Burde uføre få barn?

[Gjest Badebuksa]

9 minutter siden, makkapakka skrev:

et barn klarer seg ikke selv, det er mye å følge opp i forhold til selv barnet

så kommer alt av aktiviteter og ikke minst alt  av dugnad overfor barnehage og skole som foreldrene må stille opp på. 

Klarer du ovennevnte klarer du å ha en jobb også

Det er klart det er mye jobb med unger, men ofte må man være to for å lage et barn. Så lenge forholdet er stabilt bør det gå bra. Og man bør, som ufør, ha et stort nettverk rundt seg i tilfelle partneren stikker av. Noe vi jo vet kan skje, med alle. 

[Gjest supernova_87]

1 minutt siden, cheshirecat skrev:

Når man sier "det er ikke en menneskerett å få barn" er det mer "a figure of speach".. Poenget er at ikke alle er istand til å ta vare på et barn. Om du bor på gata, proatituerer deg for dop og ligger rusa mesteparten av dagen kan du fortsatt få en baby så lenge du unslipper "storebror staten" sine øyne. Men er det rettferdig ovenfor barnet?? Mange voksne er IDIOTER. Noen av disse idiotene får plutselig for seg at de vil ha barn. Men de er åpenlyst ikke i stand til å ta vare på dem. Det er ikke snakk om koselige barnebursdager og familieselskap, men foreldre som neglisjerer barnet sitt fordi de har overhodet ikke forståelse for hva det vil si å ta vare på en baby.. I DEN forstand sier man "det er ikke en menneskerett å få barn". - jeg har barn. Jeg anser ikke det som en "rettighet" jeg har, men en ÆRE jeg nyter. det kreves av meg at jeg er istand til å forsørge barna mine. Ha økonomi til å dekke varme klær, tak over hodet, mat på bordet. Stabilitet. Det kreves av meg at jeg må være hjemme mesteparten av tiden, hente, kjøre, pusse tenner, trøste, lese lekser, klemme, kose, sette grenser og oppdra. Svikter jeg er jeg ikke æren verdig! 

Dette skjønner jeg, og er jeg helt enig med. Samtidig som man skal kunne få barn, så er det, som du sier, en forutsetning at man har nok kjærlighet, omtanke og ressurser til å gi barnet et godt nok liv. Man kan stille spørsmål ved hvorvidt et menneske som prostituerer seg for dop og bor på gata har disse egenskapene. Man kan også stille spørsmål ved hvorvidt en toppleder i et stort firma har disse egenskapene. Jeg tror ikke at man kan se på uføre som gruppe og si at de ikke har disse egenskapene, og at de ikke evner å gi barna et godt nok liv, i egenskap av å være uføre. For det tror jeg de kan, og det tror jeg de ikke kan. De er ikke en homogen gruppe. Jeg tror absolutt at mange, mange uføre evner å være gode foreldre, de beste foreldrene. Og jeg betaler gladelig min skatt hvis det gir mennesker som har et dårligere utgangspunkt enn meg selv muligheten til å få et familieliv. (Selvsagt med forutsetningen at de har de egenskapene som trengs for å gi barna et godt nok liv.) 

[Gjest Badebuksa]

11 timer siden, Jessica skrev:

Burde DU  få barn?  Jeg mener at man må være istand til å føle med andre, har empati , forståelse og respekt for andres liv. At noen er uføre betyr ikke at de automatisk er dårlige foreldre. Skjerp deg! 

godt sagt, igrunn.

