Når en venn sliter. Ikke gjør dette

[altflyter]

Jeg er veldig deprimert for øyeblikket, og prøver så godt jeg kan å bli bedre, men mange av vennene mine får meg til å føle meg verre enn jeg allerede gjør.

Jeg vil egentlig bare fortelle dere at om dere har en venn som sliter, eller plutselig ikke orker noe som helst. Kanskje vedkommende er deprimert eller sliter på annet vis.

Om dere har en sånn venn. Kan dere gjøre meg en stor tjeneste?

- Ikke kritiser denne vennen

- kke kjeft

- Ikke klag over at han eller henne ikke gidder.

- Ikke vær sint

- Ikke kall dem en dårlig venn

- Ikke si de svikter deg

- Jeg vet akkurat hvordan du har det, for jeg har vært deprimert selv en gang

(Med mindre du kan gå inn i hodet mitt, så aner du ikke, du har ikke peiling, og å få høre hvor flink du har vært til å fikse deg selv, får meg overhodet ikke til å føle meg bedre)

Du kan tenke hva du vil, men ord kan være forferdelig smertefulle, og disse ordene vil gjøre alt verre, fordi den som sliter tenker nøyaktig disse tingene om seg selv. Disse ordene og en million andre negative ting om jeg selv. Hun trenger ingen bekreftelese for at dette er sant, for hun vet det. Tro meg! Hun vet det.

Du trenger ikke forstå, men prøv å akseptere. Hun er fortsatt din venn. Ødelagt eller ei, og det siste han eller hun trenger er mer skyldfølelse. Hun trenger ikke ord. Hun trenger at du er der. Gjerne i stillhet.

Slik er det i hvert fall for meg (Men heller ikke jeg kan lese tanker, så dette er ingen fasit. Bare min erfaring)

[AnonymBruker]

Fryktelig synd at du sliter/har slite. Og ille å ikke bli forstått. Skjønner også at det å slite psykisk er veldig omfattende.

Jeg har ei sånn venninne som sliter. Jeg har brukt mye tid på henne og for henne. Har handlet og vasket for henne. Jeg har kommet om natta, og i helger når jeg hadde andre avtaler, og alt det er helt greit. Selvfølgelig er det ikke et offer å hjelpe et medmenneske, men dette har pågått i over ti år nå.

Men så kommer men'et. Jeg har MS, jeg har utmattelse og nervesmerter. Jeg får å høre titt og ofte at du som ser så frisk ut osv osv, jeg er kun ute når jeg har det bra . Det er da folk ser meg, på mine gode dager. Så da holder jeg meg helst hjemme, er så lei av å forsvare at jeg trenger å få input jeg også. Det er ganske tøft å være så isolert- men det vet du også TS sikkert alt om . Vi kan ikke påføre andre mennesker dårlig samvittighet for at man er syk.

Poenget mitt er at når jeg trenger hjelp, når min kropp ikke vil, ja da hverken ser eller hører jeg fra min venninne, det handler alltid om henne. Man kan ikke veie ondter mot hverandre, men det som er så merkelig er at mitt behov for hjelp er så mye mindre enn hennes- i følge henne.

Derfor har jeg kuttet kontakten, jeg blir utslitt av å bare gi.

Anonymous poster hash: afe24...4f4

[AnonymBruker]

Da jeg var deprimert sa en venninne av meg "Det finnes folk som har det verre enn deg!"

Jo takk, jeg visste jo det. Ble bare mer deprimert av det, for da følte jeg meg verre og egoistisk i tillegg.

Anonymous poster hash: 7bf91...5b8

[AnonymBruker]

Jeg gidder ikke oppmuntre psykisk syke over tid.

Mamma og pappa klagde og sutret over alt mulig, og jeg var den som hadde som oppgave å forsøke å oppmuntre dem, sånn at de kunne hakke i filler forslagene og oppmuntringene mine. De følte seg nok bedre av det, men jeg hadde det ikke bra. "Åja, du har luket i hagen uoppfordret? Er det for å vise at du er flinkere enn meg, kanskje?"

