Burde uføre få barn?

[AnonymBruker]

3 timer siden, Flair skrev:

En "vedtatt sannhet" i arbeidslivet, i alle fall i HR-verdenen og de deler av helsesektoren som arbeider med rehabilitering, er at et menneske må ha god balanse mellom 3 arenaer i livet sitt for å være såkalt lykkelige, motiverte og ytende over tid: Arbeid (å gjøre noe meningsfylt utenfor seg selv), nettverk (venner, fritidssysler og sosialt) og familieliv (og det helt personlige).

Mennesker som har store lekkasjer på en eller to av disse arenaene risikerer ofte å ikke bli foretrukket i ansettelsesprosesser. Jeg kjenner til tilfeller der mennesker som har vært meget dyktige i jobben sin, likevel ikke har fått ansettelse fordi de har altfor liten grad av liv utenfor jobben. Det høres kanskje inkonsekvent ut, men enhver arbeidsgiver som har litt erfaring, vet at disse menneskene mye raskere blir utbrente. Å mangle en eller to av disse arenaene er sykdomsfremkallende i seg selv.

I en uføretrygd-prosess blir restarbeidsevnen målt. Eller rest-kapasitet om man vil. Denne rest-kapasiteten er det som står igjen når det sykdommen tar, blir trukket ifra (umulig å sette nøyaktige tall på noe sånt så det blir jo en form for estimat).

Dersom dette mennesket skal kunne fortsette å prestere i en jobb over tid, må rest-arbeidsevnen / kapasiteten deles på disse tre arenaene: Jobb, nettverk og familieliv. Man kunne sagt at med 40% restkapasitet skal disse brukes i jobb - men da vil det ikke holde særlig lenge. Da er det ofte jobb som må vike, for det er grenser for hvor lite man kan ha av familieliv og sosialt, og samtidig opprettholde en arbeidskapasitet. I tillegg kommer kapasitet til personlig pleie, husarbeid og reise til og fra jobb. Vi er ikke skapt som roboter, selv om en del i denne tråden tenderer til å tro det.

I helsesystemet så har man, eller skal man i hvert fall ha, forståelse for dette. Man har innsett at et meningsfylt liv (alle tre arenaer) er nødvendig for å kunne opprettholde helsen, og at det å kreve at all restkapasitet brukes på jobb vil sende personen tilbake til sykesengen.

Derfor kan man se uføretrygdede gjøre ting som å ta seg en kaffe med en venn, dra på en ferietur og så videre. Heldigvis, for når de gjør dette, blir de lykkeligere mennesker, som greier å bidra mer til de rundt seg ved f.eks å være positive, gode samtalepartnere osv enn de kunne ellers. Og man burde ikke være misunnelige, for selv på den nødvendige sosial / fritidsarenaen greier de oftest bare en brøkdel av hva friske mennesker (du selv) greier.

At noen bruker restkapasitet på å få barn er i høyeste grad forståelig. Å dømme på dette blir bare for dumt. Å få barn kan gi innhold og mening til livet, og kan av og til, med tanke på at familieliv er en meningsgivende arena, øke den emosjonelle kapasiteten, om ikke den fysiske.

Når det er sagt så må jo den enkelte uføretrygdete vurdere sitt eget sykdomsbilde og situasjon. Et barn er krevende, og skal ikke være til for foreldrenes skyld. I noen tilfeller vil kapasiteten være så liten at konklusjonen blir å avstå. Mens for andre kan det være at de kan få det til. Uten at det samtidig tilsier at de heller burde vært i jobb, ovenstående tatt i betraktning.

 

Dette her er slike ting jeg savner i slike tråder, og debatter rundt uførhet. Det er så mange som har sterke meninger om dette, men ingen kunnskap om hva ytelsen uføretrygdet er, eller hva slags begrensinger folk som er uføre står ovenfor.

HI innlegg handler ikke om hvilke utfordringer uføre står ovenfor, står ikke noe om uførhet som går i arv, ikke om arvelige sykdommer e.l. HI handler om penger, og tar ikke høyde for det regelverket vi har i dag. Det er det som jeg er så drittlei. Folk som skal ha masse meninger om dette fordi de betaler skatt så da kan de mene masse, men ikke har satt seg inn i dette. Jeg mener at uføre er ikke svak gruppe, men en sårbar gruppe og de fortjener at man kan ta opp slike tema på en ordentlig måte. 

