Når en venn sliter. Ikke gjør dette

[AnonymBruker]

Jeg er veldig deprimert for øyeblikket, og prøver så godt jeg kan å bli bedre, men mange av vennene mine får meg til å føle meg verre enn jeg allerede gjør.

Jeg vil egentlig bare fortelle dere at om dere har en venn som sliter, eller plutselig ikke orker noe som helst. Kanskje vedkommende er deprimert eller sliter på annet vis.

Om dere har en sånn venn. Kan dere gjøre meg en stor tjeneste?

- Ikke kritiser denne vennen

- kke kjeft

- Ikke klag over at han eller henne ikke gidder.

- Ikke vær sint

- Ikke kall dem en dårlig venn

- Ikke si de svikter deg

- Jeg vet akkurat hvordan du har det, for jeg har vært deprimert selv en gang

(Med mindre du kan gå inn i hodet mitt, så aner du ikke, du har ikke peiling, og å få høre hvor flink du har vært til å fikse deg selv, får meg overhodet ikke til å føle meg bedre)

Du kan tenke hva du vil, men ord kan være forferdelig smertefulle, og disse ordene vil gjøre alt verre, fordi den som sliter tenker nøyaktig disse tingene om seg selv. Disse ordene og en million andre negative ting om jeg selv. Hun trenger ingen bekreftelese for at dette er sant, for hun vet det. Tro meg! Hun vet det.

Du trenger ikke forstå, men prøv å akseptere. Hun er fortsatt din venn. Ødelagt eller ei, og det siste han eller hun trenger er mer skyldfølelse. Hun trenger ikke ord. Hun trenger at du er der. Gjerne i stillhet.

Slik er det i hvert fall for meg (Men heller ikke jeg kan lese tanker, så dette er ingen fasit. Bare min erfaring)

Det er ikke min jobb å få deg frisk. Det er ikke mitt ansvar å forstå sykdommen din. Jeg er ikke syk så jeg har ingen forutsetning for det. Om noe, er det du som burde forstå siden du har vært i begge leirer. Makan til syting. Jo fortere du innser og aksepterer at INGEN mentalt friske forstår sykdommen din jo bedre. Din sykdom er vare din og det er din egen jobb å bli frisk. Ingen andre enn deg selv kan gjøre deg frisk.

Anonymous poster hash: 35fe9...9d5

[altflyter]

Jeg har også slitt med dype depresjoner, men jeg er uenig i Ts og det som står i HI. Jeg har ikke mange av disse kravene, og stiller gjerne opp for andre, det gjør meg bedre. I tillegg er jeg alltid interessert i å komme meg ut av det, ikke grave meg ned.

Det jeg likte minst med HI, var at hun gir råd på vegne av alle. Vi som er deprimerte er forskjellige personer, vi ER ikke depresjonen. Vi har en personlighet - depresjonen er en tilstand.

Sånne innlegg som dette, mener jeg er stigmatiserende. Det gjør at folk synes vi er håpløse hele gjengen, og tar avstand fra folk som har depresjon.

Anonymous poster hash: 93bb5...b82

Da vil jeg gjerne henvise deg til siste setning i innlegget mitt:

"Slik er det i hvert fall for meg (Men heller ikke jeg kan lese tanker, så dette er ingen fasit. Bare min erfaring)"

[AnonymBruker]

Da vil jeg gjerne henvise deg til siste setning i innlegget mitt:

"Slik er det i hvert fall for meg (Men heller ikke jeg kan lese tanker, så dette er ingen fasit. Bare min erfaring)"

Da må du også endre overskriften til "når JEG sliter"

Anonymous poster hash: 35fe9...9d5

[AnonymBruker]

Jeg er veldig deprimert for øyeblikket, og prøver så godt jeg kan å bli bedre, men mange av vennene mine får meg til å føle meg verre enn jeg allerede gjør.

Jeg vil egentlig bare fortelle dere at om dere har en venn som sliter, eller plutselig ikke orker noe som helst. Kanskje vedkommende er deprimert eller sliter på annet vis.

Om dere har en sånn venn. Kan dere gjøre meg en stor tjeneste?

- Ikke kritiser denne vennen

- kke kjeft

- Ikke klag over at han eller henne ikke gidder.

