henvist til.... sykepleier

[AnonymBruker]

Som folk sier, de er kompetente. At du er dømmende er ditt problem, hvorfor ikke gå inn med en positiv innstilling og gi det en sjangs? De er tillegsutdannet, og har minst 5 års utdannelse. 

Er dette selv + har bachelor i psykologi og studert jus, at du ikke har møtt en "smart sykepleier" er nok fordi du tror du er bedre enn de. Du kan ikke bestemme hvor kompetente noen er i jobben sin utifra bilder på facebook og instagram.

Anonymkode: 2c82f...446

[Duckie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Se for deg at du har studert biologi i 3 år. Så møter du en person som har lest et par bøker innenfor biologi som så skal lære deg om biologi. Tenk deg så at du kunne tenkt deg å diskutere biologi med noen som har samme kunnskaper som deg selv i faget. Det er problemet med å gå til en behandler som ikke er spesielt smart eller ikke har god innsikt. 

Ta med utskrift. Der måtte jeg le høyt. Jeg maskerer selvsagt de sidene ved meg selv som er triggering eller 'sjokkerende' for andre mennesker. Jeg ser ikke noe vits i å være åpen og ærlig hos et menneske som blir like triggered og skal tolke meg i negativt lys slik som menneskene i denne tråden. Merk hvor mange som leter etter svakheter eller negative personlighetstrekk fordi de misliker det jeg skriver. Det er viktigere å 'ta' meg enn å addressere det jeg skriver. Tross alt er det ingenting som stanser disse behandlerene fra å skrive kjipe ting om meg i journalen min. 

Dette kommer sikkert som en bombe, men folk flest liker meg. De liker at jeg har en ikke-dømmende holdning ovenfor dem personlig, de liker at jeg er laidback og de slapper av rundt meg. Som sagt så leser jeg folk bra, og jeg vet hvilken oppførsel folk liker å se i meg. Derfor er det enkelt å bli likt. På en måte er jeg ganske ikke-dømmende ovenfor individet nettopp fordi jeg ser de større sammenhengene bak hvorfor den er som den er, og jeg ser at mange personer er 'uungåelige'

At jeg kommer til å bli ufør kan ikke unngås, dette er noe jeg har akseptert. Om jeg skal velge å forsøke bli bedre fra den kliniske depresjonen er mer likegyldig. Jeg skal jo bli ufør uansett, så jeg trenger ikke bli frisk. Depresjonen gjør at jeg mangler motivasjonsfølelse, føler meg heller ikke trist. Så der er ingen grunn til å forsøke behandle det, annet enn at jeg rasjonelt vet at der er ting jeg kunne fått utbytte av om jeg hadde mer følelser

 

Anonymkode: b149a...202

Har du studert psykologi i 3 år? Jeg vil påstå at en psykiatrisk sykepleier har mer kunnskap enn "å ha lest et par bøker innenfor psykiatri". Som jeg prøvde å få frem tidligere, trenger du ikke at behandleren din er mye mer intelligent eller whatnot, det du trenger er at denne personen innehar de riktige verktøyene som kan hjelpe deg i hverdagen.

Me de triggende sidene dine er jo nettopp de en behandler trenger å vite om! De trenger å vite hvilke utfordringer og personlighetstrekk du har som kan være med å gjøre ting vanskelig for deg. Jeg har aldri møtt så lite dømmende personer som de jeg har møtt innen helsevesenet. De første gangene jeg var i psykiatrien, tenkte jeg at mange av tingene kunne jeg aldri snakke med noen om. Jeg har hemmeligheter som jeg ALDRI kommer til å fortelle noen jeg kjenner, men etter en tid med en behandler jeg fikk kjemi med, åpnet jeg meg om disse. Og dette var en medvirkende årsak til at jeg i dag har en noenlunde mening med livet, og funnet meg en yrkesvei jeg faktisk kan se for meg at jeg kan bruke livet mitt på. Og føle, om ikke glede, ihvertfall litt entusiasme og engasjement. Jeg var sikker på at mine ting ville få en annen person til å steile, men psykologen hadde hørt mye verre før, og ga langt fra den responsen jeg hadde forventet meg. Husk at de fleste innen psykiatrien har vært borti hardbarka psykopater, klin gærne pasienter som utøver vold, prøver å voldta deg, kaster avføring etter deg, osv. Sammenlignet med disse tror jeg ikke du er så sjokkerende.

Jeg prøver ikke å ta deg, men jeg har selv opplevd at livet kan bli bedre fra en ille depresjon, selv om jeg ikke så for meg at noe sånt noen gang skulle eller kunne skje. Du ser det kanskje ikke nå, men den dagen du står der og føler deg opprømt og entusiastisk over noe for første gang på åresvis, da ser du hva jeg mener. Derfor ønsker jeg at du skal snu tankegangen din og gi det en sjanse. Selv om det er tålelig for deg akkurat nå, kan ting forverre seg, du kan få tilleggsproblematikk som for eksempel angst. Sjansene for dette minsker jo raskere du får behandling. Psykiske plager kan i de aller fleste tilfeller, om ikke kureres, ihvertfall bedres betraktelig, i den grad at man kan få en viss livskvalitetselv om en er syk.

