Gå til innhold

Burde uføre få barn?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Det er helt legitimt å diskutere temaet, selv om det er tydeligvis er kontroversielt. 

Hvordan man oppfatter egen kapasitet til å stille opp for og gi barn nok kjærlighet, tid og oppmerksomhet vil alltid være individuelt, ufør eller ikke. Når det gjelder det økonomiske mener jeg det er uetisk å planlegge å få barn når man er i en situasjon der man med viten og vilje legger forsørgeransvaret over på andre. Det står stor respekt av å ha selvinnsikt nok til å erkjenne at selv om man personlig ønsker seg barn, så er det ikke alltid livssituasjonen tilsier at det er det riktige å gjøre likevel. Uføretrygd er ment som et sikkerhetsnett om man blir syk og ikke kan forsørge seg selv, ikke som et planlagt alternativt til vanlig inntekt.    

At det fins mange tilsynelatende ressurssterke foreldre som heller ikke burde fått barn er uinteressant: two wrongs don't make a right. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

6 timer siden, eksiltronder skrev:

Det jeg synes er "farlig" med dette er at det med å leve på andre (NAV) gjerne går i arv. Jeg kjenner bare 2 som er uføretrygdet, men av disses til sammen 5 barn (2 ulike familier) er det bare EN som er i jobb. Som min forhenværende venninne sa da hun i en periode jobbet 30 %-stilling: "jeg føler jeg går glipp av så mye av det sosiale når jeg må på jobb"...

Nå vet jeg ikke tall på dette med trygd går i arv. Jeg vet at det er vanskelig å forske på dette så de har ikke noen klarer rapporter på grunnen osv. 

Det er alltid noen som kjenner en eller to som er trygdet som har sagt eller gjort noe. Hvis du mener at denne personen svindler NAV må du snakke med de. Man får ikke uføretrygd fordi man går glipp av det sosiale når man jobber. Altså det kan være at hvis man er syk så klarer man ikke å være sosial i tillegg til jobb, men det er ikke sånn at folk får uføretygd fordi man vil være mer sosial eller fordi man planlegger å bli husmor/far på heltid. 

 

Anonymkode: 8b8aa...514

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, rh1 skrev:

Jeg forstår ikke hvorfor noen som helst i denne tråden, ufør eller ikke, føler at de har noe de skulle ha sagt om hva enkeltindivider burde klare/ikke kan. Synes det blir for dumt å late som om man har full oversikt over alle individers situasjoner, evt klarer å se alle mulige problemstillinger som kan ha gjort personen ufør i utgangspunktet. Det virker som om noen tror at 100% ufør= 100% sengeliggende eller 100% asosial..

Noen av oss skeptikere forsøker da ikke fortelle inididuelle folk hva de kan gjøre eller ikke. Det er ingen som forteller at du, Per eller Kari ikke skal ha barn fordi vedkommende er uføretrygdet, dette er en diskusjon på gruppenivå der man ser på trender. 

Men denne trådens utgangspunkt er et spørsmål om folk som allerede vet at de ikke kan være i jobb og som likevel planlegger å få barn til tross for at de er trygdet og i mange tilfeller (på gruppenivå) har færre forutsetninger for å ta vare på et barn. I samfunnet som gruppe så er det dessverre slik at en del overvurderer egen evne til å følge opp barn, det er jo i det hele tatt ganske få som selv innrømmer at de ikke er egnet til å være forelder. Selvinnsikt på livets forskjellige arenaer - det å få barn inkludert - er en dyd og jeg tror man trygt kan påstå at det er mange som ikke har den. Det å få barn på uføretrygd er helt legitimt å diskutere på gruppenivå da det er fellesskapets ressurser som i mange tilfeller blir brukt som kilde, og jeg tar meg faktisk friheten til å stille spørsmålstegn ved både den økonomiske og helsemessige evnen til å følge opp barn når utgangspunktet er uførhet. Vi vet at en del foreldre som sliter fysisk og/eller psykisk har vanskeligheter med å gi den oppfølging et barn optimalt sett skal ha, og vi vet at uførhet har en tendens til å gå i arv. Har man f. eks. foreldre med så sterk sosial angst at de begrenser seg sterkt i forhold til sosiale sammenhenger så vil det gå utover barnets egen sosialiseringsprosess. Man vil som forelder kanskje mene at dette går greit og at barnet uansett får mye kjærlighet og oppmerksomhet, noe som sikkert kan stemme - men dårligere psykososiale forhold vil ofte påvirke barn likevel. 