Forsøker de seg nå med sutring og klaging og de nok en gang hakker i filler forslagene mine og det jeg gjør, ja da tar jeg av meg silkehanskene og forteller nøyaktig hvorfor ting er som de er, og at enkelte ting faktisk ER deres egen feil, og at ting KAN endres på med ganske enkle grep, og tilbyr meg å hjelpe med disse enkle grepene.

Det samme ville jeg gjort med en venn som oppfører seg likedan, og jeg ville deretter brutt kontakten dersom vedkommende ikke tar imot hjelp men bare vil ha noen å klage til.

Dårlig venn er jeg kanskje, men mine skuldre er utslitte etter å ha båret på egne problemer i tillegg til foreldrenes, uten noen å snakke med. Da gidder jeg ikke bære venners i tillegg.

Anonymous poster hash: be5fa...c0e

[AnonymBruker]

har prøvd å oppmuntre venner som sliter tidligere, men det blir alltid tolket til verste mening og sett på som kritikik. Selvom jeg gikk inn med sympati og et ønske om å hjelpe så ble jeg kastet på dør og fikk høre noe tilsvarende HI.

Har selv hatt mange tunge tider med arbeidsledighet og og tunge tanker der det var noen dager jeg ikke engang klarte å stå opp, så jeg vet hva du føler og jeg vet hva som hjalp meg ut av det, det var rett og slett gode gamle ta meg sammen.

Så nå holder jeg meg helt utenom eller snakker rett fra levra hva jeg mener, gidder ikke mer av de som skal grave seg ned og dyrke sitt misnøye og personlige helvete.

Anonymous poster hash: d1a30...c2e

[altflyter]

Fryktelig synd at du sliter/har slite. Og ille å ikke bli forstått. Skjønner også at det å slite psykisk er veldig omfattende.

Jeg har ei sånn venninne som sliter. Jeg har brukt mye tid på henne og for henne. Har handlet og vasket for henne. Jeg har kommet om natta, og i helger når jeg hadde andre avtaler, og alt det er helt greit. Selvfølgelig er det ikke et offer å hjelpe et medmenneske, men dette har pågått i over ti år nå.

Men så kommer men'et. Jeg har MS, jeg har utmattelse og nervesmerter. Jeg får å høre titt og ofte at du som ser så frisk ut osv osv, jeg er kun ute når jeg har det bra . Det er da folk ser meg, på mine gode dager. Så da holder jeg meg helst hjemme, er så lei av å forsvare at jeg trenger å få input jeg også. Det er ganske tøft å være så isolert- men det vet du også TS sikkert alt om . Vi kan ikke påføre andre mennesker dårlig samvittighet for at man er syk.

Poenget mitt er at når jeg trenger hjelp, når min kropp ikke vil, ja da hverken ser eller hører jeg fra min venninne, det handler alltid om henne. Man kan ikke veie ondter mot hverandre, men det som er så merkelig er at mitt behov for hjelp er så mye mindre enn hennes- i følge henne.

Derfor har jeg kuttet kontakten, jeg blir utslitt av å bare gi.

Anonymous poster hash: afe24...4f4

Sånne venner skjønner jeg godt at sliter deg ut. Selv ville jeg aldri forventet at en venninne skulle stilt opp for meg 24/7. Man må selvsagt ta vare på seg selv, for det er ingen som vil gjøre det for deg. Jeg prøver også å møte vennene mine på gode dager, så jeg kjenner følelsen "jammen du ser jo helt frisk ut!".Det er faktisk ikke alltid det jeg ønsker å høre. For min del blir det en påminnelse på at jeg er syk.