[AnonymBruker]

wubwub?

Anonymkode: a88d9...362

[AnonymBruker]

Jeg har kanskje kverulert nok nå. Har vært underholdende for min del, å teste mine ekstreme ytterpunker. Responsen ble som forventet. 

14 timer siden, Duckie skrev:

Me de triggende sidene dine er jo nettopp de en behandler trenger å vite om! De trenger å vite hvilke utfordringer og personlighetstrekk du har som kan være med å gjøre ting vanskelig for deg. Jeg har aldri møtt så lite dømmende personer som de jeg har møtt innen helsevesenet. De første gangene jeg var i psykiatrien, tenkte jeg at mange av tingene kunne jeg aldri snakke med noen om. Jeg har hemmeligheter som jeg ALDRI kommer til å fortelle noen jeg kjenner, men etter en tid med en behandler jeg fikk kjemi med, åpnet jeg meg om disse. Og dette var en medvirkende årsak til at jeg i dag har en noenlunde mening med livet, og funnet meg en yrkesvei jeg faktisk kan se for meg at jeg kan bruke livet mitt på. Og føle, om ikke glede, ihvertfall litt entusiasme og engasjement. Jeg var sikker på at mine ting ville få en annen person til å steile, men psykologen hadde hørt mye verre før, og ga langt fra den responsen jeg hadde forventet meg. Husk at de fleste innen psykiatrien har vært borti hardbarka psykopater, klin gærne pasienter som utøver vold, prøver å voldta deg, kaster avføring etter deg, osv. Sammenlignet med disse tror jeg ikke du er så sjokkerende.

Om jeg fikk kjemi med og kunne stole på en behandler ville vi etterhvert snakke om dise tingene, ja. Men hittil har jeg ikke kommet til dette punktet. Tvert imot har jeg fått mindre tillit til helsevesenet (og kanskje mennesker) generelt etter jeg ble syk. 

Det er også forskjell på problemene her. Om du forteller om ting som har skjedd med deg der du har vært 'offer', så vil de fleste behandlere gi deg mer slack fordi dine eventuelle sinte følelser mot mennesker er naturlige. Dess mer sympatisk du fremstår som menneske, dess mer slack vil du også få når du tar opp dårlige holdninger. Slik jeg har fremstilt meg i denne tråden, som en bedrevitende person som ser ned på andre (antagelser fra hvordan jeg skriver), så har mennesker mindre sympati med meg. Dette er en ganske naturlig respons man finner hos de fleste. At behandlere har møtt mennesker de misliker tidligere er nok ikke en garanti for at de skulle behandle meg noe bedre, dessverre. 

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg prøver ikke såre noen TS. Da misforstår du meg. Jeg sitter her og og skriver så mye til deg fordi jeg kjenner meg igjen i en del ting du skriver og håper at du skal komme deg ut av situasjonen og bli bedre. Men personlig synes jeg det høres ut som du er på feil vei. Har allerede nevnt noen ting jeg tror er mer vits i å prøve enn samtale.

Du virker tafatt og kjedelig. Det må jeg kunne si uten at du oppfatter det som er angrep, du sier jo selv at du isolerer deg fullstendig, delvis ikke bryr deg om å bli frisk, ikke har følelser, er suicidal.. hva skal man kalle det da? Livsbejaende og fargerik?  Men jeg håper jo at den delen av deg som ønsker å bli frisk ikke har lyst å være sånn, og at du en gang blir motivert til å ta deg ut av det.

Anonymkode: 00237...603

"Jeg hadde ingen intensjoner med å forsøke angripe deg da jeg kalte deg kjedelig høhøh XXX--DD"

Ja, selvsagt. Vi har nok uansett ulike definisjoner på kjedelig. Noen av de menneskene jeg har syntes har vært mest interessante i løpet av livet har slitt med alvorlige depresjoner og angst, der de sliter med å leve som normale mennesker. Når det er sagt, så har jeg ikke et behov for å fremstå som interessant. De menneskene som liker meg gjør det, de som syns jeg er kjedelig får lov til å synes det. Men ikke lat som om du forsøkte skrive en nøytral kommentar. Da lurer du deg selv. 

På 5/27/2017 den 2.16, AnonymBruker skrev:

Jeg tar det ikke innover meg, jeg interesserer meg litt for casuser som deg, men ikke så mye.  

