Når en venn sliter. Ikke gjør dette

[AnonymBruker]

En som er alvorlig psykisk syk kan heller ikke bare "skjerpe seg" Det høres nesten ut som om du mener at psykisk sykdom er et valg mer enn en fysisk. Hadde det vært så enkelt hadde vi ikke trengt psykiatrien

Det er ett valg for mange. Det krever massiv egeninnsats for å bli frisk. Setter du deg ned i medlidenhet og nekter behandling fordi det er vanskelig så velger du faktisk å være syk. Fysisk sykdom er ikke ett valg men rammer tilfeldig. Uansett hvor hardt du kjemper kan du ende opp med å bli drept av sykdommen. Jeg synes det er direkte smakløst å sammenlikne slik. Det håner alle de som virkelig kjempet for å overleve, men ble drept av sykdommen mot sin vilje.

Anonymous poster hash: 35fe9...9d5

[AnonymBruker]

Jeg tar hensyn til både venner og familie når de er syke, hjelper til der jeg kan, hører på "syting" og er tålmodig når de ikke orker å bli med ut. Uansett om sykdommen er fysisk eller psykisk. Hvorfor er det riktigere å si "skjerp deg" til en med depresjon enn til en med lungebetennelse?

Jeg er ikke enig i at man liksom skal si skjerp deg.

Men man må klare å forstå, og ta på sin egen kappe, om venninna di blir sur på deg når det er 6.gangen du har sagt nei til å være med henne.

Eller om du var med noen venninner og plutselig ble så deprimert at du bare løp hjem uten å si noe, klarte å si noe stygt eller gjøre noe annet dumt. Si unnskyld når du har fått roa deg ned. Vi andre er også mennesker og kan ikke bli behandlet som dukker.

Anonymous poster hash: dc9dc...cac

[AnonymBruker]

Nei det er det virkelig ikke. Det er bare noe de med kurerer psykisk sykdom trøster seg med for å ha en unnskyldning til å ikke ta tak i det. Fysisk sykdom må kroppen, immunforsvaret og tid kurere på egenhånd, psykisk sykdom krever egeninnsats. Setter du deg ned i medlidenhet og venter at noen andre skal ordne opp blir du ikke frisk, setter du deg ned å venter på at noen skal komme å fikse deg fra kurerbar fysisk sykdom vil du bli frisk. Ikke fordi noen andre hjelper til, men fordi tiden du ventet gjorde deg frisk.

Anonymous poster hash: 35fe9...9d5

Du er klar over at psykisk sykdom kan skyldes kjemiske ubalanser i hjernen?

Anonymous poster hash: 358fa...31f

[AnonymBruker]

WOW! Snakk om å være kynisk og å angripe TS. Diskusjon klarte hun i hvert fall å lage.

Anonymous poster hash: e68d5...750

Det er kynisk og angrep fordi man ikke er enig i hva TS skriver?

Anonymous poster hash: 358fa...31f

[AnonymBruker]

Jeg er veldig deprimert for øyeblikket, og prøver så godt jeg kan å bli bedre, men mange av vennene mine får meg til å føle meg verre enn jeg allerede gjør.

Jeg vil egentlig bare fortelle dere at om dere har en venn som sliter, eller plutselig ikke orker noe som helst. Kanskje vedkommende er deprimert eller sliter på annet vis.

Om dere har en sånn venn. Kan dere gjøre meg en stor tjeneste?

- Ikke kritiser denne vennen

- kke kjeft

- Ikke klag over at han eller henne ikke gidder.

- Ikke vær sint

- Ikke kall dem en dårlig venn

- Ikke si de svikter deg

- Jeg vet akkurat hvordan du har det, for jeg har vært deprimert selv en gang

(Med mindre du kan gå inn i hodet mitt, så aner du ikke, du har ikke peiling, og å få høre hvor flink du har vært til å fikse deg selv, får meg overhodet ikke til å føle meg bedre)

Du kan tenke hva du vil, men ord kan være forferdelig smertefulle, og disse ordene vil gjøre alt verre, fordi den som sliter tenker nøyaktig disse tingene om seg selv. Disse ordene og en million andre negative ting om jeg selv. Hun trenger ingen bekreftelese for at dette er sant, for hun vet det. Tro meg! Hun vet det.

Du trenger ikke forstå, men prøv å akseptere. Hun er fortsatt din venn. Ødelagt eller ei, og det siste han eller hun trenger er mer skyldfølelse. Hun trenger ikke ord. Hun trenger at du er der. Gjerne i stillhet.

Slik er det i hvert fall for meg (Men heller ikke jeg kan lese tanker, så dette er ingen fasit. Bare min erfaring)

TS, jeg synes du har mange gode poeng.