 

Anonymkode: 558f0...ee4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå vet jeg ikke tall på dette med trygd går i arv. Jeg vet at det er vanskelig å forske på dette så de har ikke noen klarer rapporter på grunnen osv. 

Det er alltid noen som kjenner en eller to som er trygdet som har sagt eller gjort noe. Hvis du mener at denne personen svindler NAV må du snakke med de. Man får ikke uføretrygd fordi man går glipp av det sosiale når man jobber. Altså det kan være at hvis man er syk så klarer man ikke å være sosial i tillegg til jobb, men det er ikke sånn at folk får uføretygd fordi man vil være mer sosial eller fordi man planlegger å bli husmor/far på heltid. 

 

Anonymkode: 8b8aa...514

Nei, men det er da heller ingen som påstår at man får trygd bare fordi man selv mener man går glipp av det sosiale? Tvert imot er det mange av oss som er fullt klar over at veien til uføretrygd kan være lang, og det er ikke alltid like enkelt å få det innvilget. 

Men når man først har det, så har man statistikk som viser at uføretrygd har en tendens til å gå i arv i det store og hele. Man ser også tydelige geografiske tendenser på at områder som har flere uføretrygdede per innbygger enn landet som helhet, får en selvforsterkende effekt. 

Anonymkode: 558f0...ee4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest eksiltronder
10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå vet jeg ikke tall på dette med trygd går i arv. Jeg vet at det er vanskelig å forske på dette så de har ikke noen klarer rapporter på grunnen osv. 

Det er alltid noen som kjenner en eller to som er trygdet som har sagt eller gjort noe. Hvis du mener at denne personen svindler NAV må du snakke med de. Man får ikke uføretrygd fordi man går glipp av det sosiale når man jobber. Altså det kan være at hvis man er syk så klarer man ikke å være sosial i tillegg til jobb, men det er ikke sånn at folk får uføretygd fordi man vil være mer sosial eller fordi man planlegger å bli husmor/far på heltid. 

 

Anonymkode: 8b8aa...514

Beklager, det er mulig jeg uttrykte meg utydelig. Jeg mente ikke at hun fikk uføretrygd fordi hun ønsket å gå hjemme med de andre, men at hun heller gikk over på andre NAV-ytelser fordi det ikke var attraktivt nok å jobbe / uattraktivt nok å ikke jobbe. Er man vant til at mor/far/søsken går hjemme, så er det lettere å selv "bruke" systemet.

Jeg har ikke tallene på dette nå, men det er gjort flere undersøkelser på at "naving" går i arv. Det setter jo et eksempel for folk, når normalen skal være å gå hjemme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg driter i om at de er uføre og ikke jobber,

men man vet at endel av sykdommene går i arv og når man vet det da synes jeg det er egoitisk å få barn.

Da tenker man ikke på framtiden til barnet,kun på sine egene behov!!!

Dette gjelder også for de som jobber med sykdom.

Anonymkode: b072e...530

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg driter i om at de er uføre og ikke jobber,

men man vet at endel av sykdommene går i arv og når man vet det da synes jeg det er egoitisk å få barn.

Da tenker man ikke på framtiden til barnet,kun på sine egene behov!!!

Dette gjelder også for de som jobber med sykdom.

Anonymkode: b072e...530

Dette gjelder også for de som jobber og er syk.

Anonymkode: b072e...530

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og få barn er hardt arbeid, er man ikke stand til ta vare på de pga fysiske eller psykiske dropp det!

Ja det kan gå seg til,men hva om det ikke gjør det? Da er det ungen som slitter med dette her i flere år også i voksen alder.

 

Anonymkode: b072e...530

Lenke til kommentar
Del på andre sider

49 minutter siden, eksiltronder skrev:

Beklager, det er mulig jeg uttrykte meg utydelig. Jeg mente ikke at hun fikk uføretrygd fordi hun ønsket å gå hjemme med de andre, men at hun heller gikk over på andre NAV-ytelser fordi det ikke var attraktivt nok å jobbe / uattraktivt nok å ikke jobbe. Er man vant til at mor/far/søsken går hjemme, så er det lettere å selv "bruke" systemet.

Jeg har ikke tallene på dette nå, men det er gjort flere undersøkelser på at "naving" går i arv. Det setter jo et eksempel for folk, når normalen skal være å gå hjemme.