Jeg sier ikke at alle uføre burde få barn, men jeg sier heller ikke at alle uføre burde ikke få barn. Eller som i dette innlegget tar for seg. Unge uføre kvinner burde ikke få ha barn. Jeg syns ikke man skal ta fra noen retten til å få barn på feil grunnlag. Tilkalle barnevernet og ta i fra noen trygd burde være fordi de har gjort noe ulovlig. Kan ikke lover og regler ta de uføre så får moralpolitet ta de da.

Det er mange mennesker som har begrensninger. Hvis man har en krevende jobb, eller alene feks så er et en ekstra belastning og ikke alltid passer disse tingene med barn, men jeg mener ikke at man skal fra ta noen retten for å få barn bare på grunnlag at man er ufør. 

Har man det greit økonomisk, man er i et stabilt godt forhold, man har lyst på barn, det er ingenting som tilsier at graviditet feks forverrer helsetilstand osv. Så syns jeg at uføre skal få kunne ha barn på lik linje med folk som er alenemødre, folk med krevende jobber, folk som er medlemmer i sekt osv. 

Det er mange ting man kan diskutere vanskeligheten med uførhet, men det å ALLTID skal gå ned på et detaljgrunnlag for å si hva uføre kan og ikke kan gjøre er så belastende for de som er uføre. Kan man ikke heve diskusjonen. 

Anonymkode: 8b8aa...514

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Flair skrev:

Det fordrer jo at man har kompetanse og evner til denne typen jobb, og det er det ikke alle som har. Det er f.eks stor forskjell på å sitte i stilling som medfører lederansvar og reisevirksomhet, og å stå på gulvet og passe roboter hos en dekk-produsent. I den ene stillingen kan du få dekket mye av det sosiale behovet, mens den andre ikke gjør det.

Dette er kanskje et lite sidespor i denne tråden, men uten å avspore for mye: Det er jeg enig i, og en ansatt hos en dekkprodusent har som regel hverken autonomi eller prioriteringsmyndighet i egen jobb. Ting kommer på bånd og/eller følger en ganske så rutinert prosess. 

Men jeg er ikke enig i at det bare er ledere som har autonomi og en viss frihet i jobben, mange kunnskapsarbeidere har typisk dette. Ofte med stor arbeidsmengde, men til gjengjeld en viss frihet. 

Anonymkode: 558f0...ee4

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Flair skrev:

Mange er kanskje ikke det - mens andre er.

Jeg er enig i at barnet er den som til slutt bærer risikoen. Det er det jo i alle tilfeller der barn settes til verden. Forutsetninger forandrer seg hele tiden, de som har god økonomi og ordnede forhold i dag, kan rammes av konkurs, sykdom og oppløsning av hjemmet i morgen.

Spørsmålet i HI var om uføre burde gås etter i sømmene dersom de ble gravide fordi det kanskje indikerte en rest-arbeidsevne. Det var i grunn dette jeg prøvde å tilbakevise. En graviditet er på ingen måte ensbetydende med at man har kapasitet til å gå i jobb.

 

Joda, og som jeg skrev så vet man ikke hva livet bringer. Partneren kan gå bort i ulykker eller ved sykdom, man kan miste jobben eller man kan bli syk selv. Men poenget er at utgangspunktet likevel er mye bedre når du har to foreldre som står i (eller har evne og kapasitet til) å stå i jobb, og som er normalt ressurssterke. Ressurssterkhet handler også mye om evnen til å takle kriser og motgang, for jo bedre utgangspunkt - jo mer har man å gå på hvis det skulle skje noe gjennomgripende i livet. Det er ikke slik at man som ufør/med store helsebegrensninger er unntatt ennå flere store og negative livshendelser, som ufør står man ofte i en ennå mer sårbar posisjon med mindre å gå på om det skulle hende noe. Det å oppleve (mer) sykdom eller samlivsbrudd i en familie der en eller begge allerede er uføre vil således kunne få ennå større effekt på barn enn om foreldrene hadde hatt "full" kapasitet.

Faktisk er den reduserte evnen til å takle ytterligere forverring av livssituasjonen som helhet et problem for mange uføre/de med store helseplager, da mange har plager som medisinsk sett er et kronisk forløp i negativ retning. Det er kanskje dette som mange stiller spørsmålstegn ved, at noen som i stor grad har "brukt opp marginene i livet" velger å sette (flere) barn til verden. 

Anonymkode: 558f0...ee4

[AnonymBruker]

Jeg mener at uføre men også ledere eller andre som jobber mye og/eller er borte mye av tiden

ikke burde ha/få barn.

