Livetsrose's helt egne tråd!

[Gjest]

La oss si leiligheten din er verdt 1 600 000. Du hadde 415 000 i egenkapital. Dersom dette var selveie hadde du hatt følgende regnestykke:
1 385 000 i lån + 415 000 i egenkapital == 1 600 000. Dersom du selger for samme pris og ikke har betalt ned på lånet får du 1 600 000, der 1 385 000 går til å innfri lånet, og 415 000 blir til overs til deg. Rentene betales månedlig sammen med eventuelle avdrag. Du ville da fått to regninger, felleskostnader og avbetaling til lån, men felleskostnadene ville vært lavere tilsvarende avbetalingen til lånet.

Nå har du 415 000 i egenkapital og borettslaget har 1 385 000 i lån, de 5900 du betaler nå går til å betjene det lånet (der ligger renter og eventuelle avdrag). Rentene blir fra 3400 og oppover på den summen per måned, det endrer seg ikke uansett hvilken eierform du velger. 

Som sagt tidligere, jeg tviler ikke at jeg KUNNE spart på det, men her er det mye som spiller inn. Det ene er at jeg ikke ønsker å måtte ta opp lån overhode. Og en annen viktig ting er også at jeg ikke vet hvor mye jeg i det hele tatt hadde fått i lån. Det er ikke sikkert jeg hadde fått så høyt lån, selv med egenkapital. Det har jeg egentlig ikke tenkt så mye over, da jeg ikke ønsket lån - og det heller ikke akkurat er overflod med leiligheter i Kragerø. Jeg liker å bo i borettslag, da jeg slipper å tenke på maling og annet vedlikehold, samt snømåking. Jeg ser også på det som en fordel at det er en leilighet i en form for blokk, med tanke på innbrudd og lignende - da jeg føler det er tryggere enn en frittående leilighet. På den tiden var det ingen andre eventuelle leiligheter for meg i Kragerø, og jeg tror jeg måtte ha ventet lenge for å finne en jeg likte. Det har også litt å si at her trengte jeg ikke å pusse opp noe, for å bli fornøyd.

Jeg har aldri prøvd å si at man generelt sparer på å ha en borettslagsleilighet, men at for meg er det den enkleste og beste løsningen. Og jeg sparer kanskje ikke penger på det, men jeg sparer mye bryderi og også risikoen for at jeg måtte ha flyttet utenbys for å finne en passende selveier-leilighet.

Jeg skjønner poenget ditt her, men jeg tror ikke helt du skjønner meg. Om man ser for seg at jeg kunne funnet en leilighet i Kragerø, fått lån på en såpass høy sum, med en god rente - ville det nok vært bedre økonomisk ja.

[ajarRun]

Som sagt tidligere, jeg tviler ikke at jeg KUNNE spart på det, men her er det mye som spiller inn. Det ene er at jeg ikke ønsker å måtte ta opp lån overhode. Og en annen viktig ting er også at jeg ikke vet hvor mye jeg i det hele tatt hadde fått i lån. Det er ikke sikkert jeg hadde fått så høyt lån, selv med egenkapital. Det har jeg egentlig ikke tenkt så mye over, da jeg ikke ønsket lån - og det heller ikke akkurat er overflod med leiligheter i Kragerø. Jeg liker å bo i borettslag, da jeg slipper å tenke på maling og annet vedlikehold, samt snømåking. Jeg ser også på det som en fordel at det er en leilighet i en form for blokk, med tanke på innbrudd og lignende - da jeg føler det er tryggere enn en frittående leilighet. På den tiden var det ingen andre eventuelle leiligheter for meg i Kragerø, og jeg tror jeg måtte ha ventet lenge for å finne en jeg likte. Det har også litt å si at her trengte jeg ikke å pusse opp noe, for å bli fornøyd.
Jeg har aldri prøvd å si at man generelt sparer på å ha en borettslagsleilighet, men at for meg er det den enkleste og beste løsningen. Og jeg sparer kanskje ikke penger på det, men jeg sparer mye bryderi og også risikoen for at jeg måtte ha flyttet utenbys for å finne en passende selveier-leilighet.

Jeg skjønner poenget ditt her, men jeg tror ikke helt du skjønner meg. Om man ser for seg at jeg kunne funnet en leilighet i Kragerø, fått lån på en såpass høy sum, med en god rente - ville det nok vært bedre økonomisk ja.

Det er ikke det jeg sier, det jeg prøver å få fram er at selveier og borettslag nesten ikke har forskjeller (å slippe dokumentavgift er en fordel borettslag har som er bra dersom man flytter ofte). Det eneste viktige når man kjøper borettslag er å sjekke om de har en avdragsfri periode på lånet (vanlig på helt nye borettslag) og at de har kontroll på økonomien. Jeg ville også vurdert å bli med i styret for å få større innflytelse på hvordan pengene brukes.

Poenget mitt er ikke at borettslag er dyrere, poenget mitt er at du får tilbake egenkapital uavhengig av hvilken eierform du velger (med mindre boligen går ned i verdi).

[Gjest]

Det er ikke det jeg sier, det jeg prøver å få fram er at selveier og borettslag nesten ikke har forskjeller (å slippe dokumentavgift er en fordel borettslag har som er bra dersom man flytter ofte). Det eneste viktige når man kjøper borettslag er å sjekke om de har en avdragsfri periode på lånet (vanlig på helt nye borettslag) og at de har kontroll på økonomien. Jeg ville også vurdert å bli med i styret for å få større innflytelse på hvordan pengene brukes.

Poenget mitt er ikke at borettslag er dyrere, poenget mitt er at du får tilbake egenkapital uavhengig av hvilken eierform du velger (med mindre boligen går ned i verdi).

Okei, som sagt mye av grunnen til valget mitt var jo også at det er minimalt med leiligheter til salgs i Kragerø. Når jeg på dette tidspunktet hadde bestemt meg for å flytte fra der jeg leide, var det uaktuelt å vente mange måneder. Jeg ønsket også en leilighet hvor jeg slapp oppussing.