Altså hun du snakker om hadde foreldre som var uføretrygdet. Hun mente at det var mer "normalt" å ikke jobbe, eller at hun ikke ville jobbe fordi hun ikke fikk like mye tid til å være sosial? Så hun fikk heller sosialstønad fordi hun ville være mer sosial, og ikke bruke tiden sin på jobb? Hvis man merker at folk utnytter systemet eller har helt elendig holdning til hva uføretrygd er så håper jeg man sier i fra. 

Når det kommer til HI så handler det ikke om trygd som går i arv. Hvis det hadde det hadde det vært et snev mer interessant debatt. Debatten handler om at det å ha barn er det samme som å jobbe. Går man på trygd kan man ikke få barn fordi da kan man jobbe, og hvis man får en positiv graviditetstest så skulle man få barnevernet på nakken, og NAV skulle stanse trygden. 

Det vitner om at TS, og veldig mange andre ikke vet hva trygd er. Det er sånn at hvis man har nedsatt arbeidsevne med 50 prosent eller mer så kan man søke om trygd. Får man godkjent søknaden så stilles det ikke krav til at du skal jobbe feks 20 prosent hvis det er det som er arbeidsevnen din. Grunnen til at det er slik er fordi det kan være en utfordring å være syk, og at arbeidslivet ikke alltid kan ta hensyn til det. Vi har derfor trygd for å sikre de som har slike utfordringer i arbeidslivet, altså hele vitsen med trygd. NAV går ikke inn å detaljstyrer restarbeidsevnene din. TS har glatt hoppet over noe som er veldig vesentlig når det snakket om trygd. Nemlig at de som er trygdet har ofte et hinder som gjør at det kan være vanskelig å kombinere helsen og et arbeid. Det vet de som er trygdet, og de som jobber med dette. I en perfekt verden kan man si at alle som er ufør med restarbeidsevne skal finne en jobb som passer med deres helse, og ingen friske skulle være arbeidsledig. Det hadde veldig fint, men det er ikke realistisk. Man jobber for å få til at flest mulig kan ha jobb, men det er ikke alltid det går. Da syns jeg ikke at de skal sitte å kjenne på at de har dårlig helse, og helst skal de ha dårlig samvittighet fordi arbeidslivet ikke er lagt opp rundt deres helse.

Det er noen som klarer å bruke restarbeidsevnen sin på arbeid. Og NAV har jobbet med å få det til å bli lettere å kunne ha en trygghet i ryggen (trygden) og samtidig bruke restarbeidsevnen sin. MEN så er det ikke alle som får det til. Jeg skrev i et annet innlegg noen av de utfordringene det kan være for en trygdet. Hvis man da har noe ressurser i seg så skal man tydeligvis ikke bruke de.

Hvis man vil ha et samfunn der man må jobbe når man er syk så kan man besøke land som ikke har den velferden vi har så kan man se om det egentlig er sånn man vil ha det. 

Det å jobbe og det å ha barn er ikke det samme. Det kan være strevsomt begge deler, men det er ikke det sammen.. En person med 2 barn og full jobb har ikke 3 fulltids jobber. Selv om det kan føles som man har jobber 24 timer i døgnet så gjør man ikke det. Dessuten deler man dette ansvaret med andre. Så hvorfor skal ikke en med restarbeidsevne, og en funksjonsfrisk kunne ha barn, hvis to som jobber veldig mye eller aleneforeldre kan ha det?

Det å gå gravid i 9 måneder er heller ikke det samme som å være yrkesaktiv i 50 år. Jeg har hørt det å være gravid er ikke en sykdom, men jeg har aldri hørt at det å være gravid er som yrkeslivet. Ja, det kan være strevsomt, men det er ikke det samme som å sitte på kassa på butikken. Sette på plaster på kneet til et barn som har slått seg er ikke det sammen som å jobbe som lege. Det å ha aktiviteter er heller ikke det samme som å ha en jobb. Ja, man bruker kroppen når man setter inn i oppvaskmaskinen, men det er ikke det samme som å jobbe i et bakeri. 

Diskutere om uføre mennesker som ikke klarer å ta vare på et barn burde få barn er helt opplagt. NEI. Føler ikke man trenger en diskusjon på det. Det som var vanskelig for TS var at noen bruker restarbeidsevnen sin på barna sine. Det var der det stakk, og da trenger vi ikke late som at diskusjonen handlet om noe annet. Altså vil man at NAV skal inn å detaljstyre restarbeidsevnen din må du ha et helt nytt system. Da sier jeg lykke til for å sette i sammen det systemet, og kanskje vite litt om systemet og menneskene du kritiserer. 

