Som Cata's dager går......

[Cata]

Takk sævven, .

Har nå vært ute og ruslet litt og bunaden var ikke så "upassende" som jeg hadde fryktet. Den kan fint brukes enda. (Noe sier meg at jeg må ha hatt det særdeles trangt for 2 år siden ).

Den er jo ikke akkurat tettsittende, men tror jeg kan klare meg uten omsying, hvilket passer meg utmerket. Siden bunaden og jeg kommer fra en annen kant av landet enn her jeg bor, så tror jeg det ville blitt upraktisk å få endret den, så det er noe jeg ikke akter å gjøre før jeg virkelig MÅ.

[Cata]

Dobbeltpokker. Nå skjønner jeg hvorfor jeg hadde sånne problemer med å komme meg opp trappen hjemme. Et stort stykke av falden på bunaden er løsnet og jeg er skikkelig elendig til å sy.

[Anglofil]

Oi, så kjedelig! Uansett, håper du ellers har hatt/har en fin 17.mai

Mvh Yvonne

Endret 17. mai 2014 av Yvonne

[Cata]

Bunad er sydd. Dvs. fald er faldet. Med håndsøm. Fant ut at jeg kunne klare å få det nesten usynlig i det minste, så jeg tok nåla fatt. Bedre det enn å rive løs mer neste gang jeg skal bruke den. Stoffet er heldigvis tykt så med ørsmå sting så "druknet" stingene på yttersida i stoffet.

Puh!

[Sauen Shaun]

Så bra at du fikk fikset det. Cata kan når hun bare bestemmer seg for det.

[Cata]

Cata kan. Akkurat i dag kan jeg være glad for at jeg er nede på mitt andre "tickervektmål"

*peker ned*

Det føles ganske fantastisk om jeg så må si det. Hvem skulle trodd på denne tiden i fjor at jeg kom til å være mer enn 13 kg lettere nå i dag? Ikke jeg. Jeg har alltid sett på det som noe bortimot uoppnåelig å gå ned 10 kg, og nå har jeg gått ned over 13.... Hvor surrealistisk er ikke det?

Og jeg synes egentlig ikke det har kostet så mye heller, merkelig nok. Jeg spiser mat som vel egentlig er bedre enn den jeg spiste før. Jeg spiser ikke så mye mindre, bare sunnere. Jeg trener mer, men har tross alt bare to litt lange økter i uka. Resten er små joggeturer (når beina virker) eller nå i det siste "sykle til jobben". Altså ikke så voldsomt mye der heller. Men til sammen gir det åpenbart utslag.

Sist helg da jeg var i Oslo ble det både hotellfrokost, restaurantmiddag og desserter og jeg gikk selvsagt opp litt, men så har jeg holdt meg tilsvarende i øra siste uke og dermed er jeg nede der jeg skal være igjen.

Er det virkelig så enkelt? Det later til det.

Tør ikke tro jeg har kontrollen enda, så jeg fører pliktskyldigst dagbok over inntatte og vekktrente kalorier, men merker at dette kostholdet og dette trimnivået blir stadig mer "naturlig" for meg.

[Cata]

Å-å, siden det ikke var jobb i dag så ble det "sykle til treningssenteret" i stedet. Når jeg da sier at senteret ligger ca. 1 mil unna Cataheimen, så ble det litt ekstra mosjon. Men værgudene var snille så det var i grunnen bare greit, i allfall til jeg skulle hjem igjen og fant....motvinden. .

Men jeg slapp oppvarmingen da.

Og siden strekken i legg/akilles som jeg fikk mandag henger i enda, så droppet jeg løping også. Sykling er tross alt mer skånsom for systemet i ankler/legg.

Så det ble to mil på sykkelsetet og 50 minutter styrketrening innimellom. Kjenner meg passe mør, men kommer sikkert til å gjenta suksessen, for styrkeprogrammet mitt går mest på overkroppen, så beina tåler en del sykling uten å komme i konflikt med resten av øvelsene.

Endret 18. mai 2014 av Cata

[Sauen Shaun]

Jeg blir bare mer og mer imponert over deg Cata.

Du har nådd ditt andre mål i forhold til vekt. Og du har både treningsvilje og treningsiver. Samt at du har kunnskap nok til å lytte til kroppen. Jeg bøyer meg i støvet.

[Skogstjernen]

Gratulerer!! Kjempeflink!! Inspirende å lese!!

