Besteforeldre som ikke takler at 2 åringen overnatter

[Havbris]

Du bruker å være veldig reflektert i dine innlegg, men her synes jeg du bommer.

Ordtaket "du høster som du sår" er ikke ukjent for deg, og det gjelder også her.

Du kan ikke dyrke mark i 20 år, og regne med at jorden skal gi deg alt du trenger de neste 50 årene uten at du gjør en innsats for det selv.

Innsatsen må ikke være av praktisk art, men du kan heller ikke sette deg ned med hendene i fanget, og forvente at alle skal komme til deg med det du trenger, når du trenger det uten noen form for tilstedeværelse.

Slik er det med mellommenneskelige forhold også. Det krever en viss innsats og tilstedeværelse.

Har du sagt i 50 år at "jeg har gjort mitt, nå vil jeg bare tenke på meg selv, ikke yte noe, og hvis noen vil meg noe, får de komme til meg."

Se for deg en godt voksen dame som sitter i sin leilighet.

Hun besøker ingen, ringer ingen, viser ingen interesse for andres liv, men likevel forventer hun at folk skal besøke henne, ringe henne, og interessere seg for hennes liv.

Synes du det er rart at de eneste som besøker henne er barna, og da kun av plikt?

Anonymous poster hash: 712bc...70e

Jeg bommer helt sikkert når det gjelder å skrive noe du er enig i, men jeg bommer ikke når det gjelder mine meninger, og det jeg har reflektert over i eget liv. Dette et jo ikke et enten - eller, eller et svart- hvitt bilde. Jeg er helt enig i at vi må gjøre en innsats for de vi er glad i - på den ene eller andre måten. Da får vi som regel også mye tilbake. I eksempelet du skisserer er det en kvinne som ser ut til å ikke løfte hånden for å være noe for andre, og jeg er enig i at det ikke rart at andre mister lysten på å bidra. Jeg tror du forstår at mine tanker her ikke har utspring i et slikt eksempel. Jeg kjenner få mennesker som er slik, jeg kjenner derimot mange som har bidratt jevnt og trutt overfor andre gjennom hele livet, og som også har hatt plass til å være litt egoistisk innimellom.

Mitt anliggende er derfor kanskje heller et utrykk for at jeg håper at min verdi blir vurdert på grunnlag av mer enn graden av innsats for barnebarn, den dagen de måtte komme. Jeg kommer sikkert til å stille opp, men om det skulle skje at jeg ikke kunne det, så håper jeg ikke at jeg devalueres i en alder som nærmer seg 60. Jeg har tross alt eksistert som menneske i over 50 år, jeg er mor til to flotte unge menn og håper jeg har bidratt med grunnleggende verdier.

[Havbris]

Jeg har foreldre som ikke stilte opp for meg da jeg var barn engang. De stiller heller ikke opp i dag, men klager over at vi kommer så sjeldent på besøk. Eller klager over at vi er mer sammen med mannens familie.

Jeg har strukket meg langt og i mange år virkelig gjort mitt ytterste for at de skulle engasjere seg mer. Men på et punkt var jeg nødt til å si stopp, det gikk på helsa løs å bare gi og gi i håp om at de skulle snu en dag.

Det er mulig jeg leser mer inn i det enn du gjør, men jeg tror nok at det er naturlig å gjengjelde ytelser - eller motsatt, gjengjelde likegyldighet. Det er ikke noe automatikk i at ens rolle på papiret tilsier at man skylder noen noe om de ikke oppfører seg som de innehar den rollen

Men det mistenker jeg ikke deg for å komme til å gjøre. Du fremstår som svært rrflektert og omsorgsfull i innleggene dine her, i motsetning til feks min mor som bare ser seg selv.

Anonymous poster hash: 99cfd...203

Ja, du leser nok en del inn i innlegget som jeg ikke har skrevet. Jeg mener selvsagt at om man ønsker at andre skal bidra overfor meg, så må jeg også selv bidra. Du har opplevd foreldre som ikke stilte opp og jeg forstår at det er en grense for hvor mye man orker å bidra når det ikke kommer noe tilbake. Det er ikke disse dysfunksjonelle relasjonene jeg snakker om. Jeg prøver å poengtere at når en bidrar med mye i livene til barna sine som kanskje ikke kun er knyttet til barnebarn, så har man allikevel verdi. Men jeg forstår jo at det er mange som ikke deler mitt synspunkt og det er selvfølgelig helt greit.

