Når en venn sliter. Ikke gjør dette

[AnonymBruker]

Psykisk sykdom er aldri dødelig.Anonymous poster hash: 35fe9...9d5

Like dødelig som røyking og hjertesykdom. Oppdater deg litt, du:

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=120441&a=4

Anonymous poster hash: dd81b...5a4

[AnonymBruker]

Like dødelig som røyking og hjertesykdom. Oppdater deg litt, du:

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=120441&a=4

Anonymous poster hash: dd81b...5a4

Psykisk sykdom alene er ikke dødelig.

Anonymous poster hash: 35fe9...9d5

[AnonymBruker]

Da må jeg dessverre meddele at du har veldig lite kunnskap på dette feltet. Når er person er psykisk syk, og har kjempet med nebb og klør i det evinnelige, kan faktisk vedkommende risikere at sykdommen tar overhånd. Og det kan føre til døden. Sykdommen dreper dem. Ikke personen selv.

Jeg synes ikke dette går an å sammenligne. Du synes det er provoserende at enkelte sier til deg at de vet hvordan du har det. Ja, hvordan i all verden tror du en person som har blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft føler det når du sidestiller vedkommendes død med død på bakgrunn av psykisk sykdom? Det er fortsatt ille og ikke noe som er mindre ille enn det førstnevnte, men å overleve fra uhelbredelig kreft er ikke et valg. Man kan ikke komme seg ut av det, slik man kan med psykisk sykdom. Jeg synes du virkelig bør tenke deg gjennom hvordan du uttaler deg, spesielt når du dikterer hvordan vennene dine skal møte depresjonen din.

Før du kommer med noe videre skriver jeg faktisk ikke her at psykisk sykdom er et valg. Jeg er også fullt klar over at psykisk sydom kan lede til død uten at det var et valg i seg selv. Det blir likefullt feil å sammenligne det med en uhelbredelig fysisk tilstand som leder til død. Eller mener du at enkelte psykiske lidelser er uhelbredelige og død er eneste resultat?

Anonymous poster hash: fd122...ede

[AnonymBruker]

Eller mener du at enkelte psykiske lidelser er uhelbredelige og død er eneste resultat?

Anonymous poster hash: fd122...ede

Slik mange individuelle tilfeller av kreft er uhelbredelige er også mange individuelle tilfeller av psykisk sykdom uhelbredelige. (Forøvrig er jeg personlig ikke så glad i å sammenligne psykiske sykdom med andre rent somatiske sykdommer, men siden du spør så svarer jeg deg.)

Anonymous poster hash: f5328...d4c

[AnonymBruker]

Da jeg var deprimert fikk jeg denne.

"Jeg vet nøyaktig hvordan du har det, alle er deprimerte av og til, men det går over" Er som å få et dask i trynet. Det blir som å avfeie og undertrykke den deprimertes følelser. Aldri, aldri si det. Det gjør vondt verre.

NEI, du vet ikke hvordan jeg har det.

Anonymous poster hash: d8773...960

[WubWub]

Da jeg var deprimert fikk jeg denne.

"Jeg vet nøyaktig hvordan du har det, alle er deprimerte av og til, men det går over" Er som å få et dask i trynet. Det blir som å avfeie og undertrykke den deprimertes følelser. Aldri, aldri si det. Det gjør vondt verre.

NEI, du vet ikke hvordan jeg har det.

Anonymous poster hash: d8773...960

Hva behager? "Aldri aldri si det?"

Du tar deg store friheter her du sitter å har frekkhetens nådegave til prate for alle deprimerte. Har det kanskje gått deg hus forbi at folk er forskjellig?

For alt du vet så kan det være mange deprimerte som føler trøst , håp og betryggelse i "jeg vet hvordan du har det, men det går over!".

HVA VET DU OM DET GJØR VONDT VERRE? ER DU TANKELESER? KJENNER DU ALLE DEPRIMERTE I VERDEN? HÆ HÆ HÆ HÆ?