Å bli med i styret er ikke noe jeg ønsker, av flere grunner. Mest fordi at flere i borettslaget her, som også sitter i styret - er forkastelig mennesker som jeg overhode ikke går overens med. Det holder for meg at jeg må hilse på dem når de går forbi, for å i det slik. Utover det ser jeg jo at det kan være en fordel å sitte i styret ja. Men per i dag ønsker jeg ikke å bruke tid på det, jeg trives godt med å ha det slik som det er nå.

[ajarRun]

Det er når man trives det er viktig å være i styret, så de ikke bestemmer seg for å ødelegge alt Men de fleste ønsker vel ikke å være involvert i det hele tatt.

Hva synes du om Mad Max?

[Gjest]

Det er når man trives det er viktig å være i styret, så de ikke bestemmer seg for å ødelegge alt Men de fleste ønsker vel ikke å være involvert i det hele tatt.

Hva synes du om Mad Max?

Ja, det er sant - de fleste ønsker ikke å være involvert. Og når jeg ikke kan utstå tanken på å prate med enkelte av menneskene, er det nok best å la være tenker jeg

Mad max? Jeg har aldri hørt om det før jeg søkte det opp, og du sikter til filmen eller? Jeg har aldri sett den eller hørt om den før, men kanskje den er verdt å laste ned

[ajarRun]

Leste litt på bloggen din, du bommer fælt når du omtaler depresjon, det er flere diagnoser på depresjon i både ICD-10 og DSM-V.

Tror du folkelønn kunne vært en god løsning?

[Gjest]

Leste litt på bloggen din, du bommer fælt når du omtaler depresjon, det er flere diagnoser på depresjon i både ICD-10 og DSM-V.

Tror du folkelønn kunne vært en god løsning?

Ja vel, som jeg også mener jeg skrev der - finnes det kronisk depresjon sånn sett, men som regel er depresjon et symptom og en del av et større sykdomsbilde. Fokuset mitt var heller ikke på diagnoser på depresjon, men denne personens patetiske meninger. Det er vel heller et fåtall som kun har alvorlig kronisk depresjon, uten noen tilleggsdiagnoser eller problematikker.

Jeg kan gjerne skrive mye og mer om dette senere, men nå kommer min far om 2 minutter, da jeg og valpen skal opp på besøk til dem. Som du sikkert leste og skjønte, var heller ikke hovedpoenget i innlegget mitt varianter av depresjon.

[ajarRun]

Ja vel, som jeg også mener jeg skrev der - finnes det kronisk depresjon sånn sett, men som regel er depresjon et symptom og en del av et større sykdomsbilde. Fokuset mitt var heller ikke på diagnoser på depresjon, men denne personens patetiske meninger. Det er vel heller et fåtall som kun har alvorlig kronisk depresjon, uten noen tilleggsdiagnoser eller problematikker.
Jeg kan gjerne skrive mye og mer om dette senere, men nå kommer min far om 2 minutter, da jeg og valpen skal opp på besøk til dem. Som du sikkert leste og skjønte, var heller ikke hovedpoenget i innlegget mitt varianter av depresjon.

Det er tilfellet for samtlige psykiske lidelser at de ofte er komorbid med andre. Dette er på ingen måte unikt for ulike former for depresjon. Å si at depresjon er et symptom og ikke en sykdom er helt feil. 

[Gjest]

Det er tilfellet for samtlige psykiske lidelser at de ofte er komorbid med andre. Dette er på ingen måte unikt for ulike former for depresjon. Å si at depresjon er et symptom og ikke en sykdom er helt feil. 

Jeg sier ikke at depresjon ikke er en sykdom! Og jeg mener heller ikke at det må være et symptom, men for flere mennesker kan det være kun en del av noe mer, og ofte ligger jeg det andre problemer bak, som fører til depresjon.

Som jeg også sa var ikke poenget med det blogginnlegget mitt å diskutere varianter av depresjon, men å påpeke den tragiske tråden her inne på forumet, hvor en person mente at depresjon og angst ikke var alvorlig lidelser - og kritiserte folk som sliter, som får uføretrygd på dette grunnlaget.

Det virker som det eneste du gjør er å prøve å finne noe å hakke på, i stede for å se helheten.

[ajarRun]

15 timer siden, livetsrose skrev:

Jeg sier ikke at depresjon ikke er en sykdom! Og jeg mener heller ikke at det må være et symptom, men for flere mennesker kan det være kun en del av noe mer, og ofte ligger jeg det andre problemer bak, som fører til depresjon.
Som jeg også sa var ikke poenget med det blogginnlegget mitt å diskutere varianter av depresjon, men å påpeke den tragiske tråden her inne på forumet, hvor en person mente at depresjon og angst ikke var alvorlig lidelser - og kritiserte folk som sliter, som får uføretrygd på dette grunnlaget.

Det virker som det eneste du gjør er å prøve å finne noe å hakke på, i stede for å se helheten.

Litt av problemet er at denne debatten tas på helt feil premisser. Burde hodepine gi uføretrygd? Ja? Nei? Kanskje? Burde vondt i ryggen gi uføretrygd? Vi gir ikke uføretrygd basert på diagnoser, de er rivende likegyldige. Man får uføretrygd dersom man har varig funksjonsnedsettelse med dårlige utsikter til bedring. Depresjon gir ikke uføretrygd, med mindre den er varig, og det er dårlige utsikter til bedring. Funksjonsnedsettelsen må også være alvorlig nok til å hindre at man kan jobbe. Ta eksemplet med hodepine, de fleste med hodepine ville aldri fått uføretrygd, men noen med migrene eller lignende kan få det. Hvis vi tar en debatt om hodepine er "alvorlig" nok til å få uføretrygd vil vi selvsagt ikke komme noen vei.