Man må sette grenser og tatt hensyn til seg selv. Klart man skal stille opp, men det ser ut til at du er i overkant omsorgsfull. Man kan ikke være hobbypsykolog for vennene sine til enhver tid. Jeg forstår godt at du kuttet henne ut i så lang tid. Selv når jeg har det som verst, spør jeg ALLTID også om hvordan det går med vennene mine, for de betyr mye for meg.

Jeg setter ofte på en maske for å beskytte både dem og meg, men de forventningene du har vært nødt til å følge opp, er helsevesenets jobb. Som sagt: Man skal hjelpe, men innenfor rimelighetens grenser, og jeg må si at venninnen din høres forferdelig egoistisk ut. Jeg bryr meg veldig om vennene mine, og ville aldri spist dem opp på samme måte som vennen din gjorde. Det gagner ingen.

Det høres veldig ut som om hun utnyttet deg og tok deg forgitt. Det er ikke rett for noen, og å bagatellisere din sykdom er forferdelig dårlig og umodent gjort.

Når jeg spør vennene mine om hvordan det går, og de vet at jeg har det jævlig, så sier de ofte "det går ikke så bra, men du har det MYE verre enn meg, så jeg har ikke lyst til å belaste deg med filleproblemene mine."

Da sier jeg alltid: Smerte er en individuell opplevelse, og det finnes ingen mal for hvem som har det vondest/verst. Om DU har det kjipt, så har du det kjipt, og det har ingen betydning om jeg er innlagt/går til psykolog/eller er trist og lei. Når DU har det vondt vil jeg høre på deg. Et problem er et problem, og ingen skal bagatellisere sine egne problemer. Det finnes alltid noen man tenker har det verre, men det løser ikke dine problemer. Vondt er vondt, og det er fullstendig irrelevant at du tror at jeg har det verre, for det finnes alltid noen som har det verre, men det betyr ikke at ikke du og skal kunne si du har det kjipt.

[altflyter]

Jeg gidder ikke oppmuntre psykisk syke over tid.

Mamma og pappa klagde og sutret over alt mulig, og jeg var den som hadde som oppgave å forsøke å oppmuntre dem, sånn at de kunne hakke i filler forslagene og oppmuntringene mine. De følte seg nok bedre av det, men jeg hadde det ikke bra. "Åja, du har luket i hagen uoppfordret? Er det for å vise at du er flinkere enn meg, kanskje?"

Forsøker de seg nå med sutring og klaging og de nok en gang hakker i filler forslagene mine og det jeg gjør, ja da tar jeg av meg silkehanskene og forteller nøyaktig hvorfor ting er som de er, og at enkelte ting faktisk ER deres egen feil, og at ting KAN endres på med ganske enkle grep, og tilbyr meg å hjelpe med disse enkle grepene.

Det samme ville jeg gjort med en venn som oppfører seg likedan, og jeg ville deretter brutt kontakten dersom vedkommende ikke tar imot hjelp men bare vil ha noen å klage til.

Dårlig venn er jeg kanskje, men mine skuldre er utslitte etter å ha båret på egne problemer i tillegg til foreldrenes, uten noen å snakke med. Da gidder jeg ikke bære venners i tillegg.

Anonymous poster hash: be5fa...c0e

Som jeg har skrevet i innlegget over, føler jeg at jeg har svart deg. Man skal først og fremst tenke om seg selv. Ingen har rett til å dømme deg for å ta vare på deg selv, så jeg skjønner veldig godt. Det er ikke rett at andre skal dra deg ned i driten sin. At du prioriterer deg selv etter at du faktisk har vært støttende en stund, er ikke å være en dårlig venn. Det er å ta vare på den viktigste personen i ditt liv: nemlig deg selv. Og om noen dømmer deg for det, så er ikke det ditt problem

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ei som er deprimert, og det har blitt litt krangler altså... Egentlig mest fordi hun bruker meg som klagevegg, og om jeg da sier noe hun ikke tåler så går hun rett på meg... At jeg ikke forstår, jeg bryr meg ikke, jeg tar meg ikke tid til henne, jeg vil vel bare at hun skal dø osv osv.