[Gjest Solstråla88]

Ang mine besteforeldre hadde jeg ett sett, bestemor og bestefar og en mormor. Bestemor og Bestefar var de nydeligste menneskene i verden, vi var alltid velkomne, men de foretrakk om vi var der på dagen og sov hjemme om nettene. Vi sov der om mamma og pappa skulle bort engang i mellom, men det kan jeg nok telle på en hånd.

Hos Mormor derimot har vi ikke vært velkomne utenom bursdag og 17 mai. Desverre er de gode besteforeldrene mine døde, men mormor har jeg igjen. Jeg prøver nå å pleie forholdet til mormor, og siden jeg har vært sykemeldt siden september har jeg vært mye der og spist lunsj eller bare på kaffe besøk. Nå har jeg ikke vært der siden slutten av januar fordi gravid formen er skikkelig dårlig, men det kunne ikke falt meg inn å la henne sitte alene, ei heller si nei til å hjelpe henne når hun trenger det. Jeg hjelper ikke nå når jeg er høygravid, men det er jo strengt talt bare en kort periode av livet.

For meg er det en selvfølge å stille opp sålenge jeg har mulighet, uavhengig av hvordan hun har stilt opp for meg i barndommen.

Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg synes det var hyggeligere å hjelpe bestemor på slutten, fordi jeg vet hun satte så umåtelig pris på at vi var der, det gjør helt sikkert mormor også. Problemet med mormor er at hun har en lei tendens til å favoritter blant barnebarna, og også oldebarna ser jeg nå, det synes jeg er feil. Hun har 4 oldebarn fra før hun ikke har gitt barsel gave, vår sønn derimot har hun strikket og heklet en hel haug til. Ja, veldig hyggelig for oss og jeg setter virkelig pris på det, men hun har jo tross alt 4 oldebarn fra før som også hadde trengt dette.

[Teriyaki]

Ja, du leser nok en del inn i innlegget som jeg ikke har skrevet. Jeg mener selvsagt at om man ønsker at andre skal bidra overfor meg, så må jeg også selv bidra. Du har opplevd foreldre som ikke stilte opp og jeg forstår at det er en grense for hvor mye man orker å bidra når det ikke kommer noe tilbake. Det er ikke disse dysfunksjonelle relasjonene jeg snakker om. Jeg prøver å poengtere at når en bidrar med mye i livene til barna sine som kanskje ikke kun er knyttet til barnebarn, så har man allikevel verdi. Men jeg forstår jo at det er mange som ikke deler mitt synspunkt og det er selvfølgelig helt greit.

Jeg ville ikke latt være å stille opp for mine foreldre dersom de ikke hadde passet barnebarna sine, men stilt opp på andre områder i livet. Altså, hvis de bare hadde forventet å få, få, få, så hadde jeg nok ikke gått gjennom ild og vann for å stille opp for dem når alderdommen kommer. Det kan vel ingen forvente, og det ville jeg ikke forventet selv av mine barn heller.

Men dersom de hadde hatt en aktiv og verdifull rolle i mitt voksenliv, selv om det ikke nødvendigvis innebar barnepass, så ville jeg selvsagt stilt opp på samme viset tilbake. Det er det jo ikke tvil om. Jeg hadde syntes det var trist at de ikke engasjerte seg så veldig i barnebarna, men det er jo ikke sånn at barnepass er den eneste verdien ens foreldre har når man selv er voksen.

Tviler på at noen mener at det eneste som gjør at man "fortjener" at barna stiller opp tilbake, er at besteforeldrene passer barna i blant. Det er i så fall like trist i mine øyne som at besteforeldre ikke gidder å vie tid til barnebarn.

Det blir jo så klart også noe annet dersom det er fysiske hindre som gjør at besteforeldrene ikke klarer, men de fleste er oppegående nok til å klare ei natt i ny og ne. I alle fall dersom barnet har for vane å sove gjennom natten.

[Havbris]

Jeg ville ikke latt være å stille opp for mine foreldre dersom de ikke hadde passet barnebarna sine, men stilt opp på andre områder i livet. Altså, hvis de bare hadde forventet å få, få, få, så hadde jeg nok ikke gått gjennom ild og vann for å stille opp for dem når alderdommen kommer. Det kan vel ingen forvente, og det ville jeg ikke forventet selv av mine barn heller.

