Rucculas dagbok

[Jill]

Jeg har akkurat samme følelse som deg i dag!  Men det vil sikkert variere fra dag til dag. Kan ikke gi opp ennå! 

[snehvit88]

53 minutter siden, Ruccula skrev:

I dag er jeg 4+4 og det er i denne perioden symptomene mine har dabbet av under de andre svangerskapene også.  Dessverre så må jeg si at jeg synes symptomene har begynt å dabbe av denne gangen også. Det er vanskelig å sette fingeren på det, men jeg våknet i går og bare ikke følte meg gravid lenger.. Er så rart, det er følelse det er umulig å forklare. Itillegg merker jeg murringene i magen er borte og puppene er mindre såre...

Jeg håper på et mirakel og at symptomene kommer tilbake igjen, ellers tror jeg at jeg kan begynne å forbrede meg på spontanabort nr 3 i rekken... 

Kommer vi noen gang til å få familie?? Det ser mørkt ut! 

Om det har gått galt kan du nå bli utredet for habituell abort! De kan jo finne årsaken nå:)

sist forsvant mine symptomer tiden du sier, og kom tilbake et par dager etter. Dette skjedde tre ganger underveis om jeg husker riktig. Den var frisk og fin frem til uke 6+2. 

Ring fastlege nå, søk hjelp for din egen skyld. Ikke gå rundt å gruble nå. Veldig viktig for din egen del. Det er for tidlig for UL, men NOE må de kunne gjøre for å berolige deg. Bestille TUL når tida kommer, Evt snakke med jordmor. Jeg snakket med jordmor første graviditet selvom jeg var bare 4 uker, fordi jeg var hysterisk redd. 

Be om hastetime! Vær skikkelig lei deg Og gråt når du prater med de

Bare et tips;) Profesjonell hjelp hjelper gjerne litt mer enn her inne:) det er jo ikke sikkert at det er noe galt. Jeg har et innlegg her inne hvor jeg spør om akkurat dette er normalt da dette skjedde med meg sist nå ca 4+2

Endret 31. januar 2017 av snehvit88

[Ruccula]

1 time siden, snehvit88 skrev:

Om det har gått galt kan du nå bli utredet for habituell abort! De kan jo finne årsaken nå:)

sist forsvant mine symptomer tiden du sier, og kom tilbake et par dager etter. Dette skjedde tre ganger underveis om jeg husker riktig. Den var frisk og fin frem til uke 6+2. 

Ring fastlege nå, søk hjelp for din egen skyld. Ikke gå rundt å gruble nå. Veldig viktig for din egen del. Det er for tidlig for UL, men NOE må de kunne gjøre for å berolige deg. Bestille TUL når tida kommer, Evt snakke med jordmor. Jeg snakket med jordmor første graviditet selvom jeg var bare 4 uker, fordi jeg var hysterisk redd. 

Be om hastetime! Vær skikkelig lei deg Og gråt når du prater med de

Bare et tips;) Profesjonell hjelp hjelper gjerne litt mer enn her inne:) det er jo ikke sikkert at det er noe galt. Jeg har et innlegg her inne hvor jeg spør om akkurat dette er normalt da dette skjedde med meg sist nå ca 4+2

Hei, jeg føler absolutt at legen har tatt meg seriøst, etter min 2 abort ble jeg henvist til sykehuset og tok blodprøver og innvendig ultralyd. Så fikk jeg altså prøve abyle e og crione som jeg da hadde stor tro på, fordi det hjelper så mange, men tydeligvis ikke meg. 

De andre to gangene har jeg også ringt fastlege, og jeg har bestilt timer til tidlig UL, men jeg har aldri rukket å komme meg dit før blødningene begynner (like greit). 

De andre to abortene har skjedd på akkurat samme tidspunkt og helt likt forløp, så selv om jeg ikke har gitt opp håpet helt så ser det mørkt ut. 