Men en ting har jeg lært i livet, og det er at man må være veldig kresen når det gjelder hva man velger å tro på. Det er fordi at man kan ikke kontrollere andre, man kan ikke få folk til å oppføre seg på en måte som passer oss. Folk gjør som de vil, de er frekke om de vil. De er direkte ekle og ufølsomme. Folk er bare folk, og folk VET ikke bedre, fordi de greier ikke sette seg inn i hvordan du HAR DET. uten at du FORTELLER da.

Forstår du? Så om du har en venn som sier at hun eller ham føler seg sveket så skal du si, vet du hva, jeg prøvde så godt jeg kunne.

Og så er du ferdig med det. Velg å ikke gå å gnag på at hun og ham sa det som såret deg.

Fordi folk gjør som de vil, uansett om de har lest denne posten eller ikke.

Og så er det lov å kutte ut venner som ikke greier å forstå deg og hvordan du har det da. Det er OK. Du kan velge dine venner. Men det er tøft å ha depresjon, fordi som en venn så må man også gi samtidig som man tar. Kansje dine andre venner også sliter. Deres smerte føles like sterk som din selv om du sliter mer. Sant? Men de kan ikke forstå, før de selv sliter med det samme.

Men noen ganger så må man bryte gjennom tåka selv og si at okay nå skal jeg gå ut og få frisk luft. Nå skal jeg dusje. Disse tankene jeg har har ingen logikk i seg, så jeg skal ta en pause og så kan jeg tenke på det senere. Vær litt sånn selektiv.

(Jeg har også hatt depresjon, samt alle destruktive tanker som følger med, så er det sagt)

Anonymous poster hash: 96a5d...d2d

[AnonymBruker]

Ikke hør på de tullingene ovenfor. Makan til idioter... De snakker om "ikke alt i dine venners liv handler om deg" og "Det er ikke min jobb å få deg frisk" og latterlig nok "tror du du er mer spesiell enn andre som er deprimerte"... jeg mener snakk om voksne mennesker drite seg fullstendig ut. Har hun sagt at hun er mer spesiell? Nevner ikke hun klart og tydelig at hun prøver så godt hun kan? Sier ikke TS at hun er deprimert for ØYEBLIKKET? Altså, øyeblikk betyr NÅ - ikke fra da hun var ti år til hun skrev innlegget her 20 år senere... NÅ!

Blir pissforbanna på folk som ikke eier ett snev av folkeskikk. Er sikker på at mødrene deres gjorde så godt de kunne, men dagens samfunn er vel en dog-eat-dog verden hva?

TS: Jeg vedder på at ingen av disse schmekke folka har noen gang hatt noen ordentlige venner... synes relativt synd på dem - for de aner ikke hva vennskap er! Et vennskap SKAL være mer enn bare putekrig, øl og fotballkamp på TV. Det er et gjensidig kjærlighet, tillit, forståelse og empati som inngår i det ordet. Og dette skal gå begge veier - uavhengig av hvem som har problemet. Den som sliter (med mindre den er sinnssyk) bør ha forståelse for hvorvidt vennen kan gi når h*n trenger det. Jepp, ansvaret går begge veier. Støtten, lyttingen, tåleterskelen. Disse varierer i grad avhegig av hvem det er som trenger hjelp, og hvem det er som gir. Noen ganger gir den ene mer støtte fordi den kan, andre ganger vil den få mer støtte fordi h*n vil trenge det. Alt er relativt.

Som sagt - det er et forhold - og den kommer med forpliktelser. For all del folkens: dere trenger ikke å bry dere eller hjelpe en deprimert venn under en vanskelig tid - redd dere selv. Velg gjerne venner som er akkurat som dere selv (noen forbaskede pingler) og som ikke takler å bli "dratt ned i møkka". Gjør det. Og lev vel. MEN husk da, at hvis du noengang trenger en venn i fremtiden - så vil akkurat de vennene du sååå forsiktig har håndplukket - dra fra deg og. Nettopp fordi DE ikke ønsker å bli dratt ned møkka.. For et vennskap, hva? Backstaggers.

Sånne folk er de virkelige egoistene. Tragiskt at så mange på forumet har en helt vrang forestilling om hva vennskap og egoisme er! TS ikke har benektet at hun ikke stiller opp for sine venner. Hun har sagt allerede at hun er der for dem når de sliter.... Her sitter dere og kaller henne for egoist? Sprø eller?

Tydeligvis finnes det ikke grader av depresjon, hva? Det er bare én type deprimerte mennesker i hele verden, ikke sant? Har noen av dere spurt TS hvor lenge hun har vært deprimert, om det er klinisk og hvor ofte? Går hun til en psykolog? Får hun hjelp? Hva gjør hun selv for å bli bedre (hun sier hun prøver så godt hun kan). Spør henne før dere slenger på stereotyper av det deprimerte slag og gir henne en leksjon på hva egosentrisme er.

