Den store depresjonstråden

[Skadeskutt]

10 minutter siden, Elán skrev:

Tur med eksen og datteren min i dag. Skal i bassenget. Jenta gleder seg voldsomt. I går da eksen fortalte henne det, var det første hun sa "mamma også bassenget". Hun ble kjempeglad da jeg bekreftet at jeg skulle være med. Det er så godt, men likevel vondt. Her sitter jeg med mye vonde følelser, som ofte resulterer i tanker om å forlate henne. Hun fortjener jo ikke å bli forlatt. Det er jo også godt å høre at hun VIL jeg skal være der. Hun er så snill og god. Den jenta betyr alt for meg, altså... Jeg gråter ved tanken på at jeg ikke er der hver dag.

Kjenner meg igjen i tankene dine. Jeg har også tenkt mye på om det beste er at jeg bare forlater barna. At det er det beste for dem. Men, så ser jeg hvor glade de blir hver gang vi treffes. De vil jo virkelig ha meg i hverdagen sin, men jeg har vært syk og fraværende så alt for lenge. Ser de én ettermiddag i uken og annen hver helg. Jeg har ikke hatt kapasitet til mer. Tidvis har det vært enda mindre. Det er jo et nederlag, men hadde jeg tenkt på samme måte hvis jeg var inn og ut av sykehus pga feks kreft? 

Føler jeg svikter barna, samtidig som at jeg har gjort alt for å skjerme de fra min sykdom og har klart å bevare den gode kontakten etter 1,5 år med dette her. 

Jeg har i alle fall innsett at de trenger moren sin. De fortjener ikke å bli forlatt. Det er en vrangforestilling jeg har hatt. 

Det gjelder ditt barn også. Hun elsker deg og vil ha deg i livet sitt. Du er jo mammaen hennes. Ingen kan erstatte mamma. 

[SesameStreet]

3 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Kjenner meg igjen i tankene dine. Jeg har også tenkt mye på om det beste er at jeg bare forlater barna. At det er det beste for dem. Men, så ser jeg hvor glade de blir hver gang vi treffes. De vil jo virkelig ha meg i hverdagen sin, men jeg har vært syk og fraværende så alt for lenge. Ser de én ettermiddag i uken og annen hver helg. Jeg har ikke hatt kapasitet til mer. Tidvis har det vært enda mindre. Det er jo et nederlag, men hadde jeg tenkt på samme måte hvis jeg var inn og ut av sykehus pga feks kreft? 

Føler jeg svikter barna, samtidig som at jeg har gjort alt for å skjerme de fra min sykdom og har klart å bevare den gode kontakten etter 1,5 år med dette her. 

Jeg har i alle fall innsett at de trenger moren sin. De fortjener ikke å bli forlatt. Det er en vrangforestilling jeg har hatt. 

Det gjelder ditt barn også. Hun elsker deg og vil ha deg i livet sitt. Du er jo mammaen hennes. Ingen kan erstatte mamma. 

Du har mer samvær med dine barn enn min friske, arbeidsføre eks-kjæreste har med sitt eget barn  I perioder så er det mindre her også. 

Men ja, jeg har også tenkt det mange ganger. Kan bare melde meg inn i den klubben og det er en av tingene som preger meg i hverdagen. Som f.eks dette utbruddet mitt så tenker jeg på hvordan det vil påvirke mitt barn og at det er bedre om noen andre som er friske og ikke har sånne utbrudd. At den lille fortjener bedre, langt bedre. Jeg har valgt å holde meg unna slekt som hele tiden skal fortelle meg at mitt barn fortjener langt bedre enn det jeg kan gi og at jeg kommer til å oppdra en taper. 

[Skadeskutt]

2 minutter siden, SesameStreet skrev:

Du har mer samvær med dine barn enn min friske, arbeidsføre eks-kjæreste har med sitt eget barn  I perioder så er det mindre her også. 

