Kjæresten trenger rom, jeg synes det er vanskelig å ikke ta kontakt

[AnonymBruker]

Kanskje jeg burde lage en ny tråd siden temaet ikke lenger er det samme. Samtidig tenker jeg at det er like greit å samle "all the madness" i en tråd. Så et jo alle at det er min problemstilling og dens utvikling som finnes i denne tråden, og de som har blitt lei av den får heller holde seg unna, og huske at her er det langvarig problemstilling på gang. Jeg hadde aldri trodd jeg noen gang skulle være TS i en tråd som denne. Jeg har opplevd mye uventet i livet, motstand og vanskelig, men dette hadde jeg aldri trodd. Men det er vel de færreste som drømmer om eller tror de kommer til å møte på dette i livet sitt. 

Jeg prøver å fokusere på vennene mine, men forsvinner inn i meg selv, og sitter nå heller og skriver her enn å sosialisere. Jeg vet ikke helt om det er noe jeg kan få råd for, men det hjelper å bare uttrykke meg, få det ut et sted. Jeg er bare så kvalm. 

Jeg skulle ønske jeg var mer hardfør, jeg føler meg lettpåvirkelig, lett krenket. Samtidig så tenker jeg at det er kanskje ikke så rart at man blir påvirket av å bli behandlet sånn av noen man tenker godt om, osv. 

Jeg skulle ønske jeg klarte å være sint, men jeg er egentlig mest sint på meg selv. Sint fordi jeg ikke kunne forutse dette. Men ingen kan se frem i tid. Jeg er sint fordi jeg burde skjønt noe. Ellers klarer jeg ikke å være sint, bare såret, og lei meg. Faen så svak jeg er. Kanskje jeg er sånn som det engelske uttrykket, at jeg har my heart on my sleeve?  

TS

Anonymkode: 16052...2b5

[AnonymBruker]

Men hva er egentlig ståa her? Har du fått en forklaring som gjør at dere jobber videre med forholdet, eller er konklusjonen at dere ikke er et par mer?

Anonymkode: 80811...1b2

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva er egentlig ståa her? Har du fått en forklaring som gjør at dere jobber videre med forholdet, eller er konklusjonen at dere ikke er et par mer?

Anonymkode: 80811...1b2

Les innlegget på forrige side.  

TS

Anonymkode: 16052...2b5

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Les innlegget på forrige side.  

TS

Anonymkode: 16052...2b5

Dere skulle snakkes i kveld? Og du skulle få en forklaring?

Anonymkode: 81d96...56c

[AnonymBruker]

Det er helt normalt å kjenne den svakheten ts. Å bli sint på seg selv. Jeg tror det er ett av stegene mot prosessen i å bli sint på han. Mener å huske at noen engang postet en liste om den prosessen i en tidligere tråd. Det var noe om benektelser, skuffelse, sorg, sinne osv. Alt du føler nå er normalt i en slik situasjon.

Anonymkode: 7f691...50c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt normalt å kjenne den svakheten ts. Å bli sint på seg selv. Jeg tror det er ett av stegene mot prosessen i å bli sint på han. Mener å huske at noen engang postet en liste om den prosessen i en tidligere tråd. Det var noe om benektelser, skuffelse, sorg, sinne osv. Alt du føler nå er normalt i en slik situasjon.

Anonymkode: 7f691...50c

Så godt å høre. For jeg kjenner meg svak, og ikke normal. Som at jeg burde klart det bedre, håndtert det bedre, vært sterkere, stått bedre opp for meg selv. Men å være normal, det hadde vært noe, så det er godt å høre at det jeg føler er normal. Skulle likt å sett den listen. 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

[AnonymBruker]

Har dere hatt noe mer kontakt i kveld?

Anonymkode: 5046c...d2a

[AnonymBruker]

Min eks-mann er av typen som er utro over en lav sko. Da vi nettopp hadde giftet oss, fant jeg ut at han hadde hatt et forhold til en jente i en annen by (hvor han reiste relativt ofte med jobben sin) i nesten et år. Da jobbreisene dit var slutt, fortalte han henne at bestekompisen hans hadde dødd og at han derfor måtte ta vare på kona og barna hans og derfor ikke kunne treffe henne mer. Derfor trodde jeg pollenallergi-historien kunne være sann, det finnes mennesker som gjør sånt. 

