Kjæresten trenger rom, jeg synes det er vanskelig å ikke ta kontakt

[Sariou]

Hvorfor har du ikke gjort det slutt? Det går ikke an å ignorere en kjæreste så lenge.

[AnonymBruker]

Ikke jeg som skrev at jeg ikke hadde slått opp med ham. 

Jeg hørte noe i dag. Som gjorde at jeg ble utrolig lei meg. For selv nå ser jeg på det vi delte som noe utrolig godt selv om han behandlet meg slik. Jeg har lært at han sliter med ting fra barndommen. At han hater konflikt og er svært unnvikende. Så det var derfor det ble sånn. Tror jeg. Selv nå har han ikke gitt noen klare svar. Men det er i alle fall slutt. Uansett. Det som gjorde meg utrolig lei meg, selv om det er over for lenge siden. 

Han har sagt at jeg oppførte meg som om jeg var gal, fordi jeg møtte opp på døra hans den dagen. At jeg kom ut av det blå og ville ha svar. Han har sagt til noen at jeg er syk i hodet og som ... ja som en stalker på en måte, slik jeg forstod det. Fordi jeg tropper opp på døra til kjæresten min, som har forsvunnet ut av det blå i en uke, uten et pip, etter at han sa "jeg ringer deg i kveld"? Er jeg syk da? 

Det gjorde bare SÅ vondt. At han som jeg er så glad, og var så glad i, og opplevde noe av det fineste jeg har opplevd, som jeg følte var så ekte og bra, og vakkert. Skal si at jeg er syk i hodet, og sammenligne meg med en crazy stalker girlfriend. Hva?!

Har han rett til det. Er dette rett? Jeg føler jo at "herlighet, hva kan han tenke på som sier dette?" er det en måte for han selv å rettferdiggjøre at det ble slutt? At det var fordi jeg var crazy, og ikke at han var unnvikende. Det var tross alt jeg som slo opp, men han sier at jeg lurte han, og viste meg å være gal? Hva søren? Men dere som har lest tråden, og ja, sett at jeg var svært bekymret, og noen av dere mente jo selv at jeg var helt på tuppa noe jeg var, fordi jeg var svært bekymret for ham, men det å troppe opp og spørre, hva faen skjer? Går det bra med deg, er jeg gal da? 

Hilsen TS. 

Anonymkode: 16052...2b5

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest hele tråden, men ut fra det siste innlegget ditt synes jeg han har behandlet deg veldig dårlig, med å kalle deg syk i hodet og si at du har lurt han. Jeg ville aldri sagt et ord til han igjen. Jeg ville ikke hilst en gang. Behandlingen hans er helt uakseptabel.

Han har nok problemer med seg selv, og vil ikke innse det, så derfor skylder han på deg isteden. Men han er bare å ignorere.

Anonymkode: 9addf...692

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke jeg som skrev at jeg ikke hadde slått opp med ham. 

Jeg hørte noe i dag. Som gjorde at jeg ble utrolig lei meg. For selv nå ser jeg på det vi delte som noe utrolig godt selv om han behandlet meg slik. Jeg har lært at han sliter med ting fra barndommen. At han hater konflikt og er svært unnvikende. Så det var derfor det ble sånn. Tror jeg. Selv nå har han ikke gitt noen klare svar. Men det er i alle fall slutt. Uansett. Det som gjorde meg utrolig lei meg, selv om det er over for lenge siden. 

Han har sagt at jeg oppførte meg som om jeg var gal, fordi jeg møtte opp på døra hans den dagen. At jeg kom ut av det blå og ville ha svar. Han har sagt til noen at jeg er syk i hodet og som ... ja som en stalker på en måte, slik jeg forstod det. Fordi jeg tropper opp på døra til kjæresten min, som har forsvunnet ut av det blå i en uke, uten et pip, etter at han sa "jeg ringer deg i kveld"? Er jeg syk da? 

Det gjorde bare SÅ vondt. At han som jeg er så glad, og var så glad i, og opplevde noe av det fineste jeg har opplevd, som jeg følte var så ekte og bra, og vakkert. Skal si at jeg er syk i hodet, og sammenligne meg med en crazy stalker girlfriend. Hva?!

Har han rett til det. Er dette rett? Jeg føler jo at "herlighet, hva kan han tenke på som sier dette?" er det en måte for han selv å rettferdiggjøre at det ble slutt? At det var fordi jeg var crazy, og ikke at han var unnvikende. Det var tross alt jeg som slo opp, men han sier at jeg lurte han, og viste meg å være gal? Hva søren? Men dere som har lest tråden, og ja, sett at jeg var svært bekymret, og noen av dere mente jo selv at jeg var helt på tuppa noe jeg var, fordi jeg var svært bekymret for ham, men det å troppe opp og spørre, hva faen skjer? Går det bra med deg, er jeg gal da? 