- Ikke vær sint

- Ikke kall dem en dårlig venn

- Ikke si de svikter deg

- Jeg vet akkurat hvordan du har det, for jeg har vært deprimert selv en gang

(Med mindre du kan gå inn i hodet mitt, så aner du ikke, du har ikke peiling, og å få høre hvor flink du har vært til å fikse deg selv, får meg overhodet ikke til å føle meg bedre)

Du kan tenke hva du vil, men ord kan være forferdelig smertefulle, og disse ordene vil gjøre alt verre, fordi den som sliter tenker nøyaktig disse tingene om seg selv. Disse ordene og en million andre negative ting om jeg selv. Hun trenger ingen bekreftelese for at dette er sant, for hun vet det. Tro meg! Hun vet det.

Du trenger ikke forstå, men prøv å akseptere. Hun er fortsatt din venn. Ødelagt eller ei, og det siste han eller hun trenger er mer skyldfølelse. Hun trenger ikke ord. Hun trenger at du er der. Gjerne i stillhet.

Slik er det i hvert fall for meg (Men heller ikke jeg kan lese tanker, så dette er ingen fasit. Bare min erfaring)

Beklager, men jeg synes det høres ut som at det er slitsomt å være vennen din. Jeg synes det er veldig på kanten at du skal diktere hvordan dine venner skal være mot deg.

Når det gjelder det som jeg har uthevet i sitatet; tror du virkelig at du er så spesiell at ingen kan ha opplevd det samme som deg, at ingen kan ane hvordan du har det? Det er et faktum at depresjon kan arte seg ulikt fra person til person, men sannsynligheten for at du er så unik, er liten.

Anonymous poster hash: 358fa...31f

[altflyter]

Beklager, men jeg synes det høres ut som at det er slitsomt å være vennen din. Jeg synes det er veldig på kanten at du skal diktere hvordan dine venner skal være mot deg.

Når det gjelder det som jeg har uthevet i sitatet; tror du virkelig at du er så spesiell at ingen kan ha opplevd det samme som deg, at ingen kan ane hvordan du har det? Det er et faktum at depresjon kan arte seg ulikt fra person til person, men sannsynligheten for at du er så unik, er liten.

Anonymous poster hash: 358fa...31f

Da kan du lite om mennesker. Vi opplever ting på ulik måte. Man kan oppleve de samme tingene, men likevel reagere ulikt. Poenget mitt er at det er fysisk umulig å vite NØYAKTIG hvordan et annet menneske har det

[AnonymBruker]

Da vil jeg gjerne henvise deg til siste setning i innlegget mitt:

"Slik er det i hvert fall for meg (Men heller ikke jeg kan lese tanker, så dette er ingen fasit. Bare min erfaring)"

Innlegget ditt er jo en liste med ordre om hva andre skal si og foreta seg. Da hjelper det lite at du helgarderer deg med "dette er bare meg" til slutt. Det fremstår fortsatt arrogant.

Anonymous poster hash: b10bb...18f

[altflyter]

Innlegget ditt er jo en liste med ordre om hva andre skal si og foreta seg. Da hjelper det lite at du helgarderer deg med "dette er bare meg" til slutt. Det fremstår fortsatt arrogant.

Anonymous poster hash: b10bb...18f

Deg om det

[AnonymBruker]

Da kan du lite om mennesker. Vi opplever ting på ulik måte. Man kan oppleve de samme tingene, men likevel reagere ulikt. Poenget mitt er at det er fysisk umulig å vite NØYAKTIG hvordan et annet menneske har det

Jeg skrev at depresjon kan arte seg ulikt fra person til mer.

Tenk litt på dette: Du har det dårlig, du får besøk av en venn. Vennen forsøker å trøste og vil fortelle deg at h*n har vært i lignende situasjon selv og forteller at h*n også har slitt med depresjon, kanskje h*n ønsker å gi deg råd, hvorpå du svarer at vedkommende ikke har peiling og ikke aner noen ting... La meg avslutte der og bare si at den vennen skal ha en tålmodighet av gull for å orke noe slikt selvmedlidende, selvsentrert vissvass. TS, du er ikke den første som har vært deprimert, og du er med sikkerhet ikke den siste. Jeg er bekymret for hvor mange venner du vil ha igjen når du en gang blir frisk.

Anonymous poster hash: 358fa...31f

[AnonymBruker]

Da kan du lite om mennesker. Vi opplever ting på ulik måte. Man kan oppleve de samme tingene, men likevel reagere ulikt. Poenget mitt er at det er fysisk umulig å vite NØYAKTIG hvordan et annet menneske har det

PS: Det er ikke snakk om NØYAKTIG.

Anonymous poster hash: 358fa...31f

[WubWub]

Jeg er veldig deprimert for øyeblikket, og prøver så godt jeg kan å bli bedre, men mange av vennene mine får meg til å føle meg verre enn jeg allerede gjør.