Det er vanskelig å vite hvordan man skal reagere altså. Og det nytter ikke å diskutere rasjonelt.

"Jeger så deprimert pga det som skjedde blabla" meg: "jammen da må du huske på at ditt og datt og kanskje ikke gjøre sånt neste gang/kanskje si/gjør dette neste gang blabla" hun: "men det er ikke så enkelt!! Du FORSTÅR IKKE!! Jeg KAN ikke gjøre sånt, jeg KLARER IKKE! Og DU bryr deg hvert fall ikke!! Du har ALDRI brydd deg!"

Hva skal man liksom si?

Det eneste som tydeligvis funker er å bare "ja, enig. lærern som ga deg en 2 på prøva er skikkelig bitch. Hu burde bli banka"... Men sånn orker jeg ikke sitte og si.

Anonymous poster hash: dc9dc...cac

[AnonymBruker]

Jeg er veldig deprimert for øyeblikket, og prøver så godt jeg kan å bli bedre, men mange av vennene mine får meg til å føle meg verre enn jeg allerede gjør.

Jeg vil egentlig bare fortelle dere at om dere har en venn som sliter, eller plutselig ikke orker noe som helst. Kanskje vedkommende er deprimert eller sliter på annet vis.

Om dere har en sånn venn. Kan dere gjøre meg en stor tjeneste?

- Ikke kritiser denne vennen

- kke kjeft

- Ikke klag over at han eller henne ikke gidder.

- Ikke vær sint

- Ikke kall dem en dårlig venn

- Ikke si de svikter deg

- Jeg vet akkurat hvordan du har det, for jeg har vært deprimert selv en gang

(Med mindre du kan gå inn i hodet mitt, så aner du ikke, du har ikke peiling, og å få høre hvor flink du har vært til å fikse deg selv, får meg overhodet ikke til å føle meg bedre)

Du kan tenke hva du vil, men ord kan være forferdelig smertefulle, og disse ordene vil gjøre alt verre, fordi den som sliter tenker nøyaktig disse tingene om seg selv. Disse ordene og en million andre negative ting om jeg selv. Hun trenger ingen bekreftelese for at dette er sant, for hun vet det. Tro meg! Hun vet det.

Du trenger ikke forstå, men prøv å akseptere. Hun er fortsatt din venn. Ødelagt eller ei, og det siste han eller hun trenger er mer skyldfølelse. Hun trenger ikke ord. Hun trenger at du er der. Gjerne i stillhet.

Slik er det i hvert fall for meg (Men heller ikke jeg kan lese tanker, så dette er ingen fasit. Bare min erfaring)

Den dagen en venn av meg kommer og forteller meg "gjør dette og dette", "ikke gjør dette og dette", så er jeg ikke vedkommendes venn lenger.

Makan til selvsentrert whine er lenge siden jeg har lest.

Anonymous poster hash: 358fa...31f

[AnonymBruker]

Selvsagt er det relevant at noen har opplevd depresjon selv. Det betyr ikke at de er inni ditt hode. Det betyr ikke at depresjonen var lik. Det betyr en ting - at de, som deg, en gang var deprimert. Og det sier man fordi man vil informere om at man ikke er alene.

Det virker som det er en slags egoisme blandet i dette, at man vil forbli et offer og vil ikke at andre skal ha kommet igjennom det samme selv, for da betyr det at det er håp for en selv og, og det vil man ikke.

Anonymous poster hash: b10bb...18f

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ei som er deprimert, og det har blitt litt krangler altså... Egentlig mest fordi hun bruker meg som klagevegg, og om jeg da sier noe hun ikke tåler så går hun rett på meg... At jeg ikke forstår, jeg bryr meg ikke, jeg tar meg ikke tid til henne, jeg vil vel bare at hun skal dø osv osv.