Anonymkode: ac04b...4e6

[Monky6]

Grunnen til at jeg trodde dette var en trolletråd, er at når kjæresten din endelig tok kontakt, etter en uke i stillhet, så feier du det under teppet med en spøk. Deretter svarer du vagt på hva greien var. Litt det samme gjorde du tidligere, når jeg spurte hvor lenge dere hadde vært sammen.

Når man leser innleggene dine så skriver du 'jeg' x antall ganger i hver eneste setning, jeg, jeg, jeg, jeg. Og det som følger nå, skriver jeg ikke for å være slem - men du virker veldig innoverfokusert, oppmerksomhetssøkende, og dette fikk meg i utgangspunktet til å stille spørsmål om han virkelig var kjæresten din, eller om du har lagt mer i det, enn virkeligheten er. 

Nå, når du er vag, og fjerner fokus fra sakens kjerne (din kjæreste har ghostet deg), og skriver vagt og tilfeldig at dere faktisk har hatt kontakt, blir hele problemstillingen veldig merkelig. Kanskje han også synes måten du kommuniserer på blir utydelig, og vanskelig å forstå. Kanskje han ikke ser på deg, som du ser på han. 

Håper du finner ut av dette, TS - og ikke føl at du trenger å oppdatere alle oss andre om hvordan det går. Ta grep, og bruk vennene dine istedet. Lykke til!

 

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hva er egentlig ståa her? Har du fått en forklaring som gjør at dere jobber videre med forholdet, eller er konklusjonen at dere ikke er et par mer?

Anonymkode: 80811...1b2

Det er mitt inntrykk at når mennesker forsvinner ut på denne måten, så er det ikke fordi de ønsker å gjøre det slutt, men heller fordi det oppstår et akutt problem og de aner ikke hvordan de skal takle det. Det er med andre ord sannsynlig at TS er den som må avgjøre hva hun vil videre.

Og det er ingen lett oppgave, TS! Det å bli forlatt så brått som det, er et stort sjokk for deg. Ikke minst fordi du nå risikerer å gå i konstant redsel for at det samme skjer på nytt. Mitt tips vil være å ha fokus på to ting;

1. Hvorvidt han viser at han forstår hvor tøft dette har vært for deg, og

2. Hvorvidt han mestrer å sette sammen "en pakke med nødnumre", dvs en plan for hva du skal gjøre dersom noe lignende skjer igjen.

Dersom de to er på plass, vet du også at din sikkerhet er ivaretatt for fremtiden, i minst like stor grad som hos andre som er kjærester. Dersom han ikke viser deg den forståelsen, så ville jeg nok revurdert hele karen.

Anonymkode: 1db94...ef0

[AnonymBruker]

Det kan godt hende at han har sett annerledes enn det jeg har sett på han, som du Monky6 sier. Det er det vanskelig for meg å vite. Men det at jeg har misforstått ham, og trodd vi var mer enn det vi var det vet jeg at jeg ikke har.

Nå er det i alle fall slutt. Grunnen til å skjule detaljene virker ikke lenger viktig. Han vet hva han har gjort og hadde nok kjent seg igjen likevel.

Vi har vært sammen i litt over et halvt år, har et tydelig tidspunkt der vi ble kjærester, jeg husker situasjonen godt. Han gjorde meg så glad, og vi pleide å gjøre hverandre så glade. Vi snakket om fremtiden, og jeg tror ikke jeg var den eneste som kunne drømme meg litt vekk om den. Vi snakket om å flytte sammen, hvis det fremdeles var stabilt til høsten, så skulle vi planlegge det. Det hendte det kom kommentarer om hvordan ting kom til å være når vi bodde sammen, eller om mange år, sånn man kan plumpe ut med, som ikke nødvendigvis betyr noe, men som kanskje viser at det er i tankene hvertfall.

