Burde uføre få barn?

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så barn trenger ikke å ut av huset? En mor som er med på foreldremøter, bursdager, fritidsaktiviteter osv? Eller skal far ta seg av alt slikt alene? 

jeg er ufør selv og har så klart valgt bort å få barn selv om jeg virkelig ønsker meg det. Når mitt funksjonsnivå på dårlige dager betyr at jeg må velge mellom å dusje eller lage middag til mannen så er det ikke plass til et barn i min hverdag. I gode perioder ville jeg vært en super mor. Det er dessverre ikke alle gener man bør avle på. Min sykdom kan være arvelig og jeg ønsket så klart ikke denne hverdagen for et eventuelt barn! Så egoistisk kan man ikke være.

Anonymkode: ad7b8...234

Skjønner godt at du har valgt bort barn. Når du som ufør må lage middag til mannen din, så er han neppe i stand til å ta vare på barn heller. Normalt sett ville jeg sagt at det nok hadde gått fint for dere å ha barn, men da måtte jo far ha stilt opp, som så mange andre alenefedre og alenemødre fint klarer.

Anonymkode: cba0b...ec7

[AnonymBruker]

Må nesten si meg enig, og jeg ser mange mange uføre damer som popper ut unger. Hadde det kun vært 1-2 unger, men noen driver det som hobby og er uføre. Så er du så syk at man ikke kan jobbe så burde du vel kanskje vært litt mer varsom.

Anonymkode: 04c4f...c57

[skruf]

Ser det bare er fokus på uføre kvinner her, at de ikke bør få barn.

Hva med uføre menn som er sammen med ei kvinne som ikke er ufør da? Burde de mannfolka steriliseres også? De bør jo da heller ikke få barn. Kan de ikke jobbe så kan de heller ikke få barn. Kan de få barn og følge opp de så kan de også jobbe, er det det som menes her? 

Eller ser de fleste her inne på barn som en kvinneoppgave? 

Menn går ikke gravide, men et svangerskap varer bare i 40 uker, så det er ikke så lenge akkurat sammenlignet med de 18-19 årene man har forsørgelsesplikt for barna sine (etter 18 år pga VGS)

[AnonymBruker]

De har jo ekstra god tid til å ta vare på ett barn i motsetning til de i 8-16 jobb

Anonymkode: 607fd...f89

[Carrot]

Det som slår meg er ordvalget til enkelte som tydeligvis setter dem over andre som de ser ned på. Mulig de ikke tenker over hvor nedlatende det er å lese innleggende men det er egentlig bare trist å se at så mange treffer kategorien "assholes"

[Gjest Rose11]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

De har jo ekstra god tid til å ta vare på ett barn i motsetning til de i 8-16 jobb

Anonymkode: 607fd...f89

Herregud. For en idiotisk kommentar.  Antar du bare er ute etter å provosere  

Endret 15. mars 2016 av Rose11

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå mener jeg ikke de som ble uføre etter at de fikk barn, men de som allerede er uføre.

Jeg kan ikke forstå hvordan man kan være for syk til å jobbe, men frisk nok til å bære, føde, og ta seg av barn.

Burde uføre kvinner som med vilje blir gravide gått gjennom enda en utredning for å teste arbeidsevne? 

Hvis det er slik at en person ikke kan jobbe OG ta seg av barn samtidig, burde ikke denne personen valgt bort barn for å kunne bidra litt til samfunnet? Å få barn er ingen rett. Kan man ta seg av barn, kan man jobbe. Og kan man ikke gjøre begge deler,- da velger man bort barn. Man kan ikke bli forsørget av staten OG i tillegg få barn. Man bør i det minste kunne forsørge seg selv før man produserer nye mennesker.

Nav bude absolutt heve et mistenksomt bryn om en uføe plutselig venter barn. Det burde være auomatikk i at saken blir tatt frem igjen, og at personen må gjennom en ny vurdering. Og om helsa virkelig er for dårlg til å kunne jobbe, hvordan skal du klare å ta deg av et barn? 