Jeg vil egentlig bare fortelle dere at om dere har en venn som sliter, eller plutselig ikke orker noe som helst. Kanskje vedkommende er deprimert eller sliter på annet vis.

Om dere har en sånn venn. Kan dere gjøre meg en stor tjeneste?

- Ikke kritiser denne vennen

- kke kjeft

- Ikke klag over at han eller henne ikke gidder.

- Ikke vær sint

- Ikke kall dem en dårlig venn

- Ikke si de svikter deg

- Jeg vet akkurat hvordan du har det, for jeg har vært deprimert selv en gang

(Med mindre du kan gå inn i hodet mitt, så aner du ikke, du har ikke peiling, og å få høre hvor flink du har vært til å fikse deg selv, får meg overhodet ikke til å føle meg bedre)

Du kan tenke hva du vil, men ord kan være forferdelig smertefulle, og disse ordene vil gjøre alt verre, fordi den som sliter tenker nøyaktig disse tingene om seg selv. Disse ordene og en million andre negative ting om jeg selv. Hun trenger ingen bekreftelese for at dette er sant, for hun vet det. Tro meg! Hun vet det.

Du trenger ikke forstå, men prøv å akseptere. Hun er fortsatt din venn. Ødelagt eller ei, og det siste han eller hun trenger er mer skyldfølelse. Hun trenger ikke ord. Hun trenger at du er der. Gjerne i stillhet.

Slik er det i hvert fall for meg (Men heller ikke jeg kan lese tanker, så dette er ingen fasit. Bare min erfaring)

Den smørbrødlista di hvor du prøver diktere hvordan folk skal behandle DEG kan di kjøre opp i ræva di.

Vet du hva? Det er ikke noe mer synd på deg enn alle andre mennesker. Ei heller skal venner behøve behandle deg som vart porselen. Ei heller er det deres oppgave å forstå deg. Eller være psykiateren din. For det høres ut som det er det du er ute etter.

Mange folk som er deprimerte har godt av et spark bak , klar tale og direkte kommunikasjon. Det er klassisk at psykisk syke alltid snakker om "hvordan JEG har det", "du forstår ikke MEG", "hva JEG trenger", "hva JEG forventer av deg", "hvordan MIN opplevelse er", "hva du skal gjøre for MEG". Det blir mye MEG MEG MEG MEG MEG og sånt takler ikke de fleste normale mennesker å skygger banen.

Når noen forteller deg at de føler du svikter de så er dette ærlig og klar tale som du bør ta til deg. For det betyr at om du ikke gir like mye som du tar så med andre ord kommer de til å trekke seg unna deg med mindre du tar til deg det de sier.

Mennesker er ikke lojale som hunder. De blir ikke ved din side i det uendelige hvor de skal spille en rolle som psykolog eller støttekontakt hvor man kan pepre de fulle med triste tanker, negativitet, problemer og krav. Tvert imot, vennskap handler om at begge parter skal sitte igjen med følelsen av å få noe ut av relasjonen.

Det er veldig krevende å forholde seg til deprimerte mennesker for det er bare syt, klaging, null fremtidsutsikter, håpløshet, negativitet , sykelig ekstremt selvfokus hvor man glemmer alle andre i verden og null tiltak.

I det syke deprimerte hodet så skylder man såklart på at "de forstår meg ikke" når alle venner skygger banen. Men realiteten er en helt annen. Det tapper en for energi å ha nær kontakt med et deprimert menneske, det suger livsgnisten ut av en og man blir helt matt av at ting bare går en vei.

Om man er gode venner så greier de fleste å holde ut uker og måneder, men når det begynner nærme seg år så er vennene så tappet energi og medvilje.

Vennskap handler om balanse i regnskapet, gi og ta. Du setter opp en smørbrødsliste med krav , men du glemmer rått at dine venner også muligens har en smørbrødsliste av hva de forventer av deg som DU ikke oppfyller. Når dette ikke oppfylles så lever man som en parasitt og det finner få mennesker seg i.

Det handler ikke om hvordan man har det men hvordan man tar det.

[altflyter]

Jeg skrev at depresjon kan arte seg ulikt fra person til mer.

Tenk litt på dette: Du har det dårlig, du får besøk av en venn. Vennen forsøker å trøste og vil fortelle deg at h*n har vært i lignende situasjon selv og forteller at h*n også har slitt med depresjon, kanskje h*n ønsker å gi deg råd, hvorpå du svarer at vedkommende ikke har peiling og ikke aner noen ting... La meg avslutte der og bare si at den vennen skal ha en tålmodighet av gull for å orke noe slikt selvmedlidende, selvsentrert vissvass. TS, du er ikke den første som har vært deprimert, og du er med sikkerhet ikke den siste. Jeg er bekymret for hvor mange venner du vil ha igjen når du en gang blir frisk.