[Gjest cheshirecat]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så lenge du forer ungen å bytte bleier er du æren verdig

Anonymkode: 607fd...f89

Såklart ikke. Også babyer krever ekstremt mye. Svikt og neglekt har alvorlige konsekvenser. Blikkontakt, samspill, lære seg å snakke, lære seg å gå, sette grenser, disiplinert, skape trygghet og stabilitet osv osv osv. Mange psykiske lidelser har psykosomatisk opphav.  Det er rett og slett foreldre som påfører barnet sitt alvorlige livslange lidelser. Selv om de "ønsker alt godt"  for ungen sin. Å "ønske alt godt" er ikke alltid godt nok. Spesielt ikke når det gjelder å ivareta omsorgen for barn

Endret 15. mars 2016 av cheshirecat

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Rainstorm skrev:

Mange skriver at det ikke er en rett å få barn, og dette trodde jeg også lenge. Inntil en tråd for en stund tilbake som omhandlet at det ikke var en menneskerettighet å få barn, og da sjekket jeg det opp, og helt faktisk så er det nettopp en menneskerettighet det er. Det er opp til den enkelte å bestemme hvor mange og hvor hyppig man skal få barn. Single kan få barn, homofile kan få barn, og uføre kan få barn. (Jeg uttaler meg med forbehold, det er mulig jeg har misforstått.) 
Som flere skriver i denne tråden, det er forskjell på å få/ha barn og det å få/ha jobb. 

Jeg unner uføre et familieliv med barn, med gleder og ferier og stor stas bursdagskalas! Jeg tenker at et hvert liv er mer enn å jobbe for føden, leve fra hånd til munn, og jeg er takknemlig for at jeg bor i et land der vi har en slik velferd, i et land der vi aksepterer at vi betaler en god andel i skatt hver måned, for fellesskapets beste. Jeg er takknemlig for at de fleste rundt meg gladelig betaler sin skatt, med viten om at dette hjelper en fremmed. Jeg tror for øvrig at for de fleste privatpersoner så vil det de igjennom et langt liv betaler i skatt komme tilbake til enten dem selv eller nær familie, i form av legehjelp, akutthjelp, bilveier, ytelser og annet. Jeg tror at hvis man så på faktiske summer så vil som oftest det Ola Nordmann betaler i skatt bli nokså likt det Ola Nordmann (og nærmeste) får tilbake. Jeg finansierer gladelig hjelp til fremmede for at de skal ha et godt og verdig liv, men helt ærlig tror jeg i grunn at jeg finansierer mest for meg selv, for at jeg skal kunne kjøre på en bilvei til Oslo en gang i blant, for at jeg skal ha en nærbutikk ikke så langt unna, for at legen skal være på jobb 5 dager i uka i tilfelle jeg skulle trenge det, for at jeg skal få medisin X til 213kr i stedet for den egentlig prisen på 2300kr. Det kan virke som de fleste glemmer dette. 

Jeg synes det er verdt det å betale min skatt, selv om det går til at en ufør får et liv med barn og mann og de kan ha det godt og være lykkelig, i stedet for at de lever livene sine halvveis fordi det eneste de makter, etter å ha jobbet 4 timer hver dag i uka, er å komme hjem til det skitne skuret sitt (som er det eneste de har råd til siden de jobber halvveis) for å slokne på liggeunderlaget i hjørnet, før de deretter våkner til en ny dag, spiser havregrøt kokt på vann og fortsetter med livet sitt som de egentlig ikke synes er verdt det. Kanskje man kan klare å jobbe noen timer i uka, men unner man ikke menneskene rundt seg et liv som er mer enn det? Et liv der de faktisk orker å ordne kåken sin, et liv der de orker å lage mat til seg selv, et liv der de orker å ha det bra? Er det ikke bedre at de kan få økonomisk hjelp slik at også de kan orke å ha et godt liv? Vi er heldige som er friske, og det er stort sett tilfeldig, og jeg unner en hver som ikke er like heldig til å kunne ha muligheten til å ha et like godt liv som meg, derfor er jeg takknemlig for velferden i Norge. Og i det at jeg unner dem å ha muligheten til et like godt liv, som en hver som er frisk, ligger det at jeg unner dem muligheten til å få en familie. 

Ja, det er en menneskerettighet i form av at ingen skal kunne nekte deg det som følge av religiøse eller andre grunner og at ethvert menneske skal kunne velge selv om de vil ha barn eller ikke. 