Kjære TS - de fleste som hakker på deg på grunn av innlegget ditt er én av to type mennesker:

De er enten:

1) Folk som har vært deprimerte før, fått hjelp eller greid seg selv og arrogant nok tror ALLE deprimerte folk derute bør lære av hun/ham for det finnes jo enten bare én type depresjon eller én type deprimerte mennesker. De føler de har "vunnet" til seg æren av å holde taler om dette... patetisk.

2) ogSÅ har vi den gruppen som har hatt en deprimert kamerat/venninde, men var altfor svake til å holde ut med vedkommende og ble tilslutt nødt til å "kvitte" seg med den "vennen". En selvsentrert, egosentrisk svak, men kanskje lur person. Survival of the fittest huh? Rett og slett mennesker som ikke har hatt et ordentlig vennskap. Patetisk til det ytterste... Triste mennesker det der.

Mitt råd - hvis du virkelig ser på vennene dine som venner - så vil de gi deg tid. Hvis de kvitter seg med deg, så har de aldri vært en venn i første omgang. No gain, no loss

Peace out!

Dette er kanskje ett av de verste innleggene jeg har lest her inne, snakk om å dømme en gruppe for å forsvare en annen.

Jeg er en av dem du kaller selvsentrert, svak, egoisentrisk, patetisk osv, fordi jeg måtte kutte ut en deprimert venninne for å bokstavelig talt redde meg selv.

Etter 6 år med "meg, meg, meg, meg og meg" fra min venninne, mens jeg selv slet med å holde hodet over vannet på grunn av alvorlig sykdom hos meg selv og flere nære familiemedlemmer, i tillegg til hyppige dødsfall i familien, klarte ikke kroppen min mer, jeg fikk en livstruende tilstand på grunn av stress, og når hun fremdeles fortsatte med "meg, meg, meg, meg og meg", måtte jeg si stopp!

Du sier jeg er feig og en dårlig venn som reddet mitt eget liv fremfor å være hennes søppelbøtte i enda flere år, og det er greit, men du vet ingenting om livene til de du kritiserer.

Du tror tydeligvis at de som ikke er deprimerte lever et liv med solskinn, regnbuer, enhjørninger og roser. Slik er det ikke!

De fleste av oss strekker oss så langt vi kan for våre venner, men vi har også våre utfordringer å leve med, og av og til må vi tenke på oss selv også.

Anonymous poster hash: 21365...fa1

[AnonymBruker]

Dette er kanskje ett av de verste innleggene jeg har lest her inne, snakk om å dømme en gruppe for å forsvare en annen.

Jeg er en av dem du kaller selvsentrert, svak, egoisentrisk, patetisk osv, fordi jeg måtte kutte ut en deprimert venninne for å bokstavelig talt redde meg selv.

Etter 6 år med "meg, meg, meg, meg og meg" fra min venninne, mens jeg selv slet med å holde hodet over vannet på grunn av alvorlig sykdom hos meg selv og flere nære familiemedlemmer, i tillegg til hyppige dødsfall i familien, klarte ikke kroppen min mer, jeg fikk en livstruende tilstand på grunn av stress, og når hun fremdeles fortsatte med "meg, meg, meg, meg og meg", måtte jeg si stopp!

Du sier jeg er feig og en dårlig venn som reddet mitt eget liv fremfor å være hennes søppelbøtte i enda flere år, og det er greit, men du vet ingenting om livene til de du kritiserer.

Du tror tydeligvis at de som ikke er deprimerte lever et liv med solskinn, regnbuer, enhjørninger og roser. Slik er det ikke!

De fleste av oss strekker oss så langt vi kan for våre venner, men vi har også våre utfordringer å leve med, og av og til må vi tenke på oss selv også.

Anonymous poster hash: 21365...fa1

Oi oi.

Dette er faktisk veldig viktig.

Det er LOV å prioritere seg selv. Man er ansvarlig FOR SEG SELV.

Om man bare prioriterer andre, selv om de lider, så kan man brytes ned. Personen du siterte er helt på viddene som ikke greier å fatte dette. Flott at du greidde å støtte din veninne så lenge, men det var godt at du satte grenser før du gikk under. Det var i din rett å ta det valget.

Anonymous poster hash: 96a5d...d2d

[AnonymBruker]

Du kan seriøst ikke kontrollere alle rundt deg. Folk mangler folkeskikk selv om du er deprimert eller ikke, drit i det.

Anonymous poster hash: 1e010...047

[AnonymBruker]

Den dagen en venn av meg kommer og forteller meg "gjør dette og dette", "ikke gjør dette og dette", så er jeg ikke vedkommendes venn lenger.

Makan til selvsentrert whine er lenge siden jeg har lest.