[Skjoldmøy]

Tittebø!!!!

[Serafina.]

For en super treningsøkt og vekttap.

[Cata]

Tittebø!!!!

Tuddelidu

[Cata]

Jøss, bare....jøss. Enda noe mer vektreduksjon. Hvor skal dette ende? Det må være det høyere aktivitetsnivået som slår ut, for bortsett fra å telle kalorier og ikke dytte inn "godis" i tide og utide, så føler jeg virkelig ikke at jeg er på slanker'n.

3-4 måltider om dagen og ingen av dem er spesielt små, eller - vel, kveldsmaten som gjerne består av litt yoghurt eller et par knekkebrød er vel ikke voldsomt stor, men eller spiser jeg da rimelig greie porsjoner.

Likevel forsvinner det stadig noen gram her og der. Har snart "normalvekt" innen rekkevidde.

[Cata]

Dette er direkte latterlig. Hoppet på vekta i dag da jeg kom hjem fra jobb (etter å ha dusjet), og ....vel....vekta mi får du aldri, men BMI var 25,2. Til sammenlikning var den 30,3 da jeg startet slankingen i fjor.

You do the math .

Må for ordens skyld legge til at dagens vekt strengt tatt ikke er reell, og er den det så tror jeg jeg må bli bekymret . For et par dager siden var jeg nemlig en kilo mer.... Så det var nok væsketap etter sykling og en dag med mye kaffe involvert. Så jeg skvetter vel opp igjen en halvkilo til i morgen, tenker jeg.

Men moro var det likevel. Det viser meg nemlig at "normalvektig Cata" faktisk er innen rekkevidde, selv om jeg egentlig ikke tenkte riktig så langt da jeg begynte. Jeg ville bare ned 10 kg eller så. Men klart, normalvektig frister veldig. Spesielt når det fortsatt går rimelig greit. Selv om jeg er sulten innimellom så sulter jeg ikke, jeg bare rører meg mer og spiser litt sunnere enn jeg gjorde. Dermed føles det heller ikke som om jeg forsaker noe, og da er det enkelt å fortsette. Nå når jeg er kommet inn i vanen, så savner jeg ikke fordums brusflasker spesielt mye, for å si det sånn.

Ikke er jeg blitt salatknasker heller, selv om det av og til blir noe grøntfor sammen med middagen. Jeg spiser ca. det samme som jeg alltid har spist, om enn med litt mer variasjon. Grovbrød, knekkebrød, frokostblanding, skummet melk - og rent kjøtt eller fisk til middagen. Så det er liksom ikke sånn at jeg har snudd livet aldeles på hodet.

[Sauen Shaun]

Dette er kjempebra, Cata.

Ikke minst helsemessig er det helt fantastisk.

Og en BMI som forteller at jeg er normalvektig er målet mitt. Men det er langt igjen før jeg er der. Her startet jeg med en BMI på 35,2 den 2.juli og er nede på 30,9 nå.

[Cata]

Tusen takk, Sauen. Jeg er helt enig med deg i det med helsa. Jeg har alltid vært heldig med den, eneste problemer jeg har hatt er en notorisk elendig rygg (sikkert pga. sofaslitasje....) og et labert kne og ditto arm, men de to siste har kommet i forbindelse med idrettslige utskeielser i ungdommen. Kne most på judotrening, hånd most ditto på karatetrening .

Men etterhvert som jeg blir eldre så kan jeg vel ikke bare stole på flaksen så da måtte jeg gjøre noe. Og det virker. Jeg er helt overbevist om at helseaspektet har vært en mye bedre pådriver for meg enn det kosmetiske noensinne har vært. Før har det nemlig vært mer et ønske om å "se bra ut", og da har jeg ikke giddet i det lange løp.

Nå har jeg giddet for jeg følte at jeg "måtte" før det ble noe seriøst trøbbel med skrotten. Og det rare er at jeg savner ikke brus, godis og potetgull i det hele tatt i hverdagen. Og totalt sett trenger jeg ikke en gang savne det for jeg spiser det enda, bare langt sjeldnere og i mer kontrollerte former. Så denne gangen tror jeg faktisk jeg skal klare å holde meg nede på en skapelig vekt. Jeg kommer til å måtte bokføre kalorier og vekt til krampa tar meg i lang tid enda, men det er det verdt nå når jeg er kommet inn i rutinen.