Men husk at menneskerettighetene er skrevet med utgangspunkt i andre land også, der det ikke nødvendigvis finnes noen velferdsstat. Når man i Norge sier "ingen menneskerett å" så er det mer en talemåte enn at man faktisk snakker om å bryte menneskerettighetene som sådan, og det betyr det at man ikke bør regne med at andre (dvs. fellesskapet) finansierer det å sette barn til verden når man tross alt ikke har kapasitet til å følge opp selv. 

Det er også forskjell på legehjelp, akutthjelp og vern mot at man ved uhell eller ulykker faller fra, dette er forhold man ikke kan lastes for selv. Det er heller ikke sammenlignbart å diskutere veier og annen infrastruktur som kommer alle til gode, inkludert næringslivet. 

Men det å sette barn til verden er i høyeste grad et aktivt valg og stiller ikke i samme kategori. Jeg sier ikke at alle utføre kategorisk ikke bør sette barn til verden, men når man er ufør grunnet dårlig helse så bør man i høyeste grad stille spørsmålet om man er i stand til å være forelder, særlig om man snakker om mange barn. Noe annet er uansvarlig. 

For øvrig er det mange i den gruppen du beskriver som er i full jobb, som kommer hjem til det skitne "skuret" sitt hver dag uten annen funksjon i livet enn å jobbe, og som tjener for lite til at man har råd til å få barn, så jeg ville nok vært forsiktig med å dra inn tårevåte historier om uføre som "ikke får lov til å få barn". 

Anonymkode: 558f0...ee4

[OPIgirl]

11 timer siden, Katten.2.0 skrev:

Nei, men det er heller ikke en rett å få barn, og - etter min mening - er det alt for mange foreldre som aldri burde vært foreldre.

Nå sier ikke jeg at jeg heller mot det ene eller det andre (må tenke på problemstillingen), kun at det er en interessant debatt som gjerne kan bli nyansert.

Det er også mange hvor begge jobber som aldr burde hatt barn. Synspunktet ditt henger ikke på greip.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, cheshirecat skrev:

Såklart ikke. Barn, spesielt babyer, krever ekstremt mye. Svikt og neglekt har alvorlige konsekvenser. Blikkontakt, samspill, lære seg å snakke, lære seg å gå, sette grenser, disiplinert, skape trygghet og stabilitet osv osv osv. Mange psykiske lidelser har psykosomatisk opphav.  Det er rett og slett foreldre som påfører barnet sitt alvorlige livslange lidelser. Selv om de "ønsker alt godt"  for ungen sin. Å "ønske alt godt" er ikke alltid godt nok. Spesielt ikke når det gjelder barneoppdragelse. 

Godt innlegg. Og når man er påført kroniske lidelser så er sannsynligheten stor for at man selv risikerer å bli en ressurssvak forelder, og man har en ny generasjon foreldre som er avhengige av offentlige stønader for selv å få barn. Det er ikke tilfeldig at uførhet arves, noe som også underbygges av statistikk.

Dette oppleves som provoserende av de som er ansvarlige nok til å se at de faktisk ikke har hverken økonomi eller praktisk evne til å følge opp et barn, og som avstår. 

Anonymkode: 558f0...ee4

[AnonymBruker]

Jeg er 100 % ufør, og jeg valgte bevisst bort barn fordi jeg ikke har helse til å være den moren jeg gjerne ville vært. Når man ligger i senga eller på sofaen pga sykdom mesteparten av tiden, er det vanskelig å være en god mor. 

Anonymkode: f4803...f7d

[OPIgirl]

11 timer siden, ambivalentReaction skrev:

Jeg er sosiopat, så jeg mangler empati, forståelse og respekt for andres liv, jeg er likevel mer egnet som forelder enn noen som er arbeidsledig. 

Ikke søren om du er.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, OPIgirl skrev:

Det er også mange hvor begge jobber som aldr burde hatt barn. Synspunktet ditt henger ikke på greip.

