henvist til.... sykepleier

[AnonymBruker]

3 timer siden, SiMa skrev:

Er du utredet ordentlig og har fått diagnosen depresjon? Etter det du skriver høres det for meg ut som dystymi er en riktigere diagnose. (Dystymi er en form for langvarig depresjon, med litt andre symptomer enn andre depresjoner.) En "vanlig" depresjon vil også ubehandlet brenne ut av seg selv i løpet av noen måneder.

 

Jeg leste litt mer om dystemi og depresjon. For meg virker det som om jeg har tegnene på alvorlig depresjon. Hovedproblemene mine er mangel på følelser, mangel på motivasjonsfølelse, apati, manglende evne til å føle glede. Når man har dystemi virker det som om man kan føle glede av noen ting, jeg har ikke den luksusen. For meg virker depresjonen mer fysisk, på en måte. På den ene siden føler jeg at jeg har et ok liv, selv om det ikke ble som jeg skulle ønske. Men på den annen side så føler jeg tydeligvis veldig lite. Hva om depresjonen er resultat av min fysiske sykdom? Er litt bekymret for å gå i dybden her, for jeg vil ikke bli gjenkjent. Mulig jeg hadde dystemi før jeg begynte på antidep som tranformerte dystemien til alvorlig depresjon. 

Anonymkode: b149a...202

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Er dette et perspektiv du har generelt? At ikke alle mennesker fortjener hjelp? Hva om en mann med pedofile tanker ønsker behandling. Burde han nektes fordi tankene hans er avskylige? Hva med en mann som har en halv fot innenfor kriminalitet, som forsøker komme seg ut men som fortsatt har gjort mye forferdelig mot andre mennesker i løpet av livet? Jeg tror ikke du har tenkt gjennom implikasjonene av det du sier her. 

Det er nok for øvrig mange som hadde vært kompetente til å hjelpe meg, problemet er at sjansen er veldig lav for å møte på dem. Dessverre finnes det ikke noe system som gir høyere sjanse for å bli henvist til noen man kommer overens med, det er ganske hit or miss slik ting fungerer nå.

Anonymkode: b149a...202

Var nok ment om TS isolert sett, ikke generelt. Ts ser ut til å bare ville ha oppmerksomhet og klage på behandlere. Slik sett fortjener ikke den personen hjelp, når ingen er bra nok til å hjelpe.

Anonymkode: af9ab...fa7

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var nok ment om TS isolert sett, ikke generelt. Ts ser ut til å bare ville ha oppmerksomhet og klage på behandlere. Slik sett fortjener ikke den personen hjelp, når ingen er bra nok til å hjelpe.

Anonymkode: af9ab...fa7

Så du tenker at pedofile burde få psykologisk hjelp? Men ikke mennesker som meg?

Anonymkode: b149a...202

[AnonymBruker]

Søndags kveld og jeg har drukket nok til å bli brisen. Spør meg hva som helst

Anonymkode: b149a...202

[AnonymBruker]

På 27.5.2017 den 2.16, AnonymBruker skrev:

 I tomme liv blir små ubetydelige ting veldig store og viktige. Håper du får hjelp med vanskene dine, særlig siden du ikke tåler den brutale sannheten, når den ikke setter deg selv i et positivt lys. Jeg tar det ikke innover meg, jeg interesserer meg litt for casuser som deg, men ikke så mye.  

Dette er et klassisk eksempel på passiv aggresjon som man møter hos såkalte "hjelpere" i helsevesenet.

Anonymkode: b5b58...6c8

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leste litt mer om dystemi og depresjon. For meg virker det som om jeg har tegnene på alvorlig depresjon. Hovedproblemene mine er mangel på følelser, mangel på motivasjonsfølelse, apati, manglende evne til å føle glede. Når man har dystemi virker det som om man kan føle glede av noen ting, jeg har ikke den luksusen. For meg virker depresjonen mer fysisk, på en måte. På den ene siden føler jeg at jeg har et ok liv, selv om det ikke ble som jeg skulle ønske. Men på den annen side så føler jeg tydeligvis veldig lite. Hva om depresjonen er resultat av min fysiske sykdom? Er litt bekymret for å gå i dybden her, for jeg vil ikke bli gjenkjent. Mulig jeg hadde dystemi før jeg begynte på antidep som tranformerte dystemien til alvorlig depresjon. 

