Når en venn sliter. Ikke gjør dette

[AnonymBruker]

Som bipolar har jeg vært dypt deprimert flere ganger, og ca 10 mnder av ganger. Og jeg kan love at dypt deprimerte ikke kan følge : Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det. Ei heller ta seg sammen. Det tror jeg jeg kan si med sikkerhet selv om jeg bare er en. Uttalelser som det gjør meg rasende. Det vitner om null kunnskap, liten empati eller vilje til å sette seg inn i noe som gjelder en venn (det finnes milevis med info bla. på relevante nettsteder, og arroganse.

Men på dette tidspunktet er innleggelse tingen og ikke at venner tar ansvar. Men noen ganger måtte noen si til meg at : nå må du ringe legen. Det er kjekt om noen gjør det. Men ikke ett krav.

Anonymous poster hash: 5e0b6...fba

[SiMa]

Fordi en med lungebetennelse kan ikke skjerpe seg fordi vedkommende er fysisk syk.

Anonymous poster hash: 35fe9...9d5

En med (alvorlig) depresjon kan heller ikke skjerpe seg. Og det er godt mulig at en med lungebetennelse kan trenge å skjerpe seg, har du vært alvorlig syk krever det litt innsats å bli frisk igjen, det holder ikke å ligge til sengs og spise piller. Jeg har opplevd begge deler, og det var faktisk lettere å "ta meg sammen" for å komme meg i form igjen etter en veldig alvorlig lungebetennelse enn da jeg var deprimert.

[AnonymBruker]

Fordi en med lungebetennelse kan ikke skjerpe seg fordi vedkommende er fysisk syk.

Anonymous poster hash: 35fe9...9d5

Dette er jo bare tøys. Fysisk og psykisk sykdom er like reell. En hovedforskjell på å ha lunebetennelse og en depresjon, er at når man har lungebetennelse så ligger med i senga og slapper av så godt man kan og tar den medisinen man skal. Det er desverre ikke slik man blir frisk av alvorlig depresjon. Ja, man kan få medisin, men ofte trenger man terapi. Og man må jobbe med deg selv og sitt eget hode. Hver dag, gjerne i mange måneder, kanskje år. Uten denne egeninnsatsen tror jeg ikke sjansen for å bli frisk er så stor.

Anonymous poster hash: 358fa...31f

[AnonymBruker]

Dette er jo bare tøys. Fysisk og psykisk sykdom er like reell. En hovedforskjell på å ha lunebetennelse og en depresjon, er at når man har lungebetennelse så ligger med i senga og slapper av så godt man kan og tar den medisinen man skal. Det er desverre ikke slik man blir frisk av alvorlig depresjon. Ja, man kan få medisin, men ofte trenger man terapi. Og man må jobbe med deg selv og sitt eget hode. Hver dag, gjerne i mange måneder, kanskje år. Uten denne egeninnsatsen tror jeg ikke sjansen for å bli frisk er så stor.

Anonymous poster hash: 358fa...31f

Når dette er sagt, mener jeg at en med lungebetennelse har like lite rett til å diktere sine venners oppførsel og væremåte som en med depresjon. Jeg synes egentlig ingen har rett til å diktere andre sin oppførsel og væremåte.

Anonymous poster hash: 358fa...31f

[AnonymBruker]

TS, jeg er glad du er empatisk nok og har empatiske nok venner til at dere faktisk tar gjensidig hensyn til og vare på hverandre - som en ser i tråden her er det mange som rett og slett ikke har slike vennskap.

Anonymous poster hash: f5328...d4c

[AnonymBruker]

For at noe skal fungere må man faktisk prøve. Ingen blir friske av å sitte å vente på å bli bra. Det krever jobb.

Anonymous poster hash: 35fe9...9d5

Selvsagt, men det samme fungerer ikke på alle personer. Om en person har blitt frisk fra depresjon ved hjelp av kognitiv adferdsterapi, betyr ikke det at en annen person med depresjon vil ha det samme utbyttet av den samme behandlingen. Da blir det litt frustrerende for den som er syk å høre at "du må bare gjøre som meg, så blir du frisk". Og kanskje enda mer irriterende dersom personen som ble frisk ble det "bare ved å trene litt og ta seg sammen" - da kan det høres ut som om vedkommende insinuerer at den som fremdeles er syk ikke prøver å bli frisk.