Men dersom de hadde hatt en aktiv og verdifull rolle i mitt voksenliv, selv om det ikke nødvendigvis innebar barnepass, så ville jeg selvsagt stilt opp på samme viset tilbake. Det er det jo ikke tvil om. Jeg hadde syntes det var trist at de ikke engasjerte seg så veldig i barnebarna, men det er jo ikke sånn at barnepass er den eneste verdien ens foreldre har når man selv er voksen.

Tviler på at noen mener at det eneste som gjør at man "fortjener" at barna stiller opp tilbake, er at besteforeldrene passer barna i blant. Det er i så fall like trist i mine øyne som at besteforeldre ikke gidder å vie tid til barnebarn.

Det blir jo så klart også noe annet dersom det er fysiske hindre som gjør at besteforeldrene ikke klarer, men de fleste er oppegående nok til å klare ei natt i ny og ne. I alle fall dersom barnet har for vane å sove gjennom natten.

Da er vi nok helt enige her. Noen ganger må saker settes litt på spissen for å få frem et innhold. I slike tråder kan det lett bli et enten - eller, eller polariseringer med lite nyansering. Og vi vet i grunnen ikke så mye om forutsetningene til alle som skriver her.

[AnonymBruker]

Jeg bommer helt sikkert når det gjelder å skrive noe du er enig i, men jeg bommer ikke når det gjelder mine meninger, og det jeg har reflektert over i eget liv. Dette et jo ikke et enten - eller, eller et svart- hvitt bilde. Jeg er helt enig i at vi må gjøre en innsats for de vi er glad i - på den ene eller andre måten. Da får vi som regel også mye tilbake. I eksempelet du skisserer er det en kvinne som ser ut til å ikke løfte hånden for å være noe for andre, og jeg er enig i at det ikke rart at andre mister lysten på å bidra. Jeg tror du forstår at mine tanker her ikke har utspring i et slikt eksempel. Jeg kjenner få mennesker som er slik, jeg kjenner derimot mange som har bidratt jevnt og trutt overfor andre gjennom hele livet, og som også har hatt plass til å være litt egoistisk innimellom.

Mitt anliggende er derfor kanskje heller et utrykk for at jeg håper at min verdi blir vurdert på grunnlag av mer enn graden av innsats for barnebarn, den dagen de måtte komme. Jeg kommer sikkert til å stille opp, men om det skulle skje at jeg ikke kunne det, så håper jeg ikke at jeg devalueres i en alder som nærmer seg 60. Jeg har tross alt eksistert som menneske i over 50 år, jeg er mor til to flotte unge menn og håper jeg har bidratt med grunnleggende verdier.

Jeg bommer helt sikkert når det gjelder å skrive noe du er enig i, men jeg bommer ikke når det gjelder mine meninger, og det jeg har reflektert over i eget liv. Dette et jo ikke et enten - eller, eller et svart- hvitt bilde. Jeg er helt enig i at vi må gjøre en innsats for de vi er glad i - på den ene eller andre måten. Da får vi som regel også mye tilbake. I eksempelet du skisserer er det en kvinne som ser ut til å ikke løfte hånden for å være noe for andre, og jeg er enig i at det ikke rart at andre mister lysten på å bidra. Jeg tror du forstår at mine tanker her ikke har utspring i et slikt eksempel. Jeg kjenner få mennesker som er slik, jeg kjenner derimot mange som har bidratt jevnt og trutt overfor andre gjennom hele livet, og som også har hatt plass til å være litt egoistisk innimellom.

Mitt anliggende er derfor kanskje heller et utrykk for at jeg håper at min verdi blir vurdert på grunnlag av mer enn graden av innsats for barnebarn, den dagen de måtte komme. Jeg kommer sikkert til å stille opp, men om det skulle skje at jeg ikke kunne det, så håper jeg ikke at jeg devalueres i en alder som nærmer seg 60. Jeg har tross alt eksistert som menneske i over 50 år, jeg er mor til to flotte unge menn og håper jeg har bidratt med grunnleggende verdier.