Off det er så tungt å sitte på jobb, jeg føler meg helt nummen innvendig..  Jeg klarer ikke la være å stoppe å gråte heller, og en av kollegaene oppdaget meg, Jeg ønsker ikke prate med noen om det

Min erfaring fra abort nr 2 at det hjelper ikke nødvendigvis å snakke om det heller.. Jeg er faktisk helt sjokkert over hvor hensynsløse enkelte jeg kjenner kan være.

[Ruccula]

2 timer siden, Pjusk skrev:

Jeg mener å huske at symptomene kunne forsvinne litt en dag og så komme tilbake igjen når jeg gikk gravid forrige gang, så jeg tror ikke det trenger å bety noe altså.. Men jeg forstår jo frykten din med tanke på SA-ene du har hatt 

Jeg skal i alle fall krysse alt som krysses kan for dere! 

Tusen takk for det jeg håååper jo at det skal gå bra, men har kjenner at jeg ikke helt har trua

[Gjest Nematocera]

2 minutter siden, Ruccula skrev:

Jeg er faktisk helt sjokkert over hvor hensynsløse enkelte jeg kjenner kan være.

Jeg vet..folk sier bare dritt som "det er heeeelt vanlig å miste" bagatell, bagatell liksom, så har de aldri mistet selv..og har ikke engang begrep om at det ikke bare er psykisk vondt. Det gjør i tillegg forbanna vondt å abortere, smerte som man ikke har en dritt igjen for annet en sorg. 

Forstår godt du er redd for å miste igjen Ruccula, men ikke gi opp! Det er veldig tidlig enda, fingers crossed for at det går bra denne gangen Hvor lenge må du ta medisiner?

[snehvit88]

16 minutter siden, Ruccula skrev:

Hei, jeg føler absolutt at legen har tatt meg seriøst, etter min 2 abort ble jeg henvist til sykehuset og tok blodprøver og innvendig ultralyd. Så fikk jeg altså prøve abyle e og crione som jeg da hadde stor tro på, fordi det hjelper så mange, men tydeligvis ikke meg. 

De andre to gangene har jeg også ringt fastlege, og jeg har bestilt timer til tidlig UL, men jeg har aldri rukket å komme meg dit før blødningene begynner (like greit). 

De andre to abortene har skjedd på akkurat samme tidspunkt og helt likt forløp, så selv om jeg ikke har gitt opp håpet helt så ser det mørkt ut. 

Off det er så tungt å sitte på jobb, jeg føler meg helt nummen innvendig..  Jeg klarer ikke la være å stoppe å gråte heller, og en av kollegaene oppdaget meg, Jeg ønsker ikke prate med noen om det

Min erfaring fra abort nr 2 at det hjelper ikke nødvendigvis å snakke om det heller.. Jeg er faktisk helt sjokkert over hvor hensynsløse enkelte jeg kjenner kan være.

Folk sier så dumme ting, som at det er så tidlig i svangerskapet. Og at "Du kan da ikke ha knyttet deg så mye, det er bare en celle. Ja det er tidlig men det kunne blitt noe. Forstår ikke at det er fremtiden vi drømmer om. Hvis det er sånn du tenker? Vil ikke påstå noe:) du vet best:) 

Dra hjem fra jobb, du trenger ikke være der:) du får vel uansett ikke gjort så mye:) du virker veldig sikker på at det er slutt?

Har mannen din blitt undersøkt? For de to første gangene har du jo mistet før hjertet begynte å slå. (Det er ikke sikkert det har gått galt nå, så jeg vil ikke påstå at dette gjelder nå). Hvis noe er galt med mannen, at han kanskje har få friske sædceller så kan jo de på ivf klinikken plukke ut de friske. Det er ikke sikkert "feilen" ligger hos deg.  