Men ja, jeg har også tenkt det mange ganger. Kan bare melde meg inn i den klubben og det er en av tingene som preger meg i hverdagen. Som f.eks dette utbruddet mitt så tenker jeg på hvordan det vil påvirke mitt barn og at det er bedre om noen andre som er friske og ikke har sånne utbrudd. At den lille fortjener bedre, langt bedre. Jeg har valgt å holde meg unna slekt som hele tiden skal fortelle meg at mitt barn fortjener langt bedre enn det jeg kan gi og at jeg kommer til å oppdra en taper. 

Uff, slikt skal ikke familie si! Og det er ikke sant. Bra du holder deg unna de, for slikt vil bare trykke deg ned.

[SesameStreet]

28 minutter siden, Elán skrev:

Tur med eksen og datteren min i dag. Skal i bassenget. Jenta gleder seg voldsomt. I går da eksen fortalte henne det, var det første hun sa "mamma også bassenget". Hun ble kjempeglad da jeg bekreftet at jeg skulle være med. Det er så godt, men likevel vondt. Her sitter jeg med mye vonde følelser, som ofte resulterer i tanker om å forlate henne. Hun fortjener jo ikke å bli forlatt. Det er jo også godt å høre at hun VIL jeg skal være der. Hun er så snill og god. Den jenta betyr alt for meg, altså... Jeg gråter ved tanken på at jeg ikke er der hver dag.

Selvfølgelig, så trenger hun deg. Du er mammaen hennes, ingen kan erstatte deg.  Hun er i en alder der hun kommer til å være glad i deg, uansett, hvor kjedelig du er i perioder. 

Jeg husker jeg klarte å finne styrke i det, i mine mørkeste stunder. Jeg har en liten en, en som trenger meg og som ikke fortjener dette. 

[SesameStreet]

4 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Uff, slikt skal ikke familie si! Og det er ikke sant. Bra du holder deg unna de, for slikt vil bare trykke deg ned.

Om noen sier noe til deg 100 ganger så begynner du å tro på det, og det er kanskje derfor disse utbruddene preger meg så mye!  Men det jobbes med endring, å bli kvitt disse tankene, som føles som en skrevet sannhet.

Uansett, det var ikke poenget mitt. Det var egentlig at jeg vet hvordan det er å ha hodet fullt av tanker om at man ikke er god nok for barna og at de fortjener bedre. Samtidig, så syns jeg ikke du skal ha dårlig samvittighet for det med samværet. Jeg har en eks-kjæreste som har langt mindre samvær enn det du beskriver og han sliter ikke med sykdom. Jeg tenker at det mer er beundringsverdig at du får til så mye, i din situasjon, fordi at jeg husker mye av det du har beskrevet i denne tråden og hva du sliter med. Du er der jo for dem.

Endret 11. mai 2018 av SesameStreet

[Gjest Daryl Dixon]

Jeg skal hjem i dag.. Jeg blir helt tom i hodet, vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. 

[Skadeskutt]

Akkurat nå, SesameStreet skrev:

Om noen sier noe til deg 100 ganger så begynner du å tro på det, og det er kanskje derfor disse utbruddene preger meg så mye!  Men det jobbes med endring, å bli kvitt disse tankene, som føles som en skrevet sannhet.

Uansett, det var ikke poenget mitt. Det var egentlig at jeg vet hvordan det er å ha hodet fullt av tanker om at man ikke er god nok for barna og at de fortjener bedre. Samtidig, så syns jeg ikke du skal ha dårlig samvittighet for det med samværet. Jeg har en eks-kjæreste som har langt mindre samvær enn det du beskriver og han sliter ikke med sykdom. 

Veldig sant. Og når de som har sagt stygge ting til en ikke er der, så tar en jammen meg over rollen selv. Fortsetter å trykkes ned av tankene sine framfor å behandle seg selv bra. Det er så selvdestruktivt, men dessverre så alt for vanlig. 

Jeg føler meg underverdig som mor fordi jeg er så lite i livet deres, men jeg håper det vil bli bedre en dag. Også håper jeg eksen din får opp øynene snart og ønsker å ha barnet sitt mer. Min far så ikke dette før jeg og min søster var blitt voksen. Jeg vet at hans prioriteringer er noe han angrer på den dag i dag. 