Jeg bommer helt sikkert når det gjelder å skrive noe du er enig i, men jeg bommer ikke når det gjelder mine meninger, og det jeg har reflektert over i eget liv. Dette et jo ikke et enten - eller, eller et svart- hvitt bilde. Jeg er helt enig i at vi må gjøre en innsats for de vi er glad i - på den ene eller andre måten. Da får vi som regel også mye tilbake. I eksempelet du skisserer er det en kvinne som ser ut til å ikke løfte hånden for å være noe for andre, og jeg er enig i at det ikke rart at andre mister lysten på å bidra. Jeg tror du forstår at mine tanker her ikke har utspring i et slikt eksempel. Jeg kjenner få mennesker som er slik, jeg kjenner derimot mange som har bidratt jevnt og trutt overfor andre gjennom hele livet, og som også har hatt plass til å være litt egoistisk innimellom.

Mitt anliggende er derfor kanskje heller et utrykk for at jeg håper at min verdi blir vurdert på grunnlag av mer enn graden av innsats for barnebarn, den dagen de måtte komme. Jeg kommer sikkert til å stille opp, men om det skulle skje at jeg ikke kunne det, så håper jeg ikke at jeg devalueres i en alder som nærmer seg 60. Jeg har tross alt eksistert som menneske i over 50 år, jeg er mor til to flotte unge menn og håper jeg har bidratt med grunnleggende verdier.

Du bommer selvsagt ikke på dine meninger, og jeg tror egentlig ikke at vi er så veldig uenige, men at jeg har andre erfaringer enn deg.

Du kjenner kanskje ingen som ikke yter, bare krever, men mange av oss som skriver her inne gjør det, og i alle fall kommer jeg i forsvarsposisjon når noen sier at jeg er egoistisk som ikke stiller opp for noen som har gitt blaffen i meg, og mine barn, i hele mitt voksne liv.

Og det handler ikke om ikke å kunne stille opp som barnevakt, men å ikke ville være tilstede i andre menneskers liv, men likevel forvente å få mye tilbake.

Jeg har en mor som akkurat har vært gjennom brystkreftoperasjon, cellegift, stråling, og som har hatt behov for hjelp og støtte i denne perioden.

Selvsagt har jeg gjort det jeg har kunnet gjøre for henne, og alle har forventet at hun har hatt mer enn nok med seg selv i denne tiden.

Vi har besøkt, handlet, vasket, gjort ting praktisk lettere for henne, snakket med henne på tunge dager, og vært tilstede for henne på tunge dager.

Men selv om hun ikke har kunnet stille opp fysisk og praktisk, og har måttet fokusere på seg selv og egen helse, har hun likevel ønsket å være tilstede i våre liv.

Hun har ringt, sendt meldinger, ønsket å være oppdatert på barnebarnas gjøren og laden, har ønsket å få bilder og videoklipp fra arrangementer hun ikke har kunnet delta på osv.

Så nei, verdien blir ikke vurdert på grunnlag av graden av innsats for barnebarna, men på grunnlag av at de viser ønske å være en del av et fellesskap der gjensidighet står i fokus.

Anonymous poster hash: 712bc...70e

[Sylvari]

Ja det er trist at det har blitt en generasjon med meg, meg, meg. Vi har oppdratt en gjeng med prinser og prinsesser. Ungene har blitt sydd puter under armene fra de kunne gå, hva forventer vi egentlig?

Jeg blir skremt når jeg leser hvordan mange tenker.

Og når våre prinser og prinsesser har vokst opp og selv får barn, ja da forventer de den samme servicen de har fått hele livet, og det er fremdeles mamma(bestemor) og pappa(bestefar) som skal stille opp, som de alltid har gjort. Hvis ikke kan vi visst vente oss en ensom alderdom.

Anonymous poster hash: 06a16...c70

Nettopp, barna er voksne nå og forventer samme service av mor og far som da de var yngre og krever barnepass ellers er bestemor og bestefar dårlige besteforeldre, selv om de har hjulpet de hele veien frem til de fikk barn og sikkert etter også, bare ikke med barnepass.

Jeg blir helt satt ut av denne tråden.

[AnonymBruker]

Jeg synes det kommer mye an på årsaken til at besteforeldrene ikke vil bruke tiden sin på barnebarna. Er de gamle, skrøpelige eller sliter med sykdom, økonomi eller annet så kan det godt forstås og da synes jeg besteforeldrene kan være åpne om det. Hvis de fyker rundt på alle slags aktiviteter og turer og aldri prioriterer familien sin fordi de skal være så fri så skal de får være så fri som de bare vil for min del, men kom da ikke og klag den dagen helsa eller økonomien setter en stopper for dette livet og de sitter der alene. For barnebarna er de da bare en slektning som de ikke har noe særlig forhold til og lite gode minner om. Det blir vel noen pliktbesøk, men noe kos blir det neppe. Jeg var rett og slett redd farmoren min, hun ga oss aldri en klem engang de få gangene vi så henne i oppveksten. Hun var meget opptatt og stilte opp for alle andre med veldedig arbeid og gud vet hva, men sine egne barnebarn hadde hun ikke tid til å bli kjent med engang.