[Ruccula]

3 minutter siden, Nematocera skrev:

Jeg vet..folk sier bare dritt som "det er heeeelt vanlig å miste" bagatell, bagatell liksom, så har de aldri mistet selv..og har ikke engang begrep om at det ikke bare er psykisk vondt. Det gjør i tillegg forbanna vondt å abortere, smerte som man ikke har en dritt igjen for annet en sorg. 

Forstår godt du er redd for å miste igjen Ruccula, men ikke gi opp! Det er veldig tidlig enda, fingers crossed for at det går bra denne gangen Hvor lenge må du ta medisiner?

Ja det har faktisk vært helt sjokkerende å oppleve enkeltes reaksjoner.  Jeg har vært meget tilbakeholden med å snakke om graviditetene og abortene,  ingen fikk vite om det første gangen, men etter forrige gang så ble sorgen så stor at jeg tenkte det var lurt å prøve å dele det... 

Og etter å ha delt det med noen personer så angrer jeg faktisk, for det er et par av relasjonene der som er ødelagt for alltid etter ting de sa til meg.. 

Andre personer har bare overkjørt meg totalt og vært mer opptatt av hva de synes jeg bør gjøre og argumentere for dette enn å anerkjenne min sorg overhode.. 

Så var det hun siste da...som bare fnøys og sa så fin "hva er problemet egentlig,  du kan jo bare adoptere" 

Så ja..  Å snakke om det, er ikke nødvendigvis så lurt da foretrekker jeg heller å snakk om det på et forum hvor  man møter likesinnede.

Har ikke fått noen instrukser om hvor lenge jeg skal ta medisinene, blodprøvene mine viste jo ikke noe unormalt, så medisinene er vel strengt talt ikke nødvendige, men jeg ville gjerne prøve likevel.

[Ruccula]

7 minutter siden, snehvit88 skrev:

Folk sier så dumme ting, som at det er så tidlig i svangerskapet. Og at "Du kan da ikke ha knyttet deg så mye, det er bare en celle. Ja det er tidlig men det kunne blitt noe. Forstår ikke at det er fremtiden vi drømmer om. Hvis det er sånn du tenker? Vil ikke påstå noe:) du vet best:) 

Dra hjem fra jobb, du trenger ikke være der:) du får vel uansett ikke gjort så mye:) du virker veldig sikker på at det er slutt?

Har mannen din blitt undersøkt? For de to første gangene har du jo mistet før hjertet begynte å slå. (Det er ikke sikkert det har gått galt nå, så jeg vil ikke påstå at dette gjelder nå). Hvis noe er galt med mannen, at han kanskje har få friske sædceller så kan jo de på ivf klinikken plukke ut de friske. Det er ikke sikkert "feilen" ligger hos deg.  

Jeg er ikke knyttet til selve spira, jeg er redd for om jeg aldri vil få en egen familie, det er det som er verst.  Frykten for at det aldri skal gå bra. Hvis noen hadde fortalt meg at de kunne garantere meg et barn etter 10 aborter, så skulle jeg klart det, ikke noe problem.  Men nå er det så mye uvisshet og frykt.. Det er bare 1% av alle kvinner som går igjennom 3 aborter på rad, dvs at noe virkelig er galt med meg sannsynligvis

Mannen har ikke blitt sjekket,  jeg trodde at når jeg ble så fort gravid så viste det at hans svømmere er sterke og raske? 

Hvis dette forsøket også ender i SA så får jeg ta meg en tur til legen igjen og be om mer utredning. Har du fått noen skikkelig utredning?? Vet du hva de kommer til å sjekke?

[Marimba]

Uff! Jeg får helt vondt av å lese om opplevelsene med andres reaksjoner. Jammen kan enkelte være hensynsløse! Men samtidig så vet jeg med meg selv at jeg aldri hadde klart å se for meg hvor vanskelige sånne situasjoner kan være, uten å ha opplevd det selv. De fleste mener jo ikke noe vondt, de er bare uvitende. Men akkurat det hjelper veldig lite når man er på sitt svakeste! 