Det er vanskelig å vite hvordan man skal reagere altså. Og det nytter ikke å diskutere rasjonelt.

"Jeger så deprimert pga det som skjedde blabla" meg: "jammen da må du huske på at ditt og datt og kanskje ikke gjøre sånt neste gang/kanskje si/gjør dette neste gang blabla" hun: "men det er ikke så enkelt!! Du FORSTÅR IKKE!! Jeg KAN ikke gjøre sånt, jeg KLARER IKKE! Og DU bryr deg hvert fall ikke!! Du har ALDRI brydd deg!"

Hva skal man liksom si?

Det eneste som tydeligvis funker er å bare "ja, enig. lærern som ga deg en 2 på prøva er skikkelig bitch. Hu burde bli banka"... Men sånn orker jeg ikke sitte og si.Anonymous poster hash: dc9dc...cac

Dette høres ikke ut som depresjon, dette høres ut som en person som velter seg i egne problemer. Som bruker depresjon som en unnskyldning til å å være egosentrisk og negativ. Sorry TS, jeg snakker ikke til deg.

Anonymous poster hash: d4cbe...512

[AnonymBruker]

Selvsagt er det relevant at noen har opplevd depresjon selv. Det betyr ikke at de er inni ditt hode. Det betyr ikke at depresjonen var lik. Det betyr en ting - at de, som deg, en gang var deprimert. Og det sier man fordi man vil informere om at man ikke er alene.

Det virker som det er en slags egoisme blandet i dette, at man vil forbli et offer og vil ikke at andre skal ha kommet igjennom det samme selv, for da betyr det at det er håp for en selv og, og det vil man ikke.

Anonymous poster hash: b10bb...18f

Godt poeng. Med depresjon følger ofte offermentalitet og at man blir selvsentrert og egoistisk.

Anonymous poster hash: 358fa...31f

[AnonymBruker]

Jeg er veldig deprimert for øyeblikket, og prøver så godt jeg kan å bli bedre, men mange av vennene mine får meg til å føle meg verre enn jeg allerede gjør.

Jeg vil egentlig bare fortelle dere at om dere har en venn som sliter, eller plutselig ikke orker noe som helst. Kanskje vedkommende er deprimert eller sliter på annet vis.

Om dere har en sånn venn. Kan dere gjøre meg en stor tjeneste?

- Ikke kritiser denne vennen

- kke kjeft

- Ikke klag over at han eller henne ikke gidder.

- Ikke vær sint

- Ikke kall dem en dårlig venn

- Ikke si de svikter deg

- Jeg vet akkurat hvordan du har det, for jeg har vært deprimert selv

en gang.

(Med mindre du kan gå inn i hodet mitt, så aner du ikke, du har ikke peiling, og å få høre hvor flink du har vært til å fikse deg selv, får meg overhodet ikke til å føle meg bedre)

Du kan tenke hva du vil, men ord kan være forferdelig smertefulle, og disse ordene vil gjøre alt verre, fordi den som sliter tenker

nøyaktig disse tingene om seg selv. Disse ordene og en million

andre negative ting om jeg selv. Hun trenger ingen bekreftelese for

at dette er sant, for hun vet det. Tro meg! Hun vet det.

Du trenger ikke forstå, men prøv å akseptere. Hun er fortsatt din venn. Ødelagt eller ei, og det siste han eller hun trenger er mer

skyldfølelse. Hun trenger ikke ord. Hun trenger at du er der. Gjerne i

stillhet.

Slik er det i hvert fall for meg (Men heller ikke jeg kan lese tanker, så

dette er ingen fasit. Bare min erfaring)

Dette er fantastisk godt skrevet og oppsummert!

Det kan og bør være en pekepinn i alle situasjone for alle, enten de er venn, nabo eller famile! Flott at du satte dette på trykk. La oss håpe alle de som trenger disse ordene tar ordene til seg.