Anonymkode: b149a...202

Da jeg fikk diagnosen alvorlig depresjon så krysset jeg blant annet av for "jeg ønsker å dø, men har bare fluktuerenede tanker om det"/ "jeg ønsker å dø og har lagt konkrete planer om det", "jeg sover mye mindre enn før/jeg er trøtt hele tiden og sover mer enn før", "jeg har fullstendig mistet interessen for sex" osv. Altså på et selvvurderingsskjema som brukes i psykiatrien så krysset jeg stort sett kun av på de punktene som gav flest "poeng", altså de mest alvorlige symptomene. 

Tenker kanskje din depresjon er mer moderat enn alvorlig? Er ikke sånn at enten har man dystimi eller så har man alvorlig depresjon. Du har både mild, moderat og alvorlig depresjon. Jeg har selv dystimi, men har nå en alvorlig depresjon som har vart veldig lenge. 

Uansett er det lege som skal diagnostisere deg. Du kan ikke gjøre det selv. 

Anonymkode: b1a1a...d2b

[AnonymBruker]

6 timer siden, SiMa skrev:

Er du utredet ordentlig og har fått diagnosen depresjon? Etter det du skriver høres det for meg ut som dystymi er en riktigere diagnose. (Dystymi er en form for langvarig depresjon, med litt andre symptomer enn andre depresjoner.) En "vanlig" depresjon vil også ubehandlet brenne ut av seg selv i løpet av noen måneder. 

Hvor har du dette siste fra? Ja, mange milde depresjoner går over av seg selv uten behandling, men det er ikke sånn at ubehandlet alvorlige depresjoner bare går over etter noen måneder som pftest. Det finnes utallige eksempler på mennesker som har vært deprimerte i årevis selv MED behandling. Kan hende jeg misforstår deg nå, men jeg lurer virkelig på hvilket belegg du har for å si at vanlige depresjoner bare "brenner ut i løpet av noen måneder"? 

Anonymkode: a7aec...cbf

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg fikk diagnosen alvorlig depresjon så krysset jeg blant annet av for "jeg ønsker å dø, men har bare fluktuerenede tanker om det"/ "jeg ønsker å dø og har lagt konkrete planer om det", "jeg sover mye mindre enn før/jeg er trøtt hele tiden og sover mer enn før", "jeg har fullstendig mistet interessen for sex" osv. Altså på et selvvurderingsskjema som brukes i psykiatrien så krysset jeg stort sett kun av på de punktene som gav flest "poeng", altså de mest alvorlige symptomene. 

Tenker kanskje din depresjon er mer moderat enn alvorlig? Er ikke sånn at enten har man dystimi eller så har man alvorlig depresjon. Du har både mild, moderat og alvorlig depresjon. Jeg har selv dystimi, men har nå en alvorlig depresjon som har vart veldig lenge. 

Uansett er det lege som skal diagnostisere deg. Du kan ikke gjøre det selv. 

Anonymkode: b1a1a...d2b

Legger ved dette bildet. Det er et diagnostikk vurderingsskjema som behandler har fylt ut på bakgrunn av både samtaler, MADRS (depresjons diagnoseverktøy, et spørreskjema som lege og pasient går gjennom sammen) og selvvurderungsskjemaet jeg skrev litt om i i forrige innlegg. 

Tror forresten MADRS ligger ute på nett. Uansett er det best å få tatt slike vurdering sammen med lege. 