Nav burde sende en beymringsmelding om de mistenker du er for dårlig til å være en god forelder. Men om du ikke er så dårlig, burde de slutte å utbetale uføretrygd iallefall.

Så egentlig kommer jeg frem til at barn og uføretrygd ikke passer sammen. 

Burde uføre få barn? Og burde i såfall nav gjennoppta utredning/vurdering så fort graviditetstest viser positiv? Er man frisk nok til å oppdra barn, ærlig talt, da kan man jobbe!

Anonymkode: 40868...c4f

Jeg er mamma, har vært kronisk syk i 11 år og er ikke ufør pga sånne som deg. Å oppdra barn er ikke det samme som å jobbe, jeg har prøvd. Jeg er en god mor selvom jeg ikke jobber. De færreste av oss velger selv å bli syke! Maken. 

Anonymkode: e4cdd...58e

[AnonymBruker]

9 timer siden, cheshirecat skrev:

Jeg forsøkte vel å være litt nyansert, synes det blir veldig drygt å si så svart/hvitt at uføre ikke burde få barn, og noen argumenterte med at klarer man å bære og føde et barn er man frisk nok til å jobbe, hvor jeg svarte at enkelte lidelser ikke er fysiske men psykiske, brukte sosial angst som eksempel.. Det er nok ikke optimalt at en far skal ta seg av alle slike aktiviteter, samtidlig om dette hypotetiske paret hadde begge et sterkt ønske om barn og far er mer enn villig til å påta seg den rollen, så er det ikke min sak å dømme.. De aller fleste av oss fucker opp ungene våre på en eller annen måte, spørsmålet er bare i hvilken grad. Og de aller fleste har ettelerannet de sliter med, igjen: så er spørsmålet i hvilken grad... Jeg har skrevet innledningsvis at jeg mener det er en stor utfordring for uføre å få barn da de allerede er ressurssvake, og det ikke er en særlig optimal livssituasjon å føde barn inn i, samtidig blir det vel generaliserende og stigmatiserende å si er absolutt "nei" da alle uføre ikke kan settes i en og samme bås. Ellers vil jeg si respekt til deg som har tatt et slikt valg. 

Så klart er det ikke fullstendig svart hvitt. Det finnes alltid unntak fra regelen. Jeg sier ikke at INGEN uføre bør få barn, men jeg stiller spørsmålstegn ved de som får ufør for å så få både tre og fire barn på rappen. Ja, jeg kjenner til et par tilfeller. Kan man ta seg av tre fire barn har man mest sannsynlig en restarbeidsevne også. Kanskje ikke 100, men kanskje 40. 

I den forige tråden ang dette var det jo ei som mente at når hun fikk problemer kunne hun bare ringe barnevernet for avlastning. Dette blir så fryktelig feil i mitt hode som det kan få blitt. Det er ikke staten sitt problem at man velger å få barn. Det er heller ikke besteforeldre, tanter eller onkler. Og ja, alle kan havne i situasjoner hvor man har behov for mer hjelp, det kan man ikke styre. Men når man allerede sitter i situasjonen hvor man vet at mye av jobben blir lagt på "alle andre" så bør man tenke seg om både to og tre ganger. Mener jeg.

 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så trist og høre om din situasjon, men blir det ikke litt generaliserende og sammenligne uføre? Noen er utbrente etter arbeidslivet, andre har sykdommer som kan være uforsvarlig og videreføre. Du vet jo om din egen situasjon, men kan du si noe om alle som er uføre i Norge? 

Jeg forstår problemstillingen. Det er alt for mange barn som lever under fattigdomsgrensen i Norge, "verdens rikeste land". Jeg jobber delvis med dette, så jeg vet en del om fattige barn i Norge. De får ikke dratt på ferie, og må sitte i klasserommet etter sommeren og høre på alle de andre barnas morsomme opplevelser. Noen får ikke vært med på helt vanlige aktiviteter som fotball, dansing, kino, bowling, bursdager, fordi foreldrene er for fattige. Noen barn blir sittende med dårlig samvittighet hvis de har lyst på noe de vet foreldrene ikke har råd til. Det er utrolig trist. Jeg er da enig i at man bør tenke seg grundig om å få barn hvis man vet at økonomien ikke er på plass. Allikevel vet jeg om mange foreldre, eneforeldre, og fosterforeldre som sliter økonomisk, men allikevel gjør det beste for barna sine.