Jeg liker ikke når noen kommer med bastante påstander om psykiske lidelser, spesielt når disse er beviselig feil. Jeg har selv slitt med depresjon, og når du påstår det ligger "andre problemer bak" blir jeg irritert. Du skrev: " Depresjon og angst i seg selv er ikke diagnoser, med mindre vi snakker om alvorlig kronisk depresjon." Slå det opp i ICD 10, det finnes ikke noe som heter "alvorlig kronisk depresjon". Det finnes flere forskjellige diagnoser med depresjon, og de deles inn i mild, moderat og alvorlig avhengig av hvor mange og hvor kraftige symptomer man har.

Men det største problemet er tankegangen at en diagnose gir uføretrygd, dette stemmer ikke. Du kan få uføretrygd med sammensatte psykiske problemer uten å ha en eneste diagnose, det er funksjonsnivå og utsiktene tli å bli bedre de ser på.

Jeg ser alltid etter om jeg er enig eller uenig i noe, dette er et debattforum. Hvis det er noe jeg er veldig uenig i tar jeg tak i det, dersom jeg er enig med noe (som i dette tilfellet) men argumentene er borti natten liker jeg å si ifra slik at mine meningsfeller kan argumentere for sine synspunkt på best mulig måte. 

[Gjest]

1 time siden, ambivalentReaction skrev:

Litt av problemet er at denne debatten tas på helt feil premisser. Burde hodepine gi uføretrygd? Ja? Nei? Kanskje? Burde vondt i ryggen gi uføretrygd? Vi gir ikke uføretrygd basert på diagnoser, de er rivende likegyldige. Man får uføretrygd dersom man har varig funksjonsnedsettelse med dårlige utsikter til bedring. Depresjon gir ikke uføretrygd, med mindre den er varig, og det er dårlige utsikter til bedring. Funksjonsnedsettelsen må også være alvorlig nok til å hindre at man kan jobbe. Ta eksemplet med hodepine, de fleste med hodepine ville aldri fått uføretrygd, men noen med migrene eller lignende kan få det. Hvis vi tar en debatt om hodepine er "alvorlig" nok til å få uføretrygd vil vi selvsagt ikke komme noen vei.

Jeg liker ikke når noen kommer med bastante påstander om psykiske lidelser, spesielt når disse er beviselig feil. Jeg har selv slitt med depresjon, og når du påstår det ligger "andre problemer bak" blir jeg irritert. Du skrev: " Depresjon og angst i seg selv er ikke diagnoser, med mindre vi snakker om alvorlig kronisk depresjon." Slå det opp i ICD 10, det finnes ikke noe som heter "alvorlig kronisk depresjon". Det finnes flere forskjellige diagnoser med depresjon, og de deles inn i mild, moderat og alvorlig avhengig av hvor mange og hvor kraftige symptomer man har.

Men det største problemet er tankegangen at en diagnose gir uføretrygd, dette stemmer ikke. Du kan få uføretrygd med sammensatte psykiske problemer uten å ha en eneste diagnose, det er funksjonsnivå og utsiktene tli å bli bedre de ser på.

Jeg ser alltid etter om jeg er enig eller uenig i noe, dette er et debattforum. Hvis det er noe jeg er veldig uenig i tar jeg tak i det, dersom jeg er enig med noe (som i dette tilfellet) men argumentene er borti natten liker jeg å si ifra slik at mine meningsfeller kan argumentere for sine synspunkt på best mulig måte. 

Jeg vet at uføretrygd ikke i seg selv er basert på diagnoser, men funksjonsevne selvfølgelig. Men meg selv inkludert og mange andre får uføretrygd på dette grunnlaget - da det også sier noe om min funksjonsevne. Hadde ikke jeg hatt en eneste diagnose eller vurdering fra lege, ville jeg jo stilt mye svakere. Jeg har aldri sagt at man uføretrygd av depresjon i seg selv, det påpeker jeg jo i blogginnlegget!

Jeg påstår heller ikke at noe annet må ligge bak, men i mange tilfeller er det slik! Jeg vet at nøyaktig slik jeg skrev det, er ikke alvorlig kronisk depresjon en diagnose. Men om man har alvorlig depresjon og den ER kronisk, det er det jeg mente. Jeg må bare beklage at jeg ikke har satt meg nok inn i ICD-10, men slik jeg har tenkt sier man som regel ikke at man er diagnostisert med depresjon, om den er mild. I og for seg har man vel diagnosen, men jeg har enda til gode om noen som uføretrygd på et slikt grunnlag. Det jeg skulle frem til, er at hvis ikke den alvorlige depresjonen er varig, ville ikke det bety nedsatt funksjonsevne over lenger tid.

Jeg ser det er dumt av meg, og si at det ikke er diagnoser i seg selv - men igjen som du påpeker er det ikke noe som ordrett heter "alvorlig kronisk depresjon", og det er vel heller ingen som kun er diagnostisert med "depresjon" eller "angst", da er det vel som regel spesifisert som "alvorlig depresjon" eller "sosialangst" for eksempel.

Jeg beklager om du følte deg støtet av dette, og jeg mente ikke at det MÅTTE ligge noe bak, men ofte gjør det jo det? Jeg får bare beklage, men etter mitt møte med 100-talls psykiatriske pasienter og andre som sliter, har jeg enda til gode å høre om noen som "kun" sliter med depresjon, og for eksempel har dette som eneste diagnoser eller problematikk. Det er selvfølgelig de som er lei seg, nedfor og deprimert - uten at det henger sammen med andre problemer. Men i mange tilfeller henger det sammen med alt fra psykoser og vrangforestillinger, til selvskading, spiseforstyrrelser, sosial angst - eller til og med at noen er mildere psykisk utviklingshemmet. Mange sliter ikke bare med depresjon, men det er en følge av og en kombinasjon med andre problemer. Det gjelder selvsagt ikke alle, men et flertall.

En annen ting er at mann også kan slite med depresjon og sammensatte psykiske problemer, uten å aldri få diagnosen depresjon på papiret. I mine papiret står det i hvert fall ikke som en diagnose, selvom jeg har slite med alvorlig depresjon. Dette har vært sammenhengende med andre psykiske problemer, og det er de vi har tatt fatt i, ikke depresjonen og det at jeg er nedfor i seg selv.