Anonymkode: 3f07c...c53

Til slutt vil jeg legge til en kommentar her, som jeg har tenkt på i ettertid. Jeg håper ikke du er behandler, for holdningen din reduserer mennesker til objekter som skal fenge og interessere deg. De slutter å være mennesker, indivdier med egne følelser og tanker. De er objekter for din underholdning. "Interesser meg eller forsvinn, oppfør deg på en måte som tilfredsstiller meg eller jeg vil forvise deg". Det ligger en trussel der, uheldig for pasienter som er sårbare og ikke forstår at dette skjer. 

Tror nok dette er en type holdning som eksisterer hos noen behandlere. De liker å føle makt over pasienten og bruker ladede ord for å forsøke redusere motstand hos den. "Du tror du er smart, mens egentlig er du bare sint fordi livet ditt er tomt. Du overreagerer på bagateller (dine problem er ikke problem)". Dette blir selvsagt sagt på mer indirekte måter som er vanskeligere å plukke opp på. (Sitert fra side 3 om noen ønsker lese hele kommentaren)

 

Anonymkode: b149a...202

[AnonymBruker]

På 5/26/2017 den 17.26, AnonymBruker skrev:

Psyiater*

Anonymkode: a02d2...a07

Prøv igjen 

Anonymkode: 0d696...5e6

[AnonymBruker]

Du er jo bare interessert i å krangle. Uansett hva folk skriver til deg så svarer du med hvorfor det er feil. Folk skriver noe om hvordan de oppfatter deg, og du tolker det som et angrep og skriver en avhandling om hvorfor de tar helt feil. Folk gir det råd om det å gå i behandling hos psyk sykepleier og du skriver om hvorfor du uansett vet at det ikke er vits i. Når jeg skriver at jeg ikke har noen intensjon om å såre deg, så vet du bedre enn meg hva jeg EGENTLIG mener... Hvis noen sier "fint vær i dag" repliserer du vel med 10 grunner til at det egentlig er stygt - du virker helt opphengt i å forsvare din egen mening for en hver pris.

Denne tråden blir jo meningsløs nå du holder på sånn, hvorfor oppsøker du andres mening bare for å gå automatisk i forsvar mot alt de sier? Kanskje du opplever at behandlerene dine jatter med deg fordi du lukker ørene for alt annet enn enighet og bekreftelse på det du selv sier? Ønsker deg lykke til med videre behandling, men råder deg til å slappe litt av og legge ned våpnene hvis du skal ha noe utbytte av en samtale med andre.

 

 

Anonymkode: 00237...603

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er jo bare interessert i å krangle. Uansett hva folk skriver til deg så svarer du med hvorfor det er feil. Folk skriver noe om hvordan de oppfatter deg, og du tolker det som et angrep og skriver en avhandling om hvorfor de tar helt feil. Folk gir det råd om det å gå i behandling hos psyk sykepleier og du skriver om hvorfor du uansett vet at det ikke er vits i. Når jeg skriver at jeg ikke har noen intensjon om å såre deg, så vet du bedre enn meg hva jeg EGENTLIG mener... Hvis noen sier "fint vær i dag" repliserer du vel med 10 grunner til at det egentlig er stygt - du virker helt opphengt i å forsvare din egen mening for en hver pris.

Denne tråden blir jo meningsløs nå du holder på sånn, hvorfor oppsøker du andres mening bare for å gå automatisk i forsvar mot alt de sier? Kanskje du opplever at behandlerene dine jatter med deg fordi du lukker ørene for alt annet enn enighet og bekreftelse på det du selv sier? Ønsker deg lykke til med videre behandling, men råder deg til å slappe litt av og legge ned våpnene hvis du skal ha noe utbytte av en samtale med andre.

 

 

Anonymkode: 00237...603

Det er nesten ikke vits å skrive dette engang til noen som er syk som det TS er. Personen vil ikke forstå uansett. 

Anonymkode: 9965f...21b

[AnonymBruker]

Da jeg var innlagt møtte jeg det verste mennesket jeg noensinne har møtt, og det var en psykolog. Kom best overens med barnevernspedagogen og miljøterapeutene, de var fantastiske. Så jeg synes du skal gi henne en sjanse.

Anonymkode: b3f4a...6bb

[AnonymBruker]

at du har gått gjennom 3 psykologer allerede sier litt mer om deg en de.  

Anonymkode: 32362...5f3

[AnonymBruker]

På 5/26/2017 den 17.24, AnonymBruker skrev:

Hehe, sikkert fint å prate til noen om man bare vil at noen skal fortelle en hvor spesiell og flink man er. Men som sagt, jeg ser ganske lett gjennom disse rutinene terapeuter har, og de mekaniske og uærlige frasene som skal 'validere' meg. Og det er ikke det jeg er ute etter.