Det er vondt å bryte med noen som man har så lyst til å være sammen med,som man er så glad i, og liker så godt. Men jeg kunne ikke likt meg selv hvis jeg ble hos han til tross for hvordan han har behandlet meg. Jeg forstår nå at det ikke er for å såre, jeg har lest en del de siste dagene, for å prøve å forstå ham, og det har gitt meg en ro på at det ikke er fordi jeg fortjener det eller fordi jeg har gjort noe galt. Men såret er jeg likevel, og når det ikke virker som han er villig til å ta skikkelig ansvar for det, erkjenne min smerte i det, og si unnskyld, da kan jeg ikke bli. Jeg har så lyst til å bli, til å støtte ham, men jeg kjenner meg helt emosjonelt ødelagt akkurat nå, så sliten etter denne perioden, og selv om jeg tenker at jeg ønsker å utholde alt fordi jeg er så glad i ham, vet jeg at det hadde ikke blitt bra. Hvordan hadde forholdet blitt når jeg nå har blitt så redd for å tråkke feil for da vil han forsvinne, så redd for å være sint for da blir han unnvikende, hvordan hadde et forhold der han sitter med makten blitt? Jeg tror dårlig, for oss begge.

Jeg tror i grunn ikke det er fordi han ikke vil ha meg, men ... Ja, for noen av tingene, da jeg brøt sammen tenkte jeg på det som ondskap for jeg hadde det så vondt, men han er ikke ond, så kanskje han er så påvirket av sitt problem at han ikke klarer å ta det ansvaret for hvordan det går utover meg.

Jeg skulle ønske det var slik du ABef0 sa, at han kom med en forklaring, gjorde seg sårbar, og punkt 1 og 2 var på plass. Men han fortsetter å være unnvikende. Han tar ikke ansvar for sine handlinger. Jeg tror jeg kunne tilgitt ham, om han viste at han forstod hvor alvorlig det ble for meg, hvor såret jeg ble, om han ba om unnskyldning og tilgivelse. Men han gjør ikke det. Han dytter meg bort. Prøver å hinte frempå om ikke jeg mente å slå opp. Han mente i alle fall ikke å slå opp med denne uka, men han forstår om jeg ble så sint at jeg vil det. Jeg er ikke så sint at jeg vil det. Jeg vil ikke det, men jeg må det. For jeg kan ikke være med en mann som ikke ser hvor destruktiv hans problem er for meg.

Jeg prøver å overtale meg selv. Eller jeg har brutt det, forklart. Men jeg er så glad i ham, jeg ønsker han så godt, og jeg vet han er en god mann, den jeg vil ha, og da er det så vanskelig. Men jeg prøver å minne meg selv på de tingene jeg skriver her. Jeg ville vært der for ham hvis han hadde vist meg problemene, sagt noe, det er ikke at jeg rømmer fordi han har problem, det er fordi mine følelser og min velvære trenger også å bli passet på, og når han ikke en gang ser i hvor stor grad, da kommer jeg nok bare til å fortsette å bli såret. Jeg må passe på meg selv, selv om jeg er teit og forelska og mest vil passe på ham. Men det kan godt hende han ikke er like glad i meg, for da hadde han vel ikke gjort dette? Men jeg tror han mente det han sa, at han bryr seg og er så glad i meg. Men kanskje virkelig det er mulig at problemene er så dyptgående at det ikke er nok?

Jeg vet mange vil tenke at det ikke er så ille, det var et ferskt forhold, men jeg kjenner meg knust. Jeg er 25år, har vært forelska og elsket noen før, men aldri hatt det sånn. Jeg trodde this was it. Å det å da bli nedverdiget og behandlet som søppel av denne mannen som sier han ikke mener det, det er bare så grusomt. Og jeg tenker jeg skulle hørt på dere, flyktet, komt meg over det, ikke lagt så mye i det, men jeg klarte ikke det med tanke på hvordan jeg kjenner det. Men det å bli avvist så til de grader, ignorert og behandlet som en gal eks som stalker ham etter det vi har delt og snakket om, det er nedverdigende. Og kanskje har jeg jeg nedverdiget meg selv, med å oppsøke ham, prøve å få den forklaringen,men jeg vet i alle fall at jeg prøvde, jeg prøvde å være der for ham når han hadde noe vanskelig som stod på. Men noen ting kan man ikke tåle. Jeg prøvde å vise at jeg var stødig, der for ham, til å stole på, men jeg kan ikke la meg tråkke på for å vise ham det. Æsj. Ting får meg til å tenke at han kan jo ikke være glad i meg og han må være ond, men han er jo ikke det. Men kanskje,.. Nei, jeg får bare tenke at noen ting merker folk og gjør at de handler mot sin egen vilje...