Hilsen TS. 

Anonymkode: 16052...2b5

Igjen, noen ganger ser to personer på et "forhold" på helt ulike måter. Jeg skrev tidligere i tråden om tilfeller der jeg trodde vi var ordentlig kjærester, men så var vi ikke det i det hele tatt. Sånne tilfeller er utrolig sårende, men det skjer. Jeg vet at eksen din omtalte dere som kjærester og at dere var i et forhold, men det betyr ikke at dere hadde samme intensjoner, var like opptatt av hverandre osv..

Noe av grunnen til oppførselen hans, kan være at han sliter med relasjoner generelt, og takler ansvar og forpliktelser i relasjoner svært dårlig. Men. Hvis han virkelig ville vært med deg, så hadde han gitt uttrykk for dette før eller siden. Når han har sagt til andre at du var en gal stalker-dame, så viser dette at han ikke respekterer deg, og antakeligvis ikke har hatt samme følelser som du hadde. Hadde barndomsproblemene hatt all skylden, kunne han likevel omtalt deg med respekt og gode ord selv om relasjonen ikke funka. Det virker som om du lager unnskyldinger for ham fordi du ikke vil innse at sannheten er at han følte ikke det samme som deg. Det var ikke så vakkert, unikt, rent og godt for ham som det var for deg. Selvfølgelig er det en mulighet for at jeg tar feil, men uansett må du slutte å plage deg selv med tankene om ham.

Jeg har et eksempel for å igjen illustrere at et forhold ikke nødvendigvis er gjensidig selv om det føles dypt og perfekt for deg der og da:

Jeg holdt på med en fyr i noen mnd. Jeg sa til venninnene mine at vi var på vei til å bli kjærester. Vi hadde utrolig sex, jeg møtte foreldrene hans, bodde hos han i helgene. Vi planla alt vi skulle gjøre sammen. Han var perfekt. Plutselig ghosta han HELT. Jeg maste, fant opp unnskyldninger for ham, trodde det var noe dypere som var feil, at han hadde det vondt, var deprimert osv.

Så en kveld, går jeg tur med en venninne. Vi er i samme området som han bor, og hører høy musikk. Stikker bort for å sjekke hvem som har fest. Jeg tror han er i annen del av landet, for han sa han skulle bort før han "ghosta". Vi kommer til leiligheten hans, og det er full fest. Ti stykker på terrassen som danser og skråler, inkludert ham. Det klikker for meg, jeg roper at han har å komme seg ned, for nå skal vi prate. Han hermer etter meg, og hele gjengen ler. Dette var en person jeg trodde jeg hadde hatt verdens fineste øyeblikk sammen med..

Jeg er rasende, gråter og gir meg ikke. Til slutt kommer han ned. Står foran meg med et dumt glis, han er full og han gir FAEN. Jeg spør hvorfor han ikke har svart, hvorfor han har behandlet meg sånn, hadde ikke vi noe spesielt sammen?? Han klarer så vidt å holde latteren tilbake, før ei dum kjærring kommer ut i gangen, ler av meg og sier "kom 'a Stian!"

Han trekker på skuldrene, sier "Jeg må stikke jeg ass", snur og går.

Jeg hadde lenge merkelappen som hun gærne dama som kom og gjorde opptrinn under en fest jeg ikke var invitert til. Just sayin.

Anonymkode: d113b...f2a

[AnonymBruker]

Den 25.6.2016 at 8.12, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke lest hele tråden, men ut fra det siste innlegget ditt synes jeg han har behandlet deg veldig dårlig, med å kalle deg syk i hodet og si at du har lurt han. Jeg ville aldri sagt et ord til han igjen. Jeg ville ikke hilst en gang. Behandlingen hans er helt uakseptabel.

Han har nok problemer med seg selv, og vil ikke innse det, så derfor skylder han på deg isteden. Men han er bare å ignorere.

Anonymkode: 9addf...692

Takk for støtten. 

Denne siste informasjonen var litt som et slag i magen fra klar himmel. Jeg har på en måte prøvd å legge meg på linja at vi delte noe sikkelig fint, og at jeg vet med meg selv at følelsene jeg hadde i det minste var ekte, men å høre dette fikk meg til å føle meg så utrolig dum, som at jeg må ha tatt feil av hele mannen. Jeg tror det er noe sant i det du sier at han har problemer med seg selv, og kanskje derfor skylder det på meg. Eller får meg til å høres ut som at jeg var årsaken til at det ikke fungerte. Jeg har lyst til å si at det er greia her, men jeg er redd for at det blir, ja at jeg gjør det samme. At jeg bare skylder på ham. Det er det som frustrerer meg med saken nå, jeg begynner nesten å tvile på min egen dømmekraft. For den er så forvirrende, jeg skulle så gjerne bare hatt noen svar. For min egen del. 