Det stemmer, men det er likevel en forskjell - en trygdet som setter x antall barn til verden gjør det med forutsetning om at fellesskapet må betale. Det blir feil oger ikke bærekraftig. 

Anonymkode: 558f0...ee4

[AnonymBruker]

Noen uføre har jobbet i 10 år. Derfor har de allerede barn. Hva skal de gjøre med barna da?

Skal de bare avlive barna så det slipper å lide ?

Anonymkode: 607fd...f89

[Gjest supernova_87]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er en menneskerettighet i form av at ingen skal kunne nekte deg det som følge av religiøse eller andre grunner og at ethvert menneske skal kunne velge selv om de vil ha barn eller ikke. 

Men husk at menneskerettighetene er skrevet med utgangspunkt i andre land også, der det ikke nødvendigvis finnes noen velferdsstat. Når man i Norge sier "ingen menneskerett å" så er det mer en talemåte enn at man faktisk snakker om å bryte menneskerettighetene som sådan, og det betyr det at man ikke bør regne med at andre (dvs. fellesskapet) finansierer det å sette barn til verden når man tross alt ikke har kapasitet til å følge opp selv. 

Det er også forskjell på legehjelp, akutthjelp og vern mot at man ved uhell eller ulykker faller fra, dette er forhold man ikke kan lastes for selv. Det er heller ikke sammenlignbart å diskutere veier og annen infrastruktur som kommer alle til gode, inkludert næringslivet. 

Men det å sette barn til verden er i høyeste grad et aktivt valg og stiller ikke i samme kategori. Jeg sier ikke at alle utføre kategorisk ikke bør sette barn til verden, men når man er ufør grunnet dårlig helse så bør man i høyeste grad stille spørsmålet om man er i stand til å være forelder, særlig om man snakker om mange barn. Noe annet er uansvarlig. 

For øvrig er det mange i den gruppen du beskriver som er i full jobb, som kommer hjem til det skitne "skuret" sitt hver dag uten annen funksjon i livet enn å jobbe, og som tjener for lite til at man har råd til å få barn, så jeg ville nok vært forsiktig med å dra inn tårevåte historier om uføre som "ikke får lov til å få barn". 

Anonymkode: 558f0...ee4

Jeg tror jeg må ha uttrykt meg litt klumsete, for jeg har tydeligvis ikke fått frem det som egentlig var poengene mine.
Takk for info om menneskerettighetene, det ga mening. 

Når det kommer til det jeg skrev om hvordan vi får muligheten til å nyte godt av hvordan skattepengene blir brukt så var det en kommentar til hvordan mange av mennene i gata føler på at deres skattepenger blir brukt til å finansierer uføre sin mulighet til å få barn, mens jeg tror at det som oftest går opp i opp. Det jeg betaler i skatt blir i stor grad brukt på meg og mine, og ikke alle andre (det være seg fallskjermhopperen som blir alvorlig skadet, det være seg innvandreren eller det være seg den uføre som heller får barn enn jobber). 

Og den "historien" om person som kun har råd til skur ble feil ser jeg, det var et tenkt tilfelle om vi levde i et Norge som ikke har et slikt velferdssamfunn. Jeg unner et hvert menneske, nettopp de du nevner, et liv som har mer enn kun funksjonen å jobbe. Det jeg prøver å si er at jeg unner et hvert menneske som evner å få barn, og evner å gi det barnet et godt nok liv, og ønsker å få barn, muligheten til dette. Selv om det krever ytelser fra velferdssamfunnet, og selv om det blir jeg som betaler. Og jeg tror at det at Norge har dette systemet må være en konsekvens av at det er flere som tenker som jeg. 

[Perelandra]

For å få innvilget uføretrygd, er det nødvendig med legeattest på at man har gjennomgått sterilisering, eller på andre måter ikke er i stand til å få barn. Unntak for denne regelen gjelder kvinner over 45 år. Det er også mulig å søke om dispensasjon dersom den uføres partner påtar seg det det hele og fulle ansvaret for eventuelle barn.