Så det finnes helt klart forskjellige nyanser ved temaet, men personlig tenker jeg at alle kan være gode foreldre om de ønsker. Det er et valg man tar, og prioriteringene man setter først.

Anonymkode: d8015...046

Jo, det blir litt generaliserende. Det har du helt rett i. Og som jeg skriver over: Det finnes alltid unntak fra "regelen" og ting er ikke bare svart hvitt.

Ja de aller fleste kan sikkert være kjempegode foreldre. Det tviler jeg ikke på. Jeg vet at jeg hadde vært en god mor i mine "friske" perioder. Dessverre så hadde jeg vært en forferdelig dårlig mor i mine "syke". Derfor velger jeg å være en fantastisk tante og på sikt kanskje være avlastningshjem for barnevernet dersom dette skulle kunne la seg gjøre. Kanskje flere burde kikket på denne løsningen?

Anonymkode: ad7b8...234

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ett par hvor begge er psykisk utviklingshemmede. De har null peiling på hvordan de skal lage ordentlig mat, holde orden i hjemmet og heller ikke mye greie på penger. De klarte fint å lage en baby.

Dama i dette forholdet hadde klart å lage 2 barn før dette også og begge er tatt fra henne. Jeg mener seriøst at enkelte skulle vært sterilisert. Denne damen er en av de.

Uføre burde vel også revurdere om de klarer å ta seg av ett barn hvis de overhodet ikke kan utføre noen som helst jobb. Jeg sier IKKE at uføre er psykisk utviklingshemmet, men det å ha barn krever utrolig mye av en forelder.

De uføre kan heller få seg en jobb og hvis de klarer den, så får de være lykkelig med det. De kan jo jobbe i barnehage, da får de også være sammen med barn. Samtidig kan den uføre jobbe det den orker.

 

Anonymkode: b61a7...2c0

[AnonymBruker]

Jeg he unngått tråden lenge, men så klikket jeg meg innpå..og angrer.

Jeg blir trist og provosert over hvor arrogante mange er. Som sitter på sin høye hest og dømmer andre, som tydeligvis føler at en har løsning på andres problemer. Hvem er dere som så bastant kan mene noe om en gruppe mennesker?

Etter mange år i arbeid med barn vet jeg at det finnes barn av ressurssterke foreldre som såvidt ser sine foreldre. De har fin bil, flotte klær og hytte på fjellet, men tid til barna? Ikke alltid, men det er vanskelig å se at disse barna ikke får den omsorgen de trenger pga ressurssterke foreldre. De er vanskelig å gjennomskue og de er flinke å snakke for seg. Livet er ikke svart/hvitt.

Jeg har ansatte som jobber deltid i noe som noen ser på som lavstatusyrke. Noen er delvis ufør og det gjør ingen av dem til dårlige foreldre. Det er ikke om de er ufør eller ei, det er ressursene, omsorgen, empatievnen, evne til refleksjon og tid til å se barnet ditt som gjør deg til en god forelder. Da driter jeg i om du er direktør, medarbeider i butikk, eller ufør.

Vær raus, tro godt om andre, bli kjent med dem før du dømmer og jeg tror du vil oppleve gode ting.

 

 

Anonymkode: 156e2...3ed

[Carrot]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner ett par hvor begge er psykisk utviklingshemmede. De har null peiling på hvordan de skal lage ordentlig mat, holde orden i hjemmet og heller ikke mye greie på penger. De klarte fint å lage en baby.

Dama i dette forholdet hadde klart å lage 2 barn før dette også og begge er tatt fra henne. Jeg mener seriøst at enkelte skulle vært sterilisert. Denne damen er en av de.