Anonymkode: b149a...202

For noen merkelige psykologer og helsepersonell du har vært utsatt for hvis du kun er vant til at de validerer deg og nærmest duller med deg. Jeg har vært til flere psykologer selv og ingen av de hadde for vane eller rutine å lyve til meg for å uærlig validere meg. Terapi er hardt arbeid og terapeuten er et redskap, du gjør drittjobben selv, å forvente noe annet er å ikke ta ansvar for eget liv. 

Anonymkode: a7aec...cbf

[AnonymBruker]

Virker som at ts er litt narsisitisk og dømmer andre veldig lett. Da er det tydeig at han/hun ikke har det godt med seg selv. Å allerede være nedlatende for den personen som er ment å hjelpe viser at ts egentlig ikke vil ha hjelp, men vil krangle og være litt martyr. "jeg lider forde ingen er kompetente til å hjelpe meg, og neggu om jeg gir meg et spark i baken og tar tak i mine problemer selv." TS fortjener ikke hjelp.

Anonymkode: 7697b...2de

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er jo bare interessert i å krangle. Uansett hva folk skriver til deg så svarer du med hvorfor det er feil. Folk skriver noe om hvordan de oppfatter deg, og du tolker det som et angrep og skriver en avhandling om hvorfor de tar helt feil. Folk gir det råd om det å gå i behandling hos psyk sykepleier og du skriver om hvorfor du uansett vet at det ikke er vits i. Når jeg skriver at jeg ikke har noen intensjon om å såre deg, så vet du bedre enn meg hva jeg EGENTLIG mener... Hvis noen sier "fint vær i dag" repliserer du vel med 10 grunner til at det egentlig er stygt - du virker helt opphengt i å forsvare din egen mening for en hver pris.

Denne tråden blir jo meningsløs nå du holder på sånn, hvorfor oppsøker du andres mening bare for å gå automatisk i forsvar mot alt de sier? Kanskje du opplever at behandlerene dine jatter med deg fordi du lukker ørene for alt annet enn enighet og bekreftelse på det du selv sier? Ønsker deg lykke til med videre behandling, men råder deg til å slappe litt av og legge ned våpnene hvis du skal ha noe utbytte av en samtale med andre.

Anonymkode: 00237...603

Jeg liker å kverulere på nett, ja, det er en av mine guilty pleasures. 

Det er for øvrig ikke alle i tråden som har prøvd å ta meg. Mange ab-er som bare har skrevet sine erfaringer uten å føle for å kommentere meg personlig. Skadeskutt prøvde også være hyggelig uten å ha et behov til å snike inn noen sleipe kommentarer, om jeg husker riktig. 

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

at du har gått gjennom 3 psykologer allerede sier litt mer om deg en de.  

Anonymkode: 32362...5f3

Den første var i tenårene. Hadde med meg moren min i en av de første timene. Psykologen la hånden på låret hennes for å trøste og ingen av oss møtte han flere ganger for å si det slik. Men dette var sikkert bare noe jeg innbilte meg siden jeg er syk  

De to andre fungerer sikkert fint som psykologer for mange mennesker, men det var null kjemi med meg. Den første virket å være av den gamle skolen som forsøkte veldig hardt få meg til å gråte, han var en eldre person. 

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Virker som at ts er litt narsisitisk og dømmer andre veldig lett. Da er det tydeig at han/hun ikke har det godt med seg selv. Å allerede være nedlatende for den personen som er ment å hjelpe viser at ts egentlig ikke vil ha hjelp, men vil krangle og være litt martyr. "jeg lider forde ingen er kompetente til å hjelpe meg, og neggu om jeg gir meg et spark i baken og tar tak i mine problemer selv." TS fortjener ikke hjelp.

Anonymkode: 7697b...2de

Er dette et perspektiv du har generelt? At ikke alle mennesker fortjener hjelp? Hva om en mann med pedofile tanker ønsker behandling. Burde han nektes fordi tankene hans er avskylige? Hva med en mann som har en halv fot innenfor kriminalitet, som forsøker komme seg ut men som fortsatt har gjort mye forferdelig mot andre mennesker i løpet av livet? Jeg tror ikke du har tenkt gjennom implikasjonene av det du sier her. 

Det er nok for øvrig mange som hadde vært kompetente til å hjelpe meg, problemet er at sjansen er veldig lav for å møte på dem. Dessverre finnes det ikke noe system som gir høyere sjanse for å bli henvist til noen man kommer overens med, det er ganske hit or miss slik ting fungerer nå.

Anonymkode: b149a...202

[Gjest Margo]

På 26.5.2017 den 17.26, AnonymBruker skrev:

Jeg ble henvist til psykiatrisk sykepleier, alt han gjorde var å lete etter en diagnose på meg, og så sette feil diagnose. Ingen empati, bare kartlegging og feil resultat i tillegg.

Anonymkode: 45505...1c1

Har ikke lest hele tråden, så dette er kanskje blitt sagt allerede.