Forresten ikke bruk ordet "naving" om uføretrygdene. Det finnes vel ikke noe annet i NAV systemet som er så strengt som uføretrygd. Spesielt blant unge mennesker. Naving er noe helt annet. 

 

Anonymkode: 8b8aa...514

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Diskutere om uføre mennesker som ikke klarer å ta vare på et barn burde få barn er helt opplagt. NEI. Føler ikke man trenger en diskusjon på det. Det som var vanskelig for TS var at noen bruker restarbeidsevnen sin på barna sine. Det var der det stakk, og da trenger vi ikke late som at diskusjonen handlet om noe annet. Altså vil man at NAV skal inn å detaljstyre restarbeidsevnen din må du ha et helt nytt system. Da sier jeg lykke til for å sette i sammen det systemet, og kanskje vite litt om systemet og menneskene du kritiserer. 

Forresten ikke bruk ordet "naving" om uføretrygdene. Det finnes vel ikke noe annet i NAV systemet som er så strengt som uføretrygd. Spesielt blant unge mennesker. Naving er noe helt annet. 

 

Anonymkode: 8b8aa...514

At du ikke føler at man trenger å ha en diskusjon hjelper nok ikke, for så lenge man diskuterer fellesskapets ordninger (sikkerhets nett som f. eks uføretrygd) så får en vel godta sat denne diskusjonen kommer på bordet. 

Jeg ser du skriver mye om belastningen om det å ha barn og det å ha jobb, men du kan faktisk aldri være sikker på om disse premissene stemmer. Før man blir gravid så kan man egentlig ikke vite hvor mye eller lite jobb det blir med kommende graviditet og barn. Ofte går det bra, men ikke alltid. Man kan ha en vanskelig graviditet, man kan få barn som krever ekstra tilsyn, man kan få barn som er utviklingshemmede og i noen tilfeller opplever enkelte å få barn som er fullstendig pleietrengende grunnet en eller flere sterke funksjonshemninger. Du spør om hvorfor noen som er uføretrygdet med restarbeidsevne ikke skal kunne få barn. Mitt svar til det er at man er mer sårbar og at jeg mener du undervurderer belastningen det er å ha barn. En 100% jobb er i mange tilfeller ingenting mot det å ha barn og selv om jeg skal gi deg rett i at mange ikke aktivt jobber med barna 24/7, så har man ansvaret 24/7 og man må trå til om det skulle dukke opp noe, uansett hvilken dag og når på døgnet det er. Ut fra det tør jeg fint påstå at mange ikke har den kapasiteten som skal til om man har helsemessige utfordringer i den grad man ikke kan stå i en ordinær jobb.

Du har heller ingen garanti for at du alltid kan dele ansvaret for barn med noen. Selv om du har et godt forhold når man blir gravid så viser det seg jo at folk opplever samlivsbrudd, folk skiller seg og noen opplever at partneren går bort på grunn av sykdom eller ulykker. I de periodene man som enke eller enkemann har barnet hos seg, så har mange altså dette ansvaret alene i utgangspunktet. Da er man igjen svært sårbar om det skulle skje noe og man har helsemessige utfordringer som hindrer en i å ta affære, særlig om barnet også selv har utfordringer. Og om partneren går bort så vil man måtte stå for ansvaret alene hele tiden.

Så nei, dette handler ikke om at man ønsker at de som er syke når man jobber, men jeg tillater meg faktisk å stille spørsmålstegn ved vurderingsevnen når man med større helsemessige begrensninger og som ufør med viten og vilje setter barn til verden. Nei, man må ikke unngå å bruke alle former for restressurser når man er ufør, men det finnes da mange andre aktiviteter man kan drive med, som frivillig arbeid, enklere verv, ulike hobbyer, kurs etc. 

Anonymkode: 558f0...ee4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den 3/14/2016 at 0.44, AnonymBruker skrev:

 

Burde uføre få barn? Og burde i såfall nav gjennoppta utredning/vurdering så fort graviditetstest viser positiv? Er man frisk nok til å oppdra barn, ærlig talt, da kan man jobbe!

Anonymkode: 40868...c4f

Jeg synes ikke det burde være en diskusjon om hvorvidt man kan jobbe eller ei. Det jeg synes burde være det viktige er, hvorvidt et barn kan få et godt liv med foreldre som er arbeidsuføre. 