Da mener jeg disse dagbøkene her inne er gull verdt. Her kan man virkelig få ut tanker og følelser, og veldig ofte får man støtte og gode ord også (er liksom ikke helt som i resten av forumet hvor nett-trollene regjerer, og man fort får passet sitt påskrevet)  

Ellers må vi jo bare krysse fingrene og håpe at det går bra denne gangen! Det er jo ikke uvanlig at symptomer kommer og går litt, men samtidig skjønner jeg hvorfor du tenker som du gjør. 

En  fra meg! 

[Ruccula]

4 minutter siden, Marimba skrev:

Uff! Jeg får helt vondt av å lese om opplevelsene med andres reaksjoner. Jammen kan enkelte være hensynsløse! Men samtidig så vet jeg med meg selv at jeg aldri hadde klart å se for meg hvor vanskelige sånne situasjoner kan være, uten å ha opplevd det selv. De fleste mener jo ikke noe vondt, de er bare uvitende. Men akkurat det hjelper veldig lite når man er på sitt svakeste! 

Da mener jeg disse dagbøkene her inne er gull verdt. Her kan man virkelig få ut tanker og følelser, og veldig ofte får man støtte og gode ord også (er liksom ikke helt som i resten av forumet hvor nett-trollene regjerer, og man fort får passet sitt påskrevet)  

Ellers må vi jo bare krysse fingrene og håpe at det går bra denne gangen! Det er jo ikke uvanlig at symptomer kommer og går litt, men samtidig skjønner jeg hvorfor du tenker som du gjør. 

En  fra meg! 

Tusen takk, jeg trengte en 

[snehvit88]

38 minutter siden, Ruccula skrev:

Jeg er ikke knyttet til selve spira, jeg er redd for om jeg aldri vil få en egen familie, det er det som er verst.  Frykten for at det aldri skal gå bra. Hvis noen hadde fortalt meg at de kunne garantere meg et barn etter 10 aborter, så skulle jeg klart det, ikke noe problem.  Men nå er det så mye uvisshet og frykt.. Det er bare 1% av alle kvinner som går igjennom 3 aborter på rad, dvs at noe virkelig er galt med meg sannsynligvis

Mannen har ikke blitt sjekket,  jeg trodde at når jeg ble så fort gravid så viste det at hans svømmere er sterke og raske? 

Hvis dette forsøket også ender i SA så får jeg ta meg en tur til legen igjen og be om mer utredning. Har du fått noen skikkelig utredning?? Vet du hva de kommer til å sjekke?

Du har så absolutt rett. I de tre første knytta jeg meg til den, fantaserte om hvem det var der inne. Nå klarer jeg å droppe det. Har samme frykt som deg, hva om jeg aldri får barn... jeg er blant den 1%en. Mange her inne er blant 1%en. Jeg har vanskelig for å tro at det bare er 1%. Min mor mistet 2 eller 3, hun er ikke helt sikker for i hennes tid kunne man ikke vite noe før uke 8 elns. Min søster har bare mistet 1 gang. Men denne 3 ganger på rad greia.... Jeg klarer ikke gi opp da.. etter 4 stk er jeg fortsatt motivert.Tok et halvt års pause etter tredje, det hjalp. Må nok tilbake på akupunktur for psyken, det hjalp veldig. Jeg visste ikke at akupunktøren ga meg behandling for psyken. Trodde det bare var hormoner. 

Mannen ble testa for noen år tilbake, spermen var litt trege men godt nok til at de kommer frem:P Jeg blir også lett gravid. Det vi to har kan Evt gå under det de kaller hyperfertilitet. Livmor tar imot det første den får tak i selvom det ikke er friskt. Normalt fertile så avviser kroppen egget raskt, kanskje før mens. sperm kan klare å komme inn i et egg selvom de ikke ser ut som de skal. Og de kan ha kromosomfeil. Vet ikke om legen kan skille ut disse. Men jeg vet at de ser forskjell på guttesperm og  jentesperm. Og flesteparten av foster som ikke overlever er gutter. Jentene er sterkere, så hvis jeg blir henvist til ivf så vil jeg be om jente hvis de klarer å se det. Jentespermen er tregere enn guttespermen, men de lever lenger enn guttespermen.