Og bare et lite tillegg - at man ikke blir frisk, betyr ikke at man ikke prøver. Mange får ikke korrekt hjelp, klarer ikke å finne gode mestringsstrategier, klarer ikke å holde ting stabilt over tid - eller annet. Dette betyr ikke at de har mindre motivasjon for å bli frisk eller jobber mindre for å klare det.

Anonymous poster hash: 7783c...7be

[AnonymBruker]

Selvsagt, men det samme fungerer ikke på alle personer. Om en person har blitt frisk fra depresjon ved hjelp av kognitiv adferdsterapi, betyr ikke det at en annen person med depresjon vil ha det samme utbyttet av den samme behandlingen. Da blir det litt frustrerende for den som er syk å høre at "du må bare gjøre som meg, så blir du frisk". Og kanskje enda mer irriterende dersom personen som ble frisk ble det "bare ved å trene litt og ta seg sammen" - da kan det høres ut som om vedkommende insinuerer at den som fremdeles er syk ikke prøver å bli frisk.

Og bare et lite tillegg - at man ikke blir frisk, betyr ikke at man ikke prøver. Mange får ikke korrekt hjelp, klarer ikke å finne gode mestringsstrategier, klarer ikke å holde ting stabilt over tid - eller annet. Dette betyr ikke at de har mindre motivasjon for å bli frisk eller jobber mindre for å klare det.

Anonymous poster hash: 7783c...7be

Det som er ganske sikkert er at man ikke blir så frisk av å bare tenke på seg selv og forvente at de rundt seg skal gjøre slik og sånn, dette og dette, men ikke dette, fordi det passer TS.

Anonymous poster hash: 358fa...31f

[Tabris]

Jeg tenker litt følgende angående sammenligning av fysisk og psykisk syk:

En fysisk syk kan ikke bli frisk ved å "ta seg sammen". Men en fysisk syk må ta valget om å gjennomføre behandlingen og evt. rehabiliteringen legen har satt opp for å bli frisk.

En psykisk syk kan ikke bli frisk ved å "ta seg sammen". Men en psykisk syk må ta valget om å gjennomføre behandlingen og evt. rehabiliteringen (oppfølgingen) psykologen har satt opp for å bli frisk.

Det hjelper ikke at en psykisk syk sammenligner seg med en fysisk syk hvis vedkommende verken går til psykolog eller følger opp behandling. Da kan ikke vedkommende sammenligne seg med en fysisk syk som går til legen og i samråd med denne gjennomfører en behandling.

Nei, det betyr ikke at jeg mener det er "så enkelt". Men jeg mener likevel at det er hva som må gjøres. At et valg ikke er enkelt betyr ikke at man derfor skal unngå det.

[AnonymBruker]

Jeg tenker litt følgende angående sammenligning av fysisk og psykisk syk:

En fysisk syk kan ikke bli frisk ved å "ta seg sammen". Men en fysisk syk må ta valget om å gjennomføre behandlingen og evt. rehabiliteringen legen har satt opp for å bli frisk.

En psykisk syk kan ikke bli frisk ved å "ta seg sammen". Men en psykisk syk må ta valget om å gjennomføre behandlingen og evt. rehabiliteringen (oppfølgingen) psykologen har satt opp for å bli frisk.

Det hjelper ikke at en psykisk syk sammenligner seg med en fysisk syk hvis vedkommende verken går til psykolog eller følger opp behandling. Da kan ikke vedkommende sammenligne seg med en fysisk syk som går til legen og i samråd med denne gjennomfører en behandling.

Nei, det betyr ikke at jeg mener det er "så enkelt". Men jeg mener likevel at det er hva som må gjøres. At et valg ikke er enkelt betyr ikke at man derfor skal unngå det.

Godt skrevet. Vil bare dra parallellen litt videre; på samme måte som at ikke all behandling for fysisk sykdom fungerer, fungerer heller ikke all behandling for psykisk sykdom. Det er ingen som beskylder en kreftpasient som får tilbakefall for å ikke ha prøvd hardt nok, men dette kan en person med en psykisk lidelse få høre.

Anonymous poster hash: 7783c...7be

[AnonymBruker]

Det som er ganske sikkert er at man ikke blir så frisk av å bare tenke på seg selv og forvente at de rundt seg skal gjøre slik og sånn, dette og dette, men ikke dette, fordi det passer TS.

Anonymous poster hash: 358fa...31f

Det har jeg da heller aldri hevdet.