Jeg har heller aldri ment at har man en spesifikk diagnose, får man automatisk uføretrygd! Jeg vet ikke hvordan du har oppfattet det, for jeg har bare ment at med en diagnose, eller en nøye psykologisk vurdering for den saks skyld - har man bedre forutsetninger for å forstå menneskets problematikker og dermed også funksjonsevnen. Selvfølgelig kan man få uføretrygd uten en diagnose, men jeg vil påstå det er mye vanskeligere, basert på mennesker jeg har kommet i kontakt med. Før de får uføretrygd, har det ofte mått gjennom omfattende utredning og lignende for å prøve å finne en årsak til problemene deres, enten det er psykisk eller fysisk relatert.

Du mener altså at argumentene mine er "borti natten"? For all del, det er selvfølgelig bra at du påpeker ting du mener er galt, men som jeg også forklarer her - er det flere småting du har misforstått, og det virker også som du velger å ikke se det større bildet av blogginnlegget.

Alle tekster kan alltid bli bedre, bare så det er sagt. Men da dette er på bloggen min, og ikke forumet - har jeg heller ingen planer om å forandre teksten, basert på det du sier - da flere av tingene du sier, ikke er relevant for min tekst, slik jeg føler det. Jeg kunne ha skrevet at uføretrygd er basert på funksjonsnivå og ikke diagnoser, noe som selvfølgelig stemmer - men jeg ahr ikke noe ønske eller behov for å påpeke nettopp dette, så innlegget blir ENDA lenger. Om noen overhode skal ville lese det jeg skriver på bloggen, kan jeg heller ikke ha med alt i et innlegg. Derimot sier jeg ikke det motsatte på noe vis heller, at diagnoser automatisk gir et grunnlag til uføretrygd, det har jeg aldri sagt eller ment. Jeg har heller ikke gått inn på hvilke grader som finnes av depresjon, eller ulike typer angst - da det ikke er det jeg ønsker å få frem som budskap i teksten.

[Gjest]

@ambivalentReaction

Her er et utdrag fra deler av blogginnlegget mitt som er relevant til det vi snakker om (resten av innlegget handler jo mest om mine egne erfaringer og behov for uføretrygd, samt den anonyme brukerens patetiske holdninger, som er det ENESTE jeg reagerer på her, og ønsker å få frem) :

Jeg har enda til gode å høre om noen som får innvilget uføretrygd «kun» på grunn av depresjon. Folk som får
uføretrygd grunnet psykiske lidelser, har ofte langt mer problemer enn mild «depresjon» og «angst». De aller fleste
har en diagnose som gir dem grunnlag for å få uføretrygd. Depresjon og angst i seg selv er ikke diagnoser, med
mindre vi snakker om alvorlig kronisk depresjon. (jeg er enig i at det i og for seg er diagnoser, her har jeg formulert meg galt - men som jeg skriver i neste setning er det for de fleste en del av noe mer) For de fleste er dette et symptom og en del av et større sykdomsbilde. Jeg skal ikke si at ikke det finnes de som får trygd fordi de er deprimert, men dette varierer også mye på behandlingen av saken din.

Enkelte får trygd og andre ytelser fra NAV uten å ha en konkret grunnlag for det, og trenger omtrent ikke
dokumentasjon for sine lidelser. Mens andre som er tydelig syke, er inn og ut av psykiatrisk til enhver tid, og
fungerer overhode ikke ute i samfunnet, og langt mindre i jobb – får ingen støtte fra NAV. Det kan rett og slett ha
så mye å si, kun avhengig av hvilken saksbehandler du har på NAV.

Selv mener jeg at ikke alle som er «deppa» skal få trygd, overhode ikke. Men har dette vært en langvarig depresjon,
som gjør deg ute av stand til å jobbe – synes jeg det er et grunnlag, men i disse tilfelle er det vanlig at det blir satt en diagnose utover det å være deprimert.

---

[ajarRun]

Depresjon er en samlebetegnelse for flere diagnoser, disse finnes klassifisert med og uten psykose. 

Angst er også en samlebetegnelse, der du har mange spesifiseringen generell angstlidelse, sosial angst, fobisk angst osv. 

Mange med mild depresjon har kanskje ikke fått diagnosen, men det er fortsatt depresjon. Man har en psykisk lidelse uavhengig av om en lege gir deg diagnosen. Jeg vil påstå at utvalget du har sett på ikke er representativt, dvs du har ikke sett hele spektrumet av depresjon. 

Jeg har ikke sagt argumentene dine er borti natta, jeg mener at diskusjonen skjer på feil premiss. 

3 minutter siden, livetsrose skrev:

@ambivalentReaction

Her er et utdrag fra deler av blogginnlegget mitt som er relevant til det vi snakker om (resten av innlegget handler jo mest om mine egne erfaringer og behov for uføretrygd, samt den anonyme brukerens patetiske holdninger, som er det ENESTE jeg reagerer på her, og ønsker å få frem) :

Jeg har enda til gode å høre om noen som får innvilget uføretrygd «kun» på grunn av depresjon. Folk som får
uføretrygd grunnet psykiske lidelser, har ofte langt mer problemer enn mild «depresjon» og «angst». De aller fleste
har en diagnose som gir dem grunnlag for å få uføretrygd. Depresjon og angst i seg selv er ikke diagnoser, med
mindre vi snakker om alvorlig kronisk depresjon. (jeg er enig i at det i og for seg er diagnoser, her har jeg formulert meg galt - men som jeg skriver i neste setning er det for de fleste en del av noe mer) For de fleste er dette et symptom og en del av et større sykdomsbilde. Jeg skal ikke si at ikke det finnes de som får trygd fordi de er deprimert, men dette varierer også mye på behandlingen av saken din.