Anonymkode: b61a7...2c0

Jeg er enig i at ikke alle er i stand til å ta seg av bar, men - det er moralsk vanskelig å skulle begå så store inngrep i et menneske sitt liv og hvem skal avgjøre når det er på sin plass og ikk? Som stat har vi feilet med slike ti før - hva med å lære av det? Du har selvsagt rett til en mening, men - hva om det var deg som ble diskutert?

[AnonymBruker]

La oss brennmerke de uføre og sende dem til tvangssterilisering når uføressøknaden er innvilget. På den måten får vi kontroll over dem.  Sieg heil! 

 

Anonymkode: 8688e...9a9

[AnonymBruker]

Noen nevner uføre kan bare gå å få avlastning hos barnevernet. Barnevernet er ikke en egen barnehage for uføre. Det du bare kan dumpe ungen hvis du ikke gidder. Helt tåpelig å antyde det. Virker som folk ikke vet hvordan NAV og barnevernet fungerer. Enten er det norn som har misforstått eller overdriver.

Barnevernet kan sikkert hjelpe til med avlastning, men det er ikkw bare å trappe opp der og få hjelp. 

Kan man ikke ha et grunnleggende kunnskap om stønaden, og hjelpemidler før man kritiserer?  Blir vanskelig å diskutere med noen som bygger bare opp under myter, overdrivelser, trolling, stråmenn og alt annet som er forstyrrende.

Anonymkode: 8b8aa...514

[pautina]

11 timer siden, Katten.2.0 skrev:

Håhåi, HER bæsja jeg skikkelig på leggen. Så en dokumentar for ufattelig mange år siden, hvor et par - begge hadde Downs-syndrom - ikke fikk lov til å planlegge barn. Nå er det faktisk så lenge siden at jeg ikke husker detaljene rundt, og med litt kjapp googling tok jeg fullstendig feil.

Bugger. Dette som kunne bli en interessant debatt, også hiver jeg all kredabilitet ut vinduet ved første anledning!

Tror ikke du tar feil, kjenner en veldig godt fungerende dawns jente med jobb og egen leilighet. Hun har et veldig aktivt sex liv med kjæresten og ønsker seg barn, det forhindres med tvangs hormon prevensjon som hun ikke ønsker(hormonsprøyter de må holde henne fast med tvang for å sette). Hun er en flott jente, men tross alt hun kunne ikke tatt vare på et barn på en god måte...Om de gjør dette med eller uten loven i hånd vet jeg ikke, men det blir gjort.

[Kristiansand123]

For en frekk og ekkel tråd, ts! 

Nei, jeg er ikke ufør, men jeg fikk skikkelig vondt av de som er!

[Gjest supernova_87]

Mange skriver at det ikke er en rett å få barn, og dette trodde jeg også lenge. Inntil en tråd for en stund tilbake som omhandlet at det ikke var en menneskerettighet å få barn, og da sjekket jeg det opp, og helt faktisk så er det nettopp en menneskerettighet det er. Det er opp til den enkelte å bestemme hvor mange og hvor hyppig man skal få barn. Single kan få barn, homofile kan få barn, og uføre kan få barn. (Jeg uttaler meg med forbehold, det er mulig jeg har misforstått.) 
Som flere skriver i denne tråden, det er forskjell på å få/ha barn og det å få/ha jobb. 