Anonymkode: b1a1a...d2b

[Skadeskutt]

Jeg kom til å tenke på noe, som muligens allerede er nevnt av noen andre, men jeg prøver uansett; 

En vesentlig forskjell på en psykiatrisk sykepleier og en psykolog er det at en sykepleier har jobbet i miljøet. De fleste psykiatriske sykepleiere har jobbet lenge på feks akuttposter, distriktspsykiatrisk senter som er døgnbemannet enhet for mennesker med langvarig depresjon, enheter for psykoser, spiseforstyrrede, rus osv. Før de tok videreutdanningen sin. I tillegg er det gjerne sånn at de som har fått jobb som poliklinisk behandler har mange års erfaring etter videreutdanning på slike døgnbemannede steder. Det er en veldig verdifull erfaring som psykologen ikke har. Det er noe helt annet å være ute i miljøet enn å kun møte pasienter i samtaler på kontoret slik en psykolog gjør. 

Kanskje er det nettopp dette som vil gjøre at du (i tillegg til kjemi og engasjement hos personen) får en annen opplevelse av å gå til psykiatrisk sykepleier?  

Jeg er selv sykepleier i psykiatrien, men har ikke tatt videreutdanning enda. Psykiatrien er et felt jeg virkelig brenner for og det er med stort ønske og engasjement at jeg en dag vil ta videreutdanning i faget. Da har jeg jo mange års praksis og vet at dette er et yrke som passer meg og som jeg får til og dermed velger å utdanne meg videre. 

Det er nok en del psykologer som til syvende og sist kanskje ikke brenner sånn for faget sitt, men det oppdaget de ikke før de hadde jobbet selvstendig en stund i feltet. Men med en lang og krevende utdanning blir de værende, noe som så klart vil påvirke engasjementet. Mens en sykepleier som har jobbet i psykiatrien kan velge en annen vei å gå ganske lett dersom en opplever at psykiatri ikke er rette veien før en faktisk tar videreutdanning. For øvrig er psykiatrisk sykepleier på vei til å gå over til å bli mastergrad. Slik var det ikke før. 

Så har jeg også tenkt på at kanskje det du trenger er en psykiater? Min behandler er en psykiater. Han er utrolig dyktig i jobben sin og har dyp kunnskap om både kropp og sinn. En psykiater kan kanskje i større grad sette dine fysiske og psykiske plager i sammenheng med hverandre?  

Bare noen tanker jeg fikk rundt temaene som diskuteres her i tråden. 

Ja også angående antidepressiva. Det er mange ulike typer der ute. Hvis jeg skal tippe så har du brukt SSRI som feks Cipralex/Esotalipram? Du har også blant annet Wellbutrin som er Selektiv noradrenalin- og dopamin-reopptakshemmer, og MAO-hemmer som feks Nardil. Nardil går jeg selv på og er en type man ikke får uten videre. Den er tatt ut av markedet i Norge, men der ingen annen behandling har fungert kan psykiater søke om registreringsfritak. Den er utrolig effektiv. Jeg har fått sjeldne og alvorlige bivirkninger av den og må derfor slutte på den. Det er veldig uheldig. Men poenget mitt er at selv om du ikke fikk virkning av en gruppe antidepressiva så kan du få det av en annen gruppe. Jeg har selv gått på flere typer før jeg begynte på Nardil. 

Jeg har også gjennomgått elektrosjokkbehandling. Det er det mange som har utrolig god effekt av. Jeg har en behandlingsresistent alvorlig og atypisk depresjon, så det meste av behandling har ikke fungert på meg, men ECT har jevnt over veldig gode resultater. Har selv sett på nært hold hvor effektivt det kan være. 

Endret 28. mai 2017 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

På 26.5.2017 den 17.26, AnonymBruker skrev:

Jeg ble henvist til psykiatrisk sykepleier, alt han gjorde var å lete etter en diagnose på meg, og så sette feil diagnose. Ingen empati, bare kartlegging og feil resultat i tillegg.

Anonymkode: 45505...1c1

Og dette har mange opplevd med psykiatere også  

Anonymkode: 1067d...8f4

[AnonymBruker]

Det er nå jaggu meg en del sykepleiere som brenner så for faget sitt også. Som ikke orket å jobbe i somatikken mer og som synes det er enklere å bare sitte der i psykisk helsevern og si huff og uff og drive med uvettig diagnostisering om liksom-terapi. Noen av de sykepleierne på DPS er totalt ubrukelige. 