Men enig, det er jo helt fælt å si noe sånt om eksen, synes jeg. 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

[AnonymBruker]

Den 25.6.2016 at 11.54, AnonymBruker skrev:

Igjen, noen ganger ser to personer på et "forhold" på helt ulike måter. Jeg skrev tidligere i tråden om tilfeller der jeg trodde vi var ordentlig kjærester, men så var vi ikke det i det hele tatt. Sånne tilfeller er utrolig sårende, men det skjer. Jeg vet at eksen din omtalte dere som kjærester og at dere var i et forhold, men det betyr ikke at dere hadde samme intensjoner, var like opptatt av hverandre osv..

Noe av grunnen til oppførselen hans, kan være at han sliter med relasjoner generelt, og takler ansvar og forpliktelser i relasjoner svært dårlig. Men. Hvis han virkelig ville vært med deg, så hadde han gitt uttrykk for dette før eller siden. Når han har sagt til andre at du var en gal stalker-dame, så viser dette at han ikke respekterer deg, og antakeligvis ikke har hatt samme følelser som du hadde. Hadde barndomsproblemene hatt all skylden, kunne han likevel omtalt deg med respekt og gode ord selv om relasjonen ikke funka. Det virker som om du lager unnskyldinger for ham fordi du ikke vil innse at sannheten er at han følte ikke det samme som deg. Det var ikke så vakkert, unikt, rent og godt for ham som det var for deg. Selvfølgelig er det en mulighet for at jeg tar feil, men uansett må du slutte å plage deg selv med tankene om ham.

Jeg har et eksempel for å igjen illustrere at et forhold ikke nødvendigvis er gjensidig selv om det føles dypt og perfekt for deg der og da:

Jeg holdt på med en fyr i noen mnd. Jeg sa til venninnene mine at vi var på vei til å bli kjærester. Vi hadde utrolig sex, jeg møtte foreldrene hans, bodde hos han i helgene. Vi planla alt vi skulle gjøre sammen. Han var perfekt. Plutselig ghosta han HELT. Jeg maste, fant opp unnskyldninger for ham, trodde det var noe dypere som var feil, at han hadde det vondt, var deprimert osv.

Så en kveld, går jeg tur med en venninne. Vi er i samme området som han bor, og hører høy musikk. Stikker bort for å sjekke hvem som har fest. Jeg tror han er i annen del av landet, for han sa han skulle bort før han "ghosta". Vi kommer til leiligheten hans, og det er full fest. Ti stykker på terrassen som danser og skråler, inkludert ham. Det klikker for meg, jeg roper at han har å komme seg ned, for nå skal vi prate. Han hermer etter meg, og hele gjengen ler. Dette var en person jeg trodde jeg hadde hatt verdens fineste øyeblikk sammen med..

Jeg er rasende, gråter og gir meg ikke. Til slutt kommer han ned. Står foran meg med et dumt glis, han er full og han gir FAEN. Jeg spør hvorfor han ikke har svart, hvorfor han har behandlet meg sånn, hadde ikke vi noe spesielt sammen?? Han klarer så vidt å holde latteren tilbake, før ei dum kjærring kommer ut i gangen, ler av meg og sier "kom 'a Stian!"

Han trekker på skuldrene, sier "Jeg må stikke jeg ass", snur og går.

Jeg hadde lenge merkelappen som hun gærne dama som kom og gjorde opptrinn under en fest jeg ikke var invitert til. Just sayin.

Anonymkode: d113b...f2a

Tusen takk for et godt og langt svar, setter pris på at du tar deg tiden! 

Det høres ut som en skikkelig vond og kjip opplevelse du hadde. Og jeg vil bare si at, når jeg leser din forklaring så er jo du ikke hun gærne dama som kom og gjorde opptrinn, det er jo han som er idioten her! Det er nettopp dette her du skriver, jeg føler meg som at hva om det er jeg som er den galne dama? Men samtidig, jeg føler at det å stole på at han var oppriktig og ærlig, om det er min største feil, så er det jo ikke jeg som er taperen, det er han. Jeg har vært oppriktig og genuin hele tiden, og at jeg tenkte at han var det samme, er det så feil? 