Anonymous poster hash: 90801...2a2

[AnonymBruker]

Jeg synes det har en del å si at barnet bare er to år også.

Mine foreldre har alltid stilt opp for mitt barn og vært på tilbudssiden, men når hun var to år kunne det ikke falt meg inn å be om overnatting. Rett og slett fordi to-åringen er såpass liten. Jeg synes det var flott at de passet barnet på dagtid.

En toåring MÅ ikke sove borte. Hvis man til og med er to foreldre som bor sammen kan jeg ikke forstå det behovet for avlastning for å "sove ut".

Et par år senere, når barnet uttrykker seg tydeligere og er mer selvhjulpen var det en helt annen situasjon.

Anonymous poster hash: bcee9...fe5

[Atea]

Beklager hvis du synes jeg er frekk, men ja de har valgt å få barn! Og da må man vel også regne med at det kan bli barnebarn ettehvert!?

Jeg har iallefall tenkt til å hjepe mine barn og avlaste de det de trenger! Det er tøft å ha små barn og av og til trenger man hjelp av uegoistiske besteforeldre!!

Anonymous poster hash: e61ab...941

Jeg er også av samme innstilling selv om det ikke er barnebarn på vei som jeg vet om. Som alenemor fikk jeg mye avlastning av mine foreldre når barna var små. Jeg hadde også ofte nevøer og nieser på besøk hele helger, mer enn de hadde mine hos seg, men ofte delte vi på barna i feriene.

Men folk er tydeligvis forskjellige. Ser at våre barn som nå er voksne ofte tar seg tid til å hjelpe besteforeldrene og besøke dem.

Når moren ammer er det annerledes, men likevel kan man avlaste noen timer i blant. For meg vil det bare være en glede selv om jeg vet hvor stressende det kan være rundt leggetider. Da gjelder det å kjenne barna godt nok til å sette faste grenser i trassalderen(e). Det kan kanskje være litt problematisk hvis besteforeldrene bor på den andre kanten av landet.

[Havbris]

Du bommer selvsagt ikke på dine meninger, og jeg tror egentlig ikke at vi er så veldig uenige, men at jeg har andre erfaringer enn deg.

Du kjenner kanskje ingen som ikke yter, bare krever, men mange av oss som skriver her inne gjør det, og i alle fall kommer jeg i forsvarsposisjon når noen sier at jeg er egoistisk som ikke stiller opp for noen som har gitt blaffen i meg, og mine barn, i hele mitt voksne liv.

Og det handler ikke om ikke å kunne stille opp som barnevakt, men å ikke ville være tilstede i andre menneskers liv, men likevel forvente å få mye tilbake.

Jeg har en mor som akkurat har vært gjennom brystkreftoperasjon, cellegift, stråling, og som har hatt behov for hjelp og støtte i denne perioden.

Selvsagt har jeg gjort det jeg har kunnet gjøre for henne, og alle har forventet at hun har hatt mer enn nok med seg selv i denne tiden.

Vi har besøkt, handlet, vasket, gjort ting praktisk lettere for henne, snakket med henne på tunge dager, og vært tilstede for henne på tunge dager.

Men selv om hun ikke har kunnet stille opp fysisk og praktisk, og har måttet fokusere på seg selv og egen helse, har hun likevel ønsket å være tilstede i våre liv.

Hun har ringt, sendt meldinger, ønsket å være oppdatert på barnebarnas gjøren og laden, har ønsket å få bilder og videoklipp fra arrangementer hun ikke har kunnet delta på osv.

Så nei, verdien blir ikke vurdert på grunnlag av graden av innsats for barnebarna, men på grunnlag av at de viser ønske å være en del av et fellesskap der gjensidighet står i fokus.