Anonymous poster hash: 358fa...31f

Jeg er enig. Man kan ikke behandle venner som psykologer som stiller opp hva enn det er. Det er viktig å vise forståelse for venner som sliter, hjelpe og være oppmuntrende, men det er grenser for hva man skal akseptere også. Negativitet, klaging og krangling sliter mye på et vennskap over lengre tid, for det er det det først og fremst er. Et vennskap. Det er greit å ha det ille i en periode av livet sitt, men man kan ikke forvente at alle legger om livet sitt for å hjelpe deg, trøste deg og høre på deg. Dette høres nok litt kynisk ut, men jeg mener ikke å være det. Det er klart man skal stille opp for hverandre, men å håndtere problemene og negativiteten til en venn hver gang man treffes over en lang periode er ikke særlig hyggelig. Da er det nok litt lurt å ta ut problemene sine hos en psykolog eller psykiater og bruke det lille av energi man har på å opprettholde vennskap.

Dette er som skrevet rettet mot langvarig depresjon. Alle kan komme i en situasjon i livet sitt der det kreves litt ekstra fra venner og familie, og dette er helt greit, men når det begynner å gå lang tid bør man vurdere litt hva man skal gjøre med situasjonen. Har du lyst til at vennene dine skal behandle deg som en depressiv pasient? Eller har du lyst til at de skal behandle deg som den du er, nemlig vennen deres?

Når det er sagt er det også mange pårørende som ikke vet hva de skal si eller hva de skal gjøre. Man har også et ulikt syn på depresjon og enkelte mener at det er en lett vei å komme ut av. Det er det jo som regel ikke, og det er forståelig at dette kan virke provoserende.

Jeg forstår at det kan være provoserende at noen sier at de forstår godt hvordan du har det. Depresjon er uansett en vanlig lidelse som de aller fleste får en gang i løpet av livet sitt. Dette er et velment råd til de fleste, i stedet for å si at man vet hvordan vedkommende har det kan man heller vinkle det over til at man har forståelse for at dette er vanskelig. At venner da åpner seg opp om sin depresjon og hvordan de har blitt bedre kan jeg ikke fatte hvorfor du synes er så ille. Er det bare du her som får ha det vanskelig her i livet og uttale deg om din depresjon? At de snakker ut om hvordan de har kommet seg ut av depresjonen er vel kun for å vise deg at det finnes et lys i tunnelen. De har kommet ut av det, og de har troen på at du også skal gjøre det. Ærlig talt... Venner er ikke psykologen din. De får lov til å prate ut om sine vanskeligheter og bragder også, særlig når du krever at de skal høre på dine problemer, vise deg forståelse, ikke bli sinte eller kritisere deg og ikke føle seg sviktet eller se på deg som en dårlig venn.

Anonymous poster hash: fd122...ede

[AnonymBruker]

Dette er kanskje ett av de verste innleggene jeg har lest her inne, snakk om å dømme en gruppe for å forsvare en annen.

Jeg er en av dem du kaller selvsentrert, svak, egoisentrisk, patetisk osv, fordi jeg måtte kutte ut en deprimert venninne for å bokstavelig talt redde meg selv.

Etter 6 år med "meg, meg, meg, meg og meg" fra min venninne, mens jeg selv slet med å holde hodet over vannet på grunn av alvorlig sykdom hos meg selv og flere nære familiemedlemmer, i tillegg til hyppige dødsfall i familien, klarte ikke kroppen min mer, jeg fikk en livstruende tilstand på grunn av stress, og når hun fremdeles fortsatte med "meg, meg, meg, meg og meg", måtte jeg si stopp!

Du sier jeg er feig og en dårlig venn som reddet mitt eget liv fremfor å være hennes søppelbøtte i enda flere år, og det er greit, men du vet ingenting om livene til de du kritiserer.

Du tror tydeligvis at de som ikke er deprimerte lever et liv med solskinn, regnbuer, enhjørninger og roser. Slik er det ikke!

De fleste av oss strekker oss så langt vi kan for våre venner, men vi har også våre utfordringer å leve med, og av og til må vi tenke på oss selv også.

Anonymous poster hash: 21365...fa1

Kjempegodt innlegg som viser den andre siden. Mens enkelte (les: ikke alle) deprimerte er opptatt av sin egen helse og setter opp krav til hvordan venner skal oppføre seg evner de ikke å se hvordan det er på den andre siden. De evner ikke å se at vennene sine også har problemer. Jeg vet ikke helt hvem som er mest egoistisk her, men når det gjelder egen helse må man nesten være egoistisk. Å være pårørende er kjempetungt, særlig når det kommer til psykiske lidelser.

Anonymous poster hash: fd122...ede

[SiMa]

Jeg er ikke enig i at man liksom skal si skjerp deg.

Men man må klare å forstå, og ta på sin egen kappe, om venninna di blir sur på deg når det er 6.gangen du har sagt nei til å være med henne.

Eller om du var med noen venninner og plutselig ble så deprimert at du bare løp hjem uten å si noe, klarte å si noe stygt eller gjøre noe annet dumt. Si unnskyld når du har fått roa deg ned. Vi andre er også mennesker og kan ikke bli behandlet som dukker.