Jeg prøver ikke lenger å komme med unnskyldninger for ham, jeg føler meg litt over det. At han hadde sagt dette, det er som du sier, han kan ha problem og alt sånn, men ingenting, ingenting! gjør det å snakke sånn om meg greit. Problemet med dette er at jeg er fremdeles forvirret. Jeg hadde lagt meg på en linje der jeg så på det vi hadde delt som noe fint, men som ikke fungerte. Jeg hadde opplevd fine ting, for meg hadde det vært nært, godt, og ja, så teit som det høres, vakkert. Og jeg aksepterte at han ikke hadde sett på det på samme måte. Men nå, nå blir jeg helt i stuss! Hvordan kan jeg ha hatt det så godt og fint, og følt at han ga meg noe skikkelig fint, og så snakker han om meg på den måten. Jeg føler at det ikke lenger er mulig at jeg går videre og tenker om det som skikkelig ekte kjærlighet når han spytter på det på denne måten. Om det gir mening for deg? Men er det mulig, for min opplevelse av det var jo det den var uavhengig av hva han gjør i ettertid. Går det at jeg holder fast i min opplevelse av det, som noe fint, som sterk kjærlighet (for det er jo fremdeles, eller det var jo fremdeles det for meg), at jeg tenker på de gode tingene vi delte, og det det gav meg, og det er slik jeg ser på det, selv om han viser seg å være skikkelig kjip nå i ettertid? 

Jeg vil ikke unnskylde ham mer, for jeg kan ikke fatte en eneste unnskyldning som gjør dette greit, eller som kan forklare. Men jeg må jo innrømme at jeg blir helt forvirret fordi jeg vil ha en forklaring, jeg forstår ikke denne saken. Du sier at han kan ikke ha følt det samme som meg, og at det ikke var så fint for ham som for meg, og jeg tror deg på det, for hvis det var det, så kan han ikke ha snakket sånn. Men samtidig, det passer ikke til hvordan han var, at han ikke kan ha ønsket like mye fra relasjonen. Jeg skriver litt ting han sa, ikke fordi jeg unnskylder, men fordi disse tingene gjør meg så vilt forvirra, hvorfor ... jeg skjønner bare ikke hvorfor NOE menneske skulle uttrykke disse tingene hvis det bare var piss. Hvis han har jugd om alt dette, da er jo han ... nærmest psykopat?

Han ville møte familien min, og vennene mine, ganske tidlig, for som han sa, vi skulle jo vare, så hvorfor ikke møte dem før heller enn senere. Han ymtet frempå om fremtiden når vi skulle bo sammen, og noen ganger snakket han som at "når han kom til å bo i min by". Han delte ting som han aldri har delt med noen andre, og dette klarer jeg ikke å tro at han kan ha løyet om, for det var tydelig at det var vanskelig å si, og noe han skammet seg over, og som var vanskelig. Han viste overraskelse over hvor nære vi kunne være, og hvilke ting vi kunne dele, og til tross for å ha vært i et langvarig forhold før, så hadde han aldri delt slike ting med eksen sin. "Jeg føler meg så nær deg." Det er mulig det var løgn, men hvis det er det, så er jeg sosialt evneveik. Han var så naken og sårbar da han sa det. Han sa, lenge før jeg, og flau, fordi han var redd fordi det gjorde ham sårbar, at han ville ha meg "for alltid". Vi drømte sammen, om hva vi skulle gjøre i fremtiden, og ja, uten å dele mer nå, han var pådriver for det. Hvorfor ville han gjort disse tingene om de ikke var sanne. Ikke fordi jeg klamrer meg til et håp om at han egentlig elsker meg eller whatnot, men bare fordi jeg er så sykt forvirret av situasjonen. Den gir ikke mening for meg. Både at hvordan kan man lyge om sånt, og hvis det ikke er løgn, hvordan kan han si slike ting om meg i ettertid!?

Beklager det ble langt. Er bare en del forvirring nå. 
Jeg var så sykt krenket og såret her om dagen da jeg fant det ut, fikk skikkelig gråtebyge (  ), nå er jeg mer, ja, at det er bare virkelig over. Men jeg ville legge denne boken/kapittelet dødt, samtidig som jeg ser på det som noe positivt. Min kjærlighet var jo alltid ekte. Jeg er på en måte over ham, men fremdeles er det mye forvirring, og jeg har ikke helt klart å legge dét bak meg. 

Takk igjen for at du gadd å svare meg. 

Hilsen forvirret TS

Anonymkode: 16052...2b5

[AnonymBruker]

Ingen "diagnoser" eller lidelser eller problemer forsvarer slik oppførsel! INGEN!! Han er en tvers igjennom drittsekk. Uansett hvor vondt eller fælt han har det med alle problemene og issuesene sine. Ingen har rett til å være fæl med andre, bare fordi de har det fælt selv eller fordi de "alltid har vært slik". Hvis han ikke klarer å behandle folk skikkelig, hvis han ikke "kan noe for det", så får han holde seg for seg selv. Vær glad du er kvitt han!

Anonymkode: 81d96...56c

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen "diagnoser" eller lidelser eller problemer forsvarer slik oppførsel! INGEN!! Han er en tvers igjennom drittsekk. Uansett hvor vondt eller fælt han har det med alle problemene og issuesene sine. Ingen har rett til å være fæl med andre, bare fordi de har det fælt selv eller fordi de "alltid har vært slik". Hvis han ikke klarer å behandle folk skikkelig, hvis han ikke "kan noe for det", så får han holde seg for seg selv. Vær glad du er kvitt han!