Anonymous poster hash: 7783c...7be

[Tabris]

Godt skrevet. Vil bare dra parallellen litt videre; på samme måte som at ikke all behandling for fysisk sykdom fungerer, fungerer heller ikke all behandling for psykisk sykdom. Det er ingen som beskylder en kreftpasient som får tilbakefall for å ikke ha prøvd hardt nok, men dette kan en person med en psykisk lidelse få høre.

Anonymous poster hash: 7783c...7be

Det er vel her sammenligningen begynner å bli litt komplisert. Fordi en kreftpasient kan ikke gjøre så mye fra eller til. Han tar sin behandling, utenom det så er det meste utenfor hans makt til å gjøre så mye.

Men en pasient med en psykisk lidelse må aktivt delta i behandlingsprosessen selv. Og hvor går skillet mellom at en behandling ikke virker fordi pasienten har gjort alt i hans makt, og hvor behandlingen ikke virker fordi pasienten ikke har prøvd nok?

[AnonymBruker]

Godt skrevet. Vil bare dra parallellen litt videre; på samme måte som at ikke all behandling for fysisk sykdom fungerer, fungerer heller ikke all behandling for psykisk sykdom. Det er ingen som beskylder en kreftpasient som får tilbakefall for å ikke ha prøvd hardt nok, men dette kan en person med en psykisk lidelse få høre.

Anonymous poster hash: 7783c...7be

Et interessant poeng, men en psykisk sykdom krever en annen innsats enn fysisk sykdom.

Anonymous poster hash: 358fa...31f

[AnonymBruker]

Det er vel her sammenligningen begynner å bli litt komplisert. Fordi en kreftpasient kan ikke gjøre så mye fra eller til. Han tar sin behandling, utenom det så er det meste utenfor hans makt til å gjøre så mye.

Men en pasient med en psykisk lidelse må aktivt delta i behandlingsprosessen selv. Og hvor går skillet mellom at en behandling ikke virker fordi pasienten har gjort alt i hans makt, og hvor behandlingen ikke virker fordi pasienten ikke har prøvd nok?

Tja. Dersom en kreftpasient, la oss si en person med lungekreft, som røyker, fikk behandling. Og fortsatte å røyke under behandlingen...

Og så har man en deprimert person som bare vil ligge i senga og synes synd på deg selv...

Anonymous poster hash: 358fa...31f

[AnonymBruker]

Det er vel her sammenligningen begynner å bli litt komplisert. Fordi en kreftpasient kan ikke gjøre så mye fra eller til. Han tar sin behandling, utenom det så er det meste utenfor hans makt til å gjøre så mye.

Men en pasient med en psykisk lidelse må aktivt delta i behandlingsprosessen selv. Og hvor går skillet mellom at en behandling ikke virker fordi pasienten har gjort alt i hans makt, og hvor behandlingen ikke virker fordi pasienten ikke har prøvd nok?

Jeg synes dette er et tema det er vanskelig å diskutere. Jeg er selv alvorlig psykisk syk og har gått i behandling i mange år, men har dessverre opplevd at behandlingen ikke fungerer. Likevel føler jeg at jeg gjør alt jeg kan, jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre og jeg vet ikke hva jeg har gjort feil. Jeg får beskjed av mine behandlere om at de ser at jeg prøver og at de ikke mener at mangelen på bedring kommer av mangel på innsats. Likevel får man et inntrykk av at å bli frisk fra en psykisk lidelse er noe man velger å bli, og hvis man ikke blir det så er det ens egen feil. Siden jeg står midt opp i dette selv er det vanskelig å diskutere det for meg, da jeg vet at i alle fall jeg prøver så godt jeg kan ut i fra de ressursene jeg har.

Anonymous poster hash: 7783c...7be

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som er psykisk syk pga dårlige valg og fortsetter å gjøre det.

Det blir jeg sliten av. Hvor lenge orker man å stille opp for henne? Det er veldig meg, meg, meg! Hun har ikke engang fått med seg at jeg ble utbrent og sykmeldt og derfor ikke kunne være der for henne en periode og ble sur da hun fant ut av det, siden jeg plutselig fikk god tid grunnet sykemelding.

Anonymous poster hash: 724b8...405

[Shen0]

Jeg er veldig deprimert for øyeblikket, og prøver så godt jeg kan å bli bedre, men mange av vennene mine får meg til å føle meg verre enn jeg allerede gjør.