Jeg trodde ikke en psykiatrisk sykepleier hadde kompetanse, eller lov til å sette diagnoser..? Jeg tror det er en del kartlegging og helt andre typer fagfolk som setter diagnose. En psykiatrisk sykepleier kommer vel inn først etter diagnose er stilt? Mulig jeg tar helt feil..

[AnonymBruker]

Du må kanskje fortelle den du går til hva du trenger. Ingen utdannelse i verden gjør folk til tankelesere. 

Anonymkode: 2f186...ecf

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok for øvrig mange som hadde vært kompetente til å hjelpe meg, problemet er at sjansen er veldig lav for å møte på dem. Dessverre finnes det ikke noe system som gir høyere sjanse for å bli henvist til noen man kommer overens med, det er ganske hit or miss slik ting fungerer nå.

Anonymkode: b149a...202

Kanskje det hadde hjulpet å tenke litt mindre at de skal fikse deg eller at det er de som skal hjelpe deg. Som jeg skrev i mitt første svar litt lengre oppe har jeg hatt flere psykologer, og selv om ingen av dem har vært slike som bare duller med deg er det heller ikke alle som har vært flinke eller som jeg har hatt kjemi med, men de har likevel tilført meg noe som JEG har kunnet bruke for å bli bedre. Det er DU som skal fikse deg selv og til tross for at du kanskje ikke møter perfekt match kan du kanskje tenke at det er mulig å nytte deres kompetanse og terapien med dem som et redskap for at du bedre kan fikse deg selv. Og da tenker jeg på andre ting enn direkte kunnskap om psykologi. Selv om du føler at du hr like mye kunnskap på fagfeltet som dem er det fremdeles vanskelig å være sin egen terapeut. Til og med leger går til legen liksom. 

Ellers tenker jeg om denne likegyldigheten til å bli frisk at du fortjener mer. Og kanskje du allerede vet det men likegyldigheten er jo gjerne nettopp et symptom, ønsker du virkelig at det er utifra et symptom du skal ta valg for ditt eget liv? Jeg ville ikke basert valget om å gi opp på meg selv på likegyldighetsfølelse overfor meg selv som jeg vet mest sannsynlig kommer fra depresjonen. Det er mulig å bli bedre, også for deg, men som sagt det er hardt arbeid og det er kun DU som kan gjøre den drittjobben.  

Anonymkode: a7aec...cbf

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje det hadde hjulpet å tenke litt mindre at de skal fikse deg eller at det er de som skal hjelpe deg. Som jeg skrev i mitt første svar litt lengre oppe har jeg hatt flere psykologer, og selv om ingen av dem har vært slike som bare duller med deg er det heller ikke alle som har vært flinke eller som jeg har hatt kjemi med, men de har likevel tilført meg noe som JEG har kunnet bruke for å bli bedre. Det er DU som skal fikse deg selv og til tross for at du kanskje ikke møter perfekt match kan du kanskje tenke at det er mulig å nytte deres kompetanse og terapien med dem som et redskap for at du bedre kan fikse deg selv. Og da tenker jeg på andre ting enn direkte kunnskap om psykologi. Selv om du føler at du hr like mye kunnskap på fagfeltet som dem er det fremdeles vanskelig å være sin egen terapeut. Til og med leger går til legen liksom. 

Ellers tenker jeg om denne likegyldigheten til å bli frisk at du fortjener mer. Og kanskje du allerede vet det men likegyldigheten er jo gjerne nettopp et symptom, ønsker du virkelig at det er utifra et symptom du skal ta valg for ditt eget liv? Jeg ville ikke basert valget om å gi opp på meg selv på likegyldighetsfølelse overfor meg selv som jeg vet mest sannsynlig kommer fra depresjonen. Det er mulig å bli bedre, også for deg, men som sagt det er hardt arbeid og det er kun DU som kan gjøre den drittjobben.  

Anonymkode: a7aec...cbf

Jeg har nok ikke like mye kunnskaper som en som har lest spesifikke bøker og observasjonspraksis i flere år (sier bare at den type kunnskap ikke gjør en automatisk kompetent, finnes mange eksempler på malpractice). Jeg forventer heller ikke at andre skal kurere meg. 

Resten av innlegget ditt: fair enough, jeg kan se poenget ditt

Anonymkode: b149a...202

[SiMa]

Er du utredet ordentlig og har fått diagnosen depresjon? Etter det du skriver høres det for meg ut som dystymi er en riktigere diagnose. (Dystymi er en form for langvarig depresjon, med litt andre symptomer enn andre depresjoner.) En "vanlig" depresjon vil også ubehandlet brenne ut av seg selv i løpet av noen måneder.

Har du brukt noen form for medisiner? Med din innstilling til samtaleterapi virker det som det beste alternativet, og det kan fastlegen skrive ut.