[Skadeskutt]

1 minutt siden, Daryl Dixon skrev:

Jeg skal hjem i dag.. Jeg blir helt tom i hodet, vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. 

Er det ikke mulig med en mer gradvis utskrivelse? Vet bare selv at å skrives ut fra alt til ingenting overhodet ikke funker for meg. Jeg må ha gradvis tilvenning til å bo hjemme med fler og fler permisjoner. Det har vært mye prøving og feiling i forhold til oppfølging av meg, men de har nå omsider skjønt hvor avhengig jeg er av å få ta ting i mitt tempo og å ha et godt ettervern. 

Hvis du føler det blir for mye å gape over å plutselig skrives ut, så kanskje du kan få be om å bruke 1-2 uker hvor du veksler mellom sykehus og hjem, og gradvis er mer og mer hjemme. 

[SesameStreet]

1 minutt siden, Skadeskutt skrev:

Veldig sant. Og når de som har sagt stygge ting til en ikke er der, så tar en jammen meg over rollen selv. Fortsetter å trykkes ned av tankene sine framfor å behandle seg selv bra. Det er så selvdestruktivt, men dessverre så alt for vanlig. 

Jeg føler meg underverdig som mor fordi jeg er så lite i livet deres, men jeg håper det vil bli bedre en dag. Også håper jeg eksen din får opp øynene snart og ønsker å ha barnet sitt mer. Min far så ikke dette før jeg og min søster var blitt voksen. Jeg vet at hans prioriteringer er noe han angrer på den dag i dag. 

Jepp, men når de ikke er der så er det lettere å jobbe med og endre den rollen som man påtår seg. Det går sakte, det skjer litt og litt, men det skjer jo noe!  

Jeg kjenner han og tro dessverre ikke han kommer til å angre, ei heller at han kommer til å se sin rolle i dette. Jeg tror han kommer til å fortsette med å klandre meg fordi at jeg nektet å flytte etter han til hans nabolag (han flyttet rett ut fra vår felles leilighet i Oslo og til en annen by som jeg virkelig ikke kunne tenke meg å bo i) og derfor har frarøvet han en mulighet til å være deltagende i vårt barn sitt liv. 

[Skadeskutt]

40 minutter siden, SesameStreet skrev:

Jepp, men når de ikke er der så er det lettere å jobbe med og endre den rollen som man påtår seg. Det går sakte, det skjer litt og litt, men det skjer jo noe!  

Jeg kjenner han og tro dessverre ikke han kommer til å angre, ei heller at han kommer til å se sin rolle i dette. Jeg tror han kommer til å fortsette med å klandre meg fordi at jeg nektet å flytte etter han til hans nabolag (han flyttet rett ut fra vår felles leilighet i Oslo og til en annen by som jeg virkelig ikke kunne tenke meg å bo i) og derfor har frarøvet han en mulighet til å være deltagende i vårt barn sitt liv. 

Veldig synd at det skal være slik.

[Gjest Daryl Dixon]

1 time siden, Skadeskutt skrev:

Er det ikke mulig med en mer gradvis utskrivelse? Vet bare selv at å skrives ut fra alt til ingenting overhodet ikke funker for meg. Jeg må ha gradvis tilvenning til å bo hjemme med fler og fler permisjoner. Det har vært mye prøving og feiling i forhold til oppfølging av meg, men de har nå omsider skjønt hvor avhengig jeg er av å få ta ting i mitt tempo og å ha et godt ettervern. 

Hvis du føler det blir for mye å gape over å plutselig skrives ut, så kanskje du kan få be om å bruke 1-2 uker hvor du veksler mellom sykehus og hjem, og gradvis er mer og mer hjemme. 