Nå skal jeg kjøre hjem, bake den jævla kaka, og slikke sårene. Jeg er så sint på meg selv,som at hadde jeg bare merket at han hadde dette problemet før! Eller bare... Bare et eller annet. Jeg burde visst.

TS

Anonymkode: 16052...2b5

[Sariou]

Bra for deg, TS. Selv om det er kjempevondt nå, er jeg veldig glad for å lese det du skriver. Alt for mange (kvinner) hadde fortsatt og tenkt at han sikkert kom til å forandre seg, at det ikke var så ille, at han må få forståelse osv. 

[AnonymBruker]

🎂 det er på HØY tid å "bake den jævla kaka"...og spise den og!  

Kjære TS, du virker veldig reflektert her og god på å ivareta dine egne interesser nå. Veldig bra! Kanskje det var like bra at du fikk en hel uke på deg, i stedet for noen få dager, sånn at du kom deg helt dit du er nå.

Det er forståelig at du ikke ønsker å utbrodere hva som skjedde. Men jeg er dermed ikke helt sikker på om han stakk av fordi han var redd for at du skulle gjøre det slutt, eller om det bare var en slags forsvarsgreie fra hans side at han hintet til det i etterkant. Det siste er unnvikelse fra ansvar, og helt klart en ting som gjør det umulig å gå videre sammen.

Det finnes helt klart dem som får panikk for å bli forlatt og som dermed - kontraproduktivt nok - forlater eller sørger for å gjøre noe dumt i stedet. Faktisk tror jeg ofte det er de følelsesmessig sterkeste som står størst i fare for dette, av den grunn at de ikke er vant med å være svake (som man jo lett blir når man treffer noen man liker virkelig godt). De forstår rett og slett ikke hva som går av dem. I de tilfellene tror jeg man har en reell sjanse for å finne tilbake igjen. Men ja, jeg synes du gjør rett i å ikke la det skje dersom 1 og 2 ikke er på plass. Det dreier seg om din velferd også. At ikke den andre alltid er et barn og du må være voksen hele tiden.

Klem til deg 

Anonymkode: 1db94...ef0

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Sariou skrev:

Bra for deg, TS. Selv om det er kjempevondt nå, er jeg veldig glad for å lese det du skriver. Alt for mange (kvinner) hadde fortsatt og tenkt at han sikkert kom til å forandre seg, at det ikke var så ille, at han må få forståelse osv. 

Sukk, jeg håper jeg kjenner meg bedre snart. Det hjelper i alle fall å vite at det kommer av noe han sliter med, selv om jeg selvsagt skulle ønske han slapp det. Men det er bedre enn den ekstreme usikkerheten jeg kom inn i, og følelsen av at han med hensikt prøvde å såre meg fordi jeg kanskje fortjente det. Det hjelper å prøve å ikke ta på meg ansvaret for hans handlinger.

Han fortjener forståelse, men jeg fortjener også det, og respekt og å bli skånet for veldig ødeleggende konsekvenser av hans problem.

Takk for svaret ditt 😊

Anonymkode: 16052...2b5

[Rumos]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sukk, jeg håper jeg kjenner meg bedre snart. Det hjelper i alle fall å vite at det kommer av noe han sliter med, selv om jeg selvsagt skulle ønske han slapp det. Men det er bedre enn den ekstreme usikkerheten jeg kom inn i, og følelsen av at han med hensikt prøvde å såre meg fordi jeg kanskje fortjente det. Det hjelper å prøve å ikke ta på meg ansvaret for hans handlinger.