Som du selv er inne på, kjemi med behandler er vel så viktig som den formelle utdannelsen. Og det er ingenting som tilsier at sykepleiere er mindre intelligente enn psykologer. Det eneste vi vet om dem ut fra utdannelsen er at de hadde gode karakterer på videregående og har bestått noen eksamener etter det. Psykiatriske sykepleiere har en helt annen bakgrunn og utdannelse enn psykologer, kanskje det er nettopp den forskjellen som vil gjøre at psykiatrisk sykepleier er det rette for deg. Du har allerede vært hos tre psykologer uten å ha fått den hjelpen du trenger, hvilken grunn har du da til å være misfornøyd med å få time hos en med en annen bakgrunn.

Basert på noe av det siste du skrev, at den første psykologen la hånden på din mors lår for å trøste, og at det var den siste gangen du var der, virker det som du raskt og på dårlig grunnlag velger å avslutte behandling. Jeg skjønner at det var en ubehagelig opplevelse for dere, men du skriver selv at det var for å trøste, ikke en seksuell handling. Det dere kunne eller burde ha gjort var å ta det opp med psykologen, si at det ikke er greit for dere med fysisk kontakt. Det kan faktisk hende psykologen ville lyttet til dere og tilpasset adferden. Tenk på det når du snakker med den psykiatriske sykepleieren. Hun vil garantert gjøre ting du mener er feil. Når det skjer tar du det opp med henne, både hva du mener hun har gjort feil og hva du synes hun burde ha gjort. Og lytter når hun forklarer, det kan jo faktisk hende hun har en god grunn. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, SiMa skrev:

Er du utredet ordentlig og har fått diagnosen depresjon? Etter det du skriver høres det for meg ut som dystymi er en riktigere diagnose. (Dystymi er en form for langvarig depresjon, med litt andre symptomer enn andre depresjoner.) En "vanlig" depresjon vil også ubehandlet brenne ut av seg selv i løpet av noen måneder.

Regner med det er den diagnosen legen har gitt meg, men har ikke spurt. Hva får deg til å tenke dystemi heller enn depresjon? 

3 minutter siden, SiMa skrev:

Har du brukt noen form for medisiner? Med din innstilling til samtaleterapi virker det som det beste alternativet, og det kan fastlegen skrive ut.

Gikk på medisiner. Ble mye verre. Har ikke vært meg selv siden jeg gikk på dem. Kommer nok aldri gå på antidep (regner med det er det du mener) igjen. Vil ikke risikere miste det lille jeg har igjen av personlighet og følelser. 

3 minutter siden, SiMa skrev:

Som du selv er inne på, kjemi med behandler er vel så viktig som den formelle utdannelsen. Og det er ingenting som tilsier at sykepleiere er mindre intelligente enn psykologer. Det eneste vi vet om dem ut fra utdannelsen er at de hadde gode karakterer på videregående og har bestått noen eksamener etter det. Psykiatriske sykepleiere har en helt annen bakgrunn og utdannelse enn psykologer, kanskje det er nettopp den forskjellen som vil gjøre at psykiatrisk sykepleier er det rette for deg. Du har allerede vært hos tre psykologer uten å ha fått den hjelpen du trenger, hvilken grunn har du da til å være misfornøyd med å få time hos en med en annen bakgrunn.

Nå har denne tråden foregått så lenge at jeg ikke en gang husker hva jeg har sagt om sykepleiere og intelligens. Ser ikke bort ifra at jeg sa noe dramatisk da jeg var full på fredag. Det er uansett ikke så viktig. Egentlig skulle jeg ønske jeg kunne snakke med noen som har bedre forståelse for nevrologi og fysiologi da jeg sliter med helseproblemer og diverse konsentrasjonsproblemer. Skulle ønske jeg kunne snakke med noen som kunne se dette i en større sammenheng, og forstå mer hvordan disse ulike faktorene henger sammen. Jeg begynner å bli sliten, skal legge meg og hvile litt, dette ble kanskje litt rotete. Får lese over senere om det er noe mer jeg skal legge til som jeg ikke adresserte her

3 minutter siden, SiMa skrev:

Basert på noe av det siste du skrev, at den første psykologen la hånden på din mors lår for å trøste, og at det var den siste gangen du var der, virker det som du raskt og på dårlig grunnlag velger å avslutte behandling. Jeg skjønner at det var en ubehagelig opplevelse for dere, men du skriver selv at det var for å trøste, ikke en seksuell handling. Det dere kunne eller burde ha gjort var å ta det opp med psykologen, si at det ikke er greit for dere med fysisk kontakt. Det kan faktisk hende psykologen ville lyttet til dere og tilpasset adferden. Tenk på det når du snakker med den psykiatriske sykepleieren. Hun vil garantert gjøre ting du mener er feil. Når det skjer tar du det opp med henne, både hva du mener hun har gjort feil og hva du synes hun burde ha gjort. Og lytter når hun forklarer, det kan jo faktisk hende hun har en god grunn. 