Legene har ikke funnet feil ved noen av oss. Men jeg har lest at folk har brukt flere andre medisiner her inne. Fellesnevner for deg er at de slutter å utvikle seg uti uke 5. Fellesnevner for meg er at de slutter å utvikle seg i uke 7. 

Jeg har ikke tenkt å gi opp, det er vondt å se familie duller med den 4 uker gamle babyen til søster. Det kan bli min tur en gang. En kollega fortalte om en venninne som mista 4. Etter de fikk hun en baby. Etter den har hun mista tre ganger. Så etter 10 ganger er det mulig du får en:) Kanskje det er litt som å kjøpe flaxlodd:) 

[Ruccula]

20 minutter siden, snehvit88 skrev:

Du har så absolutt rett. I de tre første knytta jeg meg til den, fantaserte om hvem det var der inne. Nå klarer jeg å droppe det. Har samme frykt som deg, hva om jeg aldri får barn... jeg er blant den 1%en. Mange her inne er blant 1%en. Jeg har vanskelig for å tro at det bare er 1%. Min mor mistet 2 eller 3, hun er ikke helt sikker for i hennes tid kunne man ikke vite noe før uke 8 elns. Min søster har bare mistet 1 gang. Men denne 3 ganger på rad greia.... Jeg klarer ikke gi opp da.. etter 4 stk er jeg fortsatt motivert.Tok et halvt års pause etter tredje, det hjalp. Må nok tilbake på akupunktur for psyken, det hjalp veldig. Jeg visste ikke at akupunktøren ga meg behandling for psyken. Trodde det bare var hormoner. 

Mannen ble testa for noen år tilbake, spermen var litt trege men godt nok til at de kommer frem:P Jeg blir også lett gravid. Det vi to har kan Evt gå under det de kaller hyperfertilitet. Livmor tar imot det første den får tak i selvom det ikke er friskt. Normalt fertile så avviser kroppen egget raskt, kanskje før mens. sperm kan klare å komme inn i et egg selvom de ikke ser ut som de skal. Og de kan ha kromosomfeil. Vet ikke om legen kan skille ut disse. Men jeg vet at de ser forskjell på guttesperm og  jentesperm. Og flesteparten av foster som ikke overlever er gutter. Jentene er sterkere, så hvis jeg blir henvist til ivf så vil jeg be om jente hvis de klarer å se det. Jentespermen er tregere enn guttespermen, men de lever lenger enn guttespermen.

Legene har ikke funnet feil ved noen av oss. Men jeg har lest at folk har brukt flere andre medisiner her inne. Fellesnevner for deg er at de slutter å utvikle seg uti uke 5. Fellesnevner for meg er at de slutter å utvikle seg i uke 7. 

Jeg har ikke tenkt å gi opp, det er vondt å se familie duller med den 4 uker gamle babyen til søster. Det kan bli min tur en gang. En kollega fortalte om en venninne som mista 4. Etter de fikk hun en baby. Etter den har hun mista tre ganger. Så etter 10 ganger er det mulig du får en:) Kanskje det er litt som å kjøpe flaxlodd:) 

Haha flaxlodd ja! Hehe god sammenligning

Nei det er ikke aktuelt for meg å gi opp enda heller... Jeg tenker at jeg skal prøve alt som finnes, også enten forsone meg med en barnløs tilværelse eller begynne å tenke på adopsjon innen 2 år. Akkurat nå er det vanskelig å se hvordan man skal kunne klare å forsone seg med tanken å bli barnløs.. Men men, andre har jo klart det før meg, så det er vel mulig. 