Enkelte får trygd og andre ytelser fra NAV uten å ha en konkret grunnlag for det, og trenger omtrent ikke
dokumentasjon for sine lidelser. Mens andre som er tydelig syke, er inn og ut av psykiatrisk til enhver tid, og
fungerer overhode ikke ute i samfunnet, og langt mindre i jobb – får ingen støtte fra NAV. Det kan rett og slett ha
så mye å si, kun avhengig av hvilken saksbehandler du har på NAV.

Selv mener jeg at ikke alle som er «deppa» skal få trygd, overhode ikke. Men har dette vært en langvarig depresjon,
som gjør deg ute av stand til å jobbe – synes jeg det er et grunnlag, men i disse tilfelle er det vanlig at det blir satt en diagnose utover det å være deprimert.

---

Det er først å fremst delen om at depresjon og angst ikke er diagnoser jeg reagerte på, det er misvisende og får det til å fremstå som at de ikke er diagnoser. Siden det finnes ørten diagnoser som på folkemunne ville bli kalt depresjon eller angst er dette feil, og jeg synes det er dumt å si det slik fordi det bygger opp under fordommer og misforståelser.

Depresjon er ikke et symptom, det er en diagnose. Det stemmer at de fleste (79%) lider av en eller flere andre diagnoser, men det medfører ikke riktighet å hevde at depresjonen er forårsaket eller påvirket av den andre diagnosen. Komorbid i psykologien betyr bare at de eksisterer sammen, ikke nødvendigvis at de påvirker hverandre. Depresjon kan føre til angst, angst kan føre til depresjon og de kan eksistere uavhengig av hverandre. På grunn av dette behandler man den diagnosen som påvirker pasienten mest, før man vurderer behandling av den neste diagnosen (noen medisinske behandlinger har også effekt på flere lidelser, SSRI feks har god effekt på både angst og depresjon).

Psykisk helse er et fagfelt vi vet alt for lite om. Derfor bør vi være veldig forsiktig med å komme med for bastante påstander. I tillegg er det mange fordommer og myter, og derfor er det viktig at vi uttrykker oss korrekt, og legger i grunn dagens vitenskap for å unngå å forsterke mytene og fordommene. Dette er et tema som opptar meg sterkt, stigma knyttet til psykiske sykdommer er helt forferdelig, og behandlingen har dessverre ikke gått helt bort fra å "straffe" den syke.

Den delen jeg har grønnet ut er egentlig det jeg ville diskutere med deg, det forsvant litt i resten av innlegget mitt. Jeg synes det er paradoksalt at de med minst ressurser stiller dårligst i møte med NAV. Ta feks utdanning, der lyver NAV bevisst til brukerne og sier de ikke kan få innvilget utdanning for så å presse dem inn på AMO-kurs som beviselig ikke fungerer. De med best nettverk og som er mest ressursterk kan selvsagt krangle, skaffe seg advokat og henvise til gjeldene lovverk. En kompis skulle få utdanning på AAP, saksbehandler sa flere ganger at han kom ikke til å få det innvilget og det var helt umulig. Saksbehandleren arrangerte møte med han og behandler for å prøve å få behandler til å si at han ikke var egnet til å ta utdanningen og motarbeidet bevisst å få utdanning innvilget. Kompisen min ba om hjemlet begrunnelse for at han ikke kunne få utdanning samt referat fra møtet med psykolog. Han sa også at saksbehandleren var mindre aggressiv når han hadde psykologen til stede. En som ikke hadde nettverk og kunne få gode råd angående reglene ville neppe fått det innvilget.

Tror du folkelønn kunne vært en løsning? Alle i Norge får utbetalt en viss sum uavhengig av hva de gjør, og det erstatter alle andre tilskudd (inkludert bostøtte). Se bort ifra kostnadene, de forsvinner bare man justerer skatten. 

 

[Gjest]

3 minutter siden, ambivalentReaction skrev:

Depresjon er en samlebetegnelse for flere diagnoser, disse finnes klassifisert med og uten psykose. 

Angst er også en samlebetegnelse, der du har mange spesifiseringen generell angstlidelse, sosial angst, fobisk angst osv. 

Mange med mild depresjon har kanskje ikke fått diagnosen, men det er fortsatt depresjon. Man har en psykisk lidelse uavhengig av om en lege gir deg diagnosen. Jeg vil påstå at utvalget du har sett på ikke er representativt, dvs du har ikke sett hele spektrumet av depresjon. 

Jeg har ikke sagt argumentene dine er borti natta, jeg mener at diskusjonen skjer på feil premiss. 

Det er først å fremst delen om at depresjon og angst ikke er diagnoser jeg reagerte på, det er misvisende og får det til å fremstå som at de ikke er diagnoser. Siden det finnes ørten diagnoser som på folkemunne ville bli kalt depresjon eller angst er dette feil, og jeg synes det er dumt å si det slik fordi det bygger opp under fordommer og misforståelser.

Depresjon er ikke et symptom, det er en diagnose. Det stemmer at de fleste (79%) lider av en eller flere andre diagnoser, men det medfører ikke riktighet å hevde at depresjonen er forårsaket eller påvirket av den andre diagnosen. Komorbid i psykologien betyr bare at de eksisterer sammen, ikke nødvendigvis at de påvirker hverandre. Depresjon kan føre til angst, angst kan føre til depresjon og de kan eksistere uavhengig av hverandre. På grunn av dette behandler man den diagnosen som påvirker pasienten mest, før man vurderer behandling av den neste diagnosen (noen medisinske behandlinger har også effekt på flere lidelser, SSRI feks har god effekt på både angst og depresjon).

Psykisk helse er et fagfelt vi vet alt for lite om. Derfor bør vi være veldig forsiktig med å komme med for bastante påstander. I tillegg er det mange fordommer og myter, og derfor er det viktig at vi uttrykker oss korrekt, og legger i grunn dagens vitenskap for å unngå å forsterke mytene og fordommene. Dette er et tema som opptar meg sterkt, stigma knyttet til psykiske sykdommer er helt forferdelig, og behandlingen har dessverre ikke gått helt bort fra å "straffe" den syke.

