Den store depresjonstråden

[Gjest Daryl Dixon]

14 minutter siden, æøå* skrev:

Du har en samboer som er glad i deg. Så heldig du er🙂

Og allikevel tenker jeg at han er mer heldig om han slapp bekymringene og alle problemer jeg drar med meg. 

Han er en herlig person som fortjener det beste. 

[Elán]

Jeg bare venter på at pinelsen skal gå bort. Jeg har så vondt inni meg, klarer ikke gjøre noe. Jeg er så frustrert.

[Elán]

Jeg er så lei av all den forbanna praten om innleggelse. Det kommer ikke til å skje. Aldri.

[Elán]

Hva gjør man når det viktigste i livet har blitt dratt ut av armene dine? Sorgen er så dyp. Skjønner ikke hvordan jeg skal overleve lengre. Har aldri grått så mye som nå... 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Elán skrev:

Hva gjør man når det viktigste i livet har blitt dratt ut av armene dine? Sorgen er så dyp. Skjønner ikke hvordan jeg skal overleve lengre. Har aldri grått så mye som nå... 

Hva skjer Elán? Sender deg en 

Anonymkode: f91ec...68c

[Elán]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva skjer Elán? Sender deg en 

Anonymkode: f91ec...68c

Datteren min har blitt tatt fra meg... Selv om de sier det er midlertidig, gjør det så vondt. Jeg hadde heller blitt knivstukket i hjertet enn denne uoverkommelige smerten. Tårene triller. Jeg er alene og jeg skammer meg fordi jeg ikke kan ta meg av det som betyr mest for meg. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Elán skrev:

Datteren min har blitt tatt fra meg... Selv om de sier det er midlertidig, gjør det så vondt. Jeg hadde heller blitt knivstukket i hjertet enn denne uoverkommelige smerten. Tårene triller. Jeg er alene og jeg skammer meg fordi jeg ikke kan ta meg av det som betyr mest for meg. 

Så fælt å lese. Har de sagt noe om hvorfor? Du får henne nok snart tilbake igjen. Jeg vet hvor tungt det er å være mamma og slite psykisk. Kan ikke forestille meg hvor vondt det må være å være uten. Bruk tiden til å pleie deg selv som best du kan!

Anonymkode: f91ec...68c

[Elán]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så fælt å lese. Har de sagt noe om hvorfor? Du får henne nok snart tilbake igjen. Jeg vet hvor tungt det er å være mamma og slite psykisk. Kan ikke forestille meg hvor vondt det må være å være uten. Bruk tiden til å pleie deg selv som best du kan!

Anonymkode: f91ec...68c

Fordi jeg er deprimert og BV mener det er reell fare for at jeg begår selvmord når jeg har min datter der, selv om jeg gang på gang har sagt jeg ALDRI kunne forsømy min datter på den måten. Jeg klarer virkelig ikke å leve med dette. Det er så utrolig vondt... 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Elán skrev:

Fordi jeg er deprimert og BV mener det er reell fare for at jeg begår selvmord når jeg har min datter der, selv om jeg gang på gang har sagt jeg ALDRI kunne forsømy min datter på den måten. Jeg klarer virkelig ikke å leve med dette. Det er så utrolig vondt... 

Skjønner. Jeg fikk også beskjed om at bv muligens måtte blandes inn når jeg var lengst nede. Det er ufattelig skummel og fælt, og man føler man svikter som mamma. Jeg kan tenke meg det er vanskeligere å bli bedre når man ikke har det eneste man står opp for om morgenen der. Men hold ut, det er lys i enden av tunellen selv om det er beksvart der du er nå. ❤️

Anonymkode: f91ec...68c

[Elán]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner. Jeg fikk også beskjed om at bv muligens måtte blandes inn når jeg var lengst nede. Det er ufattelig skummel og fælt, og man føler man svikter som mamma. Jeg kan tenke meg det er vanskeligere å bli bedre når man ikke har det eneste man står opp for om morgenen der. Men hold ut, det er lys i enden av tunellen selv om det er beksvart der du er nå. ❤️

Anonymkode: f91ec...68c

Takk for støtten altså. Det verste er å være helt alene. Jeg hadde i alle fall selskap i min datter. 