Jeg har lest litt om prøverør og habituell abort og jeg vet at enkelte steder i utlandet (Finland?)  så driver de med sånn kromosonsjekk før egget blir ført tilbake, det gjør de vist ikke i norge? Det er ihvertfall en eller annen forskjell mellom landene. 

Jeg har nå bestilt time hos fastlegen i slutten av neste uke, da blir det å spørre om en ny henvisning til sykehuset,  denne gangen vil jeg ha den store utredningen. 

Btw interessant dette du sier om hyperfertilitet, finnes det noen måte å avdekke dette på?

[snehvit88]

8 minutter siden, Ruccula skrev:

 

Btw interessant dette du sier om hyperfertilitet, finnes det noen måte å avdekke dette på?

Nei jeg tror ikke det. En som la ut artikkel om det her inne for lenge siden. Leste det, og Gyn snakket om det samme uten at jeg hadde nevnt det. Så det er mulig vi er hyperfertile;) 

dettw med Finland var interessant. Kanskje ta turen dit? Verdt å undersøke. Det skal jeg se nærmere på!

[Ruccula]

1 time siden, snehvit88 skrev:

Nei jeg tror ikke det. En som la ut artikkel om det her inne for lenge siden. Leste det, og Gyn snakket om det samme uten at jeg hadde nevnt det. Så det er mulig vi er hyperfertile;) 

dettw med Finland var interessant. Kanskje ta turen dit? Verdt å undersøke. Det skal jeg se nærmere på!

Ja for hvis vi er hyperfertile så er det vel strengt talt ikke mye å gjøre med det uten å få sjekket at egg og svømmer er i god stand før de lar dem blande seg.  

Jeg vet ikke hvordan prøverør greier fungerer i norge så jeg vet ikke hva de klarer å undersøke på forhånd. En ting er sikkert, det er nok greit å få kastet seg inn i prøverør køen temmelig kjapt, jeg er jo såpass gammel at jeg ikke har tid til å prøve 20 ganger før noe skjer. 

 

[Ruccula]

Åfyfader i dag har vært en tøff dag... En skikkelig tøff dag 

Jeg er fylt med en sorg jeg ikke helt klarer å kontrollere,  jeg føler meg helt nummen innvendig, samtidig så uendelig trist. Jeg gråt på jobb... Tårene rant nedover kinnene mens jeg stirret inn i skjermen og prøvde å skjule det for kollegaer. Produktiviteten i dag var nærmest lik 0 

Så kom jeg hjem og gråt videre, det er en uendelig mengde tårer som vil ut, men det hjelper liksom ikke... Sorgen har tatt over kroppen virker det som,  jeg føler meg bare så deprimert. Nå ligger jeg i senga og vrir meg, puta er våt av tårer.  Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal takle dette, redselen for å aldri få en familie, redselen for å aldri få bli mor. 

Det er jo mange som har det mye verre enn meg og mange som har gått igjennom det samme, og kommet i mål til slutt, men akkurat nå klarer jeg ikke se lyspunktene  der fremme eller se noe håp. 

Jeg føler meg så teit, urasjonell og svak akkurat nå, hvorfor kan jeg ikke bare reise meg opp og ta meg sammen isteden for å være så svak. Jeg har jo hele tiden forsøkt å forbrede meg på det verste, men det hjelper jo ikke en dritt når man føler at ting raser rundt seg..

 

[Porcelain]

Du er ikke svak kjære deg, det der er i mine øyne en helt naturlig reaksjon. Det er så mange følelser knytta til det å få barn, alt fra intimiteten som kreves til folks mer eller mindre idiotiske reaksjoner på ting de ikke vet noe om.  Sorg er for meg også en fysisk følelse, du husker kanskje også hvor vondt kjærlighetsorg gjorde som ungdom? Uten sammenligning forøvrig.  