Han hadde også en type blikk. Det var moren min som tok meg ut av behandlingen. Hun er ikke en type som overreagerer. Jeg var bare en ung tenåring, men når jeg husker tilbake på det er jeg glad hun tok meg ut. 

Anonymkode: b149a...202

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har kanskje kverulert nok nå. Har vært underholdende for min del, å teste mine ekstreme ytterpunker. Responsen ble som forventet. 

Om jeg fikk kjemi med og kunne stole på en behandler ville vi etterhvert snakke om dise tingene, ja. Men hittil har jeg ikke kommet til dette punktet. Tvert imot har jeg fått mindre tillit til helsevesenet (og kanskje mennesker) generelt etter jeg ble syk. 

Det er også forskjell på problemene her. Om du forteller om ting som har skjedd med deg der du har vært 'offer', så vil de fleste behandlere gi deg mer slack fordi dine eventuelle sinte følelser mot mennesker er naturlige. Dess mer sympatisk du fremstår som menneske, dess mer slack vil du også få når du tar opp dårlige holdninger. Slik jeg har fremstilt meg i denne tråden, som en bedrevitende person som ser ned på andre (antagelser fra hvordan jeg skriver), så har mennesker mindre sympati med meg. Dette er en ganske naturlig respons man finner hos de fleste. At behandlere har møtt mennesker de misliker tidligere er nok ikke en garanti for at de skulle behandle meg noe bedre, dessverre. 

"Jeg hadde ingen intensjoner med å forsøke angripe deg da jeg kalte deg kjedelig høhøh XXX--DD"

Ja, selvsagt. Vi har nok uansett ulike definisjoner på kjedelig. Noen av de menneskene jeg har syntes har vært mest interessante i løpet av livet har slitt med alvorlige depresjoner og angst, der de sliter med å leve som normale mennesker. Når det er sagt, så har jeg ikke et behov for å fremstå som interessant. De menneskene som liker meg gjør det, de som syns jeg er kjedelig får lov til å synes det. Men ikke lat som om du forsøkte skrive en nøytral kommentar. Da lurer du deg selv. 

Til slutt vil jeg legge til en kommentar her, som jeg har tenkt på i ettertid. Jeg håper ikke du er behandler, for holdningen din reduserer mennesker til objekter som skal fenge og interessere deg. De slutter å være mennesker, indivdier med egne følelser og tanker. De er objekter for din underholdning. "Interesser meg eller forsvinn, oppfør deg på en måte som tilfredsstiller meg eller jeg vil forvise deg". Det ligger en trussel der, uheldig for pasienter som er sårbare og ikke forstår at dette skjer. 

Tror nok dette er en type holdning som eksisterer hos noen behandlere. De liker å føle makt over pasienten og bruker ladede ord for å forsøke redusere motstand hos den. "Du tror du er smart, mens egentlig er du bare sint fordi livet ditt er tomt. Du overreagerer på bagateller (dine problem er ikke problem)". Dette blir selvsagt sagt på mer indirekte måter som er vanskeligere å plukke opp på. (Sitert fra side 3 om noen ønsker lese hele kommentaren)

 

Anonymkode: b149a...202

Med en gang noen sier noe til deg, som du ikke liker, så er de ute etter å "ta deg". Ta deg sammen. Hvorfor skulle noen ha interesse for å "ta deg"? Du evner ikke å ta inn den brutale sannheten du selv påstår du verdsetter, for den harmonerer ikke med din vedtatte sannhet, der du er den smarte og sterke, mens dine behandlere er litt dumme og sårbare. Det er mennesker som har mestret 6 års beinharde teoretiske studier+ praksis+ livet sitt. Å kjenne seg farlig sterk og kynisk smartere(observerer andre) er noe sårbare mennesker gjør, da de ser på andre som en trussel for eget selvbilde. Men den styrken er kun en følelse, men null virkelighetsreferanse. Hva du klarer å gjøre, som er konstruktivt, med følelsen er det som teller. Så la oss sjekke virkelighetsreferansene i forhold til påstandene. Har du noen resultater og beviser for din overlegne intelligens å vise til? Hvordan står det til med din suksess på det yrkesmessige, økonomiske, sosiale planet? Alle tegn på intelligens. Før du er sterk nok til å tåle å være sårbar, slik som sterke mennesker tåler det, vil du slite med å utvikle deg selv. 

For å berolige deg, jeg er ikke psykolog, selv om jeg kan gli lett inn på psykologistudiet med mine konkurransepoeng. Nettopp fordi jeg ikke er tålmodig nok til å jatte med slike som deg. Ikke vil du bli jattet med, og ikke vil du bli snakket med. Du vil ha noen som er enig med deg. Og hvis noen gidder å anerkjenne din virkelighetsoppfattelse, så får du positive følelser, og fra der kan den lange veien til en sunn og konstruktiv mental helse begynne. 