Anonymous poster hash: 712bc...70e

Alt du skriver er helt forståelig for meg og jeg tror jeg også i andre innlegg har skrevet at jeg vet, og forstår at det er mange som har helt andre erfaringer enn meg. Og - jeg tror heller ikke jeg har skrevet noe om at du er egoistisk. Jeg har derimot skrevet flere ganger at jeg mener man selv må yte om man ønsker noe tilbake, og at jeg forstår at mennesker som opplever foreldre som ikke viser interesse, synes det er vanskelig å stille opp for de. Nettopp fordi sårbarheten blir stor når man opplever å ikke ha betydning. For meg er det veldig viktig å kunne være tilstede i livene til barna min. Der ikke slik at jeg ikke kjenner noen som bare krever og aldri bidrar, men det er ikke så mange. Slik sett har jeg vært heldig.

Jeg har nylig vært igjennom det samme som din mor, med et år med tøff cellegiftbehandling, stråling og veldig utmattelse. Jeg orket ikke så mye og var heller ikke særlig sosial, men det var viktig å være tilstede hos de som betyr noe for meg - på min måte. Og om jeg ikke hadde orket noe som helst så vet jeg også at mine nærmeste ville hatt forståelse for det. Fordi de kjenner meg og har erfaringer med å leve i familie med meg.

[AnonymBruker]

Det triste i denne tråden er at noen antyder at den grad av hjelp jeg kan forvente å få som gammel - er betinget av hvordan jeg forholdt meg som bestmor eller hvordan jeg hjalp egne barn med deres barn. Jeg har da vitterligen gjort en stor innsats som mor for mine barn allerede?

Alt du skriver er helt forståelig for meg og jeg tror jeg også i andre innlegg har skrevet at jeg vet, og forstår at det er mange som har helt andre erfaringer enn meg. Og - jeg tror heller ikke jeg har skrevet noe om at du er egoistisk. Jeg har derimot skrevet flere ganger at jeg mener man selv må yte om man ønsker noe tilbake, og at jeg forstår at mennesker som opplever foreldre som ikke viser interesse, synes det er vanskelig å stille opp for de. Nettopp fordi sårbarheten blir stor når man opplever å ikke ha betydning. For meg er det veldig viktig å kunne være tilstede i livene til barna min. Der ikke slik at jeg ikke kjenner noen som bare krever og aldri bidrar, men det er ikke så mange. Slik sett har jeg vært heldig.

Jeg har nylig vært igjennom det samme som din mor, med et år med tøff cellegiftbehandling, stråling og veldig utmattelse. Jeg orket ikke så mye og var heller ikke særlig sosial, men det var viktig å være tilstede hos de som betyr noe for meg - på min måte. Og om jeg ikke hadde orket noe som helst så vet jeg også at mine nærmeste ville hatt forståelse for det. Fordi de kjenner meg og har erfaringer med å leve i familie med meg.

Jeg ser at du har skrevet dette flere ganger etter ditt første innlegg. I ditt første innlegg var du i mine øyne var litt mer bastant på at man stilte opp for sine eldre, uansett.

Det var på grunn av dine senere innlegg der du utdypet litt mer, og fremsto som litt mer moderat, jeg skrev at jeg trodde vi egentlig ikke var så uenige likevel.

Og jeg er selvsagt enig med deg i at om min mor ikke hadde orket noe som helst, hadde jeg hatt stor forståelse for dette. Mest av alt fordi jeg visste at det ikke hadde vært viljen til å være en del av fellesskapet det hadde stått på, men evnen.

Og der ligger den store forskjellen i mine øyne.

Anonymous poster hash: 712bc...70e

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå at besteforeldre ikke vil være barnevakt, som mange sier her, de er ferdige med den perioden. Men så er det mange individuelle faktorer som kan påvirke om hvorvidt man "har lov" til å reagere på dette eller ikke, mener jeg. Som besteforeldres evt jobb, avstander, alder osv Men kan ta meg selv som eksempel: jeg overnattet mye hos mine besteforeldre (etterhvert bare bestemor) som barn, og da mener jeg jevnlig i flere uker av gangen. Mine foreldre hadde vanlig omsorg for meg, men av noen grunner ble det slik at jeg var med besteforeldre enn foreldre. Som voksen har jeg snakket med mine foreldre om dette og det var ingen særskilte grunner for at det ble slik annet enn at det ble foreslått og godtatt.

Som høygravid nå så tenker jeg at for min del er det naturlig at mine foreldre (som er friske) er tilstede mtp overnatting, og dette er basert på min situasjon, ikke hva jeg mener alle skal gjøre. Hadde de, som ts sine, sagt nei til overnatting sånn generelt så hadde jeg absolutte reagert.