Anonymkode: 81d96...56c

Takk for svar og innspill! 

Jeg tenker vel litt det du sier at det er kanskje bra at det ble over, for hvis han kan rettferdiggjøre overfor seg selv å være på denne måten, hvem er han egentlig da? Er han da den mannen jeg har hatt så sterke følelser for? Han er jo ikke det. Jeg vil ikke ta vekk fra de gode sidene ved ham, men jeg må innse at disse negative sidene er nokså ille. Likevel ønsker jeg ham alt godt, og at han skal klare å jobbe med seg selv slik at han ikke trenger å være ensom for alltid. 

Du sier at han er fæl med andre, hva er det fælt han har gjort? (Jeg er ikke uenig, jeg bare trenger å lese at andre ser det jeg ser.) 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

[AnonymBruker]

Wow, dette var en interessant tråd.

Snakket med kjæresten min og noen kompiser av ham om disse jentene som nekter å gi typen noe tid for seg selv og går av skaftet hvis han ikke svarer i løpet av ti minutter. Så da jeg så overskriften trodde jeg at du var en sånn en. Det er du åpenbart ikke.

Mange menn er i sånne forhold, hvor de bare kan være halvveis med på ting fordi de samtidig må sitte på telefonen og oppdatere kjæresten om alt de gjør. Så han driter seg ut når han kaller deg en gal stalker. Kompisene hans sier det kanskje ikke direkte til ham, men de himler sikkert med øynene bak ryggen hans. Håper det kan være en fattig trøst.

Anonymkode: 2303f...ad0

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Wow, dette var en interessant tråd.

Snakket med kjæresten min og noen kompiser av ham om disse jentene som nekter å gi typen noe tid for seg selv og går av skaftet hvis han ikke svarer i løpet av ti minutter. Så da jeg så overskriften trodde jeg at du var en sånn en. Det er du åpenbart ikke.

Mange menn er i sånne forhold, hvor de bare kan være halvveis med på ting fordi de samtidig må sitte på telefonen og oppdatere kjæresten om alt de gjør. Så han driter seg ut når han kaller deg en gal stalker. Kompisene hans sier det kanskje ikke direkte til ham, men de himler sikkert med øynene bak ryggen hans. Håper det kan være en fattig trøst.

Anonymkode: 2303f...ad0

Haha!
Takk for oppmuntringen.  

Jeg er ikke og har ikke vært sånn som trenger oppdatering hele tiden, jeg vil jo at den jeg er sammen med, og jeg også for den del, skal ha muligheten til å være til stede der man er, i stedet for å sitte klistra til en telefon. Det som fikk ham til å si at jeg var crazy tror jeg var det at jeg dro til ham for å finne ut hva som skjedde, at jeg møtte opp uten å si fra. Eller ... på dette tidspunktet, hva vet jeg egentlig om hva som var grunnen. 

Det som er er at kompisene hans vet jo heller ikke hvem jeg er, så de tror jo sikkert på ham. Kanskje det jeg skal holde fast i er at de som kjenner meg vet hvem jeg er, og jeg vet hvem jeg er, så hva har det å si for meg hva han egentlig sier og ikke sier... Det er bare så vondt at, ja, hvordan kan han finne på å si noe som jeg føler passer så lite. Jeg tenker litt på hvor dum har JEG vært som har trodd så godt om ham? men jeg tror jeg kommer til at det er ikke rart at jeg har trodd godt om ham utifra de sidene jeg har sett. Man kan ikke gå rundt og mistro mennesker SÅ mye, at man tror at alt de viser og sier er løgn. 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han viste overraskelse over hvor nære vi kunne være, og hvilke ting vi kunne dele, og til tross for å ha vært i et langvarig forhold før, så hadde han aldri delt slike ting med eksen sin. "Jeg føler meg så nær deg." Det er mulig det var løgn, men hvis det er det, så er jeg sosialt evneveik.

Anonymkode: 16052...2b5

Har datet mange menn i løpet av årene mine som singel, en ting jeg har lagt merke til, er at alle jeg har truffet på som har sagt N.ø.y.a.k.t.i.g disse ordene, og lignende, har noe skurr ved seg i relasjoner. Prøv selv fremover nå som singel å se om du legger merke til det samme, jeg kan umulig være den eneste. Umulig.

Har møtt menn som har vært i dårlige forhold tidligere, men mange av dem sier at det var dårlige omstendigheter, ikke at man ikke åpnet seg for hverandre (langvarige). De korte forholdene nevnes jo nesten ikke sådan. Så har du de som sier nøyaktig den setningen der..(!).. "Gjorde aldri slike ting med eksen min/sa aldri slikt til eksen min/følte aldri slikt med eksen min"..helt uten at du har spurt engang. = Alltid noe skurrende.