Anonymkode: 22508...776

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Med en gang noen sier noe til deg, som du ikke liker, så er de ute etter å "ta deg". Ta deg sammen. Hvorfor skulle noen ha interesse for å "ta deg"? Du evner ikke å ta inn den brutale sannheten du selv påstår du verdsetter, for den harmonerer ikke med din vedtatte sannhet, der du er den smarte og sterke, mens dine behandlere er litt dumme og sårbare. Det er mennesker som har mestret 6 års beinharde teoretiske studier+ praksis+ livet sitt. Å kjenne seg farlig sterk og kynisk smartere(observerer andre) er noe sårbare mennesker gjør, da de ser på andre som en trussel for eget selvbilde. Men den styrken er kun en følelse, men null virkelighetsreferanse. Hva du klarer å gjøre, som er konstruktivt, med følelsen er det som teller. Så la oss sjekke virkelighetsreferansene i forhold til påstandene. Har du noen resultater og beviser for din overlegne intelligens å vise til? Hvordan står det til med din suksess på det yrkesmessige, økonomiske, sosiale planet? Alle tegn på intelligens. Før du er sterk nok til å tåle å være sårbar, slik som sterke mennesker tåler det, vil du slite med å utvikle deg selv. 

Anonymkode: 22508...776

Du snakker mye om denne brutale sannheten, ab. Er det kanskje noe du selv føler på? At virkeligheten er brutal? Og du blir derfor provosert over de du mener ikke er enig med denne brutale virkeligheten? For du var selv nødt å akseptere den og leve med den, derfor blir du sint når du mener andre ikke suck it up?

Jeg har scort høyt på tester helt siden barnehagen, gjorde det bra på skolen, hadde venner osv. Som sagt så bruker folk like meg. Men så ble jeg (fysisk) syk. Har for så vidt hatt en del problemer gjennom livet, men det var sykdommen som endelig tok knekken på meg, kan man si. Har også vært ganske mentalt fleksibel og startet på nytt hver gang jeg feilet. Reist meg igjen og startet på nytt. Men nå begynner jeg å bli eldre, jeg har kjempet ganske mye + at jeg føler meg hjerneskadet etter antidep bruk. Så jeg har hatt mine tvil om det er verdt å kjempe noe mer. Har også mye fatigue og er generelt sliten. En del av meg er klar for å bli ufør og trekke meg tilbake fra alt og alle. Isolere meg. Jeg er lei av å bli skuffet av mennesker. Hver gang jeg møter noen overvurderer jeg dem- for jeg vil at de skal være interessante, ha innsikt, at vi skal ha noe til felles. (Ja, jeg tenker faktisk bedre om mennesker enn de viser seg å være når jeg først møter dem). 

Jeg synes det er uheldig på generell basis å mene at suksess = høy utdanning, masse venner, bra karriere. Det ligger en undertone av at du har bare verdi om du er suksessfull. Denne type holdninger er med på å gjøre en befolkning som aldri strekker til- sykere. Du er ikke verdt noe og du er ingenting med mindre du er 'suksessfull'. Den norske befolkning er allerede ganske fucked up mentalt, og det estimeres at vi kommer til å få en psykisk sykere befolkning i fremtiden. Alle slike små holdninger er med på å ødelegge menneskers psyke. 

Sitat

For å berolige deg, jeg er ikke psykolog, selv om jeg kan gli lett inn på psykologistudiet med mine konkurransepoeng. Nettopp fordi jeg ikke er tålmodig nok til å jatte med slike som deg. Ikke vil du bli jattet med, og ikke vil du bli snakket med. Du vil ha noen som er enig med deg. Og hvis noen gidder å anerkjenne din virkelighetsoppfattelse, så får du positive følelser, og fra der kan den lange veien til en sunn og konstruktiv mental helse begynne

Mitt behov ligger i at andre forstår hvor jeg kommer fra og der fra er uenig. Om det virker for meg som om mennesker argumenterer utifra hva de tror jeg tenker og mener, så er det vanskelig for meg å respektere det, ja. Samme om jeg merker at folk er irriterte, da er jeg mindre interesserte i å ta dem seriøst. Jeg bruker ikke være slem eller frekk mot mennesker jeg merker ikke har en slik intensjon mot meg. Som for eks ab cbf, sima og skadeskutt. 

Skal sies at jeg har fått ut en del av min irritasjon i løpet av tråden, så føler mindre for å være frekk nå. Det har kanskje litt med at jeg har vært i litt fysisk bedre form å gjøre også, da føler jeg meg generelt mentalt bedre

Anonymkode: b149a...202