[Gjest cheshirecat]

17 minutter siden, Rainstorm skrev:

Dette skjønner jeg, og er jeg helt enig med. Samtidig som man skal kunne få barn, så er det, som du sier, en forutsetning at man har nok kjærlighet, omtanke og ressurser til å gi barnet et godt nok liv. Man kan stille spørsmål ved hvorvidt et menneske som prostituerer seg for dop og bor på gata har disse egenskapene. Man kan også stille spørsmål ved hvorvidt en toppleder i et stort firma har disse egenskapene. Jeg tror ikke at man kan se på uføre som gruppe og si at de ikke har disse egenskapene, og at de ikke evner å gi barna et godt nok liv, i egenskap av å være uføre. For det tror jeg de kan, og det tror jeg de ikke kan. De er ikke en homogen gruppe. Jeg tror absolutt at mange, mange uføre evner å være gode foreldre, de beste foreldrene. Og jeg betaler gladelig min skatt hvis det gir mennesker som har et dårligere utgangspunkt enn meg selv muligheten til å få et familieliv. (Selvsagt med forutsetningen at de har de egenskapene som trengs for å gi barna et godt nok liv.) 

Dette er jeg enig med deg i, og det påpeker jeg også lengre oppe i tråden. Man kan ikke stigmatiseee alle uføre i en og samme jafs. - jeg hadde en diskusjon med mannen min (barnefar) senest i helgen. Jeg forsøkte å forklare hvordan det føles å være arbeidende (og studerende) - småbarnsmor.. - det er som å ha en sekk på ryggen. Sekken du skal bære består av alt det ansvaret du har. Om sekken blir for tung orker du ikke bære den mer, og du kommer ingen vei.  Kanskje setter du deg ned, stopper ofte opp, og turen blir for tung. Isåfall må du begynne å tømme sekken, eller få noen andre til å bære noe for deg. Er du heldig har du en partner som kan ta noe av byrden. Viss ikke må du begynne å kaste ut det som er overflødig. En som er ufør er ikke istand til å jobbe. Det er en god indikator på at vedkommende allerede bærer en tung sekk. En toppleder har også en tung sekk. Når disse to får ansvaret for et barn, øker presset. Forskjellen er, at topplederen har større mulighet til å tømme sekken sin, enn den uføre. Topplederen kan kaste ut den krevende jobben, i bytte med en enklere. Så er sekken lettere og veien bedre å gå. Den uføre kan aldri kaste ut sykdommen sin av sekken. Det er en byrde de er tvunget til å bære for livet, med mindre de plutselig blir friskmeldt. Derfor vil barnet være det de må forkaste, om byrden blir for tung. 

Endret 15. mars 2016 av cheshirecat

[AnonymBruker]

 

Her er både jeg og mannen uføre, før mannen ble ufør så fikk vi 1 barn, etter han ble ufør så fikk vi barn nr 2. Så ble jeg også syk og ble etter en tid ufør, vi klarte fortsatt å være gode foreldre å planla da ett siste barn, dette ble tvillinger og vi har nå 4 barn. Vi er gode foreldre som stiller opp på alt, får bare skryt fra skolen og de minste slipper barnehage. Økonomien er også grei så de får alt de trenger pluss endel ekstra. Grunnet gode lønninger og gode forsikringer før vi ble syke har vi nå en inntekt på 58000,- så vi lider ingen nød. 

Hvorfor skulle vi ikke få barn? Fordi dere er misunnelige på tiden vi er hjemme? Fordi dere er misunnelige på at vi har bedre tid med våre barn enn dere? 

Anonymkode: c9a21...916

Endret 15. mars 2016 av pinar

[ajarRun]

30 minutter siden, OPIgirl skrev:

Ikke søren om du er.

Mer egnet som forelder eller sosiopat?