Anonymous poster hash: 88901...764

[Havbris]

Jeg ser at du har skrevet dette flere ganger etter ditt første innlegg. I ditt første innlegg var du i mine øyne var litt mer bastant på at man stilte opp for sine eldre, uansett.

Det var på grunn av dine senere innlegg der du utdypet litt mer, og fremsto som litt mer moderat, jeg skrev at jeg trodde vi egentlig ikke var så uenige likevel.

Og jeg er selvsagt enig med deg i at om min mor ikke hadde orket noe som helst, hadde jeg hatt stor forståelse for dette. Mest av alt fordi jeg visste at det ikke hadde vært viljen til å være en del av fellesskapet det hadde stått på, men evnen.

Og der ligger den store forskjellen i mine øyne.

Anonymous poster hash: 712bc...70e

Og slik er det med innlegg på et forum og i diskusjoner forøvrig. En tror en selv er tydelig men får svar som formidler at man ikke har vært tydelig og at noen leser noe som ikke er skrevet. Da utdyper man, slik du også gjør. I mitt første innlegg skrev jeg:

"Det triste i denne tråden er at noen antyder at den grad av hjelp jeg kan forvente å få som gammel - er betinget av hvordan jeg forholdt meg som bestmor eller hvordan jeg hjalp egne barn med deres barn. Jeg har da vitterligen gjort en stor innsats som mor for mine barn allerede?"

Det er dette jeg har skrevet, og jeg har skrevet i jeg - form. Det betyr selvsagt at jeg kun snakker på vegne av meg selv, og ikke på vegne av deg eller andre. Det du leser ut av ordene mine er at jeg skriver at man stiller opp for de eldre, uansett. Men det er et godt eksempel på at skriftlig kommunikasjon er utfordrende og er kilde til mange misforståelser. Jeg tror du forstår det jeg har skrevet.

Og beklager TS - jeg har visst sporet av tråden din.

Endret 5. mars 2015 av Havbris

[Maleficenta]

Foreldrene dine er ferdig med småbarns perioden for lengst, at de stiller opp som barnevakt på natten er ett privilegium, ikke noe du skal forvente. Det er ikke deres problem at dere ikke har barnepike ofte.

De fleste besteforeldre passer sine barnebarn med glede. Foreldre kan ikke mase om barnebarn om de ikke skal gidde å være der for barnebarna etterpå

[Maleficenta]

Jeg ønsker ikke å ha mine barnebarn på overnattingsbesøk. Jeg er ferdig med småbarnsperioden og har lyst til å pleie meg selv og mine egne interesser.

Det er foreldrene som har valgt å få barn, jeg har ikke tvunget dem.

Jeg syns du er kravstor!

Anonymous poster hash: 3eaa3...4bc

Du maste aldri om barnebarn eller ymtet frampå om de ikke skulle få barn snart noen gang??

[Rararara]

For et egoistisk samfunn vi har blitt! I vår familie er det heldigvis helt naturlig å stille opp for hverandre på tvers av generasjoner.

Er det slik at man ikke har helse til å stille opp er det en ting, men om man ikke stiller opp p.g.a utelukkende egoistiske årsaker kan man kanskje ikke forvente å få hjelp når man trenger det selv heller..

[Maleficenta]

Det er dine barn TS, ikke dine foreldre sine. At de ikke ønsker å ha dem på natten er noe du bare må respektere. Jeg skjønner at du syntes det er sårt, men sånn er det bare.

Ja men det er foreldrene sine barnebarn. De er nær familie.

[Maleficenta]

For et egoistisk samfunn vi har blitt! I vår familie er det heldigvis helt naturlig å stille opp for hverandre på tvers av generasjoner.

Er det slik at man ikke har helse til å stille opp er det en ting, men om man ikke stiller opp p.g.a utelukkende egoistiske årsaker kan man kanskje ikke forvente å få hjelp når man trenger det selv heller..

Enig. Ego foreldre som tror de kan slutte å bry seg om barna sine bare fordi de er blitt voksne, kan ikke forvente å få hjelp eller besøk på sykehjemmet når de blir gamle

[Sirah]

Ja men det er foreldrene sine barnebarn. De er nær familie.

Absolutt, og som jeg har skrevet to ganger nå så skjønner jeg virkelig at TS syntes dette er leit. Det forandrer ikke det faktum at besteforeldrene faktisk ikke ønsker å ha barnet om natten. Det må man dessverre bare respektere.