 

[tr.heimspia83]

Å du skjønne kvinne! Du er IKKE teit, urasjonell og definitivt ikke svak! Du er en fantastisk dame! Som er redd for hva fremtiden kan bringe eller ikke kan bringe. Helt normalt! Det er så normalt at det er skummelt 
Men det er så tabubelagt tema at vi alle tror at vi står alene i det mens det foregår. 
Du er ikke alene, og du er IKKE teit/overreagerer! 

I tillegg til at du nå har mistet og vært igjennom prosessen før og vet hva du eventuelt kan gå til, samt at du er fylt med hormoner akkurat nå i dag! 
Det er steintøft før man føler seg "trygg", men ikke ta alle sorgene på forskudd. 
Jeg aner ikke hvordan kroppen din er, men nå er det litt "overkill" for både psyken og fysikken. La kroppen få hvile og prøv å la hodet få stilne litt i perioder... Den jobber nok på overgir, og det er vanskelig å finne ro. Prøv å trekke pusten dypt noen ganger, kjenn at spenningene i kroppen "blåses ut" med pusten din. Senk og hev skuldrene og prøv å kjenne på akkurat nå. Akkurat nå er du deg selv, og kroppen din er i ulage. 

Ting ordner seg  På en eller annen måte ! 

[Jill]

Sender over en stor klem! 

Kanskje noen dager borte fra jobb kan hjelpe på? Om ikke annet så slipper du å sitte der å skjule tårene. 

[Pjusk]

Signerer de over meg om at du verken er teit, urasjonell eller svak! Du har mistet før og da er det helt naturlig og kjenne på disse følelsene! Er du sikker på at det ikke går bra denne gangen heller, eller er det en følelse du har? Vil i alle fall sende seg en stor klem Og tenker som Jill at det kanskje kan være lurt å ta noen dager borte fra jobb? Det er nok tungt nok fra før om du ikke skal måtte sitte på jobb og ha det vondt 

[Gjest Nematocera]

På 2/1/2017 den 0.15, Ruccula skrev:

Åfyfader i dag har vært en tøff dag... En skikkelig tøff dag 

Jeg er fylt med en sorg jeg ikke helt klarer å kontrollere,  jeg føler meg helt nummen innvendig, samtidig så uendelig trist. Jeg gråt på jobb... Tårene rant nedover kinnene mens jeg stirret inn i skjermen og prøvde å skjule det for kollegaer. Produktiviteten i dag var nærmest lik 0 

Så kom jeg hjem og gråt videre, det er en uendelig mengde tårer som vil ut, men det hjelper liksom ikke... Sorgen har tatt over kroppen virker det som,  jeg føler meg bare så deprimert. Nå ligger jeg i senga og vrir meg, puta er våt av tårer.  Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal takle dette, redselen for å aldri få en familie, redselen for å aldri få bli mor. 

Det er jo mange som har det mye verre enn meg og mange som har gått igjennom det samme, og kommet i mål til slutt, men akkurat nå klarer jeg ikke se lyspunktene  der fremme eller se noe håp. 

Jeg føler meg så teit, urasjonell og svak akkurat nå, hvorfor kan jeg ikke bare reise meg opp og ta meg sammen isteden for å være så svak. Jeg har jo hele tiden forsøkt å forbrede meg på det verste, men det hjelper jo ikke en dritt når man føler at ting raser rundt seg..

 

Men Ruccula: du blør ikke eller noe, ikke sant? Du bare er veldig redd du mister igjen? For når jeg leser dette innlegget? Slett ikke så sikker på at du mister om det ikke er noe fysisk som forteller deg det..at du griner nå og er utafor, må ikke bety at du mister i det hele tatt, det kan også bety at Hcg begynner å stige oppover. Jeg håper på det siste Jeg kommer til å tro på at 3 er lykketall for deg til det motsatte er bevist. Hva med en tur til legen å ta hcg stigning over helga f.eks?

Endret 3. februar 2017 av Nematocera