Skal man ha barn eller ikke må man sette sine sine behov tl side-og det å velge å ikke ha barn fordi man ser sine begrensninger og/eller at det er sjanse for at barnet får sykdom/dårlig barndom og sliter langt inn i voksen alder-

Fordi det handler hva som er best for ungen.kanskje det beste for ungen noen ganger er at den aldri har blitt født.

Anonymkode: b072e...530

[AnonymBruker]

Den 21.3.2016 at 2.41, puffy123 skrev:

Men, hvis de klarer den jobben et barn er (både psykisk og fysisk, hvorfor kan de da ikke klare å jobbe? Jeg skjønner at ikke alle klarer fulle dager og uker, men kanskje en 30-40% stilling?

Jeg synes debatten går i retning av hvem som er gode og dårlige foreldre, men jeg forstår HI slik at det er en debatt om hvordan uføreteygdede kan ta den jobben det er å eventuelt bære frem og senere oppdra et eller flere barn, men ikke er i stand til å delta i arbeidsmarkedet? Hvorfor er en jobb enklere enn den andre? 

Nå er det vel litt forskjell på om man synes det er en jobb å ha barn eller ikke. Jeg synes det er TI ganger hardere å ha valp/hund enn å ha barn, bare for å ta et eksempel. Jeg har aldri skjønt de som mener det er slitsomt å ha barn, for meg er det en berikelse av livet, og noe som gjør det verdt å leve. For meg som ufør så hadde jeg tatt livet av meg om jeg ikke hadde barn, for barnet og dets liv er det som gjør at jeg gleder meg til å våkne og ta fatt på en ny dag. Barnet er grunnen til at jeg pusher grensene mine, og belaster samfunnet minst mulig med min sykdom. 

Anonymkode: c32d2...38f

[Sweet77]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Joda, og som jeg skrev så vet man ikke hva livet bringer. Partneren kan gå bort i ulykker eller ved sykdom, man kan miste jobben eller man kan bli syk selv. Men poenget er at utgangspunktet likevel er mye bedre når du har to foreldre som står i (eller har evne og kapasitet til) å stå i jobb, og som er normalt ressurssterke. Ressurssterkhet handler også mye om evnen til å takle kriser og motgang, for jo bedre utgangspunkt - jo mer har man å gå på hvis det skulle skje noe gjennomgripende i livet. Det er ikke slik at man som ufør/med store helsebegrensninger er unntatt ennå flere store og negative livshendelser, som ufør står man ofte i en ennå mer sårbar posisjon med mindre å gå på om det skulle hende noe. Det å oppleve (mer) sykdom eller samlivsbrudd i en familie der en eller begge allerede er uføre vil således kunne få ennå større effekt på barn enn om foreldrene hadde hatt "full" kapasitet.

Faktisk er den reduserte evnen til å takle ytterligere forverring av livssituasjonen som helhet et problem for mange uføre/de med store helseplager, da mange har plager som medisinsk sett er et kronisk forløp i negativ retning. Det er kanskje dette som mange stiller spørsmålstegn ved, at noen som i stor grad har "brukt opp marginene i livet" velger å sette (flere) barn til verden. 

Anonymkode: 558f0...ee4

Kan de egentlig stille spørsmålstegn ved det? Hva er vitsen? Fordi (igjen):

For mange uføre vil det du sier være relevant, og for andre ikke. Og hvem av oss skal kunne peke ut hvem av de uføre det er relevant for eller ikke?

Jeg kan ikke i hvert fall - kan du?

 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er kanskje et lite sidespor i denne tråden, men uten å avspore for mye: Det er jeg enig i, og en ansatt hos en dekkprodusent har som regel hverken autonomi eller prioriteringsmyndighet i egen jobb. Ting kommer på bånd og/eller følger en ganske så rutinert prosess. 

Men jeg er ikke enig i at det bare er ledere som har autonomi og en viss frihet i jobben, mange kunnskapsarbeidere har typisk dette. Ofte med stor arbeidsmengde, men til gjengjeld en viss frihet. 

Anonymkode: 558f0...ee4

Det skrev jeg ikke heller. Hva jeg skrev var:

"Det er stor forskjell på f.eks stor forskjell på å sitte i stilling som medfører lederansvar..." osv. Hvis jeg skulle listet opp alle jobber med høy autonomi og frihet ville det tatt altfor mye plass gitt  og tilsvarende for de uten.