[Gjest supernova_87]

Barn påvirkes av psykisk syke foreldre, og et barn skal ikke være "selskap" for noen som er alvorlig psykisk syk. Jeg kan ikke forstå hvilken smerte du går gjennom nå, det skal jeg heller ikke late som, men jeg vet smerten det er å bo med en alvorlig deprimert mamma. Min mor ga meg alt hun kunne, men når man er deprimert er det en emosjonell tilstedeværelse man rett og slett ikke evner å gi. Datteren din trenger deg @Elán, nå like mye som når hun bor hos deg. Det høres forferdelig ut det du nå gjennomgår, men kanskje det kan være en motivasjon til å ta i mot mer hjelp, slik at datteren din raskest mulig kan komme tilbake til deg. Ta i mot hjelp for din datters skyld, og kanskje du etter hvert vil oppleve at det også er for din egen skyld. Noen ganger er det beste man gjør for barna sine å sette seg selv først. 

Er det mulig at å slippe å ta vare på et lite barn kan gjøre at du i større grad klarer å ta vare på deg selv? Jeg vet at når jeg var lengst nede så evnet jeg ikke engang å ta vare på meg selv, jeg hadde også behov for å bli ivaretatt av en institusjon en periode. De kreftene du har manet frem til å passe på datteren din, kan de kanaliseres til å nå passe på deg selv? 

[Elán]

23 minutter siden, Rainstorm skrev:

Barn påvirkes av psykisk syke foreldre, og et barn skal ikke være "selskap" for noen som er alvorlig psykisk syk. Jeg kan ikke forstå hvilken smerte du går gjennom nå, det skal jeg heller ikke late som, men jeg vet smerten det er å bo med en alvorlig deprimert mamma. Min mor ga meg alt hun kunne, men når man er deprimert er det en emosjonell tilstedeværelse man rett og slett ikke evner å gi. Datteren din trenger deg @Elán, nå like mye som når hun bor hos deg. Det høres forferdelig ut det du nå gjennomgår, men kanskje det kan være en motivasjon til å ta i mot mer hjelp, slik at datteren din raskest mulig kan komme tilbake til deg. Ta i mot hjelp for din datters skyld, og kanskje du etter hvert vil oppleve at det også er for din egen skyld. Noen ganger er det beste man gjør for barna sine å sette seg selv først. 

Er det mulig at å slippe å ta vare på et lite barn kan gjøre at du i større grad klarer å ta vare på deg selv? Jeg vet at når jeg var lengst nede så evnet jeg ikke engang å ta vare på meg selv, jeg hadde også behov for å bli ivaretatt av en institusjon en periode. De kreftene du har manet frem til å passe på datteren din, kan de kanaliseres til å nå passe på deg selv? 

Det er ikke det at hun er "selskap" på den måten, men jeg skjerper meg totalt når jeg har ansvar for henne. Jeg har selv vokst opp med psykisk ustabil mor og alt jeg ønsket var at hun ble borte. Jeg ønsker å gjøre det for hun har det bedre uten meg.

Å ta vare på datteren min var den viktigste oppgaven for meg. Det er kun når jeg har henne jeg klarer å pleie meg selv.

[AnonymBruker]

Hvorfor må jeg ha folk rundt meg som trekker meg ned når jeg allerede har det dårlig med meg selv? Jeg prøver å være blid og omgjengelig samtidig som jeg ikke lar meg tråkke på, men det er en person som har bestemt seg for at jeg er en person hun vil herse med. Dette har pågått i ett år, og nå ser det endelig ut til at vi går separate veier. Jeg får tilbakemelding fra familie at hun virker rimelig spesiell. Det er fint å høre, men samtidig er det jo familie. 

Anonymkode: 7d13a...fcd

[Gjest supernova_87]

15 minutter siden, Elán skrev:

Det er ikke det at hun er "selskap" på den måten, men jeg skjerper meg totalt når jeg har ansvar for henne. Jeg har selv vokst opp med psykisk ustabil mor og alt jeg ønsket var at hun ble borte. Jeg ønsker å gjøre det for hun har det bedre uten meg.

Å ta vare på datteren min var den viktigste oppgaven for meg. Det er kun når jeg har henne jeg klarer å pleie meg selv.