Jeg blir skrevet ut på mandag, men skal hjem nå i dag og være hjemme i helgen. Inn igjen på mandag bare for å avslutte. Hvis det ikke funker i det hele tatt blir jeg ikke skrevet ut. Jeg har troa på at det skal gå, det kom litt brått på, trodde jeg skulle hjem på mandag. Jeg ser fram til å kunne ta tilbake kontrollen selv, og å begynne å gjøre mer normale ting. Det er bare litt skummelt. Men blir samboer på ubestemt tid, så blir ikke mye alene. Takk for tipset, skal ha det i bakhodet om jeg kjenner det kan være aktuelt. 

[AnonymBruker]

7 hours ago, SesameStreet said:

Du har mer samvær med dine barn enn min friske, arbeidsføre eks-kjæreste har med sitt eget barn  I perioder så er det mindre her også. 

Men ja, jeg har også tenkt det mange ganger. Kan bare melde meg inn i den klubben og det er en av tingene som preger meg i hverdagen. Som f.eks dette utbruddet mitt så tenker jeg på hvordan det vil påvirke mitt barn og at det er bedre om noen andre som er friske og ikke har sånne utbrudd. At den lille fortjener bedre, langt bedre. Jeg har valgt å holde meg unna slekt som hele tiden skal fortelle meg at mitt barn fortjener langt bedre enn det jeg kan gi og at jeg kommer til å oppdra en taper. 

Det forstår jeg godt. Kudos til deg. Ikke alle har selvinnsikt. 

Anonymkode: 7a426...f40

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Det forstår jeg godt. Kudos til deg. Ikke alle har selvinnsikt. 

Anonymkode: 7a426...f40

Mente kudos til din familie. 

Anonymkode: 7a426...f40

[SesameStreet]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mente kudos til din familie. 

Anonymkode: 7a426...f40

Ja, ros til dem for å fortelle et barn at det eneste de drømmer om er å putte en pistol til hodet hennes og fyre av. Ros til dem for alle gangene de har gjort det! 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, SesameStreet said:

Ja, ros til dem for å fortelle et barn at det eneste de drømmer om er å putte en pistol til hodet hennes og fyre av. Ros til dem for alle gangene de har gjort det! 

Beklager, da forstår jeg at du har kuttet kontakten og er skadet psykisk. Håper du har kontakt med helsestasjon eller barnevernet og psykolog. Det er ikke alltid like lett å forstå at man selv har blitt miljøskadet. Men håper du har fått hjelp. 

Anonymkode: 7a426...f40

[SesameStreet]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Beklager, da forstår jeg at du har kuttet kontakten og er skadet psykisk. Håper du har kontakt med helsestasjon eller barnevernet og psykolog. Det er ikke alltid like lett å forstå at man selv har blitt miljøskadet. Men håper du har fått hjelp. 

Anonymkode: 7a426...f40

Jada, får hjelp og jobber med saken, men det beste er å holde seg langt unna dem. 

[Skadeskutt]

Jeg er så redd. Jeg er kvalm. Dette er helt for jævlig. Jeg er sjanseløs mot han. Kommer han noen sinne til å la meg være..Når selv politiet er enig i at jeg i verste fall må flytte fra byen og bo på skjult adresse. For de kjenner han. De vet hvilken psykopatisk jævel han er. 

Angsten gir ikke slipp nå. Kaster opp snart. 

Må jeg forlate ungene og familien min på grunn av han? 

Faen at han skulle bestemme seg for at akkurat JEG er hans. 8 uker i varetekt var visst ikke nok for han til å holde seg unna meg. 

 

Endret 11. mai 2018 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

Sa noe ufattelig dumt til psykologen i dag. Hodet har gått i høygir i hele dag. Panikk, tårer, sinne, frustrasjon, frykt. Opp og ned, hit og dit i hele dag. Jeg var så dum og sa "Jeg ser nå lyset i enden av tunnelen". "Å så bra, det er jo positivt og bla bla bla" fikk jeg til svar. Så prøvde jeg å forklare litt bedre. 