Jeg vil egentlig bare fortelle dere at om dere har en venn som sliter, eller plutselig ikke orker noe som helst. Kanskje vedkommende er deprimert eller sliter på annet vis.

Om dere har en sånn venn. Kan dere gjøre meg en stor tjeneste?

- Ikke kritiser denne vennen

- kke kjeft

- Ikke klag over at han eller henne ikke gidder.

- Ikke vær sint

- Ikke kall dem en dårlig venn

- Ikke si de svikter deg

- Jeg vet akkurat hvordan du har det, for jeg har vært deprimert selv en gang

(Med mindre du kan gå inn i hodet mitt, så aner du ikke, du har ikke peiling, og å få høre hvor flink du har vært til å fikse deg selv, får meg overhodet ikke til å føle meg bedre)

Du kan tenke hva du vil, men ord kan være forferdelig smertefulle, og disse ordene vil gjøre alt verre, fordi den som sliter tenker nøyaktig disse tingene om seg selv. Disse ordene og en million andre negative ting om jeg selv. Hun trenger ingen bekreftelese for at dette er sant, for hun vet det. Tro meg! Hun vet det.

Du trenger ikke forstå, men prøv å akseptere. Hun er fortsatt din venn. Ødelagt eller ei, og det siste han eller hun trenger er mer skyldfølelse. Hun trenger ikke ord. Hun trenger at du er der. Gjerne i stillhet.

Slik er det i hvert fall for meg (Men heller ikke jeg kan lese tanker, så dette er ingen fasit. Bare min erfaring)

Ikke hør på de tullingene ovenfor. Makan til idioter... De snakker om "ikke alt i dine venners liv handler om deg" og "Det er ikke min jobb å få deg frisk" og latterlig nok "tror du du er mer spesiell enn andre som er deprimerte"... jeg mener snakk om voksne mennesker drite seg fullstendig ut. Har hun sagt at hun er mer spesiell? Nevner ikke hun klart og tydelig at hun prøver så godt hun kan? Sier ikke TS at hun er deprimert for ØYEBLIKKET? Altså, øyeblikk betyr NÅ - ikke fra da hun var ti år til hun skrev innlegget her 20 år senere... NÅ!

Blir pissforbanna på folk som ikke eier ett snev av folkeskikk. Er sikker på at mødrene deres gjorde så godt de kunne, men dagens samfunn er vel en dog-eat-dog verden hva?

TS: Jeg vedder på at ingen av disse schmekke folka har noen gang hatt noen ordentlige venner... synes relativt synd på dem - for de aner ikke hva vennskap er! Et vennskap SKAL være mer enn bare putekrig, øl og fotballkamp på TV. Det er et gjensidig kjærlighet, tillit, forståelse og empati som inngår i det ordet. Og dette skal gå begge veier - uavhengig av hvem som har problemet. Den som sliter (med mindre den er sinnssyk) bør ha forståelse for hvorvidt vennen kan gi når h*n trenger det. Jepp, ansvaret går begge veier. Støtten, lyttingen, tåleterskelen. Disse varierer i grad avhegig av hvem det er som trenger hjelp, og hvem det er som gir. Noen ganger gir den ene mer støtte fordi den kan, andre ganger vil den få mer støtte fordi h*n vil trenge det. Alt er relativt.

Som sagt - det er et forhold - og den kommer med forpliktelser. For all del folkens: dere trenger ikke å bry dere eller hjelpe en deprimert venn under en vanskelig tid - redd dere selv. Velg gjerne venner som er akkurat som dere selv (noen forbaskede pingler) og som ikke takler å bli "dratt ned i møkka". Gjør det. Og lev vel. MEN husk da, at hvis du noengang trenger en venn i fremtiden - så vil akkurat de vennene du sååå forsiktig har håndplukket - dra fra deg og. Nettopp fordi DE ikke ønsker å bli dratt ned møkka.. For et vennskap, hva? Backstaggers.

Sånne folk er de virkelige egoistene. Tragiskt at så mange på forumet har en helt vrang forestilling om hva vennskap og egoisme er! TS ikke har benektet at hun ikke stiller opp for sine venner. Hun har sagt allerede at hun er der for dem når de sliter.... Her sitter dere og kaller henne for egoist? Sprø eller?