Anonymous poster hash: 358fa...31f

Jeg skrev ikke at man ikke kan relatere. Jeg skrev at du umulig kan vite NØYAKTIG hvordan et annet menneske har det. Derfor er det frustrerende når folk sier "jeg vet akkurat hvordan du har det"

Endret 13. mai 2015 av altflyter

[altflyter]

Den smørbrødlista di hvor du prøver diktere hvordan folk skal behandle DEG kan di kjøre opp i ræva di.

Vet du hva? Det er ikke noe mer synd på deg enn alle andre mennesker. Ei heller skal venner behøve behandle deg som vart porselen. Ei heller er det deres oppgave å forstå deg. Eller være psykiateren din. For det høres ut som det er det du er ute etter.

Mange folk som er deprimerte har godt av et spark bak , klar tale og direkte kommunikasjon. Det er klassisk at psykisk syke alltid snakker om "hvordan JEG har det", "du forstår ikke MEG", "hva JEG trenger", "hva JEG forventer av deg", "hvordan MIN opplevelse er", "hva du skal gjøre for MEG". Det blir mye MEG MEG MEG MEG MEG og sånt takler ikke de fleste normale mennesker å skygger banen.

Når noen forteller deg at de føler du svikter de så er dette ærlig og klar tale som du bør ta til deg. For det betyr at om du ikke gir like mye som du tar så med andre ord kommer de til å trekke seg unna deg med mindre du tar til deg det de sier.

Mennesker er ikke lojale som hunder. De blir ikke ved din side i det uendelige hvor de skal spille en rolle som psykolog eller støttekontakt hvor man kan pepre de fulle med triste tanker, negativitet, problemer og krav. Tvert imot, vennskap handler om at begge parter skal sitte igjen med følelsen av å få noe ut av relasjonen.

Det er veldig krevende å forholde seg til deprimerte mennesker for det er bare syt, klaging, null fremtidsutsikter, håpløshet, negativitet , sykelig ekstremt selvfokus hvor man glemmer alle andre i verden og null tiltak.

I det syke deprimerte hodet så skylder man såklart på at "de forstår meg ikke" når alle venner skygger banen. Men realiteten er en helt annen. Det tapper en for energi å ha nær kontakt med et deprimert menneske, det suger livsgnisten ut av en og man blir helt matt av at ting bare går en vei.

Om man er gode venner så greier de fleste å holde ut uker og måneder, men når det begynner nærme seg år så er vennene så tappet energi og medvilje.

Vennskap handler om balanse i regnskapet, gi og ta. Du setter opp en smørbrødsliste med krav , men du glemmer rått at dine venner også muligens har en smørbrødsliste av hva de forventer av deg som DU ikke oppfyller. Når dette ikke oppfylles så lever man som en parasitt og det finner få mennesker seg i.

Det handler ikke om hvordan man har det men hvordan man tar det.

Heldigvis har jeg venner jeg kan snakke sammen med, som faktisk baserer seg på nettopp dette med å gi og ta. Jeg forventer at de skal stille opp for meg, akkurat som jeg stiller opp for dem når de sliter

[AnonymBruker]

Jeg skrev ikke at man ikke kan relatere. Jeg skrev at du umulig kan vite NØYAKTIG hvordan et annet menneske har det. Derfor er det frustrerende når folk sier "jeg vet akkurat hvordan du har det"

Dersom alt er så frustrerende for deg og vennene dine ikke kan være slik som du vil at de skal være, bør du vurdere å ta den en pause. Ser du ikke selv hvor selvsentrert du er? Du er faktisk ikke midtpunktet i dine venners univers.

Anonymous poster hash: 358fa...31f

[AnonymBruker]

Jeg lurer bare på, tror du ikke også at denne listen under gjelder mot "friske" mennesker og?

Eller er det mer greit å kritisere og være sinte på mennesker som ikke er deprimerte?

Ingen perfekte, deprimerte eller ei. Jeg har blitt kritisert, og jeg har kritisert andre, sånn er livet. Jeg kan ikke gå på tå hele tiden i tilfelle noen ikke tåler å høre litt kritikk. Samtidig er det jo viktig å oppføre seg like hyggelig mot alle mennesker, og ikke kritisere uten grunn.