Anonymkode: 28c17...97e

[Lattea]

Jeg blir fasinert av personligheten din TS. Ønsker at du skal ha det bra.

[Skadeskutt]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er nå jaggu meg en del sykepleiere som brenner så for faget sitt også. Som ikke orket å jobbe i somatikken mer og som synes det er enklere å bare sitte der i psykisk helsevern og si huff og uff og drive med uvettig diagnostisering om liksom-terapi. Noen av de sykepleierne på DPS er totalt ubrukelige. 

Anonymkode: 28c17...97e

Finnes dårlige epler i alle trær.

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så du tenker at pedofile burde få psykologisk hjelp? Men ikke mennesker som meg?

Anonymkode: b149a...202

Pedofile har jeg ikke nevnt med et ord, og det er en gruppe som jeg ikke øsnker å uttale meg om, og er ganske sikker på at det stod noe om pedofili i reglementet på KG, at man ikke skal oppmuntre eller ta i forsvar, så la være å blande inn dem. Jeg uttalte meg om DEG. Synes at med den holdingen du har, hvor ingen er bra nok så fortjener du ikke at folk skal bruke masse tid og ressurer på deg, du ønsker tydleig ikke å bli bedre.

Anonymkode: 7697b...2de

[AnonymBruker]

17 timer siden, Skadeskutt skrev:

Spoiler

 

Jeg kom til å tenke på noe, som muligens allerede er nevnt av noen andre, men jeg prøver uansett; 

En vesentlig forskjell på en psykiatrisk sykepleier og en psykolog er det at en sykepleier har jobbet i miljøet. De fleste psykiatriske sykepleiere har jobbet lenge på feks akuttposter, distriktspsykiatrisk senter som er døgnbemannet enhet for mennesker med langvarig depresjon, enheter for psykoser, spiseforstyrrede, rus osv. Før de tok videreutdanningen sin. I tillegg er det gjerne sånn at de som har fått jobb som poliklinisk behandler har mange års erfaring etter videreutdanning på slike døgnbemannede steder. Det er en veldig verdifull erfaring som psykologen ikke har. Det er noe helt annet å være ute i miljøet enn å kun møte pasienter i samtaler på kontoret slik en psykolog gjør. 

Kanskje er det nettopp dette som vil gjøre at du (i tillegg til kjemi og engasjement hos personen) får en annen opplevelse av å gå til psykiatrisk sykepleier?  

Jeg er selv sykepleier i psykiatrien, men har ikke tatt videreutdanning enda. Psykiatrien er et felt jeg virkelig brenner for og det er med stort ønske og engasjement at jeg en dag vil ta videreutdanning i faget. Da har jeg jo mange års praksis og vet at dette er et yrke som passer meg og som jeg får til og dermed velger å utdanne meg videre. 

Det er nok en del psykologer som til syvende og sist kanskje ikke brenner sånn for faget sitt, men det oppdaget de ikke før de hadde jobbet selvstendig en stund i feltet. Men med en lang og krevende utdanning blir de værende, noe som så klart vil påvirke engasjementet. Mens en sykepleier som har jobbet i psykiatrien kan velge en annen vei å gå ganske lett dersom en opplever at psykiatri ikke er rette veien før en faktisk tar videreutdanning. For øvrig er psykiatrisk sykepleier på vei til å gå over til å bli mastergrad. Slik var det ikke før. 

 

 

Greit å vite, takk

17 timer siden, Skadeskutt skrev:

Så har jeg også tenkt på at kanskje det du trenger er en psykiater? Min behandler er en psykiater. Han er utrolig dyktig i jobben sin og har dyp kunnskap om både kropp og sinn. En psykiater kan kanskje i større grad sette dine fysiske og psykiske plager i sammenheng med hverandre?  

Det er mulig. 