Hva er grunnen til at foreldret/foreldrene er uføretrygdet er jo viktig. Om mor eller far har brukket rygg, og ikke får lov til å jobbe lenger (altså, ikke er blitt lam, og vil egentlig jobbe, og fungerer fint daglig), ja klart barn får det fint med et forelder i den situasjonen. 
Hvis mor/far er ufør pga. store psykiske problemer, da synes jeg det blir noe helt annet.

Dessverre er det å få barn (og dyr, forsåvidt) veldig mye enklere enn det det burde være. Jeg er arbeidsfør, men betyr ikke at jeg blir noe bedre mor enn min uføretrygdede venninne.

Uføre er ikke bare "gidder ikke jobbe, får penger gratis". Og ufør betyr ikke automatisk uegnet forelder, like lite som arbeidsfør betyr fantastisk forelder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne tråden er rett og slett patetisk og lavmål.. Hilsen ufør som har planer om å få barn i fremtiden

Anonymkode: 05a99...000

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ban vei for den forenklede, forslitte og ugjennomtenkte floskelen "det er ingen menneskerett". I hovedsak presentert av mentalt "enkle" mennesker med mindreverdighetskomplekser som endelig kan heve haken fordi de klarer klemme ut av seg drittunger og har gjort den store bragden å skaffe seg et A4-liv.

Anonymkode: 29aeb...fb6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En "vedtatt sannhet" i arbeidslivet, i alle fall i HR-verdenen og de deler av helsesektoren som arbeider med rehabilitering, er at et menneske må ha god balanse mellom 3 arenaer i livet sitt for å være såkalt lykkelige, motiverte og ytende over tid: Arbeid (å gjøre noe meningsfylt utenfor seg selv), nettverk (venner, fritidssysler og sosialt) og familieliv (og det helt personlige).

Mennesker som har store lekkasjer på en eller to av disse arenaene risikerer ofte å ikke bli foretrukket i ansettelsesprosesser. Jeg kjenner til tilfeller der mennesker som har vært meget dyktige i jobben sin, likevel ikke har fått ansettelse fordi de har altfor liten grad av liv utenfor jobben. Det høres kanskje inkonsekvent ut, men enhver arbeidsgiver som har litt erfaring, vet at disse menneskene mye raskere blir utbrente. Å mangle en eller to av disse arenaene er sykdomsfremkallende i seg selv.

I en uføretrygd-prosess blir restarbeidsevnen målt. Eller rest-kapasitet om man vil. Denne rest-kapasiteten er det som står igjen når det sykdommen tar, blir trukket ifra (umulig å sette nøyaktige tall på noe sånt så det blir jo en form for estimat).

Dersom dette mennesket skal kunne fortsette å prestere i en jobb over tid, må rest-arbeidsevnen / kapasiteten deles på disse tre arenaene: Jobb, nettverk og familieliv. Man kunne sagt at med 40% restkapasitet skal disse brukes i jobb - men da vil det ikke holde særlig lenge. Da er det ofte jobb som må vike, for det er grenser for hvor lite man kan ha av familieliv og sosialt, og samtidig opprettholde en arbeidskapasitet. I tillegg kommer kapasitet til personlig pleie, husarbeid og reise til og fra jobb. Vi er ikke skapt som roboter, selv om en del i denne tråden tenderer til å tro det.

I helsesystemet så har man, eller skal man i hvert fall ha, forståelse for dette. Man har innsett at et meningsfylt liv (alle tre arenaer) er nødvendig for å kunne opprettholde helsen, og at det å kreve at all restkapasitet brukes på jobb vil sende personen tilbake til sykesengen.

Derfor kan man se uføretrygdede gjøre ting som å ta seg en kaffe med en venn, dra på en ferietur og så videre. Heldigvis, for når de gjør dette, blir de lykkeligere mennesker, som greier å bidra mer til de rundt seg ved f.eks å være positive, gode samtalepartnere osv enn de kunne ellers. Og man burde ikke være misunnelige, for selv på den nødvendige sosial / fritidsarenaen greier de oftest bare en brøkdel av hva friske mennesker (du selv) greier.

At noen bruker restkapasitet på å få barn er i høyeste grad forståelig. Å dømme på dette blir bare for dumt. Å få barn kan gi innhold og mening til livet, og kan av og til, med tanke på at familieliv er en meningsgivende arena, øke den emosjonelle kapasiteten, om ikke den fysiske.