 

Bare et luftig tips  

 

Anonymkode: cf0ec...fc7

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har datet mange menn i løpet av årene mine som singel, en ting jeg har lagt merke til, er at alle jeg har truffet på som har sagt N.ø.y.a.k.t.i.g disse ordene, og lignende, har noe skurr ved seg i relasjoner. Prøv selv fremover nå som singel å se om du legger merke til det samme, jeg kan umulig være den eneste. Umulig.

Har møtt menn som har vært i dårlige forhold tidligere, men mange av dem sier at det var dårlige omstendigheter, ikke at man ikke åpnet seg for hverandre (langvarige). De korte forholdene nevnes jo nesten ikke sådan. Så har du de som sier nøyaktig den setningen der..(!).. "Gjorde aldri slike ting med eksen min/sa aldri slikt til eksen min/følte aldri slikt med eksen min"..helt uten at du har spurt engang. = Alltid noe skurrende.

 

Bare et luftig tips  

 

Anonymkode: cf0ec...fc7

Hm, jeg tror nok at det sier noe om at han har noe skurr ved seg i relasjoner, eller for det tror jeg han har. Men jeg tror kanskje ikke at det var helt sånn som du tenker her. Men jeg skal tenke på det fremover. 

Det jeg mener er at jeg tror ikke det var et kalkulert grep av ham. Han sa ikke sånn i begynnelsen, det var vel heller mot slutten han sa det, kanskje ganske like før det ble sånn det ble. Jeg er en frosk hvis han ikke var ærlig da han sa det. Men seriøst, hvis jeg tok feil på det der så vet jeg ikke hva som er opp eller ned.  Så jeg klarer ikke å fatte at det kan være noe han sier til "alle", han er ikke en player og har ved siden av de langvarige forholdene ikke holdt på med noen særlige. Vanskelig for å åpne opp for enten venner eller kjærester. Men så igjen, det er jo en liten mulighet for at jeg har tatt feil av alt. 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen? Min kjæreste trengte mye tid for seg selv (mer enn meg) i alle fall de første 6 mnd av forholdet, rett og slett fordi han hadde vært singel lenge og var vandt med mye alenetid. Kan noe slikt være tilfellet her også? I så fall tilpasser man seg gjerne hverandre etterhvert  Skjønner at du synes det er vanskelig!

Anonymkode: b818b...c2d

[AnonymBruker]

Hvordan har det gått med deg, trådstarter?  

Anonymkode: 1db94...ef0

[Menchit]

På 26.6.2016 den 20.09, AnonymBruker skrev:

Takk for støtten. 

Denne siste informasjonen var litt som et slag i magen fra klar himmel. Jeg har på en måte prøvd å legge meg på linja at vi delte noe sikkelig fint, og at jeg vet med meg selv at følelsene jeg hadde i det minste var ekte, men å høre dette fikk meg til å føle meg så utrolig dum, som at jeg må ha tatt feil av hele mannen. Jeg tror det er noe sant i det du sier at han har problemer med seg selv, og kanskje derfor skylder det på meg. Eller får meg til å høres ut som at jeg var årsaken til at det ikke fungerte. Jeg har lyst til å si at det er greia her, men jeg er redd for at det blir, ja at jeg gjør det samme. At jeg bare skylder på ham. Det er det som frustrerer meg med saken nå, jeg begynner nesten å tvile på min egen dømmekraft. For den er så forvirrende, jeg skulle så gjerne bare hatt noen svar. For min egen del. 

Men enig, det er jo helt fælt å si noe sånt om eksen, synes jeg. 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

Følelsene dine har fremdeles vært ekte. Ingenting han sier eller gjør kan forandre på det.

Jeg har opplevd omtrent det samme, og vet godt hvor vondt det er. Jeg begynte også å tvile på meg selv. Det som hjalp meg var å forstå at min opplevelse var nettopp min opplevelse. Og den var ekte, for meg. Jeg visste at jeg ihvertfall hadde vært tro mot meg selv. Og siden jeg ikke kunne gjøre noe som helst med hvordan han verken tenkte eller handlet i ettertid konsentrerte jeg meg kun om meg selv. Det er vanskelig i begynnelsen, men om du klarer å la være å spekulere i hvorfor han gjorde hva han gjorde så tror jeg det går mye fortere over. Fakta er dessverre at det som skjedde.

Du har makt til å bestemme hvordan du skal ha det nå. Du føler det du følte, det er dine følelser, du som eier dem, og du som kan endre dem. Ingenting han gjør eller sier kan forandre det.