17 timer siden, Skadeskutt skrev:

Ja også angående antidepressiva. Det er mange ulike typer der ute. Hvis jeg skal tippe så har du brukt SSRI som feks Cipralex/Esotalipram? Du har også blant annet Wellbutrin som er Selektiv noradrenalin- og dopamin-reopptakshemmer, og MAO-hemmer som feks Nardil. Nardil går jeg selv på og er en type man ikke får uten videre. Den er tatt ut av markedet i Norge, men der ingen annen behandling har fungert kan psykiater søke om registreringsfritak. Den er utrolig effektiv. Jeg har fått sjeldne og alvorlige bivirkninger av den og må derfor slutte på den. Det er veldig uheldig. Men poenget mitt er at selv om du ikke fikk virkning av en gruppe antidepressiva så kan du få det av en annen gruppe. Jeg har selv gått på flere typer før jeg begynte på Nardil. 

 

Kommer ikke til å gå på antidepressiva igjen. Jeg ble dummere av den, og mistet evnen til å føle. Langtidseffektene er fortsatt dårlig kartlagt, og jeg er ganske sikker på at oppdagelsene man vil gjøre rundt pillene i fremtiden vil sjokkere de fleste. De fleste mennesker gjenkjenner ikke hvordan pillene påvirker dem negativt. Gjerne fordi depresjonen deres har vært så stor del av tilværelsen at de ikke merker mer subtile endringer i humør og tanke. Venninnen min ble merkbart dummere etter hun gikk på dem, men hun merket det ikke selv. Jeg tror noen slipper unna med å 'bare' bli emosjonelt amputert, da. 
 

Sitat

 

Jeg har også gjennomgått elektrosjokkbehandling. Det er det mange som har utrolig god effekt av. Jeg har en behandlingsresistent alvorlig og atypisk depresjon, så det meste av behandling har ikke fungert på meg, men ECT har jevnt over veldig gode resultater. Har selv sett på nært hold hvor effektivt det kan være. 

 

Leste litt om det og det virker som om det er noe dårlige kartlagte langtidsvirkninger av det også. 
 

17 timer siden, Lattea skrev:

Jeg blir fasinert av personligheten din TS. Ønsker at du skal ha det bra.

Jo, takk. Tror jeg. 

Anonymkode: b149a...202

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kommer ikke til å gå på antidepressiva igjen. Jeg ble dummere av den, og mistet evnen til å føle. Langtidseffektene er fortsatt dårlig kartlagt, og jeg er ganske sikker på at oppdagelsene man vil gjøre rundt pillene i fremtiden vil sjokkere de fleste. De fleste mennesker gjenkjenner ikke hvordan pillene påvirker dem negativt. Gjerne fordi depresjonen deres har vært så stor del av tilværelsen at de ikke merker mer subtile endringer i humør og tanke. Venninnen min ble merkbart dummere etter hun gikk på dem, men hun merket det ikke selv. Jeg tror noen slipper unna med å 'bare' bli emosjonelt amputert, da. 

Anonymkode: b149a...202

Det er vanskelig å si hvorvidt det at man blir dummere kommer av depresjonen eller medisinene i seg selv. 

Jeg har prøvd en del forskjellige medisiner, og i de periodene jeg var verst så følte jeg meg så dum. Jeg hadde konsentrasjon som var helt bånn i bøtta, klarte ikke å lese bøker (noe som jeg egentlig liker svært godt) og mistet tråden i dagligdagse samtaler. Jeg synes også det kunne være vanskelig å forstå relativt enkle ting. Etter hvert som depresjonen lettet kom dette litt og litt tilbake, og nå etter å ha sluttet på medisin merker jeg ingen varig endring. Jeg har litt dårligere konsentrasjon og har ikke helt samme funksjonsnivå som før jeg var syk, men jeg er fremdeles litt syk så det er jo ikke så rart, jeg håper fremdeles på samme funksjonsnivå som før jeg ble syk (om ikke bedre ). Og greia er at selv om mange av disse konsekvensene er nettopp ting som skjer med veldig mange når de er alvorlig deprimerte så kan jeg jo heller ikke vite om kanskje medisinene også spilte en rolle. Men det jeg vil si da er at selv om det hadde blitt påvist at de gjorde meg litt dummere, tror jeg at jeg vil konkludere med at det var verdt det. Jeg hadde ingen løsning på sykdommen, jeg ble ikke bedre. Å vente til det "brenner ut" som noen nevnte hadde ikke virket. Jeg hadde vært deprimert og alvorlig sådan i årevis, jeg hadde prøvd forskjellige terapeuter, forskjellige medisiner, og til slutt fikk jeg litt hjelp av ECT. Og det virket. Og et liv der jeg kanskje har fordummet meg selv bittelitt er mer verdt enn et liv i en stadig helvetes pine. Man lever ikke (i alle fall følte ikke jeg at jeg gjorde det) når man er så alvorlig deprimert. Det var ikke et eneste sekund i løpet av dagene som ikke var infisert av den depresjonen. Så siden jeg hadde virkning av ECT og delvis medisinene så var det for meg verdt det, selv med bivirkninger og dritt. Men jeg ser jo at når det for deg virket så negativt så er det ikke verdt det. Må nevnes at det finnes mange typer antidepressiva og selv om du har reagert dårlig på ett betyr ikke det at du kommer til å gjøre det på et annet. 