Når det er sagt så må jo den enkelte uføretrygdete vurdere sitt eget sykdomsbilde og situasjon. Et barn er krevende, og skal ikke være til for foreldrenes skyld. I noen tilfeller vil kapasiteten være så liten at konklusjonen blir å avstå. Mens for andre kan det være at de kan få det til. Uten at det samtidig tilsier at de heller burde vært i jobb, ovenstående tatt i betraktning.

 

Endret av Flair
  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Flair skrev:

En "vedtatt sannhet" i arbeidslivet, i alle fall i HR-verdenen og de deler av helsesektoren som arbeider med rehabilitering, er at et menneske må ha god balanse mellom 3 arenaer i livet sitt for å være såkalt lykkelige, motiverte og ytende over tid: Arbeid (å gjøre noe meningsfylt utenfor seg selv), nettverk (venner, fritidssysler og sosialt) og familieliv (og det helt personlige).

Mennesker som har store lekkasjer på en eller to av disse arenaene risikerer ofte å ikke bli foretrukket i ansettelsesprosesser. Jeg kjenner til tilfeller der mennesker som har vært meget dyktige i jobben sin, likevel ikke har fått ansettelse fordi de har altfor liten grad av liv utenfor jobben. Det høres kanskje inkonsekvent ut, men enhver arbeidsgiver som har litt erfaring, vet at disse menneskene mye raskere blir utbrente. Å mangle en eller to av disse arenaene er sykdomsfremkallende i seg selv.

I en uføretrygd-prosess blir restarbeidsevnen målt. Eller rest-kapasitet om man vil. Denne rest-kapasiteten er det som står igjen når det sykdommen tar, blir trukket ifra (umulig å sette nøyaktige tall på noe sånt så det blir jo en form for estimat).

Dersom dette mennesket skal kunne fortsette å prestere i en jobb over tid, må rest-arbeidsevnen / kapasiteten deles på disse tre arenaene: Jobb, nettverk og familieliv. Man kunne sagt at med 40% restkapasitet skal disse brukes i jobb - men da vil det ikke holde særlig lenge. Da er det ofte jobb som må vike, for det er grenser for hvor lite man kan ha av familieliv og sosialt, og samtidig opprettholde en arbeidskapasitet. I tillegg kommer kapasitet til personlig pleie, husarbeid og reise til og fra jobb. Vi er ikke skapt som roboter, selv om en del i denne tråden tenderer til å tro det.

I helsesystemet så har man, eller skal man i hvert fall ha, forståelse for dette. Man har innsett at et meningsfylt liv (alle tre arenaer) er nødvendig for å kunne opprettholde helsen, og at det å kreve at all restkapasitet brukes på jobb vil sende personen tilbake til sykesengen.

Derfor kan man se uføretrygdede gjøre ting som å ta seg en kaffe med en venn, dra på en ferietur og så videre. Heldigvis, for når de gjør dette, blir de lykkeligere mennesker, som greier å bidra mer til de rundt seg ved f.eks å være positive, gode samtalepartnere osv enn de kunne ellers. Og man burde ikke være misunnelige, for selv på den nødvendige sosial / fritidsarenaen greier de oftest bare en brøkdel av hva friske mennesker (du selv) greier.

At noen bruker restkapasitet på å få barn er i høyeste grad forståelig. Å dømme på dette blir bare for dumt. Å få barn kan gi innhold og mening til livet, og kan av og til, med tanke på at familieliv er en meningsgivende arena, øke den emosjonelle kapasiteten, om ikke den fysiske.

Når det er sagt så må jo den enkelte uføretrygdete vurdere sitt eget sykdomsbilde og situasjon. Et barn er krevende, og skal ikke være til for foreldrenes skyld. I noen tilfeller vil kapasiteten være så liten at konklusjonen blir å avstå. Mens for andre kan det være at de kan få det til. Uten at det samtidig tilsier at de heller burde vært i jobb, ovenstående tatt i betraktning.

 

Du skriver mye fornuftig, men problemet med at man vurderer sin egen helse og restevne er jo at mange ikke er spesielt objektive når de gjør det. Man tenker lett at dette fikser man før man setter barn til verden og det er lett å overvurdere egen totalkapasitet. 