Anonymous poster hash: dd142...20f

[AnonymBruker]

Og jeg skjønner at det kan føles litt teit å få kommentarer som "du ser frisk ut idag" "det går nok bedre etterhvert" og "du blir jo aldri med ut"... Men det er sinnsykt vanskelig for oss andre å forstå og vite hva vi skal si.

Jeg bablet i vei til min venninne om at hun måtte se frem til neste år (hun har noen planer da), og prøve å tenke på det enn bare å tenke på det kjipe hun er midt oppi nå. Prøv å fokuser på det positive i livet ditt. Kom deg litt ut, ring noen venner osv.

Jeg fikk bare slengt dritt i trynet.

Og jeg sa til henne: "beklager om jeg sa noe feil, men jeg prøver genuint bare å hjelpe og komme med litt råd. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si, for jeg forstår ikke hvordan du har det!" Nei det var et stort problem i følge henne da.

Men jeg syns det er litt feil av henne å tenke sånt, hun må forstå at jeg ikke forstår. Og selv om jeg ikke sier det hun vil høre så prøvde jeg hvert fall.

Jeg vet også om ei som sliter litt med anoreksi som har fått kommentarene "nå må du spise", som jo har motsatt effekt for henne. Og da hun fortalte til meg at noen hadde sagt det til henne, sa hun også at denne personen sa det nok bare for å gjøre narr av sykdommen hennes.

Jeg forsikret henne om at han bare var bekymret for helsen hennes, ta det HELT med ro. Bare fordi hun ikke tålte å høre det betyr det ikke at han mente noe vondt med det. Men så ba jeg henne samtidig ta en prat med ham om det, så det ikke ble noe misforståelser om det der senere. Hvis det var viktig for henne.

Men ja, jeg ser jo at det uansett kan bli vanskelig for de som sliter. Det er ikke rart at du reagerer sånn, å ta alt i negativ forstand er vel karakteristisk for mange deprimerte. Men det blir en sånn ond sirkel, og det er ikke noe morro.

Du får ta en ordentlig prat med de det gjelder kanskje?

Anonymous poster hash: dc9dc...cac

[Yzma]

Jeg likte det siste du skrev 'du trenger ikke forstå, men prøv å akseptere'

Jeg skal ha det i bakhodet neste gang jeg snakker med noen som er deprimert
Fint innlegg.

[AnonymBruker]

Dette høres ikke ut som depresjon, dette høres ut som en person som velter seg i egne problemer. Som bruker depresjon som en unnskyldning til å å være egosentrisk og negativ. Sorry TS, jeg snakker ikke til deg.

Anonymous poster hash: d4cbe...512

Hun er deprimert, men hun har mye mer. foreldrene hennes (kjenner de godt) kaller det psykose når hun får sånne "anfall", men jeg vet ikke om det er så seriøst altså. Men hun mister litt kontakt med virkeligheten virker det som. Dette trigges bare når hun får en negativ tilbakemelding på noe eller ting går i mot henne.

Hun har vært innlagt mye og gått til psykolog i mange år så hun har virkelig problemer. De er bedre nå enn de var før, men virker som de aldri kommer til å forsvinne.

Anonymous poster hash: dc9dc...cac

[Shen0]

For noe tull....

Til de som sier venner kan være en belastning - selvfølgelig kan de det. Definisjonen av "venn" kommer med ansvar og forpliktelser. JEG MÅ være der for min venn/venninde dersom han/hun lider/sliter eller trenger meg under vanskelige tider. Dette ansvaret tok jeg på meg den dag jeg bestemte meg for å være han/hennes venninde. Selvfølgelig gjelder dette den motsatte vei. Han/hun MÅ ta hensyn til meg og min situasjon. Når jeg kan være der, om jeg kan være der, hvor mye ork jeg har til overs osv osv... dette er et forhold folkens. Og forhold krever masse arbeid før man tar til seg godene som følger med.... Man kaller ikke hvem som helst "venn" og det for ingen grunn.... Akurrat som kjæreste, mor, bror, ektefelle osv...