 

[AnonymBruker]

Den 14.3.2016 at 0.44, AnonymBruker skrev:

Nå mener jeg ikke de som ble uføre etter at de fikk barn, men de som allerede er uføre.

Jeg kan ikke forstå hvordan man kan være for syk til å jobbe, men frisk nok til å bære, føde, og ta seg av barn.

Burde uføre kvinner som med vilje blir gravide gått gjennom enda en utredning for å teste arbeidsevne? 

Hvis det er slik at en person ikke kan jobbe OG ta seg av barn samtidig, burde ikke denne personen valgt bort barn for å kunne bidra litt til samfunnet? Å få barn er ingen rett. Kan man ta seg av barn, kan man jobbe. Og kan man ikke gjøre begge deler,- da velger man bort barn. Man kan ikke bli forsørget av staten OG i tillegg få barn. Man bør i det minste kunne forsørge seg selv før man produserer nye mennesker.

Nav bude absolutt heve et mistenksomt bryn om en uføe plutselig venter barn. Det burde være auomatikk i at saken blir tatt frem igjen, og at personen må gjennom en ny vurdering. Og om helsa virkelig er for dårlg til å kunne jobbe, hvordan skal du klare å ta deg av et barn? 

Nav burde sende en beymringsmelding om de mistenker du er for dårlig til å være en god forelder. Men om du ikke er så dårlig, burde de slutte å utbetale uføretrygd iallefall.

Så egentlig kommer jeg frem til at barn og uføretrygd ikke passer sammen. 

Burde uføre få barn? Og burde i såfall nav gjennoppta utredning/vurdering så fort graviditetstest viser positiv? Er man frisk nok til å oppdra barn, ærlig talt, da kan man jobbe!

Anonymkode: 40868...c4f

Ja, som mange andre steder så har man som oftest et godt nettverk rundt seg som kan hjelpe til og bidra i hverdagen. Det man burde ta hensyn til er i hvilken grad man er syk og hvilken økonomi man har og tja, jeg må innrømme at jeg stusset litt på hun som fikk syv barn etter hun ble uføretrygdet. 

Anonymkode: 86682...9c6

[PeeWee]

Den 15.3.2016 at 1.01, ambivalentReaction skrev:

Jeg er sosiopat, så jeg mangler empati, forståelse og respekt for andres liv, jeg er likevel mer egnet som forelder enn noen som er arbeidsledig. 

Vil vel heller si at samfunnet hadde blitt mye bedre på sikt om alle sosiopater ble tvangssterilisert.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Flair skrev:

Kan de egentlig stille spørsmålstegn ved det? Hva er vitsen? Fordi (igjen):

For mange uføre vil det du sier være relevant, og for andre ikke. Og hvem av oss skal kunne peke ut hvem av de uføre det er relevant for eller ikke?

Jeg kan ikke i hvert fall - kan du?

 

Det skrev jeg ikke heller. Hva jeg skrev var:

"Det er stor forskjell på f.eks stor forskjell på å sitte i stilling som medfører lederansvar..." osv. Hvis jeg skulle listet opp alle jobber med høy autonomi og frihet ville det tatt altfor mye plass gitt  og tilsvarende for de uten.

 

Jeg stiller spørsmål om dette på gruppenivå, for som jeg skrev tidligere er ikke dette en debatt om at Ola Nordmann i oppgang 5 eller Kari i oppgang 6, som begge er uføretrygdede, ikke er egnet som foreldre. Poenget er med andre ord ikke å peke ut enkeltpersoner.

Men det vi vet fra medisinsk litteratur og statistiske sammenhenger er at en del (igjen på et gruppenivå) med større helseplager og som da gjerne er uføre har mindre å gå på enn de som er "fullt" operative hvis det skulle inntreffe større livshendelser i negativ retning. Man har rett og slett mindre totalkapasitet til å hanskes med slike hendelser. Man vet også at en del av helseplagene gjerne har et kronisk forløp med stor sannsynlighet for degradering av helsetilstand etter hvert som man blir eldre.

Med dette i mente er det på gruppenivå faktisk vanskelig å vite hvem som kommer til å greie seg fint som foreldre og hvem som ikke gjør det, og som tidligere nevnt er det også en del som overvurderer egen kapasitet i forkant av en graviditet, og det gjelder kanskje særlig uføre som mener de har tid og ork til dette siden de ikke jobber. Det kan gå bra, men ofte ikke, for samtidig er det mange som opplever store helsemessige konsekvenser dersom de overstiger kapasitetsnivået, og det kanskje bare litt.