[Gjest supernova_87]

4 minutter siden, cheshirecat skrev:

Dette er jeg enig med deg i, og det påpeker jeg også lengre oppe i tråden. Man kan ikke stigmatiseee alle uføre i en og samme jafs. - jeg hadde en diskusjon med mannen min (barnefar) senest i helgen. Jeg forsøkte å forklare hvordan det føles å være arbeidende (og studerende) - småbarnsmor.. - det er som å ha en sekk på ryggen. Sekken du skal bære består av alt det ansvaret du har. Om sekken blir for tung orker du ikke bære den mer, og du kommer ingen vei.  Kanskje setter du deg ned, stopper ofte opp, og turen blir for tung. Isåfall må du begynne å tømme sekken, eller få noen andre til å bære noe for deg. Er du heldig har du en partner som kan ta noe av byrden. Viss ikke må du begynne å kaste ut det som er overflødig. En som er ufør er ikke istand til å jobbe. Det er en god indikator på at vedkommende allerede bærer en tung sekk. En toppleder har også en tung sekk. Når disse to får ansvaret for et barn, øker presset. Forskjellen er, at topplederen har større mulighet til å tømme sekken sin, enn den uføre. Topplederen kan kaste ut den krevende jobben, i bytte med en enklere. Så er sekken lettere og veien bedre å gå. Den uføre kan aldri kaste ut sykdommen sin av sekken. Det er en byrde de er tvunget til å bære for livet, med mindre de plutselig blir friskmeldt. Derfor vil barnet være det de må forkaste, om byrden blir for tung. 

Jeg skjønner poenget ditt, men jeg er usikker på om jeg deler synspunktet. Jeg tror at det er mye forskjell mellom det å ha en jobb og det å ha et barn. Uføre kan ha et godt støtteapparat rundt seg, partner, familie og venner som stiller opp. Og (ikke at barnet skal dette, men) barnet kan gi forelderen så mye positivt at man orker litt ekstra. Jeg tror det er sant, at man klarer litt ekstra for barnet sitt, selv om man ikke hadde klart det for jobben. Jeg synes det er greit at noen mennesker kan være 20%, 50% eller 70% uføre, og heller ha et godt liv, enn å ta ut alt, jobbe fullt og dermed ikke orke noe mer, dermed ikke orke familie. 

Jeg tror at noen ganger så ville det ikke vært mulig å jobbe f.eks de 20% man er ufør, selv om man ikke har barn. Den ekstra arbeidsevnen, til å gjøre jobben det er å ha barn, kommer fra det positive ved å ha en familie og det å ha barn, det å ha det bra. Det er ikke som at man ikke bruker arbeidsevnen på å jobbe, men det er at arbeidsevnen kanskje ikke en gang eksisterer uten at man har det godt i livet sitt ellers. Man kan ikke velge mellom å bruke den på å jobbe eller å bruke den på barna, den kommer av barna, og uten barna forsvinner den igjen. Skjønner du hva jeg prøver å si? (Det var litt vanskelig å formulere det jeg mente her, merker jeg.) Altså et menneske med barn kan føle så mye mening med livet sitt at de får økt funksjonsevne, godviljen av å ha det godt gjør at de yter ekstra for samfunnet, og ekstra for familien, til tross for uførhet. Å gi det mennesket muligheten til å ha det godt i livet, med f.eks å gi dem 50% uførhet, kan gjøre at de yter 100% i de resterende 50% og samtidig har mulighet til et godt og rikt familieliv. Det samme mennesket kunne i et situasjon der det ble presset til å jobbe mer, og ikke hadde tid til å få familie føle seg desto dårligere, uførheten blir mer uttalt, og merkbar, og de har ikke lenger samme funksjonsevne, og selv om de ikke trenger å yte noe som helst hjemme, så klarer de likevel ikke å jobbe mer enn 50%. Fy søren dette var kronglete forklart. 
Jeg tror at ved å gi noen muligheten til å være ufør, gir man dem muligheten til å ha det bra, og det å ha det bra gjør at man kan blomstre og yte mer. Man kan jobbe 100% stilling og yte 5%, og man kan jobbe 50% stilling og yte 100% og jeg tror det siste alternativet er det beste, bade for samfunnet (også samfunnsøkonomisk), og for hvert enkeltindivid sin opplevelse av å ha et godt liv. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så klart er det ikke fullstendig svart hvitt. Det finnes alltid unntak fra regelen. Jeg sier ikke at INGEN uføre bør få barn, men jeg stiller spørsmålstegn ved de som får ufør for å så få både tre og fire barn på rappen. Ja, jeg kjenner til et par tilfeller. Kan man ta seg av tre fire barn har man mest sannsynlig en restarbeidsevne også. Kanskje ikke 100, men kanskje 40. 