(Og forresten, da jeg var alvorlig syk var jeg usikker på dette med ECT, "tenk om slik, tenk om sånn", jeg ville ikke bli dum, jeg ville ikke ende opp med en skade som var mer varig enn den depresjonen jeg hadde hatt så lenge. Men nå som jeg er mer rasjonell tenker jeg at det er bedre med potensielle "slik eller sånn" enn å definitivt være hemmet av depresjonen "for alltid", eller endelig ende opp med å dø som følge av depresjonen, før man fikk gjort noe med det.) 

Og du vet sikkert dette, men bare en påminnelse, alkohol har veldig negativ effekt på deprimerte. Så hvis du vil ta deg selv alvorlig så er kanskje det å ta tak i dette en begynnelse. 

Det er mulig å bli bedre, også for deg! 

Anonymkode: a7aec...cbf

[Skadeskutt]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Greit å vite, takk

Det er mulig. 

Kommer ikke til å gå på antidepressiva igjen. Jeg ble dummere av den, og mistet evnen til å føle. Langtidseffektene er fortsatt dårlig kartlagt, og jeg er ganske sikker på at oppdagelsene man vil gjøre rundt pillene i fremtiden vil sjokkere de fleste. De fleste mennesker gjenkjenner ikke hvordan pillene påvirker dem negativt. Gjerne fordi depresjonen deres har vært så stor del av tilværelsen at de ikke merker mer subtile endringer i humør og tanke. Venninnen min ble merkbart dummere etter hun gikk på dem, men hun merket det ikke selv. Jeg tror noen slipper unna med å 'bare' bli emosjonelt amputert, da. 
 

Leste litt om det og det virker som om det er noe dårlige kartlagte langtidsvirkninger av det også. 
 

Jo, takk. Tror jeg. 

Anonymkode: b149a...202

Okei, hvis du sier så. Men jeg håper du finner noe du tenker du kan gi en sjanse. Akkurat nå er jeg usikker på om du avviser alle forslagene du får fordi depresjonen gjør deg pessimistisk eller om du innerst inne ikke ønsker å bli bedre? Noen blir jo faktisk på en måte avhengig av depresjonen. De identifiserer seg med lidelsen de har hatt så lenge at de rett og slett ikke tørr å sette i gang ordentlige tiltak for å bli frisk. 

Jeg er bare usikker på hvordan noen kan hjelpe deg når du ikke ser ut til å ville hjelpes? All behandling, både samtaleterapi, medikamenter, ECT osv. er avhengig av at man i tillegg tar grep om egne tankespiraler og er motivert til å skape endring. Noen er så syke at de ikke er i stand til å ta tak i egne tanker. Det er jeg et godt eksempel på, før antidepressivaen gav meg det løfter jeg trengte til å begynne å jobbe med meg selv. 

Og så klart er risikoen for tilbakefall større hvis man tror det bare er å poppe piller og lene seg tilbake for å vente på effekten. Medikamenter er ikke ment for å gi en permanent bedring hos personen. Den er ment som et støttetiltak for å hjelpe slik at en klarer å ta tak i det som utløste depresjonen i utgangspunktet. Bare da vil man kunne klare å holde seg frisk. 