Anonymous poster hash: dc9dc...cac

Jeg mener heller ikke at man skal si "skjerp deg".

Skal jeg ta hensyn til andre/de ta hensyn til meg er det jo en forutsetning at det er åpenhet om at det er sykdom som ligger til grunn, virker det som vennen alltid foretrekker andre venner går du jo lei.

Jeg gjør tankeløse ting både når jeg er deprimert og ellers, og ber om unnskyldning. Og gjør mitt beste (selvfølgelig) for ikke å for ikke å gjenta samme feil. Det finnes ikke en sykdom i verden som gir deg rett til å behandle folk rundt deg som dritt, men det er det dessverre ikke alle som forstår, enten det er fysisk eller psykisk sykdom det er snakk om.

[AnonymBruker]

Da kan du lite om mennesker. Vi opplever ting på ulik måte. Man kan oppleve de samme tingene, men likevel reagere ulikt. Poenget mitt er at det er fysisk umulig å vite NØYAKTIG hvordan et annet menneske har det

Ja, jeg som jeg også har skrevet i et tidligere innlegg kan jeg forstå at denne formuleringen kan være provoserende. Jeg synes likevel at du skal tenke litt positivt og heller se på det som at de forstår at det er vanskelig. Det er nok det de mener, bare at de formulerer det litt uheldig. Det er ikke alltid så lett å si og gjøre det som er helt riktig, og når de faktisk setter av tid til å høre på deg og komme med støttende ord synes jeg du skal legge litt i godviljen for å ikke tolke det verste ut av det.

Anonymous poster hash: fd122...ede

[SiMa]

Nei det er det virkelig ikke. Det er bare noe de med kurerer psykisk sykdom trøster seg med for å ha en unnskyldning til å ikke ta tak i det. Fysisk sykdom må kroppen, immunforsvaret og tid kurere på egenhånd, psykisk sykdom krever egeninnsats. Setter du deg ned i medlidenhet og venter at noen andre skal ordne opp blir du ikke frisk, setter du deg ned å venter på at noen skal komme å fikse deg fra kurerbar fysisk sykdom vil du bli frisk. Ikke fordi noen andre hjelper til, men fordi tiden du ventet gjorde deg frisk.

Anonymous poster hash: 35fe9...9d5

Alvorlig fysisk sykdom krever faktisk en god del egeninnsats for å bli frisk/komme tilbake der du var. Det holder ikke å legge seg ned og la medisiner, immunforsvar og tid gjøre jobben.

Hilsen en som har opplevd begge deler.

Edit: vil legge til noen ting.

Jeg oppfattet ikke ts sitt innlegg som krav til venner, men som tips til hva andre som har venner/familie som sliter med depresjon kan gjøre. Det er ofte vanskelig å vite, og jeg skulle gjerne ha fått disse rådene for lenge siden.

I denne tråden har jeg vel svart ganske ensidig, ut fra mine egne problemer. Jeg har også vært pårørende til en med alvorlig psykisk sykdom, og vet at det kan kreve mye, så mye at det faktisk kan gjøre deg selv syk. Det er viktig å ta vare på seg selv, men jeg tror det fint går an å lytte til det ts sier og følge hennes råd, uten å bli syk av det selv. Det er fullt mulig å akseptere at en venninne faktisk er syk, og ikke orker å bli med på kino en periode. At rolige aktiviteter, få mennesker i kjente omgivelser er best. Å dra på besøk og ta en kopp te er fullt mulig, også uten at du skal behøve å høre på hvor forferdelig den syke har det hele kvelden.

Endret 14. mai 2015 av SiMa

[altflyter]

Det er ett valg for mange. Det krever massiv egeninnsats for å bli frisk. Setter du deg ned i medlidenhet og nekter behandling fordi det er vanskelig så velger du faktisk å være syk. Fysisk sykdom er ikke ett valg men rammer tilfeldig. Uansett hvor hardt du kjemper kan du ende opp med å bli drept av sykdommen. Jeg synes det er direkte smakløst å sammenlikne slik. Det håner alle de som virkelig kjempet for å overleve, men ble drept av sykdommen mot sin vilje.

Anonymous poster hash: 35fe9...9d5

Både fysisk og psykisk syke kan velge å motsette seg behandling, så det kan faktisk sammenliknes. Om du nekter behandling for en av dem, så kan du dø. Det er faktisk fult mulig å dø på grunn av en psykisk lidelse også. Det er direkte galt og hårreisende at du kan mene at psykisk sykdom er et valg. Psykisk sykdom kan ramme alle.