Den delen jeg har grønnet ut er egentlig det jeg ville diskutere med deg, det forsvant litt i resten av innlegget mitt. Jeg synes det er paradoksalt at de med minst ressurser stiller dårligst i møte med NAV. Ta feks utdanning, der lyver NAV bevisst til brukerne og sier de ikke kan få innvilget utdanning for så å presse dem inn på AMO-kurs som beviselig ikke fungerer. De med best nettverk og som er mest ressursterk kan selvsagt krangle, skaffe seg advokat og henvise til gjeldene lovverk. En kompis skulle få utdanning på AAP, saksbehandler sa flere ganger at han kom ikke til å få det innvilget og det var helt umulig. Saksbehandleren arrangerte møte med han og behandler for å prøve å få behandler til å si at han ikke var egnet til å ta utdanningen og motarbeidet bevisst å få utdanning innvilget. Kompisen min ba om hjemlet begrunnelse for at han ikke kunne få utdanning samt referat fra møtet med psykolog. Han sa også at saksbehandleren var mindre aggressiv når han hadde psykologen til stede. En som ikke hadde nettverk og kunne få gode råd angående reglene ville neppe fått det innvilget.

Tror du folkelønn kunne vært en løsning? Alle i Norge får utbetalt en viss sum uavhengig av hva de gjør, og det erstatter alle andre tilskudd (inkludert bostøtte). Se bort ifra kostnadene, de forsvinner bare man justerer skatten. 

 

Selvsagt har man en psykisk lidelse uavhengig av om legen har satt en diagnose eller ikke, men DIAGNOSEN har man jo faktisk ikke. Depresjon KAN være et symptom på noe annet, jeg aldri sagt at det ER det - men for noen er det faktisk det, da det er andre mer alvorlige underliggende problemer, som er årsak til depresjonen. Depresjon kan vel både være en diagnose i seg selv, men også et symptom på andre ting.

Selv mener jeg at ikke alle som er «deppa» skal få trygd, overhode ikke. Men har dette vært en langvarig depresjon,
som gjør deg ute av stand til å jobbe – synes jeg det er et grunnlag, men i disse tilfelle er det vanlig at det blir satt en diagnose utover det å være deprimert.
Hvorfor rødt her? Som jeg skrev tidligere, er det jo relativt vanlig å bli utredet med tanke på uføretrygd, om det ikke allerede er påvisst hva som er "galt", eller foretatt en psykologisk vurdering - dette gjelder jo også for somatiske lidelser selvsagt, at de som regel vil vite hva som er galt. Selvfølgelig er det ikke alle med trygd som har diagnoser, men saksbehandleret og hele NAV-systemet kan være ganske vrange om ikke folk har et konkret grunnlag.

Folkelønn er ikke noe jeg har tenkt over. Her er det jo mye som spiller inn. Om alle i Norge får utbetalt en sum uavhengig av hva de gjør, vil nok det føre til at mange helt friske folk velger å jobbe mindre, fordi de får støtte. Utover det lurer jeg på hvordan du ser for deg det med folk som den dag i dag har uføretrygd eller andre trygdeordninger? Skal folk med trygd og folk som jobber få den samme støtten? Her må det jo også være slik at de som jobber, da får fjernet noe av støtten - slik som hvis en med uføretrygd har mulighet til å jobbe noe. Da blir jo deler av trygda fjernet når man tjener over et visst beløp - dette beløpet er visst i forandring også, den dag i dag kan jeg tjene 60 000 i året uten om trygden, men mister da selvsagt bostøtte på rundt 1750 per måned, da jeg får for høy inntekt (med andre ord må jeg tjene over 21000 i året, for å i det hele tatt "tjene" noe ekstra). Etter informasjon fra NAV vil dette beløpet synke de neste årene, da det er en overgangsordning visstnok.

Igjen må jo denne folkelønna være såpass høy at mennesker med trygd kan leve kun av dette, om du tenker man ikke skal ha andre støtteordninger.

Jeg ser ikke helt for meg at det er noen god løsning, men jeg hører gjerne på innspill fra deg og andre - angående dette. Er det noen land eller steder som har noe tilsvarende? Det må vel også bli mye dyrere for landet enn den dag i dag med de nåværende støtteordningene ville jeg tro?

[ajarRun]

10 minutter siden, livetsrose skrev:

Selvsagt har man en psykisk lidelse uavhengig av om legen har satt en diagnose eller ikke, men DIAGNOSEN har man jo faktisk ikke. Depresjon KAN være et symptom på noe annet, jeg aldri sagt at det ER det - men for noen er det faktisk det, da det er andre mer alvorlige underliggende problemer, som er årsak til depresjonen. Depresjon kan vel både være en diagnose i seg selv, men også et symptom på andre ting.

Selv mener jeg at ikke alle som er «deppa» skal få trygd, overhode ikke. Men har dette vært en langvarig depresjon,
som gjør deg ute av stand til å jobbe – synes jeg det er et grunnlag, men i disse tilfelle er det vanlig at det blir satt en diagnose utover det å være deprimert.
Hvorfor rødt her? Som jeg skrev tidligere, er det jo relativt vanlig å bli utredet med tanke på uføretrygd, om det ikke allerede er påvisst hva som er "galt", eller foretatt en psykologisk vurdering - dette gjelder jo også for somatiske lidelser selvsagt, at de som regel vil vite hva som er galt. Selvfølgelig er det ikke alle med trygd som har diagnoser, men saksbehandleret og hele NAV-systemet kan være ganske vrange om ikke folk har et konkret grunnlag.