Han fortjener forståelse, men jeg fortjener også det, og respekt og å bli skånet for veldig ødeleggende konsekvenser av hans problem.

Takk for svaret ditt 😊

Anonymkode: 16052...2b5

Håper (og tror) du kjenner deg bedre snart. Godt å se at du har tatt grep og at du nå har fått snakket med han. Lykke til videre😀

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest alle sidene, beklager det, men hvorfor trakk han seg tilbake? Fikk du vite hvorfor annet enn at han hadde problemer? Unnskyld om det har blitt spurt om før  Jeg synes hvertfall det er bra at du var ærlig med deg selv om at du ikke hadde orket et slikt forhold, selv om det sikkert hadde vært mulig. På lang sikt er det jo dårlig, som du selv sier.

Jeg er ca i samme situasjon, hvor min kjæreste har trukket seg tilbake i snart 6 uker etter en krangel. Vi har sendt noen sms'er siden den krangelen, men det går mange timer mellom og han er generelt veldig stille. Jeg regner med at han enten finner ut han vil gjøre det slutt, og hvis han ikke gjør det så må jeg gjøre det. For dette funker ikke for meg. Han har perioder hvor han er depressiv, så glad, og så vanvittig sinna og det går utover meg. Jeg har tilgitt gang på gang, kjempet og trodd at han var den eneste for meg, men jeg ser mer og mer hvor sinnsykt egoistisk oppførsel det er å bare trekke seg tilbake, tenke kun på hans egne problemer og ikke tenke på hvordan det får meg til å føle meg, spesielt etter han har skjelt meg ut og kalt meg alle verdens fæle ting. Han fraskriver seg alt ansvar, og venter sikkert på at jeg skal gjøre det slutt så han slipper å gjøre det. 

 

Anonymkode: dae96...794

[AnonymBruker]

Den 5.5.2016 at 19.20, AnonymBruker skrev:

🎂 det er på HØY tid å "bake den jævla kaka"...og spise den og!  

Kjære TS, du virker veldig reflektert her og god på å ivareta dine egne interesser nå. Veldig bra! Kanskje det var like bra at du fikk en hel uke på deg, i stedet for noen få dager, sånn at du kom deg helt dit du er nå.

Det er forståelig at du ikke ønsker å utbrodere hva som skjedde. Men jeg er dermed ikke helt sikker på om han stakk av fordi han var redd for at du skulle gjøre det slutt, eller om det bare var en slags forsvarsgreie fra hans side at han hintet til det i etterkant. Det siste er unnvikelse fra ansvar, og helt klart en ting som gjør det umulig å gå videre sammen.

Det finnes helt klart dem som får panikk for å bli forlatt og som dermed - kontraproduktivt nok - forlater eller sørger for å gjøre noe dumt i stedet. Faktisk tror jeg ofte det er de følelsesmessig sterkeste som står størst i fare for dette, av den grunn at de ikke er vant med å være svake (som man jo lett blir når man treffer noen man liker virkelig godt). De forstår rett og slett ikke hva som går av dem. I de tilfellene tror jeg man har en reell sjanse for å finne tilbake igjen. Men ja, jeg synes du gjør rett i å ikke la det skje dersom 1 og 2 ikke er på plass. Det dreier seg om din velferd også. At ikke den andre alltid er et barn og du må være voksen hele tiden.

Klem til deg 

Anonymkode: 1db94...ef0

Hei! Her kommer et litt sent svar. 

Takk for omtanke og oppmuntring. Klem tilbake!

Jeg skulle slik ønske at 1 og 2 var på plass. At han kunne se at jeg også trenger noe, at jeg også blir sliten, og at jeg også kan ha det vanskelig, og at hans problem faktisk påvirket meg. Jeg tror han stakk av fordi han var redd for at jeg skulle være sint på ham, at han i utgangspunktet trengte litt fred bare, så trodde jeg skulle bli sint, og dermed gikk det lengre tid, og så ble han redd for at jeg skulle avslutte det, og jeg kunne jo ikke avslutte det hvis vi ikke snakket. Men det ble jo dette som gjorde at jeg ønsket å avslutte det. Det er som du sier hundre prosent kontraproduktivt. 