Du har åpenbart ikke vært det selv når du kan komme med slike påstander. Tro meg! Mange psykisk syke kjemper alt de kan og tar imot behandling, men det kan likevel ende med døden

[altflyter]

Jeg er enig. Man kan ikke behandle venner som psykologer som stiller opp hva enn det er. Det er viktig å vise forståelse for venner som sliter, hjelpe og være oppmuntrende, men det er grenser for hva man skal akseptere også. Negativitet, klaging og krangling sliter mye på et vennskap over lengre tid, for det er det det først og fremst er. Et vennskap. Det er greit å ha det ille i en periode av livet sitt, men man kan ikke forvente at alle legger om livet sitt for å hjelpe deg, trøste deg og høre på deg. Dette høres nok litt kynisk ut, men jeg mener ikke å være det. Det er klart man skal stille opp for hverandre, men å håndtere problemene og negativiteten til en venn hver gang man treffes over en lang periode er ikke særlig hyggelig. Da er det nok litt lurt å ta ut problemene sine hos en psykolog eller psykiater og bruke det lille av energi man har på å opprettholde vennskap.

Dette er som skrevet rettet mot langvarig depresjon. Alle kan komme i en situasjon i livet sitt der det kreves litt ekstra fra venner og familie, og dette er helt greit, men når det begynner å gå lang tid bør man vurdere litt hva man skal gjøre med situasjonen. Har du lyst til at vennene dine skal behandle deg som en depressiv pasient? Eller har du lyst til at de skal behandle deg som den du er, nemlig vennen deres?

Når det er sagt er det også mange pårørende som ikke vet hva de skal si eller hva de skal gjøre. Man har også et ulikt syn på depresjon og enkelte mener at det er en lett vei å komme ut av. Det er det jo som regel ikke, og det er forståelig at dette kan virke provoserende.

Jeg forstår at det kan være provoserende at noen sier at de forstår godt hvordan du har det. Depresjon er uansett en vanlig lidelse som de aller fleste får en gang i løpet av livet sitt. Dette er et velment råd til de fleste, i stedet for å si at man vet hvordan vedkommende har det kan man heller vinkle det over til at man har forståelse for at dette er vanskelig. At venner da åpner seg opp om sin depresjon og hvordan de har blitt bedre kan jeg ikke fatte hvorfor du synes er så ille. Er det bare du her som får ha det vanskelig her i livet og uttale deg om din depresjon? At de snakker ut om hvordan de har kommet seg ut av depresjonen er vel kun for å vise deg at det finnes et lys i tunnelen. De har kommet ut av det, og de har troen på at du også skal gjøre det. Ærlig talt... Venner er ikke psykologen din. De får lov til å prate ut om sine vanskeligheter og bragder også, særlig når du krever at de skal høre på dine problemer, vise deg forståelse, ikke bli sinte eller kritisere deg og ikke føle seg sviktet eller se på deg som en dårlig venn.

Anonymous poster hash: fd122...ede

Jeg har ALDRI sagt at venner skal være psykologen din. Venner skal støtte hverandre, men ikke være helsepersonell. Det håper jeg folk vet og forstår. Jeg har aldri brukt vennene mine som klagemur. Jeg kan si at "nå er ting dritt", men jeg forventer overhodet ikke at de skal fikse meg. De ER der for meg, og det er noe helt annet enn å utnytte vennene dine av egoisme. Jeg tar vare på vennene mine når de har det vanskelig: uansett hvilken situasjon jeg selv er i, ville jeg aldri sviktet vennene mine og bare snakket om meg selv. Det har hjulpet meg mye å være med venner i stillhet/se en film/spille et spill eller noe liknende.

[altflyter]

Og om folk har lest hele tråden så har jeg påpekt MANGE ganger at man av og til skal være egoistisk og tenke på seg selv. Om jeg ELLER vennene mine har det kjipt, er det ingen som blir sur av at du sender en tekstmelding og sier "i dag er jeg så sliten at jeg rett og slett ikke orker". Veldig ofte er dette mitt svar nettopp fordi jeg ikke har lyst til å belaste dem med min egen depresjon, og det er et svar jeg også kan få av vennene mine. Da viser jeg forståelse, og det gjør heldigvis vennene mine og. Hvorfor bli sur på noen for å være ærlig?

[AnonymBruker]

Og om folk har lest hele tråden så har jeg påpekt MANGE ganger at man av og til skal være egoistisk og tenke på seg selv. Om jeg ELLER vennene mine har det kjipt, er det ingen som blir sur av at du sender en tekstmelding og sier "i dag er jeg så sliten at jeg rett og slett ikke orker". Veldig ofte er dette mitt svar nettopp fordi jeg ikke har lyst til å belaste dem med min egen depresjon, og det er et svar jeg også kan få av vennene mine. Da viser jeg forståelse, og det gjør heldigvis vennene mine og. Hvorfor bli sur på noen for å være ærlig?

Noen av vennene dine kaller deg jo for en dårlig vennen, kritiserer deg osv. Jeg sier ikke at det er rett. Men enten får du kutte dem ut, eller så får du spørre dem hvorfor de sier sånt til deg og prøve å ordne opp i det.