Heier på deg 😘

[AnonymBruker]

TS her! 

Jeg vet ikke hva som kom over meg i natt som gjorde at jeg søkte frem denne tråden, og begynte å lese litt i stedet for å legge meg for å være våken til jobb i morgen. Først tenkte jeg at det er jo interessant, kanskje noen har svart noe, men så gikk jeg tilbake og leste en god del av det jeg har skrevet, og litt etter litt begynte det plutselig å gjøre vondt et sted inni meg igjen. Jeg som knapt tenker på ham lenger (heldigvis) og trodde jeg var helt over det, og så gjør det likevel vondt? Hvorfor det egentlig?

Jeg tenker det kan ha å gjøre med at selv om jeg er over ham, og er takknemlig for at det ble slutt når det ble slutt, for for å være ærlig så var det jo ikke bra for meg å være sammen med denne personen som ikke var sannferdig om nesten noe som helst til meg, så minner denne tråden meg ikke om at jeg savner ham og at det er vondt på grunn av det, men det minner meg om hvor jævlig vondt å bli behandlet så dårlig var. Kjenner det verker liksom litt i brystet av å tenke på det. 

Det var også skremmende å lese hvor nærtagende, krevende og sliten jeg var utifra innleggene mine. Jeg blir minnet på den ene episoden da jeg stod på trappa hans og ringte på og han bare lot være å åpne. Jeg tror jeg aldri har følt meg verre enn det. Men jeg orker ikke tenke på det! Ikke fordi jeg ikke er over ham, men fordi selv om jeg er over ham er det vanskelig å være over en slik situasjon. Og jeg skal faktisk på jobb i morgen, og trenger å sove. Kanskje jeg skriver en liten oppdatering i morgen, hvis noen som deltok i tråden fremdeles er her, og lurer på hvordan ting gikk. Jeg lurer ofte på hvordan det har gått med TS i ulike tråder jeg har fulgt og bidratt i. 

Jeg innrømmer det, jeg angrer på at jeg tok den frem igjen. Hadde aldri trodd at smerten fra denne opplevelsen skulle ligge så latent i meg fremdeles. Jeg kjenner meg faktisk kvalm. Men jeg skal ta til meg et av rådene som jeg fikk den gangen, sette min egen helse og velvære først, ta hensyn til meg selv og være god mot meg selv. Så jeg legger denne bort, drikker en kopp te og tenker på noe fint før jeg sovner. God natt fine KG, som er en hjelp i nøden! 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

[AnonymBruker]

På 4/28/2016 den 9.20, AnonymBruker skrev:

Kjæresten min sliter med et eller annet, men jeg aner virkelig ikke hva. Han har distansert seg de siste dagene, og jeg oppnår ikke kontakt. Selv synes jeg det beste hadde vært hvis han sa hva problemet er slik at jeg ikke trenger å bekymre meg og spekulere i at det kan være alt mulig. Det hadde vært min måte å håndtere det, og en måte jeg hadde vært trygg med hvis han hadde brukt. Jeg tenker at vi må snakke om dette, hvordan vi kan gi hverandre rom når det trengs, uten at noen blir utrygge. Men det kan jeg liksom ikke ta nå.

Jeg sliter nå med bekymring for ham, og en del usikkerhet om det rett og slett kan være meg det handler om. Men jeg prøver å stole på ham, og ingenting bortsett fra denne distanseringen tilsier at han skulle ha mistet følelsene. Jeg vil ikke være den kjæresten som skriker opp om "vil du ikke ha meg mer" hele tiden, selv om det kanskje (det er) er det jeg er redd for. Hvis det er det så får jeg vite det før eller siden. Jeg kjenner bare på en uro av å ikke vite hva som foregår. Kanskje det handler om kontroll? Man liker å ha styr på det som påvirker livet ens.

Jeg savner ham, men kjenner jeg distanserer meg litt fra den følelsen selv. Hvis nå det handler om meg, liksom.

Dette ble langt! Problemet er altså at jeg kjenner sånn på at det er vanskelig å ikke ta kontakt. Jeg vil bare sende en melding, eller ringe. Men jeg tror ikke det kommer til å hjelpe, heller motsatt. Jeg tror det beste er å avvente, og la ham komme til meg når han er klar, høres det ut som det beste?

Men hva kan jeg gjøre for å ikke tenke på å sende den meldingen hele tiden, for å ikke plutselig sende en. Skulle vært mulig å ta en lås på akkurat det! Jeg trenger virkelig råd, også for hvordan komme meg igjennom de neste dagene uten å ha formye uro og plagsomme tanker. Jeg vet: bare ikke tenk på det. Men det er ikke så enkelt for meg.

Hilsen sliten TS.

Anonymkode: 16052...2b5

Ååå for en søt kjæreste du er. Skulle ønske jeg hadde en slik som deg.