Det samme gjelder også annen behandling. Man kan få hjelp på mange ulike måter, men selve jobben må en gjøre selv. 

Hvis du ikke vil ta det innover deg så er jeg usikker på hvilken effekt du vil ha av behandlingen uansett hvilken yrkesgruppe du får henvisning til. 

[Lammelåret]

Jeg vet ikke hvorfor du er henvist til psk.spl, men ut fra hva du skriver i de to første sidene av tråden kan det høres ut som om du trenger intellektuell stimulering, som om kognitiv kjedsomhet er en sentral del av problemet ditt. Har du vurdert å snakke med en filosof i stedet? 

[AnonymBruker]

Bedre å være " dum" og lykkelig enn intelligent og ulykkelig  .

Anonymkode: 3e752...c6b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Spoiler

 

Det er vanskelig å si hvorvidt det at man blir dummere kommer av depresjonen eller medisinene i seg selv. 

Jeg har prøvd en del forskjellige medisiner, og i de periodene jeg var verst så følte jeg meg så dum. Jeg hadde konsentrasjon som var helt bånn i bøtta, klarte ikke å lese bøker (noe som jeg egentlig liker svært godt) og mistet tråden i dagligdagse samtaler. Jeg synes også det kunne være vanskelig å forstå relativt enkle ting. Etter hvert som depresjonen lettet kom dette litt og litt tilbake, og nå etter å ha sluttet på medisin merker jeg ingen varig endring. Jeg har litt dårligere konsentrasjon og har ikke helt samme funksjonsnivå som før jeg var syk, men jeg er fremdeles litt syk så det er jo ikke så rart, jeg håper fremdeles på samme funksjonsnivå som før jeg ble syk (om ikke bedre ). Og greia er at selv om mange av disse konsekvensene er nettopp ting som skjer med veldig mange når de er alvorlig deprimerte så kan jeg jo heller ikke vite om kanskje medisinene også spilte en rolle. Men det jeg vil si da er at selv om det hadde blitt påvist at de gjorde meg litt dummere, tror jeg at jeg vil konkludere med at det var verdt det. Jeg hadde ingen løsning på sykdommen, jeg ble ikke bedre. Å vente til det "brenner ut" som noen nevnte hadde ikke virket. Jeg hadde vært deprimert og alvorlig sådan i årevis, jeg hadde prøvd forskjellige terapeuter, forskjellige medisiner, og til slutt fikk jeg litt hjelp av ECT. Og det virket. Og et liv der jeg kanskje har fordummet meg selv bittelitt er mer verdt enn et liv i en stadig helvetes pine. Man lever ikke (i alle fall følte ikke jeg at jeg gjorde det) når man er så alvorlig deprimert. Det var ikke et eneste sekund i løpet av dagene som ikke var infisert av den depresjonen. Så siden jeg hadde virkning av ECT og delvis medisinene så var det for meg verdt det, selv med bivirkninger og dritt. Men jeg ser jo at når det for deg virket så negativt så er det ikke verdt det. Må nevnes at det finnes mange typer antidepressiva og selv om du har reagert dårlig på ett betyr ikke det at du kommer til å gjøre det på et annet. 

(Og forresten, da jeg var alvorlig syk var jeg usikker på dette med ECT, "tenk om slik, tenk om sånn", jeg ville ikke bli dum, jeg ville ikke ende opp med en skade som var mer varig enn den depresjonen jeg hadde hatt så lenge. Men nå som jeg er mer rasjonell tenker jeg at det er bedre med potensielle "slik eller sånn" enn å definitivt være hemmet av depresjonen "for alltid", eller endelig ende opp med å dø som følge av depresjonen, før man fikk gjort noe med det.) 

Og du vet sikkert dette, men bare en påminnelse, alkohol har veldig negativ effekt på deprimerte. Så hvis du vil ta deg selv alvorlig så er kanskje det å ta tak i dette en begynnelse. 

Det er mulig å bli bedre, også for deg! 