Først nå i ettertid har han fortalt at han var redd for at jeg skulle forlate ham. Først i ettertid har han vist interesse for å forklare. Jeg klarer ikke helt å gå videre, for han viser at han ikke klarer det, at det ikke handler om mangel på interesse, og jeg er jo nysgjerrig på hva denne forklaringen er. Jeg kunne vært kynisk og sagt at det handler om makt for hans del, men jeg tror i grunn han bare har et problem som er større enn han har innsett før nå. Når man isolerer seg så vet man ikke hvor vanskelig nære forhold er, men når man prøver å gi seg helt hen til noen innser man kanskje hvor skummelt det er. 

Jeg orker ikke, akkurat det du sier, å måtte være den voksne hele tiden, den som passer på at ingens følelser blir såret, jeg vil være like. Gi og få. Han har en jobb han må gjøre helt på egenhånd. Det virker som han innser dette. Men at han vil ha meg likevel. Man skulle tro at jeg ved å avslutte det, ville få fred, men ikke helt.  

Har brukt mye tid med familie, og prøvd å tenke på alt annet, men det er vanskelig. Man kan slå opp med en kjæreste, men når man er venner også, jeg føler at jeg svikter hvis jeg blokkerer ham helt fra livet mitt. 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Her kommer et litt sent svar. 

Takk for omtanke og oppmuntring. Klem tilbake!

Jeg skulle slik ønske at 1 og 2 var på plass. At han kunne se at jeg også trenger noe, at jeg også blir sliten, og at jeg også kan ha det vanskelig, og at hans problem faktisk påvirket meg. Jeg tror han stakk av fordi han var redd for at jeg skulle være sint på ham, at han i utgangspunktet trengte litt fred bare, så trodde jeg skulle bli sint, og dermed gikk det lengre tid, og så ble han redd for at jeg skulle avslutte det, og jeg kunne jo ikke avslutte det hvis vi ikke snakket. Men det ble jo dette som gjorde at jeg ønsket å avslutte det. Det er som du sier hundre prosent kontraproduktivt. 

Først nå i ettertid har han fortalt at han var redd for at jeg skulle forlate ham. Først i ettertid har han vist interesse for å forklare. Jeg klarer ikke helt å gå videre, for han viser at han ikke klarer det, at det ikke handler om mangel på interesse, og jeg er jo nysgjerrig på hva denne forklaringen er. Jeg kunne vært kynisk og sagt at det handler om makt for hans del, men jeg tror i grunn han bare har et problem som er større enn han har innsett før nå. Når man isolerer seg så vet man ikke hvor vanskelig nære forhold er, men når man prøver å gi seg helt hen til noen innser man kanskje hvor skummelt det er. 

Jeg orker ikke, akkurat det du sier, å måtte være den voksne hele tiden, den som passer på at ingens følelser blir såret, jeg vil være like. Gi og få. Han har en jobb han må gjøre helt på egenhånd. Det virker som han innser dette. Men at han vil ha meg likevel. Man skulle tro at jeg ved å avslutte det, ville få fred, men ikke helt.  

Har brukt mye tid med familie, og prøvd å tenke på alt annet, men det er vanskelig. Man kan slå opp med en kjæreste, men når man er venner også, jeg føler at jeg svikter hvis jeg blokkerer ham helt fra livet mitt. 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

Hei igjen du! Ble det kake?😉

Ja. Det du forteller om er de typiske tankene man kan sitte igjen med. På den ene siden mistenker man at den andre egentlig er glad i en, men at de bare ikke vet hvordan de skal få sagt det. Man ønsker å være den store, den som ser over hodet på dem og tilgir dem. På den annen side, så vil det alltid bli liggende en tvil og ulme i bakhodet, for hva skjer når man selv er svak og har det vondt, når man har behov for å være den lille, og for at den andre ser over hodet vårt?