Er du sikker på at han sliter med noe eller bare rett og slett vil ha litt space?

Vist han sliter med noe tror jeg dessverre det er forholdet. Hadde det vært noe annet så hadde han nok delt det med deg

Det du kan gjør er å vente 1-2 dager til så besøke ham. Da hadde jeg nlitt glad ivertfall uansett om jeg i starten ville være ifred eller ikke.

Hilsen mann

Anonymkode: c8fbe...7fc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ååå for en søt kjæreste du er. Skulle ønske jeg hadde en slik som deg.

Er du sikker på at han sliter med noe eller bare rett og slett vil ha litt space?

Vist han sliter med noe tror jeg dessverre det er forholdet. Hadde det vært noe annet så hadde han nok delt det med deg

Det du kan gjør er å vente 1-2 dager til så besøke ham. Da hadde jeg nlitt glad ivertfall uansett om jeg i starten ville være ifred eller ikke.

Hilsen mann

Anonymkode: c8fbe...7fc

Haha! Les svaret før dette.  

Jeg klarte selvsagt ikke å være god mot meg selv og holde meg til det å ta hensyn til meg selv, med den koppen med te, og fortsatte å lese litt til. Kom til pollenspøken og greier, så sinte dere ble, og jeg skjønner det himla godt, men når jeg tenker tilbake på hvor flau og skamfull jeg følte meg pga det som egentlig hadde skjedd skjønner jeg at jeg kom med en sånn tåpelig, upassende spøk i det tilfellet. Men NÅ, nå lover jeg meg selv å slutte å være destruktiv med å lese slike kjipe greier igjen midt på natten. 

Og du kjære mann her over, jeg kan gjerne bli en søt kjæreste en gang i fremtiden, men da skal det være med noen som deler problemene sine med meg, og som ikke unnviker og lar meg sitt med en uro. Jeg har mye å gi, så satser på at det engang blir noen som er glad for å ha meg.

TS

Anonymkode: 16052...2b5

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Haha! Les svaret før dette.  

Jeg klarte selvsagt ikke å være god mot meg selv og holde meg til det å ta hensyn til meg selv, med den koppen med te, og fortsatte å lese litt til. Kom til pollenspøken og greier, så sinte dere ble, og jeg skjønner det himla godt, men når jeg tenker tilbake på hvor flau og skamfull jeg følte meg pga det som egentlig hadde skjedd skjønner jeg at jeg kom med en sånn tåpelig, upassende spøk i det tilfellet. Men NÅ, nå lover jeg meg selv å slutte å være destruktiv med å lese slike kjipe greier igjen midt på natten. 

Og du kjære mann her over, jeg kan gjerne bli en søt kjæreste en gang i fremtiden, men da skal det være med noen som deler problemene sine med meg, og som ikke unnviker og lar meg sitt med en uro. Jeg har mye å gi, så satser på at det engang blir noen som er glad for å ha meg.

TS

Anonymkode: 16052...2b5

Hva skjedde med kjæresten din da? Fikk det ikke med meg hva dom var problemet ...og hvor gammel er du?

Anonymkode: c8fbe...7fc

[AnonymBruker]

Jeg har sitti å lese side opp, og side ned i denne tråden siden i går. For en vond opplevelse, ts!

Men du handlet helt riktig her syns jeg, du fortjente det ikke. Og jeg syns ikke det hadde vært crazy av deg å troppe opp på døren hans tidligere enn du gjorde, du var kjæresten Hans, og fortjener selvfølgelig et svar! Alle kan trenge alenetid, men da sier man i fra, ellers får man ta konsekvensene av det, som da er mas/meldinger/at noen dukker opp å lurer på om alt er bra. Noe annet ville vårt unaturlig.

At du fremdeles får vondt i deg når du leser denne tråden, og det du har svart, er ikke rart. Du får jo revet opp følelser. Og det handler ikke om at du ikke er over han, men selvfølgelig er det fremdeles vondt å gå bakover i tid, å føle på de følelsene du kjente, når du sto i situasjonen. Jeg kan fremdeles få vondt inni meg når jeg kjenner på den følelsen jeg hadde, når jeg sto der, å fikk beskjed av han jeg hadde vært med i nesten et år om å dra hjem, fordi han hadde truffet en annen. Det var et slag i trynet, og en helt grusom opplevelse. Men jeg er over han. Fullstendig. Jeg har til og med ny kjæreste, som jeg har det veldig fint med. Men allikevel, kan jeg kjenne den dumpe følelsen inni meg, når jeg tenker på hvor vondt det var for meg å stå i den situasjonen. Det er ikke det samme som at jeg ikke er over han, ønsker meg tilbake til han, eller er glad for at det er slutt mellom oss.

Stor klem til deg ts.

Anonymkode: 7c869...538