Hvis du en dag innser at din vennen forventer ting av deg du ikke makter å stå for selvom du ønsker det sterkt- så må du si ifra.... Og da er det opptil din venn å forstå din situasjon. Selvom det tar ti/tjue år før du endelig kommer deg ut av elendigheten så er jobben til en venn ganske enkel: nemlig å lytte eller prøve å forstå!

Du trenger ikke å handle matvarer eller komme med gaver, eller spørre hvordan hun/han har det hver eneste dag. Bare vis forståelse for at visse mennesker er kanskje svakere, trenger mer tid, er mer følsomme, mer sårbare eller trenger mer hjelp enn andre (av erfaring som regel vet jeg at dette er mennesker som bryr seg og er svært empatiske selv). Man kritiserer dem ikke - for ord kan ha alvorlige konsekvenser! Istedenfor for å kritisere - så trekk deg unna en stund - dette bør den personen forstå. Hvis og når du ikke kan lenger være der for vedkommende (for det hender - du er et menneske selv og har ditt eget liv med berg og dalbaner) eller trenger pause - så må den andre også forstå DIN situasjon...

Som sagt - den dag du gir opp og kutter kontakt med din "venn" - bør du innse at dere aldri var venner i første omgang. The End!

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært deprimert selv, men min erfaring er at man lett kan bli veldig nærtagende? Jeg har vokst opp i en familie hvor man absolutt ikke "duller", og det var dermed ikke så lett for meg å vite hvordan jeg skulle være mot min venn. Ble veldig vanskelig da hun alltid klaget. Jeg prøvde så godt jeg kunne å støtte henne, men jeg var alltid utmattet etter å ha vært sammen med henne.

Vi gled fra hverandre naturlig, og jeg håper det går bedre med henne i dag.

Anonymous poster hash: 51a82...b1b

[AnonymBruker]

Som deprimert selv kan jeg relatere meg til innlegget, men samtidig syns jeg det hele blir litt feil. Hvorfor i all verden skal alle mine nære gå tipp på tå for å ikke såre meg?
Jeg forventer ikke full forståelse, nettopp fordi om man ikke har vært der selv, så er det vanskelig. Nå er vi alle forskjellige så klart, men forventer du ærlig talt at at man må tenke nøye igjennom alle ord som blir sagt?

Jeg vet at mine venner og min familie aldri vil prøve å gjøre meg mer nedtrykt enn jeg allerede er. Og det er poenget mitt her; noe sier man fordi man selv tror det hjelper. Det er ikke i verste mening. Og det er utrolig viktig å huske på.

Jeg er også veldig sår på hvilke ord som blir brukt, men når jeg tenker meg om; mente han virkelig det for å såre meg? Eller var det et klossete forsøk på å få meg til å føle meg bedre? Og om så det er et klossete forsøk som ikke virket, hjelper det da ikke litt å tenke på at personen ihvertfall prøver..?

For meg blir innlegget veldig feil, men det kan også være fordi vi er to forskjellige personer i forskjellige situasjoner.

Anonymous poster hash: 82871...22d

[AnonymBruker]

Jeg har også slitt med dype depresjoner, men jeg er uenig i Ts og det som står i HI. Jeg har ikke mange av disse kravene, og stiller gjerne opp for andre, det gjør meg bedre. I tillegg er jeg alltid interessert i å komme meg ut av det, ikke grave meg ned.

Det jeg likte minst med HI, var at hun gir råd på vegne av alle. Vi som er deprimerte er forskjellige personer, vi ER ikke depresjonen. Vi har en personlighet - depresjonen er en tilstand.

Sånne innlegg som dette, mener jeg er stigmatiserende. Det gjør at folk synes vi er håpløse hele gjengen, og tar avstand fra folk som har depresjon.

Anonymous poster hash: 93bb5...b82