Tydeligvis finnes det ikke grader av depresjon, hva? Det er bare én type deprimerte mennesker i hele verden, ikke sant? Har noen av dere spurt TS hvor lenge hun har vært deprimert, om det er klinisk og hvor ofte? Går hun til en psykolog? Får hun hjelp? Hva gjør hun selv for å bli bedre (hun sier hun prøver så godt hun kan). Spør henne før dere slenger på stereotyper av det deprimerte slag og gir henne en leksjon på hva egosentrisme er.

Kjære TS - de fleste som hakker på deg på grunn av innlegget ditt er én av to type mennesker:

De er enten:

1) Folk som har vært deprimerte før, fått hjelp eller greid seg selv og arrogant nok tror ALLE deprimerte folk derute bør lære av hun/ham for det finnes jo enten bare én type depresjon eller én type deprimerte mennesker. De føler de har "vunnet" til seg æren av å holde taler om dette... patetisk.

2) ogSÅ har vi den gruppen som har hatt en deprimert kamerat/venninde, men var altfor svake til å holde ut med vedkommende og ble tilslutt nødt til å "kvitte" seg med den "vennen". En selvsentrert, egosentrisk svak, men kanskje lur person. Survival of the fittest huh? Rett og slett mennesker som ikke har hatt et ordentlig vennskap. Patetisk til det ytterste... Triste mennesker det der.

Mitt råd - hvis du virkelig ser på vennene dine som venner - så vil de gi deg tid. Hvis de kvitter seg med deg, så har de aldri vært en venn i første omgang. No gain, no loss

Peace out!

[altflyter]

Fordi en med lungebetennelse kan ikke skjerpe seg fordi vedkommende er fysisk syk.

Anonymous poster hash: 35fe9...9d5

En som er alvorlig psykisk syk kan heller ikke bare "skjerpe seg" Det høres nesten ut som om du mener at psykisk sykdom er et valg mer enn en fysisk. Hadde det vært så enkelt hadde vi ikke trengt psykiatrien

[altflyter]

Ikke hør på de tullingene ovenfor. Makan til idioter... De snakker om "ikke alt i dine venners liv handler om deg" og "Det er ikke min jobb å få deg frisk" og latterlig nok "tror du du er mer spesiell enn andre som er deprimerte"... jeg mener snakk om voksne mennesker drite seg fullstendig ut. Har hun sagt at hun er mer spesiell? Nevner ikke hun klart og tydelig at hun prøver så godt hun kan? Sier ikke TS at hun er deprimert for ØYEBLIKKET? Altså, øyeblikk betyr NÅ - ikke fra da hun var ti år til hun skrev innlegget her 20 år senere... NÅ!

Blir pissforbanna på folk som ikke eier ett snev av folkeskikk. Er sikker på at mødrene deres gjorde så godt de kunne, men dagens samfunn er vel en dog-eat-dog verden hva?

TS: Jeg vedder på at ingen av disse schmekke folka har noen gang hatt noen ordentlige venner... synes relativt synd på dem - for de aner ikke hva vennskap er! Et vennskap SKAL være mer enn bare putekrig, øl og fotballkamp på TV. Det er et gjensidig kjærlighet, tillit, forståelse og empati som inngår i det ordet. Og dette skal gå begge veier - uavhengig av hvem som har problemet. Den som sliter (med mindre den er sinnssyk) bør ha forståelse for hvorvidt vennen kan gi når h*n trenger det. Jepp, ansvaret går begge veier. Støtten, lyttingen, tåleterskelen. Disse varierer i grad avhegig av hvem det er som trenger hjelp, og hvem det er som gir. Noen ganger gir den ene mer støtte fordi den kan, andre ganger vil den få mer støtte fordi h*n vil trenge det. Alt er relativt.

Som sagt - det er et forhold - og den kommer med forpliktelser. For all del folkens: dere trenger ikke å bry dere eller hjelpe en deprimert venn under en vanskelig tid - redd dere selv. Velg gjerne venner som er akkurat som dere selv (noen forbaskede pingler) og som ikke takler å bli "dratt ned i møkka". Gjør det. Og lev vel. MEN husk da, at hvis du noengang trenger en venn i fremtiden - så vil akkurat de vennene du sååå forsiktig har håndplukket - dra fra deg og. Nettopp fordi DE ikke ønsker å bli dratt ned møkka.. For et vennskap, hva? Backstaggers.

Sånne folk er de virkelige egoistene. Tragiskt at så mange på forumet har en helt vrang forestilling om hva vennskap og egoisme er! TS ikke har benektet at hun ikke stiller opp for sine venner. Hun har sagt allerede at hun er der for dem når de sliter.... Her sitter dere og kaller henne for egoist? Sprø eller?