Det er ikke snakk om at man dømmer, men at man setter spørsmålstegn ved de som faktisk velger å sette barn til verden når man har store helsemessige begrensninger. Som du sier så kan det hende at noen likevel klarer det fint, men det finnes ingen garantier, og bæreren av risikoen er til syvende og sist det kommende barnet. Man har større risiko for å ikke greie å gi barnet den oppfølgingen og oppveksten som skal til enn de som har "full" kapasitet og det syntes jeg man skal tenke nøye over før man vurderer å få barn. Det skal selvfølgelig være lov å dra på ferie og gjøre annet som gjør at man føler man kan bidra i sitt miljø, men det er en stor forskjell på dette og det å få barn. Hvis man f. eks. ikke lenger greier å bidra like mye i miljøet rundt seg fordi man opplever at helseplagene forverres går dette i det store og hele utover en selv. Har man barn vil det med veldig stor sannsynlighet bli skadelidende, det er faktisk ikke tilfeldig at uførhet har en tendens til å gå i arv på makronivå. Det å oppleve vesentlige mangler under barndom og oppvekst kan få store konsekvenser for resten av barnets liv, også i voksenlivet.

Det hele koker ned til at at man selvfølgelig ikke alltid vet hva livet bringer hverken som "full ut funksjonell" eller med helseplager/uførepensjon, men jeg mener man skylder barn å gi det de aller beste forutsetningene og rammene man kan. Vesentlig trangere rammer som følge av store helseplager er ikke et like godt utgangspunkt. 

Anonymkode: 558f0...ee4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

3 timer siden, Flair skrev:

En "vedtatt sannhet" i arbeidslivet, i alle fall i HR-verdenen og de deler av helsesektoren som arbeider med rehabilitering, er at et menneske må ha god balanse mellom 3 arenaer i livet sitt for å være såkalt lykkelige, motiverte og ytende over tid: Arbeid (å gjøre noe meningsfylt utenfor seg selv), nettverk (venner, fritidssysler og sosialt) og familieliv (og det helt personlige).

Mennesker som har store lekkasjer på en eller to av disse arenaene risikerer ofte å ikke bli foretrukket i ansettelsesprosesser. Jeg kjenner til tilfeller der mennesker som har vært meget dyktige i jobben sin, likevel ikke har fått ansettelse fordi de har altfor liten grad av liv utenfor jobben. Det høres kanskje inkonsekvent ut, men enhver arbeidsgiver som har litt erfaring, vet at disse menneskene mye raskere blir utbrente. Å mangle en eller to av disse arenaene er sykdomsfremkallende i seg selv.

Bare for å kommentere dette, så er jeg vel egentlig ikke overrasket over at dagens HR-rådgivere med utdannelse tilnærmet på postoppkrav ser det som et minus at man ofrer mye for jobben. Sånn sett har det blitt alt for mye føleri rundt de ansattes privatliv i det norske arbeidslivet. 

Men jeg er ikke enig. Det å kunne prestere over tid i en jobb uten å bli utbrent handler mer om å trives i jobben og at man anser den som meningsfull. Jeg kjenner folk som jobber tilnærmet hele døgnet nesten året rundt og som har ofret mye når det gjelder både familie og sosialt liv, men som er blant de mest suksessfulle og lykkelige menneskene jeg vet om, nettopp fordi de digger jobben og utviklingsmulighetene den gir. Det er heller ikke slik at man lever i sitt eget vakuum i arbeidslivet, mange jobber er relativt sosiale og kan innebære kunderelasjoner, møter, reising osv. Du har rett og slett en del som liker den livsstilen og som presterer mange ganger mer enn en gjennomsnittlig ansatt.

Dette med utbrenthet handler også mye om hvordan arbeidet er lagt opp. Viktige faktorer er større grad av autonomi i jobben og at man evner å sette grenser, samt at man har en viss mulighet til å prioritere eget arbeide. Har man dette så er det mange som trives godt med en svært høy arbeidsmengde selv om de må ofre mye av andre livets arenaer. Det kommer ganske enkelt på hva man ønsker ut av livet. Noen er arbeidshester, andre ikke, og det er ikke noe galt med det. 

Anonymkode: 558f0...ee4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare for å kommentere dette, så er jeg vel egentlig ikke overrasket over at dagens HR-rådgivere med utdannelse tilnærmet på postoppkrav ser det som et minus at man ofrer mye for jobben. Sånn sett har det blitt alt for mye føleri rundt de ansattes privatliv i det norske arbeidslivet. 

