nei, de bor bare tre, fire mil fra hverandre. Hun har snakket med datteren, og det er ingen konflikter pga dette. Regner nok med at det blir litt besøk utenom også....Men hun jobber myye, har endelig mulighet til å reise. Hun tok sjansen økonomisk til å starte firmaet da datteren flyttet ut. Det var en drøm hun hadde hatt i årevis, og hensynet til datteren har alltid kommet først. Jeg forstår henne. 

Jeg må ærlig innrømme at jeg sliter med å forstå det. Dette er åpenbart en travel og hardtarbeidende dame, og jeg vil tro de fleste skjønner at hun ikke kan være enormt mye med datteren og barnebarnet sitt, men KUN høytider og bursdag synes jeg er hardt. Å stikke innom en times tid annenhver uke kan da ikke være det store offeret?

En annen sak er at jeg tror noen tenker slik på forhånd, og så blir det helt annerledes når babyen kommer. Noen besteforeldre blir nærmest forelsket i barnebarna sine. Så det kan jo hende at hun vil endre mening også.

[Gjest O.G.]

1 time siden, SoWhat? skrev:

Leser om veldig mange som er misfornøyde med besteforeldre her inne. Jeg tenker at det er foreldre som bestemmer seg for å få barn. Hva med å avklare litt på forhånd med besteforeldre? Om hva en kan forvente, og hvor interesserte de er i å bli det? 

Det er jo ikke deres valg i det hele tatt at barna vil ha barn. Nå har en veninne av meg som knapt er fylt 40 fått vite at hun skal bli mormor. Hun driver med videreutdannelse og eier sitt eget firma som hun startet for bare tre år siden. Hun fikk barn som 21-åring, og det har hun fortalt var tøft. Men hun har vært flink og stått på, og det er ingen tvil om at hun elsker datteren sin høyt. Men hun er ikke villig til å bli en mormor som dedikererer seg til barnebarn. Hun er "ferdig" med barn, er vel enda ung sånn sett, og har masse å gjøre, samt at hun liker å reise når hun kan.

En trenger ikke være i hennes situasjon. Det handler om å få en posisjon en ikke har valgt på noen måte, og så blir det krevd at en dedikerer seg til den. Det er jo ikke riktig? Hvordan kan det være det når andre tar valg for en? "Nå blir du bestemor, så nå må du virkelig bidra og stille opp" 

Besteforeldre lever i en annen tid enn "mormor med de åtte ungene" Besteforeldre er ofte forholdsvis unge. De har jobb, har fått mulighet til å leve som par uten barn i huset igjen. Om de er par eller single, så har de sitt eget liv.DE har ikke valgt barnebarna. Kanskje de for første gang har god økonomi og kan reise, unne seg egenpleie osv. Er vel dem vel unt? 

Når det er sagt, så er det kjempekoselig med besteforeldre som syns det er stas med barnebarn og vil tilbringe tid med dem. Men det er ikke noe en kan kreve. Det en kan forvente er at de kommer på besøk iblant, at de er med å feirer bursdager og kanskje jul. Alt utenom det er noe en skal være takknemlig for. 

Så rådet mitt er å snakke med vordende besteforeldre FØR dere får barn. Om hva dere kan forvente av dem som ikke tar noe valg. Så slipper det å bli så mange skuffede foreldre som tar som en selvfølge at deres valg er til stor glede for andre. 

Vel, hvis denne ungen til denne venninnen din husker på at sin eiga bestemor stilte opp mye, så ser jeg ikke problemet med at denne venninna di stiller opp på samme vis. 

 

[SoWhat?]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når man velger å få barn, så forplikter man seg også til å vise interesse for barnets liv, og være til støtte og hjelp. Mener nå jeg. Også etter at barnet har blitt myndig. 

De fleste ville blitt litt såret om ens foreldre viste nada interesse for ens liv. Dret i det om du fikk ny jobb, ikke spurte om hva du drev med, osv. 

For meg er det på samme måte en selvfølge at man er forpliktet til å vise interesse for barnebarna. Nei, man er ikke forpliktet til å bruke masse penger på dem, eller passe dem ørten netter i måneden. Men å vise interesse for dem, det er da minimum. 

Om man er klar eller ei. Man valgte å få barn, og da har man valgt det for livet. 

Anonymkode: 773bf...0e5

Nå handler det om hvor mye interesse det skal være. Støtte og hjelp hvor lenge? Jeg er for at når barn flytter hjemmefra så bør de stå på egne ben. Det er den bagasjen foreldre skal sende med ungene sine; selvstendighet og ansvarsfølelse. Hjelp til hva? Selvfølgelig er jeg for at en kan dele bekymringer eller annet som er vanskelig med foreldre. Jeg vokste opp med flere søsken, og vi ville heller være de som lot foreldrene våre få tid til seg og sitt etter å ha tatt vare på oss i alle år, samtidig som de jobbet veldig mye. De var slitne, og de skal ikke behøve å hjelpe oss med noe. Vi er voksne nå liksom. 

[SoWhat?]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Delevis enig, men:

Engasjement koster ingenting, verken tid eller penger. Regner med at denne mormoren er interessert i datterens liv og når hun blir mor for første gang handler dette livet i stor grad om barn. Hvis forholdet til mor og datter skal holdes sterkt må hun finne en måte å vise engasjement på.

Ikke alle besteforeldre har muligheten til å hente i barnehagen eller ha barn på overnatting, men å sette av en full dag eller helg i mnd til datteren og hennes familie syns jeg hun skal. Hun kan da fortsatt reise, jobbe og drive selvrealisering. 

Til slutt, får man barn som 21-åring blir man ung bestemor, det bør jammen ikke komme som et sjokk! 

Anonymkode: a1535...b83

Blir man ung bestemor??  Det er ikke sånn lenger at alle "må" eller vil ha barn! 

[SoWhat?]

9 minutter siden, O.G. skrev:

Vel, hvis denne ungen til denne venninnen din husker på at sin eiga bestemor stilte opp mye, så ser jeg ikke problemet med at denne venninna di stiller opp på samme vis. 

 

Det er to forskjellige generasjiner. Venninnen min har klart seg selv i alle år. Moren hennes var en mormor som kom på helgebesøk iblant, og hadde nok mer tid også. Venninnen min har bodd uten barn bare i tre år. Hun vil leve sitt liv nå. Datteren aksepterer det.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, SoWhat? skrev:

Blir man ung bestemor??  Det er ikke sånn lenger at alle "må" eller vil ha barn! 

*så er det stor sjans for at man blir yngre bestemor enn de som får barn senere (t-skje nok for deg?)

Anonymkode: a1535...b83

[Gjest O.G.]

1 minutt siden, SoWhat? skrev:

Det er to forskjellige generasjiner. Venninnen min har klart seg selv i alle år. Moren hennes var en mormor som kom på helgebesøk iblant, og hadde nok mer tid også. Venninnen min har bodd uten barn bare i tre år. Hun vil leve sitt liv nå. Datteren aksepterer det.

Men hva er da egentlig problemet her?