Jeg vil også argumentere for at dette med kapasitet, som du så flott forklarte innledningsvis dreier seg om balanse mellom familie, nettverk og jobb, egentlig ikke er en statisk mengde kapasitet som nødvendigvis må finfordeles mellom livets arenaer. Det å mestre en eller to av disse til det fulle oppleves for mange som kapasitetsbyggende. Det å ta en utdannelse og/eller en krevende jobb samtidig som man vier noenlunde med tid til sitt sosiale nettverk bidrar til å bygge den kapasiteten man behøver for stifte familie senere i livet, om det er det man ønsker. Jo lengre man sjonglerer ulike baller i lufta med en tilstrekkelig mengde med suksess, jo bedre vil du bli på det, og jo bedre vil man være rustet til å stifte egen familie. De som opplever å bli uføretrygdet tidlig (nok) vil ofte gå glipp av denne muligheten til kapasitetsbygging, og derav har du noe av problemet når de bestemmer seg for å få sin egen familie. 

Anonymkode: 558f0...ee4

[AnonymBruker]

Den 15. mars 2016 at 1.01, ambivalentReaction skrev:

Jeg er sosiopat, så jeg mangler empati, forståelse og respekt for andres liv, jeg er likevel mer egnet som forelder enn noen som er arbeidsledig. 

Aldri

Anonymkode: 05a99...000

[puffy123]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det vel litt forskjell på om man synes det er en jobb å ha barn eller ikke. Jeg synes det er TI ganger hardere å ha valp/hund enn å ha barn, bare for å ta et eksempel. Jeg har aldri skjønt de som mener det er slitsomt å ha barn, for meg er det en berikelse av livet, og noe som gjør det verdt å leve. For meg som ufør så hadde jeg tatt livet av meg om jeg ikke hadde barn, for barnet og dets liv er det som gjør at jeg gleder meg til å våkne og ta fatt på en ny dag. Barnet er grunnen til at jeg pusher grensene mine, og belaster samfunnet minst mulig med min sykdom. 

Anonymkode: c32d2...38f

Hei! Takk for er godt svar. Jeg håper at jeg ikke har fornærmet deg på noen måte, ser at jeg litt bastant med det jeg skrev. Det jeg mente var at det krever jo endel psykisk og fysisk med barn (eksempelvis å lage mat, klesvask, dusj og stell av barnet, bleieskift, løft, barnegråt og et høyt tempo i hverdagen). Du trenger ikke å svare meg altså, men jeg er nysgjerrig på hvordan man klarer det hver eneste dag og ikke kan jobbe noe? Det er så vanskelig å uttrykke seg godt på Internett, jeg håper at jeg ikke virker frekk når jeg spør.

Hilsen meg :-)

 

 

Dette er ikke rettet til deg men generelt til alle i tråden:Jeg har en bekjent (tidligere venninne), som aldri har jobbet. Hun er uføretrygden på grunn av en skade hun fikk tidlig i ungdommen. Hun er nå 20-30 årene, og har fem hunder, to katter og tre hester. Hele dagen går med på å trene hunder, ri og ha det artig. Dette dokumenteres i sosiale medier jevnlig gjennom dagen. Hun har også to barn. Dette krever jo en enorm mengde energi - hvorfor kunne hun ikke jobbet? Ikke engang en helgestilling? Ikke noenting? Jeg har to jobber og full skolegang, sist jeg hadde to dager sammenhengende fri var sommeren for to år siden. Jeg tenker av og til at det er veldig urettferdig. Jeg skulle gjerne også brukt tiden min bare på det jeg liker, og ikke vært sliten døgnet rundt. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, puffy123 skrev:

Hei! Takk for er godt svar. Jeg håper at jeg ikke har fornærmet deg på noen måte, ser at jeg litt bastant med det jeg skrev. Det jeg mente var at det krever jo endel psykisk og fysisk med barn (eksempelvis å lage mat, klesvask, dusj og stell av barnet, bleieskift, løft, barnegråt og et høyt tempo i hverdagen). Du trenger ikke å svare meg altså, men jeg er nysgjerrig på hvordan man klarer det hver eneste dag og ikke kan jobbe noe? Det er så vanskelig å uttrykke seg godt på Internett, jeg håper at jeg ikke virker frekk når jeg spør.