Men jeg er ikke enig. Det å kunne prestere over tid i en jobb uten å bli utbrent handler mer om å trives i jobben og at man anser den som meningsfull. Jeg kjenner folk som jobber tilnærmet hele døgnet nesten året rundt og som har ofret mye når det gjelder både familie og sosialt liv, men som er blant de mest suksessfulle og lykkelige menneskene jeg vet om, nettopp fordi de digger jobben og utviklingsmulighetene den gir. Det er heller ikke slik at man lever i sitt eget vakuum i arbeidslivet, mange jobber er relativt sosiale og kan innebære kunderelasjoner, møter, reising osv. Du har rett og slett en del som liker den livsstilen og som presterer mange ganger mer enn en gjennomsnittlig ansatt.

Dette med utbrenthet handler også mye om hvordan arbeidet er lagt opp. Viktige faktorer er større grad av autonomi i jobben og at man evner å sette grenser, samt at man har en viss mulighet til å prioritere eget arbeide. Har man dette så er det mange som trives godt med en svært høy arbeidsmengde selv om de må ofre mye av andre livets arenaer. Det kommer ganske enkelt på hva man ønsker ut av livet. Noen er arbeidshester, andre ikke, og det er ikke noe galt med det. 

Anonymkode: 558f0...ee4

Det fordrer jo at man har kompetanse og evner til denne typen jobb, og det er det ikke alle som har. Det er f.eks stor forskjell på å sitte i stilling som medfører lederansvar og reisevirksomhet, og å stå på gulvet og passe roboter hos en dekk-produsent. I den ene stillingen kan du få dekket mye av det sosiale behovet, mens den andre ikke gjør det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å få seg barn er en stor belastning for både kropp og psyke. I tillegg vet man at uføre går i arv, dels fordi sykdom arves og dels fordi arbeidsmoral og mestringsevne ikke overføres. Synes generelt at arbeidsevnen burde testes igjen etter noen år, ved uklare diagnoser, hos alle og flere burde bli obligatorisk kurset eller omskolert. Særlig ved psykisk sykdom bør det være oppfølgning. Hvis man er så psykisk syk at man ikke kan utføre noe arbeid, da sliter man med å overføre sunne holdninger til barnet. Barnet må også lære å fungere ute i verden og ikke bare innenfor den trygge rammen av hjemmets fire vegger. 

Anonymkode: 08c83...ea4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver mye fornuftig, men problemet med at man vurderer sin egen helse og restevne er jo at mange ikke er spesielt objektive når de gjør det. Man tenker lett at dette fikser man før man setter barn til verden og det er lett å overvurdere egen totalkapasitet. 

Det er ikke snakk om at man dømmer, men at man setter spørsmålstegn ved de som faktisk velger å sette barn til verden når man har store helsemessige begrensninger. Som du sier så kan det hende at noen likevel klarer det fint, men det finnes ingen garantier, og bæreren av risikoen er til syvende og sist det kommende barnet. Man har større risiko for å ikke greie å gi barnet den oppfølgingen og oppveksten som skal til enn de som har "full" kapasitet og det syntes jeg man skal tenke nøye over før man vurderer å få barn. Det skal selvfølgelig være lov å dra på ferie og gjøre annet som gjør at man føler man kan bidra i sitt miljø, men det er en stor forskjell på dette og det å få barn. Hvis man f. eks. ikke lenger greier å bidra like mye i miljøet rundt seg fordi man opplever at helseplagene forverres går dette i det store og hele utover en selv. Har man barn vil det med veldig stor sannsynlighet bli skadelidende, det er faktisk ikke tilfeldig at uførhet har en tendens til å gå i arv på makronivå. Det å oppleve vesentlige mangler under barndom og oppvekst kan få store konsekvenser for resten av barnets liv, også i voksenlivet.

Det hele koker ned til at at man selvfølgelig ikke alltid vet hva livet bringer hverken som "full ut funksjonell" eller med helseplager/uførepensjon, men jeg mener man skylder barn å gi det de aller beste forutsetningene og rammene man kan. Vesentlig trangere rammer som følge av store helseplager er ikke et like godt utgangspunkt. 

Anonymkode: 558f0...ee4

Mange er kanskje ikke det - mens andre er.

Jeg er enig i at barnet er den som til slutt bærer risikoen. Det er det jo i alle tilfeller der barn settes til verden. Forutsetninger forandrer seg hele tiden, de som har god økonomi og ordnede forhold i dag, kan rammes av konkurs, sykdom og oppløsning av hjemmet i morgen.

Spørsmålet i HI var om uføre burde gås etter i sømmene dersom de ble gravide fordi det kanskje indikerte en rest-arbeidsevne. Det var i grunn dette jeg prøvde å tilbakevise. En graviditet er på ingen måte ensbetydende med at man har kapasitet til å gå i jobb.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...