I den forige tråden ang dette var det jo ei som mente at når hun fikk problemer kunne hun bare ringe barnevernet for avlastning. Dette blir så fryktelig feil i mitt hode som det kan få blitt. Det er ikke staten sitt problem at man velger å få barn. Det er heller ikke besteforeldre, tanter eller onkler. Og ja, alle kan havne i situasjoner hvor man har behov for mer hjelp, det kan man ikke styre. Men når man allerede sitter i situasjonen hvor man vet at mye av jobben blir lagt på "alle andre" så bør man tenke seg om både to og tre ganger. Mener jeg.

 

Jo, det blir litt generaliserende. Det har du helt rett i. Og som jeg skriver over: Det finnes alltid unntak fra "regelen" og ting er ikke bare svart hvitt.

Ja de aller fleste kan sikkert være kjempegode foreldre. Det tviler jeg ikke på. Jeg vet at jeg hadde vært en god mor i mine "friske" perioder. Dessverre så hadde jeg vært en forferdelig dårlig mor i mine "syke". Derfor velger jeg å være en fantastisk tante og på sikt kanskje være avlastningshjem for barnevernet dersom dette skulle kunne la seg gjøre. Kanskje flere burde kikket på denne løsningen?

Anonymkode: ad7b8...234

Hvorfor lyver du her? 

Det var jeg som skrev i den andre tråden. Alle mennesker, både friske og syke kan ringe barnevernet og søke om avlastning hvis man trenger det. Men fordi man er syk så er det feil? Eller fordi man vet om den muligheten er det feil? Man anbefaler det til utslitte (og friske) alenemødre som svarer at "Åååh, det visste jeg ikke at man kunne", mens en syk person som faktisk er realist og innser at når friske kan slite, så kan også syke risikere å slite, den er fæl om man ber om avlastning? 

Siste setningen jeg har uthevet er også løgn. Jeg har aldri skrevet at jeg vet at mye av jobben blir lagt på andre. Jeg har oppdratt et barn selv uten noe som helst hjelp, ETTER jeg ble ufør. Det er absolutt ingenting ved min situasjon som tilsier at det ikke skulle gå bra en gang til. 

Blir så provosert av folk som lyver, hvis du skal diskutere noe jeg har sagt, så får du i det minste gjengi det korrekt, og ikke tillegge meg andre meninger.

Anonymkode: c32d2...38f

[Carrot]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det ikke meg som blir diskutert.

Er du uenig i at folk som ikke kan ta vare på seg selv skal få lov til å pule på seg barn som blir fratatt de gang på gang? De skulle vært sterilisert, ærlig talt.

Anonymkode: b61a7...2c0

Nei akkurat, det var det jeg trodde - ikke deg...  men hvis det var deg  ville du ment det samme?

Jeg sier jeg ikke er komfortabel med at "hvemsomhelst" skal "bestemme" hvorvidt andre"skal få lov" til hverken det ene eller det andre, ei heller er jeg overbevist om at tvangssterilisering er rktig basert ene og alene på at vi som nasjon ar forsøkt og feilet grovt på det plan gjennom tidene.

Det kan ikke være greit at ekstreme meniger skal nå frem uten at man belyser problemene ved meningene.

Endret 15. mars 2016 av Carrot

[Carrot]

dobblet

Endret 15. mars 2016 av Carrot