Anonymous poster hash: dc9dc...cac

[AnonymBruker]

Og om folk har lest hele tråden så har jeg påpekt MANGE ganger at man av og til skal være egoistisk og tenke på seg selv. Om jeg ELLER vennene mine har det kjipt, er det ingen som blir sur av at du sender en tekstmelding og sier "i dag er jeg så sliten at jeg rett og slett ikke orker". Veldig ofte er dette mitt svar nettopp fordi jeg ikke har lyst til å belaste dem med min egen depresjon, og det er et svar jeg også kan få av vennene mine. Da viser jeg forståelse, og det gjør heldigvis vennene mine og. Hvorfor bli sur på noen for å være ærlig?

Kanskje derfor?

Anonymous poster hash: 53d61...4d5

[Shen0]

Dette er kanskje ett av de verste innleggene jeg har lest her inne, snakk om å dømme en gruppe for å forsvare en annen. Jeg er en av dem du kaller selvsentrert, svak, egoisentrisk, patetisk osv, fordi jeg måtte kutte ut en deprimert venninne for å bokstavelig talt redde meg selv.Etter 6 år med "meg, meg, meg, meg og meg" fra min venninne, mens jeg selv slet med å holde hodet over vannet på grunn av alvorlig sykdom hos meg selv og flere nære familiemedlemmer, i tillegg til hyppige dødsfall i familien, klarte ikke kroppen min mer, jeg fikk en livstruende tilstand på grunn av stress, og når hun fremdeles fortsatte med "meg, meg, meg, meg og meg", måtte jeg si stopp!Du sier jeg er feig og en dårlig venn som reddet mitt eget liv fremfor å være hennes søppelbøtte i enda flere år, og det er greit, men du vet ingenting om livene til de du kritiserer. Du tror tydeligvis at de som ikke er deprimerte lever et liv med solskinn, regnbuer, enhjørninger og roser. Slik er det ikke! De fleste av oss strekker oss så langt vi kan for våre venner, men vi har også våre utfordringer å leve med, og av og til må vi tenke på oss selv også. Anonymous poster hash: 21365...fa1

Nei. Feilen ligger ikke hos deg som kuttet "vennen" din ut. Feilen ligger hos deg i at du trodde hun var en venn i første omgang... tok du den? Les det jeg skrev en gang til så det sitter. Det er lov å være en drittsekk noen ganger - men slik du fremstiller det så har din "venn" utnyttet deg til de grader. Naivt av deg å blande sammen en person du har kjent gjennom årene med en "venn". Vit forskjellen. Mitt ståsted er det samme. Dersom du ljuger og overdriver beskrivelsen av denne "vennen" din, så er du egoistisk og patetisk for å ha tenkt på deg selv i din dog-eat-dog boble...eksemplarisk! Men dersom du snakker sant - så har du aldri hatt en venn i første omgang. En venn er mer enn bare kjennskap gjennom årene... jeg har gode naboer jeg har kjent hele mitt liv - men de er ikke venner av meg. Dette er et ord som misbrukes på det sterkeste av naive folk.. nokså idiotisk . Så hvor tilhører du hen? Idioti eller egoist? Patetisk eller naiv?

Jeg traff visst en nerve hos de fleste i dette forumet. Mission accomplished

Som et lite tips til deg og andre her som mener "jeg har ikke forstått det" - jeg forstår akkurat hva det er dere sier, og det er dette som er trist. Jeg tror samfunnet vårt trenger at vi tar andre folk mer på alvor (spesielt familie og venner) enn å tenke "redde seg den som kan". En ufattelig trist verden vil vi ende opp med dersom alle tenkte lik deg og velger å redde seg selv fordi "det blir for tungt". Jeg er av andre generasjons innvandrer, som har tilbragt meste parten av livet mitt verden rundt, og kan med hånda på hjertet si at den type egoismen jeg ser i vestlige land har jeg ikke sett snurten av i land som Japan, Thailand, Malaysia, Indonesia, Sør Korea, Kina osv... Familie og vennskap betyr noe der, og selvom disse landene har det langt mer vanskelig enn den gjennomsnittlige nordmann har i Norge, så er det langt flere som er deprimerte her. Dette alene burde si deg mye. Depresjon i større grad kommer av at folk forventer mye, men ikke bryr seg nok, tar seg tid nok, lytter nok, prøver å forstå nok og motiverer nok. Reis litt, så ser du dette selv.

Hørt det lille ordtaket: With great power, comes great responsibility? Norge er en velferdsstat. Og godene som kommer med dette følger med et større ansvar. Jo større muligheter og åpne dører du har til å leve et godt liv (utdanning, jobb, penger), jo mer bortskjemt og egosentrisk blir du dessverre. Men, det er vel dette som er vanskelig å ta til seg for det slår litt på samvittigheten, hva? Betyr selvsagt ikke at Norge skal klandres for å ha gitt deg dette, men du er ansvarlig for dine tanker, etikk og moral. Det faktum at noen glemmer disse verdiene og er mer opptatt av hvordan en selv har det - blir et økende samfunnsproblem der depresjonen vil ramme som en epidemi. Prioriteringer i livet er viktig. Og den rette prioriteringen kan faktisk redde en "venns" liv. Du kan ikke være der for alle, men en venn? Jo, der bør du være tilstede dersom du ønsker å holde tittelen som en venn. Som sagt, en dårlig "venn" var aldri venn i første omgang. Forstå det den som kan.