Mange som sliter sier og at dem ikke ønsker å bli dullet med, de vil ikke bli syntes synd på, de vil behandles som alle andre, og det innebærer å måtte ta i mot kritikk og møte hverdagen og mennesker som alle andre.

Har du driti deg ut, ja da får du kjeft.

Er det 5. gangen du sier nei til å bli med venninna di, ja da kan hun bli litt frustert. For alt du vet tar hun det ganske personlig.

Har du behandlet noen dårlig, vil de si du er en dårlig venn.

Dette gjelder alle. Og noen gir tilbakemeldinger om sånt. Ikke alle gir sånne tilbakemeldinger på den mest skånsomme måten, og det er dumt, men ingen liker å få skarpe, sure tilbakemeldinger. Om de er friske eller syke.

- Ikke kritiser denne vennen

- kke kjeft

- Ikke klag over at han eller henne ikke gidder.

- Ikke vær sint

- Ikke kall dem en dårlig venn

- Ikke si de svikter deg

Anonymous poster hash: dc9dc...cac

[WubWub]

Heldigvis har jeg venner jeg kan snakke sammen med, som faktisk baserer seg på nettopp dette med å gi og ta. Jeg forventer at de skal stille opp for meg, akkurat som jeg stiller opp for dem når de sliter

og den dagen du har tatt for mye så sitter du der alene å lager sytetråder på KG om hvor forferdelige venna dine var som forlot deg.

selvom du innbiller deg det så er ikke du sentrum av universet, dine følelser er ikke viktigere enn andre menneskers følelser selvom du lider av depresjon.

[QueenOfTheSidewalk]

Du har ikke møtt så mye motgang før?

Jeg har vært veldig deprimert før, men aldri gjort sånn at folk må liste seg på tær rundt meg.

Folk sier det de har på hjerte og ja de blir naturligvis sure (såret) om du ikke orker kontakt, men da er det bare å forklare hvorfor. Noen søker bekreftelse på at det ikke er dem det er noe i veien med, så det er da noe man må gjenta igjen.

"Jeg vet hvordan du har det" er faktisk bra nok, for de husker hvor fælt de hadde det, så det er bare medfølelse. De vet naturligvis ikke NØYAKTIG hvordan du har det, men det er jo medfølelsen som teller

[AnonymBruker]

Selvsagt er det relevant at noen har opplevd depresjon selv. Det betyr ikke at de er inni ditt hode. Det betyr ikke at depresjonen var lik. Det betyr en ting - at de, som deg, en gang var deprimert. Og det sier man fordi man vil informere om at man ikke er alene.

Det virker som det er en slags egoisme blandet i dette, at man vil forbli et offer og vil ikke at andre skal ha kommet igjennom det samme selv, for da betyr det at det er håp for en selv og, og det vil man ikke.

Anonymous poster hash: b10bb...18f

Det som er vanskelig med folk som har opplevd noe lignende og som deretter har blitt friske, er at de ofte har en holdning som er litt sånn "jeg har klart å bli frisk, så du må bare gjøre det samme som jeg gjorde". Litt som om de vet bedre hva som fungerer for deg, bare fordi det fungerte for dem.

Anonymous poster hash: 7783c...7be

[AnonymBruker]

Det som er vanskelig med folk som har opplevd noe lignende og som deretter har blitt friske, er at de ofte har en holdning som er litt sånn "jeg har klart å bli frisk, så du må bare gjøre det samme som jeg gjorde". Litt som om de vet bedre hva som fungerer for deg, bare fordi det fungerte for dem.

Anonymous poster hash: 7783c...7be

For at noe skal fungere må man faktisk prøve. Ingen blir friske av å sitte å vente på å bli bra. Det krever jobb.

Anonymous poster hash: 35fe9...9d5

[SiMa]

Jeg tar hensyn til både venner og familie når de er syke, hjelper til der jeg kan, hører på "syting" og er tålmodig når de ikke orker å bli med ut. Uansett om sykdommen er fysisk eller psykisk. Hvorfor er det riktigere å si "skjerp deg" til en med depresjon enn til en med lungebetennelse?

[AnonymBruker]

Jeg tar hensyn til både venner og familie når de er syke, hjelper til der jeg kan, hører på "syting" og er tålmodig når de ikke orker å bli med ut. Uansett om sykdommen er fysisk eller psykisk. Hvorfor er det riktigere å si "skjerp deg" til en med depresjon enn til en med lungebetennelse?

Fordi en med lungebetennelse kan ikke skjerpe seg fordi vedkommende er fysisk syk.

Anonymous poster hash: 35fe9...9d5