Hilsen meg :-)

 

 

Dette er ikke rettet til deg men generelt til alle i tråden:Jeg har en bekjent (tidligere venninne), som aldri har jobbet. Hun er uføretrygden på grunn av en skade hun fikk tidlig i ungdommen. Hun er nå 20-30 årene, og har fem hunder, to katter og tre hester. Hele dagen går med på å trene hunder, ri og ha det artig. Dette dokumenteres i sosiale medier jevnlig gjennom dagen. Hun har også to barn. Dette krever jo en enorm mengde energi - hvorfor kunne hun ikke jobbet? Ikke engang en helgestilling? Ikke noenting? Jeg har to jobber og full skolegang, sist jeg hadde to dager sammenhengende fri var sommeren for to år siden. Jeg tenker av og til at det er veldig urettferdig. Jeg skulle gjerne også brukt tiden min bare på det jeg liker, og ikke vært sliten døgnet rundt. 

Det må du nesten spørre henne om. Vi vet ikke noe om hennes skade eller hverdag. Det at man poster fine bilder av seg selv på sosiale media sier vel ikke så mye om personen. Det er lett å fremstille og lyve på Facebook osv. Er du også helt sikker på at hun ikke jobber noe? Eller hva slags plager hun har?

Jeg kan skjønne at det kan virke som livet er urettferdig når det tikker inn bilder fra rideturen når man sitter på kontoret selv, men det er ikke så mye å hente å være misunnelig på andre. Jeg har en venninne (ser henne ikke så ofte lenger) som alltid postet bilder av seg selv på fest, og festlig lag. Det så ut som hun hadde det så koselig, og rundt seg med masse av venner. Jeg kjente misunnelsen bred seg når jeg hadde flyttet til en ny by for å studere der jeg ikke kjente så veldig mange. En dag reiste jeg hjem til der jeg kommer fra. Da fikk jeg vite at venninna med det flotte livet hadde et alkohol og rus-problem, og hadde vært innlagt både på sykehus og psykiatrisk. Jeg kan si at misunnelsen forsvant fort. Selv det ser ut som hun har det så flott er det ikke sikkert du vet hele sannheten.

Dette er ofte kjernen i mye av trygdehatet. Hvorfor skal det være noen som bare kan drive med aktivitetene sine, mens jeg må sitte her å jobbe. Det er fort å glemme at de har helsen sin de må stri med. Det er ikke alltid like synlig hva folk sliter med. Noen plager er skjult, og mange jobber hardt for å skjule dette for omgivelsene sine. Fordi man ikke vil belaste venner, barn, ektefelle, familie osv. Dessverre kan det se ut som at man ikke har problemer, men stort sett ved de som lever svært tett med uføre hva de sliter med. Jeg tenker at man må tenke at de å ha jobb, og det å være ufør er utrolig fint selv med kjedelige dager på jobb. Det kunne vært verre. Kanskje det hjelper å tenke når man ser naturbilder fra hesteryggen på Facebook at man kan være glad for man ikke har uhelbredelig kreft. Helsa er faktisk enormt viktig, og har du den i orden så har du faktisk en mye større verdi enn pengene fra NAV. 

Anonymkode: 8b8aa...514

[puffy123]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det må du nesten spørre henne om. Vi vet ikke noe om hennes skade eller hverdag. Det at man poster fine bilder av seg selv på sosiale media sier vel ikke så mye om personen. Det er lett å fremstille og lyve på Facebook osv. Er du også helt sikker på at hun ikke jobber noe? Eller hva slags plager hun har?

Jeg kan skjønne at det kan virke som livet er urettferdig når det tikker inn bilder fra rideturen når man sitter på kontoret selv, men det er ikke så mye å hente å være misunnelig på andre. Jeg har en venninne (ser henne ikke så ofte lenger) som alltid postet bilder av seg selv på fest, og festlig lag. Det så ut som hun hadde det så koselig, og rundt seg med masse av venner. Jeg kjente misunnelsen bred seg når jeg hadde flyttet til en ny by for å studere der jeg ikke kjente så veldig mange. En dag reiste jeg hjem til der jeg kommer fra. Da fikk jeg vite at venninna med det flotte livet hadde et alkohol og rus-problem, og hadde vært innlagt både på sykehus og psykiatrisk. Jeg kan si at misunnelsen forsvant fort. Selv det ser ut som hun har det så flott er det ikke sikkert du vet hele sannheten.