Anonymkode: a7aec...cbf

 

 

 

1 time siden, Skadeskutt skrev:

Spoiler

 

Okei, hvis du sier så. Men jeg håper du finner noe du tenker du kan gi en sjanse. Akkurat nå er jeg usikker på om du avviser alle forslagene du får fordi depresjonen gjør deg pessimistisk eller om du innerst inne ikke ønsker å bli bedre? Noen blir jo faktisk på en måte avhengig av depresjonen. De identifiserer seg med lidelsen de har hatt så lenge at de rett og slett ikke tørr å sette i gang ordentlige tiltak for å bli frisk. 

Jeg er bare usikker på hvordan noen kan hjelpe deg når du ikke ser ut til å ville hjelpes? All behandling, både samtaleterapi, medikamenter, ECT osv. er avhengig av at man i tillegg tar grep om egne tankespiraler og er motivert til å skape endring. Noen er så syke at de ikke er i stand til å ta tak i egne tanker. Det er jeg et godt eksempel på, før antidepressivaen gav meg det løfter jeg trengte til å begynne å jobbe med meg selv. 

Og så klart er risikoen for tilbakefall større hvis man tror det bare er å poppe piller og lene seg tilbake for å vente på effekten. Medikamenter er ikke ment for å gi en permanent bedring hos personen. Den er ment som et støttetiltak for å hjelpe slik at en klarer å ta tak i det som utløste depresjonen i utgangspunktet. Bare da vil man kunne klare å holde seg frisk. 

Det samme gjelder også annen behandling. Man kan få hjelp på mange ulike måter, men selve jobben må en gjøre selv. 

Hvis du ikke vil ta det innover deg så er jeg usikker på hvilken effekt du vil ha av behandlingen uansett hvilken yrkesgruppe du får henvisning til. 

 

 

Er ganske utmattet idag, så dette blir kort. Jeg ble sykere på antidepressiva. Jeg hadde ikke konsentrasjonsproblemer eller mangel på følelser før jeg begynte på de pillene. Og jeg hadde vært moderat deprimert i 10 år. Alt endret seg på de pillene, jeg fikk symptom på alvorlig depresjon. Disse har ikke forsvunnet selv etter at jeg sluttet på pillene. Som sagt, så føler jeg meg hjerneskadet etter å ha gått på dem. Så nei, det er uaktuelt å forsøke igjen, jeg vil ikke bli enda mer skada enn det jeg ble. På samme måte blir jeg skeptisk til andre former for behandling der langtidsvirkningene ikke er kartlagt, ignorance er ikke alltid bliss. Det er veldig tydelig for meg at vi ødelegger potensielt flere tusen mennesker ved å bruke piller vi ikke vet de egentlige effektene av er. Men ikke ta mitt ord for det, ta tiden til hjelp og noen vil endelig legge frem forskning som beviser det jeg sier. 

1 time siden, Lammelåret skrev:

Jeg vet ikke hvorfor du er henvist til psk.spl, men ut fra hva du skriver i de to første sidene av tråden kan det høres ut som om du trenger intellektuell stimulering, som om kognitiv kjedsomhet er en sentral del av problemet ditt. Har du vurdert å snakke med en filosof i stedet? 

Har lest diverse filosofiske temaer siden jeg var ung tenåring, så tror ikke jeg kunne hatt så mye utbytte der. Kjenner en som er filosof, men får ikke noe særlig mer ut av å snakke med han enn andre innsiktsfulle mennesker. Ihvertfall for meg føler jeg at jeg har hørt 'det meste' nå når jeg begynner å bli så gammel som jeg er. Det er alltid interessant om man kommer over nye tanker, men det skjer sjeldnere og sjeldnere dess eldre jeg blir. 

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bedre å være " dum" og lykkelig enn intelligent og ulykkelig  .

Anonymkode: 3e752...c6b

Vet ikke om jeg er enig i det. Å være så naiv og godtroende som mange mennesker er, fremstår for meg som ganske skremmende. Ville du ønsket å bli psykisk utviklingshemmet om det hadde gjort deg lykkelig?

Anonymkode: b149a...202