Forøvrig så er det super reduksjon på deg også, Sauen. 5 "BMI'er" ned er ca. det samme som jeg har gått ned så jeg vet akkurat hva det koster. Tipper du kjenner det godt på både klær og kropp, du også. Og så har jeg jo fått med meg at du på mange måter har kjørt samme løpet som jeg: langsomt og forsiktig ned, og gjerne en is eller litt godis innimellom - men ikke hver dag.

Jeg tror det er det som skal til for at man skal gidde å leve sånn i lang tid. Jeg ville blitt gal av salatregimet hvis jeg skulle nislanket meg hele tida (liker ikke salat en gang, men nå kan jeg spise det innimellom fordi jeg ikke "må") . Og så hadde jeg sikkert endt opp dobbelt så tung som da jeg startet.

[Cata]

Hmmmm. Som vanlig på lørdag så har jeg vært på treningssenteret i dag og siden jeg sliter med løpingen ute for tiden (det er noe som streiker i ankelen) så tenkte jeg jeg skulle prøve meg litt på mølle i dag. I går kveld kjente jeg nemlig at jeg var øm "utenpå" akillessenen og begynte å lure på om det rett og slett er mine nye løpesko som irriterer systemet. Muligens er hælkappen for høy og/eller stiv sånn at den klemmer når jeg løper?

Dermed bestemte jeg meg for et forsiktig forsøk på mølla i mine gamle innendørssko.

Bingooo! Tror jeg. Det gjorde litt vondt innimellom, men på langt nær så sårt som da jeg prøvde ute sist for to dager siden, og med et helt annet løpesett. (Med nyskoene så løper jeg som en halt elefant ) Tror jeg er inne på noe. Skal løpe et mosjonsløp om en ukes tid så jeg vil gjerne at beina ikke skal være helt i streik da. Tror rett og slett det løpet skal fullføres med de gamle joggeskoene, så får jeg prøve å "gå inn" de nye, dvs. bruke dem til gange og sykling og se om de mykes opp litt før jeg prøver å løpe med dem igjen.

[Sauen Shaun]

God morgen, Cata.

Håper du får en nydelig søndag.

Tusen takk, Sauen. Jeg er helt enig med deg i det med helsa. Jeg har alltid vært heldig med den, eneste problemer jeg har hatt er en notorisk elendig rygg (sikkert pga. sofaslitasje....) og et labert kne og ditto arm, men de to siste har kommet i forbindelse med idrettslige utskeielser i ungdommen. Kne most på judotrening, hånd most ditto på karatetrening .

Men etterhvert som jeg blir eldre så kan jeg vel ikke bare stole på flaksen så da måtte jeg gjøre noe. Og det virker. Jeg er helt overbevist om at helseaspektet har vært en mye bedre pådriver for meg enn det kosmetiske noensinne har vært. Før har det nemlig vært mer et ønske om å "se bra ut", og da har jeg ikke giddet i det lange løp.

Nå har jeg giddet for jeg følte at jeg "måtte" før det ble noe seriøst trøbbel med skrotten. Og det rare er at jeg savner ikke brus, godis og potetgull i det hele tatt i hverdagen. Og totalt sett trenger jeg ikke en gang savne det for jeg spiser det enda, bare langt sjeldnere og i mer kontrollerte former. Så denne gangen tror jeg faktisk jeg skal klare å holde meg nede på en skapelig vekt. Jeg kommer til å måtte bokføre kalorier og vekt til krampa tar meg i lang tid enda, men det er det verdt nå når jeg er kommet inn i rutinen.

Forøvrig så er det super reduksjon på deg også, Sauen. 5 "BMI'er" ned er ca. det samme som jeg har gått ned så jeg vet akkurat hva det koster. Tipper du kjenner det godt på både klær og kropp, du også. Og så har jeg jo fått med meg at du på mange måter har kjørt samme løpet som jeg: langsomt og forsiktig ned, og gjerne en is eller litt godis innimellom - men ikke hver dag.

Jeg tror det er det som skal til for at man skal gidde å leve sånn i lang tid. Jeg ville blitt gal av salatregimet hvis jeg skulle nislanket meg hele tida (liker ikke salat en gang, men nå kan jeg spise det innimellom fordi jeg ikke "må") . Og så hadde jeg sikkert endt opp dobbelt så tung som da jeg startet.