Jeg unner uføre et familieliv med barn, med gleder og ferier og stor stas bursdagskalas! Jeg tenker at et hvert liv er mer enn å jobbe for føden, leve fra hånd til munn, og jeg er takknemlig for at jeg bor i et land der vi har en slik velferd, i et land der vi aksepterer at vi betaler en god andel i skatt hver måned, for fellesskapets beste. Jeg er takknemlig for at de fleste rundt meg gladelig betaler sin skatt, med viten om at dette hjelper en fremmed. Jeg tror for øvrig at for de fleste privatpersoner så vil det de igjennom et langt liv betaler i skatt komme tilbake til enten dem selv eller nær familie, i form av legehjelp, akutthjelp, bilveier, ytelser og annet. Jeg tror at hvis man så på faktiske summer så vil som oftest det Ola Nordmann betaler i skatt bli nokså likt det Ola Nordmann (og nærmeste) får tilbake. Jeg finansierer gladelig hjelp til fremmede for at de skal ha et godt og verdig liv, men helt ærlig tror jeg i grunn at jeg finansierer mest for meg selv, for at jeg skal kunne kjøre på en bilvei til Oslo en gang i blant, for at jeg skal ha en nærbutikk ikke så langt unna, for at legen skal være på jobb 5 dager i uka i tilfelle jeg skulle trenge det, for at jeg skal få medisin X til 213kr i stedet for den egentlig prisen på 2300kr. Det kan virke som de fleste glemmer dette. 

Jeg synes det er verdt det å betale min skatt, selv om det går til at en ufør får et liv med barn og mann og de kan ha det godt og være lykkelig, i stedet for at de lever livene sine halvveis fordi det eneste de makter, etter å ha jobbet 4 timer hver dag i uka, er å komme hjem til det skitne skuret sitt (som er det eneste de har råd til siden de jobber halvveis) for å slokne på liggeunderlaget i hjørnet, før de deretter våkner til en ny dag, spiser havregrøt kokt på vann og fortsetter med livet sitt som de egentlig ikke synes er verdt det. Kanskje man kan klare å jobbe noen timer i uka, men unner man ikke menneskene rundt seg et liv som er mer enn det? Et liv der de faktisk orker å ordne kåken sin, et liv der de orker å lage mat til seg selv, et liv der de orker å ha det bra? Er det ikke bedre at de kan få økonomisk hjelp slik at også de kan orke å ha et godt liv? Vi er heldige som er friske, og det er stort sett tilfeldig, og jeg unner en hver som ikke er like heldig til å kunne ha muligheten til å ha et like godt liv som meg, derfor er jeg takknemlig for velferden i Norge. Og i det at jeg unner dem å ha muligheten til et like godt liv, som en hver som er frisk, ligger det at jeg unner dem muligheten til å få en familie. 

[makkapakka]

et barn klarer seg ikke selv, det er mye å følge opp i forhold til selv barnet

så kommer alt av aktiviteter og ikke minst alt  av dugnad overfor barnehage og skole som foreldrene må stille opp på. 

Klarer du ovennevnte klarer du å ha en jobb også

[Gjest cheshirecat]

1 minutt siden, Rainstorm skrev:

Mange skriver at det ikke er en rett å få barn, og dette trodde jeg også lenge. Inntil en tråd for en stund tilbake som omhandlet at det ikke var en menneskerettighet å få barn, og da sjekket jeg det opp, og helt faktisk så er det nettopp en menneskerettighet det er. Det er opp til den enkelte å bestemme hvor mange og hvor hyppig man skal få barn. Single kan få barn, homofile kan få barn, og uføre kan få barn. (Jeg uttaler meg med forbehold, det er mulig jeg har misforstått.) 
Som flere skriver i denne tråden, det er forskjell på å få/ha barn og det å få/ha jobb. 

Jeg unner uføre et familieliv med barn, med gleder og ferier og stor stas bursdagskalas! Jeg tenker at et hvert liv er mer enn å jobbe for føden, leve fra hånd til munn, og jeg er takknemlig for at jeg bor i et land der vi har en slik velferd, i et land der vi aksepterer at vi betaler en god andel i skatt hver måned, for fellesskapets beste. Jeg er takknemlig for at de fleste rundt meg gladelig betaler sin skatt, med viten om at dette hjelper en fremmed. Jeg tror for øvrig at for de fleste privatpersoner så vil det de igjennom et langt liv betaler i skatt komme tilbake til enten dem selv eller nær familie, i form av legehjelp, akutthjelp, bilveier, ytelser og annet. Jeg tror at hvis man så på faktiske summer så vil som oftest det Ola Nordmann betaler i skatt bli nokså likt det Ola Nordmann (og nærmeste) får tilbake. Jeg finansierer gladelig hjelp til fremmede for at de skal ha et godt og verdig liv, men helt ærlig tror jeg i grunn at jeg finansierer mest for meg selv, for at jeg skal kunne kjøre på en bilvei til Oslo en gang i blant, for at jeg skal ha en nærbutikk ikke så langt unna, for at legen skal være på jobb 5 dager i uka i tilfelle jeg skulle trenge det, for at jeg skal få medisin X til 213kr i stedet for den egentlig prisen på 2300kr. Det kan virke som de fleste glemmer dette. 