Endret 14. mai 2015 av Shen0

[AnonymBruker]

Nei. Feilen ligger ikke hos deg som kuttet "vennen" din ut. Feilen ligger hos deg i at du trodde hun var en venn i første omgang... tok du den? Les det jeg skrev en gang til så det sitter. Det er lov å være en drittsekk noen ganger - men slik du fremstiller det så har din "venn" utnyttet deg til de grader. Naivt av deg å blande sammen en person du har kjent gjennom årene med en "venn". Vit forskjellen. Mitt ståsted er det samme. Dersom du ljuger og overdriver beskrivelsen av denne "vennen" din, så er du egoistisk og patetisk for å ha tenkt på deg selv i din dog-eat-dog boble...eksemplarisk! Men dersom du snakker sant - så har du aldri hatt en venn i første omgang. En venn er mer enn bare kjennskap gjennom årene... jeg har gode naboer jeg har kjent hele mitt liv - men de er ikke venner av meg. Dette er et ord som misbrukes på det sterkeste av naive folk.. nokså idiotisk . Så hvor tilhører du hen? Idioti eller egoist? Patetisk eller naiv?

Jeg traff visst en nerve hos de fleste i dette forumet. Mission accomplished

Som et lite tips til deg og andre her som mener "jeg har ikke forstått det" - jeg forstår akkurat hva det er dere sier, og det er dette som er trist. Jeg tror samfunnet vårt trenger at vi tar andre folk mer på alvor (spesielt familie og venner) enn å tenke "redde seg den som kan". En ufattelig trist verden vil vi ende opp med dersom alle tenkte lik deg og velger å redde seg selv fordi "det blir for tungt". Jeg er av andre generasjons innvandrer, som har tilbragt meste parten av livet mitt verden rundt, og kan med hånda på hjertet si at den type egoismen jeg ser i vestlige land har jeg ikke sett snurten av i land som Japan, Thailand, Malaysia, Indonesia, Sør Korea, Kina osv... Familie og vennskap betyr noe der, og selvom disse landene har det langt mer vanskelig enn den gjennomsnittlige nordmann har i Norge, så er det langt flere som er deprimerte her. Dette alene burde si deg mye. Depresjon i større grad kommer av at folk forventer mye, men ikke bryr seg nok, tar seg tid nok, lytter nok, prøver å forstå nok og motiverer nok. Reis litt, så ser du dette selv.

Hørt det lille ordtaket: With great power, comes great responsibility? Norge er en velferdsstat. Og godene som kommer med dette følger med et større ansvar. Jo større muligheter og åpne dører du har til å leve et godt liv (utdanning, jobb, penger), jo mer bortskjemt og egosentrisk blir du dessverre. Men, det er vel dette som er vanskelig å ta til seg for det slår litt på samvittigheten, hva? Betyr selvsagt ikke at Norge skal klandres for å ha gitt deg dette, men du er ansvarlig for dine tanker, etikk og moral. Det faktum at noen glemmer disse verdiene og er mer opptatt av hvordan en selv har det - blir et økende samfunnsproblem der depresjonen vil ramme som en epidemi. Prioriteringer i livet er viktig. Og den rette prioriteringen kan faktisk redde en "venns" liv. Du kan ikke være der for alle, men en venn? Jo, der bør du være tilstede dersom du ønsker å holde tittelen som en venn. Som sagt, en dårlig "venn" var aldri venn i første omgang. Forstå det den som kan.

Du er jo bare full av vås. Har du hørt om å se en sak fra to sider? Jeg synes det er urimelig å kreve og diktere hvordan venner skal oppføre seg når det gjelder egen depresjon. Hva om denne vennen sliter med alvorlig sykdom selv? Skal vedkommende bare sitte og høre på din negativitet og klaging? Tror du ikke denne vennen blir dratt enda lenger ned psykisk sett da? Livet er ikke så enkelt som du skisserer det.

Jeg tror det er lurt å slutte å se på seg selv som universets sentrum. Det er ikke bare deg som sliter. En person er ikke bare "en venn". Vedkommende må ta vare på seg selv også først og fremst. Det er viktig å ta vare på andre, men man kan ikke bare forvente alt og tenke "meg, meg, meg". Man må gi tilbake også, selv når begge har det vanskelig på samme tid. Men slik som flere (les: ikke alle) deprimerte tenker kan andre tydeligvis ikke ha det lile ille eller verre enn en selv.

Anonymous poster hash: fd122...ede