Det er en skikkelig drittsituasjon du er i. Depresjon er et kaldt jævlig grep om livet som trykker ut all livslyst. Det er mulig datteren din har det bedre i andres omsorg akkurat nå som du er i en krise, men det er 100% sikkert at hun ikke har det bedre med en mor som er død til selvmord. 

Å ta vare på datteren din (som du beskriver som din viktigste oppgave) kan du nå gjøre best med å fortsette å pleie deg selv. Fortsette å gjøre de tingene du gjør når hun er der. Med å bli bedre. Kanskje det kan være godt å ikke måtte ta seg sammen for henne hele tiden? Du har lov å gråte, sørge og rase for situasjonen din. Du trenger ikke ta på en maske for å ikke skremme henne, for nå er hun ikke der (midlertidig!). Jeg klarte aldri å slippe ut følelsene når jeg var svært deprimert fordi jeg var så redd for å miste kontrollen og klikke totalt, og ergo endte man heller med å forsøke å ende alt. Men det er ingen løsning. Det er en depressiv vrangforestilling at det vil være bedre for alle andre om man er død. 

Du sier at du skjerper deg totalt, men på innsiden (basert på det du har delt) har du det jo like jævlig og trøstesløst. Du kan ikke skjerpe deg frisk. Har du behandlere der du kan slippe følelsene løs? Kan du tillate deg å bryte litt sammen? Ikke gråte fordi det renner over og følelsene sprekker ut, men gråte fordi du tillater dem å komme frem, litt etter litt?

[Elán]

2 timer siden, Rainstorm skrev:

Det er en skikkelig drittsituasjon du er i. Depresjon er et kaldt jævlig grep om livet som trykker ut all livslyst. Det er mulig datteren din har det bedre i andres omsorg akkurat nå som du er i en krise, men det er 100% sikkert at hun ikke har det bedre med en mor som er død til selvmord. 

Å ta vare på datteren din (som du beskriver som din viktigste oppgave) kan du nå gjøre best med å fortsette å pleie deg selv. Fortsette å gjøre de tingene du gjør når hun er der. Med å bli bedre. Kanskje det kan være godt å ikke måtte ta seg sammen for henne hele tiden? Du har lov å gråte, sørge og rase for situasjonen din. Du trenger ikke ta på en maske for å ikke skremme henne, for nå er hun ikke der (midlertidig!). Jeg klarte aldri å slippe ut følelsene når jeg var svært deprimert fordi jeg var så redd for å miste kontrollen og klikke totalt, og ergo endte man heller med å forsøke å ende alt. Men det er ingen løsning. Det er en depressiv vrangforestilling at det vil være bedre for alle andre om man er død. 

Du sier at du skjerper deg totalt, men på innsiden (basert på det du har delt) har du det jo like jævlig og trøstesløst. Du kan ikke skjerpe deg frisk. Har du behandlere der du kan slippe følelsene løs? Kan du tillate deg å bryte litt sammen? Ikke gråte fordi det renner over og følelsene sprekker ut, men gråte fordi du tillater dem å komme frem, litt etter litt?

Jeg ser virkelig ingen lyspunkt. Jeg føler ikke jeg har noen grunn til å stå opp av senga.

Jeg har behandlere og den ene kan jeg slippe alt ut til, men hun som er hovedbehandler mangler jeg kjemi med. Og saken er at jeg sprekker, jeg tillater ikke meg selv å gråte og slippe følelsene løs. Jeg er sårbar, gråter veldig lett.

Attpåtil har eksen sveket meg så mye nå at når jeg trodde jeg hadde nådd bunnen, har det gått ennå dypere. Eksen har da ringt til min far og fortalt han absolutt alt om depresjonen min og hvor dystre tankene mine er og at jeg ikke lenger har min datter. Nå er jeg så vanvittig flau. Jeg blir nok ikke å sette fot hos min far igjen...

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 4291a...c4c

[AnonymBruker]

På 26.8.2018 den 23.58, Daryl Dixon skrev:

Og allikevel tenker jeg at han er mer heldig om han slapp bekymringene og alle problemer jeg drar med meg. 

Han er en herlig person som fortjener det beste. 

Den tankegangen, at andre er mer heldige uten deg, er skummel. Folk rundt deg vil faktisk ha deg i livet sitt. 