Og vet du hva, de fleste DRITER EN LANG MARSJ I HVORDAN DU HAR DET. Folk har som regel nok med seg og sitt - de høflighetsfrasene du får servert (og som du absolutt må tolke i verste retning) ER bare overfladiske høflighetsfraser for det er ingen venn som har interesse av å være din støttekontakt eller psykolog hvor de skal prøve komme til bunns i hvordan DU har.

MEG MEG MEG MEG MEG MEG MEG MEG MEG

[AnonymBruker]

Da må jeg si igjen at jeg syns det er synd at noen deprimerte snakker for alle som får den tilstanden. Hvis noen sier til meg at "Jeg vet nøyaktig hvordan du har det, alle er deprimerte av og til, men det går over" , så ville jeg oppfattet det som forsøk på støtte. Det kan være et tegn på empati hos denne personen. Men det avhenger selvfølgelig av tonefall.

Hvis man oppfatter alle uttalelser fra medmennesker som prøver å hjelpe, som noe negativt. Da har man problemer med menneskesynet i tillegg.

Det hadde vært fint om de andre som lider av depresjon heller kunne sagt noe sånt som "dette funker ikke for meg", "dette er noe JEG reagerer på".

Anonymous poster hash: 93bb5...b82

[AnonymBruker]

Hva behager? "Aldri aldri si det?"

Du tar deg store friheter her du sitter å har frekkhetens nådegave til prate for alle deprimerte. Har det kanskje gått deg

MEG MEG MEG MEG MEG MEG MEG MEG MEG

Du bør få deg litt mat og søvn

Anonymous poster hash: bbac6...847

[Gjest Raggy]

Problemet med å være deprimert er at en ikke ser andre enn seg selv. En ser ikke hvor slitsomt det er for vennen å være omgitt av den negative holdningen og "meg, meg ,meg". Hvor mye en stiller opp og hvor mye en gir, så blir det aldri bra nok.

Du kan stille opp til du blir blå i trynet men det endrer ikke noe som helst.

Jeg har alltid ment og mener fremdeles at for å bli frisk for en depresjon så må en selv gjøre en innsats. En må faktisk ønske å bli frisk. Og en må ta imot hjelp og behandling.

Anonymous poster hash: 5eb0e...c51

Å joda men jeg vil aller helst være i fred men enkelte venner kommer fordi de bryr deg. Jeg har ikke bedt om det å synes det er ok å være alene når jeg er veldig deprimert. Klarer jo ikke å si noe særlig uansett

[AnonymBruker]

Dersom noen sier til meg at "jeg vet hvordan du har det", så oppfatter jeg det som et forsøk på å støtte. Derfor later jeg som om jeg tar det som nettopp det; men skal jeg være ærlig så er det vondt å høre slikt. Jeg føler at ingen forstår hvordan jeg har det, forstår hvor vondt jeg har det. Da er det mye bedre å si at "jeg forstår at du har det vanskelig".

Anonymous poster hash: 7783c...7be

[AnonymBruker]

Jeg tolker trådstarters innlegg som et velmenende råd til personer som ikke selv har kjent depresjon på kroppen men som gjerne vil være der for sin deprimerte venn/inne uten å kanskje vite helt hva de skal si og gjøre. Men mulig jeg tar helt feil.

Når det er sagt, vi er alle forskjellige med tanke på hvordan vil ønsker å bli møtt.

Jeg har en venninne som kan kødde med depresjonen min og med medisinene jeg har brukt. Jeg syns faktisk det er fint at hun gjør det. Det tar for det første litt av alvoret vekk fra sykdommen. For det andre er jeg en person som ikke tar meg selv så høytidelig og har sansen for svart humor - og det vet hun.

Må understreke at dette er en god venninne som selv har hatt en depresjon. Hadde en fremmed sagt de samme tingene til meg hadde det selvfølgelig ikke vært like greit.

Anonymous poster hash: 7749a...fd8