Jeg synes det er verdt det å betale min skatt, selv om det går til at en ufør får et liv med barn og mann og de kan ha det godt og være lykkelig, i stedet for at de lever livene sine halvveis fordi det eneste de makter, etter å ha jobbet 4 timer hver dag i uka, er å komme hjem til det skitne skuret sitt (som er det eneste de har råd til siden de jobber halvveis) for å slokne på liggeunderlaget i hjørnet, før de deretter våkner til en ny dag, spiser havregrøt kokt på vann og fortsetter med livet sitt som de egentlig ikke synes er verdt det. Kanskje man kan klare å jobbe noen timer i uka, men unner man ikke menneskene rundt seg et liv som er mer enn det? Et liv der de faktisk orker å ordne kåken sin, et liv der de orker å lage mat til seg selv, et liv der de orker å ha det bra? Er det ikke bedre at de kan få økonomisk hjelp slik at også de kan orke å ha et godt liv? Vi er heldige som er friske, og det er stort sett tilfeldig, og jeg unner en hver som ikke er like heldig til å kunne ha muligheten til å ha et like godt liv som meg, derfor er jeg takknemlig for velferden i Norge. Og i det at jeg unner dem å ha muligheten til et like godt liv, som en hver som er frisk, ligger det at jeg unner dem muligheten til å få en familie. 

Når man sier "det er ikke en menneskerett å få barn" er det mer "a figure of speach".. Poenget er at ikke alle er istand til å ta vare på et barn. Om du bor på gata, proatituerer deg for dop og ligger rusa mesteparten av dagen kan du fortsatt få en baby så lenge du unslipper "storebror staten" sine øyne. Men er det rettferdig ovenfor barnet?? Mange voksne er IDIOTER. Noen av disse idiotene får plutselig for seg at de vil ha barn. Men de er åpenlyst ikke i stand til å ta vare på dem. Det er ikke snakk om koselige barnebursdager og familieselskap, men foreldre som neglisjerer barnet sitt fordi de har overhodet ikke forståelse for hva det vil si å ta vare på en baby.. I DEN forstand sier man "det er ikke en menneskerett å få barn". - jeg har barn. Jeg anser ikke det som en "rettighet" jeg har, men en ÆRE jeg nyter. det kreves av meg at jeg er istand til å forsørge barna mine. Ha økonomi til å dekke varme klær, tak over hodet, mat på bordet. Stabilitet. Det kreves av meg at jeg må være hjemme mesteparten av tiden, hente, kjøre, pusse tenner, trøste, lese lekser, klemme, kose, sette grenser og oppdra. Svikter jeg er jeg ikke æren verdig! 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, cheshirecat skrev:

 Svikter jeg er jeg ikke æren verdig! 

Så lenge du forer ungen å bytte bleier er du æren verdig

Anonymkode: 607fd...f89

[Gjest Badebuksa]

Alle som tror de klarer å ta seg av et barn, som har omsorgsevne og evnen til å være empatisk, rettferdig og grensesettende bør få barn. Kanskje de har en partner som tar foreldrepermisjonen og som gjør mesteparten, da? Hvem vet hva slags situasjoner folk er i, men en ting er sikkert: Ingen situasjoner er like. Og ingen mennesker er like. Og du kan ikke dømme folk kun basert på en stønad fra NAV.