Folkelønn er ikke noe jeg har tenkt over. Her er det jo mye som spiller inn. Om alle i Norge får utbetalt en sum uavhengig av hva de gjør, vil nok det føre til at mange helt friske folk velger å jobbe mindre, fordi de får støtte. Utover det lurer jeg på hvordan du ser for deg det med folk som den dag i dag har uføretrygd eller andre trygdeordninger? Skal folk med trygd og folk som jobber få den samme støtten? Her må det jo også være slik at de som jobber, da får fjernet noe av støtten - slik som hvis en med uføretrygd har mulighet til å jobbe noe. Da blir jo deler av trygda fjernet når man tjener over et visst beløp - dette beløpet er visst i forandring også, den dag i dag kan jeg tjene 60 000 i året uten om trygden, men mister da selvsagt bostøtte på rundt 1750 per måned, da jeg får for høy inntekt (med andre ord må jeg tjene over 21000 i året, for å i det hele tatt "tjene" noe ekstra). Etter informasjon fra NAV vil dette beløpet synke de neste årene, da det er en overgangsordning visstnok.

Igjen må jo denne folkelønna være såpass høy at mennesker med trygd kan leve kun av dette, om du tenker man ikke skal ha andre støtteordninger.

Jeg ser ikke helt for meg at det er noen god løsning, men jeg hører gjerne på innspill fra deg og andre - angående dette. Er det noen land eller steder som har noe tilsvarende? Det må vel også bli mye dyrere for landet enn den dag i dag med de nåværende støtteordningene ville jeg tro?

Det finnes ikke en eneste lidelse i ICD-10 som har depresjon som symptom. Tenker du på tristhet eller noe annet? Depresjon er ikke et symptom.

Fordi det sammen med resten av innlegget får det til å fremstå som depresjon ikke er en diagnose i seg selv.

Forskning på folkelønn viser en liten reduksjon i arbeidstid, den ble brukt hovedsaklig til å ta hånd om barn og til å studere mer. Men den var relativt liten. Ja, jeg mener at alle skal få samme støtten; men du vil selvsagt justere skatten slik at en person som tjener en viss sum, etter skatt sitter igjen med samme beløp. Feks at du øker skatten slik at noen som tjener 240 000 sitter igjen med det samme som i dag, mens de som tjener mindre får mer, mens de som tjener mer får det samme eller litt mindre.

Poenget er jo nettopp å hindre situasjoner slik som din, jeg tror at tilnærmet alle kan jobbe noe (ikke nødvendigvis i et normalt ansettelsesforhold), men hvorfor skulle noen ville jobbe når de taper penger på det? Alle med bostøtte sitter jo i samme situasjon som deg, der ekstra inntekt reduserer bostøtten så man sitter igjen med det samme. I tillegg synes jeg det er urettferdig at noen som velger å bo billigere får mindre penger, man burde jo få incentiver for å bo billig, ikke for å bo dyrt. Hvis man mottar bostøtte i Oslo er grensen på 10 000, hvis du bor billigere vil det lønne seg å flytte til en dyrere bolig, og du vil få mindre dersom du velger å få samboer.

Den må være høy nok til å dekke bolig og livsopphold og litt til. Vi ville spart en god del på å slippe store deler av NAV, og av å fjerne AMO-kurs og lignende sløsing av penger.

Det trenger ikke å koste noe, bare sett det til livsopphold + gjennomsnittlig bostøtte + litt til og juster skattene slik at alle som ikke har rett til bostøtte ikke får noe mer enn i dag (forutsetter at de utbetalingen er mindre enn minstelønn) eller så kan det koste en del ved å ha folkelønnen lik utbetaling med minstelønn men det vil koste en del da man må tjene noe på å jobbe.

[Gjest Sunflower-Delight]

Wow. Dere har noen skikkelige samtaler gående innpå her.

[AnonymBruker]

Den 17. desember 2015 at 21.56, Snelgrove skrev:

Hyggelig tråd  Men hadde det ikke vært bedre å starte en dagbok i dagbok seksjonen? Da kan ikke anonymbrukere plage deg

Edit: Ikke at alle anonymbrukere angriper men jeg personlig finner det mer betryggende å vite at bare brukere med nick kan poste fordi man vet aldri hvem som gjemmer seg bak anonymbruker

Man vet da aldri heller hvem som gjemmer seg bak et simpelt og anonymt brukernavn. Kvasse kommentarer får man uansett, anonym eller ei. 

For min del er jeg lei av denne håningen mot anonyme brukere. Det er en så liten andel av anonyme brukere som gjør det dere hevder de gjør at det bare er ufortjent hets. 

Anonymkode: 5735e...6d7

[AnonymBruker]

 

      

Anonymkode: 4ffe7...da7

[Gjest]

3 timer siden, ambivalentReaction skrev:

Det finnes ikke en eneste lidelse i ICD-10 som har depresjon som symptom. Tenker du på tristhet eller noe annet? Depresjon er ikke et symptom.

Fordi det sammen med resten av innlegget får det til å fremstå som depresjon ikke er en diagnose i seg selv.

Forskning på folkelønn viser en liten reduksjon i arbeidstid, den ble brukt hovedsaklig til å ta hånd om barn og til å studere mer. Men den var relativt liten. Ja, jeg mener at alle skal få samme støtten; men du vil selvsagt justere skatten slik at en person som tjener en viss sum, etter skatt sitter igjen med samme beløp. Feks at du øker skatten slik at noen som tjener 240 000 sitter igjen med det samme som i dag, mens de som tjener mindre får mer, mens de som tjener mer får det samme eller litt mindre.

Poenget er jo nettopp å hindre situasjoner slik som din, jeg tror at tilnærmet alle kan jobbe noe (ikke nødvendigvis i et normalt ansettelsesforhold), men hvorfor skulle noen ville jobbe når de taper penger på det? Alle med bostøtte sitter jo i samme situasjon som deg, der ekstra inntekt reduserer bostøtten så man sitter igjen med det samme. I tillegg synes jeg det er urettferdig at noen som velger å bo billigere får mindre penger, man burde jo få incentiver for å bo billig, ikke for å bo dyrt. Hvis man mottar bostøtte i Oslo er grensen på 10 000, hvis du bor billigere vil det lønne seg å flytte til en dyrere bolig, og du vil få mindre dersom du velger å få samboer.

Den må være høy nok til å dekke bolig og livsopphold og litt til. Vi ville spart en god del på å slippe store deler av NAV, og av å fjerne AMO-kurs og lignende sløsing av penger.