Dette er ofte kjernen i mye av trygdehatet. Hvorfor skal det være noen som bare kan drive med aktivitetene sine, mens jeg må sitte her å jobbe. Det er fort å glemme at de har helsen sin de må stri med. Det er ikke alltid like synlig hva folk sliter med. Noen plager er skjult, og mange jobber hardt for å skjule dette for omgivelsene sine. Fordi man ikke vil belaste venner, barn, ektefelle, familie osv. Dessverre kan det se ut som at man ikke har problemer, men stort sett ved de som lever svært tett med uføre hva de sliter med. Jeg tenker at man må tenke at de å ha jobb, og det å være ufør er utrolig fint selv med kjedelige dager på jobb. Det kunne vært verre. Kanskje det hjelper å tenke når man ser naturbilder fra hesteryggen på Facebook at man kan være glad for man ikke har uhelbredelig kreft. Helsa er faktisk enormt viktig, og har du den i orden så har du faktisk en mye større verdi enn pengene fra NAV. 

Anonymkode: 8b8aa...514

Takk for svar :-) Nå kjenner jeg henne såpass at jeg er på besøk og det bak fasaden man presenterer på Facebook. Tja, hun var kanskje et dårlig eksempel da hun bevist nekter å jobbe fordi "hun ikke er like dum som alle oss andre"..  Hun sier at en lege engang sa til henne at hun ikke kan gå...... Det er til å le av, det gir jo ingen mening. Til NAV sier hun at det gjelder henne psykiske helse, og ingenting annet enn penger og å få være i fred fra "offentlig mas" hjelper.. 

 

Jeg er helt enig i det du skriver om trygdehat og misunnelse. Jeg er straks ferdig utdannet sosionom, sitter faktisk nå å skriver bacheloroppgsve om hvordan unge uføretrygdede opplever skam og møter stigma fra samfunnet. Spennende å lese det du skriver :-)

 

 

Edit: Jeg ville selv aldri byttet ut jobb med uføretrygd, og jeg er takknemlig hver dag for at jeg ikke er i en slik situasjon. Og jeg regner med at de aller aller fleste som har uføretrygd  ønsker seg ut av situasjonen, men gjør det beste ut av den!  

Endret 23. mars 2016 av puffy123

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke lest hele tråden, bare de aller første innleggene.

Hadde jeg endt opp som ufør en dag og noen hadde fortalt meg at jeg ikke fikk lov til å få barn... Da hadde du tatt ifra meg den eneste grunnen til at jeg lever. Jeg tror det er flere som føler det sånn, at barn er meningen med livet. Å lage en ekstra generasjon på slektstreet, skape det som i mine øyne vil være det perfekte, mest vakre mennesket på hele jordkloden... Se de starte fra en liten spire i magen, til slutt å ende opp som et voksent menneske med sine egne barn en dag... Det vil du ta ifra meg, fordi jeg ikke er frisk nok til å jobbe? Da hadde jeg avsluttet livet mitt, for da hadde det ikke vært noen vits å fortsette.

Så ja, uføre burde få lov til å få barn på lik linje som alle andre. Du kan ikke bestemme over deres liv og ønsker. Iallefall ikke når det gjelder det å få barn, som er 100% integrert i vårt overlevelsesinstinkt.

Anonymkode: dc20d...a6d

[AnonymBruker]

Nja, da virker det hvert fall ikke som hun fikk uføretrygd fordi hun var skadet, men psykiske ting. Det at penger hjelpe på psykiske lidelser har jeg ikke hørt før   Altså det kan sikkert være bra for hodet å ikke ha økonomiske problemer, men jeg tror ikke NAV kan gi trygd fordi man vil ha penger, og fordi en lege har sagt man er lam når man helt klart ikke er det. Høres bare merkelig ut, men så vet jeg ikke så mye mer enn det du har skrevet 

Interessant tema til bacheloroppgave. Jeg har prøvd lenge å si til folk på "begge" sider man trenger flere nyanser. Man skal ikke utnytte systemet, men så skal man ikke bare anta at folk utnytter fordi de ikke ser plagene man har. 

Nå er også det å få uføretrygd mye strengere enn det var før. Nå er det ikke uvanlig at det går årevis før man får det. Det gjør at det blir vanskeligere å utnytte systemet, og da syns jeg det er på tide å avlive de mytene om at du bare kan få trygd hvis du ikke gidder å jobbe.