Jeg ser lyset i enden av tunnelen. Jeg ser et liv uten psykiske problemer. Det går fremover i behandlingen. Jeg har et ønske om å være annerledes, være sosial, reise, gjøre alt jeg aldri har klart før. Jeg begynner å bli rastløs!  Men det er tungt, alt er tungt.
Jeg har null håp. Det jeg jobber imot, det fordømte lyset er ikke positivt. Et liv uten psykiske problemer er ikke verdt en damn skit. Hverdagen kommer aldri til å bli slik jeg ønsker det. Ingenting vil være enkelt, jobb, det sosiale, finne meg en mann.. Jeg ser bare mørket bak lyset, lyset er en gedigen løgn som jeg ikke tror på. Jeg ser lyset, men det er ikke positivt.Jeg har mistet all håp for det det godt kjente lyset bringer med seg. Jeg ser et liv uten psykiske problemer, men det er fortsatt ikke et godt liv. Om det gir noe mening. 

Før gikk jeg rundt i mørket, prøvde å finne det lyset. Så fant jeg det... og det sugde all håp utav meg. Lyset er ikke noe mer enn en løgn laget av de som har et godt liv fra før. Eller de som har gått seg bort i en liten periode og har noe godt å komme hjem til. Jeg kommer fra mørket og vandrer inni mørket. Null håp. Null motivasjon. Dritt lei.

Klarte så klart ikke å forklare det slik som jeg gjør nå. Jeg fikk panikk fordi hun ble så overlykkelig, prøvde å forklare at det ikke var positivt men det gikk ikke så bra. Forsvant litt inni meg selv, inni panikken. 
Nå tror psykologen at jeg er på strake vegen mot et lykkeligere liv uten psykiske problemer.
Når fakta er.. jeg er på vei mot et stup.

Anonymkode: 02b68...f39

[SesameStreet]

3 timer siden, Skadeskutt skrev:

Jeg er så redd. Jeg er kvalm. Dette er helt for jævlig. Jeg er sjanseløs mot han. Kommer han noen sinne til å la meg være..Når selv politiet er enig i at jeg i verste fall må flytte fra byen og bo på skjult adresse. For de kjenner han. De vet hvilken psykopatisk jævel han er. 

Angsten gir ikke slipp nå. Kaster opp snart. 

Må jeg forlate ungene og familien min på grunn av han? 

Faen at han skulle bestemme seg for at akkurat JEG er hans. 8 uker i varetekt var visst ikke nok for han til å holde seg unna meg. 

 

Oj, oj, oj, oj... Går det bra med deg? 

[SesameStreet]

Jeg gjør så mange ting som ikke er helt meg. Jeg måtte tenke meg om. Jeg har ikke gjort noe sånt siden.. tja, vet ikke...? Jeg har INVITERT til selskap. Jeg har INVITERT til samlinger. Jeg kjenner jeg blir litt sånn.. Hva faen skjer? Jeg melder meg FRIVILLIG til ting. Dette har jeg ALDRI gjort før. ALDRI. ALDRI. ALDRI. Dette er ikke den meg som jeg har kjent i så mange år... Ja, også kommer det ord ut av munnen når jeg har samtaler med andre mennesker. Ikke bare så kommer det ord ut av munnen, men det bare faller ut personlige ting. Hemmeligheter, mine hemmeligheter. Bare ramler ut. Ramler ut til mennesker. Ting som jeg ALDRI ville ha sagt til noen før. Jeg mener, jeg, for faen, takker mennesker for at de er greie med meg! Jeg vokste opp foreldre som mente at det var ingen mennesker som var snille mot noen. Om noen gjorde noe for deg så var det fordi at de syntes du var patetisk som ikke klarte å fikse det selv eller fordi at du var så jævlig dum som ikke klarte det selv. Snille mennesker. Det eksisterer ikke. Ingen mennesker i denne verden er snille. Jeg prøver bare å puste. Jeg vet jo at noen egentlig er snille. Det finnes da snille mennesker? Gjør det ikke? Mennesker som gjør ting, uten å forvente ting tilbake fordi at det er hyggelig.

Endret 11. mai 2018 av SesameStreet