Du sier at han var redd, og at han ble mer redd (kontraproduktivt) og at når han omsider tok motet til seg, så var det alikevel du som måtte være den voksne. Jeg synes du har et fint ord på det, "den som passer på at ingens følelser blir såret". Vakkert!☺️

Det var en alvorlig ting som skjedde den uken han var borte! Selv de tøffeste og mest kyniske av oss ville blitt fra oss dersom kjæresten bare forsvant i løse luften. Så først av alt vil jeg bare anbefale deg å bruke massevis av tid. Tid er penger, sier de. Hastverk er lastverk, sier jeg.

Den andre tingen jeg vil anbefale deg, er å gjøre det slutt med han. Si at han såret deg så mye, gav deg så mye ansvar, og at han satte balansen deres komplett ut av spill da han gjorde som han gjorde. Så ser du hva som skjer da. Du kan godt forklare han de tingene du tenker, de tingene du har lært i denne perioden, - du har jo lært masse! Jeg er helt imponert! Du kan godt ha kontakt med han, som en venn. Men du skal kjenne på kroppen av du har den samme tilliten til han igjen, før du er villig til å fortsette veien sammen som kjærester og partnere. Vil han dette, så må han lære seg det. Styrken hans ligger nok der et sted, spørsmålet er bare om han vil det nok. Dette er mitt beste tips i alle fall. Og jeg skal innrømme at jeg heier på at han tar utfordringen. For du er verdt det! Du kan hilse han fra ei på KG og si at du har blitt en langt bedre kjæreste i løpet av en uke enn du var før, - du har stått opp for deg selv og insett din egen verdi!😉

Dersom du kan stå opp for deg selv i løpet av en uke, så spørs det om ikke han også kan det💛

Lykke til!🍀

Anonymkode: 1db94...ef0

[AnonymBruker]

Den 9.5.2016 at 16.19, AnonymBruker skrev:

Hei igjen du! Ble det kake?😉

Ja. Det du forteller om er de typiske tankene man kan sitte igjen med. På den ene siden mistenker man at den andre egentlig er glad i en, men at de bare ikke vet hvordan de skal få sagt det. Man ønsker å være den store, den som ser over hodet på dem og tilgir dem. På den annen side, så vil det alltid bli liggende en tvil og ulme i bakhodet, for hva skjer når man selv er svak og har det vondt, når man har behov for å være den lille, og for at den andre ser over hodet vårt?

Du sier at han var redd, og at han ble mer redd (kontraproduktivt) og at når han omsider tok motet til seg, så var det alikevel du som måtte være den voksne. Jeg synes du har et fint ord på det, "den som passer på at ingens følelser blir såret". Vakkert!☺️

Det var en alvorlig ting som skjedde den uken han var borte! Selv de tøffeste og mest kyniske av oss ville blitt fra oss dersom kjæresten bare forsvant i løse luften. Så først av alt vil jeg bare anbefale deg å bruke massevis av tid. Tid er penger, sier de. Hastverk er lastverk, sier jeg.

Den andre tingen jeg vil anbefale deg, er å gjøre det slutt med han. Si at han såret deg så mye, gav deg så mye ansvar, og at han satte balansen deres komplett ut av spill da han gjorde som han gjorde. Så ser du hva som skjer da. Du kan godt forklare han de tingene du tenker, de tingene du har lært i denne perioden, - du har jo lært masse! Jeg er helt imponert! Du kan godt ha kontakt med han, som en venn. Men du skal kjenne på kroppen av du har den samme tilliten til han igjen, før du er villig til å fortsette veien sammen som kjærester og partnere. Vil han dette, så må han lære seg det. Styrken hans ligger nok der et sted, spørsmålet er bare om han vil det nok. Dette er mitt beste tips i alle fall. Og jeg skal innrømme at jeg heier på at han tar utfordringen. For du er verdt det! Du kan hilse han fra ei på KG og si at du har blitt en langt bedre kjæreste i løpet av en uke enn du var før, - du har stått opp for deg selv og insett din egen verdi!😉