Anonymkode: 8b8aa...514

[puffy123]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nja, da virker det hvert fall ikke som hun fikk uføretrygd fordi hun var skadet, men psykiske ting. Det at penger hjelpe på psykiske lidelser har jeg ikke hørt før   Altså det kan sikkert være bra for hodet å ikke ha økonomiske problemer, men jeg tror ikke NAV kan gi trygd fordi man vil ha penger, og fordi en lege har sagt man er lam når man helt klart ikke er det. Høres bare merkelig ut, men så vet jeg ikke så mye mer enn det du har skrevet 

Interessant tema til bacheloroppgave. Jeg har prøvd lenge å si til folk på "begge" sider man trenger flere nyanser. Man skal ikke utnytte systemet, men så skal man ikke bare anta at folk utnytter fordi de ikke ser plagene man har. 

Nå er også det å få uføretrygd mye strengere enn det var før. Nå er det ikke uvanlig at det går årevis før man får det. Det gjør at det blir vanskeligere å utnytte systemet, og da syns jeg det er på tide å avlive de mytene om at du bare kan få trygd hvis du ikke gidder å jobbe.

Anonymkode: 8b8aa...514

Haha, ja det er en spesiell sak! Jeg kan ikke fatte og begripe hvilke grunnlag hun har for å få uføretrygd. Det er så kjipt at et fåtall enkelte ødelegger for de aller fleste.

 

Det er et veldig spennende tema å jobbe med! Jeg er helt i startgropa av oppgaven, men gleder meg til å se hva jeg lærer underveis!  

[DelvisPresley]

Uføre har iallefall tid til barna, kanskje i motsetning til karrieremennesker..

[puffy123]

5 minutter siden, gutt_86 skrev:

Uføre har iallefall tid til barna, kanskje i motsetning til karrieremennesker..

Absolutt et godt poeng!  men det er avhengig av at familien får god nok støtte, slik at barnet får være barn, helt uten ansvar for foreldrene og deres helse. 

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Nå har jeg ikke lest hele tråden, bare de aller første innleggene.

Hadde jeg endt opp som ufør en dag og noen hadde fortalt meg at jeg ikke fikk lov til å få barn... Da hadde du tatt ifra meg den eneste grunnen til at jeg lever. Jeg tror det er flere som føler det sånn, at barn er meningen med livet. Å lage en ekstra generasjon på slektstreet, skape det som i mine øyne vil være det perfekte, mest vakre mennesket på hele jordkloden... Se de starte fra en liten spire i magen, til slutt å ende opp som et voksent menneske med sine egne barn en dag... Det vil du ta ifra meg, fordi jeg ikke er frisk nok til å jobbe? Da hadde jeg avsluttet livet mitt, for da hadde det ikke vært noen vits å fortsette.

Så ja, uføre burde få lov til å få barn på lik linje som alle andre. Du kan ikke bestemme over deres liv og ønsker. Iallefall ikke når det gjelder det å få barn, som er 100% integrert i vårt overlevelsesinstinkt.

Anonymkode: dc20d...a6d

Så hvis du blir skikkelig syk, og da mener jeg skikkelig,spykisk/fyskisk kanskje til og med at sykdommen er arvelig,

hadde du virkelig vært så egoistisk og kun tenkt på ditt behov om å få barn og ikke på hva behovet til det barnet skal være?

Det er det inntrykket jeg har av folk om de så er uføre eller ikke. Det  meg meg meg og ikke tenker på hva som er best for barnet i det lange løp-som da Noen Ganger er faktisk ikke burde å bli født.

Det barnet som taper på det-gjennom hele barndommen og i voksen alder-og det skulle jeg ønske det flere kvinner tenker på.

om de så er uføre, de som er spykisk/fyskisk syk,men likevel jobber- de som har lederstilling som gjør at de er borte mye  osv

 

Anonymkode: b072e...530

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så hvis du blir skikkelig syk, og da mener jeg skikkelig,spykisk/fyskisk kanskje til og med at sykdommen er arvelig,

hadde du virkelig vært så egoistisk og kun tenkt på ditt behov om å få barn og ikke på hva behovet til det barnet skal være?

Det er det inntrykket jeg har av folk om de så er uføre eller ikke. Det  meg meg meg og ikke tenker på hva som er best for barnet i det lange løp-som da Noen Ganger er faktisk ikke burde å bli født.

Det barnet som taper på det-gjennom hele barndommen og i voksen alder-og det skulle jeg ønske det flere kvinner tenker på.

om de så er uføre, de som er spykisk/fyskisk syk,men likevel jobber- de som har lederstilling som gjør at de er borte mye  osv

 

Anonymkode: b072e...530

Psykisk. Ikke spykisk. 

Anonymkode: 11cfb...6cb