Ja, vi har kjørt noe lignende løp. Det handler om livsstilsendring og ikke slanking. Og vi har nok noe samme motivasjon også. Det handler om helsa. Selv om det for din del handler om å holde en frisk kropp frisk, og for meg å unngå at en syk kropp blir enda sykere. Og jeg innrømmer at etter en og en halv uke med treningsforbud begynner jeg å få alvorlige abstinenser. Men jeg må bare holde ut til stingene er ute og sårene helt grodde før jeg gyver på'n igjen. For ellers kan jeg risikere infeksjoner og et mye lenger opphold.

Og vi har vel brukt nesten like lang tid på våre fem BMI-er (om et år håper jeg å være nede på samme BMI som deg). Jeg kjøpte meg vekt i fjor sommer, og veide meg første gang 2.juli. Og da fikk jeg virkelig sannheten slengt i trynet...

Hmmmm. Som vanlig på lørdag så har jeg vært på treningssenteret i dag og siden jeg sliter med løpingen ute for tiden (det er noe som streiker i ankelen) så tenkte jeg jeg skulle prøve meg litt på mølle i dag. I går kveld kjente jeg nemlig at jeg var øm "utenpå" akillessenen og begynte å lure på om det rett og slett er mine nye løpesko som irriterer systemet. Muligens er hælkappen for høy og/eller stiv sånn at den klemmer når jeg løper?

Dermed bestemte jeg meg for et forsiktig forsøk på mølla i mine gamle innendørssko.

Bingooo! Tror jeg. Det gjorde litt vondt innimellom, men på langt nær så sårt som da jeg prøvde ute sist for to dager siden, og med et helt annet løpesett. (Med nyskoene så løper jeg som en halt elefant ) Tror jeg er inne på noe. Skal løpe et mosjonsløp om en ukes tid så jeg vil gjerne at beina ikke skal være helt i streik da. Tror rett og slett det løpet skal fullføres med de gamle joggeskoene, så får jeg prøve å "gå inn" de nye, dvs. bruke dem til gange og sykling og se om de mykes opp litt før jeg prøver å løpe med dem igjen.

Kan være greit å holde på de gamle skoene til løpet er unnagjort ja. Nye sko er ikke alltid en suksess. Hvor langt er det mosjonsløpet?

[Cata]

Og vi har vel brukt nesten like lang tid på våre fem BMI-er (om et år håper jeg å være nede på samme BMI som deg). Jeg kjøpte meg vekt i fjor sommer, og veide meg første gang 2.juli. Og da fikk jeg virkelig sannheten slengt i trynet...

Kan være greit å holde på de gamle skoene til løpet er unnagjort ja. Nye sko er ikke alltid en suksess. Hvor langt er det mosjonsløpet?

Samme som jeg gjorde, dvs. jeg hadde vekta, men etter en jobbetur utenlands så bestemte jeg meg for å prøve den også, ikke bare la den stå under skapet på badet.... Ouch, det gjorde vondt. Sannheten gjør til tider det...

Mosjonsløpet er bare 5 km, så det er ikke all verdens, men skulle gjerne ha to fungerende bein likevel.

[Cata]

Nam. Suppe til middag. Hjemmelaget så klart. Etter jeg kjøpte stavmikser så er det blitt mye suppe i dette huset. Og nå står brøddeig til etterhev, nesten klart til å settes i ovnen. Det er litt mindre imponerende, riktignok, for brød har jeg bakt siden jeg var 10 år omtrent og gikk hjemme og kjedet meg hele sommeren mens mine foreldre jobbet og jeg hadde skoleferie.

Noe måtte man jo gjøre, så min mor helte opp melet, så gjorde jeg resten. Husker det var bittelitt skummelt da brødene skulle ut av ovnen, for de ble bare stekt i langpannen og den var så tung å ta ut. Men det gikk bra.

Blir egentlig filosofisk av sånt. Hadde man latt en 10-11 åring gjøre sånt i dag, mon tro?

Men selv om det var skummelt så var det moro også, og jeg lærte jo "kunsten". Hvor mange er det i dag som gidder bake sitt eget brød? Ikke så innmari mange tror jeg. Husker også det var et savn da jeg flyttet på hybel. Ekle kneippen.... Lykken var stor da jeg flyttet til hybel i Studentsamskipnaden og fikk frigitt depositum for min "private" hybel. Da ble fluksens noe av depositumet konvertert til hybelkomfyr - med stekeovn. Dermed var hjemmebaksten i gang igjen. Det ble et og et brød siden jeg ikke hadde fryser, men pytt san.