Det trenger ikke å koste noe, bare sett det til livsopphold + gjennomsnittlig bostøtte + litt til og juster skattene slik at alle som ikke har rett til bostøtte ikke får noe mer enn i dag (forutsetter at de utbetalingen er mindre enn minstelønn) eller så kan det koste en del ved å ha folkelønnen lik utbetaling med minstelønn men det vil koste en del da man må tjene noe på å jobbe.

Jeg er enig i at tilnærmet alle kan jobbe med noe, det skal jeg ikke nekte for. Og meg selv inkludert er i stand til å jobbe den i dag, men tidligere ville jeg ikke ha vært det. Som jeg skrev i resten av blogginnlegget, hadde jeg antageligvis hatt det mye vanskeligere den dag i dag, om jeg måtte bodd hjemme, med tanke på at jeg fikk støtte av NAV til å flytte ut når jeg var 17,5 og uføretrygd når jeg var 18. Fordelen med uføretrygd er at jeg også KAN jobbe om jeg vil det. Jeg kan jobbe tilpasset det jeg selv orker, og trygden blir redusert der etter.

Ja, det er jo slik med bostøtte, at det er en grense for inntekt utover det. Nå er jo bostøtte nettopp støtte til BOLIG da, så det er jo logisk at en med større boutgifter går dekket mer. Grense på 10000, tenker du i måneden? For det kommer jo igjen ann på inntekt. Tidligere hadde jeg 2600 i måneden, men etter uføretrygden ble endret når jeg fylte 20, og jeg fikk en god del mer - ble bostøtta redusert til 1750 i måneden, noe som likevel gir meg mer totalt.

Det med at det lønner seg å flytte til en dyrere bolig er jo litt forskjell fra sted til sted skjønner jeg. For du sier grensen er 10000 i Oslo, her i Kragerø får man kun dekket inntil cirka. 5500 tror jeg, og det er ikke penger du får utbetalt - men det er dette beløpet man går utifra, som man får dekket en viss prosent av.

Du nevner at man får mindre om man får samboer, og det er jo logisk nok! Da vil jo samlet inntekt være høyere også, og de fleste samboere deler vel på boutgifter regner jeg med.

Jeg er fortsatt ikke for folkelønn, men som sagt vet du om noen steder det er i bruk?
Hva tenker du er et passende beløp for livsopphold, bostøtte og litt "ekstra" som du nevner? Det hadde vært interessant å høre hva slags beløp du tenker. Her blir det vel ulike beløper med tanke på om man er enslig eller har samboer og lignende også.

[ajarRun]

1 minutt siden, livetsrose skrev:

Jeg er enig i at tilnærmet alle kan jobbe med noe, det skal jeg ikke nekte for. Og meg selv inkludert er i stand til å jobbe den i dag, men tidligere ville jeg ikke ha vært det. Som jeg skrev i resten av blogginnlegget, hadde jeg antageligvis hatt det mye vanskeligere den dag i dag, om jeg måtte bodd hjemme, med tanke på at jeg fikk støtte av NAV til å flytte ut når jeg var 17,5 og uføretrygd når jeg var 18. Fordelen med uføretrygd er at jeg også KAN jobbe om jeg vil det. Jeg kan jobbe tilpasset det jeg selv orker, og trygden blir redusert der etter.

Ja, det er jo slik med bostøtte, at det er en grense for inntekt utover det. Nå er jo bostøtte nettopp støtte til BOLIG da, så det er jo logisk at en med større boutgifter går dekket mer. Grense på 10000, tenker du i måneden? For det kommer jo igjen ann på inntekt. Tidligere hadde jeg 2600 i måneden, men etter uføretrygden ble endret når jeg fylte 20, og jeg fikk en god del mer - ble bostøtta redusert til 1750 i måneden, noe som likevel gir meg mer totalt.

Det med at det lønner seg å flytte til en dyrere bolig er jo litt forskjell fra sted til sted skjønner jeg. For du sier grensen er 10000 i Oslo, her i Kragerø får man kun dekket inntil cirka. 5500 tror jeg, og det er ikke penger du får utbetalt - men det er dette beløpet man går utifra, som man får dekket en viss prosent av.

Du nevner at man får mindre om man får samboer, og det er jo logisk nok! Da vil jo samlet inntekt være høyere også, og de fleste samboere deler vel på boutgifter regner jeg med.

Jeg er fortsatt ikke for folkelønn, men som sagt vet du om noen steder det er i bruk?
Hva tenker du er et passende beløp for livsopphold, bostøtte og litt "ekstra" som du nevner? Det hadde vært interessant å høre hva slags beløp du tenker. Her blir det vel ulike beløper med tanke på om man er enslig eller har samboer og lignende også.

10000 i måneden ja, hvis man går på sosialhjelp får man 10000 + livsopphold. En person med billigere leilighet får mindre. Dette mener jeg blir feil, den som får mest vil ikke tjene noe på å flytte billigere og den som leier billigst vil ofte slite med å flytte til noe dyrere.

Bostøtten din regnes ut ved å trekke fra livsopphold fra inntekten, hvis du da ikke har råd til husleien betaler de det som mangler. Jeg tror ikke på at bostøtten er så lav i Kragerø (er det så billig å leie der?).

Jeg synes det er greit at personer som velger å bo samme får mer, nå kan det jo lønne seg for to personer som vil bo samme å bo i hver sin leilighet over gangen for hverandre.

Jeg vet ikke om noen plasser de har folkelønn i dag. Jeg hadde satt folkelønnen på 14 000 til 16 000 tror jeg. Jeg ville absolutt ikke endret den om du er samboer eller enslig. Poenget med folkelønn er at den er universal og betingelsesløs. Da unngår vi svindel (du kan ikke late som du ikke har samboer), og du trenger ingen til å håndtere byråkratiet rundt løsningen. Eneste unntaket jeg kan se er tilrettelagt bolig for personer som trenger det.