Tydeligvis finnes det ikke grader av depresjon, hva? Det er bare én type deprimerte mennesker i hele verden, ikke sant? Har noen av dere spurt TS hvor lenge hun har vært deprimert, om det er klinisk og hvor ofte? Går hun til en psykolog? Får hun hjelp? Hva gjør hun selv for å bli bedre (hun sier hun prøver så godt hun kan). Spør henne før dere slenger på stereotyper av det deprimerte slag og gir henne en leksjon på hva egosentrisme er.

Kjære TS - de fleste som hakker på deg på grunn av innlegget ditt er én av to type mennesker:

De er enten:

1) Folk som har vært deprimerte før, fått hjelp eller greid seg selv og arrogant nok tror ALLE deprimerte folk derute bør lære av hun/ham for det finnes jo enten bare én type depresjon eller én type deprimerte mennesker. De føler de har "vunnet" til seg æren av å holde taler om dette... patetisk.

2) ogSÅ har vi den gruppen som har hatt en deprimert kamerat/venninde, men var altfor svake til å holde ut med vedkommende og ble tilslutt nødt til å "kvitte" seg med den "vennen". En selvsentrert, egosentrisk svak, men kanskje lur person. Survival of the fittest huh? Rett og slett mennesker som ikke har hatt et ordentlig vennskap. Patetisk til det ytterste... Triste mennesker det der.

Mitt råd - hvis du virkelig ser på vennene dine som venner - så vil de gi deg tid. Hvis de kvitter seg med deg, så har de aldri vært en venn i første omgang. No gain, no loss

Peace out!

Tusen takk for det innlegget. Du har faktisk forstått poenget mitt. Jeg vil faktisk definere meg selv som en empatisk person, og jeg har mange venner som har slitt i perioder. Jeg skriver også at noen ganger holder det å være sammen i stillhet. Ord er ikke alltid nødvendig.

Jeg snakket i HI om hva både jeg selv og mine venner har opplevd som trist og belastende. Mine venner er overhodet ikke "psykologene" mine. De er det de er: venner. Syntes det er pussig at enkelte syntes å mene at det er helsevesenets jobb å ta vare på alle som blir syke. Helsevesenet hjelper mye, men det betyr ikke at venner ikke skal stille opp. Jeg er veldig takknemlig for at ingen av mine venner er som mange av dem som har svart i denne tråden.

Ingen av mine venner tar på meg med silkehansker, og det gjør ikke jeg med dem heller, men både jeg og flere andre har faktisk diskutert dette før, og har kommet fram til at noen ting kan være uheldig å si i situasjoner man er veldig dårlig.

Klart man kan trenge proffesjonell hjelp, men man trenger også venner --> Ikke hobbypsykologer, men venner. Er atter en gang ytterst beæret og takknemlig for at både jeg og vennene mine bryr seg om hverandre både i gode og onde dager

[AnonymBruker]

WOW! Snakk om å være kynisk og å angripe TS. Diskusjon klarte hun i hvert fall å lage.

Anonymous poster hash: e68d5...750

[AnonymBruker]

Dette er jo bare tøys. Fysisk og psykisk sykdom er like reell. En hovedforskjell på å ha lunebetennelse og en depresjon, er at når man har lungebetennelse så ligger med i senga og slapper av så godt man kan og tar den medisinen man skal. Det er desverre ikke slik man blir frisk av alvorlig depresjon. Ja, man kan få medisin, men ofte trenger man terapi. Og man må jobbe med deg selv og sitt eget hode. Hver dag, gjerne i mange måneder, kanskje år. Uten denne egeninnsatsen tror jeg ikke sjansen for å bli frisk er så stor.

Anonymous poster hash: 358fa...31f

Nei det er det virkelig ikke. Det er bare noe de med kurerer psykisk sykdom trøster seg med for å ha en unnskyldning til å ikke ta tak i det. Fysisk sykdom må kroppen, immunforsvaret og tid kurere på egenhånd, psykisk sykdom krever egeninnsats. Setter du deg ned i medlidenhet og venter at noen andre skal ordne opp blir du ikke frisk, setter du deg ned å venter på at noen skal komme å fikse deg fra kurerbar fysisk sykdom vil du bli frisk. Ikke fordi noen andre hjelper til, men fordi tiden du ventet gjorde deg frisk.

Anonymous poster hash: 35fe9...9d5