Anonymkode: 678af...b79

[Gjest supernova_87]

2 timer siden, Elán skrev:

Jeg ser virkelig ingen lyspunkt. Jeg føler ikke jeg har noen grunn til å stå opp av senga.

Jeg har behandlere og den ene kan jeg slippe alt ut til, men hun som er hovedbehandler mangler jeg kjemi med. Og saken er at jeg sprekker, jeg tillater ikke meg selv å gråte og slippe følelsene løs. Jeg er sårbar, gråter veldig lett.

Attpåtil har eksen sveket meg så mye nå at når jeg trodde jeg hadde nådd bunnen, har det gått ennå dypere. Eksen har da ringt til min far og fortalt han absolutt alt om depresjonen min og hvor dystre tankene mine er og at jeg ikke lenger har min datter. Nå er jeg så vanvittig flau. Jeg blir nok ikke å sette fot hos min far igjen...

Du er deprimert. Alt du beskriver er tekstbok depresjon, en sykdom. Det er mulig å behandle. Det gjør det ikke lettere å komme seg gjennom det, men det gir et håp. Det er ikke deg og den du ER det er noe galt med. 

Jeg hadde det sånn lenge at jeg bare sprakk mens jeg intenst prøvde å holde det nede og inne, først i år (etter mange år med behandling) har jeg klart å slippe følelsen til, tillatt det. Slik jeg erfarer er det først da at jeg leges, når følelsene er fri og tillatt. Det er det skumleste jeg har gjort. Og jeg vet ikke om jeg kan si noe som får deg til å klare det på det punktet du er nå, for jeg klarte det ikke selv før mange år senere enn når jeg var der du er nå. Men det er mulig i alle fall. 

Det er vanlig å skamme seg over psykisk sykdom, men jeg vet ikke hva jeg kan si, det er ingen grunn til det. Det du har opplevd og vært utsatt for det er DET som er SKAM! Ikke at du gjennom forsvarsmekanismer for å OVERLEVE nå har endt opp som alvorlig syk. Det er ikke din skam at du har blitt sviktet som barn. Men nå er det ditt ansvar å redde livet ditt, fri deg fra forsvarsmekanismene som på et tidspunkt reddet livet ditt men som nå holder på å ta det fra deg. Jeg tror du har krefter. Jeg støtter deg. 

Endret 29. august 2018 av Rainstorm

[BerntHulken]

I dag er dagen hvor jeg ikke skjønner at jeg orker å fortsette. Realismen slår innover meg, og jeg "innser" at ting ikke løser seg uansett hvor godt mot eller hvor hardt jeg jobber for det.

Jeg misunner dere som har minst ett fast holdepunkt i livet; enten en partner, barn eller en fast og stabil jobb/inntekt. Jeg har ikke noe fotfeste i dette livet, og jeg føler meg uønsket og ekskludert fra de fleste kanter.

Jeg må takle alt alene, og jeg har ingen å støtte meg til. Har familie, men alle er veldig lukkede som personer.

Alt er bare ustabilt, og uholdbart. 

Jeg nærmer meg 33, og livet bare går ubønnhørlig fremover. Plutselig har det gått et år, fem år. Samtidig føler jeg det går for sent. Jeg vil ha det overstått.. Nå.

 

[Gjest Vanlig fyr]

5 minutter siden, æøå* said:

I dag er dagen hvor jeg ikke skjønner at jeg orker å fortsette. Realismen slår innover meg, og jeg "innser" at ting ikke løser seg uansett hvor godt mot eller hvor hardt jeg jobber for det.

Jeg misunner dere som har minst ett fast holdepunkt i livet; enten en partner, barn eller en fast og stabil jobb/inntekt. Jeg har ikke noe fotfeste i dette livet, og jeg føler meg uønsket og ekskludert fra de fleste kanter.

Jeg må takle alt alene, og jeg har ingen å støtte meg til. Har familie, men alle er veldig lukkede som personer.

Alt er bare ustabilt, og uholdbart. 

Jeg nærmer meg 33, og livet bare går ubønnhørlig fremover. Plutselig har det gått et år, fem år. Samtidig føler jeg det går for sent. Jeg vil ha det overstått.. Nå.

 

Velkommen til klubben