Dersom du kan stå opp for deg selv i løpet av en uke, så spørs det om ikke han også kan det💛

Lykke til!🍀

Anonymkode: 1db94...ef0

Det ble faktisk ikke kake! Men kanskje det er bra, jeg kan passe formen så jeg ser fin og fresh ut til sommeren  

Det er så mye sant i det du skriver her. Jeg hadde veldig lyst til å liksom vise ham den kjærligheten han trenger, om han bare hadde sagt at han trengte det, så ville jeg gitt mye av meg selv for å støtte ham. Men det føles bare feil å gi og gi, når man ikke en gang kan si at man trenger det, eller verdsetter det. Selv om dette kanskje kommer av en frykt for å bli forlatt. Jeg kan også være redd, og jeg fortjener også noen som passer på meg når jeg er svak og har det vondt. 

Du anbefaler meg å slå opp, kan hende jeg ikke gjorde det tydelig, men da jeg skrev at "nå er det hvertfall slutt" så mente jeg at jeg hadde slått opp, ikke at ventetiden var slutt. Så det har da vært slutt i halvannen uke, og det jeg skrev om sist er at det er vanskelig å gå videre for nå hender det han tar kontakt med meg. Rekker ut. Sier han vil forklare. Det hindrer meg i å få tankene bort fra ham, men kanskje jeg ikke hadde fått de bort fra ham uansett. Jeg ønsker å være vennen hans i dette, om han trenger den støtten, men jeg må ta vare på meg selv også. Men jeg tenker at jeg er ikke klar for å date noen andre enda uansett, jeg er ikke ferdig med ham, eller over ham, og kanskje jeg bare skal være der for ham som en venn, ta det helt med ro, fokusere på andre ting og se hvordan ting blir fremover. Se om han tar noe initiativ, og samtidig la meg selv få tid til å komme over ham hvis ikke. Vet ikke om det ga mening. Som du sier hastverk er lastverk. Noen ganger må man kanskje bare la tiden gå, og se hva som skjer?

Jeg var en del sint på meg selv for at jeg hadde brydd meg såpass, men nå ser jeg at det er OK, det er naturlig å ønske det beste fra de man er glad i, og det kan være et godt personlighetstrekk å tenke det beste om folk. Prøve å stole på at de har de intensjonene de gir uttrykk for, og at deres handlinger handler om noe hos dem, og ikke fordi de prøver å såre deg. Jeg skammer meg i det minste ikke for å ikke ha sett at han hadde problemer før, eller at jeg valgte å ha kjærlighet for ham og tro det beste om ham, selv om han kanskje ikke har gjort seg fortjent til det, med handlingene sine nå.

Og du, tusen takk for de fine ordene, om at jeg har vokst, og at jeg er verdt det, og omtanke. At du deler av deg selv og bryr deg om en fremmed i sitt eget emosjonelle kaos. 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

[AnonymBruker]

Den 05/05/2016 at 22.20, AnonymBruker skrev:

Jeg er ca i samme situasjon, hvor min kjæreste har trukket seg tilbake i snart 6 uker etter en krangel. Vi har sendt noen sms'er siden den krangelen, men det går mange timer mellom og han er generelt veldig stille. Jeg regner med at han enten finner ut han vil gjøre det slutt, og hvis han ikke gjør det så må jeg gjøre det. For dette funker ikke for meg. Han har perioder hvor han er depressiv, så glad, og så vanvittig sinna og det går utover meg. Jeg har tilgitt gang på gang, kjempet og trodd at han var den eneste for meg, men jeg ser mer og mer hvor sinnsykt egoistisk oppførsel det er å bare trekke seg tilbake, tenke kun på hans egne problemer og ikke tenke på hvordan det får meg til å føle meg, spesielt etter han har skjelt meg ut og kalt meg alle verdens fæle ting. Han fraskriver seg alt ansvar, og venter sikkert på at jeg skal gjøre det slutt så han slipper å gjøre det. 

 

Anonymkode: dae96...794

Jadda, 10 uker etterpå og jeg venter fortsatt...

 

Anonymkode: dae96...794